Undersøkelser av overgrepskandaler

Seksuelle overgrep er selvsagt helt utålelige, uansett hvem som begår dem.

Det gir dermed håp om forbedring å se nulltoleranseholdningen paven og andre har tatt til orde for, selv om det er vanskelig å komme forbi også tendenser til å glatte over eller skjule forholdene, slik Aftenposten er inne på i en relativt balansert artikkel.

Det er også oppløftende å se det klare budskapet hos den norske katolske biskopen Bernt Eidsvig i et brev til de troende i en vanskelig tid for Kirken.

Det er umulig å reagere på dette uten sinne og fortvilelse - først og aller fremst på vegne av ofrene. Dernest føler vi også sinne over det svik som er påført Kirken av et lite mindretall av prester og ordensfolk. Også taushetskulturen som har rådet blant enkelte biskoper er et svik. Falsk lojalitet til Kirken er å beskytte dens navn og rykte på bekostning av ofrene. Sann lojalitet til Kirken er å beskytte de små og svake.

Jeg har forståelse for at folk i dag ser med skepsis på Kirkens ledelse. Nå er det opp til Kirken selv å gjenvinne tilliten. Personlig er jeg glad for pave Benedikt XVIs hyrdebrev til de troende i Irland. Selv om ingen formuleringer, beklagelser eller kompensasjoner kan gjøre godt igjen det som ofrene har tapt og lidt, viser brevet en kirkeleder som ikke bagatelliserer situasjonen, men taler med klarhet om ansvar og bot.

Uten å underminere alvoret i situasjon aner man en tendens til å ta disse overgrepssakene ut av sin sammenheng og fremføre feilaktige anklager, slik den (slett ikke uhildete, men dess mer informerte) katolske presten Oddvar Moi belyser tydelig i En katolsk weblog her og her.

Moi trekker også fram en av mine favoritthistorikere, Philip Jenkins (som i likhet med undertegnede ikke selv er katolikk) ved Penn State University. Han vurderte for noen år siden amerikanske overgrepssaker i en tankevekkende bok og har oppsummert sine konklusjoner i en kort artikkel.

Kort sagt handler dette om at

- Sølibatet er ikke hovedgrunnen - gifte har større tendens til å misbruke barn enn ugifte

- De fleste tilfeller av misbruk av barn finner sted i hjemmet

- Alle religiøse grupper har pedofiliskandaler, og Den katolske kirken befinner seg på nedre del av listen 

- Misbruk av barn har skjedd (og skjer fortsatt) på alle områder av samfunnet, i skoler, ungdomsorganisasjoner, idrettsgrupper etc.

- Av alle yrker er prester statistisk sett de med minst overgrep. Det er statistisk sett flest blant leger, bønder og lærere

- Blant kirkelig ansatte er katolske prester de minst representerte blant overgriperne

Når det likevel kan synes å danne seg et inntrykk av at dette skjer mest - og tildels er vanlig - blant katolske prester, er muligens forklaringen en bevisst eller ubevisst antikatolsk tendens i media.

Slik Jenkins behandler i en annen bok, The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice. 

Kosmisk kreativitet

Siden vi først er i gang med kosmisk kreativitet, er det mulig å tenke seg en dårligere oppfølging enn ett av mine yndligstemaer, koblingen av science fiction og religion.

Jeg tenker ikke da på alle som halter rundt i Star Wars/Trek-kostymer, eller roper exterminate i tide og (oftere) utide, men forfattere som utnytter science fiction til å si noe vettugt om hva slags virkelighet vi lever i.

Vi finner interessante betraktninger også om dette i en lengre artikkel av SF-forfatteren Robert R.Chase i First Things.

It all started with a letter, dated December 1943, that began, “I wish to disagree, somewhat violently, with you over a passage on page 43 of Perelandra.” The writer was Arthur C. Clarke, later to be renowned as the author of the science-fiction classic 2001: A Space Odyssey, and the recipient was C.S. Lewis, the premier Christian apologist of the time.

Clarke felt that Lewis’ description of Professor Weston, the villain of Perelandra, cast an unfair light on science-fiction enthusiasts and space-travel advocates. “I can assure you from personal experiences that most devotees of science fiction are biased far more towards pacifism than militarism,” he wrote. “I believe that astronautics more than any other single development will accelerate the coming of age of our species. National rivalries . . . will finally appear in their proper perspective when they can be seen against the background of the stars.”

In a later age of intercontinental missiles and spy satellites, it is hard not to smile at the naivete of these sentiments. Even in the 1940s, within a year of Clarke’s letter, England and Antwerp were bombarded by V-2 missiles, the creations of fellow space enthusiasts in Germany. Although Clarke tried to distance himself from the “stories of interplanetary imperialism and destruction” that are “the stock in trade of the hack writer,” he did not seem to grasp the real root of Lewis’ concern. The problem was not merely the extension of warfare and its exploitation on an interplanetary scale. It was also the science-fiction claim that mankind itself—fallen and corrupt, as Lewis knew—should be imagined as extending across the cosmos.

This was neither the first nor the last time that religion and science—or, more properly, scientism, the mystical and literary celebration of science—have squared off, with science fiction as the battleground. Again and again, in the history of the genre of science fiction, religious themes have been examined, debated, proposed, and pilloried. On one level, this seems counterintuitive: Surely science fiction should concern itself with science. Yet over and over again, we find science-fiction stories dealing with themes implicitly or explicitly religious.

Etter denne nedtellingen tar artikkelen av for alvor.

Atskillige avsnitt og avstikkere senere ender det med en ikke uventet observasjon til First Things å være:

Science fiction can present two contradictory views of ultimate reality. One is that of, say, Steven Weinberg, the physicist who writes that “the more the universe seems comprehensible, the more it also seems pointless.” The bleakness of this view is only partially mitigated by the wonders revealed by research and the possibility that man eventually will be able to raise himself to divine status.

The other is that reason reveals an underlying order so profound that even a robot can see that it is the handiwork of God.

Kort sagt er science fiction viktigere i påsken enn krim.

Feser freser

Nesten litt tilbake igjen, så kanskje på tide med noen oppvarmingsøvelser i form av en link til en av Edward Fesers vurderinger av disse stadig mindre nye ateistene.

The New Atheist writers are supremely self-confident in their ability to dispatch opponents with a sarcastic quip or two. And they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.

I once heard a fundamentalist preacher “refute” Darwin by asking rhetorically: “What came first, the chicken or the egg?” He didn’t elaborate. But he did chuckle disdainfully, and since his audience of fellow believers did the same, no elaboration was necessary. They all “knew” that he had just posed a challenge no Darwinian could possibly answer, and that was enough. None of them had ever actually read anything any Darwinian had written—and I highly doubt the preacher had either—but never mind. What would be the point? They “already knew” such writers could not possibly have anything of interest to say, in light of this “fatal” objection to evolution.

This was some time before I became an atheist, which was some time before I became the observant Roman Catholic I am now. Oddly, the rhetoric of the New Atheist writers—Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris, and Christopher Hitchens among the most prominent—sounds much more like that of a fundamentalist preacher than like anything I read during my atheist days. Like the preacher, they are supremely self-confident in their ability to dispatch their opponents with a sarcastic quip or two. And, like the preacher, they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.

Og så videre. Ganske treffende, selv om han til dels skyter spurv med kanoner. Ikke minst når han kommenterer gjengens patetiske mangel på kjennskap til Aquinas og andre.

Take Daniel Dennett. (Please.) In his book, "Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon", he assures us that: “The Cosmological Argument … in its simplest form states that since everything must have a cause the universe must have a cause—namely God”; he then briskly refutes the argument by asking: “What caused God? The reply that God is self-caused (somehow) then raises the rebuttal: If something can be self-caused, why can’t the universe as a whole be the thing that is self-caused?”

Very good questions, it might seem—except that (as everyone who knows something about the philosophy of religion is aware) that is not what the Cosmological Argument for the existence of God says. In fact, not one of the best-known defenders of the Cosmological Argument in the history of philosophy ever gave this stupid “everything has a cause” argument—not Plato, not Aristotle, not al-Ghazali, not Maimonides, not Thomas Aquinas, not John Duns Scotus, not G.W. Leibniz, not Samuel Clarke, not Reginald Garrigou-Lagrange, not Mortimer Adler, not William Lane Craig, not Richard Swinburne. And not anyone else either, as far as I know. Perhaps, like Dennett, you think that when trying to refute some of history’s greatest minds, a good strategy would be to attack an argument none of them ever defended. But if not, you might find something better to do with your time than to curl up with "Breaking the Spell".

Forvrengninger av gudsargumenter spres tydeligvis ukritisk, usjekket og ubønnhørlig blant nye (og atskillige gamle) ateister.

Altså en en klar seier for Dawkins. Dennetts fremstilling beviser at det faktisk finnes memer.

