Å stå fram som, for ikke å si bli oppfattet som,
skeptiker er til tider en litt blandet fornøyelse.
Hos noen kollegaer på jobben skaper det forventninger om at jeg skal kunne svare på alt som har å gjøre med alternativ medisin, konspirasjonsteorier og kongelige engler. For ikke å si alle bygninger, ritualer, koder, personer og kunstverk som er omtalt ett eller annet sted, en eller annen gang, i en eller annen bok av Dan Brown.
Blant kristne skaper det andre typer forventninger. Har vi å gjøre med en femtekolonist som egentlig er i ferd med å undergrave troen? Har vi fått en som en gang for alle kan avsløre frimureriets antikristne konspirasjon? Eller kan vi nå lene oss godt tilbake fordi vi har en som kan svare på alle vemmelige spørsmål, slik at vi selv slipper å tenke?
Blant enkelte skeptikere er forventningen at jeg ikke kan være kristen (dermed skjer det dramatiske ting med øyenbrynene til de som oppdager at jeg er det), eller minimum må leve i en totalt splittet virkelighet med vanntette skott mellom tro og fornuft.
Siden jeg de seneste dagene er blitt utfordret av noen skeptikere på dette, kan det være behov for å sitere hva jeg skrev for et par år siden i
Svar skyldig - om nye ateister og New Age (side 26):
Siden jeg har et visst engasjement også som det som kalles ”skeptiker”, tenker nok noen uvilkårlig at jeg må leve i to forskjellige verdener. Hvordan kan man ellers være både kristen og skeptiker? En opplagt løsning er å dele verden i to - en skeptisk del ("vitenskapsverdenen") og en religiøs ("hverdagsverdenen"). Det er imidlertid kanskje ikke så opplagt at dette er en todeling som jeg er klart uenig i.
I stedet for å dele verden i ulike sfærer (som ikke overlapper), oppfatter jeg det som mer fruktbart å se på verden og våre forestillinger om den, som noe som ligger på ulike nivåer. Jeg ønsker rett og slett et livssyn som bunner i dypere og mer fundamentale forhold enn etterprøvbar vitenskap. Spørsmålet for meg er mindre om vitenskapen kan begrunne min tro, enn om troen kan begrunne vitenskapen. En grunn til at jeg er kristen er at det gir en virkelighetsforståelse som har vist seg egnet til å stimulere fremveksten av moderne vitenskap. Når jeg er skeptiker, er det fordi jeg er kristen. Og som skeptiker er jeg opptatt av å fokusere på rasjonalitet og etterprøvbarhet, av sannsynligheter og konsekvenser, også når det gjelder livssyn – og livssynskritikk.
Nå kan det sies atskillig om dette (og jeg har vel i grunnen gjort det i en og annen bok), men det er ikke til å komme fra at mange har opplevd at kristne blir dels svar skyldige, dels mumlende og dels vage i det som måtte komme av svar.
Denne båssettingen av kristne fører noen ganger til episoder som da jeg på torsdag var på gravøl for et teknologisk fagblad der jeg hadde vært gjesteredaktør for noen år siden. Noen av oss satt og pratet om hekseprosessene da en datamodelleringsekspert utbrøt fra sidelinjen at han ikke skjønte hvorfor jeg var så opptatt av å kalle noe for overtro, siden jeg jo var
irrasjonalist.
Under den videre samtalen kom det fram at han som ateist lente seg langt i retning av solipsisme og mente evolusjonen hadde gitt oss en "defekt hjerne" (selv om han i det lystige laget av teknologiforskere ikke helt slapp til med å definere hvordan dette passet inn i datamodellens definisjoner og regler).
Dermed ble det vel mange ångstrøm fristende for meg å antyde at det ikke var... helt sikkert hvem av oss som egentlig var irrasjonalisten. En kristen som trodde universet og naturprosessene hadde sitt opphav i en rasjonell person, og at vi var frembrakt i denne rasjonelle personens bilde, eller en ateist som bygget på et tankesystem som gjorde det vanskelig å vite om universet eksisterte eller om vi kunne stole på våre hjerner?
Den type motspørsmål virket det ikke som han var helt forberedt på. Dialogen ble desverre avbrudt av dessert og dundrende applaus til et forslag fra den andre sidelinjen om kronerulling til statue av Harald Eia.
I de seneste dagene har det pågått en liten utveksling på
skepsis-bloggen mellom meg og et par ivrige skeptikere. Temaet har vært noe i retning av om det ikke egentlig er hyklersk og hårreisende at den norske skepsisbevegelsen har en (her er det bare å holde seg fast)... kristen midt i blandt seg.
