Når ofrene blir uspiselige

Det er ikke vanskelig å se for seg en kulturradikal konspirasjon knyttet til et ønske om å gjøre rett for seg, å gi alle Vestens, imperalismens og handelspolitikkens ofre (med og uten anførselstegn) en stemme og en plass.

Og da har det vært fort gjort å gjøre noen logiske kortslutninger. Fordi noen er ofre, må de selvsagt egentlig være snille, velmenende og tilhengere av alle våre beste verdier.

Mens de som har inntatt overgriperens rolle - altså amerikanere, kapitalister og andre kristne - er slemme, beregnende og egentlig mot det frie og liberale samfunn.

Men etterhvert er det blitt stadig vanskeligere å holde fast på et romantisk syn på at ofrene skal være eller bli som oss, som det heter i sangen, eller integreres som det kalles i media og skoleverket. Detmed er det vel så aktuelt å spørre hvilke kameler som skal svelges når de viser seg uspiselige. Og fortsetter å holde fast på vaner og verdier som ikke direkte matcher det politisk korrekte (i beste forstand) i år 2009.

Nå er det ikke akkurat fra nøytralt hold vi ser kritikk av den såkalt liberale (nåja) venstresiden. Men nettopp fordi Peter Whittle er leder for The New Culture Forum (et godt navn når man vil fremme gamle tanker), nøler han ikke med å stille viktige spørsmål.

Selv om de har politiske overtoner som utvilsomt vil bli tolket i ulike retninger - alt ettersom det passer seg mottageren.

Over the past week there’s been a scrap going on between the political parties as to who is the gay-friendlier. Interesting to gays probably, very boring for everyone else. But there is one aspect to all of this which still goes largely ignored - for reasons, no doubt, of “cultural sensitivity” - and that is the effect that the long march of multiculturalism has had on this whole issue. Basically it comes down to this question: how do you celebrate and respect cultures and religions which think you are an abomination?

Og det er i hovedsak islam han har i tankene. Eller ihvertfall unge, muslimske menn i England.

When question time came around, I made the point to the panel that a recent survey by Policy Exchange had showed that 72 per cent of young Muslim men thought that homosexuality should be recriminalised. As the Channel 4 Dispatches programme on Mosques showed last year, there are some pretty disturbing things being said by some Imans about what is best for gays, ie death. Given the rapidly increasing proportion of the population which is Muslim, did they not think that there might be some possible problem in the future?

Et spørsmål som ikke ble tatt veldig godt opp.

Nick Herbert made the point that we should be careful not to generalise about the whole Muslim population (72 per cent seems pretty general to me). Immediately the issue was turned into something else, in a way we’re all too familiar with, which is how important it is not to demonise Islam.

Mens vi altså kan demonisere mangt annet, spesielt katolikker.

There are major double standards going on here. I’m not remotely religious, but I can see how it’s considered perfectly legitimate to demonise the whole of the Catholic Church, say, or even Christianity in general. But when it comes to Islam, everybody gets very tongue-tied.

Så er spørsmålet når man vil slutte å svelge kameler. Vi har heldigvis sett tegn på at stadig flere norske politikere - også på venstresiden - sier tydelig fra om uholdbare oppfatninger om kvinner og homofile, og tildels også om trosfrihet, selv for muslimer som blir kristne - eller ateister. Men fortsatt synes ofte tausheten å være litt vel øredøvende.

The reason is clear: the old liberal narrative insisted that all minorities had things in common. They were all united in a rainbow coalition in opposition to what the Americans call “The Man”. They were all victims. Multiculturalism has exposed this as a bit of a lie. But it will take a long time for the liberal elites to admit to it. Hence the disgraceful silence of Western feminists on the treatment of women in Islamic countries. And hence the depressing mealy-mouthedness at the Portrait Gallery last week.

Jeg spår likevel at den kommende valgkampen vil vise at vi har mer modige politikere i Norge.

Men jeg er ikke helt sikker på at det er ut fra en sterkere og klarere visjon enn å motvirke Fremskrittspartiets tilslutning.

Vet de hva de skriver?

Det er ikke alltid man helt forstår hva som faktisk menes av journalister, forskere eller folk flest.

Et eksempel er Nettavisen sånn ca. akkurat nå.

Det hele handler om homofili i dyreriket. Mye tyder på at dette er en rimelig universell praksis. Men hva fører den til? Noe nøytralt og greit om å få leve lykkelig med sine seksuelle preferanser, eller noe mer ugreit som å bli frosset ut, mobbet og bli heller depressiv? For ikke å si angrepet og drept?

Vel, både og, eller kanskje ikke helt. Det er ihvertfall andre dimensjoner som er i fokus i forskningen som Nettavisen rapporterer fra.

