Men så

kom selvfølgelig seneste nummer av Humanist i dagens post. Og dessverre bare interessante temaer, fra Ian Banks til blackeste metall.

Comanchene må nok igjen holde seg til jaktmarkene i lavlandet.

Høstjakt

Høstferie for døren om få timer.

Selv om vi denne gang har med opptil flere varianter av mobilt bredbånd, for ikke å si TV-serier på DVD, stappes nok også noen av de følgende bøker i sekken, sikkert sammen med flere (den evige optimist og alt det der):

Skaperkoden - Har modern naturvitenskap knekket den? av Oskar Skarsaune. Litt kort blading i går gir empirisk grunnlag for å si at boka holder vanlig Skarsaune-kvalitet, selv om den (som han sier i innledningen) nok er noe uferdig.

Men valget mellom å slippe en 80 % ferdig bok nå og en 100 % når han får tid om ti år, synes ganske klokt for de mer utålmodige av oss.

Når temaet i tillegg er blant mine favoritter - tro og vitenskap (evolusjon, Hawking, Dawkins, vitenskapshistorie, mytene om krigen mellom tro og vitenskap) - og forfatteren er en av Norges ledende teologiske tenkere, ikke uten truende tilløp til elegant og vittig penn, går nok denne unna i kveld.

A Biblical History of Israel - Provan, Long og Longman III (disse amerikanerne). Spennende bok fra en gjeng som på et rimelig faglig grunnlag avviser atskillig av de gammeltestamentlige minimalistenes underdrivelser. Har hatt denne liggende en stund, men tar sjansen på å hente den fram fra et av nattbordets midterste arkeologiske skikt. Eller litt over midten. Avhengig av perspektiv og hermenutikk.

Biggles - The authorized Biography av John Pearson. Hva passer bedre på høstfjellet, der himmelen går fra horisont til horisont, enn å lære den egentlige sannheten om den store flyverhelten Biggles?

For det viser seg, utrolig nok, at den godeste kaptein W.E. Jones nok overdrev på en del punkter. Og opptrådte litt vel diskret på andre.

Disse engelskmennene.


Mens vi snakker om engelskmenn og krig, er en annen bok ikke til å komme fra, Chesterton on War and Peace - Battling the Ideas and Movements That Led to Nazism and World War II, redigert av Michael W. Perry.

Sier seg selv at denne for enkelte av oss er en must. Og bør være det for alle som mener de har noe å si om Gilberts forhold til fascisme, nazisme og antisemittisme.

The Comanche Empire av Pekka Hämäläinen. Umulig å si nei til en så tykk bok om noen av de største krigere og mest ukjente imperialister verden har sett. Selv om den er umulig å rekke å lese.

Til gjengjeld har den gode illustrasjoner.

I likhet med Martin Gardners allerede omtalte bok om Chestertons fantastiske fiksjoner. Noen av GKC's stemningsmalende skisser foregriper som så ofte hos ham enkelte andre forfatteres monstrøse mareritt med noen tiår, særlig i ettertankens lys for de av oss med assosiasjonsorgan skrudd opp til 11.

Vi kommer tilbake til det, om De Gamle og scanneren tillater.

Shadow of the Lords av Simon Levack. Skulle det bli for voldsomt med bøkene over, er det heldigvis mulig å roe seg ned med azteker-krim. Levack er av de man lærer av, og som hjelper til å se verden gjennom noe andre øyne enn vestlige liberalister fra starten av det 21. århundre.

Jeg har alltid lurt på hva som ville skjedd hvis det ikke var 1500-talls spaniere som traff aztekerne, men velmenende og lettere kulturelativistiske Ny Tid-abonnenter. Tror ikke resultatet ville vært veldig forskjellig. Egentlig har jeg vel aldri lurt så mye.

Ja, det er stor stue på hytta. Og yngste har med seg venninne. Fruen bringer egne bøker til berget.

Og vi er ikke turdyr.

Nye minner

Takk til Vårt Land som nå endelig har begynt å belyse temaet som vi diskuterte her.

Noen utdrag, først fra Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.

Hvis man blir kjent med minner om traumer for første gang etter terapi, bør det ringe en varselklokke, mener Asbjørn Dyrendal, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU.

– Det betyr ikke at minnene må være gale, men jeg mener de har kommet fram på en mindre pålitelig måte, sier han.

Dyrendal er svært kritisk til tankene om dissosiasjon, eller avspalting av minner, og synes ikke det virker som norske psykologer er kritiske nok til at terapi kan få fram falske minner.

Tvert i mot har nok dette vært så lite fremme i debatten i den seneste tiden, at det er vanskelig å konkludere med annet enn at media har vært relativt ukjente med problemstillingen.

Men dette er altså er ganske så farlig terreng, med atskillige grøfter og udetonerte granater. Psykologen Tim Brennen legger dermed ikke så mye i mellom.

Det er lite forskning som beviser ideen om at man kan glemme traumer i en lengre periode, og så begynne å huske dem, påpeker Tim Brennen. Han er professor i psykologi med hukommelse som spesialfelt, og har også vært sakkyndig i krigsforbryterrettssaken som har gått i Oslo tingrett i det siste.

