Retorikk og revirmarkering

Selv om NRK etterhvert er blitt i mindretall blant media som betegner Anders Behring Breivik i overskriftene som "kristen terrorist", er det fortsatt ikke helt uvanlig å høre dette.

USAs kristenkonservative krymper seg når den norske massemorderen Anders Behring Breivik blir beskrevet som en «kristen terrorist». Men det er det han er, mener amerikansk terrorforsker.

Og siden vi da snakker om en oppegående forsker som Mark Juergensmeyer, er det grunn til å trå litt forsiktig så vi ikke misforstår forklaringer og forbehold.  Begrepet "kristen" har rett og slett ulike betydninger og betoninger og det kan ligge mange motiver bak bruken (polemiske, politiske, personlige osv.), enten det handler om en selv eller andre.

Leser vi intervjuet ser vi at Juergensmeyer er ganske tydelig på hva han selv legger i begrepet. Han snakker ikke om personlig tro eller tilslutning til noe trossamfunn, men om religiøs orientert retorikk.

Det er riktig at Behring Breivik var mye mer opptatt av politikk og historie, enn skrifter og religiøs overbevisning. Men det samme kan i grunn sies om Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri og alle andre islamistiske aktivister.

Poenget er rett og slett at vi må bruke like begreper når vi snakker om disse to terroristaksene. Det er like (u)rettmessig å kalle Breivik for kristen som bin Laden for muslim, selv om sistnevnte antagelig hadde et atskillig mer personlig eller inderlig forhold til sin gudstro.

De er på mange måter speilbilder av hverandre.

Anders Behring Breivik skriver om al Qaida med beundring, som om det han virkelig ønsker er å skape en kristen versjon av deres hellige krigere. Behring Breivik var fascinert av korsfarerne, og innbilte seg at han var medlem av Tempelridderne – den tusen år gamle korsfarerhæren. Han skulle gjerne ønske at han hadde en kristen hær som lignet al Qaidas muslimske militante.

Med andre ord: Hvis bin Laden var en muslimsk terrorist, er Behring Breivik en kristen terrorist.

Og likheten er (sier Juergensmeyer) slående mellom Timothy McVeigh som bombet Oklahoma City i 1995 og Breivik. For begge handlet dette om å redde samfunnet fra noe de oppfattet som forferdelig. Dermed er det slik at de ikke så mye er for noe som mot noe.

Begge var kjekke, unge, vestlige menn som innbilte seg at de var soldater i en kosmisk krig for å redde kristendommen. Begge trodde at deres masseødeleggelser ville utløse en enorm kamp for å redde samfunnet fra multikulturalisme, en av flere liberale tanker som hadde skylden for at ikke-kristne og fargede mennesker ble akseptert.

Her og andre steder ser vi forøvrig en klassisk feiloversettelse som gjør at dette hos NRK fremstår mer religiøst enn hos Juergensmeyer. For det Breivik er opptatt av her er ikke Christianity (kristendommen), men Christendom - kristenheten - eller med andre ord (det han oppfatter som) vestens kultur.

Breivik er uansett mest fokusert på fiendebildet.

Fienden i denne innbilte, altomfattende krigen var «de kulturelle marxistene/multikulturalist-eliten», som han så på som «vår tids nazister, som har tenkt å lede oss inn i det kulturelle slakterhuset ved å selge oss til det muslimske slaveri», ifølge manifestet.

Breivik viser lite annet enn en muslimhaters dødelige konspirasjonsteori koblet til en romantisert drøm om kristenheten.

Juergensmeyer støtter dermed ikke NRKs overskrift. Breivik er ingen "kristen terrorist", men en som bruker kristennavnet for å få alibi og anerkjennelse.

Skal vi mene noe om personers "religion" må vi forholde oss til deres egne uttalelser, uten at  vi dermed må la oss lure av retorikk. Men det er ikke gitt at det kommer veldig mye klokt ut av å studere religiøse motiver hos en person som selv hevder han ikke er spesielt religiøs.

Noe Breivik da også sier rett ut.

“I’m not going to pretend I’m a very religious person as that would be a lie. I’ve always been very pragmatic and influenced by my secular surroundings and environment” (2083, side 1344).

For likevel å våge oss på en oppsummering har ABB et mer instrumentelt enn inderlig forhold til religiøse begreper og anvender dem primært som kulturmarkører, dels inspirert av serbisk nasjonalisme. Muligens kan man også finne spor av en mer psykologisk eller magisk vinkling der gudstro og ritualer brukes for å skjerpe sansene og øke motet og kampviljen, selv om det meste tyder på at dette mer er en del av hans retorikk enn at han faktisk har gjennomført religiøse ritualer med slike formål.

Breivik går til og med så langt som å si at han oppfatter religion som en krykke. Som han selv ennå ikke har benyttet seg av, men tror han kan komme til å gjøre når kulene suser om ørene.

"Religion is a crutch for many weak people and many embrace religion for self serving reasons as a source for drawing mental strength (to feed their weak emotional state f example during illness, death, poverty etc.). Since I am not a hypocrite, I’ll say directly that this is my agenda as well. However, I have not yet felt the need to ask God for strength, yet... But I’m pretty sure I will pray to God as I’m rushing through my city, guns blazing, with 100 armed system protectors pursuing me with the intention to stop and/or kill.” (2083, side 1404).

Med andre ord er det meningsløst å kalle Breivik kristen annet enn som "europeer" eller som revirmarkering mot islam. Han opptrer i det hele tatt så instrumentelt både her og ellers (som i tempelriddertøvet) at religiøse båser blir lite annet enn motsatser.

Dermed ser vi at han ikke kaller seg for en "religiøs kristen", men en "kulturell kristen". Følgelig krever han tilslutning både hos det han kaller ateistiske og agnostiske kulturkristne - og hos odinister.

”A majority of so called agnostics and atheists in Europe are cultural conservative Christians without even knowing it. So what is the difference between cultural Christians and religious Christians? If you have a personal relationship with Jesus Christ and God then you are a religious Christian. Myself and many more like me do not necessarily have a personal relationship with Jesus Christ and God. We do however believe in Christianity as a cultural, social, identity and moral platform. This makes us Christian.”

”European Christendom and the cross will be the symbol in which every cultural conservative can unite under in our common defence. It should serve as the uniting symbol for all Europeans whether they are agnostic or atheists.” (2083, side 1307).

Vi møter med andre ord ingen Breivik med en personlig tro på Jesus, eller en som er aktiv i en kristen menighet eller påberoper seg en kjent teologi eller trosbekjennelse. Han har etter over to uker i fengsel ikke bedt om å få snakke med fengselsprest. Han avviser alle dagens katolske og protestantiske kirker som "kulturmarxistiske", feige og/eller suicidale.

Den Anders Behring Breivik som vi møter i manifestet og media oppfyller kort sagt ingen klassiske eller meningsfulle definisjoner av kristen.

(Oppdatert 8. august: Se også religionshistorikeren Egil Asprems utmerkede og utdypende vurdering).

Tulleteologi og nasjonalisme

Når jeg ganske så kategorisk avviser at Anders Behring Breivik er kristen i noen meningsfull forstand (mer om det senere i dag), er det ikke fordi jeg fornekter at kristne kan gjøre dumme/dårlige/grusomme ting, dels også motivert av sin tro.

Tvert i mot har jeg et ganske så lite romantisk syn på dette etter å ha lest noen meter historie, slik jeg da også understreket i innledningen til Da kvinnen fikk sjel - og andre historier" (1998) og gjentok i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010):

For ordens skyld: La det være sagt direkte og umisforståelig: Troende kristne har vært ansvarlig for misforståelser, feilslutninger og fryktelige ugjerninger - også “i Jesu navn”. Kirken har enten på egen hånd - eller også motivert av verdslige makthavere - gått i bresjen for blodige oppgjør med annerledes troende. Det er ingen grunner til å underslå det, hverken moralske, politiske eller bibelske. På samme måte som vi oppfordres til å leve i lyset og bekjenne våre egne synder, bør vi erkjenne kristnes synder i historien. Lærer vi ikke av andres feil er det lettere å gjøre dem selv.

Dermed er det ingen grunn til å late som om fortidens korsfarere og inkvisitorer, konger og keisere, riddere og røverbaroner, eller dagens kristenfundamentalister eller homohatere i Uganda, nødvendigvis ikke er kristne hvis de begår dumheter, overgrep og grusomheter.

Selv om jeg kan være dypt uenig i mye av deres teologi, for ikke å si politikk, moral og menneskesyn. Og kan argumentere lenge for at det er forskjell på å være kristen og opptre kristent.

Men skal vi lære av feil, hjelper det å se dem. Vi løser ingen problemer med å omdefinere begreper eller kun kalle snille eller kloke personer for kristne (eller motsatt som vi kan ane hos nye ateister, at i den grad kristne er snille eller kloke er det altså ikke fordi de er kristne). Dette er av grunnene til at teologi, refleksjon og syndsbekjennelse/selvkritikk er så viktig - personlig og politisk.

Spørsmålet er mindre om noen er (eller kaller seg) kristne, enn hvilken teologi de har.

Og, kanskje enda viktigere, hvilke fordommer, fiendebilder og/eller konspirasjonsteorier som de knytter seg opp mot.

Nå er det enkelt sagt et ganske stort ... mangfold av personer og grupper vi snakker om, fra noen titalls tullekopper i Westboro Baptist Church til mer betydelige grupperinger som Tea Party-bevegelsen.

Nå er det ikke dermed sagt at alt, eller spesielt mye, av dette er farlig. Det er ikke akkurat tiden for å bygge opp under gamle eller etablere nye fiendebilder. Vi trenger heller ikke male videre om afrikanske konflikter eller den amerikanske høyresiden når så mye av dette allerede har såpass plass i den offentlige samtalen (selv om det sikkert er en konspirasjon at media så villig slår opp Westboro-gjengen).

I stedet skal vi ta en titt på noe mer nasjonale forhold, siden et medlem av Kristent Samlingsparti la ut et ... interessant innlegg på Verdidebatt rett etter 22/7 om at "Guds velsignelse forsvinner".

