Sensasjon: Bok bestilt

Etter å ha innført policyen å kaste to bøker for hver ny som ankommer, er det igjen mulig å lese bokanmeldelser (hvis noen vil se på kasteposene, er det bare å melde seg før de går til resirkulering).

Anmeldelsen som slo mest i dag var fra Wall Street Journal, nærmere bestemt Reflections on the Revolution in Europe - Can Europe be the same with different people in it? av Christopher Caldwell.

Ikke uventet handler det om verdier og vanetenkning, skyld og skyldfølelse. Og siden valgkampen er over, drister vi oss igjen frempå med innvandrings- og integreringsordet.

Ikke minst fordi utfordringen vel så mye er møtet med andre verdier, som at vi ikke klarer å definere våre egne.

Og skulle vi komme i skade for å snakke høyt om "kristne verdier" (korse seg), skytes vi fort ned av tiår med klare meldinger om at disse ikke er noe forskjellige fra hva vi finner i andre kulturer eller livssyn.

Tilliten til egne verdier styrkes nok ikke av at vi stadig får høre det litt motsatte budskapet om hvor mye vi har å lære av alle andre.

Today's immigrants might be considered hostile to European values, except that Europe itself increasingly has only a foggy sense of what those values might be.

"When an insecure, malleable, relativistic culture meets a culture that is anchored, confident, and strengthened by common doctrines," Mr. Caldwell writes, "it is generally the former that changes to suit the latter."

Det virker med andre ord som om dette ikke er en bok som snakker så mye stygt om enkelte innvandringskulturelle trekk, som om hvordan Europa har vært helt uforberedt ikke bare på sosiale effekter, men på verdimessige utfordringer.

Saken bedres ikke mange grammene av at vi har vært for lite bevisste på hva som egentlig er europeiske verdier, og hvordan de skal begrunnes og forsvares - rasjonelt og redelig, og ikke bare ved romantisk nostalgi. Som Bruckner og andre har pekt på, har tvert i mot politiske ledere og kulturradikale i lang tid mislikt og forsøkt å (over)kompensere for alt som lukter kristenmannsblod og kolonihistorie.

He also ruminates on far more than the increasing radicalization of generations of Muslim immigrants. Just as Edmund Burke's "Reflections on the Revolution in France" (1790) predicted a dire fate for the mass insurrection then aborning, Mr. Caldwell looks with alarm at Europe's continuing rejection of itself. Without a rejection of the religion and culture that sustained Europe for centuries, he says, the immigration troubles might never have occurred, or at least would not have been so severe: His verdict is suicide rather than murder.

The author notes that even the prominent German philosopher Jürgen Habermas, who is an atheist, has acknowledged that "Christianity, and nothing else, is the ultimate foundation of liberty, conscience, human rights, and democracy, the benchmarks of Western civilization. To this we have no other options. We continue to nourish ourselves from this source. Everything else is postmodern chatter."

Yet much of Europe has discarded its historic religious underpinnings as irrelevant at best, harmful at worst. Even the memory of what a religiously ordered society was like has seemed to disappear, Mr. Caldwell observes. "A good definition of religion" for most modern Europeans, he says, might be "an irrational opinion, strongly held."

Og det blir verre. Slik Caldwell vurderer situasjonen kan postmoderne tvilere uten dypere trosforankring få dratt teppet vekk under beina på seg av hengivne tradisjonalister.

Most European elites, though, have not debated seriously the potential effects of introducing into this land of postmodern chatter millions of devout believers in another religion, one previously seen as antagonistic to European culture. As Mr. Caldwell says, Europe's elites seem hardly to have considered that the ethical views they pride themselves on have little meaning when divorced from Christian origins.

Many Europeans are determined to defend their values — witness France's ban on headscarves in schools — but it is hard to defend what you cannot define. "There is no consensus, not even the beginning of a consensus," Mr. Caldwell writes, "about what European values are." When the Netherlands decided not long ago to try to define its values and inculcate them in prospective new residents, it ended up producing a ghastly naturalization packet that included a video that featured "gays expressing affection in public, and bare-breasted women on the beach." Welkom, immigrants!

Bak i buskene lurer den ubestemmelige, men sterke skyldfølelsen som Caldwell mener fører oss i retning av hva han polemisk nok kaller et "sekulært selvmord".