London Calling

Må kjøre om et kvarter. På tide å pakke kofferten.

Elephant 9

Hvis Keith Emerson hadde vært norsk - og yngre.



Mer i dette rommet.

(Takk til Trond B.)

Fra kalenderen

Mandag 08. mars: Fulldagsjobb med produktlansering av TV over fiber. Levering av artikkel om sosiale media (med Facebook først ut) til Det gode liv. Fullkveldsforberedelser av foredrag - og frakt av skuespiller.

Torsdag 09. mars: Mer produktlansering. Lynlunsj. Forbererede tre foredrag og én lanseringsfest. Frakt av fe.

Onsdag 10. mars: Produktlansering en masse. Øvelse og forberedelse av showinnslag lanseringsfest. Hvorfor kan ikke feen bruke de vingene?

Torsdag 11. mars: Møter. Lynlunsj. To timers forelesning for engelsklærere om kristne engelske forfattere (GKC, CSL, JRRT). Taxi til lanseringsshowet. Rakk det med tre minutters margin. Nyhetsoppleser og voiceover i  lanseringsshowet. Rask omkledning til cowboy-kostyme. Pusher for innspilling av filmtrailere med 100 deltakere fordelt på ti grupper i Norsk films lokaler på Jar. Toastmaster. I juryen for kåring av beste filmtrailer. Utdeling av priser. Forstod stadig mer hvorfor cowboyer foretrakk å ri. Mye vitsing med Gudfaren-gjengen om fordelen med Chicago-støvler. Stadig mer utydelig vitsing. Feiget hjem før nachspiel.

Fredag 12. mars: Utarbeidelse av business case. Kollaps. Gullrekka.

Lørdag 13. mars: Vellykket kollaps foran skjermen med 30 og 50 km i Kollen. Forberede foredrag. Smallville.

Søndag 14. mars: Fotografoppdrag i kirken for skuespiller. Forberede foredrag. Henting av fe. Smallville.

Mandag 15. mars: Opprydding etter lansering. Mer BC. Korrektur på artikkel. To timers forelesning om Når kreativiteten løper løpsk - ubibelske Jesus-bilder, kveldskurs, Høgskolen i Staffeldtsgate. Frakt av fe fra øvelse.

Tirsdag 16. mars: Utarbeidelse av brosjyre. Lynlunsj. Mer BC. Siste korrektur på bok. Forberede foredrag. Frakt av fe. Avreagering med twitter-tøys om helbredelsespredikant.

Onsdag 17. mars: I møter hele dagen, avsluttet med et 4 timers (pluss et kvarter forsinket). Lynmiddag i byen. Halvannen times køståing for KG-teateret. Fantastisk forestilling. Frakt av folk og fe. Kollaps.

Torsdag 18. mars: Personalsamtale. Planlegging av ny lanseringsrunde. Oversending av fotografi og egenomtale til bok. Forberede forelesning. Henting av utladet fe i byen etter forestilling. Flere som er utladet. Smallville.

Fredag 19. mars: Brosjyrer og BC. Fekjøring. To timers forelesning om virkelighetsforståelser. Handle for neste uke. Forberede foredrag. Kjøre folk og fe. Smallville.

Planer.

Lørdag 20. mars: Frakt av fe. Kjøre til Elverum. 40-årsfest.

Søndag 21. mars: Kjøre fra Elverum. Henting av eksfe. Forberede foredrag. Kjøre til Tønsberg. Foredrag om Sansen for det overnaturlige. Garantert ikke Smallville etterpå.

Mandag 22. mars: Jobb. Kjøre til Gardermoen. Fly til London. Middag på byen.

Tirsdag 23. mars: IPTV-konferanse i London. Møter med leverandører i alle pauser. Felles middag på byen.

Onsdag 24. mars: IPTV-konferanse i London. Møter med leverandører i alle pauser. Skulke en time for å rekke Forbidden Planet og/eller HMV? Felles middag på byen.

Torsdag 25. mars: IPTV-konferanse i London. Fly hjem på kvelden. Kjøre hjem fra Gardermoen. Siste sjekk av forelesninger.

Fredag 26. mars: Hjemmekontor før lunsj. Innleder påskeferie med fire timers forelesning om Den historiske Jesus og Det ondes problem.

Lørdag 27. mars: Kollaps

Søndag 28. mars: Kollaps. Planlegge påskerydning av huset og garasjen. Joggetur.

De er unge, de kan fly

Det var bare å hoppe i stolen, gni seg i øynene og i det hele tatt gi seg helt over av forestillingen Peter Pan som ble behørig bivånet på KG-teateret i skolens gymsal i går.

Nå var det lite som minnet om den type lokale. Med en gedigen scene og en dynamitt av et drama, skulle man tro dette foregikk i langt mer marmorbelagte omgivelser.

Og selv om enkelte mindre utgaver av familien hadde en bærende rolle (nærmere bestemt som en av flere feer som på kløktig vis løftet rundt på de som svevde over gater og pirater), imponerte mest hovedrolleinnehaverne, samt det kraftige og intense samspillet mellom alle aktørene, for ikke å si den ville spillegalskapen.

Ikke uventet drysset Oslo Puls seks doser stjernestøv over det de kalte en energipille i teaterform.

Eller kall det gjerne en eksplosjon. En eksplosjon av spilleglede og energi som slenger skuespillerne vegg imellom på scenen, og overdrysser publikum med sølvstjerner. KG-teaterets oppsetning av Peter Pan er så gjennomarbeidet og velregissert, at Aldriland bør være ditt neste ferieland.

Det er sikkert for sent å kjøpe billetter, men verdt et forsøk - f.eks. via teaterets hjemmeside eller nærmeste svartebørs.

Hvor skal det ende?

For ikke å si på denne måten.

Dagens ungdom

Hvordan skal det gå med Vestens kultur, skoler og melodifestivaler når dagens tenåringer slår seg løs på denne måten?

På en knivsodd

Nesten bedre enn Northug.

I hvert fall raskere håndbevegelser.

Galileo støttet Kopernikus på tross av observasjonene

En ny studie viser enda tydeligere hvorfor Galileo var så omstridt.

Liv i Oriontåken?

Spennende nyheter, i følge Wired Science.

The ingredients for life as we know it have been found in the Orion Nebula.

Det betyr dessverre ikke nødvendigvis at liv er funnet, eller at dette er intelligent, men der det er ingredienser er det håp.

Naturvitenskapen gratuleres med dagen!

Vi snakker 7. mars og altså bursdagen for moderne naturvitenskap.

Bakgrunnen for Den Internasjonale Vitenskapsdagen (vi gleder oss som en unge til toget fra Universitetsplassen klokka 15 og har vel alle våre favorittfaner klare) er som kjent bruddet med antikken.

Nå er det vanskelig å tidfeste dette helt nøyaktig. Tiden og stedet kjenner ingen. Det skjedde i praksis sikkert flere plasser og på ulike måter. Men det som måtte overvinnes var et tenkesett der filosofiske utledninger - deduksjoner - stod i sentrum, i favør av en bred, kulturell aksept for observasjoner.

På 1200-tallet dominerte filosofien. Imponerende aristotelisk tankegods oversvømmet universitetene. Rasjonalisme var viktigere enn empirisme. Siden debatten foregikk først og fremst i Paris, endte det med at biskopen, Etienne Tempier, med pavens velsignelse 7. mars 1277 fordømte og forbød 219 filosofiske påstander som gjorde Gud ufri og underordnet filosofiske systemer.

Kirken heiet kort sagt ikke på de som forhåndsdikterte hva en allmektig Gud kunne og ikke kunne gjøre i naturen. Man understreket at spørsmål som om vakuum kunne eksistere (Aristoteles sa nei), eller om det kunne eksistere flere verdener (igjen nei fra Aristoteles) og et par hundre andre ikke kunne avgjøres kun med logikk og lenestol.

En konsekvens av forbudet var en stigende motivasjon til å observere hva Gud faktisk hadde gjort. Selv om det hadde vært flere tilløp til empiriske modeller i gresk og arabisk naturfilosofi, fikk man nå rett og slett kjetterstempel om man på filosofisk grunnlag avviste eksperimenter og labforsøk (induksjoner).

Sammen med tanken om en fri og rasjonell Gud som skaper og opprettholder av orden i universet, bidro dette til å styrke et kulturelt og filosofisk grunnlag for empirisk naturvitenskap, selv om det skulle ta noen hundre år før moderne naturvitenskap nådde konfirmasjonsalderen. Og antikkens godteskuff fortsatte å friste i århundrer.

Men fødselsdagen 7. mars 1277 er altså grunnen til at titusener samles over hele verden i dag.

