Underetasjenes tid

Så var det tid for andre del av mine kommentarer til stoffet om fri vilje i føljetongen om anmeldelsen i Fri Tanke av Svar på tiltale.

For ordens skyld bør vel understrekes at jeg er litt imponert og beæret over at noen har tatt seg bryet med å lese boken, selv om jeg altså (hvis noen skulle lure) ikke er enig i at alle tilbakemeldinger er så treffende.

Også når vi nå ser på dette med fri vilje har jeg vel ikke annet valg enn å gi noen korte og kontrollerte kommentarer (selv om jeg ikke har helt kontroll over antall paranteser), hvilket ikke betyr at det ikke kan bli langt, men at jeg altså ikke kan skrive boken om igjen. For (og det tviler vel ikke så mange på) her kunne mye vært sagt.

Noe som blir tydeligere dess mer jeg ser på anmeldelsene (så langt altså begge to) er at stoffet er uvant. Man har ikke god nok kjennskap til argumentene eller de tankemessige tradisjonene de står i. I stedet for å lese teksten noenlunde som den står, tolker man den ut fra eget bakhode. Man avfeier argumentene enten som overintellektuelle (tro må da handle om levd liv!) eller som åpenbart feil (tro må jo bygge på feilslutninger!).

Mener jeg nærmest per definisjon at prosjektet er feilslått er det ikke lett å gjengi argumentene riktig eller anstrenge seg for å se om jeg både har fått med meg teksten og har tolket den noenlunde riktig.

Leser man en tekst av noen man mener tilhører en gjeng som tenker dårlig og synes at den sier at 2 + 2 = 5, vurderer man sjelden om det faktisk er det som blir sagt. Eller om det er forfatterens selv som sier dette. I stedet slår man til og røper at svaret er 4 og forfatteren altså på jordet. QED.

Vi aner noe av dette når  Even Gran i anmeldelsen sier følgende som det hevdes betyr at jeg mener fri vilje må være fristilt fra det fysiske, altså at en dualisme er eneste mulighet.

På side 37 spør han for eksempel hvordan vi skal unngå å konkludere med at viljen og tanken er styrt av krefter utenfor vår kontroll, hvis naturalismen er sann.

Samtidig (og som nevnt i forrige innlegg om temaet) har Even et poeng. Jeg kunne vært nøyere med å presisere at det ikke er jeg som hevder at det er umulig å forene fri vilje med rent fysiske prosesser (her er jeg altså usikker).

I stedet er dette nye (og tydeligvis en del gamle) ateisters selvforståelse ut fra deres eget grunnsyn.

Det er Sam Harris som hevder dette, det er Richard Dawkins, det er Morten Horn, Alex Rosenberg og andre; jeg siterer dem til og med på det. Deres forståelse er at vi strengt tatt ikke kan bebreides for våre handlinger, siden vi ikke kunne noe for dem (alle våre tanker er egentlig bare "kjemiske reaksjoner på andre impulser vi strengt tatt ikke kan stå til ansvar for").

Så skriver imidlertid Even noe som det ikke er like enkelt å ta på min kappe.

På side 46 raljerer han over at Richard Dawkins later til å ha en moral (som i Davidsens verden tilhører «overetasjen») til tross for at han er naturalist. Og på side 58 slår han ganske enkelt fast at det ikke finnes rom for «ekte frihet» i et naturalistisk grunnsyn.

Bildet jeg bruker av over- og underetasjen i kapittel 2 handler ikke om Davidsens verden, men om Dawkins' verden som det synes som nye ateister generelt bebor. Altså en verden med et skarpt skille mellom
   

• OVERETASJEN – det subjektive og personlige og private – kulturelle forestillinger. Her finner vi alt som handler om fri vilje, moral (”bør-utsagn”), religion, mening, verdier og andre innbilninger og/eller konstruksjoner. Dette er fantasiens og illusjonenens område.

___________________________________________________________________

• UNDERETASJEN – det objektive, rasjonelle og offentlige – den egentlige virkeligheten. Her finner vi  alt som har å gjøre med vitenskap, empiriske studier og fakta. Dette er kunnskapens og sannhetens område.  

