Det er flere grunner til at vi går litt høyt ut fra hoppkanten her.
For det første bor vi i et land som aldri har hatt én kultur.
Dette handler om alt fra regionale forskjeller (Østlandet har aldri vært Vestlandet, Kristiansand er ikke Kristiansund, Senja er ikke Bygdøy) til religiøse. Det handler om språk, festkulturer, arbeidskulturer, lederstiler, trikse og fikse-kulturer, bygdekulturer og urban, musikkulturer og mat.
Den protestantiske arbeidsetikk er på vei ut og slo vel aldri helt gjennom på Oslo vest.
De som går i dansebandmiljøer minner lite om metalfans, det klassiske publikum lite om saggere.
Julaften er splittet mellom pinnekjøtt og ribbe, kalkun og torsk. Fredagstaco er noe annet enn fredagsgrøt og never shall the twain meet.På 900-tallet hadde vi både kristne og de som dyrket norrøne guder i landet, på 1500-tallet protestanter og katolikker, på 1800-tallet høykirkelige og lavkirkelige (etter hvert til og med jøder og fritenkere). I dag møter vi et rimelig bredt spekter av religioner og ikke bare fordi vi lever i en relativt postmoderne tid.
Det forhindrer selvsagt ikke at vi kan ha store 17. mai-faner å fylkes under, eller barne- og borgertog, men feiringen er blitt noe mindre eksistensiell enn i 1945. For noen virker den da også som en motivasjon til å avvise EU, for andre som en motivasjon til å tro at vi kan bevare det norske (hva nå det er) også i EU.
For det andre er lite av denne kulturen norsk. Den er for det aller meste importvare, muligens med unntak av noen av de eldste mattradisjonene. Likevel er pussig nok verken lutefisk eller smalahove allemannseie.
For det tredje har vi alltid hatt innvandrere som hver på sin måte har hatt kulturell betydning, enten vi snakker om vikingtidens træller, hansatidens ... hanseater, rallartid eller dagens invasjon av svensker og polakker, pakistanere, somaliere og vietnamesere, engelskmenn og amerikanere
Men dette spiller altså ikke så stor rolle. For spørsmålet er ikke om vi har en norsk kultur. Det er om vi bor i et bærekraftig land.
Oppfyller vi samfunnskontrakten eller underminerer vi den? Yter vi før vi nyter? Setter vi næring foran tæring?
Har vi økonomisk og kulturell robusthet i møte med endrede holdninger, vaner og verdier hos de som har bodd i landet noen generasjoner?
Har vi det i møte med nye holdninger, vaner og verdier hos de som av ulike årsaker kommer til landet?
Hva skjer når livsregnskapet til stadig flere går i underskudd, enten vi snakker kapital eller kultur? Hva når stadig færre har den tillit til staten som blant annet toregimentslæren har støttet og styrket i tidligere generasjoner, som en viktig forutsetning for de nordiske velferdsstatene, slik historikeren Nils Ivar Agøy er inne på?
Hva når gruppene som koster mer enn de gir vokser? Hva skjer når antall trygdede stiger, samtidig som livsstilssykdomer øker? Hva skjer når vi får stadig mindre protestantisk arbeidsetikk?
Blant de som har skrevet mest konkret om dette seneste uke er Elin Ørjasæter. Og skriver man konkret fortjener man andre typer respons enn når man skriver surt eller søtt, vemmelig eller velment.
Nå kan man diskutere detaljer i Ørjasæters vurderinger av mentaliteter, trygdemisbruk og innvandrerregnskap, første- og andregenerasjon, men skal man løse noen problemer hjelper det som kjent å se dem.
Og så er det slik at idealer ofte er bedre enn fobier. Det overrasker ikke når hun sier at
Blant mine bekjente er det de “gammeldagse” personlige kristne og de mer sekulært orienterte muslimer som gjør det best hvis suksess måles i skikkelighet, edruskap (!), arbeidssomhet og dermed samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Deres kulturbakgrunn er altså svært ulik, men begge grupper overoppfyller samfunnskontrakten.Likevel er det noen stemmer i hodet som sier at ingen av regjeringsalternativene kommer til å gjøre det til en flaggsak å styrke noen av gruppene.
