mandag 25. august 2008

En Gud for de svake

I min ungdom en gang i det fjerne forrige årtusen møtte jeg klare meldinger om et kristent menneskesyn.

Det var ingen spesiell tvil om at et slik syn som disse forstokkede de kristne holdt seg med var både skrekkelig og skrullete. Man slo fast at dette måtte vi rett og slett kvitte oss med i vår moderne tid.

Men det var noe her som ga meg en aldri så liten tankevekker. For det var to stikk motsatte oppfatninger av hva dette menneskesynet var.

På den ene siden det kulturadikale synet som fremstilte det hele - særlig i protestantiske tradisjoner - som en fokus på hvor svake, skyldige, skamfulle og ubehjelpelige vi mennesker var. Vi var noen arme krek. Vi kunne ikke gjøre noe uten at det var synd. Et kristent menneskesyn var både lummert og lammende.

På den andre side hadde vi miljøbevegelsen. Toneangivende tenkere som Lynn White fortalte at de kristne hadde skylden for økokatastrofen fordi man - særlig i protestantiske tradisjoner - fremstilte mennesket som den mest verdifulle skapningen. Vi stod langt høyere enn dyrene. Vi hadde plikt til aktivt å legge jorda under oss. Vi var satt til å råde over naturen. Noe som førte til den industrielle revolusjon, forurensning og utarming av naturen.

Nå kan man si mye om den underlige evnen kristen tro har til å bli angrepet med motsatte oppfatninger om hvor feilen ligger (enkelte sier da også atskillig om dette i Orthodoxy). Men det pussige er hvor sjelden noen faktisk fremstiller et kristent menneskesyn slik at man kjenner seg igjen (nå er det vel kanskje ikke helt vanlig i noen sammenheng å fremstille et annet livssyn (for ikke å si politisk syn) slik at tilhengerne nikker fornøyd).

Hvorfor skrive om dette?

En foranledning var dagens stikke-hånden-inn-i-vepsebolet-kronikk i Aftenposten. Her gjengir kanskje ikke helt overraskende teologen Eskil Skjeldal en riktig så treffende beskrivelse av "en bibelsk forståelse av menneskelig liv". Og trekker noen ubehagelige konsekvenser.

Det hele er ikke overraskende knyttet til den vanskelige abortdebatten.
Abortdebatten er i gang igjen. De gamle skyttergravene graves opp, på begge sider pusser man støvet av de velbrukte argumentene. Eller kanskje kan man begynne på ny giv?

Enkelte ting har i hvert fall endret seg fint lite: I en bibelsk forståelse av menneskelig liv er det umulig å argumentere for abort. Livet begynner ikke når barnet fødes, det begynner ikke halvveis inn i svangerskapet. Det begynner med celleklumpen, ved sammensmeltningen av egg- og sædcellen. Så politisk ukorrekt er Bibelen, så vanskelig gjør den seg.
Og Skjeldal er ikke skuddredd.
Men hva så? Er det virkelig mulig å argumentere med Bibelen i en moderne debatt om etikk og moral? Finnes det fortsatt mennesker som i ramme alvor ønsker å dumme seg ut i full offentlighet med å henvise til Bibelen i moralske diskusjoner? Som med åpne øyne vandrer rett inn i den største av alle mørkemannsfeller, abortfellen?
Jeg innrømmer gjerne at det ikke alltid er like lett å være kristen. Noe av det som jeg sliter mest med er det ekstremt positive menneskesynet. Jeg har aldri kunnet akseptere abort som noe annet enn en nødløsning - selv om jeg ikke ser mange gode alternativer til dagens abortlov. Jeg strever også i stamcelledebatten og på andre områder der det ser ut til at mennesker brukes som et middel.

Samtidig har alt dette politiske og legale sider som ikke er enkle å løse uten at ett eller annet prinsipp må vike, eller komme i annen rekke. Men jeg synes like ofte at jeg møter en pragmatisme som er ganske skremmende. Selv om man legger ansiktet i alvorlige folder og snakker om at ingen av partene tar lett på dette med liv og død, er det noe verre å se at det er spesielt synlig i praksis.

Dermed er det nyttig å få litt bakoversveis i en fundamentaldebatt om menneskeverd.
Men få ting er så urokkelig som Bibelens ekstremt høye vurdering av mennesket. Du får ikke tolket det vekk, uansett metode. Det handler ikke om enkeltvers som løftes ut av steinura og kastes på meningsmotstanderne. Det handler ikke om kapitler, eller en hel bok blant Bibelens mange bøker, som rulles sammen og brukes som slagredskap i hodet på aborttilhengerne.

