Rotet det til

Så ble det bekreftet at det nye lovforslaget sendes dit det hører hjemme, inn i intetheten, men dessverre for de involverte, ikke i glemselen.

Senterpartiet trekker forslaget om et tillegg i rasismeparagrafen i den nye straffeloven, et forslag partiet mente skulle hindre krenkende ytringer.

- Det er riktig å legge forslaget dødt, fordi intensjonen med vårt forslag ikke ble forstått, sier Navarsete til VG Nett.

På radio litt tidligere, gikk hun enda lenger i forklaringen sin:

- Vi gjorde en feil. Vi rotet det til, men nå rydder vi opp, innrømmer hun overfor NRK-radios lyttere.

Ja, har man rotet, er det greit å rydde opp. Men det mest ryddige hadde nok vært å innrømme at intensjonen hadde flere sider ved seg.

For det er ikke mange som tror at vi her kun snakker om en "god intensjon". I stedet har vi vært vitne til en dårlig inntrent turnøvelse som omfatter forsøk på å blidgjøre "kristen-Norge" (not easily amused etter Ekteskapsloven, og mindre ivrige etter lover som innskrenker ytringsfriheten enn man roper om på puber og politiske ungdomsmøter), få en seier for egen sak og vise sin eksistensberettigelse blandt de rød-grønne, for ikke å si få noen flere stemmer fra en landsbygd som ikke alltid skoggler av Otto Jespersen, kunne bare ende i vrikne ankler og fallbedømmelse.

Det er bare å tusle i garderoben. Vi kan låne ut båre ved behov.

Tilbake til start

Den på mange områder svært så oppegående skeptiker James Randi, som takket være sin kompetanse som tryllekunstner har klart å avsløre mye paranormal humbug, har nå fått med seg selveste Snåsamannen og forslaget til å endre rasismeparagrafen.

Man kan si mye flott om Randi. Men historiker er han ikke, noe jeg erfarte i mailrunder for noen år siden. Dermed ikke uventet at han tyr til det verste skjellsord han kan - Norge er på vei tilbake til middelalderen.

Man trenger verken snåsavann eller klarsyn for å se at han aldri kommer til å si det langt mer sakssvarende "tilbake til renessansen" - altså glansperioden for healing, magi og blasfemistraffer. For ikke å si "tilbake til antikken", en annen storhetstid for slik.

Eller tilbake til et større land i vest der hate crime og snakeoil lenge har vært big business.

Uansett minner det postmoderne fokus på følelser og krenkelser som ligger bak forslaget til endring av rasismeparagrafen, lite om noen tidligere periode.

"Kristen-Norge", takk!

Så kom det som vi ventet på, at også Krf og dermed sentrale deler av det ikke helt veldefinerte "Kristen-Norge" tok avstand fra det famøse lovforslaget om å utvide rasismeparagrafen til å omfatte det ikke mer veldefinerte "kvalifiserte angrep på religion eller livssyn".

Dagfinn Høybråten sier rett ut i Vårt Land og VG at

blasfemiloven som Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete har tvunget gjennom i regjeringen, vil tjene islam fremfor kristendommen.

Høybråten varsler at KrF neppe vil støtte lovforslaget om å innføre straff for ytringer som krenker «religiøse følelser»i rasismeparagrafen.

– Det er ingen tvil om at innslaget av muslimer i det norske samfunnet, og striden om Muhammed-karikaturene, har gjort denne saken aktualisert. Kristen-Norge er imot blasfemi, men roper ikke på noe lovvern. Det er på grunn av at vi har et mer flerkulturelt samfunn, og religioner som er mer følsomme for denne type ytringer enn det kristne trossamfunn, at denne loven er blitt foreslått, sier Høybråten til VG.

Han mener loven betyr en klar skjerpelse av hva som er tillate ytringer, og viser til at vi i dag har en sovende blasfemiparagraf. Loven kan vekke den sovende paragrafen, frykter Høybråten.

Vel talt. Og takk!

Mens altså andres reaksjon på dette fortsatt får denne bloggens blikk til å bikke i retning av nærmeste blinde høne.

Navarsete er overrasket over utspillet fra Høybråten.

– Dette handler ikke om å verne islam. Dette handler om at det skal være et vern mot de groveste tilfeller av gudsbespottelse, sier hun.

Hvor naiv går det an å bli? Og hvorfor skal vi selge vår ytringsfrihet for å unngå en suppe med krenkelser?

Nå har vel Senterpartiet aldri imponert med evne til å se ut over våre egne jorder, i motsetning til vår trofaste kommentator Peter. Dermed kan vi bare kort og mest for ordens skyld minne om internasjonale forhold der ytringsfriheten trues, spesielt i forbindelse med den nært foreliggende skandalekonferansen Durban II.

Symbolverdien av det norske lovforslaget vil utnyttes til fulle i slike sammenhenger. Hvis ikke enda mer. Og litt til.

Dermed minner vi igjen om at det fortsatt ikke er forbudt å skrive under på oppropet Nei til straff for religionskritikk.

Dagens opprop

Noen av de seneste bloggene om den skandaløse hestehandelen som har endt i forslaget om utvidelsen av rasismeparagrafen til å omfatte "hatefulle ytringer" om religion:

Den tvilsomme tilbyr hjelp til alle som vil melde seg ut av Ap eller Sv (antagelig mener han det ikke er håp for medlemmer av Sp).

Skulle noen ha lyst til å melde seg ut, som ikke er medlem, er det bare å melde seg inn først. Og så ut timen etter.

En annen av de beste fra de seneste dagene er fra Katolikken som også paradoksalt, men betimelig nok, ser dette i lys av det postmoderne. Det er likevel mulig for alminnelig dødelige å ane hva han mener.

Oddbjørn Evenshaugs utmerkede blogg støtter kritikken av lovforslaget, men stusser over

"språkbruken til en del av debattantene, særlig de som i sin tid ikke løftet en finger for å forsvare Vebjørn Selbekk, etter at han ble truet på livet for å ha publisert faksimiler av de såkalte Muhammed-tegningene. Blant de pinlig tause den gang var Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten debatteres. Slik også denne gang, men altså ikke når det gjaldt den kristelige avisen Magazinets rett til å ytre seg. "

Det er i det hele tatt både uheldig for kampen mot forslaget at noen opptrer så selektivt, og at såpass mange synes å benytte anledningen til å fornærme "de religiøse" (altså denne gruppen som ikke bare er slemme og dumme, men også stygge og lukter vondt) enda mer enn før.

