Kjør musikkdebatt

Siden det ikke direkte mangler utlegg på YouTube av sommerens musikalske høydepunkt, High Voltage-festivalen, som muligens er omtalt noen ganger på Dekodet, hvis jeg ikke husker helt feil, deles herved en liten del av begivenheten.

Dette holder i massevis for meg som nostalgisk supernova (selv om Zappa plays Zappa var festivalens musikalsktekniske høydepunkt og Transatlantic det emosjonelle), men det er ikke til å komme helt fra at ELP-gutta er blitt eldre, har ikke spilt sammen på 12 år og at Keith er redusert etter nerveskade i høyrehånden.

Hvilket fører til Det store spørsmålet.

Bør musikere som ikke lenger er sensasjonelt supre i fingre og strupe, etter at tidens tann har tæret både her og der, få lov til å fortsette å spille, eller bør det legges ned forbud for ikke å ødelegge minnene fra da Himmelske Vesener var på visitas?



Forøvrig kan nevnes at mens dette opptaket gjengir mitt inntrykk fra festivalen av et virkelig sterkt og bevegende høydepunkt (følg særlig med på The Sage som starter etter drøyt 3 minutter) - gir det offisielle CD-opptaket fra soundboardet inntrykk av at Lake her synger noen smuler falskt.

Hvilket er mer enn lettere underlig for en vokalist av hans størrelse.

Er grunnen rett og slett at lydbalansen er forskjellig fra høytalerne enn på soundboardet, slik at Lake og publikum hørte tangenttonene annerledes?

I såfall er jeg nok tvunget til å gafle i meg noen kameler og støtte slørete piratopptak på YouTube, selv når det finnes profesjonelle versjoner.

Kjør historiedebatt

Skulle du være interessert, foregår antydning til debatt på forskning.no om hvor kjent det er at slaveriet ikke stoppet med romerne "slik mange tror", men forsatte i middelalderen.

Nord-Europas mest kristne mann er med, så dette kan bare bli barskt og bigoterisk.

Debatten foregår forøvrig også selv om du ikke er interessert.

Terrorist Torsdag

Skulle noen befinne seg i nærheten av Skottland med det første, eller ønske et alibi for å reise over, kan tipses om en aldri så liten oppsetning av et aldri så lite verk av en aldri så stor forfatter.

Nærmere bestemt The Man Who Was Thursday, muligens Chestertons beste og i hvert fall mest kjente roman.

Selv om forelegget er aldri så tydelig er det en heller fri fortolkning.

Detective Syme must out-terrorize the terrorists to save the world. Trapped in a deadly masquerade, he's haunted by the unthinkable: What if they're fighting for good? Mashing psychological thriller, political nightmare and breakneck farce, New York City's The Jam presents a 21st-century riff on G K Chesterton's 1908 detective tale to target the terrorist in all of us.

Se også en aldri så bitteliten anmeldelse her.
 
Med andre ord bare å bevege seg gjennom sikkerhetskontrollen i retning første fly til Edinburgh.
 
Og, nei, det er ingen orddelingsblemme i overskriften.

Kjør teologidebatt

Og... der var agurktiden over.

Hva passer da bedre enn å starte en ny debatt om et de helt store temaene? Vi snakker denne gangen om intet ringere enn vitenskapenens dronning, selveste teologien.

Som, i følge forskning.no i dag, "oppsto da Bibelen ble uforståelig".

Da fortellingene om Jesus var 200 år gamle, virket de så foreldet at det truet kristendommen. Men filosofiske kristne pustet nytt liv i innholdet.

Mange moderne mennesker tviler på at Bibelen forteller sannheten når den forteller at Jesus kunne gå på vannet og stå opp fra de døde.

Overraskende nok er det langt fra noen ny tvil.

At det er så overraskende at antikke mennesker kunne tvile på at noen hadde gått på vannet eller stått opp fra de døde, sier nok mest om modernistiske fordommer. Det var like tydelig den gang som nå at slik ikke tilhørte naturens orden.

Vann var vann og døde døde.

Det var derfor Paulus i følge Apostlenes gjerninger ble latterliggjort når han begynner å snakke om at Jesus var stått legemlig opp fra de døde. Noe slik var ikke bare opplagt ønsketenkning og selvbedrag, men rett og slett skammelig.  Noe så heselig som legemet kunne da uansett ingen ha interesse av å få med seg til livet etter døden.

Allerede 200 år etter Jesu fødsel begynte folk å tvile så mye på beretningene at det truet kristendommens eksistens.

Derfor kastet kristne filosofer, deriblant grekeren Origenes fra Alexandria, seg ut i en redningsaksjon.

Det forteller Anders-Christian Jacobsen, som forsker i antikkens religioner ved det Teolgiske Fakultet, ved Aarhus universitet i Danmark.

– De kristne filosofene sørget for at Bibelen ble langtidsholdbar. Det gjorde de ved å skrive fortolkninger av beretningene om Jesus. På den måten gjorde de fortellingene i Bibelen up-to-date uten å endre på dem.

Oppslaget blir like pussig og tendensiøst enten det er journalisten som misforstår, eller det også handler om behovet for det man oppfatter som en sensasjonell vinkling for å selge et forskningsprosjekt.

Grunnen til at vi fikk en rekke såkalte apologeter (og teologer) på denne tiden var rett og slett at kristne i stadig større grad begynte å møte utfordringer fra en bredere sammensatt og ikke minst mer akademisk orientert samtidskultur.

Saken var ikke at tekstene plutselig begynte å fortone seg problematiske fordi det var gått et par hundre år, men at de ble lest av nye grupper. Som like lite ville trodde på tekstene i første som i tredje århundre.

Man kan si at den redningsaksjonen filosofene satte i gang, fortsetter i dag, hvor teologi er et fag på de fleste universiteter.

Nåtidens teologer beskjeftiger seg blant annet med hvordan man skal forstå de gamle tekstene, som er skrevet på gammelgresk, hebraisk og latin.

De språkene er foreldet i dag, men det var de faktisk også få hundre år etter Jesu død – i hvert fall når det kom til den måten Bibelen var skrevet på.

– Omkring år 200 begynte folk å spørre hverandre: «Hva betyr egentlig dette?», forteller Jacobsen.

Den vanlige kristne kunne rett og slett ikke forstå betydningen av ordene som sto i Bibelen. På samme måte som det i dag kan være vanskelig for folk å forstå hva som står i gamle bøker fra begynnelsen av 1800-tallet.

Akkurat dette er en rimelig uproblematisk beskrivelse, selv om folk nok hadde begynte å spørre om dette før. Men så kommer noe som gjør at Dekodet hopper litt ex cathedra.

Men en ting var språket, noe annet var beretningene som dannet ryggraden i kristendommen. Dem ble det også stilt svært kritiske spørsmål til.

– Vi kan se at de lærde kristne i tekstene sine begynte å skrive at historiene i Bibelen simpelthen ikke kunne være riktige. De mente at beretningene virket så banale at det var vanskelig å ta dem seriøst, forteller Jacobsen.

Med andre ord begynte også selve kristendommen og historiene om Jesus å virke foreldet. De kunne ikke lengre snakke så direkte til folk som da de ble skrevet ned.

Særlig historiene om Jesu oppstandelse fra døden skapte hodebry.

– De dannede greske kristne hadde problemer med å se det fornuftige i at kroppen ble levende igjen. De syntes det var ekkelt.

– Men så begynte de å tenke over historien og fortolke den. Og de kom fram til at historien ikke skulle forstås direkte. De fortolket seg frem til at det ikke var en kjødelig kropp som gjenoppsto, men en åndelig kropp, forteller Jacobsen.

På den måten fikk historien om gjenoppstandelsen så å si nytt liv. I stedet for å kaste historien og resten av kristendommen på søppelhaugen, fordi den virket gammeldags, fortolket filosofene den slik at troverdigheten ble gjenopprettet.

Dette er nærmest så galt som det kan få blitt. Jeg kan ikke forstå annet enn at journalisten må ha misforstått Jacobsen.

Det som foregikk på denne tiden handlet ikke om at Bibelen brått ble oppfattet som banal og billedlig (at f.eks. skapelsesberetningen ikke kunne tas bokstavelig hadde man, inkludert jøder, sett lenge - antagelig også de som skrev ned tekstene), men om en rekke parallelle utviklingstrekk som krevde nye tilrettelegginger og formidlingsformer.

Vi har å gjøre med en periode der vi bl.a. og kort sagt finner at

1) Innslaget av jødiske konvertitter relativt sett var blitt mindre, slik at andelen med en mer hellenistisk kulturbakgrunn var langt større

2) Antallet kristne med mer akademisk bakgrunn var voksende

3) Kristne i større grad måtte møte samtidens oppegående mennesker på deres egne premisser, dette var ikke lenger en forfulgt og eller perifer grasrotbevegelse. Allerede Justin Martryr (103–165) adresserte en forsvarstale (apologi) til den filosofisk orientert keiseren Marcus Aurelius i et språk som han håpet denne ville forstå.

4) Innslaget av kristenorienterte gnostiske grupper var økende

Dermed oppstod et behov for dels å forklare og dels forsvare troen på litt nye måter, og ikke minst relatere den til toneangivende tenkning og et broket teppe av innvendinger fra ulikt hold.

Kristen tro ble i mindre grad endret enn oversatt til nye språk (som etterhvert latin) og tenkesett (som mellomplatonsk), samtidig som man forsøkte å formidle til samtiden hva som var poenget med tekstene. Dette er et prosjekt som alltid har vært der, og alltid vil være der så lenge utgangspunktet er hendelser og tekster fra en bestemt tid.

Vi ser da også at Paulus drev med dette allerede i de tidligste tekstene vi har i det nye testamentet.

Vi har bevart en rekke apologier fra hundretallet og utover, altså tekster der kristne teologer/naturfilosofer svarer på innvendinger og angrep og forsøker å vise hvordan mange, ut fra det man oppfattet som feilinntrykk, fordommer og filosofisk ståsted, misforstår kristen tro.

Og mens vi snakker om feilinntrykk er det en grunnleggende en misforståelse at man nå endret seg fra en tro på legemlig til åndelig oppstandelse. Det er tvert i mot nettopp i denne perioden arbeidet med å utvikle en felles trosbekjennelse skyter fart, slik vi ser det klart og tydelig i trosbekjennelsens legemets oppstandelse som har vært i bruk i kristne kirker siden antikken.