Vi gleder oss med vitenskapsvenner i hele landet til igjen å se bannere og budskap om at Gud er allmektig!, Mer induksjon!, Naturlover finnes! og Uten fri vilje ingen fri forskning! i Dagbladet og Dagsrevyen.

God feiring!

Gullalder og replikkrabalder

Det er ikke sikkert at det skyldes en konspirasjon når vi de seneste dagene har møtt den ene panegyriske beskrivelsen av middelalderens islam etter den andre.

Det rosenrøde skjæret som hærføreren Saladin males i av Thorvald Steen og Tariq Ali, og replikker om islams Golden Age (gjentatt 7 ganger i innlegget, 4 ganger i siste to avsnitt) som i dagens Aftenposten (Islam i perspektiv, ved Jens N. Engelstad) mistenkes enda mer å være en reaksjon på tendenser til demoniseringen av muslimer i kjølvannet av 11. september, Hijab-debatten og støtte til steining av homofile.

Nå er det ingen grunn til å bestride at det skjedde mye innen bl.a. naturfilosofi (datidens naturvitenskap) i islamske kulturkretser. Eller at det kunne være både åpne og oppegående lederskikkelser. Men beskrivelser av dette har lett for å bli for panegyriske, romantiserende og sort-hvitt, slik Erling Rimehaug er inne på i et stort oppslag om Saladin i dagens Vårt Land (ikke på nett, dessverre).

Ofte er det i tillegg koblet til såpass mye svartmaling av Vesten at det avslører nordavindblindfelt på alle kanter.

Dermed er det ikke til å unngå at det rynkes noen grader på nesen når replikken i Aftenposten innleder med å snakke om at det bra som skjedde i islam var under "særdeles strenge religiøse forhold, og riktignok i en meget brutal tid", for så mot slutten å hevde at vitenskapen i vesten først fikk fotfeste etter renessansen og "ikke minst etter at reformasjonen hadde befridd mange mennesker for angsten for å utfordre den katolske kirkes dogmer".

Først da

kunne vestlige vitenskapsmenn noenlunde fritt stå frem med sitt tankegods og sine teorier.

Til og med så sent som i 1543 var Kopernikus sine tanker om solen og planetene derfor ansett som kjetterske.

Engelstad stusser talende nok ikke over at dette strenge og brutale ikke skapte lammende angst som hindret islamsk vitenskap, mens det altså var nettopp angsten som angivelig stanset vitenskapen i Vest.

Ikke uventet avsluttes replikken med at kanskje "kunne bedre kunnskap om, respekt for og erkjennelsen av det vi har arvet fra islams Golden Age, bidra til en mer balansert dialog og færre konflikter".

Igjen ser vi altså at politiske eller ideologiske behov blir styrende. Selv om historien har lært oss at historieskrivningen aldri er endelig, leder det i mer fruktbare retninger å forholde seg til manuskripter enn myter

Vi får dermed håpe at det ikke ødelegger for dialogen eller øker konfliktnivået å nevne at vi ser starten på en sterk og solid vitenskapsorientert utvikling på katolskstøttede universiteter fra 1100-tallet (med klare tilløp også i århundrene før), at naturfilosofer ble behandlet omtrent som hellige kuer i middelalderen og at Kopernikus ikke ble ansett som kjettersk før et par generasjoner etter sin død (i den urolige politiske situasjonen rett før 30-årskrigen).

I stedet for å hindre fremveksten av moderne naturvitenskap, bidro kjetterstemplet til å redusere Den katolske kirkens prestisje.

Nå er det ikke bare i Aftenposten eller på landets teaterscener at vi ser romantiseringen av Islam. Det virker som om en heller ivrig gruppe har bestemt seg for å bruke Wikipedia som verktøy. Dermed finner vi svært lange innlegg om omtalte Golden Age, med tilhørende personer og undertemaer, ikke alltid på et like velklingende engelsk.

Slik James Hannam (mannen bak God's Philosophers) skriver hvis du kaster blikket mot Spectactor.

Have a look at Wikipedia’s entry on Alhazen. It’s 7,000 words long and bristles with 126 footnotes. Avicenna does even better with 7,600 words, while savants like Al Kindi (5,700 words) and Rhazes (8,000 words) are also unusually well provided for. Turning from the Islamic to the medieval Christian world, we find that Wikipedia’s articles get a whole lot shorter. Major figures like Roger Bacon and William of Occam receive 2,500 words. John Buridan, the greatest of all Western medieval natural philosophers, has to make do with 900 (although there is a separate entry on his ass). As significant a thinker as Adelard of Bath gets just 500 or so.

Reading all these articles on Islamic philosophers, it is hard to escape the conclusion that there is a crack squad of non-Western Muslims who have made it their business to inform us all about their most esteemed co-religionists. For instance, the style can be a little bit stilted and there are occasional infelicities in English idiom. This is such as you might expect from someone who is not writing in their first language, but one in which they are nonetheless highly proficient. We might also note that the articles use the Arabic rather than Latinised names of their subjects throughout, even though Wikipedia policy is to use the most familiar English names for historical figures. Our impression about the articles’ authors is reinforced by the fierce debates in the attached discussion pages about whether a particular thinker was an Arab or Persian, a Shia or Sunni.

I dette kommer stadige påstander om betydningen og det moderne ved disse figurene.

I’ve got no problem with people writing Wikipedia articles about subjects that interest them. But there is certainly an element of what one might tactfully call overstatement about the significance of some of the Muslim sages in the Wikipedia articles. Alhazen is called the ‘father of modern optics’, which he most certainly is not. Avicenna is regarded as ‘the father of modern medicine’, despite having no knowledge of antisepsis or the germ theory of disease. Rhazes is considered ‘the father of paediatrics’. You get the picture.

Saken blir ikke bedre av anakronismer.

There is also a high degree of anachronism. Al Farabi is accounted a sociologist, psychologist and cosmologist even though he lived centuries before these disciplines even existed. As for the detailed claims within the articles, it’s impossible to subject them to serious scrutiny in their entirety. All one can say is if Islamic thinkers really had invented the experimental method, clinical testing in medicine, peer review and evolution, it is very surprising that the scientific revolution actually happened in 17th-century Western Europe.

Eller av å navngi noe slik at man får inntrykk av at det tilhører Arabia og Islam, mens det egentlig er importert fra helt andre steder. Som kjent er ikke arabertall arabiske.

Vi slipper heller ikke unna den tradisjonelle overdrivelsen av hvor tolerante deler av kulturkretsen var.

The myth that Al-Andalus was an oasis of tolerance in a sea of Christian barbarism owes much to Washington Irving’s romantic Tales of the Alhambra. As it happens, the Spanish Caliphate’s greatest intellectual adornment was Averröes (6,800 words on Wikipedia), who had to flee into exile to avoid religious harassment. His influence in medieval Christendom was incalculable, while among his fellow Muslims he was largely forgotten. We also rarely hear about the Christian martyrs of Cordoba or the persecution of the Jews by the Almohad dynasty.

Resultatet av denne romantiseringen er en fare for å bli blind for viktige grunner til at vitenskapen ikke utviklet seg i retning av noen moderne i den islamske verden - og tilsløre betydningen av Vestens avgjørende bidrag.

Likewise, a recent BBC series on Science and Islam gave a glowing account of progress under the Caliphates. We even watched gold being dissolved in nitric acid. And at one point, the presenter, professor of physics Jim Al-Khalili, claimed that Avicenna was of great importance to modern medicine, even though the expert interviewed on the show had pretty much admitted that the Muslim’s influence ceased in the 19th century when modern medicine was founded. In the final episode, we visited an Iranian laboratory which had a resident Imam to ensure none of the research breached religious law. Al-Khalili let this pass with hardly a comment. A more sceptical viewer might detect here one of the reasons that Islamic science ultimately failed.

To historians like me, getting these facts right matters. But should anyone else care? I would suggest that the widespread acceptance of an Islamic attempt to annex the history of science is a symptom of a wider loss of confidence. While we must acknowledge the Greek, Arabic and other influences that fed into it, modern science is a European invention of worldwide significance. We should never be afraid to celebrate our civilisation’s achievements or let anyone else take the credit.

Bare for å komme med en replikk.

Bord-Gype endelig i handelen

Det kjente og kjære spillet Gype er nå å få kjøpt. Så langt kun i bordutgave, men langt bedre enn ingenting og andre enorme bagateller.

While Table Gype is reminiscent of classic abstract strategy games such as Chinese Checkers, it features several elements that make it stand out from other board games. It is played on a cloth mat, and the lines on the board are made to look like they were drawn with white chalk. The playing pieces are in fact dice, which get rolled whenever they are jumped - an effect that limits long-range strategic planning and gives the game a feeling of being a series of "inconvenient adventures."

Skulle du mot formodning ikke ha hørt om spillet før, er det altså en klassiker av de sjeldne og sensasjonelle.