Mitt poeng som bør være tydelig er at Dawkins og andre på den ene siden anklager (for noen til dels med rette) kristne og andre for å leve i en splittet virkelighet mellom religion og vitenskap (NOMA - No Overlapping Magisteria). Mens de altså selv lever i en vel så stor spenning mellom disse etasjene, mellom det de ser som vitenskapens virkelighet (den som gir reelle forklaringer) og hverdagens (der vi lever etter ulike typer idealer og illusjoner) som ikke kan være sanne, men som de på en eller annen måte holder seg til likevel.

Selv om han mener at hans eget grunnsyn ikke tillater fri vilje og at verdier ikke er noe mer enn (bort)forklarbare følelser (med et rent materielt opphav), opptrer Dawkins som om han har fri vilje og at moral og verdier er noe dypere/høyere enn pragmatikk.

Han forteller at det er vondt og vanskelig å leve som om dette bare er innbilning (”Dette er en selvmotsigelse man på sett og vis må leve med, ellers blir livet uutholdelig”).

Det er med andre ord ikke så mye Davidsen som Dawkins som fordel kunne ha reflektert litt mer.

Så spørres det videre i anmeldelsen:

Er det egentlig meningsfylt å operere med et skille mellom oss selv og hjernene våre? Gir det mening å si at hjernen vår er «utenfor vår kontroll»? Hvem og hvor er isåfall vi? Ja, vi har ønsker og ideer, men gir det mening å etterspørre en fri kontroll over disse ønskene? Gir det mening å ønske noe annet enn det vi ønsker? Jeg har for eksempel ikke frihet til å mene at nazismen er en utmerket ideologi, for det mener jeg rett og slett ikke. Er dette en frihet jeg ønsker meg? 

Tja, det er ikke godt å si hvor meningsfullt det er å skille mellom jeg og hjernen. Men det er mer meningsfullt å spørre om jeg kan ha bevisst medbestemmelsesrett over mine meninger. Selvsagt kan jeg ikke ønske noe jeg ikke ønsker eller velge å føle noe annet enn hva jeg føler. Men ved å tenke over hva jeg ønsker og føler kan jeg bevisst bearbeide mine ønsker og følelser og muligens endre dem.

På samme måte har ikke en anmelder frihet til å mene at min bok sier det ene eller det andre, hvis den ikke rent faktisk sier dette. Selv om man altså mer eller mindre frivillig kan feillese den.

Fri vilje handler ikke om at jeg kan velge hva jeg føler, men om at jeg kan velge hva jeg tenker om og gjør med mine følelser. Fri vilje handler ikke om at jeg kan velge å mene - på tross av min fornuft og mine følelser - at nazismen er en utmerket ideologi, men at jeg kan velge å reflektere over hvorfor jeg føler og mener det jeg gjør om nazismen eller sekulærhumanismen eller kristen gudstro.

Og eventuelt endre standpunkt, basert på argumentasjon - ikke ut fra hva jeg "vil".

I siste utgave av Fri tanke (nr. 4-2012), sier hjerneforsker Johan Storm at en slik måte å tenke på åpner for en uendelig regresjon i jakt på den endelige «viljen bak viljen». Han mener det er mye ryddigere å slå seg til ro med at vi har en vilje og at den er vår, hva nå enn årsaken bak den måtte være. Jakten på en slags metafysisk «ekte fri vilje» blir derfor meningsløs. Dette er også den kjente ateistiske filosofen Daniel Dennetts posisjon, og er den beste løsningen jeg så langt har sett på dette.

Her er det tydelig at noen oppfatter dette med fri vilje annerledes enn om jeg selv kan gjøre mine valg.

Vanlige definisjoner av fri vilje handler ikke om en ubestemmelig og ukjent rekke av årsaker på jakt etter "viljen bak viljen", men om at det er jeg som kan være første årsak til mine valg.

Det er tvert i mot først når jeg ikke har fri vilje, altså ikke kan være første årsak til mine valg, at det blir en uendelig regresjon, tilbake til Big Bang eller noe slik, om man skulle ha regnekapasitet til å finne ut av det. Enten er det jeg som velger personlig og bevisst, ut fra refleksjon og argumenter, lyst eller logikk, eller så er det noe upersonlig og forutgående som styrer alle mine valg, samt mine lyster og innbilninger om logikk.