Dette handler uansett mindre om at man plutselig ble "skeptisk" til tekstene enn om at man begynte å anvende tradisjonelle tolkningsnøkler, slik vi finner det i antikkens Homer-tolkninger og slik Filo (20 f.Kr. - 50 e.kr.)anvendte på jødiske tekster i første århundre.
 
Det var ikke slik at kristne leste Bibelen utelukkende eller primært bokstavelig fra dag én. Også Paulus bruker Det gamle testamentet typologisk f.eks. ved å se storfloden som et symbol på dåpen.
 
Tolkningsmodellene som ble tatt i bruk ble etterhvert kalt for Quadriga, et firspann av vinkler (bokstavelig/historisk, allegorisk, moralsk og anagogisk) noe som vi også finner gjennom hele middelalderen, men som reformatorene tok et oppgjør med på 1500-tallet.
 
Noe som kanskje er grunnen til at en forsker med luthersk bakgrunn synes å oppleve dette såpass revolusjonerende som i det følgende:

At de kristne filosofene på den måten via fortolkninger pustet liv i Bibelen og gjorde den langtidsholdbar, er ny kunnskap.

– Det er nytt – særlig innen luthersk teologi – å se på hva fortolkninger er, og hva det betyr for en tekst at den blir tolket.

– Skal man ta tradisjonell luthersk teologi på ordet, skulle vi kun lese det som står i Bibelen, og ikke drive med fortolkninger, sier Jacobsen.

Så er spørsmålet om Jacobsens tolkninger som utlagt av forskning.no skal tas bokstavelig.

Forbuden frukt

I regntiden er det vanskelig å tenne brannfakler, men det forhindrer ikke at enkelte forsøker.

Martin Lagerholm lar seg i hvert fall ikke skremme i Svenska Dagbladet. Han starter med noen anslag av oppgjør med alle som koketterer med å omfavne popkunsten, underforstått på bekostning av Kunst med stor K.

Är det i dessa tider av gränslös fördragsamhet med det skamliga, och i ett kulturklimat som tenderar att omvandla vilket skit som helst till guld, över huvud taget möjligt att ägna sig åt äreräddningar? Går det längre att uppröra sin omgivning med förbjudna läsfrukter och andra ”guilty pleasures”? 

Spørsmålet er rimelig godt stilt, og bidrar til ett og annet stikk i min kunsteriske samvittighet, enten vi snakker om tidbruk eller støtte av talenter. Likevel er det ikke til å komme forbi at jeg har atskillig empiri på at det fortsatt går an å sjokkere med forbudne frukter fra tegneserier, TV-serier og tangenttraktører.

Har vi inte nått den punkt där det snarare är Kallimachos än Kalle Anka, Timon av Athen snarare än Tintin, som är i behov av upprättelse?

Utvilsomt er Donald og etterhvert Tintin, samt andre rimelig selgende serier, blitt såpass mainstream at det ikke akkurat gir kulturell kred å tilkjennegi sin fascinasjon for historiene (eller i hvertfall for de som er laget av noenlunde oppegående tegnere og fortellere).

På den annen siden sitter det nok fortsatt litt inne å vedgå at jeg har tilbrakt deler av ferien med forbudne frukter som Aristoteles og Aquinas. Og aldri har lest en side av Larsson eller Knausgård.

Utmanar man inte offentlighetens tolerans för det avvikande i högre grad genom att stolt tillkännage att man läser Racine på originalspråk än att man ogenerat bejakar konsumtionen av pornografi, hopplöst pretentiös symfonirock från 70-talet, undermåliga amerikanska sitcoms eller hötorgskonst? Laissez faire! Everything goes!

Vel, fortsatt sjokkerer symforocken i enkelte kretser. Noen kaller den til og med håpløs pretensiøs.

Men visst finns det ännu anledning att principfast försvara ett och annat mot spridda angrepp. En inom litteraturvetenskapen och den gängse kritiken länge försmådd genre, science fiction, behöver vid det här laget kanske inte längre äreräddas, men i något högre grad uppmärksammas för sina ofta fantasifulla och hänförande motiv. Ett bra exempel på detta är Doris Lessings ”Canopus i Argo”, en ”social science fiction” i fem delar, och med framsynta titlar som ”Giftermålen mellan zonerna tre, fyra och fem” och ”De känslosamma agenterna i imperiet Volyen”.

Så avgjort. Selv om jeg har opplevd at enkelte SF-fans kan riste på hodet over at jeg leser noe så lowbrow som Peter Hamiltons monstermaster. Eller at litteraturkritikere forelsker seg i Doris Lessing.

Likevel må jeg nok tilstå noen forsøk på å lese omtalte verk. Jeg er av de jevne SF-leserne som ikke akkurat jublet over den første av disse bøkene for vel 30 år siden. For de minner litt vel ofte, stort sett hele veien, mer om parodi enn om SF.

Lessing bruker ikke science fiction, hun misbruker.

Nå betyr ikke det at alt som skrives av SF er stor litteratur. Det er noen lysår mellom gullkornene der som i andre sjangere. Lessings tabbe er imidlertid at hun er mindre interessert i fantastiske fortellinger enn i å formidle - til dels overtydelige - politiske, moralske og religiøse kjepphester.

Bøker blir sjelden bedre av forfattere som ikke behersker sjangeren. Lessing har dessverre ikke forstått at god SF (TM) må være storslagen, gripende, tankesprengende og/eller intenst spennende. Det holder ikke å snakke om planeter og galakser, fremtid og sivilisasjoner. Vi må teleporteres ut av hverdag og vanetenkning.

Men kjenner leserne ikke sjangeren, kan det være noen lar seg bedra til å tro at Lessing løfter SF over i et "ekte" litterært univers. Kanskje er det forklaringen på at Lessing går bedre hjem hos politisk engasjerte litteraturanmeldere, enn hos de som er glad i SF.

Dermed forblir forfattere som Dan Simmons, Ian M. Banks eller Neal Stephenson sjelden mer enn guilty pleasures for noe så skammelig som SF-fans.

Lagerholm skal ha noen rakettrinn med ros for innledningen og innfallsvinkelen. Men valget mellom Doris og Donald er ikke... veldig vanskelig.

Takk til Per Chr. Jorgensen for tips.

Suppe på vannagurk

Agurktiden er ikke helt over, så vi setter igjen over til avdelingskontoret på Skepsis.

Agurk og avmakt

Det har som enkelte meget observante lesere har notert seg med skrekk og skadefryd vært en aldri så liten pause i bloggen seneste uke eller to.

Pausen vil nok i prinsippet vedgå en uke eller to til, hvis jeg da ikke får ånden over meg i dag eller i morgen.

Grunnen er rett og slett en blanding av ferieturer (London for en drøy uke siden) og femtiårsdager (Lifjell i helgen) med besøk på bilverksteder et par dager på rad (noe som fort tømmer både konto og kreativitet) og en aldri så liten handletur til EU.

At kursen snart dreies i retning av Samos, vil nok også gjøre sitt.

Kulturdebatt. Ultudebattkur. Dekulturbatt. Debattkultur.

Så setter vi igjen over til Tour de Culture.

Ved siden av innslagene i feltet opp motinnleggsbakken av velment virrvar er det ikke til å unngå at det også dukker opp slagkraftige team av akademisk tunnelsyn.

Mens det første laget ikke har spesielt god oversikt over fakta eller fornuftig lesning av andre (eller av seg selv for den slags skyld), har det andre en egen evne til ikke å se skogen for bare trær når man ikke er opptatt med å skyve deler av fakta til side i den gode saks navn.

Mistanken er sterk om at i det minste deler av denne gode saken handler om ikke å forære det man oppfatter som eurosentriske sjåvinister eller bent fram kristne propagandister engang lillefingeren.

Følgebiler med nyateistiske horn i sidespeilet og vognhjulene til alt som lukter av kristenmannsblod, har utvilsomt i stedet lyst til å vise helt andre fingre.

En av de mer innsiktsfull på det akademiske laget (og med lite nyateistiske trekk) finner vi på Plinius-bloggen i oppslaget Europeisk høysang .

Men ved siden av å peke på opplagte svakheter, for ikke å si brister hos Hansen (som at korstogene skulle ha stanset noen islamisering av Europa), viser dessverre også en ellers oppegående Tord Høivik (førsteamanuensis i bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo) både egne blindfelt og en lesemåte som mer forsterker enn svekker Hansens poenger.

Det hele blir et lærerikt eksempel på hvordan man kan utnytte manglende fotnoter og plass i en opprinnelig bevisst fokusert artikkel til nærmest et karakterdrap av forfatteren.

Det er kort sagt ikke vanskelig å fremstille hvem som helst som lettere undermåls ved å måle en kronikk i Aftenposten som om den skulle være en doktorgradsavhandling. Saumfarer man setninger med leksikon i hånden, er det sjelden vanskelig å finne noen som ikke kunne, eller burde, vært tre ganger lenger.

Denne type lesning blir imidlertid langt mer sjenerende enn generøs. En slik pedantisk polemikk er ingen god reklame for biblioteksfaget, som når Hansen korrigeres som i det følgende:

Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk.

Jeg ville nok heller sagt at de tre viktige alfabetene i Europa – det latinske, det greske og det kyrilliske – har en felles fønikisk – altså semittisk bakgrunn.

Eller som her:

Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske.

De ortodokse kirkesamfunnene (“Øst-kirken”) regner selvsagt seg selv som den rette katolske kirke. Det er Pavekirken som har brutt med tradisjonen ved å opphøye seg selv til kirkens sentrum.

Ja, det er en klar 6'er.

Men det blir likevel helt feil, hvis man da ikke foretrekker å lese Hansen som en viss fyr leser en viss boksamling.

For vi vet godt hva Hansen mener, om han ikke alltid sier det like bokstavelig eller leksikalt. Å late som noe annet er å kokettere for galleriet.

Men, siden det er kulturdebatt, får vi si det rett ut. For galleriet.

"Katolsk" er altså kortform for "Pavekirken" og/eller "Vatikanet", også hos høyt utdannede skandinaver og politiske ledere. Å opptre som om Hansen ikke vet dette, og at han ikke skriver sånn ca. for folk flest, er et dårlig tegn på leseevne - eller vilje.