What I have always liked about Wells is his vigorous and unaffected readiness for a lark. He was one of the best men in the world with whom to start a standing joke; though perhaps he did not like it to stand too long after it was started. I remember we worked a toy-theatre together with a pantomime about Sidney Webb. I also remember that it was we who invented the well-known and widespread national game of Gype. All sorts of variations and complications were invented in connection with Gype. There was Land Gype and Water Gype.

I myself cut out and coloured pieces of cardboard of mysterious and significant shapes, the instruments of Table Gype; a game for the little ones. It was even duly settled what disease threatened the over-assiduous player; he tended to suffer from Gype's Ear. My friends and I introduced allusions to the fashionable sport in our articles; Bentley successfully passed one through the Daily News and I through some other paper. Everything was in order and going forward; except the game itself, which has not yet been invented.

Fra Autobiography, Chapter X: Friendship and Foolery (G.K. Chesterton, 1936)

Men det er altså slutt på de tider. Helt og fullt, over og ut.

Ihvertfall nesten, siden Land- og Vann-Gype fortsatt glimrer med ett og annet fravær.

Spillet er nærmere beskrevet på denne spillsiden, og leveres av disse evige revolusjonære.

Bare å stille seg i køen bak meg.

Penn og propaganda

Siden pennen til tider er mektigere enn sverdet, er det ikke uventet at krig føres både med blekk og bly.

Og demokratier er heldigvis ikke snauere enn diktaturer på feltet, selv om noen kan se det som en svakhet.

It is a fallacy that dictatorships control our thoughts and democracies free them. The fact is that the two work in tandem, often as pacesetters to spur each other.

Joseph Goebbels stands accused as the forefather of thought-control and mass hysteria the Nazis whipped up against anyone who came in their way. Goebbels, however, had a role model in George Creel, a veteran journalist of the Denver Post who was enlisted by President Woodrow Wilson to turn a nation of pacifist Americans into warmongers and haters of Germans.

 Det samme skjedde i England.

Intellectuals, including eminent writers, were more vulnerable to the nationalistic virus than they are thought to have been. In Britain, around the same time as Creel’s exploits, David Lloyd George, chancellor of the exchequer, was given the task of setting up a war propaganda bureau (WPB). He appointed the successful writer and fellow Liberal MP Charles Masterman as head of the organisation.

Masterman invited 25 leading British authors to the WPB headquarters to discuss ways of promoting Britain’s interests during the war. Those who attended the meeting [2. september 1914] included Arthur Conan Doyle, Arnold Bennett, John Masefield, Ford Madox Ford, William Archer, G.K. Chesterton, Sir Henry Newbolt, John Galsworthy, Thomas Hardy, Rudyard Kipling, Gilbert Parker, G.M. Trevelyan and H.G. Wells. All the writers present at the conference are said to have agreed to the utmost secrecy, and it was not until 1935 that the activities of the WPB became known to the general public. Some who attended the meeting agreed to write pamphlets and books that would promote the government’s view of the situation.

For enkelte av disse var det nok til tider vel så mye et intenst hat mot tysk nasjonalisme, angrepsvilje og "preuserånd" som ukritisk nasjonalisme. Ikke minst hadde Chesterton skapt furore noen år tidligere ved å støtte boernes kamp mot Det britiske imperium i Sør-Afrika.

Spørsmålet er som så ofte om målet helliger middelet. Det er den gode gamle diskusjonen om konsekvensetikk (som f.eks. Richard Dawkins målbærer i The God Delusion) og regel- eller pliktetikk (som er vanskelig å målbære uten at man har noe høyere (av et eller annet slag) å forplikte seg overfor).

Setter man konsekvensen høyest, kan fort det meste bli tillatt.

A new US bill aimed at taming the foreign media perceived as hostile to American interests is expected to continue to lean on the tradition set by Woodrow Wilson and which has been dutifully followed by eager beavers elsewhere. There are of course different ways of dealing with a channel like Al Jazeera for example. One is to not allow it to broadcast in a country by legal or bureaucratic fiat, as happens to be the case in India.

The other way is to bomb the supposedly recalcitrant broadcasters as happens in the Middle East. In Pakistan journalists can be killed or made to ‘disappear’. In India, in the tradition of Creel, they are co-opted.

Nå kan realpolitiske lover og bomber diskuteres, rystes og surmules over lenge, enten man nå bekjenner seg til demokrati eller diktatur, tilhører venstre- eller høyresiden.

Går vi tilbake til første verdenskrig, er det interessant å se hvilke bøker eller skrifter vi snakker om med denne type propagandaformål.

Alt i alt endte dette med mer enn 1 160 bøker og pamfletter mellom 1914 og 18. Blant disse finner vi den heller kontroversielle Report on Alleged German Outrages, Conan Doyles To Arms, Kiplings The New Army og Buchans The Battle of the Somme.

For Chesterton dreide dette seg i hovedsak om to pamfletter, The Barbarism of Berlin (1915) og The Crimes of England (1915) samt en rekke avisartikler i perioden. Når disse i dag fortsatt er interessant lesning, selv om de ikke akkurat er noe høydepunkt i hans forfatterskap, er hovedgrunnen at de i så stor grad foregriper og advarer mot naziregimets holdninger noen tiår senere.

Selv om Chesterton var ansatt for å svartmale situasjonen i 1915, og dermed (oppegående som vi er) kan mistenkes for å ha overdrevet noen tødler, er det tankevekkende hvor mye han så av nazistiske tendenser (arisk sjåvinisme, anti-individualistisk kollektivisme og fjerning av grunnlaget for demokrati, menneskeverd og ytringsfrihet) i tyske pretensjoner og politikk - lenge før Hitler kom til makten.

Propaganda brukes av alle sider i konflikter. Men at noe er propaganda betyr ikke at det bare må være feil.

Sagen-svindelen - Symbolet som ble sveket

At Anette Sagen skulle få hoppe først i den nye Holmenkollbakken var en gest, et honnør og et symbol.

Når det nå viser seg at hun likevel ikke fikk hoppe først, er hele greia en farse.

Klokken 19.30 i kveld skal Anette Sagen innvie den nye hoppbakken i Holmenkollen som den første offisielle hopper, men i går kveld satte en rekke hoppere fra Kollenhopp, med Bjørn Einar Romøren i spissen, utfor den nye bakken.

Det er den tidligere olympiske mesteren Espen Bredesen sterkt kritisk til.

- Etter min mening er hele æren med å hoppe først borte. De kan egentlig bare glemme hele opplegget i kveld, og drite i det, sier han, og legger til:

- De hadde en gyllen sjanse til å la en jente hoppe først, men lot likevel gutta hoppe først. Nå blir Anette Sagen bare én i rekken. Hele greia er jo kuppet, sier Bredesen til VG Nett.

Å hoppe først er å hoppe først. Det er ikke å hoppe offisielt først. Hvis man trengte en prøvehopper, burde Annete selv få ha vært det.

Man hadde muligheten. Man brukte den ikke. Det er symbolet som vil bli stående igjen.

Heyerdahl, paven, Israel og palestinere ut mot Northug

Les alt om Heyerdahl, Kina, Paven, Det hellige land,  Tiger Woods og andre oppdateringer om dette her.

När man inte trodde det kunde bli värre, så har nu judar och palestinier i sin upprördhet över Petter Northugs hutlösa påståenden angående Gunde Svan beslutat att gräva ned stridsyxan för att göra en gemensam protestaktion mot norrmannen.

Från Knessset i Jerusalem så meddelades det alldeles nyss att man nu överväger att bege sig ut i diasporan igen med hela det judiska folket på en fyrtio år lång ökenvandring, till att börja med - allt för att hylla deras store idrottsfavorit Gunde Svan och som en protestaktion mot Northug och hans ogudaktiga uttalanden.

Även palestinierna och de övriga arabfolken i området håller nu på att förbereda liknade ökenvandringar, men antalet år man tänker tillbringa i öknen är ännu inte känt. Det antas dock från säkra källor röra sig om tiotalet år.

Hela det Heliga Landet kommer i vilket fall som helst stå tomt tills dess invånarna beslutar sig för att återvända. Men det är ett pris värt att betala, sa den israeliske överrabbinen, Mordechai Gunde Menachim-Jönsson.

Gundes popularitet i området är som bekant oöverträffad, och det har nu blivit en sed att ge alla barn, pojke som flicka, Gunde till andranamn. Men även Svan tillhör nuförtiden de populärare förnamnen.

Att en norrman, fortsatte Mordechai Gunde Menachim-Jönsson, smädar en av Guds utvalda är outhärdligt för oss judar, och för att hindra att Guds vrede drabbar alla jordens folk så drar vi nu ut i öknen tills dess han lugnat ner sig igen, eller tills dess Northug bett Gunde om ursäkt.

