Anfall og utfall

Har noen først fått en utdannelse eller interessefelt (og det hender det jo at noen får), kan det være fristende å tenke at akkurat min bakgrunn gjør meg i stand til å forklare svært mye.

Det slo meg første gang da min gamle foreleser i reguleringsteknikk ved daværende NTH, Jens G. Balchen, første gang slo frempå med hvor mye bedre det hadde vært om politikerne anvendte ... reguleringsteknikk i styringen av samfunnet.

Og det ble vel ikke mindre understreket av hvor ivrige enkelte informatikere var etter å sammenligne mennesket med datamaskiner (selv om kunstig intelligens til en hver tid var et fenomen som lå minst fem år inn i fremtiden) og gjenta lettere mekanisk hvor mye mer vi hadde forstått om vi hadde brukt datamodellering.

Nå er ikke dette forbeholdt teknologer, skal jeg dømme etter en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening av Karl O. Nakken og Eylert Brodtkorb.

Den gang handler det om sammenhengen mellom religion og epileptiske anfall.

Gjennom hele vår historie har epilepsi vært forbundet med noe mystisk og overnaturlig. Personer med epileptiske anfall har vært oppfattet som enten demoniserte eller hellige. Her gir vi en oversikt over det vi i dag vet om sammenhengen mellom epilepsi og religion ut fra en medisinsk synsvinkel.

Dette handler med andre ord ikke bare om synsing og formodninger, men om hva vi vet.

Dermed begynner det å melde seg en viss undring når vi allerede i andre avsnitt av sammendraget leser at dette ikke akkurat er basert på grundige empiriske studier med doble blindtester, store utvalg og presise definisjoner.

For å si det forsiktig er det ... uvant at man bruker anekdoter som hovedgrunnlag for en fagartikkel.

Materiale og metode. Artikkelen er basert på et ikke-systematisk søk i databasen PubMed, biografier om Vis-Knut samt forfatternes egne erfaringer.

Muligens er da artikkelen heller ikke ment så faglig, siden den kalles for en "oversiktsartikkel" og har et klart mer kåserende enn kvantitativt preg. Det kan til og med være litt tongue in cheek når det brukes faglige begrepsrammer som "metode", "resultater" og "fortolkning".

Noe må i hvert fall ligge bak at det er mulig å få publisert denne type ... studier i et faglig tidsskrift, med tilhørende "sannsynlige" resultater, selv om de ikke er utpreget kvantifiserte.

Fortolkning. Epilepsi som forklaringsmodell til åndelige opplevelser er et kontroversielt tema, men det er sannsynlig at temporallappsepilepsi har påvirket vår religions- og litteraturhistorie i større grad enn erkjent. 

Men artikkelen støtter i hvert fall utvilsomt forfatterenes innledningspassus om at "Epileptiske krampeanfall har til alle tider vakt undring og spekulasjoner".

Hva er det så man sier, noe mer konkret?

Religiøs tro er et subjektivt fenomen, dypt personlig og vanskelig å konkretisere. Det finnes to hovedformer for religiøsitet, har det vært hevdet: den «dagligdagse» troen, ofte overført gjennom foreldre eller samfunnet, og de mer intense, ekstatiske religiøse opplevelsene og omvendelsene, som kan ha en akutt og nærmest anfallsmessig karakter. Disse siste er et interessant fenomen. Selv om de bare opptrer hos noen få, kan beretninger om slike opplevelser få stor betydning for mange mennesker.

Det overrasker ikke at kildehenvisningen til vinklingen ikke er fra moderne religionsfilosofisk forskning, men noe de kaller for "James W. The varieties of religious experiences. New York: Longmans Green, 1902".

Som vi uten fare for å bli dypt subjektive kan konkretisere til å være skrevet av den ikke helt ukjente William James.

Når det gjelder konkrete sammenhenger mellom sykdom og religiøsitet er man heller ikke helt klare.

Det har lenge vært kjent at sykdom, særlig psykiatriske lidelser (manier, psykoser) og epilepsi, kan påvirke - enten forsterke eller svekke - folks religiøsitet (2). Hensikten med denne

Julius Cæsar - religiøs epileptiker

artikkelen er å vise noen eksempler på at religion og epilepsi kan være forbundet på flere vis.

Dermed ser vi at dette "kan påvirke", men siden dette kan gå hvilken vei som helst, er konklusjonene noe mangetydige og dermed problematiske å bruke til så mye.

Begrepsbruken er til tider tilsvarende uklar.

Gjennom middelalderen og i renessansen ble religionen brukt i behandlingen av folk med epilepsi, ettersom man mente anfallene skyldtes Guds eller djevelens straff for deres egne eller forfedrenes synder.

