Misjonærer med tidsmaskin?

Blant mindre store nyheter er at utviklingen av demokrati handler om mer enn lovverk og politiske vedtak. Tilsvarende finnes større nyheter enn at religiøse grupper har motsatt seg demokratiske reformer, fra (på den ene siden) det norske bispekollegiet som forsøkte å stanse parlamentarismen på 1800-tallet til (på en noe annen side) teokratier som Iran.

Det får heller ingen store overskrifter at fremveksten av bærekraftige demokratier er knyttet til økonomi, til rettferdighetstenkning, grenser, nasjonalisme og kamper mellom ulike grupper.

Eller vel så ofte strander på dette. 

For rimelig fungerende demokratier har krevd tid og kulturutvikling, kriger og konflikter, og i noen grad ekstern påvirkning, ofte fra vesten - selv om denne også kan ha negative effekter.

Mye handler om mentalitet og modning. Man må lære seg prosesser. Det må sitte i blodet å respektere både flertall og mindretall. Selv andre stammer har menneskeverd. Demokrati er noe annet enn flertallsdiktatur. Det må ikke bare være legalt, men trygt å være i opposisjon.

Men hvordan nærmer man seg dette? Hva krever det av forestillinger, av holdninger og sympatier, av ryggmargsreflekser og kunnskaper?Vi mangler ikke analyser, men noen fremstår nok som større nyheter enn andre. Spesielt når man begynner å hevde at utviklingen av demokrati i store deler av verden kan knyttes til misjonærer.

Som sosiologen Robert Woodberry i den bredt anlagte studien The Missionary Roots of Liberal Democracy i American Political Science Review. Det finnes nok abstrakter som slår inn flere åpne dører:

This article demonstrates historically and statistically that conversionary Protestants (CPs) heavily influenced the rise and spread of stable democracy around the world. It argues that CPs were a crucial catalyst initiating the development and spread of religious liberty, mass education, mass printing, newspapers, voluntary organizations, and colonial reforms, thereby creating the conditions that made stable democracy more likely. Statistically, the historic prevalence of Protestant missionaries explains about half the variation in democracy in Africa, Asia, Latin America and Oceania and removes the impact of most variables that dominate current statistical research about democracy. The association between Protestant missions and democracy is consistent in different continents and subsamples, and it is robust to more than 50 controls and to instrumental variable analyses.

Konklusjonen er altså ikke helt som vi ofte hører om kulturimperialisme og kolonialisme.

Areas where Protestant missionaries had a significant presence in the past are on average more economically developed today, with comparatively better health, lower infant mortality, lower corruption, greater literacy, higher educational attainment (especially for women), and more robust membership in nongovernmental associations.

Dermed møtte han ikke uventet skepsis.

In 2010, when Woodberry submitted his article to the American Political Science Review, the editors asked him to add case studies, run more regressions, and make all data and models public. For the article, he produced 192 pages of supporting material.

"It's a remarkable testament to his courage and endurance to get his work in a flagship journal," says Philpott. "In order to make this article fly, he had to leave no stone unturned and anticipate every hypothesis. It's an article whose thoroughness outpaces any I've seen."

I stedet for å bli avvist for sekterisk sjåvinisme, fikk han priser for banebrytende og  grundig arbeid. Og ros selv fra katolske og sekulære instiusjoner man kunne forvente var mer nølende.

"Why did some countries become democratic, while others went the route of theocracy or dictatorship?" asks Daniel Philpott, who teaches political science and peace studies at the University of Notre Dame. "For [Woodberry] to show through devastatingly thorough analysis that conversionary Protestants are crucial to what makes the country democratic today [is] remarkable in many ways. Not only is it another factor—it turns out to be the most important factor. It can't be anything but startling for scholars of democracy."

"I think it's the best work out there on religion and economic development," says Robin Grier, professor of economics and international and area studies at the University of Oklahoma. "It's incredibly sophisticated and well grounded. I haven't seen anything quite like it."

Arbeidet oppsummeres i en noe mindre uhildet sammenheng som Christianity Today med at

Want a blossoming democracy today? The solution is simple—if you have a time machine: Send a 19th-century missionary.

Nå betyr ikke dette at Woodberry ser rosenrødt på alle misjonærer. Dengang som nå er det store forskjeller i mentalitet og virkemidler.

We don't have to deny that there were and are racist missionaries," says Woodberry. "We don't have to deny there were and are missionaries who do self-centered things. But if that were the average effect, we would expect the places where missionaries had influence to be worse than places where missionaries weren't allowed or were restricted in action. We find exactly the opposite on all kinds of outcomes. Even in places where few people converted, [missionaries] had a profound economic and political impact.