Poenget er ikke at dette er representativt for spesielt mange eller utgjør noen trussel, men at det synliggjør tendenser til en tenkning som kristne bør gjøre mer med enn å le av, riste på hodet over eller bøye det i skam.

Dette handler heller ikke om hvem som har skrevet saken, men om en type nasjonalistisk og konspiratorisk orientert teologi som er problematisk av flere grunner.

Første avsnitt er det ingen grunn til å gjøre annet enn å si ja og amen til.

Jeg er førstekandidat for Oslo Kristent Samlingsparti. Jeg er som alle andre i dyp sorg over de grusomme terrorhandlingene i Oslo sentrum og på Utøya. Vi tar på det sterkeste avstand fra disse handlingene.

Men så begynner premissene å komme til overflaten.

På den annen side er ikke vi som kjenner Bibelen og står Kristus nært, overrasket. Jeg har lenge advart mot at Guds velsignelse over Norge kan forsvinne og påpekt at Norges terrorberedskap er for dårlig. Senest for få dager siden anbefalte jeg å samarbeide tettere med Israel for å bedre terrorberedskapen. Alt dette er dokumentert på min Facebook-side.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Men det er ikke bare teologien som er tvilsom. Også fiendebildet er problematisk. For når det nevnes at Norge bør samarbeide tettere med (av alle) Israel, er det vanskelig å se annet enn at det fortsatt er muslimske terrorister som lurer i bakhodet.

Hva er det så som gjør at Norge er i ferd med  miste "Guds velsignelse"?

Årsaken til at Guds velsignelse nå er i ferd med å forsvinne, er at Arbeiderpartiet siden 1978, da den antikristne Fosterdrapsloven ble vedtatt, sakte men sikkert har avkristnet Norge. Høy innvandring fra ikkevestlige land, uthuling av familiens autonomi og tilrettelegging for skilsmisser, støtte til islamistiske terrorister, for liten satsning på Forsvar og politi i Norge, innføring av ekteskap for lesbiske og homofile, samt Støres anerkjennelse av en palestinsk-arabisk terrorstat er årsaker til at Herren nå er i ferd med å trekke sin velsignelse over Norge tilbake.

Vi ser igjen et tydelig, skremmende og inngrodd fiendebilde som minner langt på vei om Fjordman og hans følgere. Det er Arbeiderpartiet som er skurken - og det er ikke lite de har på rullebladet.

Men denne type tenkning handler ikke bare om nasjonalisme og sterke politiske fiendebilder. Den bygger også på kvasivitenskap. Har man først begitt seg inn på den sjåvinistiske linjen, skal det lite til å ta den helt ut, selv om det heller ikke her automatisk blir en slippery slope.

Velsignelsen som ble til Abraham og fulgte Efraims stamme (en av Israels 10 tapte stammer), ble overført til Skandinavia ca. 750 f.kr, da Efraims stamme ble bortført av germanere og nordboere og tatt med via russiske elver til særlig Norge og senere Storbritannia, er nå i ferd med å bli trukket tilbake av Herren.

Dette er (uten spesiell respekt å nevne) dessverre ett av mange eksempler på at kultarkeologi rører seg i vel mange grupper for tiden. Man overtolker tynne og tvilsomme kilder etter eget forgodtbefinnende. Man får fikse ideer som man bygger store og selvsikre konstruksjoner på. Man lager historiske supper på spiker.

Det føyer seg naturlig inn at denne type sekteriske og nasjonalistiske innlegg avsluttes med Åpenbaringsboken og en snarlig forestående endetid, for å gi ekstra motivasjon og underbygge at vi bør tro på Bibelen siden den har sett dagens situasjon så ... klart.

Det er kort sagt ikke lett å finne innlegg fra de seneste par ukene som klarere har kombinert smakløshet med sjåvinisme, alt i den gode moral og gudstros navn. Eller som ved sin evne til å lese ting inn i tekster tydeligere viser behovet for teologisk og politisk refleksjon.

Det vil kort sagt ikke bli noe valgskred for KSP i år.

Fristende feillesninger

Etter en uke på Kreta og noen numne dager før avreise må det tilstås at det klør i en og annen finger etter å bruke andre tastatur enn mobilens.

Det blir ikke bedre av at det ikke akkurat mangler temaer å skrive om for tiden.

Heldigvis er det kommet såpass mange vettuge bidrag i kjølvannet av bomben og massakren at det er liten grunn til å gjenta eller konkurrere med så mye av dette. Det beste fra blogger og aviser er da også blitt delt av mange på Facebook og Twitter de seneste par ukene og vil sikkert fortsatt bli det (Oppdatert 20:05 - Et bredt utvalg av dette finner du her).

Men siden den antijihadistiske bloggeren Fjordman, "Breiviks forbilde", har stått fram i dag etter mange rykter og avskyelige outinger (feilaktige selvsagt) om hvem han er, kan vi begynne med noen refleksjoner i den retningen.

Ikke minst siden noe av det han har tatt opp i enkelte av sine skrifter er ting flere enn konspirasjonspushere kan støtte, i hvert fall et stykke på vei. Det setter i det hele tatt litt støkk i noen og enhver når man drar kjensel på egne temaer hos personer knyttet til ekstremistiske meninger.

Og da mener jeg ikke på noen måte likheter i retorikk eller fiendebilde eller politisk ... analyse eller ordvalg om grupperinger eller den heller grandiose konspirasjonen om Eurabia og resten av det islamofobiske tøvet.

Man skal kort sagt mangle atskillig gangsyn og tolkningsevne for å se paralleller. Det kan ikke være veldig vanskelig å se mine ganske så klare og konsise brodder mot alskens konspirasjonsteorier, fiendebilder og fobier, for ikke å si teokratier og totalitære tenkesett. Det blir ikke likere av mangelen på fokus på innvandring eller i det hele tatt omtale av en angivelig stor og overhengende "islamsk fare". 

Samtidig er det ikke til å komme fra at vi er flere med en historieinteresse.  Fjordman og undertegnede har likevel tydeligvis lest svært mye forskjellig stoff (eller mye likt på svært forskjellige måter) og dermed havnet på hver vår side i spørsmålet om Eurabia-våset.

Men når det gjelder seriøs middelalderhistorie er vi nok et stykke på vei enige.

Dermed blir det dess mer beklagelig at noe av dette er blitt del av det syke surret i Anders Behring Breiviks manifestmøl. Ikke fordi det er noe galt med stoffet i og for seg, men siden det i noen øyne følgelig og forståelig får et negativt stempel.

Vi snakker mer presist om kapittel 1.23 i 2083 (side 244-252) der ABB gjengir Fjormans artikkel Western vs. Islamic Science and Religion som bygger på høyst seriøse, alminnelige og anerkjente akademikere som Lindberg, Grant og Huff om forskjeller og likheter mellom naturfilosofiens ("vitenskapens") vekstvilkår i islamske og kristne kulturkretser i ulike perioder.

Og der konklusjonen er at det ikke kun er tilfeldigheter eller bedre våpen som førte til at den vestlige kulturkretsen fikk mer bærekraftig teknologi og naturvitenskap.

Som altså er av de tema jeg stadig har berørt. Med unntak av noen typiske Fjordmaniske spytt og spark (bl.a. i de siste par avsnitt) er ikke dette veldig fjernt fra enkelte av mine bøker eller artikler, intervjuer eller innlegg, enten vi snakker i Aftenposten, forskning.no, Vårt Land eller Humanist.

Seriøs bok om islams positive betydning.



Mens det i motsetning til meg ganske så opplagt brukes, dels underforstått eller mellom linjene, for å vise hvor logisk og legitimt, religiøst og rasjonalistisk rett, det er å ... bekjempe islam, "vitenskapens fiende". 

Dette fører til det viktige spørsmålet om hvordan normal og nøktern forskning kan misoppfattes eller misbrukes av ekstremister for å gi galskap et ferniss av klokskap.

Eller rett og slett bli avfeid fordi forskningen er blitt brukt eller i det minste plassert i monstermanifestet.

Det hele blir muligens ikke bedre for en som nylig var ute med en bok om myter om europeisk historie, når det fremkommer at Fjordman har liggende et manus om det samme - selv om det er tvilsomt om det er stor likhet.

Mye tyder dermed på at det kan bli mer enn noen anelser behov for å være ekstra tydelig når man skriver om islam, europeisk historie og/eller middelalderen fremover, eller tar noen oppgjør med myter om kirken og vitenskapshistorien. 

Ikke minst kan det bli enda mer viktig å påpeke hva man ikke sier.

Det er i overkant slitsomt å ta bokstavelig utsagn som "først når du forteller meg hva du har lest, forstår jeg hva jeg har skrevet". Men det er likevel blitt uønsket tydelig at det noen ganger er klokt å gardere seg mot fristende feillesninger, selv om det er umulig å forutsi eller forstå alle.

Kvalmende røre

Og der kan du finne i listen til høyre Egil Asprems utmerkede blogg som det kan være viktig å følge for å forstå noe av det mer esoteriske eller ordensromantiske bakteppet til Anders Behring Breivik.

I første omgang anbefales denne artikkelen som belyser både hvorfor ekstremistiske motkulturer kan lene seg til stoffet som mainstream kaster på søppelhaugen - og samtidig hvor overfladisk Breivik forstår det.

Perhaps this does not explain much, but it does provide a nuanced answer to those who might want to start talking about a right-wing “esoterrorism”: No, we should not consider Brevik’s neo-Templar terrorist fantasies a “proper part of” Western esotericism as such. But neither is the presence of esoteric motifs entirely coincidental, and in fact we do find other traces of this within segments of the European New Right (Nouvelle Droite). In fact, however, when the esoteric links with politics in modern history it is almost always connected with various “countercultural” movements, and these may very well be on the left as on the right. Consider for example the utopian Socialist Spiritualists of the 19th century, and the connection between esoteric ideas culled primarily from Theosophy and Anthroposophy on the leftist counterculture of the 1960s and 1970s. It is as if an ideological critique of (or revolt against) modernity which seeks to incorporate a religious dimension hardly ever escapes the esoteric – whether the revolt comes from the left or the right.

