Ny krigsfilm?

Og så blir kanskje Asbjørn Sunde festet til lerretet, som det heter, likevel.

Hvor lang tid skal det ta før noen forstår at det vi trenger er en TV-serie? Det kan da ikke være nødvendig å gå til den helt ultimate guttestreken å starte en facebook-gruppe?

Eller finne fram sykkelen?!

Nærkamp om manus

Siden debatten fortsetter om hvorvidt det er fri diktning i manus når filmen om Max Manus skildrer ham i nærkamp i Vinterkrigen, er det kanskje greit å sitere hans egne ord, siden ingen så langt har gjort dette.

Men først fra dagens innlegg i Aftenposten av Baard H. Borge, førsteamanuensis ved Høyskolen i Harstad.

I filmen stormer Manus frem på slagmarken og dreper til slutt en ubevæpnet russer med kniv. Ulateig har rett i at Manus deltok på en (udramatisk) nattpatrulje bak fiendens linjer (noe ingen har benektet), men scenene som viser vill nærkamp, er og blir fri diktning. Det fremgår av Max Manus’ selvbiografi, men også, som historikeren Lars Borgersrud har påpekt, av arkivene Finlands-komiteen etterlot seg. De norske frivillige, omkring 125 mann, var utplassert ved fronten natten mellom 12. og 13. mars, da det ble innledet et massivt bombardement fra sovjetisk side. Den 13. mars ble det imidlertid våpenhvile, slik at de norske styrkene aldri kom i direkte kamp med russerne.

Hvordan skildrer så Manus disse dagene og den "ene" nattpatruljen i Det vil helst gå godt, skrevet i 1945?

Vi hadde stadig vekk små skipatruljer langt inn bak russernes linjer. Russerne hadde til gjengjeld sine patruljer inne hos oss. De brukte å sende svære patruljer på flere hundre mann. De var svært tapre og vi fikk på tross av avisenes skildringer en veldig respekt for dem. Jeg husker at et par dager før fredsslutningen var det en styrke på en 5-600 mann som angrep. Det var bare en patrulje, men den bet kraftig fra seg. Russerne var lidderlig uheldige og angrep på det eneste sted på Salla-fronten hvor vi hadde satt opp piggtråd. Piggtråden var satt opp samme dag. Her gravde de seg nå ned, og istedenfor å trekke seg tilbake, gikk de til angrep. De holdt på noen timer og det kostet dem en hundre mann (side 27).

Slik Manus selv skildrer dette, dreide det seg med andre ord om flere dager, flere patruljer og noe som vanskelig kan forstås som annet enn nærkamp, med atskillige døde.

Men det er riktig at han ikke nevner noe om kniv.

Og han fortsetter med å beskrive hva som skjedde umiddelbart etter fredsslutningen, som kom midt under et intenst artilleriangrep fra russisk side.

Det var med en underlig følelse vi så russerne komme fram til våre linjer for å hente sine falne. De russerne som var skutt lå på de samme stedene i snøen hvor de hadde stupt i troen på sin sak. I den fantastiske kulden i Finnland under vinteren 39-40 tok det ikke lang tid før et lik var helt stivfrossent. Det som gjentok seg den gangen har dessverre hendt senere i millioner av tilfelle. For meg står det alltid som noe motbydelig, jeg får spyfornemmelser bare ved tanken på å skulle være med på å lempe døde mennesker opp på en kjerre eller slede, slik som man lemper alminnelige tømmerstokker. Jeg gikk rundt omkring i ingenmannsland i de dagene og så på likene som lå der halvt nedgravd i snøen, og var enig med meg selv om en ting: Krig var noe svineri (side 30).

Manus opplevde med andre ord ikke bare en rolig nattpatrulje, eller å bli beskutt av artilleri. Hvis han skal ha gått rundt blant masse russere som nylig var døde (noe man kan slutte av kommentaren om hvorfor likene allerede var stivfrosne), må de ha klart å stupe rett ved der han befant seg, og mens han var i området. Og da må noen som befant seg rimelig nær Manus ha vært i noe som vanskelig kan kalles annet enn nærkamp.

Eller mener dagens historikere bent fram at Max Manus lyver, eller overdriver for å si det på finere?

Så lenge ingen sier noe om slik, er mistanken heller at historikere ikke synes å finne dette omtalt i offisielle papirer, og dermed konkluderer med (eller ikke opplever faglig grunn til å konkludere med annet enn) at det ikke har skjedd.

Da følger det videre at Manus i såfall bare har skrytt det på seg for å imponere, så lite som han ellers foretok seg under krigen. Og siden det ikke er gjentatt i Mitt Liv som kom i 1996, må han ha gått tilbake på hele den lidderlig uheldige saken. Hans mange senere mareritt fra Finland skyldes nok bare drømmer.

Det skal bli interessant å følge nærkampen videre mellom historikerne på feltet.

Statsbegravelser

Siden vi nå er et land som holder seg til skikken statsbegravelser, er det ikke overraskende at Arne Næss får dette.

Men det oppfattes nok samtidig som lite konsekvent når - for å ta et aktuelt navn - Max Manus ikke fikk i 1996.