In his reflections on Europe's slide into a sort of secular suicide, Mr. Caldwell notes the key role played by that most religious impulse: guilt. He argues that the dominant moral mood of postwar Europe was "repentance for two historical misdeeds, colonialism and Nazism." Over the decades, guilt has festered into "a sense of moral illegitimacy" and a "self-directed xenophobia" that now shapes the continent's response to immigration

Caldwell ser dessverre ingen klare svar. Han hopper ikke på noe kjent politisk tog. Hans kall er kun at spørge.

Selv om spørsmålsstillingen er ganske så ledende.

En helt ordinær religion

I "Den norske misforståelsen" i dagens Aftenposten angriper Henrik Thune de som hevder at integreringsproblemene i Norge skyldes islam.

Den norske religionsdebatten er viktig nok. Samtidig er den en kollektiv avsporing. For det er faktisk ikke religionen islam som fremkaller integreringsproblemene i Norge.

Thune er langt mer på sporet her enn enkelte liker å tro, ikke minst ved å unngå den endimensjonale vinklingen vi finner både hos snikislamiseringsapostler og nye ateister.

Jo, det betyr at det vi ser som uttrykk for islam i Norge, stort sett er uttrykk for noe helt annet enn religion. Det er helt avgjørende å huske at det flerkulturelle Norge nesten utelukkende har rekruttert borgere med muslimsk bakgrunn enten fra områder kjennetegnet av svake statsstrukturer og sterke tradisjonelle landsbykulturer, eller borgerkrig og kaos. Vi tror vi ser islam, men det vi ser er i stor grad overføringer av patriarkalske samfunnssystemer fra deler av Somalia, Nord-Irak og Punjab i Pakistan, eller krigsflyktninger som trenger omsorg. Det er motsetningene by/land eller krig/fred som skaper integreringsproblemer i Norge. Ikke islam.

Det er bare å falle på kne for denne observasjonen. Selv om den ikke er utpreget original. Den deles av de fleste jeg kjenner, ihvertfall av det som litt keitete kan kalles fagpersoner. Det er på mange måter å slå inn åpne dører.

Men - og her er han nok mer naiv enn de nye ateistene - samtidig synes Thune å undervurdere religion som samfunnsfaktor.

Hva gjør man med dette? Det flertallet i Norge vil, og som også Regjeringen står for, er å stramme inn innvandringspolitikken. Jeg er relativt overbevist om at dette er å berede grunnen for større integreringsproblemer i fremtiden. Norge trenger en bredere innvandring fra muslimske land. Intet mindre. Økt integrering fordrer arbeidsinnvandring fra muslimske land. Jeg tror dessverre ikke at dette kommer til å skje. Men det ville ha vært en gedigen fordel - både for å dempe konservative tendenser i norske muslimske miljøer, og for å kunne se islam som den ganske ordinære religionen den er, bak det norske sløret.

Sterkere og klarere er det vel ikke mulig å uttrykke noe av drømmen og håpet bak det fargerike fellesskapet. Vi er avhengige av disse menneskene. Og de kan berike oss med nye perspektiver, enten vi snakker musikk, moter eller lokalmiljø.

Samtidig som vi kan påvirke positivt den konservatismen som innvandrere og flyktninger fra landsbygda og krigsområder naturlig bringer med seg.

Men det hele ender altså med utsagnet om islam som en "ganske ordinær religion".

Hva i all verden er så det dyret? Hva er en ganske - ordinær - religion?

Snakker vi om en triviell og fargerik affære for hobbyrom og tradisjonsfester? Som en slags folkedrakt vi ifører oss for å skape stemning?

Eller menes en mer farlig greie på linje med disse kreasjonistene som lager websider på offentlige norske skoler? Eller muslimske kvinner som ønsker å bruke hijab? Og hva med de som måtte ønske å påvirke liv og lovverk med religiøse impulser?

Eller menes rett og slett kanskje en like dustede og (verst av alt) påtrengende tro som all annen religion? De kan jo aldri tie stille, disse folkene. Noen har til og med blog.

En "helt ordinær religion" åpner kort sagt for mange tolkninger. Noe som innebærer at det i stor grad vil avhenge av eget perspektiv. Nye ateister er programforpliktet til å se dette som mer truende enn norske statsvitere.

Thune selv tror nok han kan dempe debatten og hysteriet med denne type formulering. Han trekker muligens til og med assosiasjonsmessige veksler på norsk jule- og påskefeiring. I Europa har vi noen års tradisjon for at religion hører hjemme på sidelinjen, og kun bør utøves søndag formiddag. Eller - i mest intense og ekstreme fall - hvis du er narkoman og trenger hjelp for å komme vekk fra kjøret.