Dette kan vanskelig gi annet enn vann på mølla for bondehæren.

Skriv for all del uansett under på oppropet Nei til straff for religionskritikk.

Østtyske indianere

Astrid Meland har som så ofte en interessant artikkel på Dagbladet.no. Om det pussig nok lite kjente temaet østtyske indianere.

Denne type romantisk reaksjon på betongkommunismen er nok likevel mindre sær enn man skulle tro. Både før og etter Karl May har tyskere vært ganske så fascinert av prærielivet. Omtrent som norske gutter i puberteten på 70-tallet drømte om Sølvpilen, eller rettere sagt Månestråle.

Mens hippiebevegelsen, punk og metal blomstret i vest, trakk østtyskerne inn i tipier.

Og så lenge dette kunne oppfattes som en skarp kritikk av amerikanernes behandling av indianere, så statsapparatet det verken som farlig eller unyttig.

De to forfatterne skriver om en bevegelse som blomstret under kommunistregimet i Øst-Tyskland. Hundrevis av østtyskere opprettet kopier av indianer-reservat hvor de reiste tipier, lærte seg indianerspråk, kledde seg i indianerutstyr, spilte indianertrommer, levde økologisk, laget mat over åpen ild og gikk nakne.

- Det fantes ingen hippier i Øst-Tyskland. Dette var den mest hippieaktige livvstilen du kunne ha. Om man ønsket å være punker i Øst-Tyskland kunne man bli med i en indianerstamme. Hobbyen ble et oppholdssted for mange subkulturer som i Vesten uttrykte seg helt annerledes, sier Friedrich von Borries til Magasinet på nett.

Så er det bare å vente på om noen kan spore opp kinesiske vikinger. Eller indianske nazister.

Tredje Narnia-film!

Enten det nå er Obama eller Snåsamannen som står bak, er det godt å se at det begynner å ligge til rette for at Voyage of The Dawn Treader likevel blir filmet.

Enkelte av oss fikk nok noen sterke anfall av bekymring da Disney-konsernet trakk seg ut av prosjektet før jul, men nå synes de lurere revene i Fox å sikre en bedre utgang.

Kanskje betyr det også at man vil skjelne mindre til cash enn kreativitet, i motsetning til hva som dessverre til tider var tilfellet med Prins Caspian.

Det gir ihvertfall håp å se hvilken retning lyskasterne til Fox peker.

Darwin - fra brorskap til rasisme

Med Darwin’s Sacred Cause: Race, Slavery and the Quest for Human Origins, av Adrian Desmond og James Moore, har vi kanskje fått den mest interessante boken som vil komme ut om Darwin i jubileumsåret.

Mens Darwins arbeid med evolusjonsteorien og vårt felles naturlige opphav ofte fremstilles som resultatet av et nøytralt vitenskapelig arbeid, er det nærmere sannheten, eller hører i det minste med i bildet, at den springer ut av et sterkt, moralsk engasjement.

Som så mange vitenskapelige fremskritt, er evolusjonslæren positivt påvirket av religiøse impulser.

Nå er boka så langt kun bestilt, og ikke lest, slik at det er mulig at jeg misforstår hva som egentlig sies. Men skal vi dømme etter omtalen på Amazon, til tross for dens noe tvetydige tone, støtter boken en tese som noen av oss har holdt noen år.

Mens Darwins kristne barndomstro på menneskets brorskap førte ham i retning av evolusjonslæren, ledet tapet av denne troen ham til å ta noen mindre hyggelige steg videre, til politiske og etiske konklusjoner i The Descent of Man.

Det var lite i en stadig mer rendyrket agnostisk (i praksis langt på vei naturalistisk) posisjon som kunne verne mot slik.

In this remarkable book Adrian Desmond and James Moore, world authorities on Darwin, give a completely new explanation of how Darwin came to his famous view of evolution, which traced all life to an ancient common ancestor. Darwin was committed to the abolition of slavery, in part because of his family’s deeply held beliefs. It was his ‘Sacred Cause’ and at its core lay a belief in human racial unity.

Desmond and Moore show how he extended to all life the idea of human brotherhood held by those who fought to abolish slavery, so developing our modern view of evolution. Through massive detective work among unpublished family correspondence, manuscripts and rare works, the authors back up their compelling claim. Leading apologists for slavery in Darwin’s day argued that blacks and whites had originated as separate species, with whites superior. Creationists too believed that ‘man’ was superior to other species. Darwin abhorred such ‘arrogance’; he declared it ‘more humble & ... true’ to see humans ‘created from animals’. Darwin gave all the races – blacks and whites, animals and plants – a common origin and freed them from creationist shackles. Evolution meant emancipation.

Darwin’s Sacred Cause restores Darwin’s humanitarianism, tarnished by atheistic efforts to hijack his reputation and creationist attempts to smear him. Desmond and Moore argue that only by understanding Darwin’s Christian abolitionist inheritance can we shed new light on the perplexing mix of personal drive, public hesitancy and scientific radicalism that led him finally in 1871 to publish The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex. The result is an epoch-making study of this eminent Victorian.

Det hele blir imidlertid tydeligere om man leserAdrian Desmonds sammendrag i Prospect Magazine.

Darwin ender dermed med noen lite trivelige tanker.

He used Malthusian ideas to normalise and naturalise the colonial genocide, making it part of the evolutionary process, suggesting how such conflict was not only "natural," but beneficial (inasmuch as the "fitter" survivors carried the human race forward). The uncivilised peoples of the plains were going the way of the megafauna he found fossilised under their feet. But Darwin took colonial conflict as an inevitability to be explained, not a policy choice to be challenged. It is a supreme irony that the gentle, squeamish abolitionist should end up justifying colonial eradication.

Ettersom årene går, mister han stadig mer av sin moralske motstandskraft.