Man mistenker nesten økonomiske motiver. Litt sånn at hvis Manus skulle fått, måtte atskillige andre Linge-karer også kommet i betraktning. For ikke å glemme 333-skvadronen. Krigsseilerne er uansett glemt, så de nevner vi ikke.

Kort sagt, hvorfor tar ikke Fossen denne debatten?

Ekte spøkelser

Les alt om dem her.

Og kommenter her.

Ikke glem å grøsse.

Stråleskader i Aftenposten?

Hvor galt det kan gå når media skal formidle forskning, ser vi i dette oppslaget.

På forsiden til Aftenpostens nettsider har i hele dag følgende tekst ligget:

- Mobilen kan skade nervene
Stråling fra mobiltelefon kan føre til langtidsskader, mener forskere.
Når man følger lenken, kommer man derimot til følgende overskrift:

Hevder mobilstråling ikke skader barn
Begge deler er misvisende, selv om den første er klart verst. Som det nesten fremgår av teksten er hovedkonklusjonen i en studie av 3000 barn og unge opp til 17 år (ikke “3000 17-åringer” som artikkelen skriver) at “det ikke foreligger bevis for noen direkte sammenheng mellom mobilstråling og problemer som hodepine og svimmelhet.”

Det er analogt med hva man har funnet i andre eksponeringsstudier. Man kan derimot ikke utelukke at det kan forekomme problemer når barn eksponeres over lengre tid.

Det er en god grunn til at forskerne sier det siste. De har nemlig ikke undersøkt det i den studien det er snakk om

Dermed blir altså noe forskerne ikke har sett på, i en studie som viser null skade av mobilstråling, noe som styrker hysteriet om at mobiltelefoner er skadelige.

Mer betimelige betraktninger her.

En lekende er gått bort

Vi er mange som er lei oss når Arne Næss nå er gått bort, 95 år gammel, enten vi forbinder ham mest med litt vel saklig filosofihistorie eller lekende fabuleringer og livsinnstilling.

Det er ingen tvil om at Næss var en personlighet av de sjeldne, et stadig selvfornyende menneske som på uvanlige måter formidlet lærdom og livsinnsikt. Dermed er det ikke uventet at den kanskje beste boken om ham, er en tegneserie - Jeg, Arne Næss - et tegnet liv.

I en slik sammenheng er det heller ikke unaturlig at Nettavisen trekker fram hans syn på livet etter døden.

- Jeg tror ikke på evig liv. Det er ingen mennesker som har beskrevet himmelen på en sånn måte at man har lyst til å være der så jævlig lenge.

Så kan man stusse over at en filosofs begrunnelse synes å være at han ikke liker tanken. Og at han - som et lekende menneske - ikke kan ha lest Peter Bergers betraktninger om at man nettopp i leken får et møte med det tidløse.

Eller slutten av siste Narnia-bok.

Fossen på glattisen

Litt travelt akkurat nå, men vi rekker å hente fram fortsettelsen av Erling Fossens forsøk på medieoppmerksomhet i forbindelse med filmen om Max Manus.

Det er med ganske store øyne man leser at han i debatten på Litteraturhuset på fredag, hevdet at

"Vi som nasjon kan ikke komme videre før vi legger ned våpnene og sier at ingen var på feil side i krigen."

Neivel, sir. Selv om vi tviler på at Fossen vil følge opp dette med at vi på samme måte kan si at ingen er på feil side i denne debatten, heller ikke hans motstandere.

Med denne type uttalelser er det ikke overraskende at han får sitt pass påskrevet i Dagbladet.

Den offentlige debatten fryser til is hvis det ikke lenger finnes mulighet for at det er forskjell på rett og galt, skriver John O. Egeland.

Egeland sier i det hele tatt mye vettugt her. Og han er ikke på feil side.

Raketter for fred

Ingen grunn til å legge ut i det vide og brede om kveldens opptøyer i Oslo. Media er fulle av dette, noe som igjen tar luven fra en i utgangspunktet fredelig demonstrasjon.

Men å utsette barn på juletrefest, kafegjester og uskyldige butikkeiere for ramponering - for ikke å si livsfare - er ikke noe vi kan godta ett eneste sekund.

Skal man ha det minste snev av troverdighet i et engasjement for fred på Gazastripen, må man holde seg unna den slags.

Ellers kan jeg ikke annet enn å gi min tilslutning til denne tvilsomme analysen. Og konstatere at uvesnet avslører seg selv. Man trenger ikke Siv Jensen som påskudd, det holder at det finnes fredsdemonstrasjoner og en israelsk ambassade.

Resultatet av fanatismen er en ny innskrekning av ytringsfriheten. Det er nå slutt på at politiet igjen vil tillate demonstrasjoner som støtter Israel.

Kanskje vil det også gå noen uker før de svarer ja på demonstrasjoner for fred i Midtøsten.

Men så står vel ikke fredelig sameksistens mellom Israel og Palestina øverst på pøbelens ønskeliste.

Realitetsforståelser

Nå som tåregassen er drevet bort, er det godt å se at det store fakkeltoget for fred forløp fredelig.

Men ikke overraskende.

Dermed var det med en viss undring å observere Dagsrevyens reporter som i går kveld spurte en av arrangørene av fakkeltoget om man ville klare å unngå bråk.

