Så kom det for dagen at Jared Lee Loughner, anklaget for å ha drept seks personer i Tucson i forrige uke, er mer enn noen smuler interessert i selveste Zeitgeist.
The two-hour video is anti-Christian, anti-American and anti-capitalist, and Jared Lee Loughner became obsessed with it. Zeitgeist, a conspiracy-theory documentary released in 2007, has spawned its own cult following. According to Loughner's friends, the accused Tucson gunman was one of the cult's most zealous converts. And many of Loughner's otherwise inexplicable obsessions -- from his fascination with currency to his rantings against illiteracy to his paranoid fears of "mind control" -- parallel ideas promoted in Zeitgeist.
Som alltid er det en og annen plan og kladd til innlegg på lur, men siden jeg nå skal bort noen dager er det kanskje tid for en rask oversikt over enkelte av de ... bedre bøkene som dukket opp i universet i 2010, dog ikke fra ingenting og etter mitt skjønn med god grunn.
Eller i hvert fall av de mest stimulerende som sperret veien for meg. I den noble kategorien engelske bøker som aldri hadde sjanse på bestselgerlistene.
For ordens skyld rangert alfabetisk; de fem første i kveld.
Mens det lenge har vært tradisjon for å fremheve Galilei som Den Store Oppdageren og Vitenskapens Fanebærer, er realiteten at han var vel så mye fanebærer for egen fortreffelighet og flink til å hente ting fra andre.
Uten den lille detaljen å nevne dem.
Kanskje skyldtes det altså nettopp hans genialitet. Selv om dette kan ha fordeler, som at man i ettertidens kan bli stående som unik, banebrytende, radikal, revolusjonerende og tilsvarende moderne honnøruttrykk, har det sine ulemper.
En av disse er tendensen til å legge seg ut med andre. Det er aldri noe godt sjakktrekk å skaffe seg sterke fiender, heller ikke under motreformasjon og 30-årskrig.
Dermed er det ikke uventet om det fører til rettsak. Eller hussarrest.
En annen ulempe er faren for å overse viktige oppdagelser, eller not invented here-syndromet for å bruke fagspråk. Antagelig er en slik holdning dess mer fristende dess mer kjent den som kom med oppdagelsen er, siden man da opplagt ikke selv kan ta æren for den.
Når Galilei i sitt astronomiske hovedverk både unnlot å nevne seriøse alternativer (som Brahes og andres) og underkjente Keplers beregninger av at planetene beveget seg i ellipser, førte det til at flere så med hevete øyenbryn på hans noe enøyde klokkertro på sin egen modell med sirkelbaner.
Det økte ikke akkurat godviljen blant Galilei motstandere når han hevdet å ha bevist en modell som dels ikke stemte med observasjonene og dels var basert på feilaktige argumenter (som at tidevannet skyldtes at jorden beveget seg).
Nå er ikke dette min oppdagelse. Eller helt ny, det er et eget kapittel om noe av dette i Da jorden ble flat.
Det hadde vært interessant å gjennomføre denne undersøkelsen (som ble gjort blant informatikkstudenter på Blindern) mot et bredere publikum.
Jeg er redd den hadde endt enda dårligere.
Men den mest utbredte myten er den som har med jordas form å gjøre. 9 av 16 mente at det ikke var før 1650 at det var alment anerkjent blant lærde at jorda er rund og ikke flat. 3 stk mente at svaret var år 1000, mens bare 4 hadde det riktige svaret som er 200 f.Kr.
Det var ikke uten grunn at dette spørsmålet var med. Det er en utbredt myte som man ofte hører gjentatt at det bare er de siste 4-500 årene at man har visst at jorda er rund. Endel av pensumlitteraturen på grunnskolen er feil og med på å utbre myten. Det er tydelig at ex. phil. på universitetet ikke har hjulpet.
Men hvis mange nok blogger om saken, hjelper det vel på.
Det er ikke alltid like enkelt å drive kildekritikk, særlig ikke når man vet hvordan det egentlig var.
Vi aner dette bak røyken også om vi som Björn Albinson skulle være interessert i brannhistorie.
Det hele starter med den rette skepsis og nøkternhet.
En av forntidens mest kända bränder drabbade biblioteket i Alexandria. Enligt många källor blev det helt förstört år 48 f Kr. Källforskning har visat att det inte var så allvarligt men ändå lever minnet kvar av branden som en stor katastrof.
Mangt er rett akkurat her, og også i de neste avsnittene - selv om han nok baserer seg for mye på én kilde og overdriver dimensjonene på biblioteket (i praksis tvilsomt om det kan ha rommet mer enn 50 - 100 000 ruller).
Men så kommer den klassiske fellen, ikke minst for hobbyforskere som ikke selv leser originalkilder. Artikkelforfatteren er kledelig kritisk til historien han fokuserer på, men sitter fast i mytemyra når han skal oppsummere.
Boksamlingen i Serpion skall ha förstörts 390 e Kr. När de nya religionerna infördes skedde detta ofta med våld. Normalt ingick att man brände äldre skrifter och Alexandrias bibliotek förstördes slutligen på detta sätt omkring 646 e Kr när Islams lära kom till landet. Bokrullarna användes då som bränsle i stadens många badanläggningar. Ett fåtal rullar räddades av folk som vågade livet ty att inneha sådana skrifter var belagt med dödsstraff.