Behring Breivik koker i det hele tatt sammen en illeluktende røre av dels motstridende elementer, dels elementer han ønsker å reformere til det ugjenkjennelige.

It also sheds some light on the question of religion in Breivik’s motivations, a topic which, among others, Massimo Introvigne has written about over at CESNUR. As Introvigne shows, the “Christian Fundamentalist” label which was tossed around quite a lot does obviously not fit at all. Instead, the strong Judeo-Christian element of Breivik’s ideological discourse is itself motivated by identity politics. One only has to read from the manifesto to confirm this. Breivik does not hide the fact that he considers himself a “cultural Christian” rather than a “religious” one:

“Myself and many more like me do not necessarily have a personal relationship with Jesus Christ and God. We do however believe in Christianity as a cultural, social, identity and moral platform. This makes us Christian.”

In fact, the existing institutions of Christendom are all seen as corrupt, weak and “suicidal”, and a thorough reform of Christianity is another of Breivik’s revolutionary aims. This would be a different church indeed, and it would include much of what has been “rejected” through earlier phases of European identity politics. Including “Odinism”.

Et usalig oppkok som krever at vi vender tilbake til en fortid som aldri har eksistert.

Mistrøstig manifest

Mangel på blogging de seneste par ukene skyldes ikke bare sjokket over fredagens rystende massemord, men rett og slett en noe travel sommer inkludert en og annen reise. Dermed har Facebook vært arenaen for bearbeiding, linker og kommentarer.

Men siden telefonen virker og journalister spør, kan lenkes til andre ting som legges ut, som intervjuet i Vårt Land om dette "manifestet" som setter sammen likt og ulikt i en infam analyse, styrt av sterkt høyreekstreme og enda sterkere konspiratoriske fiendebilder.

Ikke minst er det en utfordring at han blander anstendige og avskyelige kilder, noe som avhengig av øynene som ser kan føre til kortslutningen at alt er kun én av delene.

Uansett greit om vi ikke lar oss lure av hans situasjonsoppfatning, selvforståelse og bruk av honnørord.

Goliat slår David

Ettersom det (for å si det rundt og forsiktig) i enkelte kretser en stund har vært noen smuler skepsis til at kong David har eksistert, er det interessant at arkeologer i det minste kan finne en form for spor etter Goliat.

For ikke å si Samson.

Så får vi se om det faktum at minimalistenenes minimalposisjon stadig ... minimaliseres, påvirker medias oppfatning av bibelhistorien.

Vi linker uansett ordet til det høyfaglige bladet USA Today, selv om det tydeligvis ikke er lov verken å sitere eller omskrive innholdet.

Vi kan likevel vagt antyde at det er funnet en religiøs bygning i et område bebodd av et ... folkeslag som begynner på f og med en arkitektur med samme antall søyler som omtalt i et jødisk skrift i en fortelling om en sterk man med langt hår som velter dette antall søyler som altså kan telles på mindre enn én hånd.

Inntil man finner skjelettet av en stor mann med langt hår i nærheten, er det likevel tvilsomt om arkeologene endelig kan bekrefte Samson-fortellingen.

Noe de heller ikke tror de vil gjøre for Goliat, selv om mangt annet synes å passe.

Altså aldri. Slik er arkeologiens vesen.

Dessverre hjelper det nok heller ikke om noen lar seg inspirere av Piltdown-(på)funnet til å salte noen passende hodeskaller i området, med hull og hår. Dette vil tradisjonen tro avsløres innen femti år.

Spørsmålet er i stedet om man er villig til å la tvilen komme tiltalte Bibel noen smuler mer til gode på andre områder etter hvert som forhold man trodde var påfunn viser seg å ha opptil flere grader historisk basis. Det er kort sagt ikke nødvendigvis slik at noe er feil bare fordi det står i Bibelen.

Det kan jo også være slik i verdenshistorien og hverdagslivet at det hender ting som ikke etterlater seg særlig mye arkeologiske spor, men som noen likevel forteller videre og som (her er det bare å holde seg fast) til og med kan bli nedskrevet med riktige detaljer som navn og arkitektur.

I hvert fall sånn rent teoretisk.

Anfall og utfall

Har noen først fått en utdannelse eller interessefelt (og det hender det jo at noen får), kan det være fristende å tenke at akkurat min bakgrunn gjør meg i stand til å forklare svært mye.

Det slo meg første gang da min gamle foreleser i reguleringsteknikk ved daværende NTH, Jens G. Balchen, første gang slo frempå med hvor mye bedre det hadde vært om politikerne anvendte ... reguleringsteknikk i styringen av samfunnet.

Og det ble vel ikke mindre understreket av hvor ivrige enkelte informatikere var etter å sammenligne mennesket med datamaskiner (selv om kunstig intelligens til en hver tid var et fenomen som lå minst fem år inn i fremtiden) og gjenta lettere mekanisk hvor mye mer vi hadde forstått om vi hadde brukt datamodellering.

Nå er ikke dette forbeholdt teknologer, skal jeg dømme etter en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening av Karl O. Nakken og Eylert Brodtkorb.

Den gang handler det om sammenhengen mellom religion og epileptiske anfall.

Gjennom hele vår historie har epilepsi vært forbundet med noe mystisk og overnaturlig. Personer med epileptiske anfall har vært oppfattet som enten demoniserte eller hellige. Her gir vi en oversikt over det vi i dag vet om sammenhengen mellom epilepsi og religion ut fra en medisinsk synsvinkel.

Dette handler med andre ord ikke bare om synsing og formodninger, men om hva vi vet.

Dermed begynner det å melde seg en viss undring når vi allerede i andre avsnitt av sammendraget leser at dette ikke akkurat er basert på grundige empiriske studier med doble blindtester, store utvalg og presise definisjoner.

For å si det forsiktig er det ... uvant at man bruker anekdoter som hovedgrunnlag for en fagartikkel.

Materiale og metode. Artikkelen er basert på et ikke-systematisk søk i databasen PubMed, biografier om Vis-Knut samt forfatternes egne erfaringer.

Muligens er da artikkelen heller ikke ment så faglig, siden den kalles for en "oversiktsartikkel" og har et klart mer kåserende enn kvantitativt preg. Det kan til og med være litt tongue in cheek når det brukes faglige begrepsrammer som "metode", "resultater" og "fortolkning".

Noe må i hvert fall ligge bak at det er mulig å få publisert denne type ... studier i et faglig tidsskrift, med tilhørende "sannsynlige" resultater, selv om de ikke er utpreget kvantifiserte.

Fortolkning. Epilepsi som forklaringsmodell til åndelige opplevelser er et kontroversielt tema, men det er sannsynlig at temporallappsepilepsi har påvirket vår religions- og litteraturhistorie i større grad enn erkjent. 

Men artikkelen støtter i hvert fall utvilsomt forfatterenes innledningspassus om at "Epileptiske krampeanfall har til alle tider vakt undring og spekulasjoner".

Hva er det så man sier, noe mer konkret?

Religiøs tro er et subjektivt fenomen, dypt personlig og vanskelig å konkretisere. Det finnes to hovedformer for religiøsitet, har det vært hevdet: den «dagligdagse» troen, ofte overført gjennom foreldre eller samfunnet, og de mer intense, ekstatiske religiøse opplevelsene og omvendelsene, som kan ha en akutt og nærmest anfallsmessig karakter. Disse siste er et interessant fenomen. Selv om de bare opptrer hos noen få, kan beretninger om slike opplevelser få stor betydning for mange mennesker.

Det overrasker ikke at kildehenvisningen til vinklingen ikke er fra moderne religionsfilosofisk forskning, men noe de kaller for "James W. The varieties of religious experiences. New York: Longmans Green, 1902".

Som vi uten fare for å bli dypt subjektive kan konkretisere til å være skrevet av den ikke helt ukjente William James.

Når det gjelder konkrete sammenhenger mellom sykdom og religiøsitet er man heller ikke helt klare.

Det har lenge vært kjent at sykdom, særlig psykiatriske lidelser (manier, psykoser) og epilepsi, kan påvirke - enten forsterke eller svekke - folks religiøsitet (2). Hensikten med denne

Julius Cæsar - religiøs epileptiker

artikkelen er å vise noen eksempler på at religion og epilepsi kan være forbundet på flere vis.

Dermed ser vi at dette "kan påvirke", men siden dette kan gå hvilken vei som helst, er konklusjonene noe mangetydige og dermed problematiske å bruke til så mye.

Begrepsbruken er til tider tilsvarende uklar.

Gjennom middelalderen og i renessansen ble religionen brukt i behandlingen av folk med epilepsi, ettersom man mente anfallene skyldtes Guds eller djevelens straff for deres egne eller forfedrenes synder.

Vi ser med andre ord at  noe så klart og konsist som religionen, altså noe som forfatterne selv rett over kaller for "dypt personlig og vanskelig å konkretisere" ble brukt i behandlingen. I tillegg mangler ikke bare kilder til at det var vanlig å mene at anfallene skyldtes noe slik, det sies til og med rett ut at det her er mange potensielle feilkilder for selve diagnosen epilepsi. 

Opp gjennom historien finnes det mange religiøse personligheter som man antar har hatt epilepsi. Det gjelder så vel profeter og helgener som grunnleggere av sekter (tab 1). Det må understrekes at indikasjonene på at de virkelig har hatt epilepsi varierer, og jo lenger det er siden vedkommende levde, desto mer usikker er gjerne diagnosen. Holdepunktene for at de virkelig hadde epilepsi er gjerne basert på senere nedtegnelser - med de potensielle feilkilder dette innebærer.  

Når man så først gir en navneliste, virker den mer enn lettere vilkårlig.

Mens flere av navnene er kjente i religionshistorien (som Buddha og Muhammed, skjønt det hadde vært interessant å se grunnlaget for å betegne dem som epileptikere) og noen av dem for sine voldsomme syner (som Esekiel), er andre mest kjente for andre ting.