Det handler om selve Den Røde Tråden i Bibelen: Menneskets ukrenkelighet. Menneskets gudbilledlikhet. Livets rett. Fosterets uendelig høye verdi. Uten denne tråden er ikke Bibelen Bibelen lenger. Den blir en annen bok. For i Bibelen levnes ikke døden mye ære. Den er på alle måter en bok om livets seier over døden.
Men kan man så bruke Bibelen i en offentlig debatt? Er ikke det en slags deus ex machina som ikke hører hjemme i noen løsning på våre samfunnsproblemer? Skjeldal har her en interessant vri.
Å bruke den hellige skriften i moralske diskusjoner er ikke stuerent. Men det er på tide å si at også Bibelen representerer en tradisjon og en skrift på like linje med alle andre "skrifter" som benyttes i enhver moralsk diskusjon.

Menneskerettighetene baserer seg også på "skrift", feminismen, sosiologien og medisinen likeså. Ingen fag har pant på virkeligheten, og positivismen er parkert for lenge siden. Men det sitter sannelig mye positivisme igjen i veggene, det er mye naturvitenskapelig slagg i fasitsvaret på abortspørsmålet:

Selvfølgelig er ikke fosteret et menneske, se bare på det, det er jo bare en celleklump. Denne biologisme-ideologien strider med Bibelens syn på fosteret.

Bibelsk etikk må også kunne lyde i moralske spørsmål i Norge i 2008. Bibelens forsvar for den svakestes rett, for alt liv, må klinge med i en av vårt lands viktigste verdidebatter.

For det er ikke noe å skamme seg over, selv om det er politisk ukorrekt, selv om kristnes virkemidler opp igjennom aborthistorien kan ha skygget for saken.

Alternativet er verre: Å delta i et samfunn som ikke verner om de aller svakeste borgerne.
Så er selvsagt utfordringen å finne et lovverk som kan verne om alle borgere. Slik at ingen opplever at deres menneskeverd blir trampet på.

Men vi er nok flere som finner det mer enn paradoksalt at vi i et av de rikeste land i verden ikke klarer å finne sosiale, økonomiske og juridiske virkemidler som kan redusere aborttallene dramatisk.

Egentlig kan jeg bare se en eneste grunn. Vi ser abort som en så sårt tilkjempet rett at ethvert forsøk på virkningsfulle tiltak for å få flere til å føde barn, vil være såpass sterke og klare at de oppfattes emosjonelt som både et angrep på denne retten og som noe som garantert vil gi de som har tatt abort (enda mer) skyldfølelse.

Hvilket betyr at Skjeldal vil møte massiv motbør de nærmeste dagene. Og en bedyring av at alternativet er verre. For ikke å si at det egentlig er Skjeldal som tramper på andre. Verst av alt, han setter debatten 30 år tilbake i tid.

Til dengang man en gang for alle slo fast hva et kristent menneskesyn handler om.

12 kommentarer :

Anonym sa...

Liker innlegget til Skjeldal godt, og føler han treffer bra på mye av det han skriver.
Samtidig er nok konklusjonen din ikke dårlig den heller. Han vil nok møte mye motbør, og således lite forståelse.
Men jeg liker godt at Skjeldal avklarer hvorfor kristne bruker Bibelen i abortdebatten. Dette føler jeg han gjør på en tydelig og redelig måte, og en slik oppklaring har alle godt av å lese.

Abortsaken er vanskelige greier, og vi har såvidt omtalt dette på bloggen vår og. Som du nevner, så er det fort antall alternativer som stopper debatten. Hvis en ikke kan ta abort, hva da?

Bjørn Are sa...

Jepp, et imponerende bra innlegg som det står stor respekt av.

Jeg frykter likevel at han etterhvert tvinges til å ta de rituelle forbehold som man må i Norge, for ikke å havne i Børre-båsen.

Anonym sa...

Forbehold må han nok ta, og det synes jeg han forsåvidt gjør i begynnelsen av innlegget.
Jeg tror det kan være viktig å ta forbehold om enkelte ting, for hvis det ikke gjøres, så vil nok mange dømme Skjeldals tanker før de har lest halvparten av det han skriver.

Ingar T. Hauge sa...

Selv om vi får Aftenposten her på Fjellhaug, har jeg faktisk ikke fått lest dette innlegget. Men nå tror jeg sannelig at jeg må det.

Takk for at du delte disse kloke ord.

Belcker'n sa...

Det som frustrerer meg litt med abort debatten er at man tar fram særtilfeller og bruker dem som generelle argument.
F.eks. voldtekter som resulterer i graviditet, eller 13-åringer som blir gravide.
Hvor stor andel av abortene utgjør egentlig disse to gruppene?

Anonym sa...

Tramper ikke på andre (hvis det var ironi fra din side, var den litt for godt forkledt i stilen din). Forklarer bare hvorfor det er klin umulig å argumentere for abort med Bibelen i hånda. Motbøren har ikke vært massiv, men moderat. Mest positivt egentlig, folk er overrasket over at Bibelens bøker taler om fosteret, og stiller seg positiv til å få en avklaring på det kristne menneskesynet. Ellers: Honnør til bra blogg.

Anonym sa...