Spørsmålet vitner vel mest om manglende realitetsforståelse. Hvem skulle reagere aggressivt overfor en demonstrasjon som så tydelig markerte avstand til Israels krigføring? Det er dessverre ikke mye gangsyn igjen hvis noen skulle tro at Med Israel for Fred eller israelsvenner fra bedehus og norske frimenigheter, ville sende fyrverkeri, tomater og egg, for ikke å si rope nazislagord, mot lovlige fakkeltog.

Til gjengjeld er det gledelig, men ikke overraskende, at pøbelstrekene fordømmes så klart, tydelig og umisforståelig, enten vi snakker om Islamsk råd eller Frp.

Selv om de som står bak ikke har for vane å lytte til slik.

Meningsterror

Etter dagens demonstrasjoner i Oslo er det dessverre ingen grunn til å ta dette til inntekt for noe demokrati, ytringsfrihet eller meningsmangfold.

Tvert i mot sitter sarkasmene og bekymringen løst. Jeg begynner nesten å forstå hva Israel har hatt å slite med. Dette er oppførsel akkurat slik rasister, revolusjonære (i 70-tallsbetydningen) og sionister drømmer om.

Det er også bekymringsfullt fordi det er så lite spennende hva norske politikere som jeg har stemt på kommer til å si. Rettere sagt hva de ikke kommer til å si.

Jeg trenger dermed ikke å hente fram mitt velkjente klarsyn for å peke på at det bortsett fra hos FrP, ikke kommer til å bli nevnt at dette er

- Sterkt påvirket av hatstemningen mot Israel forsterket av norske media, slik at disse må bli mer balanserte
- Antisemittisme av verste slag, noe som er i sterk vekst i Norge
- Avskyelig og viser at heretter bør alle motdemonstrasjoner flyttes minst en km unna
- Avslørende for holdninger på venstresiden og blant palestinske grupper
- Noe som bør gjøre at hele Stortinget, regjeringen og alle ungdomsorganisasjoner, kirken og livsynsorganisasjoner i morgen vil gå i tog for å støtte Israels rett til å eksistere

I det hele tatt er det fristende å slå på stortromma. Men her er det nok bedre å iføre seg hjelm og finne en trygg kjeller.

God natt, med halen mellom beina.

Manus mot Borgersrud

Max Manus-filmen har gitt flere anledning til å få publisitet. Ved siden av Erling Fossens rør er det historikeren Lars Borgersrud som har gått i bresjen for å fortelle om "usannheter" i filmen.

I en innlegg i dagens Aftenposten nevner han 3 direkte historiske feil:

1: Manus deltok aldri i kamphandlinger under vinterkrigen
2: Kampen mot arbeidstjenesten ble ikke startet i 1944, slik filmen sier, men med et angrep fra kommunistiske sabotører i 1943.
3: Jens Christian Hauge kom ikke på banen før i 1942, hva han mente i 1940 er ikke avklart.

Nå er disse påstandene av ulike typer, og stort sett noe som faller inn under dramaturgiske grep. Hauges plassering i filmen var av de mindre forståelige, og er vel primært gjort fordi han er såpass kjent, og også var en barndomskjenning av Manus. Men følelsen var nok litt sånn man kan ha i historiske romaner, der hovedpersonene har en lei tendens til å støte på berømte skikkelser uten at dette er nødvendig for handlingen.

Å kalle dette for en "usannhet" er imidlertid litt drøyt. Vi snakker om film og ikke forelesning. Hauge var med i krigen, på rett side, kjente Manus og fortjener en plass, selv om han burde vært flyttet f.eks. til rett før kanoaksjonen.

Hvordan kampen mot arbeidstjenesten fremstilles handler vel mest om tolkning av det som ikke blir sagt. At kommunisten Borgersrud vil fremheve kommunistiske aksjoner er forståelig, men å hevde bombastisk at filmen taler usant fordi den ikke nevner det som skjedde i 1943, blir søkt. For ikke å si lite sjenerøst.

Filmen nevner heller ikke en rekke andre av Manus sine egne aksjoner og aksjonsforsøk, fra Moss til Kristiansand, og heller ikke at de omtalte aksjonene var lenge planlagt og måtte godkjennes i London (noe som mange ganger fikk Manus til å bli ganske så rasende på det han oppfattet som sendrektighet og inkompetanse). Det er i det hele tatt bare å trygle om en TV-serie.

Når vi kommer til Vinterkrigen, undrer jeg meg enda mer. For det er - etter det jeg kan forstå - liten tvil om at Manus faktisk var i kamphandlinger i Finland.

Historikerens uttalelser avvises blankt av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Han leser høyt fra dagbøkene motstandsmannen Kolbein Lauring - som var sammen med Manus i vinterkrigen.

- «8. mars: Mange ble såret, og en fallen, den falne var nordmann og het Christensen. Nordmannen fikk en kule gjennom hjertet og så døde han momentant», står det i Laurings dagbok. Det høres ut som strid for meg! sier Nordseth-Tiller til VG Nett.