Neste avsnitt styrker ikke inntrykket av god lesning:

Davidsen argumenterer for øvrig på samme måte selv når han på side 155 slår fast at vi mennesker godt kan ha fri vilje selv om fremtiden skulle være 100% determinert, ikke av fysikken denne gangen, men av Gud. Vi kan nemlig ikke ha oversikt over denne fastlagte fremtiden, skriver Davidsen. «Hva noen vet, utgjør ingen forskjell for mine valg så lenge jeg ikke er kjent med hva noen vet» får vi vite. Nei, nettopp. Her tror jeg Davidsen, Dawkins og Dennett er mer på linje enn noen av dem vil innrømme.

Jeg lurer veldig på hva som skal til for å formidle noe på en forståelig måte når jeg oppfattes slik. For jeg argumenterer altså ikke for dette. Hele poenget i dette delkapitlet er å si at fremtiden ikke er determinert av Gud, selv om Gud skulle kjenne fremtiden.

For å formidle poenget bruker jeg en lignelse om en tidsmaskin. En tidsreisende som observerer fremtiden og reiser tilbake til fortiden kan kjenne fremtiden uten å styre fremtiden. Selvsagt, om den tidsreisende forteller hva han vet, kan han påvirke (og dermed muligens "styre") fremtiden, men i lignelsen holder den tidsreisende klokelig stille.

De som tviler på at jeg sier dette, kan altså her som ellers selv lese teksten.

Det fortsetter med en ny feillesning.

Så må jeg legge til at det blir feil av Davidsen å legge til grunn at med en gang en naturalist begynner å snakke om moral eller følelser, så sier han eller hun imot seg selv fordi man da må ta Gud, eller «overetasjen», med i regnestykket. Flere steder gjør han et retorisk poeng ut av dette. Men det er jo nettopp dette vi er uenig om. En naturalist vil mene at moral og følelser faktisk har et rent materielt opphav. Det er greit at Davidsen er uenig i dette, men han kan ikke legge til grunn at hans versjon er den riktige og så dømme naturalisten etter dette.

Igjen, dette er dessverre misforstått. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å lese meg på den måten. Hele poenget - som også nevnt over - er at Gud ikke befinner seg i overetasjen, for da eksisterer ikke Gud.

Selvsagt vil en naturalist mene at moral og følelser har et rent materielt opphav.

Har noen det grunnsynet at alt er styrt av fysiske prosesser kan man nettopp derfor ikke samtidig si at moralske følelser eller verdistandpunkter handler om en reell moral (f.eks. at rasisme er absolutt galt, og ikke bare et etisk standpunkt som kunne vært annerledes, gitt en annen kulturhistorie eller andre fysiske prosesser) eller reelle verdier (f.eks. at alle mennesker har like stor og iboende verdi, og ikke kun er gitt dette gjennom et lovverk i et tilfeldig år eller ved hevd eller lignende).

Etter dette er det befriende med et klart spørsmål:

Hvilken empirisk støtte finnes det egentlig for å tro at vår vilje og tankekraft eksisterer uavhengig av vår fysiske hjerne, som Davidsen og andre religiøse nærmest bruker som en selvinnlysende sannhet for å sette naturalister i forlegenhet?

Vel, for det første mener jeg altså ikke at dette eksisterer "uavhengig av" vår fysiske hjerne. Enten vi nå holder oss til en dualisme eller ei, vil vår vilje og tankekraft måtte spille på vår fysiske hjerne (og noe annet har det vel ikke vært så mange tenkere som har hevdet).

Dette er på linje med et piano. Vi kan ikke si at det ikke kan være en pianist bare fordi vi hører pianoet spiller falskt eller det manger noen tangenter slik at musikkstykket endres når pianoet endres. Det er kort sagt ikke noe argument mot at vilje og bevissthet ikke er noe rent fysisk, at "personligheten, viljen og bevisstheten... endres når hjernen endres".

Forøvrig hadde det greit å droppe uttrykk som "Davidsen og andre religiøse".  For målgruppen artikkelen er skrevet for fungerer dette som en avsporende stempling siden den (og det har jeg mye empiri på) oppfatter "religiøse" som emosjonelle og dogmatiske, i motsetning til bildet man har av seg selv som ateist.