Det er vel ikke helt vanlig å betrakte Cæsar som sentral i religionshistoriken, selv om han i kraft av sin embete også hadde en formell religiøs posisjon i Roma. Og det begynner nok også å bli noen år siden det var spesielt utbredt å oppfatte Paulus som epileptisk (forfatterne kunne nok også med fordel henvist til J.R. Brorson og K. Brewer, "Matters arising: St Paul and temporal lobe epilepsy," J Neurol Neurosurg Psychiatry 1988; 51; 886–87, som refert til i denne oversiktsartikken).

Når man så i en liste på kun 13 "religiøse personer" ender med å trekke fram Søren Kierkegaard ("Filosof, grunnlegger av eksistensialismen") mer enn aner man at forfatterne har vært i beit for eksempler.

Det samme gjelder når man trekker fram heksekortet.

Djevlebesettelse, dvs. at djevelen eller en demon hadde tatt bolig i epilepsipasientens kropp, har vært en seiglivet myte. I 1487 utga to dominikanermunker en bok om hekser, Malleus maleficarum. I denne sto det at heksene bl.a. kunne gjenkjennes på sine epileptiske anfall. Det er blitt hevdet at mellom 100 000 og en million kvinner med epilepsi ble brent på bålet som følge av denne boken.

Noe som er så på kollisjonskurs med hekseforskningen at det er vanskelig ikke å få noen lettere antydninger til anfall. Ikke bare er antallet håpløst (totalt sett ble det henrettet færre en 50 000 fordelt over noen hundre år og de fleste i områder langt unna kirkelige sentra), diagnosen er dobbelt feil.

Det er verken slik at hekser ble ansett for å være djevlebesatte (i såfall hadde de ikke vært strafferettslig ansvarlige) eller spesielt ofte var epileptikere (Malleus maleficarum ble da heller ikke tatt så alvorlig av særlig mange).

Igjen ser vi at datagrunnlaget for artikkelen rakner. Man står igjen med feiltolkninger av historiske kilder (som man uansett ikke oppgir eller siterer) og anekdotiske eksempler.

Både Vis-Knut og Dostojevski er sikkert vel verdt noen studier, men det er å strekke det litt langt å basere konklusjoner (eller mulige konklusjoner - artikkelen er heldgivis lite bastant) i et legetidsskrift på personer man ikke er i nærheten av å vite er representative for noe som helst.

Noe forfatterne synes å forstå selv.

Konklusjonen er dermed ikke mer spiss og spennende enn at man gradvis modifiserer seg ned mot null gjennom fire punkter Hovedbuskap (mine uthevelser):

• Til alle tider har epilepsi vært forbundet med noe mystisk eller overnaturlig
• Enkelte personer med temporallappsepilepsi har fortalt om sterke religiøse opplevelser under eller etter anfall
• Trolig kan anfall med religiøst innhold ha utgangspunkt i fremre del av insula
• Det må antas at temporallappsepilepsi har preget vår litteratur- og religionshistorie mer enn det som tidligere har vært erkjent

Uten at det nevnes noe om hvor mye som tidligere har vært "erkjent" eller ei.

Dette minner med respekt å melde mindre om forskning enn om å koke suppe på en spiker. En mulig sammenheng mellom muligens epileptiske anfall hos enkelte religiøse tolkes til at det må antas en større sammenheng mellom religion og epileptiske anfall enn tidligere kjent.

Konklusjonen er med andre ord grei:

Ut fra denne oversikten vet vi at vi ikke vet noe om sammenhengen mellom epilepsi og religion ut fra en medisinsk synsvinkel.

Filosofigårds på Risøya

Det er ikke helt til å komme fra at opptil flere av rapportene fra årets Skjærgårds gleder en som lener seg i denne bloggens retning.

Vi snakker ikke da om seneste innen technogospel eller tilgangen på varmt vann i dusjene, men rett og slett omfanget av filosofiske innslag.

Nå betyr nok ikke det at festivalen akkurat nedtoner music & mission, men det gir litt varme en overskyet sommerdag å få bekreftet at det som litt enkelt kan kalles den kristne grasrota i stadig større grad synes å åpne øynene for sin egen tankemessige tradisjon.

Dermed er det blitt naturlig å ha seminarer med temaer som hverdagsfilosofi i grådighetens tid ved Henrik Syse.

Seminaret handlet om hverdagsfilosofi og hvordan vi kan vise måtehold i grådighetens tid. Syse tok utgangspunkt i de syv klassiske dydene: Måtehold, mot, klokskap, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet.

– Noen dyder trenger alle mennesker å øve seg i. Det handler om kvaliteter vi bør søke og utvikle. Det dreier seg om hvem vi ønsker å være.

Det blir ikke mye dårligere når også en såpass frisk og frittalende fyr som Morten Dahle Andersen på en serie møter markedsfører artikkelsamlingen Troverdig Tro som han var redaktør for i fjor, med flere bidrag på relativt solid nivå.

Det blir kort sagt spennende å følge med på om festivalen inspirerer flere til å bli filosofer enn misjonærer.


Skjærgårds 2011 from Skjærgårds on Vimeo.

Harrytur igjen

Her er forøvrig det uforskammede leserbrevet til Aftenprofetenposten 2. desember 2001, som nevnt i Potterpurriet om "Harry Potter som Jesus".

Merk den kledelige og korrekte antikommersialistiske holdningen i siste avsnitt; man var da ikke småbarnsfar for ingenting.

Ja til Harry Potter!

Karine Maniscalco (KM) undrer seg over at ingen har motforestillinger til Harry Potter. Da er det nok mer underlig at hun både har klart å overse den årelange debatten om bøkene, og ikke har forstått den ene hun har lest.

Man kan spørre om KM's evne til å forstå moral når hun hevder at grensen mellom "rett og galt, godt og ondt, viskes ut". Bøkene understreker tvert i mot avgjørende forskjeller. Det er ikke tillatt med "alle midler". Som i Bibelen og gode spionromaner handler det om å se under overflaten og forstå de virkelige spørsmålene. Det finnes dypere verdier enn reglementet ved Galtvort. Det er utrolig hvis KM mener at blind etterfølgelse av et reglement er viktigere enn kampen mot det onde.

I første bok ser vi at det onde kan beseires ved en kjærlighet som gir sitt liv for andre. Det er sjelden å finne så dype verdier i moderne fortellinger.

Det er ingen tvil om at spiritisme skildres som ondskap. Alle som driver med dette tar skade, på kropp og sjel. "Spiritismen" som KM synes å se at Harry driver med i bok to, er vel at han snakker med dette sutrende spøkelset. Å sammenligne dette med åndemaning er avslørende for evnen til å ta poenger. Med samme målestokk blir Dickens "En julefortelling" en studie i okkultisme, ikke oppgjør med ukjærlighet og gjerrighet. Potterbøkene viser nettopp hvor grusomt det onde er. Og det er bra å se for barn som er opptatt av trolldom, selv om man kan diskutere hvilke aldre de senere bøker er egnet for.

KM klarer dessverre ikke å skille mellom staffasje og indre verdier. Det Harry læres opp i er parodier på klisjeer om sopelimer, tryllestaver, magiske dyr og besvergelser. Dette handler om myter og eventyr, ikke om "svarteboka". Ser vi bak kulissene, finner vi stor vekt på å velge det gode, enten det gjelder vennskap, forfengelighet eller rasisme. Ved siden av Narnia-serien er dette kanskje de bøkene som egner seg best til å vise barn avgjørende verdier og kriterier for rett og galt.

Mon tro hva KM vil finne i "Snehvit", "Askepott", og "Gutten som Kappåt med Trollet"? Her møter vi også både hekser og troll, men samtidig er det ingen tvil om at det onde ikke fremstilles positivt. Og den gode fe i Askepott er symbol på det gode, ikke markedsføring av noe ondt.

Det som imidlertid kan bekymre ved Harry Potter, er rett og slett alt kjøpepresset. Mens Rowling leverer et kvalitetsprodukt, er det vanskelig å si det samme om butikkenes hekseklær og kortspill etc. Skulle jeg skrevet noe negativt om Potter, måtte det være om den massive kommersialiseringen som river ned det bøkene bygger opp.

Et leserbrev som altså ble kommentert på Debattsentralen samme dag med bl.a. at

I et desperat forsøk på å forsvare "Harry Potter"-bøkene mot treffende kritikk fremsatt av Karine Maniscalco den 25.11 i Aftenposten, forsøker en viss Bjørn Are Davidsen, Ski, den 2.12 på alle mulige måter å stemple mennesker som ikke liker "Harry Potter" som dumme - måten han omtaler Maniscalco grenser til å være injurierende. Istedenfor å argumentere på en skikkelig måte påstår han dessuten frekt og freidig at Maniscalco ikke har forstått hva boken dreier seg, og at hun ikke klarer å skille mellom staffasje og indre verdier. Han hevder at trolldomsklisjéene boken i det vesentligste er bygget opp av bare er parodier. Men jeg spør meg: Er de virkelig det? Hva om de er ment dødsens alvorlig?

Et stempel som det bare var å ta dødsens alvorlig på alle mulig måter.

Fossile forestillinger

Typisk alpepositur. Hentet fra her

Behovet for å stålsette seg i møte med populærvitenskap blir dessverre ikke mindre. Jeg har ofte lurt på hvorfor oppspinn om europeisk historie blir formidlet som selvfølgelige sannheter i tiår etter tiår, uansett hva slags kanal eller program man sveiper innom.

Enten grunnen er at man ikke vet eller ikke vil bedre, klarer jeg ikke helt å bestemme meg for hva av de to som er verst.

Selv om det er en stund siden jeg har sett History Channel var det dermed ikke akkurat overraskende at tirsdagens program om alpenes historie (det trettende i en serie om hvordan jorden ble til) var like forsteinet som før.

Noe som synes vanskelig å unngå når noen nærmer seg vitenskapshistorie, enten vi altså snakker HC, NRK2 eller Nasjonal digital læringsarena.