Norge er i ferd med å evakueres. Snart er det bare svensk serveringspersonale igjen.

Troverdig svenske

I disse Gunde Svan-tider, er det godt å se svensker som tar bladet fra munnen og viser at de forstår Northug.

Norges största vinnarskalle för dagen sitter utan tvekan på Petter Northug. Det skrivs mycket i media om psykkrig och kaxiga uttalanden gentemot svenskar, men som vanligt vill journalisterna sälja lösnummer. Jag tycker att Northug verkar vara en stenskön kille med stort, enormt, gigantiskt självförtroende och glimten i ögat. Framför allt levererar han.

Efter en två timmar tung fem-mil med masstart drog det ihop sig till en masspurt. I en skidspurt finns det ingen nu levande människa som kan slå Northug.

Publiken vet det. Experterna vet det. De andra skidåkarna vet det. Och framför allt vet Northug det.  

Även om han har en intensitet och explosivitet i spurtstakningen som ingen är i närheten av, är loppet redan avgjort när upploppet börjar. Trots att någon stackare försöker ta upp kampen varje gång är det mest en fåfäng förhoppning om att ?allt kan hända? och för varje gång bekräftas det ytterligare hur oslagbar Northug är i en spurt.

Uansett, gratulerer Petter!

Troverdig bok - i én artikkel

Hm, ja - intervjuet og denne listen i Vårt Land kom vel ut litt før jeg hadde tenkt, siden boka først er klar etter påske.

Slik går det når man blir oppringt av en ivrig journalist fra KPK med kort tid igjen til han skal bytte jobb.

Intervjuet finnes forøvrig kun i papirutgaven.

Oppdatering 13:45: Og er nå lagt ut på KPK's sider.

Troverdig tro i 21 artikler

Og så var omtalte Troverdig Tro såpass ute at ihvertfall enkelte av oss bidragsytere har fått et eksemplar i hånden.

Vi snakker om en heller bredt anlagt artikkelsamling som strekker seg fra tro og identitet via gudsargumenter til Tolkien, mens den underveis svinger innom temaer som nyreligiøsitet, islam, menneskeverd og Den historiske Jesus.

Skulle mot formodning ikke temaene lokke, kan det kanskje hjelpe å nevne noen av artikkelforfatterne.

Alltid like smittende energiske Morten Dahle Andersen har, støttet av en liten og lekker redaksjon, klart å få stoff fra folk som Nils Ivar Agøy, Stefan Gustavsson, Oskar Skarsaune, Atle Ottesen Søvik, Ingvild Sandnes, Jorunn Strand Askeland, Knut Grønvik, Morten Magelssen, Bjørn Hinderaker, Lars Dahle og Jan Opsal, for å nevne rundt halvparten.

Opprinnelig var planen å ha en lansering knyttet til en debatt mellom Stefan Gustavsson og Jonas Gardell om sistnevntes bok Om Jesus, men Gardell ønsket dessverre ikke å stille opp.

Muligens har han altså lest Stefans Om Jesus og Jonas.

Boken kan uansett bestilles ca. her.

Er også nye ateister mennesker?

Knekkes Dawkins' diskusjonsforum av sensur og sekterisme? Er også nye ateister mennesker?

En av de som forsøker å belyse hvor lett det synes å være for enkelte av dem man litt enkelt kan kalle for nye eller aggressive ateister å krangle og fornærme andre og hverandre, er altså en atskillig mer sindig, men vel så vokal ateist som kaller seg Gurdur.

As if atheists didn't have enough problems already, some atheists really like creating problems for the rest. It is just a fact that until atheists as a movement, or part of the overall movement, start overcoming how those few cause them problems, then atheism will remain often ineffectual and prone to being viewed with much negative prejudice by the general population in places like the USA. So it's pretty necessary for us atheists and secular humanists to confront the issue.

Han finner en rekke forklaringer på dette.

1. Vocal atheism is fairly much a fringe phenomenon in places where where atheism is important as an issue, so there is the factor of small numbers, meaning that a very few atheists can far more easily influence the world of vocal atheism and atheists than they could if there were more atheists. They also influence public opinion and prejudice way out of proportion to their numbers.

2. There are no automatic criteria that make atheists; there is no real socio-economic marker, nor ethnic group nor gender marker, and no real geographical correlate at all. There is no real IQ correlate, nor any other real determinant.

3. Since those who are vocal atheists and for whom atheism is an issue then tend to be geographically few and scattered, the internet has really become the medium for networking for atheists. This makes bulletin boards (discussion boards on the net) very important for atheists. Certainly, atheist blogs also play their part, but the only genuine communities for vocal atheists and secular humanists are those on bulletin boards and some small groups who meet in large towns and cities.

4. Lack of solid confidence -- some atheists seem to lack confidence in their atheism, leading them to constantly seek validation for it, and to an exaggerated hostility towards religion as a whole and so on.

5. Then there is sheer narcisstic egotism. Quite a few seem to use the atheist movement and boards as simply vehicles to demonstrate their supposed superiority over the common plebians of benighted humanity. They then bully or troll other atheists as a means of further demonstrating their supposed superiority over the common herd.

Og så videre i totalt åtte årsakspunkter og deretter ytterligere ni ulike agendaer som (selv om Gundur ikke mener alle er like mye på villspor) ris inn i nærmest ekstremisme, fra Jesus-mytere, via libertarianisme til determinisme.

Man skulle kort sagt nesten tro han hadde fulgt VGDebatt noen år.

Så er spørsmålet hvordan dette vil påvirke nyateismebølgen. Vil den bli diskreditert, eller vil de verste elementene bli satt på sidelinjen (vi skal ikke bruke uttrykket ekskommunisert)? Eller begge/ingen deler?

Hvordan i det hele tatt kontrollere internettoppvokste selvbestaltede bevissthetsvekkede profeter?

Fylgj med i framhaldssoga, godtfolk. Neste bolken vert spanande.

Konspirasjonsteorier i DagenMagazinet - Løp og Kjøp

Kan ikke love å gjøre det til en vane, men denne uken (altså nå) anbefales å skaffe seg DagenMagazinet fra nærmeste Narvesen.

Flott og omfattende artikkel om konspirasjonsteorier blant kristne, med intervjuer fra rimelig informert hold som Asbjørn Dyrendal, Øystein Sørensen, Sten Sørensen (navnelikheten antyder en klar konspirasjon) og (la meg i all beskjedenhet legge til) undertegnede.

Det er bare én måte tolke at dette kommer på trykk nå. Et endetidstegn.

Mordet på middelalderen

Professor emeritus Audun Holme er av de som stadig hevder at mordet på Hypatia innledet middelalderens mørke.

Dette fremkommer av et oppslag på forskning.no i dag om Mordet som innledet middelalderen.

Trodde du kvinner alltid har vært mangelvare i matematikken? Helt feil. Møt for eksempel Hypatia av Aleksandria, som måtte dø for sin kjærlighet til matematikken og filosofien.

Ikke bare måtte hun dø, hennes død var en intelektuell katastrofe som skyldtes den lokale biskops fanatiske hat mot antikkens kunnskap, og kastet verden inn i tusen års mørketid.

Hypatias grusomme død har for all framtid blitt stående som et minnesmerke over intoleranse, kvinnediskriminering og forfølgelse av annerledes troende.

– Mordet markerer et tidsskille, mellom antikkens opplyste livsanskuelse og den mørke, vitenskapsfiendtlige middelalderen, sier Audun Holme, professor emeritus i matematikk ved Universitetet i Bergen.

Siden forholdene i Aleksandria på denne tiden, for ikke å si i middelalderen, beskrives over flere kapitler i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (ankommer kloden i april) har jeg vanskelig for ikke å ha... ett og annet å kommentere til forskningskvaliteten som stilles til skue på forskning.no.

At Holme er en fremragende foredragsholder og en spennende popularisator av matematikkens historie, betyr ikke samtidig at han er professor i antikkens eller middelalderens historie.

Dermed ender vi med det fenomen at han synes å forholde seg til sekundærkilder og den store fortellingen om kampen mellom kirken og vitenskapen, slik den ble utviklet gjennom en serie bøker på slutten av 1800-tallet og i første del av det 20. århundre. Myten lever fortsatt sitt eget liv i filmer, nettdebatter og populærvitenskapelige magasiner og verker.

Og på forskning.no.

Det er likevel vanskelig ikke å klype seg i armen når vi leser om

Hypatia, lederen for byens berømte og fantastiske bibliotek...

Det er tydelig at myten vokser på seg og antar stadig mer fantastiske proporsjoner. I realiteten er ikke dette sagnomsuste biblioteket engang omtalt som eksisterende i antikke kilder fra hennes tid eller århundrene før. Hvis det forsatt eksisterte etter at atskillige tusen bøker brant under Cæsars kamper ved byen (noe som er godt mulig), ble det - eller forsøk på å gjenoppbygge deler av det - ødelagt ved gjentatte opptøyer, kriger, jordskjelv og tsunamier.

