Harrytur igjen

Her er forøvrig det uforskammede leserbrevet til Aftenprofetenposten 2. desember 2001, som nevnt i Potterpurriet om "Harry Potter som Jesus".

Merk den kledelige og korrekte antikommersialistiske holdningen i siste avsnitt; man var da ikke småbarnsfar for ingenting.

Ja til Harry Potter!

Karine Maniscalco (KM) undrer seg over at ingen har motforestillinger til Harry Potter. Da er det nok mer underlig at hun både har klart å overse den årelange debatten om bøkene, og ikke har forstått den ene hun har lest.

Man kan spørre om KM's evne til å forstå moral når hun hevder at grensen mellom "rett og galt, godt og ondt, viskes ut". Bøkene understreker tvert i mot avgjørende forskjeller. Det er ikke tillatt med "alle midler". Som i Bibelen og gode spionromaner handler det om å se under overflaten og forstå de virkelige spørsmålene. Det finnes dypere verdier enn reglementet ved Galtvort. Det er utrolig hvis KM mener at blind etterfølgelse av et reglement er viktigere enn kampen mot det onde.

I første bok ser vi at det onde kan beseires ved en kjærlighet som gir sitt liv for andre. Det er sjelden å finne så dype verdier i moderne fortellinger.

Det er ingen tvil om at spiritisme skildres som ondskap. Alle som driver med dette tar skade, på kropp og sjel. "Spiritismen" som KM synes å se at Harry driver med i bok to, er vel at han snakker med dette sutrende spøkelset. Å sammenligne dette med åndemaning er avslørende for evnen til å ta poenger. Med samme målestokk blir Dickens "En julefortelling" en studie i okkultisme, ikke oppgjør med ukjærlighet og gjerrighet. Potterbøkene viser nettopp hvor grusomt det onde er. Og det er bra å se for barn som er opptatt av trolldom, selv om man kan diskutere hvilke aldre de senere bøker er egnet for.

KM klarer dessverre ikke å skille mellom staffasje og indre verdier. Det Harry læres opp i er parodier på klisjeer om sopelimer, tryllestaver, magiske dyr og besvergelser. Dette handler om myter og eventyr, ikke om "svarteboka". Ser vi bak kulissene, finner vi stor vekt på å velge det gode, enten det gjelder vennskap, forfengelighet eller rasisme. Ved siden av Narnia-serien er dette kanskje de bøkene som egner seg best til å vise barn avgjørende verdier og kriterier for rett og galt.

Mon tro hva KM vil finne i "Snehvit", "Askepott", og "Gutten som Kappåt med Trollet"? Her møter vi også både hekser og troll, men samtidig er det ingen tvil om at det onde ikke fremstilles positivt. Og den gode fe i Askepott er symbol på det gode, ikke markedsføring av noe ondt.

Det som imidlertid kan bekymre ved Harry Potter, er rett og slett alt kjøpepresset. Mens Rowling leverer et kvalitetsprodukt, er det vanskelig å si det samme om butikkenes hekseklær og kortspill etc. Skulle jeg skrevet noe negativt om Potter, måtte det være om den massive kommersialiseringen som river ned det bøkene bygger opp.

Et leserbrev som altså ble kommentert på Debattsentralen samme dag med bl.a. at

I et desperat forsøk på å forsvare "Harry Potter"-bøkene mot treffende kritikk fremsatt av Karine Maniscalco den 25.11 i Aftenposten, forsøker en viss Bjørn Are Davidsen, Ski, den 2.12 på alle mulige måter å stemple mennesker som ikke liker "Harry Potter" som dumme - måten han omtaler Maniscalco grenser til å være injurierende. Istedenfor å argumentere på en skikkelig måte påstår han dessuten frekt og freidig at Maniscalco ikke har forstått hva boken dreier seg, og at hun ikke klarer å skille mellom staffasje og indre verdier. Han hevder at trolldomsklisjéene boken i det vesentligste er bygget opp av bare er parodier. Men jeg spør meg: Er de virkelig det? Hva om de er ment dødsens alvorlig?

Et stempel som det bare var å ta dødsens alvorlig på alle mulig måter.