En skaper med hang til evolusjon?

Det kan tenkes større overraskelser enn at Fri Tanke lar evolusjonsbiologen Dag O.Hessen skrive om TV-serien Gud og vitskapen, nærmere bestemt om En skaper med hang til stadig å angre seg.

Og det er flott at han synes programmet er ganske balansert. Det betyr ikke at artikkelen er like balansert, selv om Hessen er en fair fyr som i det meste legger godviljen til. Samtidig er han ikke uventet bedre på sitt eget fagfelt enn når det kommer til historie og hermeneutikk, teologi og teksttolkning.

Diskusjonen om skapelse eller evolusjon finnes i mange utgaver, og interessant nok er det betydelig uenighet i de troendes rekker om man skal tolke skapelsesberetningen bokstavelig eller metaforisk, og eventuelt hvor bokstavelig.

Hvor interessant det er, kan sikkert diskuteres, men det kan ikke være veldig overraskende at tekster må tolkes. Det blir ikke enklere når de er noen tusen år gamle og på et annet språk. Tradisjonen med også metaforiske bibeltolkninger er et par tusen år eldre enn Darwin. Vi finner ulike oppfatninger av skapelsesberetningen(e) så langt tilbake vi kan se, både blant kristne og jøder.

Augustin stod dermed i en lang tradisjon når han rundt år 400 diskuterte den bokstavelige betydningen i Første Mosebok, i hans bok av samme navn.

Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. 

De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring.

Da er det en skammelig og farlig sak om en ikketroende hører en kristen tale tull om disse emnene ut fra skriften.

For Augustin var det at Gud brukte så lang tid som seks dager et tegn på at skapelsesberetningen måtte leses metaforisk. Vi kunne da sannelig vært skapt med et knips. Det talte likevel ikke i mot Guds eksistens om han likevel skulle vise seg å ha brukt seks dager.  Eller eventuelt andre tidsperioder.

Hvis Gud, slik Augustin så det, var utenfor tiden, var det ikke noe problem med så lang tid som seks dager.

Augustin mente forøvrig at Gud i skapelsen hadde lagt inn "frø" i naturen som fikk utvikle seg over lang tid, uten at vi skal koble det til en evolusjonsteori.

Det var uansett feil å lese teksten som en beskrivelse av hvordan Gud skapte, den handlet om viktigere ting enn det.

Vi finner mye av samme tolkningstradisjon hos Augustin som hos Thomas Aquinas, Luther og Kalvin. Har ikke vitenskapen vist noe får man forholde seg til de kilder man har, som Bibelen. Har naturvitenskapen vist noe, kan man ikke bruke Bibelen som bevis på det motsatte. Gud snakker hverdagens språk, ikke vitenskapens. 

Så er det selvsagt alltid en diskusjon om hva vitenskapen faktisk har vist, men det er en god regel å foholde seg til normalvitenskapen, også når det gjelder evolusjon, fossiler og geologi.

Nå er det jo tradisjon i dag for ikke å være kjent med denne tradisjonen, på samme måte som det er tradisjon for ikke å være kjent med begreper som teleologi. Noen vil nok tenke at det er en skammelig og farlig sak om en ikketroende taler tull om disse emnene.

Dermed kan det være grunn til å kommentere når Hessen skriver at

Før-darwinistiske naturforskere som Linné hadde i stor grad et teleologisk natursyn som innebar at alt var skapt for mennesket, og alle skapninger (!) var skapt med et formål.

Nei, med forbehold om hva som menes med "i stor grad" stemmer dette dårlig med fossilene kildene, selv om det var delte meninger dengang som da.

Dermed kunne Thomas Chalmers i 1815 (se et stykke ned i denne), altså over en generasjon før Darwin, kommentere at det primært var "vantro" som Thomas Paine som hevdet at kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld.

For teleologi handler ikke om at alt er skapt for mennesket og med et formål eller en hensikt. Begrepet er ikke hentet fra Bibelen, men er en av de fire aristoteliske årsaksformer og knyttet til at naturfenomener oppfører seg likt fra gang til gang.

Det handler ikke om at de har et overordnet "formål" eller en plan, men at de har et mål som gjør at de stort sett oppfører seg likt. Som Thomas Aquinas skriver synes naturen slik at selv 

ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet (Summa Theologica – Del I, Spørsmål 2, Artikkel 3). 

Tanken med dette er ikke at mennesker eller mus eller meteorer har en hensikt, men at alt i naturen følger faste regler eller mål. Dermed støtter også mekanismene bak evolusjon (som Hessen beskriver som "mutasjoner, rekombinasjon, tilfeldigheter og naturlig utvalg") at naturen er formålsorientert.

Evolusjon bekrefter i den forstand teleologi. Når naturen er teleologisk er det ikke ved langsiktige og entydige mål, men fordi prosessene i naturen søker kortsiktige mål. At deler av evolusjonshistorien synliggjør "dårlig design" og "grusomme løsninger" viser ikke at den mangler teleologi, men at den er underveis.

Om en plante er dårlig egnet til å overleve, visner, brekker eller spises er det ikke i strid med Guds eksistens. At mennesker og dyr lider, rammes av pest og plager, lever korte og skrøpelige liv, ble ikke oppdaget av Darwin.