Brennen viser til saker i USA tidlig på 1990-tallet der særlig unge kvinner etter terapi fortalte at de hadde gjenvunnet minner om grusomme ting de hadde glemt i flere år. Flere forskere mente dette var usannsynlig, men hadde lite forskning å slå i bordet med.

Seinere har temaet vært ekstremt betent, etter at fedre har blitt dømt for voldtekt av egne døtre på grunnlag av slike «recovered memories». Forskerne har vært mer opptatt av denne problematikken de siste 10-20 årene.

Brennen understreker at det er dokumentert at det er mulig å skape falske minner under forhold som ligner det terapeutiske, for eksempel der personer blir oppmuntret til å tenke på episoder som kan ha skjedd, og blir fortalt at de faktisk har skjedd.

– Jeg sier ikke at alle terapeuter gjør dette, og heller ikke at seksuelle overgrep i barndommen ikke forekommer, for det gjør det og det er helt forferdelig, presiserer han.

Dessverre er det nettopp dette siste som gjør temaet både betent og vanskelig.

Når noe rører ved så sterke følelser som anklager om overgrep, der det mange ganger skal mye til for at ofre tør å stå fram overfor autoritetspersoner, er det ikke underlig om innvendinger mot realiteten i "nye minner" blir møtt med vantro og motvilje.

Kanskje er det også grunnen til at Vårt Land unnlater å nevne en aktuell sak som berører dette.

Pausefisker

Borte noen dager, blant annet foredrag for videregående elever i Sauda.

Bare å finne fram Wii'en i mens.

Verdens beste TV-serier - syvende plass

Det krevdes ikke spesielt intens lobbyvirksom-het for å velge Presidenten, eller West Wing som den heter på fint, i denne kåringen.

Noen serier har et så overlegent imponerende manusforfatterteam at det bare er å lene seg tilbake. Du trenger ikke en gang et glass vin.

Presidenten mestrer oppgaven både å underholde og opplyse på måter som andre TV-kanaler ville solgt sjelen sin for. For en gangs skyld fikk vi en svært så populær serie som ikke talte nedover til sitt publikum. Det er sjelden man lærer så mye om politikk, etiske dilemmaer og dagligdags kontorliv.

Da må man nok til Deep Space 9 eller Babylon 5.

Og valget av president er av de mer genialt polemiske. Bartlett er rett og slett en svært så bevisst kristen demokrat som ikke går av veien for personlig å undersøke om angivelig kinesiske asylsykere har en genuin kristen tro. For ikke å si å oppsøke og hjelpe nødlidende etter en naturkatatrofe i USA. Det er ikke vanskelig å forestille seg at Bush og kobbelet av rådgivere vred seg både i den ene og andre stolen under flere av episodene.

Nå holder heller ikke denne serien samme nivå hele veien. Dessverre ble Aaron Sorkin etterhvert erstattet (amerikanerne og deres studiopolitiske valg), noe som gjør at serien tapte seg noen smuler etter sesong fire. 1600 Pennsylvania Avenue ble aldri helt den samme.

Men bevares, Presidenten holdt for det meste et nivå som mange serier bare kan misunne.

Selv om enkelte i dag kan oppleve det som noe i nærheten av science fiction med en demokratisk president (og dermed fort kan betegne serien som SF), er det liten tvil om at Bartlett ville vunnet årets valg om han holdt seg frisk.

Uten at det ser ut til at noen av dagens kandidater har tatt den minste lærdom av dette.

Verdens beste TV-serier - åttende plass

Vi er nå kommet til en av de virkelig sagnomsuste seriene.

Skal man snakke om verdens beste TV-serier er det rett og slett ingen vei utenom Star Trek, ihvertfall ikke i denne kvadranten av galaksen.

Men da den opprinnelige Star Trek ble lansert 8. september 1966, var det ikke mange som la så mye merke til den. Som andre litt odde 60-talls serier forsvant den ut til venstre, og det etter bare tre sesonger. Riktignok fikk den oppmerksomhet - og nominasjoner til beste dramaserie - men den ble liksom ikke helt tatt på alvor.

Så kom reprisene. Og populariteten. Og nerdene. For ikke å si myten. Og nerdene.
Nevnte vi forresten nerdene?

Etterhvert er Star Trek blitt litt av en familie. Jeg må innrømme at jeg aldri har hatt særlig sans for 60-talls-serien, og nok har atskillig blandede følelser for flere av oppfølgerne.

Selv om jeg ser Next Generation (1987-1994) oftere enn den opprinnelige serien, er det ett eller annet ved det estetiske uttrykket - og da ikke bare uniformene - som avskrekker. Muligens ikke verre enn at spesialeffekter fra 80-tallet fort oppleves som noe litt vel ostede av de av oss som forlanger det umulige av seriebudsjetter.

Voyager (1995 – 2001) klarer jeg å se flere episoder av i slengen (de siste sesongene er i grunnen svært så spennende, med dybde og dimensjoner omtrent som Star Gate og Star Gate Atlantis). Altså både spennende og riktig så storslagent.

Likevel er det i hovedsak to grunner til at Star Trek slår Bab 5 på seriefrontene.

Hemmeligheten heter Enterprise (2001 – 2005), med unntak av aller siste episode. Og Deep Space 9.