Men det blir verre.

Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk. Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen.

Den romerske eliten anerkjente og bygget på den greske kulturen, men så generelt ned på gresk politikk. Det klassiske Athen var en borgerlig republikk med relativt små klasseforskjeller. Det romerske keiserriket (og den sene republikken) var et elitistisk klassesamfunn med enorme forskjeller mellom rik og fattig.

Skal vi først kjøre leksikonleken, bør det nok nevnes at bystaten Athen var et klassisk slavesamfunn. Og at det i tillegg var mer enn relativt små forskjeller mellom filosofer, politikere, kjøpmenn, offiserer og soldater. Selv om det nok ikke er til å komme fra at det var enda større forskjeller i det enorme romerske riket.

Det gir nok heller ingen 6'er i historie å hevde at

Å framheve Roma som smeltedigel blir også skjevt. Nytestamentet ble skrevet på gresk – ikke på latin. Det tette samspillet melllom jødisk, kristen og gresk kultur fram til år 400 foregikk hovedsaklig i den tett befolkede, gresk-talende delen av Romerriket – med Alexandria, Antiokia og senere Konstantinopel som hovedpoler. Det romerske senatet fortsatte å kjempe for sin gamle religion etter at kristendommen ble statsreligion (380).

For det første snakker Hansen om "den romerske verden" som altså omfattet mer enn byen Roma, selv om han gjør et litt skjevt pedagogisk grep ved å fokusere på midtpunktet.

For det andre begrenser ikke Hansen perioden til "fram til år 400".

For det tredje kommer vi ikke forbi at mye også skjedde i byen Roma - til tross for at den ikke for alvor begynte å gjenvinne sin politiske eller kulturelle betydning før fra 1000-tallet. Vi kan - ikke minst på grunn av bredden og mangfoldet i denne - vanskelig se bort fra arven etter en Justin Martyr (103-165), Tertullian (160-220), Konstantin (272-337), Boethius (ca. 480 - 525) og Cassiodorus (ca. 485 - 585).

At senatet fortsatte å kjempe for sin gamle religion, er ikke helt det samme som å si at Roma ikke var noen smeltedigel. Det bidrar vel heller muligens til å understreke Hansens poeng.

Så begynner noen katter å komme ut av sekken.

Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets.

Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette.

Skal man vite hva Aftenposten er og bør være, må man lese morgenutgaven

Enten den gode Plinius her viser at han ikke forstår, eller ikke har sans for, Hansens anliggende, blir det like ille. Men siden det er vanskelig å tro at han ikke skjønner at Hansens poeng er at at Europa er en kultur der den "jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen", er det mer nærliggende å tenke at han ikke er enig i denne beskrivelsen, eller ikke liker den.

Eller kanskje rett ut sagt mener at Europa ikke har noen essens, noen kulturell kjerne, eller ikke i betydelig grad har tatt opp i seg og videreutviklet viktige verdier.

For slik han skriver her er det umulig å lese Plinius på andre måter enn at Europa er og bør være kun det som til enhver tid menes eller skjer i Europa. En mer tilbakelent akademisk  holdning skal kort sagt godt gjøres. Europeiske ideer (som frihet, likhet og brorskap for å holde oss til noen av Hansens poenger) skal kun oppfattes deskriptivt, ikke normativt.

Dessuten er de (som vi skal ta opp over helgen) ikke bare europeiske.

Det krever ingen spesielt lite generøs lesning av Plinius å oppsummere med at det ikke finnes noen europeiske verdier å ta vare på eller videreutvikle.

I tillegg til at kristne tanker har hatt liten, eller i beste fall aksidensiell, effekt på disse verdiene.

Selv om de altså muligens mangler. Mer om dette i neste bolk av dekulturbatten.

Kultur - ingen debatt

Så er det bare en dag igjen til avreise for å la seg henføre sammen med noen hærskarer brave kulturkjempere på HV-festivalen.

Det hele innledes med oppvarming i mer intime omgivelser fredag kveld, på The Boom Boom Club som kulturelt nok tilhører fotballklubben Sutton United. 

Noddy's Puncture, verdens antagelig ledende ELP-tribute band, inviterer venner og kjente, for ikke å si tilfeldig forbipasserende, til å feire søndagens headline. Ellers som de sier i forhåndsomtalen:

The UK's foremost Emerson Lake & Palmer tribute band, complete with a wild stage show featuring daggers and pyrotechnics!

Det hører med å nevne at Keith kommer til å bruke en av Noddys Hammond-orgler til hans lettere amok-adferd på omtalte søndag.

Behovet for reparasjoner vil bare høyne instruments verdi, i følge såpass informerte kilder som eieren.

Etter neste kulturblogg tar Dekodet som man forstår en ny sommerpause noen dager.

Kulturdebatt og kjepphester

Som nevnt i går er det nærmest en naturlov at vi i kulturdebatter snakker forbi hverandre, omtolker, forvrenger og forvirrer.

Det handler om å forsvare våre revir og kjepphester. Det dreier seg om å be for våre kulturpolitiske mødre.

Det går på å forsvare alt vi opplever truer vår evne til å leve greit sammen uten å påføre andre skyldfølelse, mindreverdighetskompleks og/eller kulturell underlegenhet. Og angrep er ofte det beste forsvar.

Etter Jan E. Hansens heller... sterke kronikk som vi beskrev i går, har det altså ikke manglet tilsvar. Vi skal i dag se på det feltet som vi kan plassere i den kjente båsen velment virrvar.

Dette er hentet fra Nils Krister Larsens artikkel Arabernes bidrag er soleklart, på ABCNYHETER 11. juli.

I hans - og la det virkelig være uthevet - velmente bidrag etterlater Larsen ingen tvil om hvilken sammenheng Hansen må settes inn i.

Det kan se ut til Ola Borten Moe ( ”Vi har ikke noe å lære av den arabiske verden”) har fått sin medsammensvorne i Jan E. Hansen ( ”Heller ikke islam har bidratt til Europa med vesentlige verdier, selv om arabisk kultur har gjort det, enten den var islamsk eller ikke").

Et slik eurosentrisk, sjåvinistisk tunnel vision-perspektiv på "det kristne" Europas vegne kan bare skyldes dumhet og uvitenhet.

Hva er det som foregår? Er dette en slags sammensvergelse i idioti? For meg som har vokst opp med eventyrene om ”Tusen og en natt” blir arabernes bidrag soleklart.

Selv om Larsen i avsnittet før nettopp siterer Hansen på at arabisk kultur har bidratt til Europa med vesentlige verdier, angriper han ham likevel for ikke å anerkjenne soleklare arabiske bidrag. 

Når han så følger med å snakke om praktfull arkitektur, virker det i stedet som en slags sammensvergelse i virrvar.

For det første fordi 1001 natt (for å si det med arabertall)  i liten grad var basert på noen "islamske" forelegg (vi finner mange av fortellingen før Muhammed), og for det andre fordi den omtalte arkitekturen heller ikke var så veldig "islamsk" (foreleggene var i stor grad persiske, indiske og bysantinske). At sistnevnte heller ikke har bidratt til Europa med vesentlige verdier, gjør ikke forvirringen mindre om hva Larsen egentlig mener er galt med Jan E. Hansen på dette området.

Så fortsetter han å misforstå.

Hva er det som er på gang? Har vi mistet all vår kultur? I perioden 700 – 1100 befant Europa seg i mørkeste middelalderen og araberne sørget for at gresk filosofi og tenkning ble ivaretatt. I tillegg var egne bidrag originale og betydningsfulle. Araberne bidro i høyeste grad innenfor naturvitenskapene og matematikken og banet vei for renessansen. Ingen er i tvil om at araberne er store innenfor poesi. Problemet er mest at bare at de færreste av oss forstår dette vidunderlige språket. Selv har jeg hatt stor glede av arabisk poesi oversatt til fransk.

Vi hopper over spørsmålet om "den mørkeste middelalder" i denne omgang (interesserte kan i stedet søke på middelalder på denne bloggen), og ser heller på hva som var det genuint muslimske bidraget i dette og på hvilken måte arabernes poesi bidro til Europa med vesentlige verdier.

Det er likevel riktig å understreke at islamske (men også kristne og jødiske) tenkere blant arabere/syrere/persere/maurere tok vare på og videreutviklet deler av den greske naturfilosofien, noe Hansen burde ha nevnt. Selv om dette noen ganger kan fremstilles litt vel ensidig andre veien, slik vi berører lenger ned.

Men dette handler altså ikke om en historisk presis fremstilling, men om namedropping i kulturkampens navn. Dermed er det ikke uventet at Bruno-kortet spilles ut.

Hvordan kan vi i "Det kristne vesten" slå oss på brystet med vår frihet og fornuft når vi tok knekken på selveste Bruno, brent på bålet i år 1600?

Jeg sitter ikke som Hansen i Roma, men på en liten øy i Atlanterhavet,og undrer meg over Hansens artikkel i Aftenposten. Her kjører han fram vår kulturs overlegenhet med stor bravur og hoverer med eleganse – ingen Ibsen i India, ingen Strindberg i Saudi-Arabia, ingen musikk som den europeiske eller amerikanske noe annet sted i verden. Hvorfor er vi så proppende full av geni? Jo, fordi ”kristendommen like fram til renessansen og reformasjonen hadde beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie. Derfor oppstår en Gallileo, en Mozart, en H.C. Andersen”. Hvordan kunne Hansen glemme Giordano Bruno som ble brent på et bål (som så uendelig mange andre) eller Mozart som døde fattig og elendig.

Det vi ser her er den vanlige sammenblandingen av et idehistorisk poeng ("beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie") og en politisk realitet (det tok tid før erkjennelsen av at vi er født frie fikk gjennomslag). Og uansett om vi nå skulle mene at vi alle er født frie, er det ikke det samme som at det aldri kan være konsekvenser av våre handlinger.

For Bruno var en problematisk personlighet som la seg ut med ganske mange over hele Europa. Det er uklart hva han faktisk ble dømt for, men det er godt mulig at det ved siden av hans okkultisme også skyldtes mistanker om spionasje og farlige politiske allianser. Noe som altså fortsatt straffes selv i land som hevder at vi er født frie.

Larsen forteller ellers ikke hva Mozarts (dels selvforskyldte) fattigdom har å gjøre med forestillingen om at vi er født frie.

