Darwin på viddene

Selv om Darwin-jubileet begynner å bli gammelt nytt, er Dekodet ikke av dem som lar slike begivenheter gå i glemmeboken.

Dermed er vi her på fjellet, med viddene noen hundre meter unna, tilbake til mytene om hvordan Darwin og evolusjonslæren ble mottatt og bekjempet.

6: Darwin ble bekjempet av kristne fordi han påstod at jorden ikke ble skapt på seks dager.

Vi har berørt denne litt indirekte tidligere, men det er ikke til hinder for at vi tar mer tak i det nå.

Som vi har vist møtte Darwin langt mindre motstand enn myter og media vil ha det til. Men det betyr ikke at han - eller ulike former for evolusjonsteorier i tiårene før og etter - ikke støtte på noen form for motstand.

Det som kom av protester var imidlertid mindre fra de som lot seg sjokkere over at man bestred en bokstavelig tolkning av Første Mosebok 1, enn fra de som lot seg sjokkere moralsk. Hvis mennesket ikke skilte seg fundamentalt ut fra andre dyr, mente man at grunnlaget for både moral og menneskeverd var borte.

En av de som sa klarest fra var geologen og abolisjonisten Adam Sedgwick (1785-1873). Denne hadde ut fra sin geologiske forskning og etterhvert studie av Charles Lyells Principles of Geology i 1831, kommet fram til at jorden hadde gjennomgått en lang utvikling (selv om han foretrakk å kalle det for development, fremfor evolution).

Men selv om Sedgwick ikke så for seg noen skapelse på seks dager, var han dypt bekymret for hvordan man skulle motivere til kamp mot slaveriet. Var mennesket generelt og slavene spesielt egentlig bare dyr, og alt utelukkende styrt av naturlover uten noen Gud noe sted, var det ingen grunn til å behandle noen "humant".

Etter å ha lest Robert Chambers anonymt publiserte teori om universell evolusjon i Vestiges of the Natural History of Creation , uttrykte han i 1845 at hvis mennesket kun er et dyr, er ”våre anstrengelser for Afrikas sorte arbeidet til sinnssyke." Eller mer presist

"...If the book be true, the labours of sober induction are in vain; religion is a lie; human law is a mass of folly, and a base injustice; morality is moonshine; our labours for the black people of Africa were works of madmen; and man and woman are only better beasts!"

Sedgwick var forøvrig en god venn av Darwin etter å ha undervist ham i geologi med feltstudier i Wales i 1831. Siden Sedgwick skilte så sterkt mellom moralske og fysiske sannheter, ble han rystet når noen lot det fysiske være alt som eksisterte.

Dermed lot han ingenting skinne i mellom i et brev til Darwin i 1859.

"There is a moral or metaphysical part of nature as well as a physical. A man who denies this is deep in the mire of folly." [If humanity broke this distinction it] "would suffer a damage that might brutalize it—& sink the human race into a lower grade of degradation than any into which it has fallen since its written records tell us of its history".

Selv om sosialdarwinisme som begrep ikke ble funnet opp før i 1879, var Sedgwick av de som tidlig ante hva som kunne komme.

Og at det nok også ville vare lenger enn seks dager.

Ja, arbeidet fortsetter!

Seneste om minneboken for Johannes - finner du her, nei her.

Karita dekker seg ikke til

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Karita Bekkemellem stiller sterkt på listen over uttalelser som viser hvor blind man kan bli når man er enøyd.

Retorikken er kjent. Hvis det er noe som ligner, så er det likt. Dermed ender det med at Bekkemellem flyr bekkimellom. Bruken av hijab er det samme som kjønnslemlestelse, sier hun i Dagbladet .

Vi er imot omskjæring i Norge, og jeg har faktisk lyst til å sette dette i den samme kategorien, sier Bekkemellem, og viser til politihijab-debatten som har rast den siste tida.

Hun lar følelsene bestemme så mye at hun "fykende forbanna med en gang jeg begynner å snakke om det". Det er verken første eller siste gang at bestemte ideologiske vinkinger overskygger det saklige og seriøse. Spesielt ikke når vi snakker om det som ofte kalles for kjønnspolitikk.

Bekkemellem mener sammenlikningen er helt relevant.

- Dette handler om prinsippet om et fritt liv og at menn ikke skal få begrense kvinners seksualitet, sier Karita Bekkemellem til avisen og legger til at det er helt uakseptabelt at staten skal være med å bygge opp under dette.

Det er bare å gratulere henne med å skyte seg selv i foten.

Og håpe at rikosjettene ikke treffer resten av oss som protesterer på hijab i politiuniformen.

Se gode innlegg hos Oddbjørn Evenshaug og Den tvilsomme.

Politikere og pragmatikere

Hva er vel bedre på en dag som denne, enn å slenge noen revkroker i retning opportunistiske politikere og fritenkende pragmatikere som står sterkt og klart på sine... prinsipper.

Her på fjellet, forsatt ruset etter å ha fjernet 6 tonn snø fra taket med mine bare never, samt en spade, orker vi ihvertfall ikke mer enn å gjøre det alle bør gjøre til en vane, sitere Chesterton høyt, rytmisk og rappende.

Med en illustrasjon av ham i beste Pettersen-look.

Og med diktet "The new Freethinker" som satte ett og annet skap på plass for hundre år siden, selv om enkelte i dag nok vil føle at dette blir vel mye kvalifisert kritikk, etter Navarsete-modellen.

Da jeg gjorde noen tapre forsøk på oversette dette til norsk på tidlig 80-tall, begynte det slik (etter hukommelsen, altså feil):

"Ole Nilsen, kort og kraftig
tenkte med seg selv standhaftig
vi'kke leke mer med presten
for jeg hater ham som pesten
Slik en evig strid må rase
mellom tiden ånd, dens fase
og Dogmer, som er alment kjent,
klart nekter å bli aktersendt"

GKC's noen anelser bedre original klinger slik, leses på inn- og utpust i ett take.