He didn't see the incongruity. And as the years passed he adopted more of the attitudes of his gentlemanly class about the "higher" moral, technological and intellectual order achieved by white Europeans. Sixty-two by the time he announced his views on human evolution, in The Descent of Man (1871), he was now mired in his contemporaries' "ladder" image of world cultures, with whites on the top civilisational rung and blacks at the bottom. The notion of a unilinear "higher" and "lower," denounced in his old notebooks as meaningless, was effectively reinstated in cultural terms. He was following the trend, but in shifting the emphasis from a biological racial kinship to a single cultural yardstick for all races, standardised on western achievements, his science failed to live up to its early emancipatory promise.

"Darwinism," then, was never distinct from "social Darwinism." It is traditional to deflect blame away from Darwin himself for all the unpleasant social implications of this phrase, keeping his theory of natural selection scientific and ideologically untainted—the blame is conveniently shunted off on to his young contemporary Herbert Spencer. But this attempt to protect the purity of Darwinism won't wash. Indeed, Darwin, who thought Spencer a windbag, would not have recognised a separate category of "social Darwinism"—for him, the "social" was integral to his system. He dealt with race, slavery, genocide and colonial conflict from the first: his theory of evolution was intended to explain society.

Nå betyr ikke dette at hans vitenskapelige teori dermed må forkastes. Moralske konsekvenser har aldri veid tungt i laboratoriet eller observasjoner av naturen. Men det er viktig at vi ikke underslår denne siden ved Darwin og istedet fortsetter å arbeide med å motvirke slike tolkninger som dem han selv kom fram til etterhvert. Ikke minst må vi bekjempe tendensene til å hente moralske kriterier fra naturen, som om den skulle være hele virkeligheten.

Og selv om naturvitenskap ideelt sett handler om nøytrale observasjoner, er det ikke spesielt enkelt for observatørene - eller tolkerne - å være nøytrale. Men siden vitenskap ikke kan si noe om gyldige verdier, må vi avholde oss fra å hente verdier fra vitenskap.

Samtidig leser vi gjerne våre egne preferanser, fobier eller kjepphester inn i naturen. Og så overføres dette på våre egne samfunn, i en argumentasjon som sjelden er en god sirkel.

Spesielt ikke hvis vi kan regne oss blant de sterke og priviligerte eller bare aner at vi kan tjene på det, ideologisk, politisk eller polemisk.

So one has to live with Darwin warts and all. He was a man of his time, a mirror to his culture; racist while also race-saving, distressed by cruelty as he naturalised genocide, able to pass the blame to nature, rather than man. History is messy and Darwin was always a paradoxical thinker, the more so as he began to bend with the breeze late in life.

To celebrate historical figures we have first to understand them. In 2009, 200 years after his birth, it is time to switch the spotlight onto the younger Darwin—the man whose belief in human brotherhood transmuted into an evolutionary theory of common descent. Rather than being morally subversive, as his Christian critics claim, Darwin's achievement was morally grounded. Rather than being a dispassionate practice, his science had a humanitarian drive. It made brothers and sisters not only of all human races, but of all life.

Frans av Assisi ville nok hilst Darwin velkommen etter, men dessverre så sistnevnte stadig sjeldnere i den retningen.

Klarsynthet bevist

Etter de seneste dagers utspill fra Helseministeren og doktor Ballo, er det ikke til å komme fra at øynene lengter etter å gnis både her og der.

Ikke minst fordi dette synes å tydeliggjøre ett og annet poeng som var noe av bakgrunnen for min Svar skyldig - Om nye ateister og New Age for et drøyt år siden. Vi siterer friskt og freidig fra første kapittel:

Hvis vår tid er kjennetegnet av noe, er det nok ikke rasjonalitet. Livssyn handler oftere om trender enn om tanker. TV-serier med fokus på synske kan ha flere seere enn naturvitenskapelige programmer. ”Åndenes makt” lokker mer enn ”Schrödingers katt”. Fire av ti nordmenn støtter Märthas engleteori. Religionssosiologisk forskning antyder til og med en sammenheng mellom avkristning og fremvekst av New Age. Vi har en iboende motstand mot snusfornuft og forsøk på å avfortrylle verden. Mens man for noen tiår siden i utviklingsoptimismens navn så det som en seier for fornuften at tradisjonell tro mistet sin innflytelse, ser det nå ut til at vinneren er folkelig okkultisme. Religionskritikere som Richard Dawkins står i større fare for å stimulere New Age enn ny ateisme. I stedet for det religionsløse tredje årtusen science fiction lovet oss, har vi havnet i ukebladenes verden.

Dermed er vi i fare for at dess mer snusfornuftige, oppgitte og ironiske kommentarer til telefonhealing, tekstmedisin og prinsessemagi, bare forsterker troen på at det er mangt og meget, for ikke å si dette berømte mer, mellom himmel og jord.

Dermed var det flott å se at dagens Schrødingers katt stort sett var en lett og lun innledning til en serie om slik, og med en tydelig utfordring til synske.

Samtidig er vi nok noen smuler nølende til om ikke "bindinga, "fingeravtrykket" til den hemmelege meldinga" i testen av synske vil virke morsommere og mer meningsfull for sivilingeniører og IT-utviklere (altså en høy prosentandel av norske skeptikere) enn for Snåsasupportere og særlig folk flest. Den kan fortere bidra til fremmedgjøring enn forståelse.

Hadde det ikke holdt med et alminnelig segl (gjerne strødd med astrologiske tegn, frimurermotiver og krystallkuler) eller tre, enn faglig forsvarlig kryptering? Det er ikke enkelt å forene underholdning, folkeopplysning og forskning uten å ramme uskyldig forbipasserende.

Så er det selvsagt også uklart hvorfor klarsynte skulle trenge kamera for å se safen. Men Schrødingers katt tror kanskje ikke at klarsynte finnes?!

Ha!!

Mitt usviktelige klarsyn forteller ihvertfall at teksten ikke handler om skepsis.

Jeg ser, skal vi se... jeg fornemmer at du... ahem, ahem, har slått opp i et leksikon på måfå, og satt fingeren tilfeldig på et sted. Skal vi se, skal vi se... Aleksander Kielland.

"Jeg kommer sent, men godt, Herr Konsul."

Der har vi det. Hvis jeg da ikke fikk inn feil signal. Litt mange forstyrrende bøker i huset her. Med forbehold om høyst forståelig misvisning har jeg helt rett.

Så det så.

Watch out!

Vi snakker altså om en av de helt store moderne klassikerne. Dagbladet er av flere som har fått se utdrag av filmen.