- Jeg har stor respekt for Borgersrud som historiker og har lest bøkene hans. Men det han kommer med her er helt usaklig. Det står om trefninger i Laurings dagbøker og det er helt uforståelig for meg at Borgersrud ikke kjenner til dette. Både Max Manus´ kone Tikken Manus og Gunnar Sønsteby har gått god for fremstillingen.

Tikken sier dette om kritikken fra Borgersrud til VG Nett:

- Ifølge Max var han i trefninger ved Salla-fronten under vinterkrigen. Nettopp disse episodene var det som plaget han senere i livet. Det interessante er ikke hvorvidt disse episodene er ett hundre prosent nøyaktig gjengitt, poenget er å
vise hvor forferdelig han opplevde det og hvordan det hjemsøkte han senere.

Manus selv nevner også trefninger i Det vil helst gå godt - ved en anledning ble hundre russere skutt.

Kan det være noe ved forestillingen om at motstandshelten Manus skal ha sloss mot gode kommunistiske soldater, som plager Borgersrud? Eller farer både Manus, Lauring, Tikken og Sønsteby med løgn?

Nøytral som jeg er, overlater jeg til den enkelte å avgjøre.

Hamas trenger krigen

Det er den palestinske menneskerettsaktivisten Bassem Eid som sier dette i hovedoppslaget på forsiden av dagens papirutgave av Vårt Land.

Dermed er det selvsagt dobbelt dumt av Israel å la seg rive med. Onde sirkler er sjelden gode.

Eid har forøvrig lenge reagert ikke bare på Israels politikk, men generelt på hvor dårlig stilt det er med menneskerettighetene i Midtøsten, ikke minst i Palestina.

Det er i det hele tatt grunn til å arrangere ett og annet fakkeltog for menneskerettigheter for arabere - i arabiske land. Man trenger imidlertid ikke å være utpreget klarsynt for å se at dette sitter langt inne hos de som er mest ivrige på slike tog.

Som så ofte er det dessverre lettere å aksjonere mot Israel enn for mennesker.

Og, nei, jeg ser fortsatt ingen løsning på konflikten.

Garantert suksess

Det er ikke mye som bringer mer suksess enn suksess. Etter en jul der Jesusbarnet i perioder kom i skyggen av Snåsamannen, var det ikke annet å vente enn at selv idrettshelter hadde fått med seg navnet.

Aftenposten vet nemlig at Northug ringte Joralf Gjerstad, også kalt Snåsamannen, tre ganger i løpet av Touren for å få hjelp med helseproblemene. Først var det hele ment som en spøk. Men det er tydelig at mannen med de varme hendene, som har helbredet tusenvis av mennesker, gjorde noe med Petter Northug.

Og dermed har vi fått vite at Snåsamannen ikke er avhengig av nærkontakt for at varme hender skal virke. De er med andre ord et blindspor for alle som vil forske på fenomenet.

Vi i telebransjen er imidlertid strålende fornøyd med at telefonterapi kommer til heder og verdighet.

Men en slik innspurt av Petter er det forøvrig bare tidsspørsmål før Snåsamannen kommer på Wadas liste.

Skrullinger

Dessverre har Israel stilt seg - og er blitt stilt - i en tap-tap-situasjon der ihvertfall ikke jeg (tross min brede erfaring med internasjonal fredsmegling) ser noen løsning.

Ikke minst når man står overfor en motstander som Hamas og deres beryktede charter fra 1988, med et

paranoid jødehat man ikke har sett hos noe statsbærende parti siden Hitler-Tyskland. Og skylden for andre verdenskrig ligger ikke hos Hitler, men hos jødene: «De stod bak andre verdenskrig, som medførte at de gjorde stor økonomisk gevinst på våpenhandel og som la grunnlag for opprettelsen av staten deres.»

Ifølge Hamas-charteret stod jødene også bak den franske revolusjonen, første verdenskrig, opprettelsen av FN, den kommunistiske revolusjon «og de fleste revolusjoner vi har hørt og hører om».

Jødene har brukt sine penger til å «starte hemmelige forbund, som Frimurerne, Rotary-klubber, Lions og andre i ulike deler av verden med formål å sabotere samfunn og nå sionistiske mål».

«Det pågår ingen krig noe sted uten at det har en finger med i spillet,» heter det videre.

For å «dokumentere» sionistenes onde plan om verdensherredømme, viser Hamas-charteret til «Sions vises protokoller». Dette skriftet ble først publisert i Russland i 1905 og utgir seg for å vise en hemmelig plan om jødiske verdensovertagelse. Det ble raskt klart at dokumentet var falskt, men det ble likevel brukt for å begrunne jødeutryddelser både i Russland og senere i Tyskland og andre land.

Man kan sikkert argumentere for at dette charteret - og hele Hamas - et stykke på vei er et produkt av en idotisk og paranoid politikk fra Israels side, men uansett er det naivt å tenke at Hamas vil si nei til Sharia-lover og en ekstrem islamisme, om Israels skulle avslutte krigføringen på Gaza.

Vi finner også den oppfatningen at Hamas er blitt fredeligere og mer pragmatisk, ikke minst blant fredelige og pragmatisk innstilte, men jeg har nå mine tvil om hvor dypt dette sitter - for å si det mildt.