John Grubby who was short and stout
And troubled with religious doubt,
Refused about the age of three
To sit upon the curate's knee;
(For so the eternal strife must rage
Between the spirit of the age
And Dogma, which, as is well known,
Does simply hate to be outgrown).
Grubby, the young idea that shoots,
Outgrew the ages like old boots;
While still, to all appearance, small,
Would have no Miracles at all;
And just before the age of ten
Firmly refused Free Will to men.
The altars reeled, the heavens shook,
Just as he read of in the book;
Flung from his house went forth the youth
Alone with tempests and the Truth.
Up to the distant city and dim
Where his papa had bought for him
A partnership in Chepe and Deer
Worth, say twelve hundred pounds a year.
But he was resolute. Lord Brute
Had found him useful; and Lord Loot,
With whom few other men would act,
Valued his promptitude and tact;
Never did even philanthrophy
Enrich a man more rapidly:
'Twas he that stopped the Strike in Coal,
For hungry children racked his soul;
To end their misery there and then
He filled the mines with Chinamen
Sat in that House that broke the Kings,
And voted for all sorts of things --
And rose from Under-Sec. to Sec.
With scarce a murmur or a check.
Some grumbled. Growlers who gave less
Than generous worship to success,
The little printers in Dundee,
Who got ten years for blasphemy,
(Although he let them off with seven)
Respect him rather less than heaven.
No matter. This can still be said:
Never to supernatural dread
Never to unseen deity,
Did Sir John Grubby bend the knee;
Nor was he bribed by fabled bliss
To kneel to any world but this.
The curate lives in Camden Town,
His lap still empty of renown,
And still across the waste of years
John Grubby, in the House of Peers,
Faces that curate, proud and free,
And never sits upon his knee.

Bedre måter å forklare Englands politikk de nærmeste par tiårene er umulig å finne.

Islamsk uråd

Det er dessverre som litt for ofte bare å gni seg i øynene når man leser uttalelser fra enkelte muslimske ledere. Evnen til å fremstå som en religiøs utgave av nynazister er frapperende, men ikke direkte forbilledlig.

Lederen for Europas fatwaråd, Yusuf al-Qardawi, føyer seg dessverre inn i rekken av de som "hyller Holocaust".

Via TV-stasjonen Al-Jazeera har den kjente muslimske lederen Yusuf al-Qaradawi de siste par ukene kommet med sterkt antisemittiske uttalelser der han har hyllet Adolf Hitler for å ha straffet jødene. Den samme Qaradawi er formann for det europeiske fatwaråd. Dette rådet brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige teologiske spørsmål.

Qaradawi anses for å være en stor autoritet i islamsk teologi. Hans fjernsynssendinger fra Qatar blir sett av titalls millioner mennesker over hele Midtøsten og Europa. I et program som ble sendt over fjernsynsstasjonen Al-Jazeera for kort tid siden, sa Qaradawi følgende om jødeutryddelsene og nazilederen Adolf Hitler:

–Gjennom historien har Allah sendt folk til jødene for å straffe dem for deres korrupsjon. Den siste straffen ble iverksatt av Hitler. Gjennom alt det han gjorde mot dem, selv om de (jødene, red.anm.) har overdrevet denne saken, klarte han å sette dem på plass. Dette var himmelsk straff for dem. Ved Allahs vilje; neste gang vil det skje gjennom de troendes (muslimenes, red.anm.) hender.

Som om dette ikke er nok, har det altså tatt litt tid før Islams Råd er kommet på banen. Mens mange andre har notert seg denne type holdninger og uttalelser fra enkelte muslimske ledere i en årrekke, fremstår det hele for Islamsk Råd som et lyn fra klar himmel, i følge Dagbladet og deres egen pressemelding som sitert hos den utvilsomme Pettersen.

"Om det er slik at Yusuf Al Qardawi hyller Holocaust synes jeg det er uakseptabelt fra en som er en viktig religiøs referanse for mange muslimer. Islamsk Råd Norge vil ta denne saken opp med andre lærde som sitter i European Council for Fatwa and Research, sier leder av Islamsk råd (IRN) Senaid Kobilica."

Om det er slik?! Ja, det er slik. Han har sagt tilsvarende i mange år og henvist til Zions vise protokoller. Det bør Islamsk Råd vite, siden han ikke bare er med i det øverste europeiske fatwarådet, men formann for det. Forøvrig det samme som brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige "teologiske spørsmål" (les forøvrig "juridiske", islam skiller ikke mellom noe verdslig og åndelig regiment), blant annet om det skal være dødsstraff for homofili.

Dermed er det flott å få en rimelig sterk og klar imøtegåelse av uttalelsene, forhåpentligvis uten at man krysser fingrene bak ryggen. Og vi forventer et umiddelbart og umisforståelig initiativ for å fjerne Al Qardawi fra rådet. Som deretter i full offenbtlighet tar avstand fra alle hans tanker og de delene av den muslimske vreden som støtter den type holdninger.

I tillegg hadde det vært tillitsvekkende med mer enn noe lettere selvmotsigende om at

"Vi lar ingen diktere hvordan vi muslimer skal leve her i Europa. Uttalelsen sårer og provoserer meg, sier Kobilica til Dagbladet.no om uttalelsene fra formannen i det europeiske fatwarådet."

Er ikke poenget at dette fatwarådet nettopp skal "diktere" hvordan muslimer skal leve i Europa?

Et lite apropos til de som bruker saken til å snakke om å gå tilbake til middelalderen.. Holocaust kan i langt større grad kan betraktes som en modernistisk affære. Og vi kan bare igjen minne om at mye av islam tilhører førmiddelalderen. Det kan rett og slett betegnes som helt antikk.

Fossilene lyver ikke

Selv om vi er ferdige med mytene som kan knyttes til Darwin-jubileet, hentet fra denne boken, er det ingen spesiell grunn til å stoppe der.

Som en start på en ny serie myter kommer dermed i første omgang deler av mitt innlegg i Vårt Land på selve bursdagen 12. februar, under den lettere ertende tittelen Fossilene lyver ikke.

Og vi snakker her om en av de virkelig store mytene. Nærmere bestemt den pussige oppfatningen at Origin of Species skapte bruduljer og panikk blant prester og publikum generelt, for ikke å si fete krigstyper om sjokk og sensasjon.

I disse Darwin-tider bør vi ikke fortrenge fossilene. Likevel skjer det nesten hver gang jubileet omtales. For skriftlige kilder er som fossiler. De er tidsvitner. Men i stedet for kilder og kritisk journalistikk, synes mange å foretrekke myter.

I ”Forskjellene som forklarte alt” (A-magasinet 30.01.) ser vi at Darwins bok i 1859 var ”svært kontroversiell”. For ”tidens tradisjon” var slik at naturvitenskapens forklaringer ”må naturligvis være i samsvar med Bibelen og kirkens lære.”

I et ellers svært bra oppslag heter det i Vårt Land 6.2. at ”Før Darwin fantes det få alternativer til Bibelens skapelsesberetning om hvordan jorden ble skapt på seks dager, og om menneskets plass i skaperverket”.