For det andre har en rekke ateister og andre levert svært så rasjonelle argumenter for at eksistensen av en liberteriansk fri vilje er et åpent vitenskapelig spørsmål, som Mark Balaguer i hans bok fra i år, Free Will as an Open Scientific Problem. Det er rett og slett ikke avklart hva man kan si ut fra empirisk støtte.

Selv står jeg i tradisjonen som mener at dette må vurderes ut fra en rekke rasjonelle overveielser (som selvsagt involverer vitenskapelig kunnskap), blant annet knyttet til alle paradoksene og umulighetene som fremkommer hvis vi hevder at vi lever i en hundre prosent deterministisk verden.

Dette er ikke kun prinsipielle eller teoretiske betraktninger. I praksis er det vanskelig å bygge livet på et deterministisk syn, enten vi tenker hverdag eller vitenskap.

Kan jeg virkelig leve som om jeg ikke er en signifikant person, en aktør som det gjør en forskjell om er til eller ikke? Kan jeg virkelig leve som om alt jeg tenker, gjør og sier er hundre prosent bestemt før jeg ble født og der jeg ikke kan påvirke noen av mine tanker en nanometer? Hvordan kan jeg vite at konklusjonene på mine (også vitenskapelige) argumenter er riktige, hvis de er hundre prosent styrt av ubevisste og urokkelige bioprosesser?

For det tredje er poenget for en teist ikke å sette naturalister i forlegenhet, men å vise at den type tenkning som Harris og andre forkynner, er høyst problematisk og umulig å bruke som argument mot gudtro. De som løfter dette fram er ikke meg (eller disse andre berømte "religiøse"), men Harris, Rosenberg osv. - boken forsøker å gi som navnet sier Svar på tiltale.

For det fjerde er det slik at hvis vi har fri vilje - selv om den skulle ha en fysisk forklaring (f.eks. ved at bevisstheten er noe som oppstår gitt riktige fysiske betingelser og har en aktiv rolle slik at jeg kan påvirke fysiske forhold i hjernen på kvantenivå eller noe slik) - er det nesten for godt til å være sant at vi lever i en verden der noe slik i det hele tatt er mulig. Hvis hele historien om alt som finnes er rent fysisk.

Det kan da argumenteres for at dette øker koherensen i et teistisk syn. Eller, for å si det på norsk, får en gudstro til å henge enda bedre på greip.

Ikke dumme ting

Tilbake til vårt ordinære program.

Hva er det jeg leser for tiden når jeg ikke klager over alle som har den frekkhet å være uenig med meg?

Så mangt. Vi snakker litt her og litt der, spredt over ymse media, bunker og ett og annet nattbord. Det er rett og slett slik at jeg noen ganger er for rastløs til å lese for lenge i én bok om gangen, og heller hopper fra den ene til den andre, mens jeg tenker over stoffet, eller prøver som best å fortrenge det.

Med ett unntak legger vi denne gang det mer lødige og lettlivede til side.

Vi starter med de vanlige mistenkte.

Gunning for God - Why the New Atheists are Missing the Target av John Lennox er enda en av disse korte og klare bøkene som viser hvor grundig nyateister misforstår og/eller bevisst karikerer kristen tro og tanke, siden det ikke alltid er lett å vite hva det er de egentlig driver med.

Som Oxfordprofessor (i matematikk) har forøvrig Lennox debattert Dawkins og Hitchens ved en rekke anledninger om temaer som Guds eksistens, tro og vitenskap og om det finnes gode grunner til å være kristen.

Med Lennox nasjonale og faglige bakgrunn bør det ikke forbause at boken er logisk og lettlest, for ikke å si litt fornøyelig her og der - tross seriøse og til dels alvorlige temaer som om religion (eller ateisme) forgifter alt, om det er mulig å argumentere rasjonelt for Jesu oppstandelse eller om forsoningsløren er uetisk.

Siden miraklenes tid ikke er forbi hender det imidlertid at jeg leser om noe annet enn nyateisme.

Rip Kirby, Volume One: 1946-1948 av selveste Alex Raymond (mannen bak den opprinnelige Lyn

Gordon-serien) er en flott skrevet og enda flottere tegnet serie om en amerikansk privatdetektiv som foretrekker å bruke det som er bak hans briller fremfor det som måtte befinne seg under eller hengende i beltet, for ikke å si i skulderhylsteret.