Så er det selvsagt en helt annet sak at også mange kristne kan bomme på slike spørsmål, noe det ikke er vanskelig å finne eksempler på blant kreasjonister og ID-tilhengere som dessverre i stor grad har fått farge debatten og begrepene. Selv om man før Darwin ikke tenkte at Gud styrte naturen ved en evolusjon i forhistorien, tenkte man ikke at naturen eller mennesket var flott og fullkomment i historien.

Dermed er det ikke uventet at Hessen kan misforstå noe av Darwins posisjon.

Selv om det i dette tv-programmet i det store og hele er en god balanse mellom de som mener at Gud har en hånd på rattet og de som ikke mener det, antydes det at Darwin nok hørte med til de første.

Ja, fordi det synes rimelig å tenke at Darwin ikke avviste teleologi, selv om han av andre årsaker (spesielt det ondes problem) avviste kristen tro.

In an appreciation of Charles Darwin published in Nature in 1874, Asa Gray noted "Darwin's great service to Natural Science" in bringing back to Teleology "so that, instead of Morphology versus Teleology, we shall have Morphology wedded to Teleology". Darwin quickly responded, "What you say about Teleology pleases me especially and I do not think anyone else has ever noticed the point."

Men dette betydde selvsagt ikke at Darwin eller kristne støttespillere som Gray mente Gud styrte evolusjonen løpende. Teleologien handlet om fabrikken.

Ser vi bort fra teleologi (som naturretten handler om) og betrakter naturen kun ut fra stofflige og bevirkende årsaker, er den slik Hessen skriver  

naturligvis ikke umoralsk, bare amoralsk, men dersom man ønsker å forfekte en allmektig styrelse og masterplan, så følger mange spørsmål med på kjøpet. Evolusjonen er full av halvgode eller halvdårlige svar på tilværelsens utfordringer, det er slett ikke snakk om «perfekte» løsninger. Livet og naturen er dessuten full av tragedier på ulike nivå – hvorfor måtte for eksempel trilobitter, dinosaurer, sabeltanntigre og neanderthalere dø ut? Viste det seg at de var feilgrep? Hvorfor så mye lidelse og død, og ikke bare hos snyltevepsens vert? Programmet er gledelig balansert, men passerer lettbent forbi disse spørsmålene. 

Dermed koker dette ned til det som er realiteten. Diskusjonen om evolusjon handler for mange ikke om naturvitenskap, men om teologi og det ondes problem. Oppfatter man som Darwin at det ondes problem gjør det vanskelig å tro at Gud er god, er det forståelig at man ikke klarer å tro at Gud finnes.

At et program om evolusjon og gudstro ikke tar opp det ondes problem, er likevel ikke overraskende. Det er forskjell på å diskutere om det er en vitenskapelig motsetning mellom gudstro og evolusjon og en teologisk eller filosofisk drøftelse av det ondes problem.

Hessen avslutter med at 

Det ligger i sakens natur, som evolusjonsbiologen og genetikeren Steve Jones påpekte, at man strengt tatt aldri kan motbevise en slik makt som unndrar seg de vitenskapelige metoder. Den som vil kan fastholde troen på en styrelse, men da må man også akseptere en skaper med en stadig hang til å angre og ombestemme seg, utprøve og forkaste nye ideer, en viss nonsjalanse og med en lite utviklet rettferdighetssans, men en betydelig sans både for det humoristiske og morbide.

Men dette handler altså ikke om styrelse, men som nevnt over om hva slags styrelse. Det er kort sagt en teologisk debatt, ikke en naturvitenskapelig.

Diskusjonen er dermed knyttet til hvordan man tenker om Gud, slik Atle Søvik og jeg tar opp i Eksisterer Gud? Er Gud en detaljrytter, eller har han gitt naturen selvstendighet?

Har Gud hang til primærårsaker (altså stadig griper direkte inn, ordner og styrer i et hektisk tempo f.eks. i evolusjonen) eller hang til sekundære årsaker (naturlover over lang tid) slik vi finner i klassisk kristen tro som hos Aquinas og andre på 1200-tallet?

Det er ikke gitt at det viser en Gud med hang til å angre seg, hvis det slutter å blåse.

På samme måte som vi kan diskutere (og da er vi nok inne på det tredje programmet i serien) om Gud har skapt en verden der også vi kan ha selvstendighet, i form av bevissthet (selv om vi ikke alltid er like bevisste) og fri vilje (selv om vi ikke alltid har fritt valg eller bruker den aktivt).

Det er uansett ikke enkelt å si noe direkte om Guds vesen fra mer eller mindre foreløpige resultater av teleologien, på samme måte som det ikke er noe ideal å slutte noe direkte om Gud ut fra hva mennesket har gjort i historien. Evolusjonen kan ikke brukes som argument for Gud, men er heller ikke noe avgjørende argument mot.

Skal vi diskutere om Gud finnes, inkludert det Hessen kaller en guddommelig masterplan (hva nå det er), er det andre argumenter vi må se på - inkludert det ondes problem.