En av flere som har tatt tak i mytene er historikeren van Wyhe. I BBC History Magazine 1/2009 avsanner han at ”det var et stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion” da ”Origin of Species” ble publisert.

Bestselgere som "The Constitution of Man" fra 1828 (solgte 300 000 eksemplarer) og "Vestiges of the Natural History of Creation" (1844, 40 000) hadde allerede bidratt til tanken om at ”naturlover kontrollerte hele universet, inkludert menneskeheten, slik at det ikke lenger var plass for Gud”. At naturen fulgte lover hadde for øvrig vært et viktig poeng for kristne naturfilosofer i over tusen år. Men det nye var forestillingen om at naturlover utelukket Gud.

Realiteten av fossiler og geologiske perioder var akseptert lenge før 1859. Van Wyhe forteller at ”det viktorianske publikummet som først leste om artenes opprinnelse, tok for det meste ikke Bibelen bokstavelig. Innsiktsfulle som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første mosebok i særdeleshet, måtte leses metaforisk”.

Når denne grausame salben trenger inn, behøver vi ikke vente lenge på den første jubileumsjournalisten som hevder at hans medieoppslag om Darwin må leses metaforisk.

"Hemlig svensk kredit till Hitlers Tyskland"

Svensk krigshistorie - og vi snakker nå selvsagt om annen verdenskrig - er av det slaget som gjør at svenskene selv kvier seg for å snakke om det.

Og det blir bare verre og verre, dess mer man forsker på saken. Seneste nyhet er altså bankkreditten som ble gitt til Tyskland.

Historikern och ambassadören Krister Wahlbäck avslöjar ett hittills okänt krigsdokument: Finansminister Ernst Wigforss godkände hemliga svenska krediter till Nazi-Tyskland. Den socialdemokratiske finansministern Ernst Wigforss är känd för sitt moraliskt färgade motstånd mot eftergifter till Hitler-Tyskland. Men i själva verket gav han redan i april 1941 i hemlighet klartecken för en stor bankkredit till tyskarna, vilket under kommande år skulle bli en följetong. Det framgår av ett bortglömt dokument som nyligen påträffats i ett kassaskåp på finansdepartementet. Trots starka invändningar från UD godkände alltså Wigforss lån som subventionerade Nazi-Tysklands folkhushåll, det vill säga grunden för dess krigföring. Krediterna ökade Sveriges export till Nazi-Tyskland vilket var betydligt viktigare för tyskarna än den omstridda permittenttrafiken.

Det er historikeren Krister Wahlbäck og arkivaren Bo Hammarlund som kan røpe dette.

Nå skal vel ikke nordmenn være for selvtilfredse i betraktning av alle hos oss som profiterte på tyskerne - og svenskene hadde sine helter de også. Men det er ikke til å komme fra at omfanget og betydningen av svenskehjelpen var langt større.

Vi får uansett håpe at dette fører til en farsott av skapsprengning i flere land. Gunnar Sønsteby stiller gjerne med råd.

Bomskudd i skiskytter-VM

Og dermed gjennomførte juryen den kanskje største skandalen i skiskytingens historie ved å gi Bjørndalen tidsstraff.

Ikke nok med at man ikke tok innover seg arrangørenes løypetabbe (gjett hvor mange ganger til Sør-Korea vil få arrangere VM), gullet går til en løper som alle vet tilhører et lag som bevisst jukser – og som dermed ikke engang burde hatt lov til å stille til start.

Dette blir pipekonsert på medaljeutdelingen.

Selv om enkelte av oss vil kreve en alternativ seremoni der Bjørndalen hylles, er han dessverre ordentlig nok til ikke å gå med på det.

Oppdatering 16:15 (som alle andre enn oss som har vært på hyttetaket noen timer har sett): Så fikk han gullet likevel. Noen ganger skjer faktisk rettferdigheten fyllest.

Oppdatering 16.02. 19:29. Ellers er det interessant nok fortsatt mulig å stemme på at Bjørndalen kun tar ett gull i VM, på Dagbladet.no. 5 % har stemt dette så langt. Vet Dagbladet noe vi andre ikke vet?

Scoop om Scopes!

Den fjerde av mytene om Darwin hentet fra en viss bok, kommer herved, direkte fra Trysil.

4: Den såkalte Apeprosessen i Daytona i Tennessee i 1925 er et godt eksempel på den knallharde kampen mellom tro og vitenskap. Den idealistiske læreren John Thomas Scopes trosset et forbud mot å undervise i evolusjon, havnet for retten, og tapte.

Forsvarsadvokaten Darrow tilførte den kreasjonistiske anklageren William Jennings Bryans tro en rekke stygge sår i rettsaken, og Scopes ble en klar moralsk vinner.

Igjen møter vi en farget fremstilling, i stor grad basert på et oppgjør med McCarthy-tidens USA i skuespillet og senere filmen Inherit the Wind. Rettsaken ble ikke ansett som viktig nok til å bli nevnt i leksikon eller lærebøker før etter denne filmen i 1960.

Bakgrunnen var et statlig forbud mot å undervise i evolusjon fordi man mente dette stred med Bibelen. Det hørte nok også med at Bryan, som gikk i bresjen for loven, var noe av en anti-intellektuell populist og ble oppfattet som en trussel mot vitenskapelig forskning.

Det hele handlet ikke om en idealist som ble martyr for vitenskapen, men om en iscenesatt affære for å fremme viktige rettigheter. En borgerrettslig organisasjon -American Civil Liberties Union (ACLU) - ønsket dermed å prøve loven for retten. De måtte til og med annonsere etter en lærer som ville stille opp. Det hører med at en bedriftsleder fikk med seg lokale næringslivsledere, jurister og skolefolk på et markedstunt for å velge småstedet Daytona som arena for rettsaken.

For å få medieoppmerksomhet skrev lederen for Daytonas skolestyre i avisen om Scopes lovbrudd og ”World Christian Fundamental Association” følte seg tvunget til å saksøke Scopes.

Forsvaret argumenterte ikke med at Scopes var uskyldig, men at evolusjon ikke stred med Bibelen, og at det var loven som var feil. Bryans tro ble ikke tilført ”stygge sår”, men Darrow lykkes i en uvanlig rettsprosedyre, der anklageren sa ja til å bli kryssforhørt, med å få Bryan til å vedgå at han selv mange steder tolket Bibelen billedlig. Bryan vedgikk bl.a. at jorden var langt eldre enn 6 000 år.

Scopes fikk 100$ i bot og selv om mange reportere nok syntes saken var litt kjedelig, smurte den fargerike journalisten H.M. Mencken tykt på i sin kamp for talefrihet og mot fundamentalisme. Bryan led av diabetes og døde få dager etter saken, noe Mencken så som en symbolsk seier.