Han er heller ikke blind for at misjonærer har støttet kolonialismen, men det noe av det mer interessante er at dess mer uavhengige misjonærene har vært av statlig kontroll, dess større effekt.

Independence from state control made a big difference. "One of the main stereotypes about missions is that they were closely connected to colonialism," says Woodberry. "But Protestant missionaries not funded by the state were regularly very critical of colonialism."

 Det mangler ikke eksempler på dette.

For example, Mackenzie's campaign for Khama III was part of his 30-year effort to protect African land from white settlers. Mackenzie was not atypical. In China, missionaries worked to end the opium trade; in India, they fought to curtail abuses by landlords; in the West Indies and other colonies, they played key roles in building the abolition movement. Back home, their allies passed legislation that returned land to the native Xhosa people of South Africa and also protected tribes in New Zealand and Australia from being wiped out by settlers.

"I feel confident saying none of those movements would have happened without nonstate missionaries mobilizing them," says Woodberry. "Missionaries had a power base among ordinary people. They [were] the ones that transformed these movements into mass movements."

Mye handlet om å bekjempe analfabetisme.

While missionaries came to colonial reform through the backdoor, mass literacy and mass education were more deliberate projects—the consequence of a Protestant vision that knocked down old hierarchies in the name of "the priesthood of all believers." If all souls were equal before God, everyone would need to access the Bible in their own language. They would also need to know how to read.

"They focused on teaching people to read," says Dana Robert, director of the Center for Global Christianity and Mission at Boston University. "That sounds really basic, but if you look worldwide at poverty, literacy is the main thing that helps you rise out of poverty. Unless you have broad-based literacy, you can't have democratic movements."

Blant mange som fikk glede av dette var Nelson Mandela. Ikke alle holdninger han møtte var like forbilledlige. Men selv når skolene var en del av koloniveldet, utdannet de studenter som var i oppsisjon til det, enten de ble kristne eller kommunister.  

It avoided political involvement, yet inspired the quest for racial equality through its religious ideals.

I følge studien fikk altså dette ringvirkninger. 

Pull out a map, says Woodberry, point to any place where "conversionary Protestants" were active in the past, and you'll typically find more printed books and more schools per capita. You'll find, too, that in Africa, the Middle East, and parts of Asia, most of the early nationalists who led their countries to independence graduated from Protestant mission schools.

"I'm not religious," says Grier. "I never felt really comfortable with the idea of [mission work]; it seemed cringe-worthy. Then I read Bob's work. I thought, Wow, that's amazing. They left a long legacy. It changed my views and caused me to rethink."

Noe som kan gjelde flere så lenge vi ikke har tidsmaskiner for hånden.

Gratulerer med 129 år med kvinnelig stemmerett!

Vi spretter pærebrus- og perignon-korkene og feirer at det i år er 129 år siden det ble allmenn stemmerett for menn og kvinner i Norge.

Dette skjedde i 1884 og vi snakker selvsagt om konservative misjonsselskaper som så ofte har gått i bresjen for likestilling og rettigheter.

Mens det i den første kirke var en rekke kvinnelige ledere, ble dette dessverre for det meste avviklet etter hvert som romersk samfunnsordning fikk innflytelse på Kirken. Nå kan man si mye positivt og negativt om dette gjennom historien, men for enkelthets skyld hopper vi frem til Hans Nielsen Hauge som for to hundre år siden ga kvinner rett til å forkynne og holde andakter på lik linje med menn.

Mer formelt var Misjonsforbundet først ut med stemmerett for alle kvinner og menn over 17 år helt fra oppstarten i 1884. Den dag i dag altså en mer allmenn stemmerett enn ved stortingsvalg.

Misjonsforbundet ga med andre ord kvinner stemmerett før den første kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet her i landet.

I Norsk Søndagsskoleforbund hadde kvinner også stemmerett siden oppstarten i 1889.Så gikk det slag i slag. Muligens var det viktigste skrittet med Det Norske Misjonsselskap i 1904. Vi gir ordet til Regjeringen:

Misjonsselskapets innføring av stemmerett for kvinner i 1904 var et stort og viktig skritt på likestillingsveien. Det var noen forut for Misjonsselskapet. Både i Søndagsskoleforbundet og i Norges kristelige Ungdomsforbund var kvinnene valgbare til verv i hovedstyre og generalforsamling. Men Misjonsselskapet var da, som nå, en virkelig stor organisasjon og det var et sterkt signal da kvinnene her fikk stemmerett. Det at flere store og tydelige kristne organisasjoner allerede rundt århundreskiftet ga kvinnene denne retten, ga et tydelig signal som må ha vært tungtveiende også når det skulle vurderes kvinnelig stemmerett også ved stortings- og kommunestyrevalg her til lands.

