onsdag 14. mai 2008

Kulturrelativisme

Noen ganger må man gni seg litt lenger i øynene enn vanlig.

"Jeg vil påstå at kulturrelativisme er en forutsetning for demokratiet, og en forutsetning for å kunne leve sammen på tross av forskjeller i samfunnsstruktur, kultur og individuelle personlighetstrekk. Mitt verdisyn er basert på kulturrelativisme som en grunnleggende premiss."
Ada Engebrigtsen, sosialantropolog og forsker ved NOVA, Klassekampen 15.04.2008


Så er spørsmålet hvor kulturrelativistisk Ada er når det kommer til selve demokratiet. Hvis kulturrelativismen er et grunnleggende premiss, er det altså ingen grunn til å holde fast ved kulturrelative forestillinger som demokrati.

Det hele skyldes nok ikke annet enn at hun kun følger sitt kulturrelativistiske syn på hva kulturrelativisme egentlig innebærer.

5 kommentarer :

Arnfinn Pettersen sa...

Å, leser du Klassekampen? Da må du regne med sånt.

Bjørn Are sa...

Jeg oppfatter det som relativt kulturelt verdifullt å lese Klassekampen fra tid til annen (eller surfe på stoff fra organet), for nettopp å finne gullkorn.

Anonym sa...

For å unngå represalier fra slekta holder jeg meg anonym, men: Jeg synes det er litt påfallende når en del sos.ant.-studenter jeg kjenner uttrykker stor grad av forståelse og toleranse for forhold i en del land vi vanligvis ikke sammenlikner Norge med, i kulturrelativismens navn, men elsker å kritisere om ikke hele det norske samfunnet, så i alle fall visse sider av det (eller visse grupperinger). Forstår det ikke helt.

Bjørn Are sa...

Hvis slekta er ekte kulturradikalere kan de vel ikke oppleve noe galt i at andre har sine oppfatninger...

Slik jeg forstår de kulturrelative, fungerer deres retoriske henvisning til dette mest som en strategi for nettopp å kunne kritisere visse grupperinger i det norske/europeiske/vestlige samfunnet. Det er rett og slett et moralsk/politisk virkemiddel for å nå bestemte mål.

At det ikke lar seg leve etter, eller forsvare særlig rasjonelt, avvises med ikke helt relative sterke ord og følelser.

Martinbg sa...

Vel, det er noe med det åpenbare i åpenbart selvmotsigende prinsipper som får meg til å tenke at de som har de prinsippene neppe er idioter hele hurven, og at det derfor ligger såpass mye mer bak prinsippene at i det minste de mest åpenbare selvmotsigelsene kan forklares.

Derfor er jeg skeptisk til kulturrelativisme av litt andre grunner enn det som ser ut til å være åpenbare selvmotsigelser, og har skrevet litt om det hjemme, med inspirasjon fra herfra.