Uansett står vi igjen med spørsmålet om hvordan i all verden denne konflikten kan løses. En ting er å gi opp hele Israel-prosjektet og heller gi innbyggerne asyl i Norge (en tanke som nok vil avsløre hvor mange som er vennlig innstilte til jødiske grupperinger), noe annet hvis ett av premissene er at det skal være rimelig trygt for Israel som stat de neste par hundre årene.

Bruk ikke mer enn tusen ord.

Chesterton-karikatur i Jyllandposten

At enkelte forfattere kan være vel så aktuelle etter sin død, fremgår av dagens Jyllandsposten.

Og når vi først anvender en såpass klisjé på Dekodet, er det ikke helt uventet at det handler om Chesterton.

Det er heller ingen grunn til å heve noen øyebryn over at det er en danske som har falt for hans joviale karikaturer i The Flying Inn - og skriver på denne måten i den avisen.

De tre første avsnittene av Bent Jensen (leder av Center for Koldkrigsforskning) sin kronikk er mer enn nok for å vise at boken vekket mer enn noen smuler begeistring.

En god russisk ven har længe tilrådet mig at læse en fandenivoldsk roman af den engelske forfatter, katolikken G. K. Chesterton, der døde i 1936. Romanen, der samtidig er en samfundsutopi, foregår i England i slutningen af 1800-tallet. - Den vil fortælle dig, hvad der foregår i Danmark og Europa lige nu, sagde min russiske ven. Læs den, bogen hedder Den flyvende Kro.

Jeg var skeptisk. Hvad skulle en gammel roman fra England vel kunne fortælle om det moderne Danmarks og Europas problemer? Men jeg overvandt min skepsis og har nu jeg læst Den flyvende Kro - og det er fuldkommen sandt: Det er på mange måder, som om Chesterton skriver om vores tid. Bogen blev oversat til dansk i 1945, og jeg forestiller mig, at den dengang må have forekommet danske læsere løjerlig - fornøjelig, men blottet for et dybere betydningsindhold. I dag er den nærmest en åbenbaring af vid og indsigt.

Kort fortalt handler Den flyvende Kro om den herskende klasses stærke utilfredshed med verdens tilstand og især de lavere klassers måde at leve livet på. Overklassens talsmand er Lord Ivywood, som er medlem af Parlamentet - en bleg og blodløs, humorforladt verdensforbedrer, afsondret fra det engelske folk, dets tro og skikke. Selv tror lorden ikke på andet end sine egne utopier. ”Verden er mislykket, og jeg vil lave den om”, som han siger. Lord Ivywoods modpol er en tyk, ilter og handlekraftig orlogskaptajn, den rødhårede irlænder, Patrick Dalroy. Han mener, at Guds skaberværk er, som det skal være. Han tror ikke på det moderne sludder om en tilstand af verdensfred og evig lykke, men finder livet med dets udfordringer, mangler og ufuldkommenhed pragtfuldt.

Så er vi litt spente på om det vil brennes noen kroer som følge av dette. Men ikke i det hele tatt på om boken vil bli oversatt til norsk.

Takk til Kjetil for historisk tips.

Matt Smith

Og så var det klart, hvem hadde gjettet uten en tidsreise eller to?

Dermed er det bare å si hallo til Matt Smith. Og blande det med et farvell her.

Babylon og boktips

Kanskje et boktips for det nye året?

Selv om det der finnes mangt å ta av.

Jubileumsåret 2009

Det er ofte lærerikt med jubileumsår. Ikke bare får man vite nytt om jubilantene, man får også anledning til å se hvilke kjepphester som de lokker ut av skapet.

Nå er vi ikke mye bekymret for at feiringen av Händel, Haydn, Mendelssohn eller Purcell skal ende i annet enn begeistring for storslagne og kreative komponister og noen av de største musikalske verkene i historien.

Men som vi har vært inne på i vårt klarsyn, er det liten tvil om at markeringene av Galileo og Darwin automatisk vil fylle media med det moderne menneskets opphavsmyter.

Vi ser dette allerede i julespesialen av NewScientist som jeg kjøpte i London for et par uker siden. Det var vel ikke helt uventet og dermed litt selvforskyldt at tedråpene berørte vrangstrupen litt vel tett i møte med oppslaget om hvem som i størst grad rev mennesket ned fra pidestallen.

Og for å svare på dette var det bare å bruke peer review. Dermed er det ikke annet å gjøre enn å feste setebeltene i møte med enda en humørløs horrorartikkel.

The question is simple: who has done more to knock humanity off its pedestal? The man who showed humans to be the latest in a long line of animals? No, says Lawrence Krauss: anyone who was looking could have seen that humans were animals. So, then, the man who demonstrated beyond doubt that the Earth is not at the centre of anything? Not for Matt Ridley: "Who cares which ball of rock goes round which?" he asks.

Og selv om disse svarene i og for seg var svært gode, er det ikke til å unngå å konkludere med at når NewScientist stiller spørsmålet, er det fordi de tror det er meningsfullt. De tror som aftenpostenredaktøren at mennesket ble revet ned fra pidestaller, og at dette til og med var en good thing.

Peerene som står for reviewingen forskrekker imidlertid enda noen nanometer.