Det er vel ikke lenger noen grunn til å bli forundret over denne historiefremstillingen. At kristne i antikken normalt ødela alle bøker og drepte de som forsøkte å beskytte dem, er så kulturelt selvfølgelig at det ikke hjelper om noen oppdaterer Wikipedia, blir intervjuet på forskning.no eller gir ut bøker på Luther forlag.
La oss dermed hjelpe Björn Albinson. Slutten burde vært som begynnelsen.
En av forntidens mest kända boksamlingar var biblioteket i Alexandria. Enligt en modern myt blev det helt förstört år 390 e.Kr. Källforskning har visat att det inte var tilfellet men ändå lever minnet kvar av dette som en stor katastrof.
Skulle du være interessert i en munterbisk ikke akkurat ... tanketom thomist, med sterke synspunkter på det meste og mere til, er det bare å følge linken.
Men når jeg nå har hatt noen hjertesukk selv til den britiske populærhistorikeren Charles Freeman, ikke minst siden Bjørn Vassnes har lent seg så tungt til ham, er det kanskje greit å vise at jeg ikke er ... helt alene om det.
En av mine medløpere er Stephen Harris, ved University of Massachusetts.
Mr. Freeman’s central claim in The Closing of the Western Mind is evidently that he is the champion of the Greek tradition of rationality, tolerance, progress, and sophistication, and Christians aren’t. Because Mr. Freeman champions reason, which he doesn’t define, those who disagree with him are portrayed as irrational. Because he champions tolerance, those who disagree with him are portrayed as intolerant. Because he champions a better society, those who disagree with him are portrayed as anti-progressive and authoritarian. So, from what I surmise to be Mr. Freeman’s perspective, it would be unseemly of him to take correction from an unsophisticated, half-educated, intolerant, close-minded, irrational, mystical rube like me. But, if you’ll allow me to tax your tolerance for the next half hour or so, I would like to make a case, not for Christianity, but against Mr. Freeman’s views.
Vel verdt en kikk om du skulle ha snublet over noen av Freemans bøker, eller vurderer om du bør snuble over noen.
Freeman er en hyggelig kar, men med såpass mange økser å slipe er det ikke underlig at han ifører seg i overkant smale og mørke briller.
Det er ingen tvil om at de muslimske høykulturene i middelalderen hadde spennende bidrag til datidens naturfilosofi og gjorde en del imponerende oppdagelser.
Men iveren etter å synliggjøre alle oppfinnelsene kan bli litt vel ... oppfinnsom slik det dessverre fremgår av en nåværende utstilling i New York (det finnes forøvrig et tilsvar på noe av kritikken her).
I disse wikipedia-tider skal det ikke mye oppfinnsomhet til for å skrive en lettere leksikalsk tilbakevisning (selvsagt på det helt nøytrale stedet wikiislam) av 20 i overkant islamsjåvinistiske påstander (fra denne artikkelen knyttet til dengang utstillingen var i London i 2006), enten vi snakker om kaffe, sjakk eller bading.
Eller at man i den muslimske verden visste at jorden var rund "500 years before that realisation dawned on Galileo".
En formulering som forteller mer om dagens kunnskap enn fortidens.
Siden den vanskeligste motstander i politikk og praksis er velmente tullinger, er det alltid like forstemmende å se ledere som viser seg fram i full offentlighet.
Denne gangen snakker vi om Thorbjørn Jagland som i en kronikk rett før nyttår presterte følgende passus:
Det er en forslitt observasjon at vi er midt inne i en teknologisk revolusjon. Men lite tenker vi på at alt det nye er i ferd med å sette dype spor etter seg i samfunnet og i politikken.
En historisk parallell: Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.
Dessverre er det ikke en like forslitt observasjon at de som legger premissene for vår politiske utvikling gjør dette basert på munnhell og fordommer. Når Jagland kan hevde at man (underforstått Kirken som - i følge myten - la sin klamme hånd over forskning og fornuft) frem til opplysingstiden mente at jorden var flat, synliggjør det ikke bare at kunnskap er erstattet av klisjeer, men manglende evne til å lære av egne feil.
Ettersom han ble gjort oppmerksom på denne feilen av undertegnede etter en tilsvarende kronikk for noen år siden (om å snu pyramidene eller et tilsvarende snertent bilde), er det like tydelig som når han snakker engelsk at Jagland sjelden hører på andre enn seg selv.
Også følgende omriss blir litt for ... enkelt.
Kirken og fyrsten mistet sin makt til fordel for økende folkestyre. Ny industri kom og med den det nye borgerskapet, arbeiderbevegelsen, sosialismen og kapitalismen.
Kompromisset mellom disse ideologiene skapte økende frihet bygd på kunnskap, demokrati og på enkeltmenneskets ukrenkelighet. Men opplysningstiden tok seg også en pause. Inn trådte politisk demagogi bygd på følelser og irrasjonalitet – og nasjonalisme. To verdenskriger fulgte.
Vi har med andre ord grunn til å være bekymret når Jagland selv viser en politisk demagogi bygd på følelser og irrasjonalitet.
Det går fort og galt for seg i Den store Kulturdebatten for tiden.
Etter at Truls Dæhlie bekreftet manglende moralsk gangsyn i VG i går ved å sammenligne Northug med en lommetyv (ja, jeg har gitt opp VG for lengst, de reddes kun av å ha Nordens beste diskusjonsforum for sport), har Reidar Sollie i Dagsavisen noe mer blikk for hva som foregår.