Og dette var altså ikke en tilfeldig bevegelse i en krok, men en organisasjon med titusener av medlemmer. Som førsteamanuensis Kristin Norseth skriver i dagens Vårt Land (papirutgaven) var det 

datidens eldste og mest innflytelsesrike kristelige organisasjon. Organisasjonen omfattet 900 misjonsforeninger for begge kjønn, ble støttet av 3.500 frittstående kvinneforeninger og utga fire blader med opplag som langt overskred de fleste dagsaviser.

I linken over ser vi at Barne- og likestillingsministeren dermed kunne påpeke ved hundreårsjubileet at

Det heter jo at i 1913 fikk kvinnene stemmerett og året etter brøt første verdenskrig ut. Men ikke mindre – i 1904 fikk kvinnene i NMS stemmerett, og året etter ble unionen med Sverige oppløst!

 Nå møtte dette selvsagt motstand.

På den ene siden finner vi dem som lente seg til det de så som Bibelens lære, som gitt i et vedlegg til en eksamensoppgave på videregående i Norsk skriftlig, hovedmål i år om "Kjønnskamp i hundre".

Som man kan vente ut fra mange kristne organisasjoners vedtak gikk imidlertid ikke skillelinjene mellom konservative kristne og andre, slik SNL nevner i en omtale av denne debatten.

Den norske statskirken var på denne tiden pietistisk og konservativ. Innenfor kirken var det vanlig å anse kvinnens underordning som en del av Guds skaperordning. Likevel var det også teologer som støttet kvinnenes krav. Skillelinjene i debatten gikk ikke etter religiøse kriterier, men fulgte partitilhørighet.

Dermed er det ikke uventet i debatten at motstandere av kvinnelig stemmerett også lente seg mot sine tolkninger av naturvitenskapen, nærmere bestemt slik de oppfattet evolusjonslæren.

Den Lære, at Mand og Kvinde, naar Forskjellen i Kjøn blot undtages, er hinanden fuldstændig lige i Anlæg og Evner, beror efter Flertallets Mening mere paa abstrakte, fra selve Livet løsrevne Theorier end paa Kjendsgjerninger og Erfaring, og det skulde neppe kunne betegnes anderledes end som en SelvmodsigeIse, naar man ud af en forudsat Lighed mellem Mand og Kvinde fordrer, at Kvinden, naar hun trods Ligheden med Manden dog faktisk har trukket det korteste Straa i Tilværelsens og Udviklingens Kamp, nu skal forhjælpes til at træde op mod Mandens angivelige Overgreb og derigjennem hævde sin Stilling som Mandens Konkurrent paa alle Livets Omraader; en saadan modus vivendi rornnsætter nog meget mere en Modsætning end en Lighed mellem Mand og Kvinde, et Modsætningsforhold, der under Udviklingens Gang, hvis den ellers sker konsekvent, maa blive mere og mere tilspidset og skjærpet. Skal Kvinderne udrustes til at varetage sine Interesser ligeoverfor anden og varetage disse specielt ved sin Deltagelse i det offentlige Liv, an det neppe være tvivlsomt, at de uden Mændenes Medvirkning vil udsættes for at trykkes ned istedefor at kunne hævde sin Stilling, og at Kvindernes Deltagelse i det offentlige Liv, seet fra dette Synspunkt, langt fra er at anbefale.

 Selv om det er tvilsomt om dette sitatet kommer i et vedlegg til neste års norskeksamen.

Forsvarlig varsling

Vi kan si mye om rettsaken der syv medlemmer av den italienske komiteen for varsling og forebygging av katastrofer ble dømt til 6 års fengsel for ikke å ha varslet forsvarlig om jordskjelvet i 2009 der 309 omkom.

Ikke minst siden så mange trekker fram Galilei-saken, slik Asbjørn Dyrendal nevner på Skepsis-bloggen.

Man kan sikkert få assosiasjoner til mangt i slike sammenhenger (Italia, rettssak, vitenskapsmenn, dom...), men det er ikke dermed gitt at de er spesielt treffende.