Først ute er fysikeren Lawrence Krauss som presterer å si at

But Galileo removed us from the centre of the universe: how much greater a fall could we have? Moreover, he replaced "divinely revealed" knowledge with empirical knowledge. Go Galileo!

Selvsagt uten en eneste henvisning til kilder, historikere eller en gang hva Galilei selv tenkte om saken. Eller til Kopernikus.

Primatologen Frans de Waal er til gjengjeld svært forutsigbar når han priser Darwin for å ha kommet med

the more disturbing message, which is why most people still accept only half of it. While they agree that our species is a product of evolution, there remains immense resistance to the second half, which is that we are continuous with other animals not only in body but also in mind.

Hvordan han definerer dette, er selvsagt ikke oppgitt på så få setninger, men det er vanskelig å komme fra at han mener at en ("kontinuerlig" - hva nå det er i praksis) biologisk sammenheng mellom mennesker og dyr, automatisk viser at vi egentlig ikke er vesensforskjellige. Noe så uvesentlig som hvordan dette kan tolkes verdi- eller erkjennelsesmessig, glemmer man å nevne i forbifarten.

Hvorvidt det innebærer at mennesker ikke er "mer" verdt enn dyr, eller at dyr er like "mye" verdt som mennesket, står dermed usagt. Men siden fokus er å rive mennesket ned fra denne mye omtalte pidestallen (hva nå den innebærer), er det nærliggende å tenke det første.

Så får vi bare håpe at de Waal ikke begynner med det første å mistro sin egen fornuft, forskning eller menneskerettigheter, siden han ikke står på noen pidestall hverken mentalt, moralsk eller metafysisk.

Filosofen Daniel Dennett er som vanlig heller ikke mye filosofisk.

It's a draw. Darwin showed that we are animals, occupying our tiny limb on the tree of life and needing no divine spark to account for our many adaptations. Galileo began the process that showed us we inhabit a tiny speck orbiting a tiny speck, all but lost among billions of specks in a galaxy. They both gave us the best reasons for reconsidering the source of the meanings of our lives: we, using the gifts evolution has blindly granted us, have created and endorsed the meanings we take so seriously.

Denne type emosjonell tåketale, tradisjonen tro tuftet på den trygge grunn at vi er så ørsmå i antall lysår, er nok bare innledningen på hva vi kan vente oss i det nye året.

Genetikeren Steve Jones ser på den ene side mer av lyset ved at han forstår at mennesket er unikt, og at Darwin egentlig ikke rokket på dette kun ved å forklare hvordan vi er blitt det, biologisk. Vi kan dermed nesten tilgi ham at han tror at Galileo rev oss ned fra sokkelen

Despite the amazing physical similarity between humans and other primates, everything that makes us human is unique. Apes ape; they do not teach. No ape eye ever lit up with curiosity, no primate brain struggled with the future beyond the next meal or next sex. Above all, no ape has passed on its heritage through mouth and ears. Darwin put us on a far higher pinnacle: he made us more human than we thought we were. Galileo, however, explained why the sun rises every morning. He wins on pinnacle-knocking.

Heldigvis dukker den agnostiske filosofen Michael Ruse opp og taler som så ofte også mer fornuft.

Darwin or Galileo? For me, this was the fallacy of the complex question - when you must answer a question based on an assumption. Neither of them knocked humans off their pedestal, but showed how remarkable they are. For Darwin's great supporter Thomas Henry Huxley, there was nothing degrading in being modified monkeys rather than modified dirt, as the Genesis story has it. But what monkeys, what modification!

Ruse vet at ingen av den dyttet oss ned, men samtidig er det litt uklart hvordan han begrunner at de i stedet viste oss hvor bemerkelsesverdige vi er. Det er ikke første gangen jeg har grepet meg selv i å nikke og smile til Ruse, samtidig som jeg har ett og annet spørsmålstegn i øyenbrynet.

At Harvard-psykologen Steven Pinker kan bomme mentalt, er ikke noe nytt.

I'd say Darwin. The dogma equating the figurative centrality of humans in the moral order with the literal centrality of humans in the physical universe is probably a quirk of medieval church doctrine, not a basic property of naive human belief. It is thus easier to overturn than the idea that complex design requires an animate designer, which is a deep part of the way we make sense of the world.

Men det kan bli spennende å følge ham i jakten etter den angivelige middelalderdoktrinen han henviser til. Vi får se hvor lang tid det tar før det inntreffer noen kognitiv dissonans.

Sist ute er vitenskapsjournalisten Matt Ridley som mener at Darwin vinner omtrent med hendene på ryggen. Og hvorfor det? Jo, av den logiske grunn at selv

12 years ago, most scientists thought there were genes that made the human brain special. Now we know our brains are bigger than a mouse's only because we evolved to switch on a bunch of brain-growing genes for a bit longer. The deep commonality of life is astonishing even to those who expect to be astonished.

Grunnen til at vi ikke er unike, er altså at det skjedde noe annet unikt med oss i evolusjonen enn man tenkte før. Slik kan bare en som tidligere fant svaret i genene, tale. Er det ikke genene som gjør oss unike, kan det ikke være noe annet.