Selv om han blir litt vel enkel i båssettingen.
Publikum er splittet i synet på ham. Han har en stor flokk entusiaster som mener han kan få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og han har en stigende skare skeptikere som begynner å få nok av mannen og gleder seg over ethvert nederlag han påføres.
Vi skal ikke ha fulgt mye med på nettdebattene for å se at sistnevnte gruppe er klar, sterk og tydelig. Northug hetses med fryd og klem over en lav fjøl. Og det er heller ikke vanskelig å finne rene apologeter.
Men av de gruppene som glemmes er de avvikerne av oss som verken er Northug-skeptikere (hva nå det er), eller mener at han bør få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og som mener at det er langt verre at media blåser opp bagateller og taler direkte usant.
Resultatet er at det for tiden spres sterke myter om at Northug er selvgod, hovmodig, dårlig taper og "pisser på" motstanderne når han vinner.
Dette oppfattes som så selvsagt at man kan nøye seg med å nevne stikkord. Uten å verifisere dem. Sier man i mot blir man fort oppfattet som ukritisk og uetisk. Eller dum.
Siden jeg kan diskutere dette i timevis, med mange eksempler, er det bare å være redd. Very afraid.
En del saker som er blitt liggende siden i fjor, blant annet at AHA slapp følgende pressemelding for en måned siden etter nyheten om at NASA kan ha funnet en annen type livsform:
NASA discovery of new form of life is catalyst for theological debate
Responding to the news from NASA that a microbe has been discovered that overturns previously understood paradigms about the nature of biochemistry, the American Humanist Association (AHA) highlighted the challenge to traditional religious accounts of life on earth. The discovery of a bacterium that can substitute arsenic for phosphorus is seen by many as potentially redefining life, broadening the scope of conditions capable of sustaining life on Earth.
Researchers at Mono Lake, California, have discovered the first known organism on Earth able to live and reproduce using arsenic, as opposed to phosphorus. Phosphorus, a chemical element within DNA and RNA, was considered an essential component to all living cells. This discovery will open new doors in a multitude of scientific fields. The AHA pointed to the discovery as something that gives rise to philosophical and theological questioning, adding that this is likely to lead to greater skepticism of established, revelation-based religion.
Ikke overraskende at AHA (har ikke de hatt avskjedsturne forresten?) som andre søker oppmerksomhet ved å henge seg på nyheter, men lettere talende at de ikke nevner hva i all verden det er ved dette funnet som vil påvirke den "teologiske debatten" på andre måter enn 1800-tallets debatt om Darwin.
Som altså foregikk på en tid der man faktisk lenge hadde trodd at liv kunne oppstå av seg selv (bevist av fluer som oppstod i møkk)...
Humanism is a philosophy that approaches life from a natural standpoint, deriving truth claims not from ancient texts or alleged revelation but from observation and rational thinking.
Det har ikke alltid virket helt slik for meg, og i hvert fall ikke her...
I det det hele tatt er det interessant å observere at AHA ikke deler noen tanker om at evolusjonsdebatten har pågått i et par hundre år (også før Darwin) eller nevner at de største kirkesamfunnene (fra pavekirken til presbyterianerne) godtar evolusjon.
Det overrasker dermed heller ikke at de unnlater å rapportere at en rekke sentrale teologer (og ikke akkurat av Gelius-typen) støttet Darwin svært tidlig (mens sentrale naturvitere bekjempet ham).
Men det er kanskje et slikt tunnelsyn man får etter mange års kamp mot kreasjonister?
Spørsmålet er uansett hvor mange dager det tar før AHA observerer at det er stilt en rekke store spørsmål ved dette "funnet". Og får noen rasjonelle tanker om dette med å hoppe på bølger og bandwagons.
Julen blir ikke helt den samme uten den niatirbianske forfatteren C.S. Lewis, som for noen juler siden oppdaget et ukjent skrift av den greske historikeren Herodot (484-425 f.kr), ofte kalt historiens far.
Vi sakser fra delen som handler om øyboernes tradisjon med Exmas-kort.
These islanders, surpassing all the men of whom we know in patience and endurance, use the following customs.
In the middle of winter when fogs and rains most abound they have a great festival which they call Exmas, and for fifty days they prepare for it in the fashion I shall describe. First of all, every citizen is obliged to send to each of his friends and relations a square piece of hard paper stamped with a picture, which in their speech is called an Exmas-card.
But the pictures represent birds sitting on branches, or trees with a dark green prickly leaf, or else men in such garments as the Niatirbians believe that their ancestors wore two hundred years ago riding in coaches such as their ancestors used, or houses with snow on their roofs.
And the Niatirbians are unwilling to say what these pictures have to do with the festival, guarding (as I suppose) some sacred mystery. And because all men must send these cards the market-place is filled with the crowd of those buying them, so that there is great labour and weariness.
But having bought as many as they suppose to be sufficient, they return to their houses and find there the like cards which others have sent to them. And when they find cards from any to whom they also have sent cards, they throw them away and give thanks to the gods that this labour at least is over for another year.
But when they find cards from any to whom they have not sent, then they beat their breasts and wail and utter curses against the sender; and, having sufficiently lamented their misfortune, they put on their boots again and go out into the fog and rain and buy a card for him also. And let this account suffice about Exmas-cards.