Vi ser med andre ord at  noe så klart og konsist som religionen, altså noe som forfatterne selv rett over kaller for "dypt personlig og vanskelig å konkretisere" ble brukt i behandlingen. I tillegg mangler ikke bare kilder til at det var vanlig å mene at anfallene skyldtes noe slik, det sies til og med rett ut at det her er mange potensielle feilkilder for selve diagnosen epilepsi. 

Opp gjennom historien finnes det mange religiøse personligheter som man antar har hatt epilepsi. Det gjelder så vel profeter og helgener som grunnleggere av sekter (tab 1). Det må understrekes at indikasjonene på at de virkelig har hatt epilepsi varierer, og jo lenger det er siden vedkommende levde, desto mer usikker er gjerne diagnosen. Holdepunktene for at de virkelig hadde epilepsi er gjerne basert på senere nedtegnelser - med de potensielle feilkilder dette innebærer.  

Når man så først gir en navneliste, virker den mer enn lettere vilkårlig.

Mens flere av navnene er kjente i religionshistorien (som Buddha og Muhammed, skjønt det hadde vært interessant å se grunnlaget for å betegne dem som epileptikere) og noen av dem for sine voldsomme syner (som Esekiel), er andre mest kjente for andre ting.

Det er vel ikke helt vanlig å betrakte Cæsar som sentral i religionshistoriken, selv om han i kraft av sin embete også hadde en formell religiøs posisjon i Roma. Og det begynner nok også å bli noen år siden det var spesielt utbredt å oppfatte Paulus som epileptisk (forfatterne kunne nok også med fordel henvist til J.R. Brorson og K. Brewer, "Matters arising: St Paul and temporal lobe epilepsy," J Neurol Neurosurg Psychiatry 1988; 51; 886–87, som refert til i denne oversiktsartikken).

Når man så i en liste på kun 13 "religiøse personer" ender med å trekke fram Søren Kierkegaard ("Filosof, grunnlegger av eksistensialismen") mer enn aner man at forfatterne har vært i beit for eksempler.

Det samme gjelder når man trekker fram heksekortet.

Djevlebesettelse, dvs. at djevelen eller en demon hadde tatt bolig i epilepsipasientens kropp, har vært en seiglivet myte. I 1487 utga to dominikanermunker en bok om hekser, Malleus maleficarum. I denne sto det at heksene bl.a. kunne gjenkjennes på sine epileptiske anfall. Det er blitt hevdet at mellom 100 000 og en million kvinner med epilepsi ble brent på bålet som følge av denne boken.

Noe som er så på kollisjonskurs med hekseforskningen at det er vanskelig ikke å få noen lettere antydninger til anfall. Ikke bare er antallet håpløst (totalt sett ble det henrettet færre en 50 000 fordelt over noen hundre år og de fleste i områder langt unna kirkelige sentra), diagnosen er dobbelt feil.

Det er verken slik at hekser ble ansett for å være djevlebesatte (i såfall hadde de ikke vært strafferettslig ansvarlige) eller spesielt ofte var epileptikere (Malleus maleficarum ble da heller ikke tatt så alvorlig av særlig mange).

Igjen ser vi at datagrunnlaget for artikkelen rakner. Man står igjen med feiltolkninger av historiske kilder (som man uansett ikke oppgir eller siterer) og anekdotiske eksempler.

Både Vis-Knut og Dostojevski er sikkert vel verdt noen studier, men det er å strekke det litt langt å basere konklusjoner (eller mulige konklusjoner - artikkelen er heldgivis lite bastant) i et legetidsskrift på personer man ikke er i nærheten av å vite er representative for noe som helst.

Noe forfatterne synes å forstå selv.

Konklusjonen er dermed ikke mer spiss og spennende enn at man gradvis modifiserer seg ned mot null gjennom fire punkter Hovedbuskap (mine uthevelser):

• Til alle tider har epilepsi vært forbundet med noe mystisk eller overnaturlig
• Enkelte personer med temporallappsepilepsi har fortalt om sterke religiøse opplevelser under eller etter anfall
• Trolig kan anfall med religiøst innhold ha utgangspunkt i fremre del av insula
• Det må antas at temporallappsepilepsi har preget vår litteratur- og religionshistorie mer enn det som tidligere har vært erkjent

Uten at det nevnes noe om hvor mye som tidligere har vært "erkjent" eller ei.

Dette minner med respekt å melde mindre om forskning enn om å koke suppe på en spiker. En mulig sammenheng mellom muligens epileptiske anfall hos enkelte religiøse tolkes til at det må antas en større sammenheng mellom religion og epileptiske anfall enn tidligere kjent.

Konklusjonen er med andre ord grei:

Ut fra denne oversikten vet vi at vi ikke vet noe om sammenhengen mellom epilepsi og religion ut fra en medisinsk synsvinkel.