Og dermed var det ikke annet å vente enn de sedvanlige revolverspørsmålene om Gud og GT, bønn og telepati, allmakt og allvitenhet. Siden jeg ba om at denne type spørsmål ble tatt opp i andre sammenhenger enn under temaet om likkledet i Torino stammet fra Edessa eller ei, og jeg henviste til denne bloggen i stedet, ble dette muligens oppfattet som en unnvikningsmanøver fra en lettere flau og engstelig, for ikke å si avslørt, skeptiker med hodet kledelig (nåja) plassert under armen.
Hvordan nå dette siste enn måtte være, flytter jeg spørsmålene over hit. Her kommer de:
Men tilbake til guden din, Bjørn Are. Noen spørsmål:
1) Er det den gammeltestamentlige guden du tror på?
2) Har du kommunisert med denne guden? I så fall: Hvordan? Telepatisk?
3) Hvor holder guden til?
4) Hvilke attributter har guden? Hvordan ser den ut? Ligner den et menneske?
5) Er guden omnipotent? Omniscient?
Utfordringen med denne type spørsmål er ikke at de er veldig vanskelige å svare på eller at ikke alle svar vil bli applaudert like høyt.
I stedet handler dette om hvor lett det er å legge seg i skyttergraver når man er (mer eller mindre hellig) overbevist om sitt eget ståsted og (ofte enda mer hellig) overbevist om at motparten har litt tungt for det.
Som jeg kommenterte er det forskjell på en lyttende samtale om ulike ståsteder og en “sette på plass”-samtale med ett ståsted som fasit. Det blir fort slik at man i stedet for å argumentere
for et ståsted, argumenterer
fra et ståsted. And never shall the twain meet.
Slike spørsmål og ikke minst det jeg med rette eller urette opplever som tonen bak, har jeg altså møtte fra jeg ble kristen som student på 70-tallet i et ikke akkurat religionsvennlig studentklima.
Forsøker jeg å svare rimelig langt og seriøst, blir det dels ikke lest og dels feillest (slik jeg opplevde f.eks. anmeldelsen av
Svar Skyldig i
Fri Tanke). Det ender fort med behov for noen heller omfattende runder med korreksjoner og (noen ganger munter) krangel. Så man går litt lei og det er noe på TV.
Svarer jeg kort, eller i noenlunde samme ånd som spørsmålene, vil det som jeg nevnte i kommentaren på Skepsis fort generere såpass mange oppfølgingsspørsmål fra såpass mange kanter, og såpass mange misforståelser og fristelser til å karikere at det med respekt å melde fort blir meningsløst og/eller lettere goddagmann økseskaft og/eller fekting mot femten skeptikere som lukter kristenmannsblod og skal ha svar på hver sine vinklinger.
Når jeg dermed (noen vil muligens mene mot mot bedre vitende) likevel gir noen korte svar, er det fordi jeg ikke har noe i mot spørsmål. Og det er lørdag uten noe på TV.
Her kommer versjon 0.2 av svarene.
1) Det finnes ingen Gud som kan settes på formelen “den gammeltestamentlige guden”, og spesielt ikke for kristne.
Gudsbildet i GT er mangfoldig, motivene bak skildringene mange, det er tildels klare utviklingslinjer og endringer og det er mulig å bruke hodet og hjertet like kritisk på disse tekstene som jødene selv gjorde for et par tusen år siden. Og så har vi Det nye testamentet.
2) Ja. Ved bibellesning, bønn og refleksjon. Nei.
Bønn og det som noen ganger kalles "kommunikasjon med Gud" er et mangfoldig tema. Det handler i hvert fall ikke om at jeg eller andre kristne har noen løpende direktelinje til Guds vilje i alle saker. Hører jeg en stemme i mitt indre om å bombe Nord-Korea, eller Telenor Arena, så er det mer et tegn på at jeg bør oppsøke lege enn et tegn fra Gud.
3) Gud er et immaterielt vesen utenfor/bak/under/over alle fysiske univers.
4) Den Gud jeg tror på er den klassiske, slik vi finner det hos f.eks. Augustin, Anselm, Aquinas og resten av A-laget. Den Gud om hvem det ikke kan tenkes noe større.
5) Ja. Ja.
Det betyr ikke at Gud kan lage firkantede sirkler eller steiner som er så store at han ikke kan løfte dem, eller at Dawkins invendinger er spesielt gode på dette feltet.
Så får vi fortsette i kommentarfeltet.
