Hvil i fred, Arnfinn

Det var et trist øyeblikk da nyheten om pater Arnfinn Harams alt for tidlige bortgang nådde oss i kveld.

En av de varmeste og viseste, for ikke å si hederligste stemmene i samfunnsdebatten er borte. Mange fra svært ulike ståsteder kommer til å si mye godt om ham i dagene og ukene fremover.

Jeg fikk dessverre ikke anledning til å møte ham så ofte, men det føltes som høytid de få gangene jeg fikk mulighet.

Det siste han skrev på sin egen blogg var at

Spørsmålet om meining kan ikkje undertrykkjast utan at mennesket blir skada. Job skrik etter meining, og ser berre meiningsløyse. Smaken av det meiningslause kan berre den fornemme som verkeleg trur på ei meining, på rettferd, kjærleik, sanning og godleik.

Frontkollisjonen mellom det vi trur og det vi stundom erfarer, gjer menneskelivet eksistensielt og ikkje berre til ein serie med hendingar og eit jag etter tilfredsstelling. Det finst ein truverdig resignasjon – for den som kjempar for å finne meininga; som ikkje maktar å sjå henne, som heller ikkje vil kjøpe billeg trøyst, som eigentleg ikkje gjev opp, men vågar å falle om i Guds fang.

Noe av det jeg husker best var hans evne til å se det essensiselle, og at dette oftere handlet om mennesker enn om argumenter.

Etter en lengre debatt med en anonym ateist om det kosmologiske argumentene  på en nettsted vi begge var involvert i for noen år siden, sa han klart fra hva han mente om slike nerdetendenser. Livet handlet ikke om spissfindigheter om - bokstavelig talt - ingenting.

Noen vil nok oppfatte ham som en stemme fra fortiden med sin kritikk av noen typer sekularisme og ikke minst abort. Men det er ikke mange som har klart å være forankret i fortiden og så opptatt av fremtiden, og av alt liv nå.

Det er ikke alle som samtidig hadde faste spalter i Klassekampen og Vårt Land, eller stadig var innom steder som KG for å formidle sin tro til ungdom som etter det jeg har fått høre fra familiens representant lyttet engasjert, selv om han verken var popsanger eller idrettshelt.

Arnfinn Haram utstrålte integritet. Han tok ikke seg selv så alvorlig, han tok livet alvorlig.

Jeg har alltid tenkt på pater Arnfinn som ung, det var noe med livskraften han utstrålte. Men med 63 år ble han ett år eldre enn en annen klassisk kristen stemme, G.K. Chesterton, og ikke mye yngre enn C.S. Lewis.

Heretter vil jeg regne alle tre blant de unge døde.

"Gud, Michelet og radissane"

Det er sikkert ikke tilfeldig at de jeg for tiden leser med størst interesse, har en statistisk signifikans i retning av å hete Arnfinn.

Dermed trenger jeg antagelig ikke å skrifte for å anbefale Arnfinn Harams kronikk i Klassekampen om Jon Michelets internettbok om Gud, der han bl.a. roser (og riser litt) pater Harams gamle kronikk om radissane.

Arnfinn åpner med et spørsmål som støtter det gamle ordet om at ting skjer.

Kven skulle tru at tru skulle bli eit tema i Klassekampen og på venstresida? Som noko anna enn arrogant og sigersikker harselas, skiftande med aggresjon og krigserklæringar?

Men kven skulle trudd at Jarnteppet rivna og at Berlin-muren fall?
For nokre er det eit teikn på den universelle sigeren åt kapitalismen og marknadsliberalismen; for meg er det eit teikn på at det fins sider ved mennesket – både som individ og som kollektivt og historisk vesen - som ikkje let seg utrydje ved vald og makt eller stengje ute med jarnteppe og murar. Spørsmålet om Gud er eit slikt spørsmål. Fordi det er eit spørsmål om mennesket.

Lesverdig og spennende stoff. Ikke minst har han en del hjertesukk som støttes heller varmt.

Raddisane er ikkje åleine heime lenger, så dei kan ikkje lenger spele yndlingsmusikken sin med fullt slagverk utan at nokon reagerer. Neste gong ein raddis drar dei gamle og einsidige historiene om inkvisisjonen eller om kyrkja si brenning av ”millionar” hekser, så skrik eg. Neste gong eg høyrer omkvedet om ”makta i Vatikanet”, så skrik eg igjen. Neste gong nokon hissar seg opp over religionen som hovudårsak til krig og konfliktar og død og forderving, skal eg minne om Sovjet-tida og om Aust-Europa under kommunismen, eller om verdskrigane, om Hiroshima og Nagasaki, om Mao og Pol Pot, om Napoleon, Bismarck og fleire andre – og alt som har vore utført i namnet åt sekulariteten, nasjonalismen, antiklerikalismen eller ateismen. Det meste berre for kort tid sidan, historisk sett.

At kronikken avsluttes med å sitere Yeats, bidrar ikke direkte til å svekke inntrykket av at det fortsatt er håp for den offentlige samtalen.

Radikalt også i Klassekampen

Det kan bare bli radikalt når Klassekampen lar en katolsk pater være spaltist. Arnfinn Haram skriver som vanlig intenst og interessant, denne gang om RADDISSYNDROMET, i Klassekampen 29/12-07.

"Kva er det med raddisane – venstreradikale av ulike sjateringar frå gamalkommunistar til SV-light? Kvifor ser dei stort sett raudt (!) når dei møter noko som har med tru og religion å gjere? Om det då ikkje dreiar seg om den statstilpassa Giske-varianten."

Vi kan likevel trygt regne med at det heller ikke er mangel på de som ser rødt også i møte med Giske.

Klassekampen berører her uvant radikale spørsmål for mange:

• Er religion faktisk en fiendet av "folket"?

• Har Vatikanet virkelig et overdimensjonert byråkrati?

• Har mange egentlig så bitre barndomsminner om prester og søndagsskolelærere?

• Er det en dødssynd å ha en rimelig restriktiv seksualmoral?

• Er alle de sekulære verdiene virkelig så store fremskritt at vi må bekjempe alt som lukter av kristenmanns blod og som dermed (heter det seg) automatisk vil bremse "fremskrittet"?

Og ikke minst hvor mange ekstranummere av Klassekampen som må til for å få plass til alle motinnleggene.