Den som så langt har fått mest mil ut av dette er nok Stuart Clarke som blogger i Guardian om vitenskap.  Hans poeng er at det for både Galilei og dagens dømte handlet om dårlig vitenskapsformidling.

Begrunnelsen er at dommen var for deres sviktende kommunikasjon av det reelle trusselbildet.

Clarke er inne på noe når han sier at det heller ikke for Galilei egentlig handlet om en dom mot vitenskapen, men det er en planetbane eller tre drøyt å hevde at Galileis problem var formidlingsevnen.

Han skal likevel ha ros for å understreke at Galilei hadde for dårlige bevis for tesen om at jorden beveget seg i bane om solen, selv om han ikke nevner at Galileis problem var å legge seg ut med autoritetene i en urolig tid (midt under 30-årskrigens mange revirmarkeringer), bl.a. med i overkant polemisk omtale av pavens astronomiske synspunkter.

As Carl Sagan once said, "extraordinary claims require extraordinary evidence". In 17th century Italy, claiming the Earth moved was extraordinary. The trouble for Galileo was that he did not possess the required extraordinary evidence. His belief that the tides were created by inertia as Earth moved through space failed even a cursory analysis.

Even though history has proved his heliocentric view correct, when challenged at the time, he didn't have a leg to stand on. He had asserted too much, and conviction was a foregone conclusion.

Vi ønsker imidlertid å la Galilei-saken ligge nå (interesserte henvises hit og hit). For det mer interessante i denne anledning er at Clarke ender opp med et utsagn som understreker hvor lett det er å tenke feil (og la oss legge til, fordomsfullt) om den vitenskapelige utviklingen på 1600-tallet.

For Galilei-saken førte selvsagt til at samtidens astronomer oppfattet det som farlig å drive videre forskning ("se, Kirken tok Galilei!"), og da særlig i Italia, ikke sant?

In 1633, the punitive treatment of Galileo eviscerated the practice of astronomy in Italy for centuries. He was placed under house arrest for the rest of his life and although the conviction was for miscommunication, astronomy itself became toxic. Even the staunchly Catholic Society of Jesus moved its astronomical efforts to the far east to stay out of the Vatican's gaze.

Skal vi tro Clarke ble altså italiensk astronomi kneblet og kvelt, for ikke å si buksprettet, i århundrer, altså minst fram til 1800-tallet. Og jesuittene flyktet, eller i det minste flyttet sin vitenskapelige virksomhet, til Kina.

Men nå er det altså liten grunn til å tro Clarke, slik Thony Christie viser i et noen astronomiske enheter fyrrig innlegg på The Renaissance Mathematicus. 

Man trenger i det hele tatt ikke å være italiensk vitenskapsmann for å varsle uvær når han (eller enkelte andre av oss) griper noen i å gå i det berømte historiske baret.

Vi hopper over tordenbygene og starter siteringen når Tony C  kommer til det historiske bildet.

I’m not going to write a complete history of seventeenth century Italian astronomy post Galileo but I will indulge in some cherry picking to demonstrate that the good Dr Clark is talking through his posterior. Before I do so I should point out that the Jesuit mission to the Far East, including the transmission of European astronomy, started long before the trial of Galileo and has absolutely nothing to do with it.

De første jesuittmisjonærene kom til Kina på 1500-tallet og delte fra første stund av sin mer enn gjennomsnittlige astronomiske kunnskap. Det var rett og slett jesuitter som Matteo Ricci (1552-1610) og Sabatino de Ursis (1575-1620) som lærte kineserne at jorden var rund mens bl.a. Johann Adam Schall (1591–1666) formidlet at jorden beveget seg og ikke var i sentrum av solsystemet.

Men det var altså i Kina, selv om de begynte lenge for Galilei-saken. Hva med Italia? Finner vi ingen astronomer der før 1800-tallet, eller enda senere?

Jo, så avgjort. Vi finner mange. Ganske så fremtredende.

Galileo gained his fame through his telescopic observations so let us start with the history of the telescope in astronomy post Galileo. The first person to successfully develop an astronomical or Keplerian telescope was Francesco Fontana (1580 – 1656) an Italian astronomer. He was superseded as the leading European telescope maker by Eustachio Divini (1610 – 1685), an Italian astronomer, who also made several important astronomical discoveries. Divini reigned supreme until challenged and in his turn superseded as Europe’s number one by Giuseppe Campini (1635 – 1715) an Italian astronomer whose telescopes were purchased by all of the leading European astronomers. It was Campini and not Cassini who first observed the so-called Cassini Division in the Rings of Saturn.