En av grunnene til at vi aldri sender noe før lille juleaften.
Så er dagen opprunnet for årets Narnia-anmeldelser. Og det er ikke småtteri som journalistene kan avsløre om Reisen til det ytterste hav som kommer på kino 1. Juledag.
I VG fremgår til og med at C.S. Lewis er ... kristen.
Bak det hele hviler C.S Lewis henspeiling til kristendommen. Den mektige løven Aslans opptreden på slutten levner liten tvil om referansen til Kristus.
Og hva handler så det om å være kristen? Jo om fristelser og synd.
Barnas dramatiske reise fra øy til øy med prins Caspian og hans mannskap på jakt etter de syv sverd som igjen skal redde Narnia, er en ferd full av fristelser. Flere av dem henspiller på syndige og onde egenskaper omtalt i Bibelen og andre religiøse skrifter.
Tydeligvis blir dette for sterkt til å bli omtalt i VG. Det overlates dermed til leserne å forestille seg hvilke ufattelige "syndige og onde egenskaper" som er omtalt i noe såpass skummelt som Bibelen og andre (hold dere fast) religiøse skrifter.
Muligens er det Necronomicon journalisten har i tankene. Eller ... Koranen?
Heldigvis avslutter anmeldelsen på en måte som gir håp om at filmen kan inneholde mer enn denne traurige, tabubelakte troen på onde egenskaper hvis navn ikke kan nevnes.
Men imellom suges du med i denne fantasiens virvelvind, og kjenner den lille sårheten i bakgrunnen, barnets ønske om å bli sett, stikket av sjalusi mot en som alltid er penere eller flinkere enn deg - og ikke minst, motets kraft.
Det gir jo nesten litt lyst til å se filmen. Hvis motet tillater.
Så er snart julen her og det er tid for de tradisjonelle oppgjørene med at dette skulle være en (hold dere fast) ... kristen høytid.
I god Zeitgeist-ånd finner vi dermed følgende video og oppfordring på YouTube.
Please share this video with your Christian friends/family. As requested, I have taken a more objective look at the symbolism surrounding the Christian holy days of Christmas and Easter. In addition, I more closely examine the origins of Santa Claus as well as the Easter festival. Thanks to everyone that watched the original. I hope this re-edited version will be more acceptable to share with your Christian friends/family. Please remember to rate. Merry Christmas! =)
Ja, riktig god Kristmesse!
Hm Skal vi se...
- Jesu fødsel stjålet fra hedenske guder som Mithra født 25.12. - Check
- Kristen påskefeiring kommer av en hedensk høytid - Check
- Kirken har stjålet ... påskeharen - Check
- Saturnalia en ærverdig gammel feiring 25.12. fordi romerne fryktet at solen skulle dø - Check
- Juletreet en hedensk leftover... - Check
Siden vi ser mange slike påstander også i årets populærhistoriske magasiner - og de vil dukke opp i dagene fremover i aviser, TV og podcast - en aldri så liten sammenfatning av relevante deler av en gammel Skepsis-artikkel (og vi kommer nok tilbake med enda mer i løpet av uka).
(Interesserte vil også kunne finne atskillig her.)
Når noen hevder at at Jesus og julefeiringen skal være stjålet fra paganisme og mysteriereligioner bør det være et tankekors å se hvor vanskelig det er å finne guder som skal være født på en så opplagt symbolsk dato som 25. desember.
Muligens er det eneste unntaket den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Tilhengere av at Jesus kun er en solmyte, nevner imidlertid ikke så ofte at feiringen av Sol Invictus ikke ble lagt til 25. desember før et par hundre år etter Jesus, under keiser Elagabalus (203-222).
Det nevnes også sjelden at det ikke var direkte populært å erstatte Romas tradisjonsrike gud Jupiter med en ny. Elagabalus måtte rett og slett tvinge ledende romere til å delta i feiringene – og selv gå i spissen.
Han gjorde seg i det hele tatt såpass umulig i Roma at han ble myrdet etter få års styre, som 18-åring.
Festen fikk likevel såpass feste, at keiser Aurelian (215-275) innførte den i hele riket et par generasjoner senere.
Det er likevel ikke helt oppløftende for tesen om en gammel og almen feiring av mysterieguder 25. desember, at et så symbolsk tidspunkt for feiring ikke kan spores lenger tilbake i Romerriket. Muligens henger det sammen med at vintersolverv er mindre viktig i middelhavsområdet enn lenger nord.
Kanskje er grunnen til at vi her til lands så lett tror at julen egentlig er en hedensk høytid nettopp at vi i Norden ser en så sterk juletradisjon lenge før vi selv ble kristnet. Men det er altså vanskelig å spore noe tilsvarende til den delen av verden der den kristne julefeiringen oppstod.
Forestillingen om at kristne tok over datoen fra en hedensk høytid i Roma synes å stamme fra Jablonski og Hardouin på slutten av 1700-tallet. Ser man nærmere på antikke kilder, finner vi imidlertid feiring av Jesu fødselsdag før noen romersk høytid på denne datoen.
Telesphorus som var biskop av Roma rundt år 130, erklærte at man skulle ha gudstjenester å feire Jesus, men det er uklart i hvor tidlig dette ble fast tradisjon.
Rundt år 200 hevdet Tertullian at den dagen som Jesus ble korsfestet var den 14. Nisan og dette passet med 25. mars i den romerske kalender. Ut fra datidens tradisjon skulle profeter dø samme dato som de ble unnfanget. Dermed var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdatoen.