Dermed stemmer heller ikke myten om at biblioteket ble ødelagt av kristne i år 391, en historie som det forøvrig er gledelig at Holme ikke nevner. Selv om man i dårlige øyeblikk kan mistanke at grunnen er at det ville frembrakt spørsmål til susjettet med Hypatia som leder for dette (i såfall ikke lenger så) fantastiske bibliotek.

I virkelighetens verden var Hypatia leder for det naturfilosofiske senteret Museion, eller en mer personavhengig avløper av dette. Tradisjonen på denne tiden var at lærde etablerte skoler og akademier rundt sin egen person. Ingen så noe vondt i å bruke vidkjente betegnelser som kunne knytte dem til en ærerik fortid.

Kyrillos ville rense Aleksandria for hedenskap. For å lykkes med det måtte han overvinne den mektige nyplatonske skolen i Aleksandria, museet og biblioteket, og lederen for dem var Hypatia.

Ved siden av at biblioteket altså allerede lenge hadde vært borte, kan nevnes at resultatet av dette politiske drapet at mer kristendomsfiendlige nyplatonske skoler (i tradisjonen fra Jamblikos) overtok i Aleksandria. Hadde målet vært å rense vekk denne fryktelige hedenske lærdommen, gjorde man altså bare vondt verre.

Utviklingen sendte den vestlige vitenskapen inn i en dvale som skulle vare helt til rennesansen oppsto drøye 1000 år seinere.

Hm, ja. Eller nei.

Det kan bli spennende å se hvilke middelalder- eller vitenskapshistorikere som Holme eller andre finner som støtter denne klisjeen fra 1800-tallet.

For hvis det ble et slik mørke er det noen knivsodder merkelig at vi finner naturfilosofisk/vitenskapelig virksomhet gjennom hele 400- og 500-tallet i Aleksandria og andre byer. Samt glimt av dette også i de økonomiske nedgangstidene i kjølvannet av folkevandringene.

På 700-tallet kom den karonlinske renessanse med klosterskolene og etter vikingtiden en omfattende bølge av oversettelser og originale verker.

Vi ser dette ved etableringen av utallige universiteter fra 1100-tallet med fokus på antikkens kunnskap (trivium og kvadrium) og ved tildels banebrytende arbeid i århundrene fremover.

Sammen med arabernes verker la nettopp disse arbeidene grunnen til utviklingen i renessansen og senere.

Noe av forutsetningen for renessansen, og spesielt utviklingen i århundrene etter, var evnen til å bryte med antikkens tenkning. Den var så omfattende og imponerende at det lenge var psykologisk vanskelig ikke å søke svarene der. Utfordringen var ikke at man foraktet eller hatet antikkens kunnskap, men at man var inderlig forelsket i den.

I tillegg kan nevnes at nedgangstiden for den klassiske greske naturfilosofien, og den økende vekten på mystiske spekulasjoner, begynte for alvor i mellom- og nyplatonske retninger, lenge før Hypatias død og 400-tallet. Som i Jambilikos-tradisjonen fra 200-tallet.

Skulle noen ha veldig lyst til å lese seg opp på Aleksandria på denne tiden finnes det dårligere valg enn City and School in Late Antique Athens and Alexandria (University of California Press, 2006) av Edward Watts. Hans Riot in Alexandria: Tradition and Group Dynamics in Late Antique Pagan and Christian Communities, som kommer i mai, belyser mer av dette.

I likhet med en bok som dukker opp i april.

Klok Northug

Oddbørn Evenshaug treffer som ofte spikeren på hodet.

Det er ingenting jeg synes er mer pinlig for media enn intervjuere som skal ha kommentarer til, og/eller i praksis gni bitre nederlag og uhell inn i trynet på utøvere rett etter målgang.

Jeg glemmer aldri intervjuet med Sønderål etter et tragisk fall på isen på Lillehammer i 1994 (lettere parafrasert fra intervjueren noen minutter senere overfor den sønderknuste unggutten "Vil livet bli det samme? Du får aldri denne sjansen på hjemmebane igjen, Ådne."). 

Reporteren kan takke sin skaper for at Ådne ikke hadde temperamentet som har bidratt til at Northug er en vinner.

Tarzan på DVD

Tilbake til vårt regulære program.

Et av de store spørsmålene i vår tid er hvilken Tarzan-film som er den beste, og på DVD. Dekodet tar som vanlig saken.

Først ute i vurderingen er (tam-ta-tam-ta-ta)... første film!

Tarzan of the Apes kom ut allerede i 1918. Vi befinner oss med andre ord i stumfilmens verden, for ikke å si flimrende sort hvitt.

Men innholdet er ganske så spennende. Det treffer vel ikke akkurat filmspråket eller særlig mange nerver snart hundre år senere, men vi får se både en flott 10-årig Tarzan (Gordon Griffith, og det altså som seg hør og bør uten klær, et fenomen ved filmene vi skal komme tilbake til) og den uten sammenligning barskeste og mest infamt utseende Tarzan - ever.

Elmo Lincoln mangler filmstjernesjarmen til senere Tarzan-skuespillere, men tar det mer igjen i urkraft og villskap. Dette er en Tarzan det går an å tro at skulle takle en gorilla eller to. Selv om han ikke synes helt egnet til å svinge seg i tretoppene, er villmannen Tarzan forbilledlig fremstilt i all sin kraft og uforglemmelighet.

Filmen klarer utvilsomt å formidle myten Tarzan,  med en hånd på ryggen. Den edle lord som vokser opp blant dyrene, Rosseaus drøm om det ulenkede mennesket, og blir sterkere både fysisk og moralsk enn lordene i det britiske imperiet. Og araberne.

Nevnte jeg araberne?

Selv om dette er en stumfilm, er lyden noe av det man merker best. Krystallklar og nyinnspilt musikk, med paukeslag og trommer hver gang noen skyter, slår  på noe eller faller. Jeg skvatt hver gang.

Handlingen er hentet fra første Tarzan-bok. Det er gjort noen altfor få og korte utvalg av scener, men i stedet for å ta med flere fra Burroughs kanoniske verker har man i ekte Hollywood-tradisjon lagt til sine egne figurer.

Vi møter en sjømann som dels redder livet til Tarzans foreldre, dels utholder grusom behandling fra sleske arabere og dels nesten redder den 10-årige Tarzan (som nå har rappet klær fra badende innfødte), før han flykter hjemover mot England for å dele sannheten om hva som befinner seg i en av Afrikas jungler.

Slik at den berømte redningsekspedisjonen med Jane Porter kan sette i gang noen år senere.

På en skala fra 1-10 får filmen er klar 5'er for intensjon og hovedrolleinnhavere. Ingen Tarzan-film - så langt - har klart å fremstille ham som mer direkte hentet ut fra jungeldypet - sterk og stolt, skitten og sjamanistisk.

DVD'en har bonusmateriale fra innspillingen av en Gordon Scott-film fra 50-tallet, hentet fra to programmer på amerikansk TV med voiceover til naturfilm og Tarzan.

Såpass godt filmet og fortalt at man nesten (nåja) ikke merker at det er standard amerikansk TV-kvalitet på bildene.

En DVD som likevel er verdt å se for alle med noen snev av interesse for Afrika eller Tarzan.

De beste motbøkene

Overkompenseringen etter noen måneders nødvendig bloggbegrensning fortsetter.

Selv om historien ikke går i sirkler, gjentar den seg med utsøkt presisjon når det dukker opp en bestselger som - like sensasjonelt hver gang - avslører at kristen tro ikke bare er - for å si det mildt - direkte ufornuftig, men (hold dere fast) feil og farlig.

Dermed er det grunn til å være like fornøyd hver gang det kommer en ny Da Vinci koden eller The God Delusion. De fremprovoserer spennende analyser på ulike nivåer og fagfelt.

Men det tar gjerne tre trinn før de når toppen.

Trinn 1 skytes ofte ut fra hoften. Etter få måneder er de første motbøkene ute, korte og preget av hastverk. Stort sett er de direkte kopier av blogger eller engasjerte debattinnlegg i diskusjonsfora. Når de ikke er lettere bearbeidede foredragsmanus.

Dette er lettlest populærstoff for et allment publikum. Det er disse som omtales - noen ganger utilslørt spydig - i media ("Motbokindustrien blomstrer", "Hopper på Da Vinci-bølgen", "Livredde for Dawkins"), når debatten er fersk.

Selv om enkelte av bøkene kan være nyttige å stikke hodet innom, og stort sett er mindre overfladiske enn utgangspunktet (noe annet ville vært godt gjort), er det ingen grunn til å stanse der. Enten man nå lar seg overbevise av første runde med motbøker eller synes (i hvert fall sier) at de er latterlige greier som bare ytterligere avslører hvor hjerne- og hjerteløs kirken/disse religiøse/kristne/troshodene er.