Førstnevnte fordi den holder seg til rimelig nymotens fortellerteknikk og estetikk (som Star Gate), sistnevnte fordi den er genial.

Deep Space 9 (1993-1999) er serien som dels er en halvplagiat av Babylon 5 (enkelte er vel fristet til å si helplagiat, selv om de egentlig ikke er veldig like med det lille unntak at de foregår på en romstasjon), dels er en svært så opplagt Star Trek-serie og dels noe ganske så unikt.

Synergien er til å ta og føle på. DS9 er av disse eposene som bare vokser og vokser. De første par sesongene skiller seg tilsynelatende ikke mye ut fra øvrige Star Trek-serier, selv om de stadig oftere finner på nye vrier for å unngå å bruke de tradisjonelle uniformene.

Samtidig gis det stadig hint om at noe større, noe mektigere og mer monumentalt er på gang. Fra sesong 4 er det umulig å stoppe å følge med. Og de siste sesongene må være noe av det mest dynamiske og dramatiske som er laget av noen TV-serie.

Allerede i første episoden introduseres vi for det spirituelle, for ikke å si overnaturlige elementet. Eventuelt det "naturlige" som har transcendert eller steget opp - ascendet på godt sciencefictionisk - til en høyere sfære der tiden ikke er lineær og det meste kan skje. Selv om dette pussig nok er på sikt, i den lineære tid, får man i det minste følelsen av noe som har overskredet grensene vi er kjent med i det materielle univers.

Det antyder nok også at serien hører til unntakene (hvis vi igjen ser bort fra Bab 5) når sjefen på romskipet/romstasjonen i første episode etter noen heller overskridende opplevelser i et ormhull i rommet tillegges en Messias-rolle av innbyggerne på planetene han skal beskytte. Hva dette innebærer er en av mange tråder som utvikles gjennom syv sesonger.

Nå er det vanskelig ikke å oppfatte dette som metaforer, for ikke å si speilbilder av USA og internasjonale spenninger og skikkelser på tiden serien er laget. Og det understreker hvor mye verden hadde forandret seg siden den første Star Trek-serien. Mens sosiologene på 50 og 60-tallet (og dermed SF-forfatterne) så for seg en rent sekulær fremtid, hadde man på 90-tallet forstått av religion var som selveste internettet - kommet for å bli.

Og noe som betydde svært så mye for svært så mange. Omtrent som livssyn generelt.

Selv om filosofi og teologi, for ikke å si konsistens, likevel ikke alltid er like mye til stede selv hos de beste manusforfattere, innebærer DS9 dermed en endring av SF fra fokuset på modige eventyrere i det fysiske univers (og en rekke glimrende moralske dilemmaer), til en serie eventyr som også berører det metafysiske, selv om det oftere minner om buddhisme enn Aquinas.

Uten at man dermed gir slipp på engasjerende etiske konflikter, og med større vekt på også det politiske enn noen annen SF-serie, siden Bab 5.

Det er i det hele tatt få serier som med sterkere virkemidler synliggjør dilemmaene og senvirkningene når nazi-lignende okkupanter overlater en planet til en interplanetarisk styrke med tilhold på romstasjonen Deep Space 9.

Skal du se en rørerende romantisk, rystende realistisk, prinsipiell politisk, modig metafysisk og elevert etisk serie, kommer man ikke utenom DS9. Saken blir ikke dårligere av et persongalleri av de mer skjellsettende, enten vi befinner oss i eller utenfor den biologiske verden.

Det tar i det hele tatt ikke lang tid før de fleste glemmer uniformer og frisyrer. For ikke å si tid og rom.

Hva tror nå disse amerikanerne?

Vil du bli skeptiker? Bli kristen.

I det hele tatt, vend om!

Ihvertfall er det en konklusjon det er mulig å trekke fra den hyperaktive, og stadig mindre agnostiske, religionssosiologen Rodney Starks seneste bok.

Annotert notert

Det er sikkert mange som har stundet og lenget etter forklaringer til diktet som innleder The Man Who Was Thursday. Nå er ventetiden over.

Og her er diktet:

To Edmund Clerihew Bentley


A cloud was on the mind of men, and wailing went the weather,

Yea, a sick cloud upon the soul when we were boys together.

Science announced nonentity and art admired decay;

The world was old and ended: but you and I were gay;

Round us in antic order their crippled vices came—

Lust that had lost its laughter, fear that had lost its shame.

Like the white lock of Whistler, that lit our aimless gloom,

Men showed their own white feather as proudly as a plume.

Life was a fly that faded, and death a drone that stung;

The world was very old indeed when you and I were young.

They twisted even decent sin to shapes not to be named:

Men were ashamed of honour; but we were not ashamed.

Weak if we were and foolish, not thus we failed, not thus;

When that black Baal blocked the heavens he had no hymns from us.

Children we were—our forts of sand were even as weak as we,

High as they went we piled them up to break that bitter sea.

Fools as we were in motley, all jangling and absurd,

When all church bells were silent our cap and beds were heard.

Not all unhelped we held the fort, our tiny flags unfurled;

Some giants laboured in that cloud to lift it from the world.