Det som aldri kommer frem i abortdebatten er hva abort gjør med de aller fleste kvinnene som begår det, i ettertid. Jeg har snakket med mange, og i flere land, og det er nokså felles - de angrer bitterlig. De tenker faktisk at de har tatt livet av et barn som kunne vært i live i dag.
Når det gjelder de såkalte særtilfellene så kan jeg få opplyse om at jeg selv er resultat av en voldtekt, og min mor bestemte at hun skulle bortadoptere barnet, for det skulle ikke få vokse opp med enslig forelder slik hun hadde vokst opp. Derfor anonymiteten.
Adopsjon er løsningen på uønsket graviditet. Hvorfor skal barnet dø om faren er en forbryter?

Sigrun sa...

Det er oppsiktsvekkende at de mest iherdige abortlovmotstanderne ikke er opptatt av vernet av kvinnen. Er ikke kvinnens liv bibelsk relevant, da?

Selv om det sikkert bare vil gjelde for et lite mindretall av kvinner som tar abort, så kan en ufrivillig graviditet for noen kvinner faktisk være potensielt livstruende. Både kvinnen som blir gravid etter overgrep og hun som har overgrepserfaringer fra tidlig i livet kan oppleve en graviditet som et ekstremt traume. Men om kvinnen begår selvmord, går to liv tapt.

Dette er et ikke-tema så langt.

Anonym sa...

Det er sant, Sigrun. Og Gud er alle svakes Gud, ikke bare fosterets. Jeg tror det går an å kunne forsvare fosteret uten å angripe kvinnen. Kvinnen og fosteret bør ikke plasseres på hver sin side av en verdiskala i denne diskusjonen, men nettopp holdes sammen: De er begge sårbare i tiden før en abort. Jeg tror, som anonym, at samfunnet kunne satt inn mye ressurser på å hjelpe å bære frem barn, og at adopsjon prinsipielt sett må være et mindre dårlig alternativ enn abort.

Bjørn Are sa...

Eskil:

Takk for ros av blogg!

Tramper ikke på andre (hvis det var ironi fra din side, var den litt for godt forkledt i stilen din).

Da tror jeg du må lese om igjen;-)

Begge mine to siste avsnitt var ironiske, det siste med linjer tilbake til innledningen om angivelig kristent menneskesyn. Leser du mer av mine innlegg her, vil du se at jeg ofte benytter den kjente filosofiske metoden å holde tungen i kinnet. Noe som dessverre av og til kan føre til misforståelser.

Vi får ev. øve oss på å skrive og lese tekster bedre.

Jeg forstod ellers veldig godt hva du prøvde å si - og klarte - i Aftenposten. Men jeg frykter at mange av leserne vil tolke deg ut fra et forhåndsskjema der nettopp dette med "å trampe på de svakeste" er knyttet til at kritikk av abort (i følge dette tankeskjemaet) = angrep på (svake) kvinner.

Det er selvsagt en legitim og forståelig reaksjon, men det synes som om den i for liten grad tar opp anliggende knyttet til den enda svakere part. Og samtidig litt for fort synes å gjøre kvinnen til et paasivt offer, fremfor en bevisst, handlende aktør. Ja, jeg vet at man noen ganger er et offer, men ikke ofte som det av og til kan synes som i debatten .

Anonym sa...

Joda, jeg skjønner ironi :) Den var bare litt for godt kamuflert, ihvertfall for mitt nattsløve øye (var nok sent). Nok om det: Prosjektet ditt er strålende, har sett på bøkene dine også, og du fikk da en rosende anmeldelse i et eller annet human-etisk magasin også, hvis jeg husker rett.
Når det gjelder hva leserne av kronikken oppfatter eller ei, er det dessverre slik at bare detå skrive ordet "abort" styrer lesningen. Så jeg tenkte for en gangs skyld ikke så veldig nøye på hvordan dette ville bli hørt, men talte fra hjertet.

Sigrun sa...

Anonym
og
Eskil:
Jeg tenkte på tilfeller der selve svangerskapet vil være svært traumatisk for kvinnen. Der er adopsjon etter fødselen irrelevant.

Men vedr. spørsmålet om adopsjon, som jeg altså ser på som et annet spørsmål enn ovennevnte, så har jeg tenkt på om ikke en oppmykning av lovverket var mulig. Hvorfor må absolutt all kontakt mellom mor (og evt. far) og barnet opphøre til barnet er myndig? Jeg har barn, og kan ikke forestille meg at jeg ville ha greid å adoptere henne bort. Ikke få vite hvordan barndommen hennes var.

Det finnes kvinner og par som, f.eks. grunnet store psykiske lidelser, får valget mellom abort og adopsjon når de får vite at de er gravid. Så framt det ikke er snakk om at de kunne være farlige for barnet (vold), så kan ikke jeg se hvorfor all kontakt må opphøre ved adopsjon. Dersom barnet ikke motsetter seg det, hva skulle være i veien for at det traff biologisk mor (evt far) et par ganger i året selv om det ble adoptert? Kunne det ikke også være lettere for barnet enn evt. å treffe et vilt fremmed menneske når det var 18?