Altså igjen bare å himle høyt med øynene i møte med History Channel der kommentatoren kunne røpe for millioner seere at mens de fleste andre lærde på 1500-tallet trodde jorden var flat, forsket Leonardo da Vinci på fossiler i alpene. Han kunne ikke godta at disse stammet fra syndfloden, slik Den katolske kirke hardnakket hevdet.

Mens kameraet panorerte ... talende (ikke minst siden det ikke var bygget den gangen) mot Peterskirken.

Og da hadde man i grunnen ikke mye annet valg enn å gi seg.

Forståelsen er enkel og grei. Siden Kirken var en sterk maktfaktor og kulturell premissleverandør, og dessuten (for å si det som femåringene i enkelte debattfora) slem og dum, var all vitenskap egentlig umulig så lenge Kirkens klamme hånd bestemte.

Og dermed var det slik at det var Bibelen som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen (for å si det med Terje Nordby i Mytekalenderen), og alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

At det i realiteten var omtrent motsatt, har vist seg vanskelig å formidle. For det som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen var ... urokkelig naturvitenskap.

Var noe demonstrert naturfilosofisk - enten av Europas egne lærde, hos de gode gamle grekerne eller mer moderne arabere - tolket Kirken Bibelen i lys av dette, så lenge det ikke begrenset Guds allmakt (som mye av debatten på 1200-tallet handlet om, som spørsmålet om vakuum var mulig).

Slik tradisjonen hadde vært siden i hvert fall 200-tallet og de som var involvert i Galilei-saken også ga uttrykk for, skriftlig (som Bellarmine i et brev i 1615).

Men, og dette er et viktig men: Hvis det ikke fantes noen naturfilosofisk demonstrasjon på et område, brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk.

Som når det gjaldt jordens alder. 

Selv om Aristoteles og andre greske tenkere hevdet at universet var evig, noe som selvsagt var tatt hensyn til i middelalderens gudsbevis, var dette omdiskutert (det var sterke logiske grunner til å avvise en slik tanke) og ikke på noen måte demonstrert.

Men hvordan forholdt man seg så til fossiler? Var ikke de - som hadde vært kjent i tusener av år - et umisforståelig bevis både på evolusjon og jordens alder? Og dermed noe som nettopp avslører Kirkens undertrykkende makt?

Og er barnelærdom, slik det nesten uten unntak fremkommer i dagens lærebøker for grunnskolen, som i "Naturfag for alle", om jordens og livets historie.

Middelalderen i Europa var dominert av Aristoteles' statiske verdensbilde sammen med Kirkens krav om at enhver observasjon skulle tolkes på en måte som stemte med Bibelens ord. Med renessansen kom de direkte observasjoner og eksperimenter inn i bildet, men fortsatt var det om å gjøre at enhver tolkning skulle stemme med skapelsesberetningen i Det gamle testamente, noe som rammet dette fagfeltet særlig hardt. Jorden skulle ikke være eldre enn knapt 6000 år og fossiler ble avfeid som naturens spill.

Selv om det er litt uklart for meg hvorfor det er så dumt å oppfatte fossiler som naturens spill.

Siden det nærmer seg minnedagen for sakseren Albertus (1316-1390) kan det med andre ord være på tide med en liten leksjon i geologihistorie, for ikke å si fossilforståelse.

Fjell og fossiler hadde lenge vært av interesse for naturfilosofene. I middelalderen leste man i det hele tatt slike med lyst og lykt. Selv om noen tenkere i perioder kunne møte motstand (som Aristoteles på deler av 1200-tallet), ble de som en hovedregel nærmest omfavnet for mye.

Utfordringen var ikke noen monolittisk, kirkelig lære. I stedet handlet den mer om at det var mange ulike teorier i omløp.

Noen mente at siden fossile skjell lignet på dem på stranden, måtte de en gang ha vært levende dyr. Den største tenkeren, Aristoteles, syntes å ha ment at fossiler ble dannet av gasser og dermed var etterligninger (og ikke spor) av levende organismer.

Noe som ble tatt som god fisk i en tid der man var vant til statuer og ikke hadde noen god teori om hvordan noe organisk kunne forvandles til stein.

På 1000-tallet forklarte Ibn Sienna at fossiler skyldtes spontant forsteinende væsker.

If what is said concerning the petrifaction of animals and plants is true, the cause of this (phenomenon) is a powerful mineralizing and petrifying virtue which arises in certain stony spots, or emanates suddenly from the earth during earthquake and subsidences, and petrifies whatever comes into contact with it. As a matter of fact, the petrifaction of the bodies of plants and animals is not more extraordinary than the transformation of waters.

Når vann kunne fryse til is på sekunder, var det ikke underlig om levende organismer kunne bli til stein.

Siden de beste naturfilosofene, enten de var kristne eller ei, mente dette skjedde spontant, trengte man ikke noen lang forhistorie for å forklare fenomenet.

Men hvordan hadde fossilene havnet på toppen av fjell?

En mulighet var selvsagt Storflommen kjent fra fortellingen om Noa. Siden vannet dekket også fjellene, var det ikke annet å vente enn at man fant sjødyr høyt oppe.

Men man vurderte også geologiske årsaker.

Dermed slipper vi inn Albertus som altså ikke er noen perifer figur, men både ble rektor ved universitetet i Paris og biskop. Som elev av selveste Buridan gikk han ikke av veien for heller dristige tanker, som at riktige konstruerte maskiner kunne holde seg oppe i luften, på linje med hvordan skip kunne flyte i vann.

Og han var heller ikke dårlig som geolog.

The erosion produced by rivers constantly draws terrestrial particles from the continents to the bosom of the sea. This erosion, which, by scooping out the valleys, has shaped the mountains, constantly displaces the centre of gravity of the terrestrial mass, and this mass is in motion to bring back the centre of gravity of the earth to the centre of its figure. Through this motion the submerged portions of the earth constantly push upwards the emerged parts, which are incessantly being eaten away and afterwards replaced by the submerged parts.

Det var nettopp Albertus' teorier som fengslet Leonardo.

At the beginning of the sixteenth century this theory of Albert's strongly attracted the attention of Leonardo da Vinci and it was to confirm it that he devoted himself to numerous observations of fossils.

Nå ble ikke Leonardo hørt så mye på siden han ikke offentligjorde noe, men gjemte det hele bort inntil hans private notater i kode ble oppdaget på 1800-tallet.

Selv om tenkere som Girolamo Fracastoro (1480-1533, også kjent som opphavsmannen til syfilis, i hvert fall begrepet) og Bernard Palissy (1510-1590) leverte interessante bidrag, må vi altså dermed vente til 1600-tallet for å finne gjennombruddet.

Og vi snakker ikke da om en radikal, ateistisk tenker langt unna noe kirkelig maktsenter. I stedet skjedde det hele ved en nyfrelst katolikk. I Italia, der Galilei var idømt hussarrest få tiår tidligere.
 

Det hele handler til og med om en danske. Niels Stensen (1638-1686) studerte i Italia og konverterte i 1667 til katolisismen (og tok det mer internasjonale navnet Nicolaus Stenonis eller Nicolas Steno, en skikk som forøvrig Holberg parodierte i Erasmus Montanus).
 
Selv om Steno på mange måter ble mer katolsk enn paven (eller kanskje til og med derfor?), ønsket han fremfor alt å tenke selv fremfor bare å godta påstander som kunne etterprøves.
 
Selv om norsk Wikipedia synes å holde fast på en heller fossil forståelse av at arbeidsformen normal var blind aksept av antikke autoriteter, understrekes at dette ikke var påtvunget av dogmer.

På en tid da forskning i faget naturvitenskap innebar granskning av de gamle antikke autoriteter, hadde Stensen mot til å stole på sine egne øyne, selv når det han observerte avvek fra tidligere etablert innsikt.

Dermed kunne han både lage nye teorier om hvordan fossiler ble dannet og hvordan sedimenter kunne aldersbestemmes.

Stensen var den første som kunne vise hvordan sedimentære lag ble avsette [sic] i havet, slik at yngre bergarter ble liggende oppå eldre.

Steno var på mange måter en ensom røst. Hans store geologiverk fra 1668 (utgitt året etter) slapp gjennom sensuren som alle offisielle utgivelser var underlagt (noe kan til en viss grad også betraktes som datidens peer review, uten at vi skal overdrive dette poenget), men hans teorier ble først bredt akseptert på 1700-tallet (selv om Robert Hooke (1635-1703) selvsagt var på sporet også her og så for seg en lang jordisk forhistorie).

Stenos forståelse av elvenes betydning måtte vente enda hundre år på aksept, til man hadde studert steder som Grand Canyon.

For den nyomvendte Steno var imidlertid hans tro viktigere enn å studere bergarter. Han ble utnevnt som ansvarlig for katolsk misjonsvirksomhet overfor de lutherske nordområdene og brukte sine siste år på dette.

I dag kan vi kanskje reagere på prioriteringen (enkelte av oss har tilsvarende blandete følelser overfor Pascal), men det blir fort anakronistisk.

Steno ble ikke stanset av paven. Han ble verken forfulgt eller anklaget. I stedet er han i ettertid blitt saligkåret.

1600-tallet var en tid der religion og rasjonalitet hang sammen. Det man eventuelt opplevde av motsetninger mellom tro og vitenskap kunne handle mer om moral enn meninger, mer om tidsbruk enn tanker.

Idealistiske personer måtte dengang som nå prioritere mellom å hjelpe og jobbe.

I en tid der det ikke var godt å se den helt store nytten av geologisk forskning, var valget kanskje ikke så vanskelig for Steno.

Men i vår tid er det ikke lett å se unnskyldninger for å overse forskningen på vår nære fortid.

Kritiserer man andre for ikke å forstå fossiler, eller være underlagt fastlåste autoriteter, kan det nok tenkes noe mer passende enn selv å spre forsteinete forestillinger - uten hensyn til kildene.

Harry Potter som Jesus

Det er gledelig å se at Aftenposten har fått med seg at Harry Potter-fortellingen et godt stykke på vei er et kristent verk, selv om de er lovlig sent på banen.