Dette er bare toppen av isfjellet.

Giovanni Domenico Cassini (1625 – 1712) was of course an Italian astronomer and a Jesuit educated and trained one at that. Some people might object that Cassini worked in France, and not Italy, as the de facto head of the Paris Observatory but he was already regarded as one of the leading European astronomers when he became the subject of the most expensive transfer deal in seventeenth century astronomy, moving from professorship at the University of Bologna to Paris. Cassini was a protégée of Riccioli and Grimaldi. Giovanni Battista Riccioli (1598 -1671) was a Jesuit priest who was the first to successfully confirm Galileo’s laws of fall whilst his partner Francesco Maria Grimaldi (1618- 1663), another Jesuit priest, was the first to observe and describe optical diffraction. Together they produced one of the most accurate maps of the moon.

Ingen grunn til å gi seg der.

Astronomy is a science that requires the accumulation of vast quantities of data, best accomplished as a collective activity. In the seventeenth century Athanasius Kircher (1601 -1680), also a Jesuit priest, who was not an Italian, but was professor of Mathematics at the Collegio Romano, the Jesuit University in Rome, collected data from Jesuit and non-Jesuit astronomers throughout the world that he collated and then distributed throughout the European astronomical community.

Listen fortsetter.

Niccolò Zucchi (1586 -1670) Jesuit astronomer and friend of Galileo famous for his failed attempt to construct a reflecting telescope. Giovanni Battista Zupi (1590 -1650), Jesuit astronomer, who was the first to observe the orbital phases of mercury, thus proving that it orbited the sun. Geminiano Montanari (1633 -1687), Italian astronomer, was the first to demonstrate that Algol is a variable star. Carlo Antonio Manzini (1599 – 1668), Italian astronomer, was the first to publish an account of how to grind and polish telescope lenses.

Siden Thony C gir seg der, kan vi gjøre det samme. Men det er dessverre liten grunn til å tro at Clarke og andre populærvitenskapelige skribenter vil gi seg med å spre feil om Galilei-saken med det første

Eller bli dømt for sviktende vitenskapsformidling.

Ateister for Gud

Det bør ikke lenger skape overskrifter at ateister kan være for Jesus, men en ateist som er for Gud er relativt nytt.

Det er en av Dawkins sympatisører som nå har fått åpnet noen øyne, etter en tur til Afrika. Han sier dermed rett ut, muligens litt hyperbolisk, men dog, at As an atheist, I truly believe Africa needs God.

Matthew Parris er i det hele tatt ikke redd for å stikke hodet fram.

Missionaries, not aid money, are the solution to Africa's biggest problem - the crushing passivity of the people's mindset.

Og dette handler om langt mer enn at de bidrar med praktisk hjelp.

Now a confirmed atheist, I've become convinced of the enormous contribution that Christian evangelism makes in Africa: sharply distinct from the work of secular NGOs, government projects and international aid efforts. These alone will not do. Education and training alone will not do. In Africa Christianity changes people's hearts. It brings a spiritual transformation. The rebirth is real. The change is good.

I used to avoid this truth by applauding - as you can - the practical work of mission churches in Africa. It's a pity, I would say, that salvation is part of the package, but Christians black and white, working in Africa, do heal the sick, do teach people to read and write; and only the severest kind of secularist could see a mission hospital or school and say the world would be better without it. I would allow that if faith was needed to motivate missionaries to help, then, fine: but what counted was the help, not the faith.

But this doesn't fit the facts. Faith does more than support the missionary; it is also transferred to his flock. This is the effect that matters so immensely, and which I cannot help observing.

Nå har nok ikke Parris lest Udo Middelmanns svært så tankevekkende bok om temaet, men det forhindrer ikke Dekodet fra å anbefale Christianity versus Fatalistic Religions in the War Against Poverty. Det er sjelden å se en bok som mer tydelig viser hvilken forskjell ulike virkelighetsforståelser og livsvisjoner kan utgjøre i praksis.

Eller til de grader viser at teologi langt fra er tomhet, i motsetning til Dawkins og andre nyateisters tomprat om temaet.

Siden Udo har snakket om dette i tredve år, er det flott at han nå har fått ut en bok om et dessverre fortsatt så aktuelt og avgjørende emne.

I det hele tatt understreker boken at "religion" er en lettere meningsløs sekkebetegnelse. Noe som også "nye ateister" ser ut til å bli.