Det hele foregår i et heller overklasseorientert amerikansk etterkrigssamfunn mens obligatoriske motsetninger og spenninger lurer bak en til tider rosenrød eller for så vidt rå overflate, enten vi snakker sosietets- eller universitetsmiljøer, gangstere eller gærninger, for ikke å si damer og dørvoktere.

Hitchhiker's Guide to Jesus, A Reading the Gospels on the Ground av Bruce N. Fisk er en lettere genial populærfaglig reiseguide til den historiske Jesus.

Jeg har til gode å se noen som har klart å formidle såpass mye kunnskap og kildevurderinger i en mer morsom og meningsfylt form. Det vil ikke forundre meg om denne boken kan bli en aldri så liten klassiker på innføringsstudier ved opptil flere universiteter og høyskoler. Eller oppslagsbok for de av oss som beveger oss i noe som ofte kalles hverdagen.

Den vil i hvert fall få en aldri så liten hedersplass i en bokhylle ikke langt fra meg.

The Beast of Revelation av Kenneth L., Jr. Gentry er en populærversjon av hans doktorgradsavhandling Before Jerusalem Fell: Dating the Book of Revelation. Gentry argumenterer svært godt for at Åpenbaringsboken er skrevet for og om en samtid og ikke som en dagsaktuell profeti. Han røper raskt at Nero er det mye omtalte dyret og viser ved til dels svært detaljerte indisier at boken nok er skrevet på 60-tallet, altså omtrent en generasjon tidligere enn det har vært vanlig å tenke.

Som N.T. Wright oppfatter han også at svært mange apokalyptiske trekk i Det nye testamentet handler om ødeleggelsen av Jerusalem i år 70.

I det hele tatt ingen god bok for tilhengere av Left behind og alt dets vesen. Eller de dessverre litt vel mange kristne konspirasjonsformidlerne som ser Antikrist bak hver busk. Eller i hvert fall annen hver.

The Nature of Nature: Examining the Role of Naturalism in Science, redigert av Bruce L. Gordon og William A. Dembski, er til tross for hva man kan mistenke ut fra navnet på redaktørene ingen propagandabok om intelligent design, men en interessant samling fra mange vinkler.

Det er selvsagt aldri stor tvil om hva redaktørene mener, men det gir en artig og ambisiøs spennvidde med bidragsytere som Ronald L. Numbers, Robert C. Koons, David Berlinski, Michael Shermer, Alan Guth, Michael Ruse, Francis Crick, Roger Penrose, William Lane Craig, Howard J. Van Till og Steven Weinberg.

For ordens skyld understrekes at dette ikke er en bok man uten videre tar med på bussen. Det handler ikke bare om at stoffet til tider er ... kompakt, men at den er på 963 sider, fordelt på 41 kapitler og 36 bidragsytere, hvorav 3 nobelprisvinnere.

Hovedspørsmålet som tas opp er hva i all verden dette dyret "natur" er for noe, og om det er mulig å nærme seg dette forskningsmessig på andre måter enn ved å forutsette at alt som skjer i naturen er ... naturlig og/eller om dette i såfall sier noe om hvorvidt alt som eksisterer er denne omtalte natur (hva nå det er). 

Altså er det beste og mest grunnleggende forklaringsprinsippet i virkeligheten å finne i noe rent materielt, eller må vi lete i noe ikke-materielt?

Det er vel å overdrive å si at man ser ut til å bli enige (uten at jeg altså har lest alt ennå), men det er godt å se at et såpass viktig spørsmål behandles i en noenlunde offentlig og i det minste bred samtale, tross noe mindre interaksjon enn ønskelig.

Boken anbefales ikke minst for dem som måtte tenke at det å trekke inn noe ikke-materielt som forklaringsmulighet nærmest per definisjon er å forlate virkeligheten, eller i det minste lefle med det irrasjonelle. Men det er altså noe som vi ikke bare kan definere, vi må også argumentere for at det er slik, noe som det altså gjøres ganske så omfattende fra ulike hold og med noe ulike konklusjoner over nesten tusen sider.

Nettopp spenningen mellom ulike typer filosofier og forklaringer er også et tema i neste bok på nattbordet, til venstre for spøkelsesdetektoren.