Mencken føyer seg dermed fint inn i rekken av amerikanere som opptrer som om Gud straffer slik at det akkurat passer deres agenda.

Sistnevnte greie er vel forøvrig også årsaken til at historien om apesaken så gjerne trekkes fram i lystig lag blant antireligiøse. Og når andre journalister enn Mencken i disse dager skriver om Darwin.

Tankevekker for hjernen?

Med fare for å ende opp som en slem og subversiv blog, er det om ikke annet interessant å notere at noe av den såkalte neuropsykologien (eller i det minst de konklusjoner som enkelte har trukket av dette, hva det nå kalles) kan hvile på enda tynnere grunnlag (og her) enn Dekodet har antatt.

Now Yevgeniy Sirotin and Aniruddha Das have reported that blood flow changes in the brain - the signal measured by brain scanners - are not always linked to changes in neuronal activity. Experts have known for some time that the relationship between blood flow and neuronal activity might be rather complicated but this is the first time that such an extreme mismatch has been demonstrated.

Dermed er det fortsatt bare å lene seg tilbake og avvente mer forskning på koblinger mellom tanken og biokjemien.

The interpretation of human brain imaging experiments is founded on the idea that changes in blood flow reflect parallel changes in neuronal activity. This important new study shows that blood flow changes can be anticipatory and completely unconnected to any localised neuronal activity. It's up to future research to find out which brain areas and cognitive mechanisms are controlling this anticipatory blood flow. As the researchers said, their finding points to a "novel anticipatory brain mechanism".

Selv om mistanken er heller sterk om at dette ikke vil bremse de som har en biokjemi som forårsaker en overbevisning om at alt vi tror vi vil og tenker som "autonome" vesener, egentlig er direkte styrt av biokjemien.

At denne type tanker ikke er enkle å forsvare logisk er en annen skål. For hva har tvungen biokjemi med fri tanke, logikk og rasjonalitet å gjøre? Eller en tanke styrt av naturlover som ubønnhørlig følger årsak-virkning, enten den vil eller ei, med bevisst tenkning basert på rasjonelle innsikter, vurderinger, grunner og utledninger?

Hvis vi sånn litt egentlig verken er autonome eller genuine aktører, er det ikke lett å se hvordan jeg kan feste lit til min egen erkjennelse og ahaopplevelse.

Selv planlegger jeg uansett, bevisst og frivillig, som kjerne- og hjernesunn borger, å bruke vinterferien til å tenke nøye over dette mens jeg ikke helt frivillig måker noen tonn av et hyttetak plassert i litt vel snørike omgivelser.

Og stoler på at omtalte snø verken viser symptomer på bevissthet eller noe subversivt.

Ja, det er sent på kvelden.

Hørt den om Darwin og bispekona?

Med den er vi kommet til den tredje av Darwin-historiene som er hentet fra en anbefalesverdig bok om Tro og vitenskap (og anbefalingen kommer fra hjertet siden jeg har skrevet halvparten).

3: Kristnes holdning til evolusjonslæren ser vi med bispekona som fikk høre om evolusjonslæren og uttalte at ”hvis den er sann, la oss håpe at den ikke vil bli allment kjent”.

Denne morsomme anekdoten er av de som det er vanskelig å finne kilden til. Utsagnet tilskrives alt fra 1859 til 1880-årene, og fra at bispekona fikk høre om Darwin generelt til mer direkte at vi stammer fra apene. Artikler, bøker og debattinnlegg som bruker den er heller ikke enig om ordlyden, eller hvilken biskop det er snakk om (av Worcester eller Birmingham). Noen tilskriver historien rett og slett vittighetsbladet Punch. Selv om mentaliteten bak kan antyde noe om enkelte samtidige holdninger, hadde det vært nyttig med bedre kildehenvisninger.

At sitatet brukes, viser nok hvor fristende det er med udokumenterte historier som støtter eget syn. Hvis det er sant, la oss håpe at verdien av å sjekke kilder vil bli allment kjent.

En verdi av å sjekke kilder er ihvertfall at det er mulig å identfisere at en nyere kilde er Patricia G. Horan sitt forord til en 1979-utgave av The Origin of Species, (New York: Avenel Books, 1979).

Hva som er opprinnelsen til dette er imidlertid fortsatt uklart.

Linker som kommer, linker som går

For noen uker siden kom jeg over en side som nesten var for god til å være sann. Mannen bak hadde bestemt seg for at ateisme og skeptisisme (eller pseudoskeptisisme som han kaller det) var to sider av samme sak. Uten at han helt visste hvilken han skulle angripe mest, eller på hvilken måte.

Bortsett fra ved å så tvil om mangt og mye ved lange og omstendelige innlegg, for ikke å si ved å henvise til heller obskure forskere og tankebaner. At det dukket opp en og annen tendens til betimelighet, gjorde siden til og med litt skjerpende på egne tanker.

Dermed var planen å legge ut linken til skrekk og forlystelse, og så skrive noe om den etter et par dager, når reaksjonene dukket opp i kommentatorfeltet.

Første del av planen gikk helt utmerket. Men det var noen detaljfeil ved andre del.

Ikke minst at det hele gikk i glemmeboken i møtet med nytt arbeidsår og nye (nåja, de kan ha vært gamle) virus og bakterier på hjemmefronten. Inntil en noe mindre glemsk skeptiker stilte et litt undrende spørsmål i går.

Så nå er linken tatt ut. Og denne korte omtalen lagt inn.

Skulle noen å ha interesse av å følge med videre, snakker vi altså om dette selvpålagte subversive stedet.

Ikke alt er like på siden. Man kommer ikke unna at det er en viss sjarm og oppriktighet over det hele. Men kanskje nettopp fordi det finnes innslag av gull blant gråstein, og han kort sagt finner enkelte korn, er det ikke et spesielt egnet sted for ferdsel uten hjelm og vernestøvler.

Men linken er nå altså borte fra høyremargen og lagt behørig i glemmeboken. Så lenge jeg husker det.

Dagens Darwin

Siden vi ikke er bekymret over å debattere verken verken fars- eller morssiden, kommer herved del to av vår bredt anlagte serie myter om stadig mindre ukjente Darwin.

Forsatt hentet fra denne boken.