I find again the book we found, I feel the hour that flings

Far out of fish‑shaped Paumanok some cry of cleaner things;

And the Green Carnation withered, as in forest fires that pass,

Roared in the wind of all the world ten million leaves of grass;

Or sane and sweet and sudden as a bird sings in the rain—

Truth out of Tusitala spoke and pleasure out of pain.

Yea, cool and clear and sudden as a bird sings in the grey,

Dunedin to Samoa spoke, and darkness unto day.

But we were young; we lived to see God break their bitter charms.

God and the good Republic come riding back in arms:

We have seen the City of Mansoul, even as it rocked, relieved—

Blessed are they who did not see, but being blind, believed.

This is a tale of those old fears, even of those emptied hells,

And none but you shall understand the true thing that it tells—

Of what colossal gods of shame could cow men and yet crash,

Of what huge devils hid the stars, yet fell at a pistol flash.

The doubts that were so plain to chase, so dreadful to withstand—

Oh, who shall understand but you; yea, who shall understand?

The doubts that drove us through the night as we two talked amain,

And day had broken on the streets ere it broke upon the brain.

Between us, by the peace of God, such truth can now be told;

Yea, there is strength in striking root, and good in growing old.

We have found common things at last, and marriage and a creed,

And I may safely write it now, and you may safely read.


G. K. C.

On with the show

Da er vi nesten tilbake til normalen igjen. Særlig etter arbeidstid.

Off with their heads

Hva er det egentlig som skjer i England for tiden?

Muslimer har altså mulighet til å følge sine egne lover, til og med i samarbeid med politiet. Noe som har fått den flotte effekten at kvinner som har anmeldt vold og overgrep, nå trekker anklagene. Vi gleder oss kort sagt til fortsettelsen.

Men som om dette ikke er betryggende nok for det offentlige gangsynet og håndteringen av mer eller mindre marginale grupper, ender det med en storm og krav om avgang fra stillingen som utdanningsminister i The Royal Society (altså et selskap i stor grad startet av svært så erklærte kristne på 1600-tallet), når oppegående personer som Michael Reiss ymter frempå om at det må være lov å svare på spørsmål i naturfagtimene om kreasjonisme og intelligent design. Rett og slett fordi han mener at dette er et nyttig pedagogisk virkemiddel for at normalvitenskap skal kunne oppfattes som mer troverdig.

Resultatet er nå at man har skutt seg selv i foten også her. Siden man tolker Reiss til å ville gi kreasjonister et ledd av lillefingeren, er det bare å kappe av ham hodet. I stedet for å stoppe det man muligens oppfattet som en ekstremistisk tulling, har man skapt en martyr av en ganske så oppegående person.

Som slett ikke støtter noe annet enn evolusjonsteorien.

Les mer om dette her. Med atskillige og behørige linker.

Det er nok lettere avslørende når selv den godeste Richard Dawkins heldigvis begynner å rygge i denne saken (eller for å si det mildt, padler rimelig hardt baklengs) - noe som forøvrig viser en forbilledlig anger og muligens tegn på gangsyn.

Selv om ett og annet får oss til å tvile på at han vil oppsøke nærmeste skriftestol.

Skjer'a? Sharia og andre skjær i sjøen

Enda et samfunnseksperiment dras nå i gang i England.

Vi er flere som gnir oss i øynene. Og holder dem vidåpne.

Identitet og integritet

Det er ikke bare Storberget, men også andre ministere som nå begynner å komme i hardt vær.

Og denne gangen er det som har skjedd enda drøyere enn Storbergets justisattentat.

Fødselsnummeret til flere millioner nordmenn ble sendt ut på en cd-rom til redaksjoner som mottar skattelistene fra Skatteetaten. Det skal dreie seg om samtlige fødselsnumre til voksne norske skattebetalere.

Finansminister Kristin Halvorsen reagerer kraftig på det som har skjedd og kaller skattedirektøren inn på teppet.

Vi snakker med andre ord om en gedigen og tankeløs tabbe som åpner dører - for ikke å si vinduer, tak og vegger - på vidt gap for identitetstyveri. I et samfunn som etterhvert er mer tuftet på personnummer enn kristne og humanistiske verdier, er dette noe som alle offentlige etater og institusjoner er pliktet til å verne.

Og det både grundig, omhyggelig og med atskillige liter nidkjærhet. Mange ville nok heller ikke nølt med å henvise til dikterens ord, om å dø om så det gjelder for at dette ikke skal havne i feil hender.

Dermed handler det ikke bare om å slå politisk mynt når enkelte av de vanlige mistenkte reagerer.

Venstreleder Lars Sponheim sier til NRK at han vil vurdere å stille mistillit til finansministeren.

- Som finansminister er Kristin Halvorsen personlig og parlamentarisk ansvarlig for situasjonen som nå har oppstått. Jeg vil ved første anledning stille spørsmål i Stortinget om hvordan dette har blitt mulig, sier Lars Sponheim til kanalen.

- Dersom svaret vi mottar ikke er tilfredsstillende, og det viser seg at rutinene i direktorater under Finansdepartementet ikke er i stand til å fange opp denne typen feil, vil Venstre måtte vurdere å stille mistillit til finansministeren, sier han videre.

Det kan bli en travel uke for regjeringen. Og en het høst.