Nå er det forsonende at Larsen etter en del motbør (typisk nok ikke alltid fra like informert hold) i et svar på en kommentar til artikkelen hans skriver at

Jeg tror det er bra at denne diskusjonen er kommet igang.Her rår utvilsomt mange fordommer. Og håpet er at noen av våre professorer kommer på banen. Jeg har bare i begrenset grad tid til å sette meg inn i problemstillingene

Utvilsomt. Som så mange i slike kulturdebatter. Man mener mye, man mener mye sterkt og man mener det vel. Uten at det alltid hjelper på perspektiver og etterrettelighet.

Mens vi venter på professorene, kan vi som et siste eksempel nevne at Larsen i en kommentar snakker om medisinsk historie og hevder om arabiske lærebøker at det

er ikke tvil om at vi her finner utgangspunktet for vår moderne medisin ( i vår del av verden var for eksempel obduksjon forbudt i århundrer etter at araberne hadde begynt med det).

Siden det ikke har vist seg enkelt å finne en eneste kilde som viser at araberne i det hele tatt tillot obduksjon av mennesker, og/eller at dette var forbudt i vesten, hadde det vært svært interessant for flere enn professorene å høre hvor dette er hentet fra.

For realiteten var altså motsatt. Obduksjon var forbudt i de muslimske kulturområdene, men tillatt i Europa i Middelalderen.

Som en parentes kan nevnes at vestens syvmilssteg lenger enn araberne i utviklingen av moderne anatomi på 15-1600-tallet, også er uløselig knyttet til boktrykkerkunsten som ble nærmest folkeeie i Vesten, men som ble forbudt innen islam (i Det ottomanske riket).

Dermed var det mulig å gjengi anatomiske tegninger i store opplag, etterhvert som man i Vesten frigjorde seg fra alle lærebøker (greske, arabiske og latinske) som bygget på den hellenistiske medisinergiganten Galenos' verker fra 200-tallet.

Men det er altså en parentes.

I morgen skal vi se nærmere på en mer professoral motbør. Selv om det nok ikke vil komme som en bombe å oppdage at det i en kulturdebatt ikke er nok å ha noen fakta på plass.

Kulturdebatt i en agurktid

Så var vi i gang igjen, med kulturdebatten.

Og er det noe som er sikkert i en slik situasjon, er det at man snakker forbi hverandre, når man ikke er travelt opptatt med å omtolke, forvrenge og forvirre.

Saken blir ikke mer oversiktlig av at alle har sine revir og kjepphester, for ikke å si båser. Selv om det gjør det lettere å sette motinnleggene i bås.

Siden det er sommer, agurktid og litt småtravelt med annet, som en viss weekend i London med en viss konsert eller nitten, skal vi ta dette i etapper.

Vi starter med utgangspunktet, Jan E. Hansens kommentator i Aftenposten 5. juli om Hva vil Europa være?

Den er, for å si det forsiktig, sterk kost. Selv om starten er rolig nok.

Å forsvare europeiske verdier er umulig uten å stå fast ved en viss gresk-romersk og jødisk-kristen arv.

Akkurat dette innledende utsagnet kan nok de fleste godta. Det er passe rundt og forbeholdent, uten å ekskludere noe. Men så kommer... fortsettelsen.

Først fortsatt forsiktig. Så noe mindre forsiktig.

Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk. Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske. Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk.

Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen. Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets.

 Denne type kulturell tabula rasa i hodet på en del næringslivsledere og politikere er ikke spesielt overraskende. Likevel må jeg med lettere sammenbitte tenner vedgå å ha møtt opp til flere som ikke er helt ukjente med historien.

Men det er ikke spesielt oppløftende om mange av de som presumptivt skal representere en europeisk kultur og forvalte nasjonale interesser, ikke er helt trygge på hvor vi kommer fra.

Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette. Men det er altså de som ikke engang aner det, som skal styre Vesten gjennom finanskrisen, som skal bestyre vårt forhold til innvandring, islam, terrorisme, som skal ordne opp i Afghanistan. Lykkes de? Ingenting tyder på det. De så ikke engang at finanskrisen måtte komme, de vet ingenting om religionsfrihet og kulturelle standarder, de har hatt sine styrker stående i Afghanistan og Irak det siste tiåret og skal fortsatt løse et problem som de ikke engang synes å kunne definere.

Selv om Hansen utvilsomt står i fare for å se mørkere, for ikke å si mer ensidig, på situasjonen enn enkelte andre av oss har for legning, kan det ikke skade om man bremser noe ned iveren etter å sage over grenene vi sitter på.

Og tar seg noen minutter, eller rettere sagt måneder, på å studere kulturelle kjerneverker, fortrinnsvis uten de rituelle kjappe og kyniske vitsene om bronsealderstammer og aller mørkeste middelalder.

Disse lederne har gått på de samme typer offentlige skoler og universiteter i de vestlige land, de har studert statsvitenskap, økonomi, militærstrategi og jus. Men de har ikke lest Bibelen, de har ikke lest Odysseen av Homer, Aeniden av Vergil, Den guddommelige komedie av Dante, kanskje de eneste fire verker man trenger å lese for å forstå all annen vesterlandsk litteratur, for å forstå hva Europa er.

Hansen er ikke ferdig med å blåse i basunene med dette.

Sekulariseringens velsignelse er deres mantra. Men de vet ikke at det vitenskapelige og demokratiske verdigrunnlag for Vestens verdslige statsdannelser er utenkelig uten kristendommen og Kirkens innstilling til menneskeverd og maktfordeling. De vet ikke at solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter bare har kunnet oppstå i en kultur som var kristen. De vet således ikke at Olof Palme satte seg nøye inn i pave Leo XIIIs sosiale encyklika fra 1890-tallet da han studerte seg til sosialist.

Neste avsnitt er noe av det mest sjåvinistiske på Europas vegne som er skrevet i en normal norsk avis på en generasjon eller to.

Det finnes ingen Ibsen i India, ingen Shakespeare i Kina, ingen Strindberg i Saudi-Arabia. Hvorfor finnes denne dramatiske litteraturen og lignende kunst og musikk bare i Europa og det europeisk inspirerte USA? Fordi kristendommen like frem til renessansen og reformasjonen hadde beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie. Derfor oppstår en Galileo, en Mozart, en H.C. Andersen.

Denne aggressive verdsligheten må skyldes en angst for det som er større og mer krevende enn å regulere prisen på olje og utbetale pensjoner. Slik som hatet mot Kirken, eller hatet mot Israel, lyner av angst for en lengre tradisjon, en grunnleggende religiøs og kulturell arv som endog har gitt grobunn for demokratiske styresett.

Hansens grausame salbe er ikke... helt over.

Hvorfor skal ikke Europa, som unektelig føler seg truet, vedkjenne seg sin gresk-romerske og jødisk-kristne arv når det er dette arvegodset som gjorde det mulig å skape det opplyste og siviliserte Europa?

Våre ledere formidler en selvforakt av mangel på innsikt og kan følgelig ikke redde et Europa de ikke kjenner. På de skoler hvor de har gått, har de ikke lært at europeisk kolonialisme, brutal som den var, i sin tur skapte USA, den frieste forfatning verden har sett, og at områder i Østen og Afrika vant fremgang og goder i politisk, økonomisk og sosial utvikling nettopp i kraft av et europeisk nærvær. Hvorfor skulle Vesten ellers ha sine militære ungdommer stående i Afghanistan og Irak?

Det er i utgangspunktet hverken amerikansk eller orientalsk kulturinnflytelse som har skapt det Europa som ble verdensledende i human retning. Det er omvendt. Heller ikke islam har bidratt til Europa med vesentlige verdier, selv om arabisk kultur har gjort det, enten den var islamsk eller ikke.

Slutten er sterk, streng, sta og stri. Vi formelig føler det skvetter i kaffebarer, blogger og redaksjoner. Det rykker i både den ene og andre muskelen, enten vi snakker panne og munnvik, eller fingre og knyttenever, når Jan E. Hansen (og husk vi lever i 2010) konkluderer med en heller passende punch line.

Hvis europeiske ledere ikke ser og sier dette, finnes det ikke noe Europa som er verd deres forsvar.

Når Roma på denne måten taler vår stilltiende kulturelle korrekthet midt i mot, går det ikke direkte upåaktet hen. Jeg vet ikke hvor mange motinnlegg Aftenposten og andre media har mottatt, men de som er trykket er både forståelige (Hansens mangel på måtehold bidrar ikke direkte til å bremse lysten til motsigelse) - og forvrengende.

Vi skal ta for oss flere av disse i tur og orden.

Med Bigfoot i bakgården

Synes du det kan bli litt slitsomt med lange familiebesøk i ferien? Da kan det være en trøst at du nok likevel er bedre stilt enn en amerikansk krigsveteran.

Vi setter igjen over til vår reporter på Skepsis-bloggen.

På sporet av den tapte undring

Om ikke annet så for å berolige de som måtte tro at jeg har konvertert til humanetikken (The Horror), kan nevnes en annen av disse utallige av årets publikasjoner med dunkle og dype betraktninger fra undertegnedes fingre.

Boken loved undring _om Gud og sånn inneholder ikke mindre enn nesten to sider om evolusjon og sånn.

Ida Therese Rygge Vesteraas i Acta - barn og unge i Normisjon har nylig fått den nye boken Loved undring_om Gud og sånn fra trykkeriet.

- Vi ønsker at boken skal være et verktøy for å åpne opp for samtaler vi tror ungdom gjerne vil ha, spesielt i konfirmasjonstiden, sier hun.

For ordens skyld kan nevnes at det hele er - slik en grundig eksegese av tittelen bør antyde for et trenet øye - ingen samling av ferdigtygde fasitsvar på det som ofte har hedersbetegnelsens livets store spørsmål (eller små for den saks skyld).

- Dere sier boka skal være et sted for undring, men får man også noen svar når man leser boka?

- Det kan nok hende at noen finner svar, og det er fint, men i hovedsak er boken full av godt materiale for mye refleksjon og undring, svarer Rygge Vesteraas.

Så kan man undre seg over et forlag som tror at konfirmanter i det hele tatt stiller spørsmål og leser bøker og sånn for tiden.

 

På sporet av den mørke fortid

Det begynner å bli en stund siden seneste skamros omtale av Humanist, men siden sommernummeret er kommet og inneholdet er heller interessant, er det vanskelig å holde tastene tilbake.