2: Kirkens tåpelige motstand ble avslørt med biskop Samuel Wilberforce i en debatt i 1860. Han spurte da Darwins talsmann Thomas Huxley om han ”foretrakk å stamme fra apene på sin bestefars side eller på sin bestemors?”Huxley sa ”Gud har gitt ham i mine hender!”, reiste seg og knekte biskopen med svaret ”Stod valget mellom å ha en stakkars ape til bestefar og en person med rike evner og innflytelse som bruker dette til å latterliggjøre meningsmotstandere i en seriøs vitenskapelig diskusjon, ville jeg nok uten å nøle ha foretrukket apen”. Lenger kom han ikke før latteren i salen overdøvet ham.

Dette er basert på en fremstilling tretti år etter begivenheten og stemmer ikke med samtidige brev og avisreferater. Debatten fant sted i Oxford, knappe syv måneder etter at ”Artenes opprinnelse” kom ut. Wilberforce var blant mange teologer som syslet med naturvitenskap og la dermed vekt på vitenskapelige argumenter, slik han også hadde gjort i en usignert anmeldelse av Darwins bok i ”The Quarterly Review”. Utsagnet om å stamme fra apene på sin bestefars side (bestemor var ikke nevnt) kom opprinnelig fra Huxley. Det Wilberforce egentlig sa var at 'Han var blitt fortalt at professor Huxley hadde sagt at det ikke spilte noen stor rolle for en mann om hans bestefar var en ape eller ikke! La den lærde professorens snakke for seg selv’". Til dette skal Huxley ha svart at han var villig til å akseptere sannheten, selv om den kunne være ydmykende, men han foretrakk apen fremfor en som brukte sine rike evner til å latterliggjøre sine motstandere.

Begge sider følte de hadde vunnet, men det er liten tvil om at Huxley hadde de beste argumentene og at Wilberforce var mer retorisk enn vitenskapelig. Samtidig var Huxley på dette tidspunktet ingen stor taler, og snakket såpass lavt at han på ingen måte fikk med seg salen, og det ble dermed heller ingen overdøvende latter.

Det hører kanskje med til historien at også Huxley hadde innvendinger til Darwin. Bl.a. så han for seg en raskere og mer sprangvis evolusjon enn ”Artenes opprinnelse”.

Heldigvis begynner stadig flere å se at beretningen om debatten nok er en myte.

”Om det virkelig var slik det skjedde, vet vi ikke. Noe vi i hvertfall vet, er at Darwin og hans våpendragere vant fram i bemerkelsesverdig fart. Få år senere synes evolusjonsteorien å ha full kontroll, i hvert fall i den akademiske verden” (forskning.no 09.okt 2002) .

Dessverre ligger nok konfliktmyten i bakhodet hvis man lar seg overraske av at empirisk naturvitenskap slår gjennom i vesten - selv om konklusjonene skulle bestrides av enkelte teologer.

Så får vi avvente om noen ikke-teologer bestrider min konklusjon her.

200 år!

Tenker vi verdier og positiv innflytelse, er det vanskelig å komme unna at den uten sammenligning mest betydelig personen som er født på denne dagen - og det i 1809 - er Abraham Lincoln.

Tid for å heise flagget og tenne lysene! Det er sikkert også grunn til ettertanke over at det endte i borgerkrig.

Har du Vårt Land for hånden, kan du også lese et intervju - hvis du klarer å bla forbi alt Darwin-stoffet.

Oppdatering: Se også Oddbjørn Evenhaugs hyllest her.

Darwin-dagen demrer

Siden morgendagen markeres av opptil flere både på den ene og andre høyskolen/universitetet/avisen/magasinet/bloggen/boken, er det muligens noen knivsodder av betimelighet ved å sitere fra den første av fire Darwin-relaterte myter (resten kommer de neste dagene) av 33 om det generelle forholdet mellom tro og vitenskap som jeg behandlet i Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt.

1: Kirken angrep konsekvent og iherdig evolusjonslæren.

Evolusjonslæren fikk støtte fra mange prester, helt fra starten . Fremst blant disse var de evangeliske Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, kanskje den fremste eksponenten for Bibelens ufeilbarlighet på starten av 1900-tallet. De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn som Louz Agazzis (1807-1873) og da på vitenskapelig grunnlag. Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Kreasjonismen fikk ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925) og William Bell Riley (1861-1947), og dette fikk noe utbredelse i USA på 1920-tallet (se under om ”apeprosessen”). Men det var først da Henry M. Morris og John C. Whitcomb gikk i bresjen for ”Creation Research Society” i 1963, at kreasjonismen begynte å bli stor.

Fotnotene er et privilegium til de som panter huset og kjøper boka.

Ellers kommer et lengre innlegg fra undertegnede om et par av disse mytene i Vårt Land i morgen.

Del 2 - Dagens Darwin.

Del 3 - Hørt den om Darwin og bispekona? 

Del 4 - Scoope om Scopes.

Del 5 - Fossilene lyver ikke.

Del 6 - Darwin ble bekjempet av kristne fordi han påstod at jorden ikke ble skapt på seks dager

NSB I RUTE!

16:31 fra Nationaltheatret gikk 16:31 fra Nationaltheatret.

Hva blir det neste?

Kvitrer ei

Men du verden som han trakterte pianoer i 2002. Her handler det ellers snarest om å gå til innkjøp av en god stol å lene seg tilbake i.

Før du kjøper albumet (nedlasting er for pyser).

Tidsklemma

Seminartid i morgen, med et - synes nå jeg - interessant tema, ”Kristentro i klemme”.

Hvor langt sekulariseringen er kommet, vises nok best ved at man lar en sivilingeniør stå for det teologiske perspektivet.

Uansett er bare å innrømme at jeg er litt i klemme over hva i all verden som bør sies i en slik sammenheng. Skal jeg tale mot hijab og utvidelse av rasismeparagrafen, eller for å snu noen smuler på den nye ekteskapsloven?Andektig dele Charles Taylors teser som alltid imponerer, men ingen forstår (aller minst jeg) - eller ta den helt ut med en Radical Orthodoxy? Og kan man noen gang glemme Aril Edvardsens vinkler på intellektuelle og opplysningstiden?

Må nok innrømme at det kan bli mest Chesterton og eget. Men tips mottas.

Og så har vi bøyd oss for overmakten - eller dråpen som fikk begeret til å flyte over - og blitt så sekulære at vi er begynt å twitre. Eller kanskje det hele bare er noe så forbilledlig som å kvitre fra hustakene?

Den som venter får se.

Reklame som rører

Enten du er ny eller gammel, ateist eller glad i Lipton, er det etter forrige ukes Forviklingar fortsatt tillatt å følge Den tvilsommes råd om å lage dine egne støttende, støtende eller støtdempende bussreklamer.

Selv om ikke alle skulle være like kvalifiserte.