Paranormal America: Ghost Encounters, UFO Sightings, Bigfoot Hunts, and Other Curiosities in Religion and Culture av Christopher Bader, F. Mencken og Joseph Baker er en interessant, seriøs og lettlest gjennomgang av ulike sider ved amerikansk kryptozoologi og alternativtenkning.

Boken gir en nyttig blanding av statistikk om hvor mange som faktisk mener hva om slike fenomener og ikke minst stort sett gode, religionsfaglige vurderinger av koblingen mellom oppfatninger av UFO'er, Big foot og spøkelser og ulike former for religiøsøitet.

Den er forøvrig utmerket anmeldt av Asbjørn Dyrendal.

Jesus, Paul and the People of God: A Theological Dialogue with N. T. Wright, redigert av Nicholas Perrin og Richard B. Hays, er som noen muligens vil gjette av tittelen, en teologisk samtale fra en konferanse på Wheaten i 2010, mellom venner og kritikere om og med den etter mitt skjønn heller fabelaktige engelske nytestamentlige historikeren N. T. Wright.

Er du interessert i å se mer på den historiske Jesus og Paulus, inkludert hva i all verden disse to faktisk ser ut til å ha kunne ment (og her har Wright en rekke spennende korreksjoner på tidligere tanker), kommer du ikke lett utenom denne samlingen.

God's Own Party: The Making of the Christian Right av Daniel Williams er av de mindre sensasjonalistiske vurderingene av hvordan den kristenorienterte amerikanske høyresiden vant fram, eller i det minste vokste seg sterk nok til å få grader av politisk innflytelse.

For en gangs skyld i slike bøker er det lite å arrestere når det gjelder omtalen av f.eks. Francis Schaeffers betydning. Han forstås langt mindre ekstrem og dominionistisk enn myten vil ha det til, selv om sønnen Franky i en periode dyttet ham vel langt til høyre.

Og mens vi er i gang med å lenke til Dyrendals anmeldelser kan vi lenke til Dyrendals anmeldelse.

Det ligger flere bøker strødd rundt her og (la meg legge til) der, men dem får vi ta en annen gang.

Nok nå.

Schaeffer i vinden

Etter lørdagens pussig lite informerte artikkel i Vårt Land der den kristne tenkeren Francis Schaeffer ble fremstilt som teokrat/dominionist og ... konspirasjonstenkende ekstremist (som hevdet at regjeringen blandet psykotiske stoffer i drikkevannet...), basert på denne litt ... blandede artikkelen av Ryan Lizza i The New Yorker om Michele Bachmann, har flere tatt bladet fra munnen - som historieprofessoren her.

Erling Rimehaug har startet en tråd på Verdidebatt med interessante innspill fra bl.a. Lars Dahle (som også har tips om Schaeffer på sin blogg), Sverre Holm og den allestedsnærværende Hallvard Jørgensen.

I tillegg ryktes at det kan komme et lengre innlegg i Vårt Land, muligens i morgen.

Demoniseringen dominioniseringen belegges med følgende:

Francis Schaeffer instructed his followers and students at L’Abri that the Bible was not just a book but “the total truth.” He was a major contributor to the school of thought now known as Dominionism, which relies on Genesis 1:26, where man is urged to “have dominion over the fish of the sea, and over the fowl of the air, and over the cattle, and over all the earth, and over every creeping thing that creepeth upon the earth.” Sara Diamond, who has written several books about evangelical movements in America, has succinctly defined the philosophy that resulted from Schaeffer’s interpretation: “Christians, and Christians alone, are Biblically mandated to occupy all secular institutions until Christ returns.”

Ja, Schaeffer var mot slutten av sitt liv en inspirator for deler av Det kristne høyre (TM), men (i likhet med de aller fleste der) forlot han ikke en grunnlovstro, demokratisk plattform.

Her er noen ekte sitater fra Schaeffer (og det fra Christian Manifesto som altså fremheves av Lizza som hans mest ekstreme bok):

• We must make clear that we are not talking about any kind of theocracy.
• We must not confuse the Kingdom of God with our own country.
• We should not wrap Christianity in our national flag.
• Thus as we stand for religious freedom today, we need to realize that this must include a general religious freedom from the control of state for all religion. It will not mean just freedom for those who are Christians.

 Og så videre. I det hele tatt.

Vi kan kort sagt fort risikere å komme tilbake med mer om dette.