Formatet har i det seneste nærmet seg bok, uten at det gjør det vanskelig å gjenkjenne smaken for layout og innhold. Redaktøren er ikke blitt dårligere til å finne gode tekster og bilder, for ikke å si bildetekster.

Temaene strekker seg fra kritikk av en høyst problematisk presentasjon av norske "sekter" til en gysende gjennomgang av Snåsamannens evne som profet. Siden sistnevnte nå er slått ned i fotballstøvlene av en blekksprut, er det mindre behov for artikkelen, men stoffet er interessant, lell.

Ikke minst siden Ronnie Johanson slår noen slag for telepati som en mulig forklaringsmodell.

Den store sektfaren er det liten fare for at ikke er aktuell med Audhild Skoglunds presise kritikk av en politisk bestilt rapport fra 2008, der man ikke er så nøye med verken definisjonene, at det er til dels store forskjeller mellom disse "sektene" eller hva i kildegrunnlaget som egentlig er representativt for Norge.

Øyvind Strømmen skriver ikke uventet knakende godt om høyreekstremisme i Belgia, et land som muligens foregriper - eller kan virke som en advarsel mot - mulige utviklingstrekk her på knausgårdene.

En viss Bjørkelo tar dialektisk for seg Den store panda ML-boka i en analyse av norsk maoisme sett fra gølvet.

Bladet har til og med plass til en finurlig hjernvask om Mørkest makt - hvorfor faller vi så lett for mytene om kristendommen? skrevet av en mektig, mørk og mytisk mann.

Samme skikkelse får sitt pass påskrevet i en anmeldelse av Da jorden ble flat. Boken rises lettere grufullt på det sentrale feltet korrektur og plassering av litteraturliste(r), men roses for mer perifere ting som stil og innhold.

Alt sammen høyst fortjent, om noen skulle finne på å spørre.

På sporet av den tapte fremtid

Så var endelig berømmelsens tindrende tinde besteget.

Hvis noen lurer på hva som vil få fram krigstypene i media denne uken, så er det at Dekodets opphavsmann og fullender, har skrevet forordet til den seneste Årgangsboken med selveste ... Donald Duck.

Nærmere bestemt den sagnomsuste bok nr. 3 fra 1966-årgangen. 

De to første av åtte sider kan beundres her.

Bare å albue seg fram i køen.

Med scientists i høyrekolonnen

Selv om man selvsagt aldri kan få for mange høyrekolonister på Dekodet, tar jeg den litt ut i dag med å legge til to nye linker, fra noe så avansert som h.h.v. en dekanus og en professor.

Dette dreier seg om standhaftige Stig Slørdahls ukentlige tanker fra universitetsliv og helsesektoren og Sverre Holms relativt nye blogg med tanker om teknologi og vitenskap.

Mest fordi de fortjener det, men det skader ikke å være studiekamerat, invitere i 50-årsdager og/eller kommentere her på bruket.

Her er det bare å ta heed, som det heter seg i enkelte kretser i Shropshire.

(Oppdatering 10:45. Da ble Stig fjernet, fordi linken i høyrekolonnen settes opp til en index-side på forskning.no og ikke til den aktuelle bloggen. Skal forske videre på saken, hvis det ikke går utover helsen).

Med scientisme i halsen

Det kan bare komme som en bombe at jeg av og til har fornøyelsen av å diskutere tro og vitenskap. Etterhvert har det da også blitt noen artikler og kapitler om dette i ulike sammenhenger.

Det forhindrer ikke at det fortsatt ender med opptil flere millimeters heving av øyenbryn, for ikke å si senking av haken, når jeg ikke alltid like utydelig mumler noe om at det ikke trenger å være noen motsetning mellom dette, eller (hold dere fast) at de gjensidig kan styrke hverandre.

Spesielt skjer dette, når jeg bumper borti noen - spesielt nye ateister - som fremstår med en eller annen variant av scientisme, eller litt enkelt sagt en form for vitenskapstro som hever og/eller totaliserer naturvitenskapelige forklaringsmodeller (det finnes altså flere) til å omfatte tilværelsen som helhet.

Gis naturvitenskapen forståelses- og forklaringsmonopol på alle områder, ender dette for noen med at det som ikke har dekning i naturvitenskapen (og man tenker da gjerne på det litt ladete ordet "tro"), ikke er virkelig.

Man tror til og med at alle som er uenige i at vitenskap er det avgjørende "says it all" for alt, tror at virkeligheten tilpasser seg min tro. Men virkeligheten er nå engang ikke slik at den danser etter min pipe - eller etter scientistenes tro.

Uansett hva vi mener, må vi prøve våre oppfatninger mot nettopp denne virkeligheten, hva den nå er.

Etter et foredrag i Forum Berle om Rudolf Steiner og sanseløs forskning fikk jeg spørsmål fra en kjent høyesterettsadvokat og antroposof om hvordan en lutheraner (ettersom jeg nå engang tilstod å være medlem av Statskirken) kunne angripe et annet livssyn for mangel på rasjonalitet og etterprøvbarhet.

Underteksten var klar: Kristne i alminnelighet, og muligens lutheranere i særdeleshet, lå tynt an i en rasjonell diskusjon.

Ettersom jeg har et visst engasjement også som det som kalles skeptiker, tenker nok noen uvilkårlig at jeg må leve i to forskjellige verdener. Hvordan kan man ellers være både kristen og skeptiker? En opplagt løsning er å dele verden i to - en skeptisk del og en religiøs.

Det er imidlertid kanskje ikke så opplagt at dette er en todeling som jeg er klart uenig i.

I stedet for å dele verden i ulike sfærer (som ikke overlapper), oppfatter jeg det som mer fruktbart å se på verden og våre forestillinger om den, som noe som ligger på ulike nivåer. Jeg ønsker rett og slett et livssyn som bunner i dypere og mer fundamentale forhold enn etterprøvbar vitenskap.

Det betyr ikke at jeg ser på vitenskap som noe som det krever ekstremt mye å tro på. Tvert i mot er vitenskap såpass egnet til å finne ut av den fysiske virkeligheten, at den forsvarer seg selv.

Men vitenskap reiser også spørsmål. Hvorfor fungerer metodene? Hva kan de brukes til? Hva er ulike vitenskapers avgrensninger? Kan de misbrukes? Og er det noe galt med misbruk?

Vi lever alle i en virkelighet som må tolkes. Det hjelper ikke om hvor sterkt vi opplever at det er selvsagt at vitenskapen er det som gjelder, og at det liberale norske samfunn, eller fargerike fellesskap, er et selvfølgelig ideal.

For selvfølgelighetene skifter.

En azteker på 1400-tallet hadde andre selvfølgeligheter enn en fjortis fra Stovner. En tradisjonalistisk hinduist som mener at verden er en illusjon, oppfatter naturvitenskapens verdi, for ikke å si virkelighet, annerledes enn en empirist fra England.

Nettopp fordi vi styres så mye av selvfølgeligheter, trenger vi en (unnskyld uttrykket) bærekraftig tro på vitenskapens mulighet, verdi og viktighet - og på at dette handler om et umistelig og ikke-selvfølgelig prosjekt.

Enten vi utsettes for budsjettrunder, postmoderne vrier eller en tro på at vi er biologiske roboter uten evne til selvstendig refleksjon og frie valg, er vi avhengige av noe som får oss til å tro på og støtte vitenskap som prosjekt.

Men det betyr nettopp at vi må lene oss på noe dypere (eller høyere, enhver får velge metaforen som man trigger mest på) enn vitenskapen.

Vi befinner oss i et sammensurium av hendelser, data, opplevelser og antagelser. Dess mer en virkelighetsforståelse eller livstolkning kan skape sammenheng (eller koherens som det heter på filosofisk) mellom disse dataene, dess større grunn er det til å feste lit til denne forståelsen eller tolkningen.

Noen av disse dataene kan vi finne i vitenskapelige modeller, eller i det som ligger til grunn for disse modellene. En annen type data er den som peker på at vitenskap faktisk er mulig.

Vi lever i en verden med så stor grad av konsistens og regelmessighet at empirisk forskning faktisk gir mening - og resultater. Kan dette antyde noe om hva som eventuelt kan ligge bak den fysiske verden, eller er den bare det som på språket kalles et "brute fact".

En tredje type data er mine egne (fenomenologiske) opplevelser av meg selv, av min bevissthet, mitt jeg, min frie vilje, min erkjennelse av rett og galt etc. Er dette realiteter eller illusjoner, folkepsykologi eller fakta? Og hvis det er illusjoner, hvor rasjonelt er det da å si at vi er rasjonelle eller har viten?

En fjerde type data er eksistensen av ulike typer livssyn og religioner. Disse kommer i såpass mange farger og fasonger, begrunnelser og bastantheter, at det blir meningsløst å låse alle inne i én bås som "religion" der alt i prinsippet er prikt likt, siden det angivelig bygger på (blind) "tro" og ikke på "viten".

Livstolkninger må omfatte alt dette, ellers er det ikke livstolkning.

En grunn til at jeg er kristen er at det gir en helhetlig virkelighetsforståelse som omfatter både verdier og vitenskap. Det kan til og med argumenteres for at varianter av denne virkelighetsforståelsen har vist seg egnet til å stimulere fremveksten av moderne vitenskap. En begrunnet tro på en Lovgiver bak naturen styrket og begrunnet troen på lover i naturen.

Først mot et bakteppe der Gud generelt sett opprettholdt naturens aktiviteter rytmisk og regelmessig, ga det mening å snakke om mirakler. Disse var sjeldne spesialtilfeller av Guds inngrepen i en natur som ikke oppførte seg vilkårlig eller etter innfallsmetoden. Vi levde ikke i et "freak universe".

Når jeg har sagt dette, er det fordi jeg ikke ser noen motsetning mellom tro og viten. Ordet tro er rett og slett ofte et villspor. Mange tenker uvikårlig at tro = "finne på" eller "blind tro". Dermed er det er mer presist å bruke uttrykket begrunnet tro og/eller tillit til noe eller noen.

Og være tydelig på at noen former for tro står sterkere enn andre.