Healer-marsvin i VG

Etter de seneste ukenes medieoppslag er det ingen tvil om at slusene av snåsavann er åpnet.

Dermed hever man ikke lenger så mange øyenbryn når dagens papir-VG har nyheten om "Norges første healer-marsvin" på forsiden og et par siders oppslag. Heldigvis har man noen tongue-in-cheek-kommentarer i margen om at dette ikke er direkte gratis.

Normalpris for en behandlingstime er rundt 500 kroner, noen ned mot 300 og opp til 800. Rensing av hus for spøkelser koster 1000-2000 kroner. Fjernhealing koster fra 300 kroner, abonnement med fjernhealing over tid opp til 1400 kroner. Som Siwi-senteret skriver på sin hjemmeside: "Healingen starter så snart pengene er inne på konto".

Ihvertfall ikke før.

Så kan man gjøre seg mange tanker om fenomenet. Verden vil bedras. Vi lar oss forføre. Svindlere er verdens hyggeligste mennesker. Og så vil vi så gjerne bli friske. Hele tiden.

Ofte hjelper det ikke bare på lommeboka, men også på troverdigheten å ta seg betalt, på linje med ekte leger. Som Chesterton aldri sa, kan man vel muligens skyte inn noe om at hvis man slutter å tro på Gud, tror man ikke på ingenting, men på hva som helst.

Selv om man ikke kommer forbi at Joralf Gjerstad er gudstroende. Og at en rekke prester i det seneste har forsterket folketroen på healing, "lesing" og at det er mer mellom himmel og jord enn det som forkynnes i kirken.

Ser vi tradisjonell folketro i sammenheng med New Age-marsvin, er det heller ikke til å komme forbi at vi aner en stadig tettere forbindelse. På mange måter forsterker de hverandres troverdighet. Den enes snåseri er den andres usynlige hjelper.

Særlig når man hører om alle som er blitt friske(re), og ikke samtidig får med seg at koblingen av placebo, anekdoter og normal sykdomsutvikling er nok til å gi inntrykk av at snåseriet virker.

Hvordan man så skal kunne motvirke denne type healinghysteri, er ikke spesielt enkelt å si. Sure kommentarer og sinte professorer som roper på doble blindtester har aldri solgt ukeblader, selv om skeptikere heier, raljerer og vifter med fanene.

Det store spørsmålet er hvordan man kan tenne en folkelig motild. Muligens hadde en vekkelse i trosbevegelsesmiljøer med fokus på at demoner står bak, vært til hjelp. Men den medisinen har litt vel mange bieffekter. Det hjelper lite at den ikke er spesielt etterrettelig eller bærekraftig.

Kanskje kunne høvdinger som Hauge eller Hallesby satt noen skap på plass. Eller en Odd Grythe som sa tydelig fra i landets mest populære TV-program. For ikke å si en Øverland som skarret "du kan ikke heale så inderlig vel, før sannhetens stemme blir deg for grell".

Noen dansebandlåter om at "Nå skal vi heales Johanne, jeg orker ikke uten marsvin nå" hadde nok også gjort sus i serken.

Dermed er det bare å sende inn forslag. Hva er den beste folkelige eh... approachen?

I den relevante kontekst.

Dags for Darwin

Så er det ikke lenge igjen før flagg og enkelte andre rudimenter går til topps for Darwin.

I den forbindelse kan vi gjøre dårligere utvalg enn å lunke på med noen lenker:

For det første Vårt Lands take på dette, med ikke minst intervju med en av Norges største Darwin-eksperter, Jostein Andreassen, i artikkelen Den ukjente Darwin.

Blant mange interessant perspektiver (og litt debugging som seg hør og bør av helter) er Jostein ikke snauere enn at han forteller hvor ivrig Darwin støttet misjonen, noe som Misjonshøgskolen i Stavanger ikke direkte hadde lagt inn i pensum før Jostein gjorde dem oppmerksom på saken.

Deretter slenger vi i kurven Erik Tunstads artikkel i Dagbladet om Frykten for å innrømme at
mennesker er dyr. Om ikke annet synliggjør Erik her et perspektiv knyttet til en utelukkende naturlig forståelse av mennesket (noe som fort blir nærliggende for mange "darwinister") der han dermed (siden han er rimelig konsekvent) ikke synes spesielt fremmed for å anvende dette på samfunnsforhold, noe som fort også omfatter etiske spørsmål. Med andre ord en tankevekkende og potensielt grøssende vinkel.

Tunstad nøler som så ofte ikke med å si fra, klart og tydelig, fra sitt perspektiv.

Sosiobiologien, med personligheter som Wilson og Richard Dawkins på laget, har for lengst gått seirende ut av kampen. Men frykten for Darwin sitter altså fremdeles i veggene. Der har den sittet en god stund. Motstanden mot evolusjonstanken har vært sterk i hundrevis av år, siden lenge før Darwin kom på banen med sin korrekte teori, og den har hele tiden vært basert på den samme frykten som Hylland Eriksen luftet: Frykten for at samfunnet vil gå til helvete, dersom vi innrømmer at vi mennesker egentlig er dyr.

Det verste som kan skje, er visstnok at vi kan komme til å oppføre oss som – nettopp – dyr. Det er her den egentlige redselen ligger begravet. Men sosiobiologien har med stor klarhet vist at det er akkurat det vi gjør: Vi oppfører oss som dyr. Vår nestekjærlighet, vår omsorg for barn, våre sosiale bånd, alt dette er resultater av vår biologiske fortid. Det samme kan man si om sjalusi, vold, uærlighet …

Vi er og blir, nettopp det motstanderne frykter. Og det er vanskelig å gjøre noe med det ubehagelige faktum, bare ved å late som det ikke er der.

Selv om dette smaker vel mye av retoriske øvelser, er det liten tvil om at spørsmålet man blir stående igjen med er om mennesket utelukkende er et dyr, eller om vi også er noe mer - eller har et annet og større ansvar og evner enn dyreverdenen forøvrig.

For å svare på det spørsmålet, er nok ikke evolusjonslæren stedet å lete. Selv om vi måtte føle oss evolverte til å foretrekke å lete der.

Siden Vårt Land er av de avisene som har mest fokus på dette, og vi har noen anelser forkjærlighet for den blekka, tar vi også med emeritus-biskopen Sigurd Osberg som arbeider med hvordan evolusjonslæren ble mottatt i Norge. Blant flere detaljer som sikkert er ukjente for mange - ikke minst samtlige som virkelig feirer jubileet i disse dagene - er at indremisjonshøvdingen Ole Hallesby var evolusjonist.