Spørsmålet er så hvem som først stiller i t-skjorte med finansministerens personnummer.

Umulige oppfinnelser - del 1

Noen oppfinnelser virker så usannsynlige at man skulle tro de er oppdiktede.

Mange er det sikkert også, ikke minst siden de er dokumentert på dette skumle internettet. Men på den annen side er det nå engang et faktum at denne yrkesgruppen ingeniørene (og vi tør da ikke engang tenke tanken på sivilingeniører), kan være sta og nerdete nok til å lage umulige ting. Både før og etter frokost.

En av de mest utrolige er Curta. Vi snakker her rett og slett om en helmekanisk kalkulator fra 1948. En lommeregner over 20 år før den første lommekalkulatoren.

En praktisk demo finner du her.

Maskinen var i stand til både å addere, subtrahere, multiplisere og dividere. Med noen grep og knep kunne man også regne ut kvadratrøtter. Så langt er det ikke klargjort om den også kunne oppheve tyngdekraften.

På ebay går den for noen tusen dollar. Vel fortjent.

Ticking away

Richard Wright, et av de originale medlemmene i Pink Floyd, måtte gi tapt for kreften i dag, 65 år gammel.

Med ham er en av rockens største tonsettere gått bort.

Wright visste at han ikke nådde opp til en Emerson, eller en gang Wakeman, på tangentene, men som lydmaler og stemningsskaper var han unik. Noen ganger også ganske så skjellsettende.

Det han var med på, særlig på 70-tallet, ruver - for ikke å si ruler.

Etter gjenforeningskonserten i fjor, håpet jeg at Pink Floyd var i ferd med å komme tilbake sammen igjen, men slik skulle det altså ikke gå.

Og grunnen viser det seg nå, var dessverre ikke bare sterke personligheter, politisk uenighet og Roger Waters sin skrantende stemme.

Det begynner å bli mange av de gode gamle bandene (og forsåvidt av de dårlige) med medlemmer som nærmer seg 70. Vi kan nok komme til å miste mange flere de nærmeste årene. Ticking away og alt det der.

Vi får bare håpe på at vi andre til sist blir funnet verdige til å oppleve the Great Gig In The Sky.

Bysants calling

Tilbake etter fabelaktig helg/natur/feiring/vennetreff i Sør-Troms, men hektiske dager hele uka gjør at oppdateringer sitter litt langt inne, for ikke å se til høyre.

Skulle andre ha bedre tid, er kanskje dette et sted å kikke. Selv om jeg fortsatt venter på oppdateringen av denne Tile 7 .

Ikke at jeg har tid til å se på den.

Har nå Muhammed levd, da?

Denne måtte bare komme. Og selvsagt i Tyskland.

Det er der alle ting kommer fra.

Dommedag og andre fysiske eksperimenter

Siden vi så langt pussig nok har sluppet unna sorte hull (hvor har de fått denne interessen for å lage hull fra, disse sveitserne, veibygging?), er det ennå ikke for sent å nevne enkelte tidligere avlysninger .

Flere vil garantert bli omtalt når Dommedag kommer.

Fantastisk fiksjon

Bestilt.

Hvis noen var i tvil.

Skulle det være andre GKC-misbrukere i omløp, for ikke å si Gardner-griske, kan nevnes at foreløpig er det enklest å bestille her.

Begredelige minner

Arnfinn kom meg i forkjøpet i denne saken som er av de mer betenkelige jeg har sett.

Nå er det ingen tvil om at anklager om seksuelle overgrep alltid har flere sider.

Utgangspunktet er en sak som Vårt Land har hatt opp de seneste dagene, og er knyttet til Misjonssambandet (NLM). Temaet har så langt handlet om at ledelsen i NLM hadde tillit til kvinnens anklager og støttet hennes sak. Opprinnelig med ryggdekning fra Hovedstyret, men sistnevnte har nå endret syn. Noe som forståelig nok ble belastende for kvinnen som stod fram med dette.

Men når man så hører mer om bakgrunnen for saken, begynner tvilen å komme den anklagede stadig mer til gode. Det rykker i de fleste av mine skeptiske antenner når det i oppslaget "Kroppen hadde ikke glemt overgrepene" formidles at

For drøye to år siden begynte Oustorp å huske noe hun med det samme nesten ikke klarte å tro kunne ha skjedd. Hun gikk til behandling hos en fysioterapeut som hadde tilleggsutdanning i rosenterapi. Gjennom massasje og berøring begynte hun å få vage, men svært ubehagelige minner. Hun våknet hver kveld av at det kom en mann inn på rommet hennes. I løpet av fem uker nærmest «fødte» hun minnene fram.

Vi snakker med andre ord kort sagt om det som ofte kalles for "recovered memory", som fort kan knyttes til fenomenet "Falske minner". Altså erindringer om ting som ikke har skjedd, men som likevel kan føles svært så sterke og ekte.

De som vil se mer om dette, anbefales som en første introduksjon en oversiktsartikkel av Asbjørn Dyrendal, ved NTNU.

Han skriver her bl.a. om psykologiske behandlingsformer som kan ende opp i falske minner, i et ønske om å avsløre antatt fortrengte hendelser.