Med full ydmykhet overfor at dette kan være mer eller mindre begrunnet både når det gjelder hvilke felt vi berører og hvem det er som eier denne troen (vi er - hvis vi ser nøye etter - ikke alle Thomas Aquinas, Isaac Newton, G.K. Chesterton eller Alvin Plantinga).

Sagt i overkant enkelt er viten en berettiget tro på noe som er sant. Det motsatte av tro er ikke viten, men mangel på tro. Blind tro er ikke tro, men diktning og etterdilting.

Når jeg er skeptiker, er det fordi jeg som kristen har en begrunnet tro på vitenskapens viktighet og verdi (det betyr ikke at jeg avviser at andre også kan mene å ha en begrunnet tro på dette). For å si det lettere religiøst er det Gud som krever av meg at jeg skal være skeptiker (eller for å si det med Paulus: Prøv alt og hold fast på det gode).

Og som skeptiker er jeg opptatt av å fokusere på rasjonalitet og etterprøvbarhet, av sannsynligheter og konsekvenser, av kvakksalveri, kultarkeologi og kreasjonisme, i tillegg til livssyn – og livssynskritikk.

Og det er her jeg opplever at enkelte medskeptikere kanskje tar sin vitenskapsentusiasme litt vel helt ut. Når jeg leser Martin Gardners pionerbok innen skepsissjangeren, Fads and Fallacies in The Name of Science, er det forbilledlig hvordan han avgrenser seg.

Temaet er ikke fads and fallacies i seg selv, men de som hevder å ha vitenskapelig støtte for sine påstander.

Nå berørte han ikke scientisme i denne sammenhengen (han har skrevet mer om sitt livssyn og vitenskap andre steder). Men å bruke vitenskapelige resultater - eller mangel på vitenskapelig støtte - som argument for eller mot et livssyn er problematisk. Noen ganger trekkes tankene i retning av både fads og fallacies, ikke minst når vi også har i bakhodet hvordan ulike typer vitenskapelige konklusjoner (som senere er blitt endret) er blitt misbrukt til dette (både av ateister og kristne).

Selvsagt kan man bruke det på vitenskapelig etterprøvbare spørsmål (som hvorvidt, når og hvordan livet utviklet seg eller Jerikos murer falt), men å falsifisere, eller så tvil om, deler av tekster (eller teksttolkninger) er ikke det samme som å vise at null og niks av noe i disse tekstene har noen form for realitet.

Selv har jeg i mange år holdt foredrag der jeg advarer mot å lese Første Mosebok med stoppeklokke. Det var ikke slik den ble lest opprinnelig, eller engang i antikken, middelalderen eller reformasjonen.

De som forfattet tekstene forsøkte ikke å formidle noe vi ville kalt for biologi eller geologi. De var opptatt av vår verdi, våre evner og vårt ansvar overfor skaperverket og hverandre. De uttrykte seg polemisk overfor omgivelsenes syn på astrologi og ansvar. De ikledde fortellingen en jødisk hellig tradisjon med en syvdagers syklus for å understreke betydningen av sabbaten.

Muligens tenkte de at det måtte ha skjedd på seks dager, men det var ikke det som var i fokus verken for de som skrev tekstene eller tolket dem. Kirkefedre som Augustin oppfattet da også en diskusjon om dager som noe sekundært.

Men selv om vitenskapen kan hjelpe oss til å forstå eller avvise tekster, og man som jeg kan støtte evolusjon, betyr ikke at vitenskapen dermed skal - eller kan - være et livssyn.

Samtidig er det ikke til å komme fra at det er et fristende prosjekt å lene seg til vitenskapens prestisje og hevde at mitt livssyn bygger på dette. Eller motsatt, fnyse og fnise over alle "troende" og all "tro" som hevder noe som ikke kan begrunnes strengt vitenskapelig (og som dermed ikke kan være virkelig).

En grunn til at det er rimelig enkelt å avvise scientisme i betydningen totalisering av vitenskapen som forklaringsmodell, er at den slår tilbake på seg selv. For det er ikke noe vitenskapelig resultat som forteller oss at naturvitenskapen skal ha monopol på forklaringer. Mener vi dette, har vi i stedet inntatt et valgt, filosofisk ståsted.

Skal vi vurdere om dette er et rett eller galt ståsted, går vi ikke til labben og sjekker empiri.

Veien går rett og slett til filosofien, til vurderinger av rasjonalitet, induksjon, etikk, epistemologi og hva som konstituerer ulike former for og nivåer av viten. Og gjør vi dette, har vi allerede vedgått at naturvitenskap ikke er alt.

Nå innebærer ikke dette at religion skal rydde opp der en litt hjelpeløs vitenskap ikke helt strekker til. For også "religion" må vurderes filosofisk rasjonelt. Noe blir ikke virkelig bare fordi en eller annen "tror" noe. Vi må løpende vurdere ulike livstolkninger og hvilke prinsipper - og premisser - de legger til grunn.

Blant en mangfoldig mengde litteratur om temaene kan anbefales to bøker som både er rimelig korte og som henger sammen. Vi snakker på den ene siden om Roger Triggs Rationality and Science: Can Science Explain Everything? (fra 1993)og på den andre om hans Rationality and Religion: Does Faith Need Reason? (skrevet som en slags oppfølger i 1998).

Som Trigg viser betyr en avvisning av scientisme ingen underkjennelse av vitenskapens verdi. Det handler rett og slett om mavemål på vitenskapens vegne.

Og, for å holde fast i noen tråder i denne drøftingen, om å anspore til å søke en mest mulig helhetlig virkelighetsforståelse som kan begrunne og gi mening og motivasjon for vitenskap og verdier.

Spørsmålet for meg er dermed mindre om vitenskapen kan begrunne min tro, enn om troen kan begrunne vitenskapen.

Med ballen i nettet

Før Argentina leker tittelen i land mot Brasils massive låvevegg av 2 meter høye sambasoldater, er det viktig å få avklart om ballen var inne da England tilsynelatende scoret 2-2 målet mot Tyskland.

Og som replayen viser, var den virkelig det.

Hvorfor tar ikke FIFA i bruk denne metoden?

Med hjernen i halsen

Etter å ha hatt gleden av å delta på Verdibørsen på NRK P2 med å avlive historiske myter, kan det bli litt nedtur å oppdage at statskanalen har også andre programmer og journalister.

Enten grunnen er at NRK søker seg inn på høstutstillingen med kunstferdige konspirasjonsteorier, eller det bare er agurktid, maler statskanalen igjen på det historiske (etter kanske mer treffende, hysteriske) motivet kirkens kamp mot vitenskapen.

Denne gangen handler ikke kunsten om å tegne hender, men hjerner. Og plasseres hjernen på veggen, er det ikke annet å vente enn at resultatet blir lettere... hjerneløst.

Man trenger ikke legge mange kroppsdeler i bløt for å ane hva som foregår i hodet på journalisten.

Det tikker inn på teleksen en nyhet om at man har funnet noe som noen muligens har holdt skjult for Kirken. Og er det mulig, er det følgelig sannsynlig. For europeisk historie har i så stor grad handlet om Den Store Konflikten mellom Kirken og Vitenskapen, eller i det minste Fremskrittet.

Man starter nyhetskvernen ved å ringe noen eksperter som ikke egentlig har jobbet med denne type stoff. Disse har imidlertid som de flest noe i bakhodet og istemmer med alvorlig mine ett og annet vagt om denne selvsagte konflikten, uten at de egentlig kommer på noen veldig gode eksempler.

Ut av kvernen kommer dermed en dramatisk vri på en egentlig mer pussig enn avslørende forskningsnyhet.

Etter 500 år har forskere oppdaget en menneskehjerne på motivet av Guds hals i det sixtinske kapell. Michelangelo angrep Kirken ved å gjemme forbudte anatomiske skisser i maleriene.

Siden det har tatt 500 år - og vi selv da har måttet ty til forskere med lupe og lorgnett - er dette med andre ord ikke noe som kan ha gitt mening for spesielt mange andre enn maleren.

Men nettopp at det er så vanskelig å oppdage fungerer bekreftende. Hvorfor skulle han ellers skjule det så godt, hvis det ikke var for kirkens vaktsomme og vemmelige blikk?

Forskerne tror dette var et av Michelangelos angrep på Vatikanet. I løpet av hans levetid på 14- og 1500-tallet strammet konflikten mellom vitenskap og religion seg til.

Og hvilke banebrytende oppdagelser var det som måtte holdes unna Kirken? Jo, noe så ukristelig og faretruende som (her er det bare å holde seg fast) menneskets indre organer.

Da han tok fatt på arbeidet med takmaleriene, var Michelangelo allerede en ekspert på menneskets anatomi.

– Man vet at både Michelangelo Buonarotti og Leonardo da Vinci drev med anatomiske eksperimenter som ikke var tillat i Kirken. Ved Santa Maria Hospitalet i Firenze 20 år tidligere studerte de menneskekroppen og dissekerte organer, forteller kunsthistoriker Tommy Sørbø til NRK.no.

Ekspertene som NRK bruker til å portrettere nyheten er helt enige.

Kunsthistorikere har lenge spekulert på hvorfor strukturene i Guds hals er så merkelige, men ingen har kjent igjen konturer av hjernens anatomi, før nå. Kunsthistoriker Mona Pahle Bjerke synes oppdagelsen er interessant.

– Det er ikke usannsynlig at Michelangelo kan ha lagt inn slike koder inn i bildene. Striden mellom vitenskap og religion utspilte seg i bilder og relieffer, på den tiden. Vi finner det også i kirkeutsmykninger allerede fra sen middelalder, sier hun.

Som vanlig uten at noen blir spurt om et eneste eksempel, kilde eller bilde.

Det bare er slik at denne krigen raste, og steg i intensitet til den kulminerte på 15-1600-tallet med slesk kirkekritikk som Michelangelos ugudelige fremstilling av menneskehjernen.

– Michelangelo tilhørte et miljø av malere, forfattere og filosofer som ville forstå de nevrologiske prinsippene bak menneskekroppen og samtidig forsøke å forsone kristendom og det antikke verdensbilde. De opptrådte i en gråsone, på en måte så de Gud i kortene, noe som ikke var populært. Botticelli brente antakeligvis noen av sine egne bilder, for ikke å bli oppdaget, sier Tommy Sørbø.

Går vi til originalnyheten, ser vi at den er noe mer forsiktig. Den nevner ikke en gang noen krig mellom kirken og vitenskapen, kun at Kirken og folk flest hadde et ambivalent synt på disseksjoner.