«Watchmen» er godt etablert som en av de aller beste tegneseriene noensinne skrevet - noen vil til og med påstå at den er den beste.

Serien ble skrevet av Alan Moore og tegnet av Dave Gibbons i hefteform i årene 1986-1987, og beskrev en samtid preget av atomfrykt, superhelter i forfall og generell fremtidspessimisme.

Gleder vi oss? Om vi gjør!

Blir den bra? Ser lovende ut, men sikkert mangt å pukke på for enkelte av oss.

Den skal i hvertfall ses noen ganger. Ikke minst ekstramaterialet.

"Kristen-Norge", please!

Så viser det seg ikke uventet at det famøse lovforslaget om å utvide rasismeparagrafen til å omfatte «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn» for å verne «ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser», er et resultat av et press fra Sp i regjeringen.

Dermed leser flere av oss til vår forskrekkelse (men vel ikke direkte overraskelse) at

Navarsete, som har stått frem med sin kristne tro i Vårt Land, og Sps kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa – også personlig kristen – sto, etter det Aftenposten erfarer, sammen om denne saken i Regjeringen.

Samtidig som det heldigvis ser ut til at representantene fra regjeringspartiene stilles fritt slik at det i hovedsak bare er Sp og KrF som vil støtte Regjeringens forslag.

Det er ingen grunn til å tvile på at initiativtagerne mener det godt, vil bidra til fredlig sameksistens mellom ulike gamle og nye kulturelle grupper i Norge, og forsvare "svake" mot hån og harselas fra stand up komikere og ekstreme ytringer.

Men i praksis utvikler man her et våpen som det ikke skal mye klarsyn til for å se at vil snus andre veien. Det er ingen grunn til naivitet i møtet med opportunister som vet å anvende lovparagrafer for - over tid - å bremse kritisk debatt og påberope seg et særlig vern. Når lovforslaget er knyttet så mye til subjektive vurderinger, er det umulig å avgrense omfanget.


Den type hodeløs tenkning som her er bedrevet, er dessverre noe som bare vil forsterke fordommer mot "kristen-Norge". Snart 30 år etter Life of Brian er det fortsatt lite håp om at sentrale aktører som påberoper seg støtte fra denne gruppen, skal slutte å gjøre seg til latter.

Heldigvis er ikke håpet større for å få gjennom vedtak som til de grader vil kunne påvirke samfunnsutviklingen. Med en slik lov blir fortsatt spørsmålet hvordan vi kan verge oss mot stadig nye - og gamle - religiøse grupperinger som påberoper seg å bli såret av bemerkninger om alt fra sjal til sjelevandring.

For ikke å si Sharia.

Det er liten grunn til å bekymre seg for denne verdens Otto Jespersener. De dummer vel så ofte ut seg selv som andre. Vi har uansett alle godt av å bli til latter.

Men vi har ikke veldig godt av å risikere straff for å latterliggjøre eller kritisere holdninger, oppfatninger og utviklingstrekk som vi misliker. Fornærmingsparagrafer er kort sagt en fornærmelse mot våre verdier.

Tung TV-serie

Som håpet, antatt og etterlyst, kommer nyheten om at det planlegges en TV-serie om motstandsbevegelsen under krigen.

Riktignok ikke en som direkte tar opp tråden etter, eller utdyper, Max Manus-filmen, men en som behandler selveste Tungtvannsaksjonen. Det er med andre ord håp om igjen å treffe Rjukan-mannen Gunnar Sønsteby, selv om han ikke var direkte involvert i sabotasjearbeidet.

Sammen med produksjonselskapet bak filmsuksessen, Max Manus, skal NRK lage en dramaserie om tungtvannsaksjonen på Rjukan. Høsten 2011 skal den seks timer lange serien være klar for norske tv-skjermer.

- Det lukter suksess lang vei, sier dramasjef i NRK Hans Rossiné. Dramasjefen mener at det er en viktig oppgave for NRK å bringe kunnskap om krigen til nye generasjoner.

Den berømte tungtvannsaksjonen fant sted på Rjukan i 1943. Unge sabotører skulle sprenge fabrikken for å hindre Hitler i å få råstoff til å produsere atombomber.

Vi får bare håpe at Hollywood blir holdt på noen limpetlengders avstand.

"Darwin mot Gud" - og BBC History

Seneste nummer av magasinet BBC History har noen flotte siders oppslag om Darwin vs. God, "exploding the myth of the clash between church and science".

Vel og bra, godt å se - keep it up! For historikeren John van Wyhe viser hvor lett det er å falle for mytene.

"We often hear that when the Origin of Species was published there was a great outcry and an historic clash of science and religion. This is probably more fantasy than fact. Such stories can now be told and repeated only because we have forgotten just what was, and what was not, shocking in 1859".

Men igjen ser vi at den venstre hånd ikke vet hva den høyre skriver. Er det noen som holder fast på disse mytene, er det BBC selv, som i sin oversikt over historiske personer skriver at

Darwin was vehemently attacked, particularly by the Church.

Saken blir ikke direkte bedre av at van Wyhes artikkel ikke ligger ute på nettet. Vi kan dermed fortsatt trygt regne med at mytene lever videre.

Det skal nok i det hele tatt mye til at de svekkes i et Darwin-år, midt i en nyateistisk tid.

Ytringsfrihet likevel

Det er ikke helt til å komme fra at mine spådommer slo lite til om slutt på demonstrasjoner til støtte for Israel. Dermed kan vi lese på bt.no om Israel-markering uten bråk.

Et par hundre flaggviftende Israel-venner hadde samlet seg på Festplassen klokken 18 torsdag. De ville vise sin støtte til ofrene etter krigen i Gaza, men også til Israels rett til å forsvare seg. Det var dette siste momentet som ble dominerende.

Kun rundt tyve motdemonstranter fra ulike venstreorganisasjoner hadde møtt opp for å protestere mot markeringen. De ble først holdt ved Musikkpaviljongen av det mannsterke politioppbudet, men forflyttet seg etter hvert over til Festplassen. Med unntak av et par spredte protestrop forholdt de seg rolig under markeringen, og holdt opp et par plakater som fordømte Israels handlinger i Gaza.

Et interessant spørsmålet er vel forøvrig hvor kort tid det vil gå før Anita Apelthun Sæle blir tiltalt hvis regjeringens lovforslag går gjennom.