Følg med i neste bolken, no vert det spanande!

Sensasjon: Det gamle testamentet kan inneholde sann historie

Fornøyd med forskerne på GT, de såkalte minimalistene, som benekter at David og Salomo engang har eksistert? Da kan du risikere å bli krenket av en pågående utgraving. Singing in the Reign følger med på saken.

This is a story I've been closely following for some time now, but have held off posting on out of caution. However, it seems as though the evidence is beginning to look pretty solid. In sum, an archaeological dig at Khirbet Qeiyafa, which was reported on a few months ago by the New York Times, is turning out finds that are rocking the scholarly community. And, while at the time, the New York Times reported that only a small piece of the site had been excavated, information is pouring out that even more striking evidence has been uncovered.

This may very well go down as the "21st century Dead Sea Scrolls". However, while the DSS helped illuminate the New Testament, Khirbet Qeiyafa is shedding incredible light on a much, much earlier period, apparently corroborating the historicity of the Old Testament.

Det verste er at det virker som et kvalifisert angrep på minimalistenes tro.

Again, caution is always necessary. I've been sitting on this for 2 months now. However, the evidence is really striking. I think the likelihood that we have here a significant find--one involving a seismic shift--is very high.

In fact, what we are witnessing here to assumptions made in Old Testament scholarship may be quite similiar to what happened in the 20th century in New Testament studies. Many scholars at that time believed the Fourth Gospel, for example, was a late creation--a second century document with no historical value. Then of course a fragment of it was found in Egypt dating to the turn of the second century. As a result, a lot of the books that were hot items in libraries got put back on the shelf. They are collecting dust to this day.

Given that minimalists are now making some key admissions about this find, I think it is safe to say that something similar is going to happen to a lot of the books now being checked-out by students on the history of Israel. But again we'll have to wait and see what else comes out of this discovery.

Om ikke annet viser det vel hvor viktig det er å forstå arkeologifaget - både når det gjelder forskningsmetoder i sin alminnelighet og i særdeleshet tyngden i konklusjoner som er trukket ut fra mangel på funn. Og at litterære kilder ikke automatisk må avvises så lenge de ikke er bekreftet av arkeologi.

Enten vi snakker om Salomo eller Jørgen Hattemaker, er fravær av bevis fortsatt ikke det samme som bevis på fravær. Skepsis til Israels politikk i dag er heller ingen spesielt god grunn til skepsis til Israels eksistens for tre tusen år siden.

"Bloggerne senket forslaget"

Hyggelig lesning på morgenkvisten (og i går kveld, for den slags skyld):

For første gang var det bloggere som satte den politiske dagsorden i Norge.

Det er Dagbladet som hyller oss , selv om man kan ane noen snev av misunnelse mellom linjene.

«Så hvordan reagerte norsk presse på at ytringsfriheten skal avgrenses fordi han kan føre til konflikter, og at norsk lovverk må endres på grunn av at enkelte innvandrergrupper ikke tåler det samme som trauste, kristne og etniske nordmenn? Med nær total taushet», skriver journalist Jon Hustad i Dag og Tid i artikkelen «redsla for religionskritikk» som kom ut 22. januar.

Det er ikke vanskelig å se for seg årsaker til dette, enten man er i det konspiratoriske, klarttenkende eller krakilske hjørnet. Eller kvalifiserte.

Ukene etter gikk debatten høyt i bloggeravisene, og en rekke bloggere skrev om saken nesten daglig. Den mest aktive var uten tvil, Hans Rustad, redaktør for document.no.

- Forslaget slo jo ned som en bombe. Men det skulle ta lang tid før bomben detonerte, sier Rustad til Dagbladet.no.

Det er selvsagt bare å ta til seg, selv om Dagbladet vel ikke treffer helt. Ihvertfall er det pussig at Hans Rustad nevnes, mens Arnfinn Pettersen glemmes.

At kristne bloggere ikke nevnes i Dagbladet, er ingen bombe, men at det samme gjelder humanistiske, er en aldri så liten kinaputt.

Men godt å få dempet noen fordommer om vår priviligerte martyrstatus.

Og å se en underskriftskampanje som virker?! Det er noe nytt.

Miraklenes tid er tydeligvis ikke forbi.

Skvette vann på Snåsa

Savner du gode idéer for næringsutvikling der du bor?

Da kan det lønne seg å lese her.

Rotet det til

Så ble det bekreftet at det nye lovforslaget sendes dit det hører hjemme, inn i intetheten, men dessverre for de involverte, ikke i glemselen.

Senterpartiet trekker forslaget om et tillegg i rasismeparagrafen i den nye straffeloven, et forslag partiet mente skulle hindre krenkende ytringer.

- Det er riktig å legge forslaget dødt, fordi intensjonen med vårt forslag ikke ble forstått, sier Navarsete til VG Nett.

På radio litt tidligere, gikk hun enda lenger i forklaringen sin:

- Vi gjorde en feil. Vi rotet det til, men nå rydder vi opp, innrømmer hun overfor NRK-radios lyttere.

Ja, har man rotet, er det greit å rydde opp. Men det mest ryddige hadde nok vært å innrømme at intensjonen hadde flere sider ved seg.

For det er ikke mange som tror at vi her kun snakker om en "god intensjon". I stedet har vi vært vitne til en dårlig inntrent turnøvelse som omfatter forsøk på å blidgjøre "kristen-Norge" (not easily amused etter Ekteskapsloven, og mindre ivrige etter lover som innskrenker ytringsfriheten enn man roper om på puber og politiske ungdomsmøter), få en seier for egen sak og vise sin eksistensberettigelse blandt de rød-grønne, for ikke å si få noen flere stemmer fra en landsbygd som ikke alltid skoggler av Otto Jespersen, kunne bare ende i vrikne ankler og fallbedømmelse.

Det er bare å tusle i garderoben. Vi kan låne ut båre ved behov.

Tilbake til start

Den på mange områder svært så oppegående skeptiker James Randi, som takket være sin kompetanse som tryllekunstner har klart å avsløre mye paranormal humbug, har nå fått med seg selveste Snåsamannen og forslaget til å endre rasismeparagrafen.

Man kan si mye flott om Randi. Men historiker er han ikke, noe jeg erfarte i mailrunder for noen år siden. Dermed ikke uventet at han tyr til det verste skjellsord han kan - Norge er på vei tilbake til middelalderen.

Man trenger verken snåsavann eller klarsyn for å se at han aldri kommer til å si det langt mer sakssvarende "tilbake til renessansen" - altså glansperioden for healing, magi og blasfemistraffer. For ikke å si "tilbake til antikken", en annen storhetstid for slik.