Åndelige overgrep

Når pastorsønnen Anders Torp har tatt et oppgjør med Jan-Aage Torp og kristen tro med rystende historier i Fri Tanke, A-Magasinet og andreopplaget av Levis Fragells Vi som elsket Jesus, om alt fra demonutdrivelser til opplæring i å tåle tortur, handler det selvsagt om mange ting.

Noe kan sikkert tilskrives mer iver enn visdom i oppdragelsen, annet skyldes nok uvanlige pretensjoner og opplevelse av forventningspress i en familie som har stått sentralt i trosbevegelsen.

Det oppstår fort kjødelige og kjedelige mekanismer i lettere lukkede miljøer som skal frelse verden og seg selv fra Forfølgelsene i de siste tider.

Oppfatter man seg som offer for et konspiratorisk spill der Antikrists ånd lurer i kulissene, er det ikke underlig om man fristes til mistenksomhet eksternt og manipulasjon internt, enten målet er inntekter eller innflytelse.

Men, kanskje enda viktigere, dette handler også om virkelighetsopplevelser.

Da mener vi ikke det helt åpenbare at far og sønn (og etterhvert flere av barna) lever i hver sin verden. Vi mener rett og slett de tanker og tolkningsnøkler som ligger i bakhodet og påvirker hvordan man oppfatter ting, hva man mener er rett og galt, prisverdig og klanderverdig.

Og hva som egentlig er sant.

Nå er det selvsagt umulig for andre å vite hva som er blitt sagt og gjort og ment privat, men vi kan ane mye ut fra hva Anders forteller (selv om Jan-Aage Torp har meldt A-Magasinets oppslag til PFU).

La meg derfor i stedet fortelle en historie.

Vi er flere som har vært unge og ivrige kristne, selv når man som meg kom til tro i relativt voksen alder. Som 19-åring noen tiår før internett og Amazon var det ikke mange steder man kunne gå for å lære mer om hva kristen tro var - eller burde være.

Men ett av stedene var Filadelfia-bokhandelen i Oslo. En vennlig bokhandler oppdaget fort at han hadde å gjøre med en heller ivrig kar som ikke tok det så nøye med bokbudsjettet. Etter noen besøk sommeren 78 trakk han meg inn på lageret og viste hylle på hylle med bøker som nettopp var kommet inn.

Spesielt anbefalte han to forfattere.

Den ene var Kenneth Hagin, en predikantstjerne han tydelig var begeistret for. Den andre var Francis Schaeffer som han nok ikke hadde lest så mye av, men mente kunne være nyttig for en han må ha trodd var teologistudent.

Jeg leste begge. Hagin forkynte som et forverkeri, men dess mer jeg leste, dess mer steg skepsisen. 

Hva i all verden drev fyren med? Det gikk ikke bare på irritasjon over udokumenterte påstander om helbredelser av seg selv og andre, men på at Hagin syntes å menneskeliggjøre Gud og guddommeliggjøre mennesket.

Og hadde et heller ... spesielt syn på hele den "verdslige virkelighet".

Slik jeg leste Hagin var det f.eks. slik at man egentlig kunne være frisk, selv om man følte seg syk, bare man proklamerte det høyt i tro.

Siden "mennesket er en ånd, som har en sjel og bor i en kropp" kunne jeg være legemlig syk, men åndelig frisk.

Dermed gjaldt det å realisere det åndelige i det materielle, i tro.

Men var virkelig dette klassisk kristendom? Det minnet da mye mer om helt andre retninger, som Christian Science.

Eller som noe annet av hva jeg satte meg inn i på den tiden - det okkulte - selv om språkdrakten var kristen.

Jeg la kort sagt fort fra meg Hagin.

Da var det vanskeligere å legge fra seg Schaeffer. Det hendte mer enn en gang at jeg protesterte (ikke minst på hans politiske dreining på 80-tallet), men det er ikke mange jeg har lest som har vært mer tankevekkende.

Også om trosbevegelsen.

I The New Super-Spirituality (1972) gikk Schaeffer hardt ut mot den nye overåndeligheten. Flere besøkende på studiesenteret L'Abri kunne fortelle at de hadde forlatt sin gudstro, og ikke bare p.g.a. av menigheter med dårlig begrunnede og sterkt tidsbestemte tabuer og leveregler.

