Ekte rapport

Siden vi ved noen anledninger (her og her) har tatt opp spørsmålet om dette med falske minner, gjør vi oppmerksom på at det nå er kommet en ganske så klar og krass rapport om dette, Evaluering av traumetilbudet ved Betania Malvik.

Se forøvrig omtalen på Skepsis her og her.

Selv om det gjenstår å se hvordan rapporten presenteres i media, tror vi den kan bidra til atskillig ettertanke.

Oppdatering 12:59 - Saken er nå omtalt ganske så friskt med fete typer i VG og Dagbladet.

Nye minner

Takk til Vårt Land som nå endelig har begynt å belyse temaet som vi diskuterte her.

Noen utdrag, først fra Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.

Hvis man blir kjent med minner om traumer for første gang etter terapi, bør det ringe en varselklokke, mener Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.

– Det betyr ikke at minnene må være gale, men jeg mener de har kommet fram på en mindre pålitelig måte, sier han.

Dyrendal er svært kritisk til tankene om dissosiasjon, eller avspalting av minner, og synes ikke det virker som norske psykologer er kritiske nok til at terapi kan få fram falske minner.

Tvert i mot har nok dette vært så lite fremme i debatten i den seneste tiden, at det er vanskelig å konkludere med annet enn at media har vært relativt ukjente med problemstillingen.

Men dette er altså er ganske så farlig terreng, med atskillige grøfter og udetonerte granater. Psykologen Tim Brennen legger dermed ikke så mye i mellom.

Det er lite forskning som beviser ideen om at man kan glemme traumer i en lengre periode, og så begynne å huske dem, påpeker Tim Brennen. Han er professor i psykologi med hukommelse som spesialfelt, og har også vært sakkyndig i krigsforbryterrettssaken som har gått i Oslo tingrett i det siste.

Brennen viser til saker i USA tidlig på 1990-tallet der særlig unge kvinner etter terapi fortalte at de hadde gjenvunnet minner om grusomme ting de hadde glemt i flere år. Flere forskere mente dette var usannsynlig, men hadde lite forskning å slå i bordet med.

Seinere har temaet vært ekstremt betent, etter at fedre har blitt dømt for voldtekt av egne døtre på grunnlag av slike «recovered memories». Forskerne har vært mer opptatt av denne problematikken de siste 10-20 årene.

Brennen understreker at det er dokumentert at det er mulig å skape falske minner under forhold som ligner det terapeutiske, for eksempel der personer blir oppmuntret til å tenke på episoder som kan ha skjedd, og blir fortalt at de faktisk har skjedd.

– Jeg sier ikke at alle terapeuter gjør dette, og heller ikke at seksuelle overgrep i barndommen ikke forekommer, for det gjør det og det er helt forferdelig, presiserer han.

Dessverre er det nettopp dette siste som gjør temaet både betent og vanskelig.

Når noe rører ved så sterke følelser som anklager om overgrep, der det mange ganger skal mye til for at ofre tør å stå fram overfor autoritetspersoner, er det ikke underlig om innvendinger mot realiteten i "nye minner" blir møtt med vantro og motvilje.

Kanskje er det også grunnen til at Vårt Land unnlater å nevne en aktuell sak som berører dette.

Begredelige minner

Arnfinn kom meg i forkjøpet i denne saken som er av de mer betenkelige jeg har sett.

Nå er det ingen tvil om at anklager om seksuelle overgrep alltid har flere sider.

Utgangspunktet er en sak som Vårt Land har hatt opp de seneste dagene, og er knyttet til Misjonssambandet (NLM). Temaet har så langt handlet om at ledelsen i NLM hadde tillit til kvinnens anklager og støttet hennes sak. Opprinnelig med ryggdekning fra Hovedstyret, men sistnevnte har nå endret syn. Noe som forståelig nok ble belastende for kvinnen som stod fram med dette.