Når så fotnoten henviser til pave Bonifatius VIII og hans forordning fra 1300 i bullen De Sepulturis, ser vi at dette er basert på en feillesning av pavens ord om at

De som kutter opp de dødes kropper og koker dem på barbarisk vis for at beina skal bli skilt fra kjøttet slik at de kan bli fraktet til hjemlandet for å bli begravet, er bannlyst ved dette.

Som omtalt bl.a. i Da jorden ble flat, er den eneste måten å få dette til å handle om disseksjon, at man er nøye med å lese bare første og siste del av setningen. For ikke å rokke ved Draper og Whites 1800-tallsfresker om konflikten, er det viktig å unngå la seg forvirre av innskutte bisetninger.

Av en eller annen grunn synes kunsthistorikerne ikke kjent med at vi finner offentlige disseksjoner allerede i 1235 i Salerno (som altså ikke ligger spesielt mange hundre mil fra Roma), eller at Mondino av Luzzu både utførte disseksjoner og skrev lærebok om dette rundt 1315.

Som bildet til venstre viser, var altså disseksjoner ikke bare tillatt, vi har flere tegninger av dette fra middelalderen.

Vesalius (se tidligere på Dekodet her og her) sitt store verk om menneskekroppen kom ut uten tegn til pavelig panikk eller bannlysning i 1543 (som bl.a. omtalt av St. Isidors minne her).

Det som var av styr og støy rundt disseksjoner på 1500-tallet handlet ikke om noe kirkelig forbud, men at det ble oppfattet som lite ønskelig av familier av avdøde at noen skar i deres kjæres kropper. Dermed var det ikke lett å få tak i noen på lovlig måte, med unntak av enkelte kriminelle.

I den grad Leonardo, Vesalius og Michelangelo risikerte noe, var det for - den  til dels begrunnede - mistanken om å ha hatt med seg spade og trillebår til kirkegården senkvelds.

Hadde Michelangelo grunn til bekymring, var den rettet mot politiet, ikke paven.

Saken blir ikke mye bedre av at vi også har grunn til å være forsiktige med å trekke for sterke konklusjoner om hva bildene faktisk forestiller.

At the risk of stretching our neuroanatomic interpretation of this fresco too far, we point out that there could be 2 other neuroanatomic structures hidden in God's torso. We recognize, however, that the pictorial evidence in favor of these 2 other structures is not as robust as that associated with the ventral brainstem.

Det viser seg ikke uventet at hele oppslaget er basert på hypoteser og premisser som ikke like lett lar seg forsvare.

For at hypotesen om at Michelangelo skal ha ønsket å tirre kirken ved å male hjerner på veggen skal holde bedre enn akvareller i vestlandsvær, må altså følgende premisser oppfylles

- Forestillingen om en sterk krig mellom tro og vitenskap på 1500-tallet
- Forestillingen om at Michelangelo hadde noe ønske om å gjemme hjerner i sine verker
- Forestillingen om at det faktisk er hjerner - eller deler av hjerner - vi ser

I stedet for å skrive om denne angivelige konflikten, maner tillitsvekkende nok avslutningen på oppslaget i Neurosurgery mer til andakt enn hva NRK har fått for vane.

Being a painter of genius, a master anatomist, and a deeply religious man, Michelangelo cleverly enhanced his depiction of God in the iconographically critical panels on the Sistine Chapel vault with concealed images of the brain and in this way celebrated not only the glory of God, but also that of His most magnificent creation.

NRK-oppslaget minner kort skissert mindre om en kunstner som utforsker rasjonalitet og toleranse, enn om journalister som jakter etter vinkler.

Det er vel heller ikke utenkelig at dette i noen grad handler om forskere som bedriver Rorschach-test. Hva som er forskjellen mellom å se mønstre i skyer og malerier er noe uklart, bortsett fra at sistnevnte holder seg mer i ro.

I motsetning til journalister og forskere med mønstre på hjernen.

Spøk og spenning på boks

Stort sett bortreist i helgen, så må muligens nøye meg med all denne jazzen og det glade budskap at det nå er kommet en samling konsertopptak inkludert offisielt utgitte bootlegs-varianter med et visst band.

Som altså spiller om nøyaktig én måned på Hove HV-festivalen.

Mens folket venter på mer spøk og spenning, kan vi ta en skarp konkurranse basert på boksomslaget til venstre.

Hvem sitt ansikt ser vi her?

Spøk eller spenning fra Dawkins?

For balansens skyld er det på tide med et sitat av Richard Dawkins, en av de viktigste talsmenn for den såkalt nyateistiske bølgen.

Og igjen er det ikke enkelt å vite om han sier ting på spøk, eller om han er blind for helt grunnleggende spenninger mellom hans egen virkelighetsforståelse og verdiene han hevder å etterfølge.

Jeg håper det første, men ser liten grunn til å tro noe annet enn det siste. Dawkins har en evne til å sette foten i munnen, for ikke å si skjære over grenen han selv sitter på.

Det er et ikke-overlappende og uttømmende skille mellom forestillinger som er sanne og usanne om den virkelige verden (fakta, i bred forstand) og forestillinger om hva vi bør gjøre - normative eller moralske forestillinger, der ordene "sant" og "usant" er uten mening (fra etterordet i John Brockman (red.), What Is Your Dangerous Idea?, (London: Pocket Books, 2006).

Spørsmålet man sitter igjen med er hvorfor i all verden Dawkins ellers er så indignert - for ikke å si sarkastisk - overfor alle som ikke følger hans normative forestillinger.

Vi snakker tross alt om en verden der det (igjen i følge Dawkins) dypest sett ikke finnes noen "mening, ondskap eller godhet, kun nådeløs likegyldighet".

Eller sagt på en annen måte:

Hvilken intellektuell normativ plikt har noen til å støtte en virkelighetsforståelse som avviser at normer og plikter er noen form for fakta eller sannhet?

Spøk og spenning i Kvam

Det overnaturlige er et tema der media fort avslører mangel på evne evne til prinsipiell, for ikke å si praktisk, tenkning. I stedet for å bringe reflekterende oppslag, ender man lettere mesmerisert som mikrofonstativ for selverklærte medier.

Vi ser dette senest i Vårt Land i dag i et dobbeltsideoppslag om de som Rensker hus for spøkelser (ikke lagt ut på nettet).

Opplegget er det vanlige. Man snakker med noen som kan berette at de har møtt spøkelser og som forteller om hvor mange andre som har gjort dette. Det deles noen anekdoter og fortelles om ulike metoder for å bli kvitt uvesnet, selv om de egentlig ikke er så farlige.

Spøkelsesekspert Ottesen er opptatt av å avdramatisere slikt. Det usiktbare er stort sett ufarlig, påpeker han.
- Gjenferd er døde folk som ikke har kommet seg videre til den andre siden. De har noe ugjort, eller de døde så fort at de ikke er klar over det selv. Slim, blod og gørr er bare i billige japanske tegneserier.

Nå er det ikke bare tegneserier Ottesen (Eller er det Ottosen? Avisen klarer ikke å bestemme seg) mangler oversikt over. Han hevder at

alle mennesker får se slik, men at en del ikke gidder å bry seg, eller ikke tør å innrømme hva de ser.

Tvert i mot er det vel slik at spøkelser er noe som de færreste av oss får se. Men flere ikke-priviligerte av oss, som meg, har et sterkt ønske om å se noen. I stedet for å rense hus for spøkelser hadde det vært flott om han i stedet hadde arrangert visninger.

Det hadde vært virkelig spennende å få møte noen av disse vi hører så mye om. Hva med å beholde et sertifisert spøkelseshus som reservat for gjenferdene?

Og dermed nærmer vi oss det prinsipielle og praktiske.

For journalisten stiller ikke ett eneste kritisk spørsmål. Hun ber ikke om noen form for bevis eller indisier. Hun slår ikke frampå med muligheten for selv å bli med på en identifisering av spøkelser med påfølgende utrenskning.

Det nevnes kun forestillinger, ikke motforestilinger.

Selv ikke når ekspertene kan fortelle at her er det mange sjarlataner på banen og at dette ikke alltid virker.

Mange foretar husrenskningen selv, og på nettsider som paranormal.no diskuteres ulike teknikker, og om det er klokest å hente profesjonell hjelp. Slikt koster fra en tusenlapp og opp til 15.000 kroner.

Det er alltid spennende, for ikke å si... fristende, med en bransje der man både kan stille diagnoser uten motsigelser (de som sier i mot tør som kjent ikke å innrømme hva de ser) og ta seg til dels godt betalt for kuren.

Ottesen vedgår da også at bransjen har et problem.

Profesjonaliseringen i folketroen bekymrer ham: På alternativmarkedet er de fleste ute etter å tjene penger, og det meste er bløff, mener han. De påberoper seg evnen til å se eller hive døde på dør, men har lav treffprosent.

Men journalisten stiller ikke det opplagte oppfølgingsspørsmålet. For hvordan kan man skille mellom bløff og realiteter på et felt, som, for å bruke Ottesens uttrykk, handler om det usiktbare?

Spørsmålet er ikke bare prinsipielt, det er i høyeste grad praktisk.

Man kan lett se for seg dilemmaer, for ikke å si tvekamper, som tilspisser seg når aktører hevder å ha renset huset for spøkelser, mens motparten står fast ved at de andre ikke har lyktes. Og tilbyr sin egen metode i stedet.

Det hele får om mulig et enda større skjær av komikk, for ikke å si av tidsånd, når husrenskerne legger an en mer økumenisk tone. For her hjelper det ikke med å lese Fadervår. Tenk om man skulle støte på et hinduistisk spøkelse. Eller humanetisk.

Dermed gjelder det å unngå å besudle ånderommet med religion. Det gjelder å opptre høyst sekulært og fokusere med ord og tanker på at "nå vil jeg ha fred". Ellers kan man risikere å støte de stakkars gjenferdene.

Nå er dette bare første artikkel i en serie. Så langt er det ikke signalisert noen skeptiske røster, men vi får - litt mot bedre vitende - håpe det beste. Men selv om prost Paul Gunnar Skuland kommer til orde i morgendagens oppfølgingsartikkel, er det noen smuler for mye å vente at han vil betone forskning på folklore, parapsykologi, innbilning og bløffmakere.

