Jesus som selot

Da Albert Schweitzer for hundre år siden skrev historien om Jesus-forskningen (Geschichte der Leben-Jesu-Forschung) var konklusjonen at selv om ulike forskere hadde kommet til ulike konklusjoner, hadde de tilfeldigvis funnet den Jesus som lignet mest på dem selv.

De trodde de så Jesus i dypet av brønnen, men pussig nok var det deres eget speilbilde.

Dermed var Schweitzer skeptisk til at det var mulig å finne en historisk Jesus. Kildene viste at en virkelig Jesus hadde eksistert, men i følge Schweitzer måtte det være en endetidsprofet som ikke lignet liberale og velmenende forskere på 1800-tallet.

Selv om det på den andre siden kanskje ikke var det mest troverdige kriterium å finne den Jesus som lignet minst på Schweitzer.

Boken betegnet den pessimistiske slutten på det som ofte kalles for den første jakt etter den historiske Jesus. Det skulle ta over en generasjon før neste jakt startet for alvor og vi er vel nå i gang med minst den tredje jakten, litt avhengig av hvordan man teller.

At det er blitt såpass mange jakter skyldes imidlertid ikke at forskere flest er svært uenige, og er i ferd med å gi opp fullstendig. I stedet er grunnen at vi har fått stadig mer data.

Takket være tekster som Dødehavsrullene, har vi langt mer solid grunnlag for å forstå og forske på den historiske Jesus enn for hundre år siden, slik bl.a. John P. Meier og enda mer N.T. Wright har argumentert godt for i bokserien som starter her.

(Oppdatering 24.07.: Dette ble noe kort, litt mer utdypning i kommentarfeltet)

Hvilket ikke forhindrer at det stadig kommer ... andre typer bøker.

Salon kan dermed fortelle om det nyeste forsøket på å finne en historisk Jesus, og starter som forskerne på 1800-tallet med å avvise Det nye testamentet i et oppslag fra et par dager siden.

Very little is known about the historical Jesus, as opposed to the Jesus of myth who appears in the New Testament. He is mentioned by the 1st-century historian Flavius Josephus in reference to his brother, James, who led Jesus' followers after his death. Two second-century Roman historians, Tacitus and Pliny, also refer to Jesus' arrest and execution in discussing the movement he founded. Other than that, we have to rely on biblical writings, particularly the gospels, the earliest of which (Mark) was written down almost 40 years after Jesus' death."

Så hvem ringer vi da?

The latest to try is Reza Aslan, a professor of creative writing with a background in religious studies, which seems like just about the right configuration of skills

Hans løsning er likevel mer interessant enn mange andre kreative på feltet.

The picture he uncovers is very different from the now-common view of an unworldly pacifist preaching a creed of universal love and forgiveness. Instead, Aslan's Jesus is a provincial peasant turned roving preacher and insurrectionist, a revolutionary Jewish nationalist calling for the expulsion of Roman occupiers and the overthrow of a wealthy and corrupt Jewish priestly caste. Furthermore, once this overthrow was achieved, Jesus probably expected to become king.

Hvilke vanlige som for tiden forkynner denne ikke-verdslige pasifisten er noe uklart for meg, men har Aslan sagt noe, er det bare å bøye seg.

For det handler selvsagt ikke om at mannen er muslim.

Although Aslan never explicitly states as much, the parallels to today - to certain deeply religious and nationalist Muslims who zealously strive to cast out foreign occupiers and corrupt clerics - are hard to ignore, especially when Aslan describes Sicarii shouting, "No lord but God!".

Noe som gjør at hans bilde kanskje ikke helt apellellerer til liberale og velmenende lesere.

Perhaps "Zealot" is partly intended to make today's zealots seem less alien and scary, or perhaps it's meant to suggest that all religions go through a process of maturation that simply takes time. If so, I'm not sure it works. The historical Jesus' call for justice is stirring, but the xenophobic and theocratic society he allegedly advocated is not - in fact, it sounds a lot like what the worst of (so-called) Christians seek today. I may not be a Christian myself, but even I can see that Jesus the Christ stands for something better than that.

Noe som ikke akkurat er på kollisjonskurs med dagens Jesus-forskere.

Ikke dumme ting

Tilbake til vårt ordinære program.

Hva er det jeg leser for tiden når jeg ikke klager over alle som har den frekkhet å være uenig med meg?