Selv om du skulle like tanken på det, skriver du under på oppropet her.

Psychic Challenge på NRK

Så er det da klart at Schrødingers Katt på NRK1 sender torsdag 29.1. det første av fem programdeler om det alternative.

Og det følger som seg hør og bør med en aldri så liten utfordring, eller “psychic challenge” som det heter på språket:

På politihuset i Trondheim står en safe. Inne i safen ligger et skjult budskap, gjemt inne i en konvolutt som ligger i en konvolutt.

Utfordringen til alle landets (og eventuelt verdens) selverklært synske/klarsynte er å “se” budskapet og sende inn løsningen. (Skeptikere forsåvidt også velkomne – de ser ellers ut til å klare seg bedre i den slags tester.) Svarene har allerede begynt å komme inn

Selv om mitt klarsyn tilsier at ingen har klarsyn nok til å klare det, er det bare å melde seg på for å motbevise trangsynte karer som meg.

Mye taler for at det kan bli en både nyttig og spennende TV-serie. På tide, over 30 år etter Tusberg og Bjerkes Grenseland-serie.

Mer roping

Og så minner vi om å rope ut for ytringsfriheten.

Dårlig voksenopplæring i UD

Jeg vurderte å nevne sammenligningene mellom Israel og nazi-Tyskland da jeg mottok den famøse mailen på søndag. Men tenkte i min enfold at få ville ta noe så hatsk og avsporende på alvor, og ihvertfall ikke en førstesekretær ved en norsk ambassade. Selv om vedkommende har opptrådt kontroversielt også tidligere.

Som Arnfinn skriver er det

en sjeldent ufyselig oppvisning av bilder som retorisk virkemiddel - helt blottet for noen form for analyse. Bildene presenteres under overskriften "The grandchildren of Holocaust survivors from World War II are doing to the Palestinians exactly what was done to them by Nazi Germany."

Nøyaktig det samme? Som i historiens mest effektive industrielle folkemord? Det er en påstand som er så ekstrem og så forvridd, at det er vanskelig å tro at en norsk UD-ansatt kan få seg til å videreføre dem.

Et av de vanligste poengene i kritikken av Israels (for all del kritikkverdige) krigføring i Gaza, er mangelen på proporsjonalitet mellom Hamas' angrep på Israel og Israels reaksjon. Er det noe som preger den vulgære sammenlingningen mellom Gaza og Holocaust, er det nettopp en mangel på proporsjoner.

Merk forøvrig hva som kryper fram bak steinene i kommentarene. Antisemittismen er langt fra død.

Enhver som ser avgjørende likheter mellom naziregimet og Israels politikk overfor palestinere er så forblindet at det er umulig å ta vedkommende på alvor. Saken blir ikke bedre av at det også skader palestinernes sak.

Dermed er det trist å måtte konstatere at dette ikke er uvanlig. Jeg har hørt tilsvarende i en rekke lunsjsamtaler på jobben, blant presumptivt oppegående, utdannede mennesker. Jeg har ikke bare hørt det, det er nesten blitt uvanlig ikke å hevde dette i den ikke ubetydelige gruppen folk flest. Særlig i godt lag, uten at det er påkrevd med noen glass vin.

Dette sier atskillig om hvordan mange oppfatter Israel. Men det sier kanskje enda mer om hvilken effekt fremstillingen av Israel har hatt i norske media. Og det går ikke bare an å skylde på at journalister ikke fikk slippe inn i Gaza for å se krigføringen med egne øyne. Det ville ikke hatt noen effekt, siden de som har greie på slik, som Gunnar Sønsteby, understreker at all krig er destruktiv og forrående.

Var man i utgangspunktet skeptisk eller usikker på Israels sak, vil man ikke bli positiv av å se sivile rammet av bomber.

Men at Israel fører krig, og det på måter som rammer uskyldige, er noe fundamentalt annet enn at de ligner på Nazi-tyskland. Israel har ingen ideologi som sier at palestinere er undermennesker. De ledes ikke av en stormannsgal Fører. De er ikke i ferd med å angripe nabostatene en etter en for å skaffe seg Lebensraum. Israel verken driver eller planlegger noe industrielt folkemord.

Og Nazi-Tyskland var ikke truet på slutten av 30-tallet av langt sterkere nasjoner med atomvåpen og antityske aktivister. Det var ingen bevegelse i noe naboland som hadde på agendaen å avskaffe staten Tyskland. Hitler tillot ikke spesielt mange jødiske partier i Riksdagen. Eller personer som borgere.

Den eneste redelige grunnen til å bruke nazikortet, er at man faktisk mener det. Men mener man dette om Israel, står man ikke lenger til troendes.

Etter min erfaring fra samtaler om Israel og Palestina, kan man frykte at dette gjelder noen titalls prosent. Men det gir håp at over halvparten har besinnet seg etter noen som alltid ytterst diskret kommentarer fra min side.

Det er heldigvis ikke umulig at flere vil gjøre det etter denne episoden.

Svarte katter og svartedauden

En klar forbindelse - som alle vet.

Rop det ut

Som stadig flere har fått med seg, har regjeringen forslått å endre rasismeparagrafen på en slik måte at det er fare for at den i praksis kan bremse muligheten for religions- og livssynskritikk, noe som kort sagt også handler om ytringsfriheten.

Siden jeg nå selv har skrevet under på alle opprop jeg har sett om dette, er jeg ikke snauere enn å anbefale flere å gjøre det samme.

Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie er initiativtakerne til det så langt seneste og beste oppropet om emnet og har fått med seg en bred støtteliste.

At dette ikke bare er aktivister kjent for besk og burlesk religionsharselas, ser vi av at denne listen består av så ulike personer og ståsteder som Elisabeth Aasen, Ingvar Ambjørnsen, Jens Brun-Pedersen, Dagfinn Eckhoff, Levi Fragell, Bernt Hagtvet, Roy Jacobsen, Rita Karlsen, Walid al-Kubaisi, Kristin Mile, Anne B. Ragde, Sara Azmeh Rasmussen, Hans Rustad, Aril Rønsen, Gunnar Skirbekk og Hege Storhaug.

Oppropet lyder som følger:

Nei til straff for religionskritikk

Regjeringen ønsker å utvide straffelovens paragraf om hatefulle ytringer "slik at denne bestemmelsen [i]var[e]tar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn." Dette varsles i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009).