Vi ser her det kjente fenomenet velmenende journalist som har lest en bok, her Jesus Potter Harry Christ av Derek Murphy, uten å kjenne debatten.

Saken blir knapt bedre når Murphy ser myter og sammenhenger i en nær New Age-opplevelse.

Dermed er veien åpen for en frisk omvendelseshistorie. Denne gangen om alle disse tydeligvis mer enn lettere clueless konservative kristne som ikke så tegningen før aller siste bok i serien.

Et utsagn som selvsagt på spørsmål kun vil omfatte de som faktisk ikke så noe før da, og der enkelte vel ennå er i denial.

Og heller ikke ser at også Jesus egentlig bare er en myte.

HVEM HAR JORDISK MOR og overjordisk far? Hvem elsker sin neste og snur det andre kinnet til? Hvem utfører mirakler, kjemper mot det onde og ofrer seg for menneskeheten? Går ærefullt og uten motstand til sin død? Står opp fra de døde? Svaret er Harry Potter, selvsagt. Ja, og Jesus, da.

Bortsett fra den ørlille detaljen at Harry ikke har overjordisk far eller snur det andre kinnet til så ofte at det gjør noe, er dette helt riktig.

Da de første bøkene om Harry Potter havnet i butikkhyllene, møtte de massiv motstand fra konservative kristne miljøer, ifølge forfatteren Derek Murphy i boken Jesus Potter Harry Christ. Gjennomgangsmelodien var at barnebøkene var ment å lede ubesudlede barnesinn inn i fristelse ved å eksponere dem for trolldom og heksekunst i stedet for god, gammeldags kristendom, og dermed ganske sikkert sende dem lukt til helvete.

Observasjonen er ikke helt feil.

I starten møtte bøkene motstand fra noen konservative kristne miljøer, en motstand som i en periode på starten av 2000-tallet ble gjenspeilet hos enkelte i avisene Dagen og Norge IDAG (se også mitt svar) og predikanter som Jan Hanvold, for ikke å si i debattfora som i oppgjøret med denne uforskammede Davidsen i Aftenposten.

Men det tok ikke lang tid før dette møtte motild, og det fra flere enn vanlige mistenkte i Vårt Land allerede i 2001 (dessverre ikke tilgjengelig på nettet, men i det minste er familiebildet til venstre, inkludert den noe Potter-skeptiske katten Tintin,  rappet fra førstesideoppslaget).

Dette ble fulgt opp også av mer enn lettere konservativ kristne som Lars Toralf Storstrand, som i 2005 sa klart fra i Norge IDAG om Hanvolds tøv.

Selv har jeg etterhvert fått holde opptil flere foredrag om temaet, bl.a. ved en forestilling i 2005 i Sandefjord kirke.

Daværende sjefsredaktør Odd Sverre Hove i Dagen oppfordret da også 16.11.05 til å se den nye Potter-filmen, "i Jesu navn".

Kjetil Kringlebotten viser i blogginnlegget "Harry Potter — kristen?" at mye av motstanden tidlig var borte, noe som blant annet skyldtes at man begynte å lese bøkene. Han siterer blant annet fra et Vårt Land-intervju med Hove, fredag 18.11.05

Da Harry Potter erobret verden, var Dagen-redaktør Odd Sverre Hove skeptisk. Han trodde bøkene frontet nok en New Age-bølge. Fire kapitler ut i første bok var han fortryllet. (…)– Enkelte kristne miljøer mener at historiene om Harry Potter formidler vranglære og gudsbespottelse. Hva sier du til dem?

– Protesten deres kan jeg forstå, rent psykologisk. Da bøkene slo igjennom, var jeg sjøl der. Tenkte: Æsj, bare en ny New Age-bølge! Fire kapitler ut i første bok hadde jeg skiftet mening, bekjenner Odd Sverre Hove.

– Hva fikk deg til å endre syn på saken?

– Jeg innså at forfatteren JK Rowling ikke flørtet med okkulte fenomener. Snarere var det snakk om elegant bruk av litterære virkemidler for å skape en spennende fortelling om store etiske spørsmål, sier redaktøren.

– Min første reaksjon var forhastet og grunnlagt på fordommer. Ett av de store temaene i denne romanserien er nettopp å nedkjempe fordommer, legger han til.

Nå skal det vedgås at Hoves støtte ikke bare ble ... godt mottatt (hans svar er her), men den viser at Harry Potter-bøkene lenge har vært rimelig stuerene også i mange konservative kretser.

Dermed stemmer det nok ikke helt at det først var i siste boken i serien at Rowling ble akseptert.

Men så, med den siste boken i serien, eller filmen, om du vil, den som utgjør selve klimakset i Harry Potter-tilbedelsen, skjedde det noe forbløffende.

Rowlings hadde holdt hele verden for narr. Så fort den siste boken var ferdig, avslørte hun at hun hele tiden hadde latt seg inspirere av Bibelens karakterer og dramaturgi.

Eller at Jesus like gjerne kan være oppdiktet siden dette baserer seg på (det magiske ordet) "tro".

Man kan selvsagt pirke borti at bibelhistorien baserer seg på å tro, ikke å vite, og at historien om Jesus kan være helt eller delvis oppdiktet med utgangspunkt i myter og symboler fra førkristen tid. Stemmer det, betyr det at begge de to helteskikkelsene er konstruert med utgangspunkt i en litterær arketyp, hvilket igjen betyr at vi like gjerne kan kalle Jesus en Harry Potter-figur som omvendt. De har samme dramaturgiske funksjon i hver sin historie.

Et stykke på vei riktig, men det betyr ikke at begge må være oppdiktet eller at det ikke skal mer til enn litt pirking for å vise at Jesus kun er en litterær arketyp basert på førkristne symboler.

I stedet er det nok større grunn til å pirke borti myten om at Jesus er oppdiktet med utgangspunkt i førkristne fortellinger og symboler.

Uansett blir neste setning noe overraskende.

Murphy påpeker at kristendommen i forbløffende grad handler om å bevise at Jesus har levd i virkeligheten.

Det er uklart hva Murphy egentlig mener er så forbløffende.

En religion som mener seg å handle om virkeligheten? Eller at kristne angivelig bruker så mye energi på dette?

Som om kirkehistorien eller verdens menigheter viser noen som anstrenger seg natt og dag i generasjon etter generasjon for å vise at opphavsmannen faktisk har ... levd?

Men med dette utgangspunktet er konklusjonen rarest klar. Det er ikke så farlig om man bruker Jesus eller Harry, tvert i mot kan det være bedre å fokusere på sistnevnte.

Alle vet at Harry Potter er oppdiktet, men med sin magiske gjennomslagskraft ser det ut til at han, i alle fall i vår del av verden, er minst like godt egnet til å videreføre de grunnleggende, kristne verdiene som statskirken er.

Selv de av oss som har forsvart Harry med nebb og negler det seneste tiåret må riste litt oppgitt på kappen i møte med den slags overtro.

Boken er ellers oppsummert i en ikke akkurat kritisk videoblurb.

Forunderlighetens tid er ikke forbi

Neste bokanmeldelse ut er også fra Vårt Land, nærmere bestemt fra september 2009.

Skulle noen være i tvil markerer anførselstegnene sitater. De gjør det forøvrig også om noen ikke er i tvil.

Forunderlig prosjekt

Livet – og andre forunderlige ting er et forunderlig prosjekt. Sivilingeniør Rolf Erik Solheim leter etter Gud ved å se nærmere på hva han kaller for Livet og på verkene til Garborg, Tolstoy, Schweitzer og Wergeland, men finner bare det beste i seg selv.

Boka knytter seg opp til miljøer som ser gnostiske skrifter som bedre enn ”kirkens dogmer”. En slik ledende ordbruk er en viktig del av prosjektet. Selv står man for fornuft, liv og utvikling, mens kirken står for en fornuftsfiendtlig, stiv og undertrykkende lære.

Dermed forkynnes at det ikke er ”synden”, men ”uvitenheten” som ”holder mennesket fast i villfarelsens grep” (s. 19).

Garborg og likesinnedes oppgjør med sin tids teologi står sentralt. ”Frelse” og ”tilgivelse” settes i motsetning til å søke kunnskap og politisk handling. Gnostikernes vekt på gnosis (den mystiske innsikt som skal til for å unnslippe dette livet) synes for Solheim det samme som å kjempe for rasjonalitet og vitenskap.

Og siden kirken var motstander av gnosis, må den ha vært motstander av filosofi og forskning.

Det er vanskelig å forstå hvordan gnostiske holdninger kan fremme global politisk bevissthet. Men som så mange er Solheim for nærsynt til å se det irrasjonelle og livsfiendtlige i tekstene han siterer, eller hvor mye kirken har inspirert til rasjonalitet og rettferdighetslengsel.

Dermed forundrer det ikke at han svelger boka Jesusmysteriene, som ikke er religionshistorisk forskning, men nyreligiøs propaganda. Den bygger på forlatte teorier, feilsitater, fargede oversettelser og våset om

slående paralleller mellom Kirkens Jesus-historie og fortellinger om Osiris og Dionysis-mytene og med andre skikkelser fra antikkens mysterietradisjoner.

Tilliten til Solheims dømmekraft øker ikke av konklusjonen

Jesusmysteriene er kanskje den fyldigste demonstrasjonen av hvordan kirken med eller uten baktanke har fjernet Jesus fra historieskrivningen (s. 28).

Tilsvarende gjengir Solheim uten forbehold Garborgs ord om ”den teologiske forfalskning som har foregått i århundrer siden kirkemøtet i Nikea” og utfall som at mens ”Jesus har lært oss hvordan vi skal leve”, har ”prestene lært oss hvordan vi skal dø” (side 65).

Det overrasker heller ikke med noe så enøyd som at ”Den katolske kirke ventet helt til 1917 før den stemplet slaveriet som upassende og barbarisk” (side 107). Eller at Solheim aksepterer Det esseiske fredsevangelium fra 1920-tallet, mens han retter pekefingeren mot Vatikanet som merkelig nok er ”fullstendig taust om disse skriftene som nå venter på å bli sammenstilt med Dødehavsrullene” (s. 36).