Metodisk kan det være snakk om svært mange teknikker som i teorien skal skape tilgang til slike fortrengte eller dissosierte minner (skillet er primært et tidsskille i språkbruk). Et utvalg av disse teknikkene inkluderer blant annet hypnose, regresjonsterapi, ledet visualisering, gruppeterapi med andre "survivors", "sinneterapi", psykodrama, primalskriksterapi og nevrolingvistisk programmering (e.g. Wakefield & Underwager 1994). De kan inngå i (og har inngått i) forskjellige behandlingsregimer i kombinasjon med mange forskjellige andre teknikker, inkludert tildels meget tung medisinering.

Denne artikkelen er ikke arena for å gå gjennom engang en brøkdel av hva som er galt med de teoretiske forutsetningene for slik minneterapi. For den interesserte finnes det grundige og oversiktlige gjennomganger av dette andre steder i både populær fremstilling og i form av detaljerte forskningsoversikter (e.g. McNally 2003; Wakefield & Underwager 1994; Baker 1998; Pendergrast 1996). Det som tas opp her er spørsmål om påviste og potensielle skader i forbindelse med slikt terapeutisk fokus. De tre ting Lilienfeld nevner er at slike "suggestive therapeutic methods" kan 1) produsere "falske minner", 2) skade pasienten og 3) skade tredjeperson, først og fremst familiemedlemmer. Det er ofte, men ikke alltid og ikke nødvendigvis, en sammenheng mellom disse tre.

Selvsagt er det en masse fallgruber i slike sammenhenger. Det er viktig å fare varsomt fram når denne type saker dukker opp. Av hensyn til alle parter bør det imidlertid være en selvfølge med grundige undersøkelser og klare indisier som kan bidra til å bekrefte det som kommer fram gjennom "minneterapi", før media går ut med saken.

Det vil selvfølgelig ikke med nødvendighet si at tidligere ukjente overgrepsminner som fremkommer i slik terapi er gale. Noen av de ting som kommer frem og blir stemplet som minner i terapiprosessen vil være rimelige og adekvate representasjoner av tidligere hendelser, andre vil være mindre adekvate eller en blanding, og noen kan igjen være helt og holdent feilaktige. Det finnes ikke noen sikker måte i seg selv å skille mellom noenlunde korrekte og "falske" minner. Man må i så fall sjekke dem ut grundig, noe som nær aldri blir gjort på adekvat vis. Noen ganger kan man si at minnebilder med nær fullstendig sikkerhet ikke er korrekte, for eksempel når de forteller om umulige eller ekstremt usannsynlige hendelser (e.g. tidligere liv, ufokidnapping). Enkelte fortellinger har hatt sentrale detaljer som har latt seg sjekke ut og har vist seg å være gale.

Inntil noe annet er i nærheten av å bli sannsynliggjort, tiltres Arnfinns konklusjon. Skal noen anklages her, kommer man ikke utenom terapeuten.

Så får vi håpe at den fjerde statsmakt setter seg inn i temaet "falske minner" - og husker det ved neste korsvei.

Det er lite fare for at den anklagede skal glemme det.

Den stundesløse

Konfirmasjon om en drøy uke, tapetrester, papirer og plastposer flyter, workshopper galore på jobben, et par kvelder borte, 50-års dag hos en venn i Ofoten Sør-Troms til helgen, togforsinkelser i dag...

Ting kan likevel dukke opp både her og der de nærmeste dagene. Men ikke inngå noe veddemål.

Sært, Ceylon og slik

Muligens en ørliten knivsodd apropos til innvandrerdebatten?

Ihvertfall hvis de er rimelig fotogene gode katolikker.

Selv om enkelte stavemåter kan få det til å rykke i fordommene.

Verdens beste vitsetegning - tiende plass

Klikk her eh... nei her.

Så får vi se om vi får leve lenge nok til å nevne de som er høyere på listen. Hvis dere forstår.

Verdens beste TV-serier - niende plass

Selv om enkelte av oss i perioder skulle ønske det var annerledes, er det ikke slik at TV-serier utelukkende er science fiction. Det finnes enkelte slengere også i andre sjangere. Dermed kan vi allerede nå røpe at minst halvparten av listen dessverre ikke kan knyttes til SF.

På den annen side finnes det flere sjangere som går hjem hos oss nerder. En av disse er krim. Skulle noen ta seg tid til å sjekke bokhyllene her i heimen (men så god tid er det få som har), ville man få bekreftet at det er krim og SF som fyller mest.

Men i påvente av den endelige dramatiseringen av Dickson Carr, må vi lete blant andre kandidater etter mistenkte til listen over TV-serienes ti på topp.

Av eldre TV-serier er det vel stort sett bare Columbo som har holdt seg mer enn sånn noenlunde (selv om vi har sans for alt fra The Persuaders til Sherlock Holmes). Serien er fortsatt både sjarmerende og sjenial, enten vi snakker om alle mislykkede perfekte forbrytelser, eller Columbo sin bil, hund og sigar. For ikke å si bekledning i møte med styrtrike snobber.

I det hele tatt, humre, humre.

Likevel er det til syvende og sist ikke denne som kommer med på listen. Eller alle mer eller mindre avatariske spin offs av CSI.