Siden vintersolverv falt på ulike datoer i romersk kalender, var dette en bevegelig helligdag, inntil keiser Aurelian i 274 landet på 25. desember for å feire Sol Invictus. Dette ble en del av Saturnaliafesten som opprinnelig var blitt feiret 17. desember og senere utvidet til én uke, men først nå frem til 25 desember.
Å si at kirken stjal datoen 25. desember fra en hedensk høytid er i beste fall en velment misforståelse. Det betyr ikke at kirken dermed ikke lot seg inspirere av deler av en eksisterende feiring.
Men i stede for å snakke om at man ranet en høytid, som det hevdes i YouTube-videoen over, er det mer presist å si at man kristnet den.
Fordi man allerede hadde en eldre tradisjon som knyttet Jesu fødsel til denne dagen.
Så var det bare å ønske Arnfinn Pettersen vekommen tilbake til bloggsfæren med sin nye blogg, Tvilsbekjennelser.
Mye betimelig sprengstoff i disse terrortider allerede i første innlegg. Og det er garantert mer heroisk kulturkonservativ humanisme å vente i århundrene fremover.
Det hele betyr altså at hans gamle tvilsomme aktiviteter er flyttet over til en ny blogg.
Siden debatten om nye ateister har vært berørt her den seneste uka, hører det med å lenke til en ganske så god artikkel om temaet i Fri Tanke.
Ikke minst siden Caspar Melville, redaktør for det ærverdige britiske magasinet New Humanist, gir flere av mine poenger ganske bred støtte.
I stedet for den populistiske demagogikken hos nye ateister ønsker også han en mer informert og interessant kritikk.
I denne granskningen mener jeg antropologer, sosiologer og filosofer – tålmodige og grundige analytikere av religiøse fenomener, som Jonathan Raban, Gilles Kepel, Malise Ruthven, Ian Buruma, Mark Jeurgensmeyer, Eliza Griswold og Kenan Malik (og ingen av disse er forsvarere av religion) – vil være mer nyttig enn de som antyder at religion simpelthen er en form for dumhet eller hevder, som Sam Harris, at vitenskap er det eneste vi trenger.
Selv om jeg nok stusser når han i en stort sett ellers gnistrende god artikkel tilsynelatende uten ironi nevner
Dawkins’ vittige dekonstruksjon av den sviktende logikken bak argumentene for et høyere vesen;
Tror virkelig en oppegående britisk humanist at Dawkins her argumenterer godt og synliggjør noen innsikt i gudsargumenter, eller er det bare en soundbite om stemningen og inntrykket som de nye ateistene skapte av seg selv i deres vekkelsesbevisstgjøringsforkynnelse?
Den mest logiske forklaringen er nok at det hele skyldes en oversettelsesfeil. Det han egentlig skrev var sikkert at
Selv om Dawkins’ ufrivillige avsløring av sin inkompetanse rundt argumentene for et høyere vesen burde ha forstyrret bildet for de som trodde at dette handlet om rasjonalitet.
Du har sett den på film og i tegneserier, for ikke å si lærebøker. Jernjomfruen er et av disse beryktede tortur- og drapsinstrumenter som var utbredt i middelalderen.
Vi snakker om en kroppsformet boks med pigger på innsiden, plassert slik at de ikke skulle treffe vitale organer.
Man festet offeret og lukket dørene.
Instrumentet er til og med så ille at til og med et ... metal band har tatt navn etter det - vi snakker selvsagt om selveste Iron Maiden.
I grunnen er bare én hake ved historien. Instrumentet ble oppfunnet på 1700-tallet - og antagelig aldri brukt.
Selv om jomfruen i dag er et symbol på middelalderens grusomhet, ble den ikke utviklet før på slutten av 1700-tallet – og aldri brukt. Alle eksisterende eksemplarer er laget i løpet av 1800-tallet for å bli solgt til museer og interesserte samlere.
Jernjomfruens grusomme utseende fengslet snart folks fantasi, og den fant veien til populærkulturen. Torturinstrumentet ble allment kjent blant annet gjennom Roger Cormans makabre film Dødspendelen (1961), som er basert på en novelle av Edgar Allan Poe.
Mannen som antagelig fant opp jernjomfruen, eller rettere sagt Die Eiserne Jungfrau, var professor Johann Philipp Siebenkees (1759–1796). Med bakgrunn fra arkeologi, filiologi, filosofi og teologi hadde han pondus og troverdighet nok til å slippe unna.
Nå hevdet imidlertid ikke Sibenkees, som tilfeldigvis også er den eldste kilden vi har til instrumentet (mens andre torturinstrumenter er heller ... utførlig omtalt, til dels helt tilbake til antikken), at det stammet fra middelalderen.
I følge Sibenkees beretning ble jernjomfruen først brukt i 1515 til å henrette enn falskmynter. Men selv om myten om instrumentet vokste på seg til å bli et typisk trekk ved middelalderen, har det antagelig aldri vært brukt utover skrekkabinetter og museer.
I 2003 skal et eksemplar ha blitt funnet på en fotballbane i Irak av amerikanske styrker. Det hele knyttes til perioden da Saddams eldste sønn, Uday Hussein, ledet den irakiske olympiske komité. Tidligere utøvere skal ha fortalt at jernjomfruen ble brukt til å straffe atleter som ikke holdt mål.