Uten å kjenne til at heller ikke jødiske, protestantiske og ateistiske forskere føler behov for å blande moderne falsknerier med antikke skrifter.

Noe av det som slår leseren, er hvor strenge krav forfatterens helter setter til medmennesker og moral. Støttet av henvisning til noe så mangetydig som Livet – med stor L. Garborg og de andre idealistene ender med moralske imperativer fra bl.a. Bergprekenen. Uten mye vekt på nåde, tilgivelse eller trøst. I stedet for en personlig Gud som løfter oss opp i sin favn, må vi feste vår lit til det upersonlige Altet.

Solheims brev til paven er forhåpentligvis ment humoristisk med en så underlig blanding av pretensiøse fraser, praktisk politikk og personlige kjepphester. For å realisere Guds rike på jorden, redde kloden fra ødeleggelse og skape bærekraftig utvikling, må paven ”sjokkere” med å kreve bl.a. at Verdensbanken legges inn under FN.

Verdens statsledere må få beskjed om å ”begynne med å skattelegge de ekstremt rike samt bruken av naturressurser”. Målet ”er en ny global økonomi, der økonomi og økologi bygges sammen i en felles modell med felles kontosystem”. Vi må ”få bukt med de ulmende konfliktene som fører til vold og krig”, inkludert å se at håndvåpen tar livet av flest.

Etter å ha ordnet opp i det jordiske, kommer vi til det himmelske. Som en lett innledning må treenigheten justeres slik at vi ”innfører Sjelspersonligheten som mellomledd mellom Altet som du kaller Gud, og det fysiske menneske”.

Dermed vil ikke teologen og presten være så viktige lenger. Rett og slett fordi mennesket nå selv blir ”ansvarlig for sin frelse”. Og dette oppnås gjennom noe så solid og entydig som ”evolusjon i det indre og i det ytre mennesket”.

Når så mye av ordbruken minner om forestillinger paven vokste opp med i Tyskland på 1930-40-tallet, øker ikke sannsynligheten for at han vil reagere positivt. Solheim aner heller ikke hvordan han oppfattes når paven får høre at ”dette kan virke innfløkt i forhold til din teologi”.

For så å røpe at Gudsriket ”befinner seg inni oss”, noe som kan erkjennes uten teologi.

Det er vanskelig ikke å gni seg i øynene eller himle med dem. Solheims tankegods er nok dessverre representativt for holistiske eller nyåndelige retninger. Utfordringen er ikke at boka strider med ”kirkens dogmer”, men savnet av gangsyn og tvisyn.

Appell til ”Livet” og fysisk/åndelig ”evolusjon” er kort sagt et forunderlig ankerfeste.

Einsteins univers

Kanskje på tide med noen aldri så lange bokanmeldelser?

Som denne fra Vårt Land i februar 2010, smakfullt bloggifisert og lettere utvidet.

Sekulær helgenbiografi

Walter Isaacsons Einstein – Hans liv og univers er en sekulær helgenbiografi, men ingen hagiografi. Selv om det er en risikosport å skrive om en vitenskapelig superstjerne og et humanistisk ikon, passerer forfatteren lista med glans. Vi får et sjeldent møte med mennesket Einstein, i all sin genialitet, med alle sine nykker og lidenskaper.

Like sta som Galileo, like ydmyk som Kopernikus, like sær og kreativ som Newton.

At boken ikke er skrevet for den jevne Se og Hør-leser, forhindrer ikke at den er lettlest og engasjerende. Vi følger stort sett Einstein kronologisk, fra barndommen i Tyskland, via flukten fra Hitler til hans tid i USA. Dette gjør oss både kjent med familie, venner og kollegaer, og gir et tematisk overblikk over en som hadde det med å utvikle seg i steg.

Her snakker vi om stoff som berører hele den moderne naturvitenskapens historie, fra det uendelig lille til det uendelig store, fra kvantefysikk til utvidelsen av kosmos.

Og om en person som takket være sin evne til kreative tankeksperimenter, som hvordan det er å reise i følge med en lysstråle, nådde lenger enn mange som nøyer seg med fysiske forsøk.

Einstein er blitt et symbol på bruddet med den klassiske fysikken, med vedtatte sannheter og moralske absolutter. Det er dermed flott at Isaacson understreker at han ikke var noen ekte relativist.

Under alle teoriene hans, inklusive relativitetsteorien, lå det en søken etter invarianter, sannheter og absolutter. Einstein følte at det lå en harmonisk virkelighet til grunn for universets lover, og at vitenskapens mål var å oppdage den (side 23).

 Skulle noen tvile på Einstein posisjon, er det bare å se på kampen om hvem som har han på sin side. Nyateisten Richard Dawkins legger ikke noe i mellom når kristne tar Einstein til inntekt for gudstro. Uten å nevne at han ble sint når noen tok ham til inntekt for ateisme.

Det betyr ikke at Einstein var i nærheten av en kristen eller jødisk tro. Han avviste en personlig Gud som kunne gripe inn i våre liv, men bygget likevel på den

dype følelsesmessige overbevisning om eksistensen av et høyere fornuftsvesen som åpenbarer seg i det ufattelige univers (side 408).

Hvordan en stor ånd som ”manifesterer seg i universets lover” både kan være et fornuftsvesen og upersonlig, ga han imidlertid aldri noe svar på.

At Einsteins Gud handler mer om følelser enn om fornuft, kan henge sammen med barndommen. Som 12-åring brøt han med en sterk og personlig religiøsitet ved å lese populærvitenskap som viste at

”mange av fortellingene i Bibelen ikke kunne være sanne. Konsekvensen var en totalt fanatisk orgie av fritenkning kombinert med et inntrykk av at ungdommen bevisst blir ført bak lyset av staten med løgner; det var en knusende opplevelse” (side 41).

Men Einstein ble aldri helt kvitt ærefrykten for ”harmonien og skjønnheten i det han kalte for Guds sinn, slik det kom til uttrykk i skapelsens lover”.

Han tok siden skarp avstand fra ateistisk arroganse. Einstein skrev i et brev at ”Det er folk som sier at det ikke finnes noen Gud. Men det som gjør meg virkelig sint, er at de siterer meg til støtte for slike oppfatninger” (side 410).

Han er ikke mer nådig i et annet brev:

De fanatiske ateistene er… skapninger som – i sin forakt for tradisjonell religion som ’opium for menneskene’ – ikke kan høre sfærenes musikk.

Einstein trodde på ”en moral og en politikk bygd på respekt for frie tanker, frie ånder og frie mennesker” (side 27). Han så individualitet og toleranse som en nødvendig forutsetning for et kreativt samfunn.

Når Einstein aviste visse tolkninger av kvantemekanikken med at Gud ikke spiller terning med kosmos, var det ut fra en sterk tro på at naturen var konsekvent og forståelig. Men det fikk også uttrykk i at han like mye avviste alt snakk om fri vilje.

Einstein erkjenner at dette er en utfordring. Han kan ikke leve som han lærer. ”Jeg er nødt til å opptre som om fri vilje eksisterte” (side 413). Når Isaacson sier at Einsteins filosofi løste saken ved å ”betrakte fri vilje som noe som var nyttig, ja nødvendig, for et sivilisert samfunn”, sier han samtidig at den ikke løste denne saken.

For hvordan kan det eksistere "frie tanker, frie ånder og frie mennesker" i et ufritt univers?

Og dette handler ikke bare om etikken. Einsteins determinisme står ikke bare i fare for å frata oss ansvaret for våre ord og gjerninger, den står enda mer i fare for å frata oss ansvaret for våre tanker.

Tenker jeg kun det jeg må, ”like årsaksbundet som stjernene i deres bevegelser” (side 412), vil jeg aldri kunne vite om det jeg tenker er sant.

Selv om Isaacson har hatt tilgang til alle arkivene etter Einstein, har han dessverre ikke funnet at han gjorde noen tankeeksperimenter også her.

Tanker om Tao

Siden solen snur og det altså går mot sommer, legges til en lenke i retning soloppgangen.

I rekken av kreative kristne populærskribenter som ikke akkurat kan kalles skuddredde, tilhører David Marshall avgjort øvre skikt.

Selv om man kan reagere på enkelte overstatements (som jo er en helt fremmed tanke for denne bloggen) har han en (stort sett) behagelig stemme og er gjennomgående kunnskapsrik, logisk og lesverdig.

Det ødelegger ikke inntrykket at han bruker sin brede innsikt i kinesisk kultur og historie til å se vår kultur langt mer utenfra enn mange er vant til.

Er du fortsatt i tvil, er det bare å ta en kikk på hans Why the Jesus Seminar can't find Jesus, and Grandma Marshall Could: A Populist Defense of the Gospels.

Overtroiske impulser

Bjørn Vassnes ikke bare argumenterer for at overtro er naturlig, han demonstrerer det stadig også, senest i en artikkel skrevet for Marg i 2010.

Overtro er utbredt, faktisk helt normalt, også blant mennesker som vil benekte at de er overtroiske. Det finnes antakelig ingen som ikke flere ganger per dag gir etter for overtroiske impulser på en eller annen måte.

I følge Vassnes skyldes vår hang til overtro at vi har utviklet en evne til å se mønstre, ansikter og slanger i buskene, slik at vi har større anledning til å overleve. Det er verre å se en slange for lite enn en for mye. 

Dermed gir det oss klare evolusjonære fordeler om vi har evnen til å trekke raske slutninger på lite datagrunnlag. Og selv om han ikke applauderer overtro, argumenterer Vassnes godt for at hvis vi mangler denne evnen, kan det føre til noe som er vel så ille.

En slik «undertro» (undertegnedes begrep) kan være like lite hensiktsmessig som overtro. Vi kan overse viktige ting: ikke bare rovdyr i skogen, men også for eks systematiske feil ved et fly eller en medisinsk behandling.

Og det kan slå andre veien. Det er ikke bare bra å se mønstre ved høylys dag.