For raketten begynner først å få høyde med andre trinn.

Vi befinner oss nå et par år etter sensasjonsbøkene og overskriftene. Motbøkene er lengre og dypere, for ikke å si mindre emosjonelle. Forfatterne har løftet seg over terrenget. De tar seg tid til å sikte. Bøkene kommer fra - eller er bygget på - solid faglig grunn, enten vi snakker teologi, historie, vitenskap eller filosofi.

At de fortsatt er skrevet for et bredt publikum, men kanskje ikke den jevne Se og Hør-leser, gjør dem ikke mindre leseverdige. Disse bøkene får sjelden omtale i media. For dette er gårsdagens debatt. Det er to år siden blasfemianklager og bokbål, eller rettere sagt medias håp om dette.

Dermed går også tredje trinn upåaktet hen. For etter tre år begynner stoffet å nå akademika. Analyser av religionskritikken i bøkene er blitt pensum på høyskoler og universitet. I stedet for (som Dawkins antok i sin visdom) at kristne får høre at bøkene ikke må røres siden de avgjort er Satans verk, risikerer studenter som ikke leser The God Delusion dårlig karakter ved kristne høyskoler.

Hva er så de beste kodeknekkerne?

Når vi snakker Da Vinci-koden er det spesielt tre som skiller seg ut. At de alle tilhører omtalte andre trinn, tyder nok mest på at Dan Brown er for enkel å besvare og ikke faglig interessant på universitetsnivå. Dermed har han så vidt meg bekjent så langt kun blitt omtalt i fotnoter i pensumstoff.

Vi har for det første The Da Vinci Hoax: Exposing the Errors in The Da Vinci Code av Carl E. Olson og Sandra Miesel. Her går to katolikker gjennom feil og mangler (eller noen av dem, det er umulig å dekke over alle) hos Brown. God og grundig, ganske glimrende i grunn.

En annen og (vil noen si) mer nøytral er Truth and Fiction in The Da Vinci Code: A Historian Reveals What We Really Know about Jesus, Mary Magdalene, and Constantine, skrevet av en fair og agnostisk Bart D. Ehrman. 

Muligens var det fordi denne solgte såpass godt at tekstforskeren Ehrman i etterkant ble bestselger med kristen- og bibelkritisk populærvitenskap, godt backet opp av mindre fair og mer tabloide ytringer som "Jesus feilsitert".

Konklusjonene er de samme som hos Olson og Miesel. Da Vinci-koden holder verken vann eller mål. Den i det hele tatt både synker og bommer.

På norsk anbefales Den ukjente Jesus av Oskar Skarsaune. Boken er skrevet av en av Norges fremste kirkehistorikere som med glitrende penn analyserer både Brown, Hellig Blod Hellig Gral (boken Brown bygget det meste på) og påstander som at Jesus skal være begravet i Kashmir.

Skulle noen være interessert i mine tanker om temaet, er det forsatt ikke forbudt å se etter andre og utvidete utgave av Da Vinci dekodet. Første utgave var levert mest som en skisse (og tilhørte som sådan første trinn nevnt over), men ble antatt som den var, til forfatterens bestyrtelse. (Jeg klaget min nød og fikk to uker på meg til å gjøre den gryteklar. Det ble noen lange kvelder.)

Andre utgaven er bearbeidet ytterligere, i tillegg til ett nytt kapittel og en helt omskrevet FAQ. Dermed kan den ha karret seg opp til trinn to.

Det mangler heller ikke motbøker til Dawkins og andre nye ateister.

På norsk finnes vel fortsatt kun min Svar Skyldig, som også tilhører dette mye omtalte andre trinn.

På engelsk finnes derimot... mangt.

Holder vi oss unna trinn 1 (selv om McGraths korte The Dawkins Delusions? ikke er halvgærn), er det etterhvert kommet en serie gode bøker.

Skulle jeg velge bare tre, er det vanskelig å komme utenom Is God A Delusion? A Reply to Religion's Cultured Despisers av Eric Reitan. Boken er en sterk, klar og informert religionsfilosofisk gjennomgang skrevet av en (hvis noen var i tvil) oppegående fagmann. Vi snakker ikke her om postmoderne polemikk som hos Eagleton, men om en som analyserer nyateisters argumenter mot gudstro og legger fram flere for.

Begrepet "Cultured Despisers" er for øvrig hentet fra Schleiermacher, mannen som har fått skylden for å kickstarte liberalteologien på 1800-tallet, men som Reitan et godt stykke på vei rehabiliterer fra atskillig foraktfull omtale

Selv om Reitan i motsetning til Ehrman ikke er agostiker, stikker han ikke akkurat sine innvendinger mot bibelkonservative kjepphester under en skjeppe. Sagt på en annen måte er det ikke ved TV-predikantenes universiteter han er filosofiprofessor i Oklahoma. Han ville nok heller ikke fått tillitsverv i Kr.f.

Vårt katolske, eller rettere anglokatolske, innslag på dette feltet er Against Atheism: Why Dawkins, Hitchens, and Harris Are Fundamentally Wrong av Ian S. Markham. Selv om boka er i korteste laget (under 200 sier), får Markham satt fingeren på en serie utfordringer hos de nye ateistene. Ikke minst at de muligens ikke er ateistiske nok. Deres kristenkulturelle (eller hva man skal kalle det) ateisme virker underlig overfladisk i forhold til Nietzsches noe mindre blåøyde optimisme overfor prosjektet å etablere moral og sannhet i et gudstomt univers.

Vi kommer også vanskelig utenom en av mine favorittprofesorer, Gregory E. Ganssles A Reasonable God: Engaging the New Face of Atheism. Den er ikke like sprudlende som hans Thinking About God: First Steps in Philosophy, kanskje fordi han så forbilledlig søker å lene seg så langt tilbake som vel mulig, og enda litt til, i samtalen.

Ganssle driver kort sagt ikke triumfalistisk påvisning av feil og mangler, men nøster forsiktig opp i kontroverser og krassheter.

Det vil nok uansett provosere noen at en så fredelig og fornuftig fyr likevel lander på at en kristen virkelighetsforklaring er den mest rasjonelle.

Som antydet vokser bokberget på feltet stadig. Ikke minst ser jeg fram til Peter Hitchens' (ja, broren) The Rage Against God: How Atheism Led Me to Faith som kommer i mai.

Noen andre bøker som fortjener omtale:

- A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead av Peter S. Williams

- Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies, David Bentley Hart.

- God Is Great, God Is Good: Why Believing in God Is Reasonable & Responsible, redigert av William Lane Craig og Chad Meister.
 
Vi kommer garantert tilbake til flere.

Einstein-kjenneren

En takk til Vårt Land som på side 17 i dag rettet opp navnet på hvem som anmeldte Einstein-biografien.

Det var forøvrig en ære å bli titulert som Einstein-kjenneren, selv om det nok er noen tødler overdrevet i normal betydning av begrepet. Forventer likevel ingen ny dementi.

Myten som ble faktum

Som varslet ble det fristende å sitere C.S. Lewis fra Myth Became Fact (et essay i God in the Dock, eller Gud på tiltalebenken). 

Lewis levde på en tid der det var vanlig å mene at det var klare likheter mellom gresk mytologi og kristen tro. For Lewis var imidlertid dette ikke noe problem, men en styrke, slik det fremgår av noen utvalgte avsnitt.

Now as myth transcends thought, Incarnation transcends myth. The heart of Christianity is a myth which is also a fact. The old myth of the Dying God, without ceasing to be myth, comes down from the heaven of legend and imagination to the earth of history. It happens—at a particular date, in a particular place, followed by definable historical consequences. We pass from a Balder or an Osiris, dying nobody knows when or where, to a historical Person crucified (it is all in order) under Pontius Pilate.

By becoming fact it does not cease to be myth: that is the miracle. I suspect that men have sometimes derived more spiritual sustenance from myths they did not believe than from the religion they professed. To be truly Christian we must both assent to the historical fact and also receive the myth (fact though it has become) with the same imaginative embrace which we accord to all myths. The one is hardly more necessary than the other.

A man who disbelieved the Christian story as fact but continually fed on it as myth would, perhaps, be more spiritually alive than one who assented and did not think much about it. The modernist - the extreme modernist, infidel in all but name - need not be called a fool or hypocrite because he obstinately retains, even in the midst of his intellectual atheism, the language, rites, sacraments, and story of the Christians. The poor man may be clinging (with a wisdom he himself by no means understands) to that which is his life…

Those who do not know that this great myth became Fact when the Virgin conceived are, indeed, to be pitied. But Christians also need to be reminded…that what became Fact was a Myth, that it carries with it into the world of Fact all the properties of a myth. God is more than a god, not less; Christ is more than Balder, not less.