Men når man så hører mer om bakgrunnen for saken, begynner tvilen å komme den anklagede stadig mer til gode. Det rykker i de fleste av mine skeptiske antenner når det i oppslaget "Kroppen hadde ikke glemt overgrepene" formidles at

For drøye to år siden begynte Oustorp å huske noe hun med det samme nesten ikke klarte å tro kunne ha skjedd. Hun gikk til behandling hos en fysioterapeut som hadde tilleggsutdanning i rosenterapi. Gjennom massasje og berøring begynte hun å få vage, men svært ubehagelige minner. Hun våknet hver kveld av at det kom en mann inn på rommet hennes. I løpet av fem uker nærmest «fødte» hun minnene fram.

Vi snakker med andre ord kort sagt om det som ofte kalles for "recovered memory", som fort kan knyttes til fenomenet "Falske minner". Altså erindringer om ting som ikke har skjedd, men som likevel kan føles svært så sterke og ekte.

De som vil se mer om dette, anbefales som en første introduksjon en oversiktsartikkel av Asbjørn Dyrendal, ved NTNU.

Han skriver her bl.a. om psykologiske behandlingsformer som kan ende opp i falske minner, i et ønske om å avsløre antatt fortrengte hendelser.

Metodisk kan det være snakk om svært mange teknikker som i teorien skal skape tilgang til slike fortrengte eller dissosierte minner (skillet er primært et tidsskille i språkbruk). Et utvalg av disse teknikkene inkluderer blant annet hypnose, regresjonsterapi, ledet visualisering, gruppeterapi med andre "survivors", "sinneterapi", psykodrama, primalskriksterapi og nevrolingvistisk programmering (e.g. Wakefield & Underwager 1994). De kan inngå i (og har inngått i) forskjellige behandlingsregimer i kombinasjon med mange forskjellige andre teknikker, inkludert tildels meget tung medisinering.

Denne artikkelen er ikke arena for å gå gjennom engang en brøkdel av hva som er galt med de teoretiske forutsetningene for slik minneterapi. For den interesserte finnes det grundige og oversiktlige gjennomganger av dette andre steder i både populær fremstilling og i form av detaljerte forskningsoversikter (e.g. McNally 2003; Wakefield & Underwager 1994; Baker 1998; Pendergrast 1996). Det som tas opp her er spørsmål om påviste og potensielle skader i forbindelse med slikt terapeutisk fokus. De tre ting Lilienfeld nevner er at slike "suggestive therapeutic methods" kan 1) produsere "falske minner", 2) skade pasienten og 3) skade tredjeperson, først og fremst familiemedlemmer. Det er ofte, men ikke alltid og ikke nødvendigvis, en sammenheng mellom disse tre.

Selvsagt er det en masse fallgruber i slike sammenhenger. Det er viktig å fare varsomt fram når denne type saker dukker opp. Av hensyn til alle parter bør det imidlertid være en selvfølge med grundige undersøkelser og klare indisier som kan bidra til å bekrefte det som kommer fram gjennom "minneterapi", før media går ut med saken.

Det vil selvfølgelig ikke med nødvendighet si at tidligere ukjente overgrepsminner som fremkommer i slik terapi er gale. Noen av de ting som kommer frem og blir stemplet som minner i terapiprosessen vil være rimelige og adekvate representasjoner av tidligere hendelser, andre vil være mindre adekvate eller en blanding, og noen kan igjen være helt og holdent feilaktige. Det finnes ikke noen sikker måte i seg selv å skille mellom noenlunde korrekte og "falske" minner. Man må i så fall sjekke dem ut grundig, noe som nær aldri blir gjort på adekvat vis. Noen ganger kan man si at minnebilder med nær fullstendig sikkerhet ikke er korrekte, for eksempel når de forteller om umulige eller ekstremt usannsynlige hendelser (e.g. tidligere liv, ufokidnapping). Enkelte fortellinger har hatt sentrale detaljer som har latt seg sjekke ut og har vist seg å være gale.

Inntil noe annet er i nærheten av å bli sannsynliggjort, tiltres Arnfinns konklusjon. Skal noen anklages her, kommer man ikke utenom terapeuten.

Så får vi håpe at den fjerde statsmakt setter seg inn i temaet "falske minner" - og husker det ved neste korsvei.

Det er lite fare for at den anklagede skal glemme det.