Nå kunne vi sikkert sagt noe om behovet for friske virkemidler også i den norske OL-komitéen. Eller hvordan det kan gå når noen tar mytene om middelalderen på alvor. Men vi føler sterkt for å la det være.
Vi kommer vel aldri til å slutte å skrive om Biblioteket i Aleksandria, ikke minst fordi andre ikke slutter å skrive om det.
Nå er riktig nok dette en litt gammel sak, men både spørsmål og svar synliggjør det moderne bakteppet i disse Agora-tider, selv om myten om at kristne skal ha brent biblioteket ikke nevnes.
Vi vet at biblioteket i Alexandria brant ned (var det i romertiden?) men ble absolutt alle papyrusrullene (?) ødelagt eller ble noen reddet? I så fall, hvor ble det av dem? Spørsmål stilles av oppvakt gutt på (minst) 12 år.
Svaret er greit og rundt, men røper nok at dette ikke tilhører moderne bibliotekarers primærkompetanse.
Først gjengis den leksikale vinklingen, som viser at leksikon heller ikke skrives av spesialister.
Biblioteket i Alexandria har brunne fleire gongar. Det bestod av to bygningar, eit stort bibliotek i det kongelege slott i bydelen Brucheion, og eit mindre ved heilagdommen Serapeion i bydelen Rhakotis. Den først gongen det brann var under romertida då Cæsar beleira byen i år 47 f.Kr. Samlingane (ca 700 000 bokrullar) blei delvis øydelagde. Biblioteket vart også øydelagt ved seinare krigar, 272 og 390 e.Kr.
Kjelde: Store norske leksikon
Så kommer alle mulige forbehold, antagelig siden vi har å gjøre med en oppgående bibliotekar som vet at man ikke alltid bør ta leksika eller historikere som har skrevet dem på ordet. Dermed henvises til ... wikipedia.
Når det gjeld historie er det alltid historikarar som er ueinige. Sjølv om dette ikkje er det du spør om, legg eg ved to lenker viss du vil lese litt meir:
Nå er heldigvis den norske artikkelen grundig oppdatert de seneste ukene (og den danske er heller ikke halvgærn, selv om den ligger noen doriske søyler bak). Men ingen av dem hadde verken i 2005 eller nå noe direkte svar på 12-åringens spørsmål.
Bibliotekaren er dermed forbilledlig ærlig.
Eg finn dessverre ingen informasjon om bokrullane, og kva som eventuelt skjedde med dei som ikkje forsvann i brannane (viss det var bokrullar att etter den siste brannen, dette står det heller ingenting om i kjelder eg har tilgjenge til). Dessverre klarar eg ikkje å svare på spørsmålet ditt.
Hva kan vi så si? Ble noen ruller reddet fra bibliotekets undergang?
Skal vi svare på dette, bør vi begynne med at spørsmålet synes å bygge på forutsetninger som det sjelden stilles spørsmål ved.
Vi nevner fem på rappen:
Det fantes bare ett Bibliotek i den antikke verden
Det fantes ingen kopier av skriftene andre steder
Skriftene i Biblioteket ble borte med Biblioteket (altså at ingen ble overført til andre samlinger)
Det som ble borte av skrifter skjedde ikke også i Biblioteket selv f.eks. ved at man ikke hadde budsjetter til å kopiere titusener av skrøpelige ruller videre i århundre etter århundre)
Biblioteket hadde kun viktige skrifter (slik at det spiller en rolle om noen ble borte)
Sagt på en annen måte er spørsmålet ikke bare feil stilt - det er også umulig å svare på.
Vi vil nok aldri få vite hvilke skrifter som ble borte med de mange ødeleggelsene i Aleksandria - og som ikke fantes i ett av de mange bibliotekene i andre byer.
Det er hevet over tvil at atskillige oldtidsverker er blitt borte, men ikke nødvendigvis fordi samlinger i Aleksandria ble borte. Vi har f.eks. bevart lister over atskillige bøker som eksisterte i Konstantinopel så sent som på 900-tallet, men som senere er gått tapt.
Det er til og med slik at mye til og med kan ha blitt stjålet. Bøker var rett og slett såpass verdifulle at det var i overkant fristende å stikke dem under kappen når anledningen bød seg, enten man kalte seg kristen eller ei.
Det overrasker dermed ikke at historikeren og teologen Paulus Orosius (ca. 385-420) i Historiae adversum Paganos (Historien mot hedningene) nevner at "Vi har selv sett at det finnes bokskap i templene og man forteller at da disse templene nylig ble plyndret, ble de tømt av våre egne folk."
Hvor det ble av skriftene i Aleksandria?
Du finner mange av dem på ditt lokale bibliotek. Det er bare å spørre bibliotekaren.
Selv om det kan ødelegge enkeltes image og andres livsløgn, er det bare å bryte sammen og tilstå at en og annen bok i universet ikke befinner seg i mine bokhyller.
Og da snakker vi om mer enn brukbare uttrykk for boktrykkerkunsten.
Vi kommer dermed til å presentere en del slike i tiden fremover - også etter jul.
En av disse er The Schemata of the Stars: Byzantine Astronomy from 1300 A.D., en oversettelse og gjengivelse av legen og amatørastronomen Gregorius Chioniades' videreutvikling av den ptolemaiske modell.