Så mangt. Vi snakker litt her og litt der, spredt over ymse media, bunker og ett og annet nattbord. Det er rett og slett slik at jeg noen ganger er for rastløs til å lese for lenge i én bok om gangen, og heller hopper fra den ene til den andre, mens jeg tenker over stoffet, eller prøver som best å fortrenge det.

Med ett unntak legger vi denne gang det mer lødige og lettlivede til side.

Vi starter med de vanlige mistenkte.

Gunning for God - Why the New Atheists are Missing the Target av John Lennox er enda en av disse korte og klare bøkene som viser hvor grundig nyateister misforstår og/eller bevisst karikerer kristen tro og tanke, siden det ikke alltid er lett å vite hva det er de egentlig driver med.

Som Oxfordprofessor (i matematikk) har forøvrig Lennox debattert Dawkins og Hitchens ved en rekke anledninger om temaer som Guds eksistens, tro og vitenskap og om det finnes gode grunner til å være kristen.

Med Lennox nasjonale og faglige bakgrunn bør det ikke forbause at boken er logisk og lettlest, for ikke å si litt fornøyelig her og der - tross seriøse og til dels alvorlige temaer som om religion (eller ateisme) forgifter alt, om det er mulig å argumentere rasjonelt for Jesu oppstandelse eller om forsoningsløren er uetisk.

Siden miraklenes tid ikke er forbi hender det imidlertid at jeg leser om noe annet enn nyateisme.

Rip Kirby, Volume One: 1946-1948 av selveste Alex Raymond (mannen bak den opprinnelige Lyn

Gordon-serien) er en flott skrevet og enda flottere tegnet serie om en amerikansk privatdetektiv som foretrekker å bruke det som er bak hans briller fremfor det som måtte befinne seg under eller hengende i beltet, for ikke å si i skulderhylsteret.

Det hele foregår i et heller overklasseorientert amerikansk etterkrigssamfunn mens obligatoriske motsetninger og spenninger lurer bak en til tider rosenrød eller for så vidt rå overflate, enten vi snakker sosietets- eller universitetsmiljøer, gangstere eller gærninger, for ikke å si damer og dørvoktere.

Hitchhiker's Guide to Jesus, A Reading the Gospels on the Ground av Bruce N. Fisk er en lettere genial populærfaglig reiseguide til den historiske Jesus.

Jeg har til gode å se noen som har klart å formidle såpass mye kunnskap og kildevurderinger i en mer morsom og meningsfylt form. Det vil ikke forundre meg om denne boken kan bli en aldri så liten klassiker på innføringsstudier ved opptil flere universiteter og høyskoler. Eller oppslagsbok for de av oss som beveger oss i noe som ofte kalles hverdagen.

Den vil i hvert fall få en aldri så liten hedersplass i en bokhylle ikke langt fra meg.

The Beast of Revelation av Kenneth L., Jr. Gentry er en populærversjon av hans doktorgradsavhandling Before Jerusalem Fell: Dating the Book of Revelation. Gentry argumenterer svært godt for at Åpenbaringsboken er skrevet for og om en samtid og ikke som en dagsaktuell profeti. Han røper raskt at Nero er det mye omtalte dyret og viser ved til dels svært detaljerte indisier at boken nok er skrevet på 60-tallet, altså omtrent en generasjon tidligere enn det har vært vanlig å tenke.

Som N.T. Wright oppfatter han også at svært mange apokalyptiske trekk i Det nye testamentet handler om ødeleggelsen av Jerusalem i år 70.

I det hele tatt ingen god bok for tilhengere av Left behind og alt dets vesen. Eller de dessverre litt vel mange kristne konspirasjonsformidlerne som ser Antikrist bak hver busk. Eller i hvert fall annen hver.

The Nature of Nature: Examining the Role of Naturalism in Science, redigert av Bruce L. Gordon og William A. Dembski, er til tross for hva man kan mistenke ut fra navnet på redaktørene ingen propagandabok om intelligent design, men en interessant samling fra mange vinkler.

Det er selvsagt aldri stor tvil om hva redaktørene mener, men det gir en artig og ambisiøs spennvidde med bidragsytere som Ronald L. Numbers, Robert C. Koons, David Berlinski, Michael Shermer, Alan Guth, Michael Ruse, Francis Crick, Roger Penrose, William Lane Craig, Howard J. Van Till og Steven Weinberg.

For ordens skyld understrekes at dette ikke er en bok man uten videre tar med på bussen. Det handler ikke bare om at stoffet til tider er ... kompakt, men at den er på 963 sider, fordelt på 41 kapitler og 36 bidragsytere, hvorav 3 nobelprisvinnere.