Selv om regjeringen også vil fjerne den sovende blasfemiparagrafen, er vi bekymret over den mulighet til straffeforfølgelse av religionskritikk som kan ligge i regjeringens varslede forslag.

Regjeringens begrunnelse er at «Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige».

Vi kan ikke akseptere at det skal være et offentlig anliggende å beskytte subjektive, religiøse følelser eller legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer.

Det foreligger så langt ikke noen konkretisering av hva som regnes for «kvalifiserte angrep» på religioner og livssyn. Vi er derfor bekymret for at det varslede forslaget vil forhindre reell og nødvendig religionskritikk.

Det varslede forslaget innebærer også en styrking av religiøse dogmer på bekostning av annerledestroendes/ ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.

Menneskerettighetene skal både beskytte en videst mulig ytringsfrihet og religionsfrihet for alle. Denne balansen må vi som samfunn kunne klare uten å skulle straffeforfølge at noen opplever sine religiøse følelser som krenket.

Vi ber derfor regjeringen om å skrinlegge det varslede forslaget om å utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer til også å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn».

Av de som har støttet saken, finner vi alt fra Tro og Fornuft, Haralds strøtanker og Den tvilsomme Humanist (som spesielt har gått i bresjen for å spre dette utmerkede tiltak videre i blogosfæren), til Nekropolis og Tankekorset.

Du skriver under her.

Ny krigsfilm?

Og så blir kanskje Asbjørn Sunde festet til lerretet, som det heter, likevel.

Hvor lang tid skal det ta før noen forstår at det vi trenger er en TV-serie? Det kan da ikke være nødvendig å gå til den helt ultimate guttestreken å starte en facebook-gruppe?

Eller finne fram sykkelen?!

Nærkamp om manus

Siden debatten fortsetter om hvorvidt det er fri diktning i manus når filmen om Max Manus skildrer ham i nærkamp i Vinterkrigen, er det kanskje greit å sitere hans egne ord, siden ingen så langt har gjort dette.

Men først fra dagens innlegg i Aftenposten av Baard H. Borge, førsteamanuensis ved Høyskolen i Harstad.

I filmen stormer Manus frem på slagmarken og dreper til slutt en ubevæpnet russer med kniv. Ulateig har rett i at Manus deltok på en (udramatisk) nattpatrulje bak fiendens linjer (noe ingen har benektet), men scenene som viser vill nærkamp, er og blir fri diktning. Det fremgår av Max Manus’ selvbiografi, men også, som historikeren Lars Borgersrud har påpekt, av arkivene Finlands-komiteen etterlot seg. De norske frivillige, omkring 125 mann, var utplassert ved fronten natten mellom 12. og 13. mars, da det ble innledet et massivt bombardement fra sovjetisk side. Den 13. mars ble det imidlertid våpenhvile, slik at de norske styrkene aldri kom i direkte kamp med russerne.

Hvordan skildrer så Manus disse dagene og den "ene" nattpatruljen i Det vil helst gå godt, skrevet i 1945?

Vi hadde stadig vekk små skipatruljer langt inn bak russernes linjer. Russerne hadde til gjengjeld sine patruljer inne hos oss. De brukte å sende svære patruljer på flere hundre mann. De var svært tapre og vi fikk på tross av avisenes skildringer en veldig respekt for dem. Jeg husker at et par dager før fredsslutningen var det en styrke på en 5-600 mann som angrep. Det var bare en patrulje, men den bet kraftig fra seg. Russerne var lidderlig uheldige og angrep på det eneste sted på Salla-fronten hvor vi hadde satt opp piggtråd. Piggtråden var satt opp samme dag. Her gravde de seg nå ned, og istedenfor å trekke seg tilbake, gikk de til angrep. De holdt på noen timer og det kostet dem en hundre mann (side 27).

Slik Manus selv skildrer dette, dreide det seg med andre ord om flere dager, flere patruljer og noe som vanskelig kan forstås som annet enn nærkamp, med atskillige døde.

Men det er riktig at han ikke nevner noe om kniv.

Og han fortsetter med å beskrive hva som skjedde umiddelbart etter fredsslutningen, som kom midt under et intenst artilleriangrep fra russisk side.

Det var med en underlig følelse vi så russerne komme fram til våre linjer for å hente sine falne. De russerne som var skutt lå på de samme stedene i snøen hvor de hadde stupt i troen på sin sak. I den fantastiske kulden i Finnland under vinteren 39-40 tok det ikke lang tid før et lik var helt stivfrossent. Det som gjentok seg den gangen har dessverre hendt senere i millioner av tilfelle. For meg står det alltid som noe motbydelig, jeg får spyfornemmelser bare ved tanken på å skulle være med på å lempe døde mennesker opp på en kjerre eller slede, slik som man lemper alminnelige tømmerstokker. Jeg gikk rundt omkring i ingenmannsland i de dagene og så på likene som lå der halvt nedgravd i snøen, og var enig med meg selv om en ting: Krig var noe svineri (side 30).

Manus opplevde med andre ord ikke bare en rolig nattpatrulje, eller å bli beskutt av artilleri. Hvis han skal ha gått rundt blant masse russere som nylig var døde (noe man kan slutte av kommentaren om hvorfor likene allerede var stivfrosne), må de ha klart å stupe rett ved der han befant seg, og mens han var i området. Og da må noen som befant seg rimelig nær Manus ha vært i noe som vanskelig kan kalles annet enn nærkamp.

Eller mener dagens historikere bent fram at Max Manus lyver, eller overdriver for å si det på finere?

Så lenge ingen sier noe om slik, er mistanken heller at historikere ikke synes å finne dette omtalt i offisielle papirer, og dermed konkluderer med (eller ikke opplever faglig grunn til å konkludere med annet enn) at det ikke har skjedd.

Da følger det videre at Manus i såfall bare har skrytt det på seg for å imponere, så lite som han ellers foretok seg under krigen. Og siden det ikke er gjentatt i Mitt Liv som kom i 1996, må han ha gått tilbake på hele den lidderlig uheldige saken. Hans mange senere mareritt fra Finland skyldes nok bare drømmer.

Det skal bli interessant å følge nærkampen videre mellom historikerne på feltet.