Eller tilbake til et større land i vest der hate crime og snakeoil lenge har vært big business.

Uansett minner det postmoderne fokus på følelser og krenkelser som ligger bak forslaget til endring av rasismeparagrafen, lite om noen tidligere periode.

"Kristen-Norge", takk!

Så kom det som vi ventet på, at også Krf og dermed sentrale deler av det ikke helt veldefinerte "Kristen-Norge" tok avstand fra det famøse lovforslaget om å utvide rasismeparagrafen til å omfatte det ikke mer veldefinerte "kvalifiserte angrep på religion eller livssyn".

Dagfinn Høybråten sier rett ut i Vårt Land og VG at

blasfemiloven som Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete har tvunget gjennom i regjeringen, vil tjene islam fremfor kristendommen.

Høybråten varsler at KrF neppe vil støtte lovforslaget om å innføre straff for ytringer som krenker «religiøse følelser»i rasismeparagrafen.

– Det er ingen tvil om at innslaget av muslimer i det norske samfunnet, og striden om Muhammed-karikaturene, har gjort denne saken aktualisert. Kristen-Norge er imot blasfemi, men roper ikke på noe lovvern. Det er på grunn av at vi har et mer flerkulturelt samfunn, og religioner som er mer følsomme for denne type ytringer enn det kristne trossamfunn, at denne loven er blitt foreslått, sier Høybråten til VG.

Han mener loven betyr en klar skjerpelse av hva som er tillate ytringer, og viser til at vi i dag har en sovende blasfemiparagraf. Loven kan vekke den sovende paragrafen, frykter Høybråten.

Vel talt. Og takk!

Mens altså andres reaksjon på dette fortsatt får denne bloggens blikk til å bikke i retning av nærmeste blinde høne.

Navarsete er overrasket over utspillet fra Høybråten.

– Dette handler ikke om å verne islam. Dette handler om at det skal være et vern mot de groveste tilfeller av gudsbespottelse, sier hun.

Hvor naiv går det an å bli? Og hvorfor skal vi selge vår ytringsfrihet for å unngå en suppe med krenkelser?

Nå har vel Senterpartiet aldri imponert med evne til å se ut over våre egne jorder, i motsetning til vår trofaste kommentator Peter. Dermed kan vi bare kort og mest for ordens skyld minne om internasjonale forhold der ytringsfriheten trues, spesielt i forbindelse med den nært foreliggende skandalekonferansen Durban II.

Symbolverdien av det norske lovforslaget vil utnyttes til fulle i slike sammenhenger. Hvis ikke enda mer. Og litt til.

Dermed minner vi igjen om at det fortsatt ikke er forbudt å skrive under på oppropet Nei til straff for religionskritikk.

Dagens opprop

Noen av de seneste bloggene om den skandaløse hestehandelen som har endt i forslaget om utvidelsen av rasismeparagrafen til å omfatte "hatefulle ytringer" om religion:

Den tvilsomme tilbyr hjelp til alle som vil melde seg ut av Ap eller Sv (antagelig mener han det ikke er håp for medlemmer av Sp).

Skulle noen ha lyst til å melde seg ut, som ikke er medlem, er det bare å melde seg inn først. Og så ut timen etter.

En annen av de beste fra de seneste dagene er fra Katolikken som også paradoksalt, men betimelig nok, ser dette i lys av det postmoderne. Det er likevel mulig for alminnelig dødelige å ane hva han mener.

Oddbjørn Evenshaugs utmerkede blogg støtter kritikken av lovforslaget, men stusser over

"språkbruken til en del av debattantene, særlig de som i sin tid ikke løftet en finger for å forsvare Vebjørn Selbekk, etter at han ble truet på livet for å ha publisert faksimiler av de såkalte Muhammed-tegningene. Blant de pinlig tause den gang var Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten debatteres. Slik også denne gang, men altså ikke når det gjaldt den kristelige avisen Magazinets rett til å ytre seg. "

Det er i det hele tatt både uheldig for kampen mot forslaget at noen opptrer så selektivt, og at såpass mange synes å benytte anledningen til å fornærme "de religiøse" (altså denne gruppen som ikke bare er slemme og dumme, men også stygge og lukter vondt) enda mer enn før.

Dette kan vanskelig gi annet enn vann på mølla for bondehæren.

Skriv for all del uansett under på oppropet Nei til straff for religionskritikk.

Østtyske indianere

Astrid Meland har som så ofte en interessant artikkel på Dagbladet.no. Om det pussig nok lite kjente temaet østtyske indianere.

Denne type romantisk reaksjon på betongkommunismen er nok likevel mindre sær enn man skulle tro. Både før og etter Karl May har tyskere vært ganske så fascinert av prærielivet. Omtrent som norske gutter i puberteten på 70-tallet drømte om Sølvpilen, eller rettere sagt Månestråle.

Mens hippiebevegelsen, punk og metal blomstret i vest, trakk østtyskerne inn i tipier.

Og så lenge dette kunne oppfattes som en skarp kritikk av amerikanernes behandling av indianere, så statsapparatet det verken som farlig eller unyttig.

De to forfatterne skriver om en bevegelse som blomstret under kommunistregimet i Øst-Tyskland. Hundrevis av østtyskere opprettet kopier av indianer-reservat hvor de reiste tipier, lærte seg indianerspråk, kledde seg i indianerutstyr, spilte indianertrommer, levde økologisk, laget mat over åpen ild og gikk nakne.

- Det fantes ingen hippier i Øst-Tyskland. Dette var den mest hippieaktige livvstilen du kunne ha. Om man ønsket å være punker i Øst-Tyskland kunne man bli med i en indianerstamme. Hobbyen ble et oppholdssted for mange subkulturer som i Vesten uttrykte seg helt annerledes, sier Friedrich von Borries til Magasinet på nett.

Så er det bare å vente på om noen kan spore opp kinesiske vikinger. Eller indianske nazister.

Tredje Narnia-film!

Enten det nå er Obama eller Snåsamannen som står bak, er det godt å se at det begynner å ligge til rette for at Voyage of The Dawn Treader likevel blir filmet.

Enkelte av oss fikk nok noen sterke anfall av bekymring da Disney-konsernet trakk seg ut av prosjektet før jul, men nå synes de lurere revene i Fox å sikre en bedre utgang.

Kanskje betyr det også at man vil skjelne mindre til cash enn kreativitet, i motsetning til hva som dessverre til tider var tilfellet med Prins Caspian.

Det gir ihvertfall håp å se hvilken retning lyskasterne til Fox peker.