Hovedspørsmålet som tas opp er hva i all verden dette dyret "natur" er for noe, og om det er mulig å nærme seg dette forskningsmessig på andre måter enn ved å forutsette at alt som skjer i naturen er ... naturlig og/eller om dette i såfall sier noe om hvorvidt alt som eksisterer er denne omtalte natur (hva nå det er). 

Altså er det beste og mest grunnleggende forklaringsprinsippet i virkeligheten å finne i noe rent materielt, eller må vi lete i noe ikke-materielt?

Det er vel å overdrive å si at man ser ut til å bli enige (uten at jeg altså har lest alt ennå), men det er godt å se at et såpass viktig spørsmål behandles i en noenlunde offentlig og i det minste bred samtale, tross noe mindre interaksjon enn ønskelig.

Boken anbefales ikke minst for dem som måtte tenke at det å trekke inn noe ikke-materielt som forklaringsmulighet nærmest per definisjon er å forlate virkeligheten, eller i det minste lefle med det irrasjonelle. Men det er altså noe som vi ikke bare kan definere, vi må også argumentere for at det er slik, noe som det altså gjøres ganske så omfattende fra ulike hold og med noe ulike konklusjoner over nesten tusen sider.

Nettopp spenningen mellom ulike typer filosofier og forklaringer er også et tema i neste bok på nattbordet, til venstre for spøkelsesdetektoren.

Paranormal America: Ghost Encounters, UFO Sightings, Bigfoot Hunts, and Other Curiosities in Religion and Culture av Christopher Bader, F. Mencken og Joseph Baker er en interessant, seriøs og lettlest gjennomgang av ulike sider ved amerikansk kryptozoologi og alternativtenkning.

Boken gir en nyttig blanding av statistikk om hvor mange som faktisk mener hva om slike fenomener og ikke minst stort sett gode, religionsfaglige vurderinger av koblingen mellom oppfatninger av UFO'er, Big foot og spøkelser og ulike former for religiøsøitet.

Den er forøvrig utmerket anmeldt av Asbjørn Dyrendal.

Jesus, Paul and the People of God: A Theological Dialogue with N. T. Wright, redigert av Nicholas Perrin og Richard B. Hays, er som noen muligens vil gjette av tittelen, en teologisk samtale fra en konferanse på Wheaten i 2010, mellom venner og kritikere om og med den etter mitt skjønn heller fabelaktige engelske nytestamentlige historikeren N. T. Wright.

Er du interessert i å se mer på den historiske Jesus og Paulus, inkludert hva i all verden disse to faktisk ser ut til å ha kunne ment (og her har Wright en rekke spennende korreksjoner på tidligere tanker), kommer du ikke lett utenom denne samlingen.

God's Own Party: The Making of the Christian Right av Daniel Williams er av de mindre sensasjonalistiske vurderingene av hvordan den kristenorienterte amerikanske høyresiden vant fram, eller i det minste vokste seg sterk nok til å få grader av politisk innflytelse.

For en gangs skyld i slike bøker er det lite å arrestere når det gjelder omtalen av f.eks. Francis Schaeffers betydning. Han forstås langt mindre ekstrem og dominionistisk enn myten vil ha det til, selv om sønnen Franky i en periode dyttet ham vel langt til høyre.

Og mens vi er i gang med å lenke til Dyrendals anmeldelser kan vi lenke til Dyrendals anmeldelse.

Det ligger flere bøker strødd rundt her og (la meg legge til) der, men dem får vi ta en annen gang.

Nok nå.

Ganske enkelt

Mens vi er i gang med den type temaer, kan sterkt anbefales den britiske biskop og bibelforsker N.T. Wrights Ganske enkelt kristen (på engelsk Simply Cristian) som kommer ut i Norge denne uka.

Ikke bare fordi forlaget trenger all den støtte som de kan få i disse tider (så sjekk årets utgivelser og andre fra katalogen deres), eller jeg selv oversatte den på litt vel travel fritid i vinter (den er heldigvis språkvasket siden), men rett og slett fordi det er en sjelden god bok. Og hvis noen lurer - jeg har ikke royalties.

Wright oppsummerer her mange av poengene i sine - la oss si det slik - monumentale bøker om Jesus og den jødiske bakgrunn for hele spørsmålet om Den historiske Jesus, på rimelig folkelig og forståelig måte. Og på langt færre enn de tusen sidene han ellers synes å mene bøker bør ha.

Den er kort sagt ikke blant de dårligste kandidatene til å nevnes i samme åndedrag som Lewis sin Mere Christianity.