Statsbegravelser

Siden vi nå er et land som holder seg til skikken statsbegravelser, er det ikke overraskende at Arne Næss får dette.

Men det oppfattes nok samtidig som lite konsekvent når - for å ta et aktuelt navn - Max Manus ikke fikk i 1996.

Man mistenker nesten økonomiske motiver. Litt sånn at hvis Manus skulle fått, måtte atskillige andre Linge-karer også kommet i betraktning. For ikke å glemme 333-skvadronen. Krigsseilerne er uansett glemt, så de nevner vi ikke.

Kort sagt, hvorfor tar ikke Fossen denne debatten?

Ekte spøkelser

Les alt om dem her.

Og kommenter her.

Ikke glem å grøsse.

Stråleskader i Aftenposten?

Hvor galt det kan gå når media skal formidle forskning, ser vi i dette oppslaget.

På forsiden til Aftenpostens nettsider har i hele dag følgende tekst ligget:

- Mobilen kan skade nervene
Stråling fra mobiltelefon kan føre til langtidsskader, mener forskere.
Når man følger lenken, kommer man derimot til følgende overskrift:

Hevder mobilstråling ikke skader barn
Begge deler er misvisende, selv om den første er klart verst. Som det nesten fremgår av teksten er hovedkonklusjonen i en studie av 3000 barn og unge opp til 17 år (ikke “3000 17-åringer” som artikkelen skriver) at “det ikke foreligger bevis for noen direkte sammenheng mellom mobilstråling og problemer som hodepine og svimmelhet.”

Det er analogt med hva man har funnet i andre eksponeringsstudier. Man kan derimot ikke utelukke at det kan forekomme problemer når barn eksponeres over lengre tid.

Det er en god grunn til at forskerne sier det siste. De har nemlig ikke undersøkt det i den studien det er snakk om

Dermed blir altså noe forskerne ikke har sett på, i en studie som viser null skade av mobilstråling, noe som styrker hysteriet om at mobiltelefoner er skadelige.

Mer betimelige betraktninger her.

En lekende er gått bort

Vi er mange som er lei oss når Arne Næss nå er gått bort, 95 år gammel, enten vi forbinder ham mest med litt vel saklig filosofihistorie eller lekende fabuleringer og livsinnstilling.

Det er ingen tvil om at Næss var en personlighet av de sjeldne, et stadig selvfornyende menneske som på uvanlige måter formidlet lærdom og livsinnsikt. Dermed er det ikke uventet at den kanskje beste boken om ham, er en tegneserie - Jeg, Arne Næss - et tegnet liv.

I en slik sammenheng er det heller ikke unaturlig at Nettavisen trekker fram hans syn på livet etter døden.

- Jeg tror ikke på evig liv. Det er ingen mennesker som har beskrevet himmelen på en sånn måte at man har lyst til å være der så jævlig lenge.

Så kan man stusse over at en filosofs begrunnelse synes å være at han ikke liker tanken. Og at han - som et lekende menneske - ikke kan ha lest Peter Bergers betraktninger om at man nettopp i leken får et møte med det tidløse.

Eller slutten av siste Narnia-bok.

Fossen på glattisen

Litt travelt akkurat nå, men vi rekker å hente fram fortsettelsen av Erling Fossens forsøk på medieoppmerksomhet i forbindelse med filmen om Max Manus.

Det er med ganske store øyne man leser at han i debatten på Litteraturhuset på fredag, hevdet at

"Vi som nasjon kan ikke komme videre før vi legger ned våpnene og sier at ingen var på feil side i krigen."

Neivel, sir. Selv om vi tviler på at Fossen vil følge opp dette med at vi på samme måte kan si at ingen er på feil side i denne debatten, heller ikke hans motstandere.

Med denne type uttalelser er det ikke overraskende at han får sitt pass påskrevet i Dagbladet.

Den offentlige debatten fryser til is hvis det ikke lenger finnes mulighet for at det er forskjell på rett og galt, skriver John O. Egeland.

Egeland sier i det hele tatt mye vettugt her. Og han er ikke på feil side.

Raketter for fred

Ingen grunn til å legge ut i det vide og brede om kveldens opptøyer i Oslo. Media er fulle av dette, noe som igjen tar luven fra en i utgangspunktet fredelig demonstrasjon.

Men å utsette barn på juletrefest, kafegjester og uskyldige butikkeiere for ramponering - for ikke å si livsfare - er ikke noe vi kan godta ett eneste sekund.

Skal man ha det minste snev av troverdighet i et engasjement for fred på Gazastripen, må man holde seg unna den slags.

Ellers kan jeg ikke annet enn å gi min tilslutning til denne tvilsomme analysen. Og konstatere at uvesnet avslører seg selv. Man trenger ikke Siv Jensen som påskudd, det holder at det finnes fredsdemonstrasjoner og en israelsk ambassade.

Resultatet av fanatismen er en ny innskrekning av ytringsfriheten. Det er nå slutt på at politiet igjen vil tillate demonstrasjoner som støtter Israel.

Kanskje vil det også gå noen uker før de svarer ja på demonstrasjoner for fred i Midtøsten.

Men så står vel ikke fredelig sameksistens mellom Israel og Palestina øverst på pøbelens ønskeliste.

Realitetsforståelser

Nå som tåregassen er drevet bort, er det godt å se at det store fakkeltoget for fred forløp fredelig.

Men ikke overraskende.

Dermed var det med en viss undring å observere Dagsrevyens reporter som i går kveld spurte en av arrangørene av fakkeltoget om man ville klare å unngå bråk.

Spørsmålet vitner vel mest om manglende realitetsforståelse. Hvem skulle reagere aggressivt overfor en demonstrasjon som så tydelig markerte avstand til Israels krigføring? Det er dessverre ikke mye gangsyn igjen hvis noen skulle tro at Med Israel for Fred eller israelsvenner fra bedehus og norske frimenigheter, ville sende fyrverkeri, tomater og egg, for ikke å si rope nazislagord, mot lovlige fakkeltog.

Til gjengjeld er det gledelig, men ikke overraskende, at pøbelstrekene fordømmes så klart, tydelig og umisforståelig, enten vi snakker om Islamsk råd eller Frp.

Selv om de som står bak ikke har for vane å lytte til slik.