Heldigvis slutter oppslaget med å vise at i hvert fall noen har litt vett og vidd i behold i møte med spøkelsesfortellinger. Vi snakker da om norske katolikker på 1960-tallet, muligens mens Chesterton fortsatt levde i minnet .

I forbindelsen med den paranormale interessen for munken i Nidarosdomen i 1966, "Norges mest kjente spøkelse", en skikkelse som bl.a. skal ha tatt strupetak på en prest på talestolen i 1924, kommenterte det katolske tidsskriftet St. Olav at

"uffda, dette kom ubelelig" og refset så "den angjeldende munks reaksjonære form for katolisisme.
- Vi får håpe han blir funnet. Noen bør forklare ham om Vatikankonsilet, aggiornamento og økumenikken. Kvelertak på lutherske pastorer, det går ikke lenger.

I motsetning til aviser og ukebladers gjengangere av artikler om spøkelser.

(Senere også lagt ut på Skepsis og Verdidebatt).

Jernmannen legger seg aldri flat

Så var  den da endelig ute på DVD, Iron Man-serien fra 1994.

Kanskje egentlig ikke det aller største høydepunktet i animasjonshistorien, men musikken får i perioder selv en jernmanns hjerte til å banke.

Episode 1 finner du her.

Da mennesket la seg flat

Så er vi kommet til det siste av programmene på Verdibørsen i denne omgang,  basert på en viss bok.

Helgens tema er rett og slett Da jorden ble flat. Reprise som vanlig på P2 søndag 17:03, og lagt ut på hjemmesiden.

Vi rører denne gang ved noen av de helt store historiske, kulturelle og psykologiske misforståelsene.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde at jorden var flat oppstod i kjølvannet av opplysningstiden med Washington Irvings Columbus-biografi i 1828, og bidro til å legitimere, for ikke å si forsterke, modernitetens fremvekst.

Nå er det ikke sikkert alle oppfatter dette som spesielt ille. Vi er vant til å tenke at moderniteten - i betydningen demokrati, religions-, tale- og pressefrihet - er så grunnleggende godt at det vel ikke er noe farlig om dette i noen grad ble påskyndet av misforståelser.

Så er da heller ikke et oppgjør med disse misforståelsene et angrep på denne type verdier. Tvert i mot er det et forsøk på å holde fast på grunnlaget for dem.

For utfordringen er at man i noen grad kan ha kastet barnet ut med badevannet.

Selv om vestens kulturutvikling har et nettverk av røtter, kommer man ikke utenom at en av de viktigste var kristen gudstro, i stor grad slik oppfattet i lys av Jesus. Vi trenger rett og slett ikke å nærme oss Hognestad for å snakke om Jesus-impulsen.

For å bruke et annet bilde: Vestens kulturhistorie er et sammensatt bakverk med mange ingredienser, fra gresk filosofi, via germanske tradisjoner og romerretten, til middelalderens kristne syntese av dette, eltet i ulike typer reformasjoner og renessanser.

Men det nytter lite med ingredienser eller håndlag hvis man fjerner gjærstoffene.

Noe av den kulturelle underteksten i modernitetens fremvekst på 1800-tallet var at gudstro bygget på manglende kunnskap. Kirken var opplysningens fiende. Kristen gudstro bekjempet nærmest per definisjon vitenskap og fremskritt. Den hadde ført til både korstog og hekseforfølgelser.

Siden kristendommen var så ille, og mange prester konservative embetsmenn, lente flere premissleverandører, som vår egen Henrik Wergeland, seg i retning av Islam. Denne eksotiske religionen fra romantiske riker i Østen ble nærmest betraktet som menneskets naturlige religiøsitiet, en mer intuitiv og mindre dogmatisk gudstro.

Men dette var bare en foreløpig mellomposisjon. De som våget å se sannheten i hvitøyet, modige menn som Bjørnson og Nansen, kastet alt og alle som smakte av Gud på historiens skraphaug.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde jorden var flat ble muligens bare overgått av en annen myte.

For plutselig ble det også en sannhet at vi skulle ha vært selve midtpunktet i middelalderens univers. Mens jorden hadde vært dominerende og opphøyd i det gamle geosentriske verdensbilde, viste den seg i det nye med solen i sentrum egentlig å være en helt ordinær, for ikke å si avsides planet.

Ikke rart at Kirken følte sin posisjon truet og slo hardt ned på alle som mente noe annet.

Dette er blitt et modernistisk munnhell uten dekning i kilder. I det minste ikke før vi kommer til skuespillforfattere og satirikere noen generasjoner senere. At det nye verdensbildet ”ydmyket menneskets forfengelighet” ble en morsom melding til hovmodige i og utenfor det franske hoffet fra midten av 1600-tallet.

Immanuel Kant styrket senere myten ved å markedsføre sin erkjennelsesteori som en ny kopernikansk revolusjon, som snudde tingene på hodet. At vi ikke kunne se tingene slik de virkelig var, var like ny og sjokkerende forskjellig fra tidligere tankegang om menneskets plass.

Freud fulgte dermed i kjempers fotspor da han uttrykte hvordan mennesket i stedet for å være universets midtpunkt var blitt detronisert i tre trinn. Kopernikus fjernet oss fra sentrum av universet, Darwin fratok oss herskerposisjonen i naturen, og Marx og Freud viste at vi ikke engang var herre i vårt eget hus .

Det er i en slik sammenheng vi må lese en kulturradikaler som Helge Krog når han til og med mener at å ha jorden i sentrum er en av kristendommens avgjørende poenger. Og når den oppfatningen er kjent død og maktesløs, er også grunnlaget for kristen tro borte.

Kopernikus og Darwin berøvet kristendommen to av dens grunnpilarer. Marx gav sosialismen dens vitenskapelige grunnlag, og dermed en voldsom styrke. Freud avslørte og skandaliserte den borgerlig-kristne kjønnsmoral. De ble alle sammen møtt med raseri.

I realiteten viser det seg imidlertid at det er en grunnpilar i flere generasjoners religionskritikk som svikter. Kirken har aldri hevdet at jorden er flat eller at jorden og mennesker har høy verdi fordi vi angivelig er universets midtpunkt.

Men selv om det er ille nok å falle for myter, er det verre at tankene Krog og kulturradikalerne fremmet også undergravet sentrale verdier som deres prosjekt ønsket å fremme. Skal vi ta modernitetens profeter på alvor svikter også grunnlaget for å tro for å tro på menneskets opplysning, rettigheter og rasjonalitet.

Dette er i hvert fall lite annet enn blind tro i strid med bevisene.

Vi er noen ubetydeligheter som hverken prinsipielt eller praktisk kan se tingene slik de virkelig er. Vi er hundre prosent underlagt psykologiske, biologiske og økonomiske krefter hinsides bevisst kontroll.

Vi er ikke borgere av et univers der moral og rasjonalitet er noe grunnleggende eller reelt utover personlige oppfatninger. Det finnes ingen Gud eller Frelser bakom skogene. Vi kommer fra intet og ender i intet.

I stedet for å avsløre sannheten om en uvitende kirke som hevdet at jorden er flat, er modernitetens sannhet at mennesket har lagt seg flat.

Propagandakontoret Wikipedia

Og så lenge varte pausen - i hvert fall i første omgang.

Det er sikkert ikke alle Dekodets lesere som har saumfart Wikipedia etter stoff om Islam og naturvitenskap. Skulle det likevel være noen slengere som ikke har gjort det (eller forsåvidt uansett), kan nevnes at det en stund har vært en pussig vri der stadig flere av tankene normalt knyttet til vestlig middelalder er blitt fremhevet som egentlig foregrepet i Islam.

Dette viser imidlertid nå seg nå å være noen smuler overdrevet, for ikke å si noen... tødler forfalsket.

I only just discovered this. It is a Wikipedia 'Request for Comment' or RfC, which is rather like a court where Wikipedia editors pile on to each other, attack and eat their own. This one is quite extraordinary and concerns an editor 'Jagged 85' who has been systematically falsifying material in Wikipedia since he (or she) joined in 2005. The editor had a clear and consistent anti-Western agenda, systematically distorting source material in a way that untruthfully promoted Islamic (and also other non-Western) intellectual achievements, usually by claiming that a scientific developments or invention or discovery was made or anticipated by some non-Western philosopher or scientist.

Atskillig forkortet innebærer dette at

1. There is a large amount of material affected in Wikipedia, which is widely used as a reference work by millions of people, who trust it as a reliable source. The editor contributed to 8,115 pages, making 63,298 edits. Much of the problem material seems still to be there.

2. It demonstrates the role of Wikipedia in disseminating misleading and blatantly incorrect information across the web. The editor began work five years ago in December 2005, hist first edit claiming that "The Indus Valley civilization is in fact recognized as having been the first to develop urban planning. " Because many of his edits are now established, they have been reproduced and cited all over the internet...

3. It proves a clear weakness in the Wikipedia 'verifiability principle'. The editor always provided reliable sources for their claims. However, examination revealed either blatant misrepresentation of the source, or a selective interpretation that went far beyond the author's meaning. For a long time no editors bothered to check these...

En av dem dette gikk utover var 1300-tallsfilosofen Buridan. Hans banebrytende tanker om treghetsprinsippet (impetus), som ble så viktig for utviklingen av moderne naturvitenskap, dels selvsagt inspirert av Philoponus (490–570), og senere (ikke-kreditert) videreutviklet av Galilei og Newton, ble i Wikipedia tillagt den islamske naturfilosofen Avicenna (eller Ibn Sina, 980 – 1037).
 
Med henvisning til en autoritativ kilde, Aydin Sayilis Ibn Sīnā and Buridan on the Motion of the Projectile (Annals of the New York Academy of Sciences, 1987).
 
Stikker man seg i smug til å sjekke kilden, oppdager man at den henviser til Buridan, og ikke Avicenna.
 
Det er sikkert noe å lære av dette, men tvilsomt om så mange gjør det. 
 
Årsaken har nok mest sannsynlig noe med treghet å gjøre.

For tiden

er det litt travelt med sommerfester, bursdager og fotball-VM (ja, Lars, sorry, eller egentlig ikke).

Dermed benyttes anledningen til å lade opp dekodingsmaskinen i en dag eller to.

Eller noen timer, kjenner jeg meg selv rett.

Heia Uruguay!