Skuer vi i den retningen, må det for øvrig innrømmes en klar forkjærlighet for Bones, selv om det vel så mye kan skyldes grepet å la nesten hele etterforskningsteamet være nerder. Det sikrer en like trofast seerkjerne som Krf's grunnfjell.

Saken blir ikke dårligere av at David Boreanaz som vanlig har en strålende rolle. Til og med som en av de ytterst få troverdige - og rimelig tillitsvekkende - kristne hovedpersonene i noen TV-serie. Det er ikke bare i Norge at noe slik er rimelig oppsiktsvekkende. Og dermed ikke omtales.

En serie som kunne vært høyt på Listen er Life on Mars, ikke minst hvis den hadde gått en sesong eller fire til. Det skyldes ikke bare at den er lagt til det berømte året 1973 (med andre ord høydepunktet for rockemusikkens utvikling). Grunnen er rett og slett at intrigene spiller på uvanlig mange strenger - spenningsmessig, psykologisk og sosialt. Oppfølgeren Ashes to Ashes kjører det hele videre på imponerende vis, selv om den foregår på 80-tallet (altså i et sort hull for rockemusikken).

Etter denne runden bør kandidaten som kommer øverst blant krimserier ikke være så vanskelig å gjette. The Wire har gitt sjangeren en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning. I hvert fall hvis du synes det kan bli litt vel mange mord i biblioteket, kjemitimer og uklanderlig kledde FBI-agenter.

Nå må jeg på den annen side innrømme at jeg ikke har sett spesielt mange episoder av The Wire. Dermed er det en fare for at jeg kan ha latt meg forføre av hypen. Det er bare å innrømme at jeg får litt tvil når serier også anbefales i Dagsavisen. På den annen side er det kanskje større fare for at serien havner litt for lavt på listen.

Så her handler jeg i tro. Basert på rimelig gode grunner. Slikt skjer.

"Har du hørt om Necronomicon, min venn?"

Da tør du ihvertfall ikke se her.

Aril

Det er noen man bare må respektere, selv om man ikke skulle være enig på alle områder, eller ganske så irritert på flere.

Thor Heyerdahl er en, Fritjof Nansen en annen - Aril Edvardsen en tredje.

For mange år siden var jeg sterkt i tvil om Aril. Drev han bare med manipulering og pengemas? Var han bare en norsk utgave av kyniske evangelistkremmere fra USA? Dagbladet var ihvertfall ikke i tvil. Og pinsebevegelsen ga ut en hvitebok.

Dermed endte jeg opp på ett av hans møter i Trondheim tidlig på 80-tallet. Aril var da i gang med en omfattende innsamling for å utvide Sarons dals TV-aktiviteter. Noe jeg vel selv ikke direkte så på som kun en god ting.

Jeg forventet en emosjonell innledning med fengende sanger og såkalt sterk forkynnelse, før han til sist kom med en lang og innstendig appell om penger, koblet med noen velrettede løfter og trusler.

I stedet foregikk det motsatt. Etter et par korte åpningssanger kom han på scenen og sa enkelt og greit at alle visste hvorfor han var der - det var bare å lese Dagbladet. Dermed kunne de som ønsket det bidra, slik at Aril kunne komme i gang med møtet. Etter at kurven var gått rundt (samt skjemaer der man ev. kunne føre opp navn og adresse), begynte kvelden for alvor.

Aril snudde dermed opp ned på flere av mine fordommer om TV-evangelister og teltmøter. Han levde som om han trodde at Gud fantes.

Jeg har senere hørt ganske mange historier som tyder på det samme, enten det gjaldt å dempe de mest ivrige på tungetale når forkynnere var samlet for å be for møtet, eller andre som i for stor grad lot kjødet overstyre dømmekraften.

Det betyr ikke at han alltid opptrådte korrekt og klartenkt. Han var en fokelig fyr som sjelden nølte med å fortelle hvor mange som var blitt helbredet og frelst på møtene verden over. Mange ganger syntes det hele ganske overdrevet, for ikke å si søkt. Det var ikke bare vanskelig å etterprøve, det var mye som tydet på at han overdrev. Selv var jeg vel oftere mer sint enn stolt når jeg hørte de mildest talt blandete rapportene.

Samtidig var hans fokus på å etablere lokale ledere og evangelister profetisk - for å si det på Aril-måten. Han ønsket ikke at de han nådde gjennom radio, TV og arenamøter skulle være avhengige av stadig nye kampanjer, eller av Den store hvite mann. Oppbyggingen av nasjonale menigheter førte dermed til en varig effekt, for ikke å si en lokal selvforståelse som på mange måter minnet om det vi kan se i Apostlenes gjerninger.

Aril var samtidig en person som ikke helt kjente sine begrensninger. Vi ser dette spesielt i hans senere bøker. Han reiste mye rundt i verden. På flyplasser og forsamlinger verden over kom han over den type litteratur som lå til grunn for alt fra Da Vinci-koden til Däniken, i spekteret fra Hancock til Hovind.

Dette er fengende saker som det er lett å la seg rive med av, særlig hvis man ikke har særlig mye fagbakgrunn. Entusiaster blir da fort entusiastiske. Og evangelister er ikke kjent for å holde noe tilbake når de opplever at de har mottatt et budskap. Enten det nå handler om vinkler i pyramider eller vannveien til Amerika - i forhistorisk tid.