Siden manuskriptet tidlig befant seg i Italia, kan verket, selv om det ikke setter solen i sentrum, likevel ha inspirert Kopernikus som var på reise i disse traktene et par hundre år senere.
Oversetterne og redaktørene Paschos og Sotiroudis viser både hvordan Chioniades forbedret beskrivelsene av månens og Merkurs bane og at den antikke greske astronomien blomstret i Bysants.
Enten dette nå primært skyldtes påvirkning fra arabiske astronomer eller også tilhører en mer selvstendig gresk tradisjon.
Atskillig taler for det sistnevnte ettersom det tross alt var bysantinerne som ga araberne tilgang til de antikke tekstene. Gresk astronomi døde ikke ... akkurat ut med ødeleggelsen(e) av biblioteket i Aleksandria.
Etter bokstavelig talt å ha beveget meg på glattisen mellom Lillehammer og Oslo idag, er det kanskje passende å dytte mitt innlegg fra landskonferansen (en svært hyggelig og interessant affære) til Human-Etisk Forbund i retning boet (vi får satse på at velviljen koster det helt fram).
Det er dermed ikke til å unngå at det kan bli noe muntlig, generaliserende og stakkato i fasongen. Vi får heller komme litt tilbake til selve ordvekslingen ved en annen anledning, men den sa vel strengt tatt ikke så mye nytt.
Debatten var en reprise av denne, denne gang med Didrik Søderlind som møteleder og ikke deltaker.
Tittelen var Nyateismens religionskritikk – frisk nysatsing eller usaklig avsporing?
De øvrige i panelet var kanskje ikke helt overraskende de to ateistene som har uttalt seg mest om dette på norsk. Med andre ord h.h.v. Arnfinn Pettersen som (i venstre hjørne) gjentok sin kritikk av de nedrige nyateistene (med særlig vekt på enkelte av Dawkins' debattknep), mens Even Gran (i midterste hjørne) fortsatte å heie på de heroriske helter - særlig fordi de hadde satt lyset på behovet for argumenter for Guds eksistens.
Selv befant jeg meg vel ikke akkurat... midt mellom disse i debatten.
Dermed over til innlegget (det ble i praksis verbalisert litt mer responsivt ift. hva de ærede to andre sa, men gjengir her manuset til min "5-minutters"-innledning):
Siden nye ateister er så opptatt av naturvitenskap, bør jeg kanskje innlede med at jeg selv ble kristen som 19-åring, mens jeg studerte teknisk-naturvitenskapelige fag i Trondheim.
Dette gikk ikke... upåaktet hen på et lettere opphetet 70-tall.
Noe av det første jeg møtte var dermed kombinasjonen av Rød Front og Hedningesamfunnet som stilte meg opp mot veggen - eller i hvertfall veggavisen - med sterke og klare meldinger om hvor ufattelig dustete, umoralsk og uvitenskapelig det var med noen som helst former for kristen tro.
Det hele endte i en heller lang debattserie per datapapir på oppslagstavla på flystripa på NTH. Jeg har fortsatt disse liggende, men viktigere enn det er minnet om opplevelsen. Det å være kristen var å møte slike utspill og svare på dem, hver dag.
Av en eller annen grunn ble det slutt på denne type innlegg etter noen måneder, enten det var tidsånden eller eksamenslesning som tok overhånd.
Da de nye ateistene fikk Hedningesamfunnets argumenter inn på bestselgerlistene følte jeg meg dermed litt ung igjen.
Eller - sagt på en annen måte - det minner dermed ikke akkurat om en frisk nysatsing.
Min utfordring med nye ateister er ikke at de er sinte, sarkastiske, slemme eller usaklige. I stedet går det på at de har meldt seg ut av den mer faglige debatten, samtidig som de (og deres følgere) synes å tro at det er det de bedriver.
Og at de har flyttet den tilbake til salongene fra slutten av 1800-tallet.
Nye ateister bedriver ikke så mye vitenskapsformidling, som vekkelsesforkynnelse. De spiller mindre på ateistiske argumenter, enn antiteistiske stemninger.
Og de er ikke de eneste som leverer religionskritikk, selv om sistnevnte kan gå litt i bølger. Ser vi etter vil vi finne at denne antar denne mange former – og ikke akkurat gjemmes bort.
Folkelig – oppgjør med makta og besserwissere – fra bønder og borgere til... New Age.
Filosofisk – Sokrates, Spinoza, Hume, Kant, Feuerbach, Hegel, Marx, Nietzsche og resten av feltet.
Teologisk – vi finner dette allerede i GT, Jesus kritiserte religiøse ledere i samtiden, og vi finner det hos dissentere og reformbevegelser slik Arne Bugge Ammundsen presenterte tidligere på konferansen i dag. Og som fag ved Teologisk Fakultet ved i Universitetet i Oslo. Det er ikke helt slik at religionskritikk er fremmed i dagens samfunn, selv om det hjelper å studere teologi for å få det med seg på et faglig nivå.
"Vitenskapsorientert” – I kjølvannet av Darwin (biologisk), Marx (økonomisk), Comte (sosiologisk), Freud (psykologisk) etc. At lite av dette har vist seg særlig bærekraftig som religionskritikk er en annen skål.
Andre ståsteder – Det er et opplagt ønske om å kritisere konkurrentene, så vi finner dette i alt fra islamsk kritikk av kristen tro til kristen kritikk av ateisme...