Meningsterror

Etter dagens demonstrasjoner i Oslo er det dessverre ingen grunn til å ta dette til inntekt for noe demokrati, ytringsfrihet eller meningsmangfold.

Tvert i mot sitter sarkasmene og bekymringen løst. Jeg begynner nesten å forstå hva Israel har hatt å slite med. Dette er oppførsel akkurat slik rasister, revolusjonære (i 70-tallsbetydningen) og sionister drømmer om.

Det er også bekymringsfullt fordi det er så lite spennende hva norske politikere som jeg har stemt på kommer til å si. Rettere sagt hva de ikke kommer til å si.

Jeg trenger dermed ikke å hente fram mitt velkjente klarsyn for å peke på at det bortsett fra hos FrP, ikke kommer til å bli nevnt at dette er

- Sterkt påvirket av hatstemningen mot Israel forsterket av norske media, slik at disse må bli mer balanserte
- Antisemittisme av verste slag, noe som er i sterk vekst i Norge
- Avskyelig og viser at heretter bør alle motdemonstrasjoner flyttes minst en km unna
- Avslørende for holdninger på venstresiden og blant palestinske grupper
- Noe som bør gjøre at hele Stortinget, regjeringen og alle ungdomsorganisasjoner, kirken og livsynsorganisasjoner i morgen vil gå i tog for å støtte Israels rett til å eksistere

I det hele tatt er det fristende å slå på stortromma. Men her er det nok bedre å iføre seg hjelm og finne en trygg kjeller.

God natt, med halen mellom beina.

Manus mot Borgersrud

Max Manus-filmen har gitt flere anledning til å få publisitet. Ved siden av Erling Fossens rør er det historikeren Lars Borgersrud som har gått i bresjen for å fortelle om "usannheter" i filmen.

I en innlegg i dagens Aftenposten nevner han 3 direkte historiske feil:

1: Manus deltok aldri i kamphandlinger under vinterkrigen
2: Kampen mot arbeidstjenesten ble ikke startet i 1944, slik filmen sier, men med et angrep fra kommunistiske sabotører i 1943.
3: Jens Christian Hauge kom ikke på banen før i 1942, hva han mente i 1940 er ikke avklart.

Nå er disse påstandene av ulike typer, og stort sett noe som faller inn under dramaturgiske grep. Hauges plassering i filmen var av de mindre forståelige, og er vel primært gjort fordi han er såpass kjent, og også var en barndomskjenning av Manus. Men følelsen var nok litt sånn man kan ha i historiske romaner, der hovedpersonene har en lei tendens til å støte på berømte skikkelser uten at dette er nødvendig for handlingen.

Å kalle dette for en "usannhet" er imidlertid litt drøyt. Vi snakker om film og ikke forelesning. Hauge var med i krigen, på rett side, kjente Manus og fortjener en plass, selv om han burde vært flyttet f.eks. til rett før kanoaksjonen.

Hvordan kampen mot arbeidstjenesten fremstilles handler vel mest om tolkning av det som ikke blir sagt. At kommunisten Borgersrud vil fremheve kommunistiske aksjoner er forståelig, men å hevde bombastisk at filmen taler usant fordi den ikke nevner det som skjedde i 1943, blir søkt. For ikke å si lite sjenerøst.

Filmen nevner heller ikke en rekke andre av Manus sine egne aksjoner og aksjonsforsøk, fra Moss til Kristiansand, og heller ikke at de omtalte aksjonene var lenge planlagt og måtte godkjennes i London (noe som mange ganger fikk Manus til å bli ganske så rasende på det han oppfattet som sendrektighet og inkompetanse). Det er i det hele tatt bare å trygle om en TV-serie.

Når vi kommer til Vinterkrigen, undrer jeg meg enda mer. For det er - etter det jeg kan forstå - liten tvil om at Manus faktisk var i kamphandlinger i Finland.

Historikerens uttalelser avvises blankt av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Han leser høyt fra dagbøkene motstandsmannen Kolbein Lauring - som var sammen med Manus i vinterkrigen.

- «8. mars: Mange ble såret, og en fallen, den falne var nordmann og het Christensen. Nordmannen fikk en kule gjennom hjertet og så døde han momentant», står det i Laurings dagbok. Det høres ut som strid for meg! sier Nordseth-Tiller til VG Nett.

- Jeg har stor respekt for Borgersrud som historiker og har lest bøkene hans. Men det han kommer med her er helt usaklig. Det står om trefninger i Laurings dagbøker og det er helt uforståelig for meg at Borgersrud ikke kjenner til dette. Både Max Manus´ kone Tikken Manus og Gunnar Sønsteby har gått god for fremstillingen.

Tikken sier dette om kritikken fra Borgersrud til VG Nett:

- Ifølge Max var han i trefninger ved Salla-fronten under vinterkrigen. Nettopp disse episodene var det som plaget han senere i livet. Det interessante er ikke hvorvidt disse episodene er ett hundre prosent nøyaktig gjengitt, poenget er å
vise hvor forferdelig han opplevde det og hvordan det hjemsøkte han senere.

Manus selv nevner også trefninger i Det vil helst gå godt - ved en anledning ble hundre russere skutt.

Kan det være noe ved forestillingen om at motstandshelten Manus skal ha sloss mot gode kommunistiske soldater, som plager Borgersrud? Eller farer både Manus, Lauring, Tikken og Sønsteby med løgn?

Nøytral som jeg er, overlater jeg til den enkelte å avgjøre.

Hamas trenger krigen

Det er den palestinske menneskerettsaktivisten Bassem Eid som sier dette i hovedoppslaget på forsiden av dagens papirutgave av Vårt Land.

Dermed er det selvsagt dobbelt dumt av Israel å la seg rive med. Onde sirkler er sjelden gode.

Eid har forøvrig lenge reagert ikke bare på Israels politikk, men generelt på hvor dårlig stilt det er med menneskerettighetene i Midtøsten, ikke minst i Palestina.

Det er i det hele tatt grunn til å arrangere ett og annet fakkeltog for menneskerettigheter for arabere - i arabiske land. Man trenger imidlertid ikke å være utpreget klarsynt for å se at dette sitter langt inne hos de som er mest ivrige på slike tog.

Som så ofte er det dessverre lettere å aksjonere mot Israel enn for mennesker.

Og, nei, jeg ser fortsatt ingen løsning på konflikten.