Det er ingen grunn til overdreven optimisme til at 2009 byr på mer imponerende rasjonalitet og research. Til det viser empiri at munnhellene sitter for løst - og mytene for fast.

Riktig godt nyttår!

Så gjenstår ikke annet i år enn å ønske alle lesere godt riktig nyttår!

Og nevne noen av årets største opplevelser.

TV-serier

Ken Burns The War og The Civil War (som dokumentarer stiller de dog ikke i konkurransen om verdens beste TV-serier).

Doctor Who: Season 4.


Filmer

Max Manus

Batman - The Dark Knight


Musikk

Keith Emerson Band with Marc Bonilla

Genesis: The Gabriel Years

Opeth: Watershed


Romaner

Peter Hamilton: The Dreaming Void

John McNichol: The Tripods Attack! (The Young Chesterton Chronicles)

Preston & Child: The Wheel of Darkness

Alan Moore: The Black Dossier

Knut Nærum: De dødes båt


Fagbøker

Goetz og Taliaferro: Naturalism

Damian Thompson: Counterknowledge

Paul K. Moser: Jesus and Philosophy: New Essays

William Oddie: Chesterton and the Romance of Orthodoxy: The Making of GKC, 1874-1908


Konfirmasjoner

Kristins.


50-årsdager

Hovedpersonen foretrekker en viss anonymitet her, men uttrykker i følge rykter at den var svært så hyggelig.

Når kommer TV-serien?

Så har da også vi latt oss frivillig forføre av Max Manus.

Det var i det hele tatt overraskende hvordan en så opphausset film klarte å innfri forventningene, enten vi snakker om den avgjort brukbare balansen mellom fortelling og fakta, eller om hvor løst latter og tårer satt.

Den som skriver dette, er nok i nærheten av en aldri så liten Manus-nerd. Jeg leste begge krigsbøkene hans første gang i tidlig tenåringsalder, i tillegg til andre som ga innblikk i hans personlighet, som Sally Olsen - fangenes engel i Puerto Rico, en ganske så usminket hyllest av en norsk misjonær.

Dermed er det passende med også en noe mindre sminket hyllest av Manus enn det man kunne risikert for en generasjon siden. Med andre ord mer på linje med hvordan han selv skrev rett etter krigen. Så får vi bære over med at filmusikken kanskje ble litt vel svulmende.

Den sminkingen som ble gjort, for ikke å si dramaturgiske grep der handling og personer ble endret til dels eh... dramatisk, fungerte faktisk bedre enn i Ringenes Herre-filmene. Skal man koke bøker på atskillige hundre sider og som strekker seg over mange år, med detaljer og steder, personer og bipersoner, ned til en film på under to timer, er kunsten å fokusere på stemninger og røde tråder.

Hvordan er det å vite at venner når som helst kan angi deg under tortur? Hva skjer med deg når du stadig foretar høyrisikoaksjoner? Hva gjør det med livet når du vet at du når som helst kan bli drept? Og ser at vennene dine blir det?

Å henge seg opp i detaljer som ikke stemmer, kan nok fort mistenkes å handle mer om nerdetendenser og smålighet, noen ganger også om politiske eller provokatoriske agendaer, enn om filmanmeldelse.

Max Manus er i det hele tatt av de filmene der feilene for det aller meste er riktige. Et mulig unntak er fluktscenen fra Kirkeveien. Nedskytingen av tyske soldater på en lastebil blir litt mye Ørneredet, men kan kanskje bidra til å gjøre filmen mer tiltalende for et amerikansk marked.

Forøvrig var det også interessant at de fleste av poengene til Erling Fossen om det angivelig fånyttes og forbryterske i motstandskampen, ble imøtegått såpass fort i filmen.

Men når alt dette er sagt, er det ingen tvil om at filmen roper etter en TV-serie over atskillig flere timer. Vi får bare håpe at noen benytter anledningen, og smir mens jernet er varmt. Gjerne med bruk av samme skuespillere, selv om Aksel Hennie vel er den i Norge som ligner minst på Max Manus.

Den virkelige Manus er forøvrig godt dokumentert på NRK, selv om TV-bildene stort sett er fra etter hans 70-årsdag. Spesielt anbefales radioinnslagene fra 50-tallet og TV-programmet Dette er ditt liv fra 1985, der Manus fortsatt er rimelig oppegående fysisk.

Man finner mer NRK-stoff om motstandskampen her. Om ikke annet, viser det at lisenspengene begynner å betale seg.

NRK Radio har forøvrig bevart hele programmet om kongens ankomst i juni 1945. En nostalgisk og nasjonal opplevelse som egner seg godt i romjulen, selv uten akevitt.

Så venter vi som nevnt bare på TV-serien.

Mytenes jubileumsår

Det er dessverre noe symbolsk passende, og svært så ventet, når Aftenpostens redaktør Per Anders Madsen innleder feiringen av Darwin-jubileet. Ikke bare klarer han ikke å unngå mytene, noe det bare er å venne seg til for hele 2009. Han kolliderer allerede i første setning.

«LA OSS HÅPE at teorien ikke er sann. Og hvis den er sann, la oss be om at den ikke blir viden kjent.»