The second reason the young people were turning away from the churches was that they were seing no beauty there. A one example, families were falling apart, divorce with no Biblical grounds was often accepted, and in many ways the older generation was not living by the orthodoxy it was preaching. There often was litte love, little concern and little or no community

Hva lå så bak dette, etter Schaeffers syn? Problemet var ikke at de som stod for den nye åndeligheten ikke trengte å være kristne (det var de nok), men at de i for stor grad fornektet det materielle.

I think part of the reason is that they had become infused with a large dose of Platonic thought. This Platonism showed itself in various ways. There was a tendency to act as if the only thing that mattered was to see that a man's soul is saved so that it can go to Heaven. The person disappears. Only the soul is valuable, an its value is in Heaven and has very little to do with anything in the present life - the body, the intellect, or the culture. 

I stedet for å ta kulturen og skaperverket på alvor, åndeliggjorde man virkeligheten.

Many people came to L'Abri from such evangelical backgrounds, revolting against the refusal to give any answers and revolting against the Platonic idea that the intellect and culture were always suspect.

Nå var ikke dette noe nytt. Lignende tendenser hadde vært der i noen generasjoner, dels som en reaksjon på modernitetens fremvekst. Men bølgen av superåndelighet på 1960-tallet førte dette enda lenger, enten man var hippie eller helbredelsespredikant.

Fokus flyttet seg stadig mer mot ytre - og spektakulære - tegn.

Som lett kunne forfalskes. Manglet man evnen til bløff eller selvbedrag var det kort sagt vanskelig å føle seg hjemme i lengden.

Det hjelper ikke hvis man mener at det ekte og egentlige finnes i åndens verden. En følge av dette er en tendens til å tenke at åndelige sannheter ikke trenger å være sanne i det materielle. Dermed kan man bevisst eller ubevisst ende med å si ting ("i tro") som ikke stemmer om det materielle, men proklamere at det er sant i det åndelige.

Det bør ikke overraske om noen etterhvert kan oppleve seg sveket når personer man har tillit til fremstår med doble sannheter, som vanskelig kan oppfattes som annet enn hele usannheter.

Saken blir ikke bedre av forvrengning av bibelvers som 1. Korinterbrev 1 og 2 (som altså er oppgjør med esoterisk og gnostisk orientert visdom, ikke tanke og logikk) slik at man fort ser vitenskapelige vinklinger og vanskelige spørsmål som angrep på åndelige prinsipper.

Når man så i tillegg koblet kritikk til demoner ("du har en kritisk ånd som må ut"), skulle det ikke mye til før galematiasen nærmet seg en og annen høyde, for ikke å si stup.

Men Schaeffer så flere tegn på en ny superåndelighet, fra nedvurdering av det kroppslige til mangel på interesse for hva dagens kunst og musikk handler om.

Hans observasjon var at folk fra denne bakgrunnen ikke spurte om hva kunstverk eller musikkstykker betydde. Man så rett og slett ikke ut til å bry seg.

I en postmoderne tid handler imidlertid åndelighet om enda mer. Det gjelder å være spektakulær og sensasjonell. Dermed legges vekten enda mer på profetier og de siste tider.

Still another mark of the new super-spirituality is the emphasis on the spectacular and the extraordinary, and along with this the emphasis on an eschatology-centered theology.

Jeg forstod fort at denne type teologi også fungerte apologetisk. Man beviste troens sannhet ved å vise til helbredelser og hendelser. Man trengte ikke tanken når man hadde tegnene. At Gud virket i dag var tydelig for alle med det rette blikket.

Mirakler og media viste hver på sin måte at Kristus og Antikrist var nær.

Og styrket ikke nyhetene vekkelsesbølgen, hjalp det med profetier om kommunistinvasjoner, krig og de siste tider. Eller om Illuminati som styrte mer enn Den katolske kirken.

For ikke å si leire der man øvde seg i å overleve de siste tider.

Nå er det ikke bare Schaeffer jeg har å takke for at jeg tidlig fikk nok doser skepsis til å bli vaksinert mot trosbevegelsen (og samtidig beholde en sympati for den mer tradisjonelle pinsebevegelsen). En av dem jeg dessverre aldri rakk å takke var denne vennlige bokhandleren som gikk bort så alt for tidlig.

Aage Torp døde dessverre i 1983, bare 59 år gammel.