Men det er altså som nevnt verken noen særlig faglig tyngde eller frisk nysatsing å finne hos nye ateister.
Det vi møter er i stedet i stor grad det vi kan kalle for
Selvfølgelighetenes diktatur – Nye ateister mener det godt (håper jeg) og har en sterk moralsk indignasjon (noen ganger berettiget), men det er litt... kritisk at de så sjelden tar noen steg til siden fra sin egne skråsikre selvfølgeligheter. I stedet ender de stort sett med
Mer politisk debatt enn reflekterte evalueringer av seg selv og andre.
Å forkynne for egne rekker, for ikke å si for galleriet, eller de som sitter på gjerdet.
I mindre grad å spre fornuft enn feil og fobier. Som jeg viste i Svar skyldig - nye ateister og New Age opptrer de ikke akkurat etterrettelig eller vitenskapelig.
Angrep på stråmenn – de verste utslagene av religion gjøres til egentlige og typiske.
For å si det kort fungerer vel religionskritikk – eller rett og slett seriøse livssynssamtaler - noe bedre i forhold til motparten (og altså ikke galleriet eller gjerdet) hvis den er
Informert – man bør vite sånn noenlunde hva man snakker om. Nye ateister bommer så mye at jeg grep meg i å spekulere da jeg leste Dawkins, over om det kunne være en parodi. Motstandere bør kunne kjenne seg igjen. Og så må man være villig til å forstå og diskutere kriterier for hva som er sant, rett og galt, slik at man ikke bare diskuterer fra hver sin skyttergrav..
Interessant – man bør ha noe å melde. Nye ateister bygger lite på ”faglig religionskritikk” og filosofiske kriterier, men på anekdoter og indignasjon ut fra et
bestemt syn på historien (den heroiske veien fra middelalderens mørke til modernitetens lys)
kunnskapssyn som dels lener seg mot det scientistiske og dels misforstår ordet tro (blind tro ”in the teeth of the evidence”, vs. begrunnet tro)
Ivrig, men ikke infam eller sjikanerende (som med Hitchens utsagn om at ”religion forgifter alt”) - det er litt sånn at hvis noen tramper på tærne mine og brøler inn i øret, demper det... noe av min mottagelighet for budskapet.
Innstilt på å lytte - mer enn markering av revir
Og dermed er det ubønnhørlig tid for moralen.
Det er flott med engasjement, ikke minst fordi det har det fått kristne til å skjerpe seg. Det er dermed ikke tilfeldig at Dawkins er blitt pensum på flere kristne høyskoler.
Selv liker jeg temperatur, men det er noe mer tiltalende med reflektert kritikk enn refleksiv raljering.
Og så var endelig Nils Ivar Agøys avgjort grundige og til dels myteknusende bok om kirken og arbeiderklassen ute.
Siden jeg nå hadde gleden av å kikke på - og gjøre meg nytte av - et utførlig utkast under skrivingen av Da jorden ble flat, er det mer enn håp som ligger bak en hardnakket påstand om at de som er en smule interesset i temaet ikke vil bli skuffet av å arbeide seg gjennom boken.
Til tross for den kanskje ikke... grøssende spennende tittelen Kirken og arbeiderbevegelsen - spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940.
Agøy klarer på en forbilledlig måte å synliggjøre det store praktiske engasjementet for å forbedre arbeideres dagligliv, rettigheter og vilkår blant en rekke prester. Og hvor karikert mye av dette fremstilles når skikkelser som Einar Gerhardsen skriver sine memoarer femti år senere.
I hvert fall om vi gjør noe så drastisk som å sammenligne med samtidig kilder.
Ikke minst er det morsomt for enkelte av oss å se hvor mye religionskritikken i lettere ideologiske kretser av arbeiderbevegelsen minner om dagens nyateisme.
Og hvor lite den gjenspeilet arbeidere flests forhold til Den norske kirke.
Det er ikke akkurat slik at Dekodet... misliker oppgjør med myter og ideologiske kjepphester.
Derfor gjør det godt både her og der at middelalderhistorikeren Ole Jørgen Benedictow som vanlig ikke er redd for å ta bladet fra munnen.
Forståelsen av korstogene og islams første århundrer er preget av en dogmatisk og politisk korrekt virkelighetsoppfatning. Aslak Sira Myhres naive syn på Saladin, Marte Michelets påstander om Vesten og islam, og Frank Aarebrots nedvurdering av middelalderen er alle eksempler på en bredere trend blant meningsdannere. Den er det på tide å ta et oppgjør med.
Man kan sikkert skumle om en og annen politisk baktanke, men godt å se at Minerva tør å åpne spaltene for motforestillinger til politisk - og ikke minst kulturlivets - Saladin-kultus og middelalderhets.
Mens denne verdens kjøpesentra begynte jul for noen uker siden, er vi på Dekodet i ferd med å forberede oss på advent.
Og hva passer bedre enn å starte første søndag i advent på landskonferansen til Human-Etisk Forbund?
Skulle du ikke ha anledning til dette, kan vi få anbefale en aldri så liten julegave til deg selv.
David C. Downings Looking for the King føyer seg inn i den ærverdige tradisjonen med filmer, fortellinger og til og med tegneserier basert på en eller flere av medlemmene i The Inklings.
Den er bestilt, og vil nok risikere å bli levert i tide til at adventen er over.