Resultatet var en serie bøker om vår ukjente fortid. I iveren etter å bevise Bibelen ved mystiske funn, gikk Aril litt vel fort på limpinnen. Som med Tor Heyerdahl, overstyrte fikse idéer hans ellers sunne fornuft. Dermed så han bibelhistorie i pyramider, matematikk og dinosaurstatuer, uten å ta det så nøye med (eller i det hele tatt sette seg inn i) hvordan dette ble vurdert av normalvitenskapen. Hans kreative genialitet ble dessverre mer komisk enn konstruktiv.

Når meldingen om Aril Edvardsens bortgang nær 70 år gammel er nådd oss, husker vi ham imidlertid heldigvis mer for fremtidsvisjoner enn for fortidsvyer.

Vi snakker rett og slett om en av de mest imponerende nordmenn som noen gang har levd. En som fikk med seg statsledere og hundretusener på møter verden over, selv når han var i muslimske land. Aril lot seg ikke knekke av kritikk, kjetterstempel og forståsegpåere. Mange ganger syntes det som om det bare gjorde ham mer sikker i sin sak. Dessverre også når han møtte seriøse motspørsmål.

Aril Edvarsen var en av de mest edruelige personer jeg har møtt. Samtidig var han like kreativ som Kjell Aukrust. Hadde han levd på 1800-tallet ville han fort blitt en blanding av Marcus Trane og Hans Nilsen Hauge. For ikke å si Ole Bull.

Det er viktig, men ikke lett å lære av denne type personligheter. Om ikke annet får vi håpe og be om at vi også kan få ettertenksomhetens kappe. Og evnen til å koble det faglige med det folkelige.

Enten vi forsøker å si noe om Jesus fra Nasaret eller bronsealderens sjøfarere.

"Æresdrap"

Verst.

Pakistanske myndigheter har beordret en granskning etter at tre tenåringsjenter ble levende begravd i såkalte æresdrap.

Så får vi håpe at denne skammen på alt som heter Pakistan virkelig vil bli straffet. Grundig. Dog helst ikke med steining eller levende begravelser.

Æresdrap er forholdsvis utbredt i stammesamfunnet i Balochistan-området. Men det å begrave folk levende er et enestående tilfelle.

Kritikerne hevder at myndighetene ignorerer temaet i et forsøk på å samle stemmer i området i forkant av valget lørdag.

Men vi har våre tvil om at det ender med en straff som gjenoppretter æren.

Sjakkspillere

Ikke så verst, Magnus!

Så får vi bare håpe du ikke blir gal. I motsetning til diktere.

En blogg å sikle etter?

Så avgjort.

Du finner nå Den gule (eller var det gale?) mullaen fra vest her. Det er ikke behov for å ta med smilebøyle.

En tegner å sikle etter?

Denne skissen av Noel Sickles er om ikke annet verdt en kikk.

Verdens beste TV-serier - tiende plass

Før trofaste lesere rammes av for sterk discomgoogolation i mangel på umiddelbart tilgjengelige oppdateringer, kommer en ny oppdatering av selveste internettet.

Denne gang mer om TV-serier. For et spørsmål som kan gi gjenlyd på bane og buss, er hvilken serie som faktisk er best, eller i det minste mer verdt å bruke tid på enn mange andre.

Vi skal derfor bruke noen dager fremover til å telle ned, i følge det ærværdige seriescriptet å starte med tiende plass.

Selv om undertegnede har forlystet seg i sommer med enkelte episoder fra både den opprinnelige Flash Gordon-serien fra 1936 (severdig), for ikke å si Tarzan (1935, seermulig), Mandrake (1939, brukbar), Phantom (1943, ubrukbar) og Terry and the Pirates (1940, pinlig) - i det hele tatt er det utrolig hvor ofte gode ideer fra bøker og tegneserier skusles bort i filmer og TV-serier - må det innrømmes at serier fra noe særlig før 1990 ikke helt treffer målgruppen meg.

Tiende plassen gikk til om ikke vårt siste håp, så ihvertfall serien som i stor grad ga både seere og produksjonsselskaper tilbake troen på at det var mulig å lage god science fiction for rimelig voksne.

Vi snakker med andre ord om J. Michael Straczynski sitt mesterverk Babylon 5.

Hadde ikke sesong 4 blitt mye av et kappløp med plottet for å komme i mål, da Prime Time Entertainment-nettverket var i trøbbel og en femte sesong lenge syntes tvilsom, ville den garantert havnet i en høyere bane.

Som den nå ser ut er dette fortsatt en av de aller mest storslagne og gripende TV-serier. Ikke minst bryter den ned fordommer om pappaktige personskildringer i science fiction. Det er få som ikke blir betatt av, eller adrenalinsint på, atskillige i galleriet av gærninger og genier man møter i Babylon 5.

Skulle noen (enten det nå skyldes dype hemmeligheter i fortiden eller ei) ikke like science fiction som sådan, eller i det minste ha en sunn og solid skepsis til alt som omfatter fremtid og fremmede planeter, er et besøk på romstasjonen Babylon 5 avgjort en måte å avlære noen fordommer.