Halvparten av all seksuell omgang mellom delfiner skjer mellom hanner. Dette gjør de for å knytte sterkere bånd i flokken.

En tredjedel av fuglene i arten laysanalbatross er oppvokst med to hunner, som kan holde sammen hele livet hvis de ikke finner en makker av det annet kjønn. På den måten tar de vare på alle fugleungene i flokken og hjelper til å beholde bestanden oppe.

Dette høres bent frem sagt flott ut. Ikke rart om det selekteres i denne retningen.

Men det er noen baksider av medaljen, også.

- Akkurat som annen oppførsel som ikke påvirker reproduksjon, som aggresjon eller altruisme, kan man regne med at homofili har konsekvenser for evolusjonen, sier Nathan Bailey.

Et eksempel på hvordan homofili kan påvirke en arts utvikling er uventet motstand mot forplantning.

- For eksempel vil kopulering mellom gresshoppehanner kunne føre til stor skade. Dermed kan det oppstå et evolusjonært press for å utskille den kjemiske substansen panacetylnitrile, som hindrer kopulering.

Nå vil nok selvsagt resultatet av slike studier variere, både utfra hva man studerer og hvordan man tolker det som studeres. At dette ikke er absolutt helt greit, selv om man ikke blir utsatt for løkkeskrift eller den mer vanlige smellingen fra fotballgarderober, antyder nok nåværende studier også.

Men selv om man skulle ønske og tro at homofili er rimelig udelt positivt, og (slik jeg vel ikke er helt alene om å oppfatte dette) ihvertfall noe som enhver må få lov til å være - enten vi snakker legalt eller emosjonelt - kan det være grunn til å være observant på om vi kan risikere å møte effekter på linje med dyr på dette feltet.

Hvis vi da i et Darwin-år skulle mene at mennesket tilhører den kategorien.

Så får vi bare håpe at ingen tar dette som fullmakt til automatisk fordømmelse av alt som smaker av homofili. Og at Nettavisen vet hva de snakker om.

Bigotri og bedehus

Siden denne stygge saken fra bedehusland blogges og behandles i media for tiden, er det ingen grunn til å late som om bigotri kun tilhører en politisk debatt.

Ikke minst er det tankevekkende å se den drepende sterke ordbruken. Den er såpass krass at man kan mistenke enkelte av de som går hardest ut for å finne en egen glede i det. I det hele tatt er det pussig at folk som presumptivt følger Bibelens syn på homofili, ikke følger samme normkildes syn på ordbruk. Noe som gir grunn til å konkludere med at det kanskje ikke er de mest bibelopptatte kristne som står bak.

Min erfaring med hets av homofile stammer mest fra perioden før jeg ble kristen - altså 60 - og 70-tallet. Jeg vokste opp på den - for å si det mildt - konservative bastionen Nordstrand, også kjent for en svært så aktiv statskirkemenighet.

Selv om jeg ikke var innom der mer enn som konfirmant og et par klubbkvelder i 7. klasse på ungdomsskolen, var det ikke vanskelig å finne kristne på skolen eller i nabolaget. Det var heller ikke vanskelig å finne homohets og morsomheter, enten man nå stilte opp med en slitt underbukse i gymmen eller kom til å gråte for fort i en slåsskamp.

Men min erfaring var at det var nesten ingen overlapp mellom hetserne og kristne. Kjennetegnet var i stedet ofte at man tilhørte lavinntektsgrupper (ja, det var forskjeller også på Nordstrandsområdet - som på ungdomsskole og videregående inkluderte også andre bydeler i nærområdet) for ikke å si fikk lavere karakterer i matte og religion. Eller at man drev med lagidrett.

Noe av det samme synes jeg å oppleve i dag (i en tid der det altså hetses mindre). Selv om kristne i større grad enn andre mener at homofili ikke er "greit", er det nok i større grad hos disse berømte andre at ihvertfall jeg (muligens med mine i overkant selektive ører) hører slengbemerkninger og mobbing av homser. Fotballmiljøer er muligens fortsatt de verste.

Det er ingen tvil om at bedehusland avdeling Stavanger et stykke på vei får fortjent omtale i media. Saken vil utvilsomt forsterke stereotypier og fiendebilder, enten noen nå bevisst går inn for dette eller ikke (og her trenger vi ikke å være naive).

Men spørsmålet er om det ikke også forsterker atskillig selvrettferdighet. Problemet med hetsing og ytterligheter som trusler må ikke isoleres til det som fort havner i klisjébåsen vestlandskristne. Dette har langt større omfang enn som så.

Det er til og med grunnlag for et spørsmål som noen sikkert opplever litt drøyt og utidig (og dessverre tror jeg ikke det finnes undersøkelser av dette): Kan det tvert i mot være at det er blant kristne man finner færrest prosent som hetser?