Det er likevel litt overraskende at en statsviter som Thune ikke nevner at det finnes religiøse retninger som er ganske fremmede for noe i retning av en toregimentslære.

Men kanskje er det fordi han tror at religioner egentlig - sånn på dypet - er like, at han tror det finnes ordinære.

Å snakke om helt ordinær religion, uten presiseringer eller avgrensninger, blir imidlertid fort såpass meningsløst at det er misvisende.

Det er dermed dessverre vanskelig å komme unna at Thune har levert et ganske så ordinært innlegg.

"Kristen-Norge", please!

Så viser det seg ikke uventet at det famøse lovforslaget om å utvide rasismeparagrafen til å omfatte «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn» for å verne «ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser», er et resultat av et press fra Sp i regjeringen.

Dermed leser flere av oss til vår forskrekkelse (men vel ikke direkte overraskelse) at

Navarsete, som har stått frem med sin kristne tro i Vårt Land, og Sps kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa – også personlig kristen – sto, etter det Aftenposten erfarer, sammen om denne saken i Regjeringen.

Samtidig som det heldigvis ser ut til at representantene fra regjeringspartiene stilles fritt slik at det i hovedsak bare er Sp og KrF som vil støtte Regjeringens forslag.

Det er ingen grunn til å tvile på at initiativtagerne mener det godt, vil bidra til fredlig sameksistens mellom ulike gamle og nye kulturelle grupper i Norge, og forsvare "svake" mot hån og harselas fra stand up komikere og ekstreme ytringer.

Men i praksis utvikler man her et våpen som det ikke skal mye klarsyn til for å se at vil snus andre veien. Det er ingen grunn til naivitet i møtet med opportunister som vet å anvende lovparagrafer for - over tid - å bremse kritisk debatt og påberope seg et særlig vern. Når lovforslaget er knyttet så mye til subjektive vurderinger, er det umulig å avgrense omfanget.


Den type hodeløs tenkning som her er bedrevet, er dessverre noe som bare vil forsterke fordommer mot "kristen-Norge". Snart 30 år etter Life of Brian er det fortsatt lite håp om at sentrale aktører som påberoper seg støtte fra denne gruppen, skal slutte å gjøre seg til latter.

Heldigvis er ikke håpet større for å få gjennom vedtak som til de grader vil kunne påvirke samfunnsutviklingen. Med en slik lov blir fortsatt spørsmålet hvordan vi kan verge oss mot stadig nye - og gamle - religiøse grupperinger som påberoper seg å bli såret av bemerkninger om alt fra sjal til sjelevandring.

For ikke å si Sharia.

Det er liten grunn til å bekymre seg for denne verdens Otto Jespersener. De dummer vel så ofte ut seg selv som andre. Vi har uansett alle godt av å bli til latter.

Men vi har ikke veldig godt av å risikere straff for å latterliggjøre eller kritisere holdninger, oppfatninger og utviklingstrekk som vi misliker. Fornærmingsparagrafer er kort sagt en fornærmelse mot våre verdier.

Debatt som gjør matt

Ikke all verdens tid i dag eller i kveld, men etter å ha lest et av årest mest tøvete og intolerante navngitte debattinnlegg på søndag (et innlegg jeg hadde tenkt å kommentere surt og syrlig - med en ettersmak av eik), var det godt å se at Lars Gule kom meg i forkjøpet i dag. Og at Den tvilsomme heller ikke nølte med fyndordene.

Jeg sitter likevel igjen med en beklemt følelse etter dette, og alt som ble sagt i kjølvannet av ambulansesaken i Sofienbergparken.

Har vi skapt et kulturelt og politisk klima der litt vel mange innen ulike grupperinger av islam og innvandrere oppfatter at de - enten man nå ser seg som mer eller mindre evige offere, og/eller er forbitret over vestens imperialisme (uten spesielt ofte eller tydelig å kritisere tilsvarende tendenser i egne rekker/opprinnelsesland/religiøse kretser/e.a.) - har rett til å ta alt i verste mening?

Og bruke stemplinger og stigmatiseringer som fremste debatteknikk?

Så langt synes det nok som det. For å stemple litt.

Sært, Ceylon og slik

Muligens en ørliten knivsodd apropos til innvandrerdebatten?

Ihvertfall hvis de er rimelig fotogene gode katolikker.

Selv om enkelte stavemåter kan få det til å rykke i fordommene.