Når ofrene blir uspiselige

Det er ikke vanskelig å se for seg en kulturradikal konspirasjon knyttet til et ønske om å gjøre rett for seg, å gi alle Vestens, imperalismens og handelspolitikkens ofre (med og uten anførselstegn) en stemme og en plass.

Og da har det vært fort gjort å gjøre noen logiske kortslutninger. Fordi noen er ofre, må de selvsagt egentlig være snille, velmenende og tilhengere av alle våre beste verdier.

Mens de som har inntatt overgriperens rolle - altså amerikanere, kapitalister og andre kristne - er slemme, beregnende og egentlig mot det frie og liberale samfunn.

Men etterhvert er det blitt stadig vanskeligere å holde fast på et romantisk syn på at ofrene skal være eller bli som oss, som det heter i sangen, eller integreres som det kalles i media og skoleverket. Detmed er det vel så aktuelt å spørre hvilke kameler som skal svelges når de viser seg uspiselige. Og fortsetter å holde fast på vaner og verdier som ikke direkte matcher det politisk korrekte (i beste forstand) i år 2009.

Nå er det ikke akkurat fra nøytralt hold vi ser kritikk av den såkalt liberale (nåja) venstresiden. Men nettopp fordi Peter Whittle er leder for The New Culture Forum (et godt navn når man vil fremme gamle tanker), nøler han ikke med å stille viktige spørsmål.

Selv om de har politiske overtoner som utvilsomt vil bli tolket i ulike retninger - alt ettersom det passer seg mottageren.

Over the past week there’s been a scrap going on between the political parties as to who is the gay-friendlier. Interesting to gays probably, very boring for everyone else. But there is one aspect to all of this which still goes largely ignored - for reasons, no doubt, of “cultural sensitivity” - and that is the effect that the long march of multiculturalism has had on this whole issue. Basically it comes down to this question: how do you celebrate and respect cultures and religions which think you are an abomination?

Og det er i hovedsak islam han har i tankene. Eller ihvertfall unge, muslimske menn i England.

When question time came around, I made the point to the panel that a recent survey by Policy Exchange had showed that 72 per cent of young Muslim men thought that homosexuality should be recriminalised. As the Channel 4 Dispatches programme on Mosques showed last year, there are some pretty disturbing things being said by some Imans about what is best for gays, ie death. Given the rapidly increasing proportion of the population which is Muslim, did they not think that there might be some possible problem in the future?

Et spørsmål som ikke ble tatt veldig godt opp.

Nick Herbert made the point that we should be careful not to generalise about the whole Muslim population (72 per cent seems pretty general to me). Immediately the issue was turned into something else, in a way we’re all too familiar with, which is how important it is not to demonise Islam.

Mens vi altså kan demonisere mangt annet, spesielt katolikker.

There are major double standards going on here. I’m not remotely religious, but I can see how it’s considered perfectly legitimate to demonise the whole of the Catholic Church, say, or even Christianity in general. But when it comes to Islam, everybody gets very tongue-tied.

Så er spørsmålet når man vil slutte å svelge kameler. Vi har heldigvis sett tegn på at stadig flere norske politikere - også på venstresiden - sier tydelig fra om uholdbare oppfatninger om kvinner og homofile, og tildels også om trosfrihet, selv for muslimer som blir kristne - eller ateister. Men fortsatt synes ofte tausheten å være litt vel øredøvende.

The reason is clear: the old liberal narrative insisted that all minorities had things in common. They were all united in a rainbow coalition in opposition to what the Americans call “The Man”. They were all victims. Multiculturalism has exposed this as a bit of a lie. But it will take a long time for the liberal elites to admit to it. Hence the disgraceful silence of Western feminists on the treatment of women in Islamic countries. And hence the depressing mealy-mouthedness at the Portrait Gallery last week.

Jeg spår likevel at den kommende valgkampen vil vise at vi har mer modige politikere i Norge.

Men jeg er ikke helt sikker på at det er ut fra en sterkere og klarere visjon enn å motvirke Fremskrittspartiets tilslutning.

Kjør ikke på stolpen

Noen av oss har vokst opp lettere fargeblinde og kulturåpne. Selv har jeg vært naiv nok til å tro at forutsetningen for å gjøre en god jobb handler om kompetanse, egenskaper og interesser. Selv for norske ministere.

Det betyr ikke at jeg er fremmed for tanker om flaks og albuer, og (for enkelte i blant oss) mistanke om en og annen fordomsfri eller desperat arbeidsgiver for å få jobben.

Overfladiske som vi er, har vi dermed ikke tenkt på Manuela Ramin-Osmundsen som representant for noe annet enn jurister (selv om vi kan ha klare synspunkter på den gruppen), eller til nød en fransk elite (som vi forsåvidt også har klare synspunkter om).

Men nå får vi høre at saken handler om personer med minoritetsbakgrunn. I stedet for å se det hele som uttrykk for personlige tabber hos en enkeltperson, eller som uttrykk for psykologiske mekanismer knyttet til visse nettverk og elitemiljøer på vestkanten, plasserer man det i et etnisk skjema.

Og bidrar dermed til å stemple hele grupper. Uten at noen sier i mot, selv ikke i beste sendetid på NRK. Når dette til og med synes først og fremst å gjøres av folk som selv har en "minoritetsbakgrunn", er det et sjelden eksempel på enøyd fokusering. Den sikreste måten å treffe en stolpe er som kjent å gjøre noen oppmerksom på den.

SV-toppen Akhtar Chaudhry, som var en varm forkjemper for at den rødgrønne regjeringen skulle få en statsråd med minoritetsbakgrunn, beklager statsrådens avgang sterkt.

- Det var helt riktig av Ramin-Osmundsen å trekke seg. Vi kan ikke [ha] en statsråd som ikke klarer å fatte beslutninger som er uhildet og transparente, sier Chaudhry til Nettavisen.

- På den andre siden har vi alltid ønsket en statsråd med minoritetsbakgrunn. Dette prosjektet har nå fått et alvorlig tilbakeslag. Men selv vi er enige at hun bør gå, sier han.

"Selv vi" er på den ene siden godt å høre, på den andre siden ganske så ille.

Muligens har saken ført til et visst tilbakeslag for minoriteter. Og da ikke bare for kvinnelige jurister fra franske eliteskoler. Men inntil noen begynte å snakke om noe annet, trodde vi det handlet om en enkeltperson med talent for tabber.

Nå vet vi bedre.