We must not be ashamed of the mythical radiance resting on our theology. We must not be nervous about ‘parallels’ and ‘Pagan Christs’: they ought to be there—it would be a stumbling block, if they weren’t. We must not, in false spirituality, withhold our imaginative welcome. If God chooses to be mythopoeic—and is not the sky itself a myth—shall we refuse to be mythopathic?

For this is the marriage of heaven and earth: Perfect Myth and Perfect Fact: claiming not only our love and our obedience, but also our wonder and delight, addressed to the savage, the chilled, and the poet in each one of us no less than to the moralist, the scholar, and the philosopher.

Derfor ble vi kristne?

Oppslaget i Dagbladet Magasinet om Derfor ble vi kristne legger som antydet i går opp til at når folk ble kristne i romerriket var det altså fordi kristen tro var så lik alternativene - og fordi den var så forskjellig.

Det de kristne tilbød lignet tradisjonell, gresk tro på oppstandelse, og gjenkjennbarhet anses som en forutseting for popularitet.

- Jesu oppstandelse var helt etter gresk mønster, det var ingenting nytt. Flere greske skikkelser gjenoppsto fra døden for deretter å bli fysisk udødeliggjort. Man kan for eksempel nevne Asklepios, Akilles, Herakles og kanskje også keiser Hadrians greske elsker Antinoos. Enda flere ble udødelige uten å dø i første omgang, sier Endsjø til Dagbladet.

Nå er selvsagt dette tatt ut av en stor sammenheng med sikkert mye konkretiseringer og data, definisjoner og presis ordbruk. Men skal vi ta akkurat dette som sies her på alvor, virker det lettere søkt. For å hevde noen enorm likhet mellom Jesus og mytene synes jeg vel ikke helt treffer blink. Ordbruken og historien om disse skikkelsen må ofte filtreres og omformes med Jesus som mal eller skjema, for at kabalen skal gå opp. Også når vi går utenfor tøvet i Jesusmysteriene (enda mer om temaet i denne) eller Zeitgeist.

Nå er det nok ikke helt til å komme fra at skal en religiøs retning vinne stort terreng uten tvang i en setting med flusst av alternativer, må den oppleves som tildels grunnleggende bedre. Dermed virker det langt mer fruktbart å fokusere på forskjellene.

Men den kristne oppstandelsen kom med en ekstrabonus. Muligheten til å gjenoppstå gjaldt nå alle. En gresk ønskedrøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.

Så er jo spørsmålet om dette var en ønskedrøm - og hvordan i all verden en slik ev. ønskedrøm kunne bli troverdig.

- Grekerne trodde den beste mulige tilstand etter dette liv var at man ble fysisk udødeliggjort. Dette mente det måtte skje før kroppene ble ødelagt. Men oldemor og oldefar og alle andre som råtnet og ble spist, de var det ikke noe håp for. Evig liv gjaldt bare de ytterst få. De aller fleste ville få en trist tilværelse i Hades uten kropp, en død sjel som varte evig. Tilfeldigheter, gudenes vilkårlighet bestemte, sier Endsjø.

Dette kunne de kristne fikse. De lovte - etter en del intern diskusjon - fysisk gjenoppstandelse for alle gode kristne, og at selve kroppen skulle leve evig. Og de hadde mer enn et konkret eksempel å vise til: I motsetning til alle de andre som gjenoppsto ble Jesu oppstandelse brukt som bevis på at dette skulle skje med alle.

Og slik ble synet på at Gud kan vekke døde kropper til live, til forskjell fra sjelen eller noe annet uklart, fremherskende i kristendommen i øst. Fortsatt i dag står dette synet sentralt her, og i motsetning til det man i de fleste kulturer til alle tider har ment, nemlig at sjelen får et slags etterliv.

Men samtidig hevder altså Det nye testamentet at selve det sentrale som kristne forkynte ble sett på som nonsens av grekerne. Og den som hevder dette, er altså Paulus (og vi holder oss stadig til 1. Korintervrev, denne gang kapittel 1, vers 22-25).

For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Det er kort sagt lite spor i Det nye testamentet av at den nye troen ble tatt i mot med åpne armer fordi den dekket så opplagte behov. Tvert i mot ser vi igjen og igjen at det nettopp er når man snakker om Jesu legemlige oppstandelse at det ristes mest med hoder og mellomgulv.  Et eksempel ser vi i Apostlenes gjerninger (kapittel 17) når Paulus er i Aten og snakker om Jesu oppstandelse (og altså ikke om vår alles).

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.»

Sagt på en annen måte: Hvis det var slik at de kristne opplevde en voldsom begeistring for snakket om vår alles, demokratiske legemlige oppstandelse, og at dette var en ønskedrøm blant grekerne, er det underlig at Det nye testamentet - i og utenfor evangeliene - ikke reiser denne fanen nærmest på hver side.

Hadde man hatt noe ønske om å utbre kristen tro - og sett dette som avgjørende - tilsier tesen at de som satte sammen tekstene ville fokusert langt mer på dette. De ville da også virket mot sin hensikt ikke å legge litt til side så av- og anstøtende ting som forbildets korsfestelse (en vanære av de sjeldne, og - for å si det forsiktig - ingen ønskedrøm eller mye tilstede i gresk mytologi) og kravet om omvendelse (noe ingen av oss liker og heller ikke er særlig synlig i gresk mytologi).

Det ville nok også kunne virket mer forlokkende om man hadde ikke hadde utbasunert at himmelens og jordens Skaper hadde fremstått som noe så foraktfullt som en jøde, og det en straffedømt en. I en ussel avkrok av det romerske imperiet, langt unna maktens eller mytologiens æresplasser.

Endsjø argumenterer likevel for (eller viser, som det heter i media) en klar utvikling.

Religionsforskeren viser i sin nye bok at kirkefedrene tilpasset seg det tradisjonelle greske syn på oppstandelsen for å vinne tilhengere. Jo mer greskkyndige bibelskribentene var, desto mer gresktilpasset var skriften. Til slutt vant synet som la seg nærmest de gamle greske forestillingene om oppstandelse. Desto flere grekere som konverterte, jo mer vekt la kristendommen på de greske forestillingene om kroppens oppstandelse.

Stemmer dette bør vi se i senere tekster (når kristne for det meste var greskkyndige, fra det andre århundret og utover) at oppstandelsestroen overskygget resten. Det hadde dermed vært spennende med statistiske metoder på tekstmaterialet for å se frekvensen av ord som korsfestelse, omvendelse og oppstandelse, selv om en omtale av oppstandelse vanskelig kan unngå å ta med at eller hvordan noen døde.

Eller en forklaring på hvorfor rivaliserende retninger (gnostikere, mithradyrkere eller paganisme forøvrig) ikke inkorporerte en allmenn legemlig oppstandelse for de som sluttet seg til sekten. Hvis man rimelig enkelt kunne vinne tilhengere ved å knytte seg opp mot en ubredt, folkelig ønskedrøm, burde det vært mer enn nok av andre som kunne dra veksler på dette - uten den brysomme bagasjen som fulgte med på det kristne lasset.

I tillegg er det uansett ikke nok å komme med en bunke påstander, selv om de treffer en eventuell ønskedrøm. Det må være noe som gjør at påstandene aksepteres, ikke minst når det kan koste å følge dem (livet, tortur, status, latterliggjøring) - og alle visste at døde råtnet uten noen oppstandelse.

Død og lik var ikke akkurat noe som grekere eller romere flest var ukjente med i en tid uten antibiotika, barselhygiene eller noe spesielt utstrakt helsevesen eller aldershjem.

Gjennomslaget for kristen tro kan kort sagt vanskelig løsrives fra at det historiske innholdet virket troverdig. Hvis man oppfatte Jesus kun som enda en myte, hadde ikke løftet om oppstandelse vært mer overbevisende enn det man ev. kunne koble til alle disse andre angivelig oppstandne mytiske skikkelsene.

Hvis oppstandelsestroen egentlig er lik mytenes, slik det var ganske alment å tenke for noen generasjoner siden, taler ett og annet for at forskjellen er at vi har å gjøre med en "myte som ble fakta", for å si det med C.S. Lewis (som jeg fikk veldig lyst til å sitere i neste blogg).

Det skadet heller ikke at de første kristne var så overbeviste i sin tro at de opptrådte til dels svært annerledes enn den omkringliggende kulturen i måten de omgikk hverandre, behandlet kvinner, ikke satte ut barn for å dø, tok seg av syke og stilte opp i pest- og nødstider (slik Stark som nevnt i går belyser i The Rise of Christianity).

Selv om det sikkert skader argumentasjonen at jeg er lettere overbevist.