Vi kan bli for flinke til å se mønstre. Vi kan se syner, eller danne oss urealistiske forestillinger. Mange typiske overtro-fenomener skyldes dette. Mange spøkelser, vardøger og engler kan nok tilskrives at hjernen, med litt for mye dopamin, har overfortolket noen gardiner som blafret, eller lyder som vinden laget.

Vi kan også bli fristet til å overfortolke tilfeldige sammentreff, og lage mønstre ut fra disse. Her kommer det også inn at hjernen vår har en tendens til å huske det som passer inn i mønstre, og glemme alt det som ikke passer inn.

Dermed er det ikke enkelt å bli skeptiker.

Å bli realist, skeptiker, er noe som krever både tid og hardt arbeid. Det er mange medfødte forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.

Muligens er dette årsaken til at Vassnes selv demonstrerer ulike varianter av overtro.

Nå er det liten tvil om at Vassnes og jeg tilhører noe ulike filosofiske posisjoner og sikkert kan diskutere disposisjoner og detaljer noen måneder. Nettopp derfor er det hyggelig, men uventet at han ser ut til å hevde at vi har fri vilje.

Som mennesker er vi nemlig utstyrt med en evne som mange andre dyr ikke har: Evnen til å tenke oss om, til å overprøve våre første innskytelser og instinkter. Vi har fått en slags valgfrihet, som rett nok ikke er absolutt, som er begrenset, men som likevel gir oss visse handlingsvalg.

Når applausen fra Dekodet etterhvert stilner kan vi jo spørre om hvordan noe i nærheten av "valgfrihet" kan forekomme hvis vi utelukkende er biologi/kjemi/fysikk slik at vi påvirkes og (kan man tolke det til uten overdreven mønstergjenkjenning av Vassnes' vurderinger) egentlig ikke kommer unna at vi styres av stoffer, instinkter, biokjemi og psykologiske mekanismer som kognitiv dissonans.

Uten noen form for "immateriell virkelighet" (enten denne kun er våre tanker eller noe mer i retning av tradisjonelle oppfatninger av sjel) er alt vi gjør og tenker forårsaket av noe underliggende (f.eks. en  biokjemi), noe som gjør ordet valgfrihet meningsløst.

Tror man likevel på valgfrihet som mer enn en floskel er det uklart hvorfor man ikke klarer å se at oppfatninger av en immateriell virkelighet i det hele tatt "kunne hatt noen nytte".

Men dette kan vi altså diskutere lenge. Det er tvilsomt om vi kan komme til noen særlig enighet på dette feltet.

Muligens i motsetning til andre deler av Vassnes' mønstergjenkjennende overtro der han ikke i det hele tatt forholder seg til kilder eller empiri.

En ting er å se mønstre i skygger og skyer, noe annet er å skape dem selv i sanden.

For Vassnes synes å tilhøre flertallet av populærvitenskapelige skribenter som følger den store fortellingen om den innbitte krigen mellom kirken og vitenskapen - og ikke minste den tilhørende Mørke Middelalder.

En fortelling som i stor grad er skapt av ideologiske behov på 17- og 1800-tallet. Toneangivende tenkere fra Gibbon til Dickson White innbilte seg et mønster og fortolket historien i lys av dette. Men siden man slet med å finne særlig mange data som støttet det angivelige mønsteret, måtte man dels konstruere episoder og dels overtolke anekdoter.

At Vassnes her følger sin egen overtro fremfor vitenskapshistorikere fremgår dermed med all uønsket tydelighet av følgende par avsnitt.

Fra og med Aristoteles fikk vi også forsøk på en empirisk vitenskap.

Så, etter en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der, begynte vitenskapsmenn og filosofer i Europa å forstå verden uten hjelp av religionen, og i stedet ved hjelp av metodisk skepsis og empiri.Vi fikk det vi kaller «opplysningstiden», som i noen hundre år har klart å få en stor del av menneskeheten til å tenke relativt selvstendig, og til å forholde seg til testbare fakta, ikke hva en eller annen guru måtte si.

Siden denne artikkelen er basert på "Marg (3-4, 2010) delvis basert på foredraget jeg holdt på Skepsis-konferansen i Oslo (30/10-10)" bør det nok nevnes at jeg gikk opp til Vassnes og gjorde ham oppmerksom på den lettere utilgivelige Aleksandria-bommerten (som altså stammer fra Gibbon og ikke gjenfinnes i kilder) umiddelbart etter foredraget.

Uten at han virket særlig interessert. Noe som fremgår med all uønsket tydelighet av artikkelen i Marg.

Resultatet er at han dermed understreker at nye ateister ikke er alene om å mangle allmenkunnskap og intelellektuell motstandskraft mot modernitetens ikoner.

Det er forfallet i allmenkunnskapen, og i den allmenne evnen til kritisk tenkning som har gjort at tendensene vi har til overtro har fått mer spillerom i dag. Vi har ikke den intellektuelle motstandskraften som skal til. Vi skjønner ikke – fordi vi ikke lærer det på skolen, og heller ikke i media – hva som er kunnskap og hva som bare er rykter og synsing. Vi lærer ikke å bruke empiri, vi lærer ikke å forstå statistikk, vi lærer ikke å forstå hvordan menneskehjernen jobber, og hvilke kognitive feller vi lett faller i.

Den kognitive fellen som Vassnes har falt i er rett og slett at  klassisk kristen tro har bekjempet vitenskap og kunnskap i over tusen år. Han har forlest seg på Freeman og projiserer uheldige tendenser hos dagens kreasjonister over på senantikken og middelalderen.

Noe som vi avgjort bør bekjempe.

Nettopp fordi overtroen ligger så lett for oss, er det viktig å bekjempe den. Den fungerte på et slags vis tidligere, da vi ikke hadde muligheter for å skaffe oss bedre kunnskap. Da måtte vi stole på våre instinkter, og høre på autoritetene. Men vi har også fått en fornuft, en evne til å tenke litt lenger, til å overprøve de første innskytelsene, og til å lære av erfaringer. Med framveksten av den empiriske vitenskapen fikk vi også mulighet til å lære av andres erfaringer og andres fornuft.

Hvorvidt Vassnes klarer å tenke litt lenger og overprøve sine første innskytelser om vitenskapshistorien er selvsagt uklart. Til det har han nok i overkant sterke fiendebilder, forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.

Men siden vi ikke lever i et ufritt univers og har valgfrihet, er det jo avgjort mulig. Særlig om han lærer noe av andres erfaringer og fornuft - og gjør noen forsøk på lese seg opp på kilder.

Det kan da alltids hjelpe om man ikke lar seg styre av populærvitenskap, kjemiske stoffer eller kognitive feller.

Dagbladet med falske nyheter om jøder

Det overrasker ikke at det heldigvis blir store overskrifter i Dagbladet når noen skal steines.

Også når det gjelder hunder.

En stor løshund ble dømt til døden ved steining av en ultarortodoks sivil domstol i Mea Shearim i Jerusalem, skriver Ynet.

Det overrasker dessverre heller ikke at Dagbladet viser en mangel på forståelse for jødisk tro og tenkning som ikke akkurat bidrar til å svekke fordommer om religion i sin alminnelighet og jøder i særdeleshet.

Noe som nok ikke er det ... klokeste avisen gjør midt i debatten om hvordan vi kan bremse mobbingen av jødiske elever i norsk skole.

Avisen legger her rett og slett opp til at dette var en offisielt utført dom basert på dagens ultraortodokse jødiske lover. Uten å antyde noe om at dette med steining nok ikke er en spesiell ... sentral del av dagens jødiske rettsvesen (og ikke har vært det på et par tusen år).

Eller at denne domstolen ikke normalt dømmer noen til døden, hvis den da ikke er en spesielt aggressiv versjon av Økokrim.

Domstolen som vanligvis dømmer i pengespørsmål ble stadig plaget av den store hunden, blant annet skremte den besøkende.

Dagbladet forteller i likhet med mange andre av verdens media heller ikke hvor dette med sjelevandring kommer inn i ortodoks jødisk tro generelt og fra mennesker til dyr spesielt (hint: dette er ikke som i hinduisme, i stedet snakker vi om gilgul - altså folketro og kreativ kabbala).

Etter gjentatte forsøk på å skremme den vekk, husket en av dommerne at en sekulær advokat hadde fornærmet retten for 20 år siden. Advokaten ble kastet en forbannelse over av dommerne, som ønsket at sjelen hans skulle leve videre i en hund.

Advokaten døde for noen år siden, dermed var konklusjonen klar: Løshunden var advokaten som fortsatte sin irriterende og hensynsløsde adferd i en hundeskikkelse.

I stedet synes det hele å handle om en blanding av irritasjon og fleip.

En av dommerne ved domstolen dømte derfor hunden til døden ved steining. Lokale barn fikk oppdraget med å utføre dødsdommen, men «hunden med advokatsjel» klarte å rømme.

Med andre ord ingen offisiell dom av noe slag, men en av dommerne som snakket med noen barn utenfor rettslokalet og ba om hjelp til å få vekk hunden.

Når det ikke hjalp, ble behørig nok hundefangere kontaktet (oversettelse her) slik at hunden kunne få plass i et dertil egnet hjem.

Lederen for domstolen har også sagt klart og tydelig fra - skriftlig - at det ikke er noen unnskyldning for å dømme eller plage dyr.

Rabbi Levin issued a statement in which he wrote that there was no excuse for abusing animals, halachic or otherwise. He added that workers from a local animal shelter had come to collect the dog from his court room that day.

Saken blir ikke bedre av at den føyer seg inn i en tullete tendens i media til å rapportere falske nyheter, slik SVT rapporterer - med andre eksempler.

At Dagbladet 19. juni kan trykke en nyhet som ble avslørt som falsk 15. juni er - for å si det forsiktig - godt gjort.

Tanken på å sjekke blir antagelig ikke sterkere hvis nyheten matcher avisens verdensbilde.

Så får vi håpe vi blir positivt overrasket av overskriften når Dagbladet dementerer historien - med passende beklagelse overfor jøder og innrømmelse av egen inkompetanse på religion.