Spruter av musikalsk energiKoblingen mellom ELP og "rockegruppenes strengt oppbygde låtformat" viser nok at man her er mer enn middels clueless. Men godt å se at man har snappet opp at bandet også hadde en tangentspiller.
Mer intens og vakker jazzrock finner du ikke på denne siden av sommeren. Elephant9 slipper den rabiate katta ut av sekken, skiva spruter av musikalsk energi fra første tone, og de gir katta i hva som er riktig å spille, de gjør nøyaktig som de vil.
Her går de fra det kraftig rockete til friere flytende partier. Det er da både vi og musikkanlegget får puste ut i luftige partier som ligner tidlig Tangerine Dream i sine spacede lydmeditasjoner. Skiven kan også sies å være delt mellom det Miles Davis lignende soundet fra begynnelsen av 70-tallet, som skyldes bruk av Fender Rhodes elpiano, og kraftig orgelspill slik det bare kunne gjøres av fordums rockegrupper som Focus, Emerson Lake and Palmer og Deep Purple, men uten rockegruppenes strengt oppbygde låtformat.
lørdag 30. august 2008
Strengt oppbygd
Det er ikke vanskelig å anbefale Elephant9, men det er ikke lite lett å anbefale følgende anmeldelse:
Abonner på:
Legg inn kommentarer
(
Atom
)
6 kommentarer :
Jeg gjør et forsøk som djevelens advokat... ;-)
Nå har jeg riktignok ikke hørt ELP live, så et lite forbehold der. På grunnlag av det jeg har hørt må jeg påpeke at tross innslag av friere partier preget av improvisasjon, er det et godt stykke fra ELPs låtstrukturer, til det Miles Davis og gjengen bedrev fra slutten av 60-tallet og videre (In a Silent Way, Bitches Brew++), der en hel LP-side kunne bestå av en enkelt låt, gjerne basert på et par forholdsvis enkle groove-baserte ideer/motiver.
Med Keith Emerson "ved spakene" var nok ELP noen hakk nærmere grenseland i så måte enn de andre nevnte "rockegrupper"
- grunnen for å nevne dem i denne sammenhengen var nok heller nettopp inspirasjonen fra Emersons tangentbruk, framfor å lage et poeng ut av "rigid form" i låtene deres. Men etter å ha hørt Elephant9 live i sommer, kan jeg godt forstå hva anmelderen prøver å si her: Formmessig er dette jazz av den veldig åpne, groovebaserte typen (som Miles' nevnte periode), mens bandets sound er mer "rocka", tidvis med klare referanser til 70-talls prog.
Vet ikke om jeg klarer å få anmelder Jenssen frikjent, men muligens vil man kunne finne enkelte formildende omstendigheter når straffen skal idømmes... Hva sier påtalemyndighetene...?
Uansett hva slags effekt min lille forsvarstale kan ha hatt, spørs det om det hjelper anmelder Jenssens sak hvis han har planer om å bevege seg litt lenger nord fra Vesterålen... Jeg siterer fra samme anmeldelse:
"Dedovoodoo" inneholder nok energi til å holde varmen i et lite sjøsamesamfunn som Tromsø i dagsvis.
Jeg tror nok han sliter uansett, ja.
Ved siden av hva sjøsamer og Tromsøværinger måtte tenke om anmelderens løse etnologiske improvisasjoner, er utfordringen med anmeldelsen ikke at han sier at ELP er strengt oppbygd sammenlignet med koblinger av frijazz og funk, men at ELP følger rockesjangerens strengt oppbygde former.
Som altså, løst sagt, består av vers, refreng, vers, refreng, vers, solo, vers, refreng - eller noe slik.
ELP følger derimot dels et (strengt eller ei) klassisk/romantisk/modernistisk tonespråk (Mussorgsky, Bartok, Janacek, Stravinsky, Ginastera, Copland o.l.) og dels et jazzpråk fra 50/60-tallet (Monk, Peterson, Brubeck o.l.) - koblet i perioder med rockens/punkens energi og råskap (noe jeg ofte savner hos Miles og andre).
ELP følger kort sagt ikke noe normalt rockespråk, noe som også Purple faktisk i perioder var rimelig frigjort fra.
Hvis man hører f.eks. Take a Pebble, Knife Edge, Tarkus, Karn Evil 9 eller Pirates, er dette ikke bare milevidt fra "rockens strenge former", det er i en annen dimensjon.
Hvis det er improvisasjoner man snakker om, tilhører ELP de "rockeartister" som nettopp vektlegger dette, men da primært i Emerson sitt eget spill, med noen mulige unntak som Fanfare For the Common Man og Peter Gunn. Det er bl.a. derfor det er såpass morsomt å høre et uendelig antall bootlegs med ELP, de tar den helt ut (særlig i Aquatarkus, Rondo og Fanfare) - noen ganger enda mer enn Led Zeppelin.
Konklusjonen er altså grei: Tromsøværinger og tagentlærlinger - hand i hand mot anmeldermann.
Kom tilfeldigvis akkurat over denne anmelderen som faktisk treffer bandet ganske på kornet her
Utgangspunktet her var nok en uheldig sammenblanding av kommentarer om sound (eller tonespråk, som du skriver) på den ene side, og på en annen side det som har med form (eller låtstruktur) å gjøre.
Anmelder Jenssen burde kanskje kosta på seg to setninger, for eksempel:
Skiven kan også sies å være delt mellom det Miles Davis lignende soundet fra begynnelsen av 70-tallet, som skyldes bruk av Fender Rhodes elpiano, og kraftig orgelspill slik det bare kunne gjøres av fordums rockegrupper som Focus, Emerson Lake and Palmer og Deep Purple. Når det gjelder form er imidlertid Elephant9 trygt plantet i jazz/fusiontradisjonen, til forskjell fra det strengere oppbygde låtformatet som man vanligvis finner hos rockegrupper.
For eksempel. Aner vi muligheten for et forlik? ;-)
Noe av det mest interessante med ELP musikkhistorisk sett, kan vel nettopp sies å være hvordan de utvider rockelåt-konseptet til noe som tidvis nærmer seg et symfonisk ideal (og symfonisk rock er kanskje et bedre begrep enn progressiv rock?). Nå snakker jeg altså om form. Det var også jazzmusikere som beveget seg i den retningen - blant annet (igjen) Miles Davis i samarbeid med Gil Evans (Sketches of Spain++). Men retningen som Bitches Brew presenterer løste nærmest opp hele formkonseptet - det viktige her var groove, og grunnlaget for en låt kunne være en enkel vamp med noen minimalistiske variasjoner gjennom låta. Interessant å høre (hvis jeg forstår deg rett) at ELP tidvis løste opp formen mer i liveformatet, og i de tilfellene kanskje flørta litt nettopp med jazzrock/fusionstilen... Det bør nok sjekkes ut.
Forlik herved inngått.
Ja, de låste opp den symfoniske rockeformen i enkelte livelåter der man lekte seg både med lydmuligheter på datidens analoge synther (særlig den modulære moogen) - ref. Aquatarkus live (i ørten varianter, særlig i 73-74), men også på en tidvis vanvittig versjon av Pictures at an Exhibition på en konsert i Buffalo i 1974, og med ymse sjangervekslinger (for ikke å si lekne siteringer fra andre verker).
Etterhvert overtok liveversjonen av Fanfare for a Common Man mye av dette (de droppet Aquatarkus fra settet), men vi finner spennende orgel- og pianosoloer strødd rundt innimellom (selv om deler av pianoimprovisasjonene (særlig i 1974) nok er mer for å vise kvikke fingre enn kreativitet).
Legg inn en kommentar