Ordene tilhører Lady Wilberforce, biskopen av Worcesters hustru, og er betegnende for mottagelsen av Charles Darwins bok Artenes opprinnelse, særlig blant legfolk. De kunne styre sin begeistring for tanken om at alt liv på Jorden er i slekt med hverandre, at apen er menneskets nærmeste slektning, og for en teori som til de grader rokket ved det etablerte verdensbildet.

Historien om mennesket som Jordens mest intelligente skapning har en begynnelse og dermed også en slutt. Etter Darwin har mennesket ikke lenger noen selvskreven plass som kronen på skaperverket.

At anektdoten er både feilaktig og forsterker stereotypier, synes ikke redaktøren å være kjent med.

De som har lest Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Utaker (og har du ikke det er det bare å bevege seg i retning av nærmeste bokhandel på internett), gjenkjenner dette som en av drøyt tredve myter som dekodes i undertegnedes artikkel Historien om det som ikke skjedde – krigen mellom kirken og vitenskapen.

Selv om anekdoten er morsom, er den altså vanskelig å finne kilden til, utenom Wikipedia. Det føyer seg dermed inn i mønsteret at heller ikke Aftenposten oppgir den.

Bedriver vi litt amatørforskning (jeg har til gode å se seriøs på feltet), vil vi se at utsagnet tilskrives alt fra 1859 til 1880-årene, og fra at bispekona fikk høre om Darwin generelt til at hun mer direkte fikk høre at vi stammer fra apene (noe Darwin selvsagt aldri sa).

Artikler, bøker og debattinnlegg som bruker den er heller ikke enig om ordlyden, eller hvilken biskop det er snakk om (av f.eks. Worcester eller Birmingham, men det passer jo godt at det hele indirekte knyttes til legenden om hva som skjedde i debatten mellom Huxley og Wilberforce - mer også om den i omtalte bok).

Noen tilskriver historien rett og slett vittighetsbladet Punch eller Vanity Fair. Selv om mentaliteten bak kan antyde noe om folkelige holdninger, hadde det vært nyttig med bedre kildehenvisninger.

At sitatet brukes, antyder dessverre nok en gang hvor fristende det er med udokumenterte historier som støtter eget syn. Og (slik jeg så festlig avslutter omtalen i boka) "Hvis det er sant, la oss håpe at verdien av å sjekke kilder vil bli allment kjent".

På samme måte som det kan ha verdi å sjekke hva man egentlig sier. Hvis det er slik at Darwins fundamentalt sett "rokket ved det etablerte verdensbildet" (= trakk teppet vekk under hele overtroen på menneskets verdi og særstilling) og at dermed "mennesket ikke lenger har noen selvskreven plass som kronen på skaperverket" (= har ingen bedre posisjon, moral eller verdi enn noe annet i det materielle universet), er det opplagte spørsmålet hvor i all verden man da skal hente ressurser fra når det gjelder å beskytte menneskeverdet, fremme menneskeretter og i det hele tatt formidle en "høyerestående" moral (hva nå i all verden det er for noe etter Darwin).

Det er heldigvis ingen grunn til å tro at Aftenposten selv i Darwin-året 2009 vil legge den minste brems på sin kamp for rettigheter og rettferdighet, uansett hvor mye det etablerte verdensbilde er rokket ved og Aftenposten redaktør ikke er noen krone på skaperverket.

Redaktøren trekker i det hele tatt ikke en eneste konsekvens av hva han nettopp har sagt om verdensbildet og menneskets posisjon. Han hopper uten videre fra en verditom til en verdifull verden (hvis han da ser evolusjonslæren som hele sannheten bak vår opprinnelse, inkludert våre moralopplevelser, og han sier interessant nok ikke noe som tyder på noe annet).

Artikkelen avsluttes dermed tankevekkende nok med en moralsk pondus og prinsippfasthet som ikke kan bygges på noen evolusjonslære. Noe han til og med understreker.

Evolusjonsteorien har tidvis også møtt motstand blant krefter som ikke har skilt tydelig nok mellom Darwin på den ene siden og teorier som vil rettferdiggjøre både klasseskiller og kjønns- og rasediskriminering ved hjelp av forestillinger om den sterkestes rett på den andre. Men denne såkalte sosialdarwinismen har svært lite med Darwin å gjøre.

Evolusjon er ingen forutbestemt form for fremskritt. Evolusjonsteorien har ingen normativ kraft, og den er ingen moralsk veiviser.

Den løser ikke alle erkjennelsesteoretiske utfordringer.

Dens verdi som samfunnsteori er like liten som dens naturvitenskapelige betydning er stor. Også dette skillet vil det forestående Darwin-jubileet forhåpentlig bidra til å minne om.

Selv om sosialdarwinismen har atskillig med Dawin å gjøre, er den feilen som begås - både av Darwin og enkelte andre - å tro at man kan hente verdier fra naturvitenskap generelt, eller evolusjon spesielt.

Dermed ender vi i blodige blindveier som Darwin selv la opp til i The Decent of Man and Selection in Relation to Sex (en bok som vi spår vil bli lite nevnt i 2009, og enda sjeldnere mer enn de fire første ordene i tittelen).

"We civilised men, on the other hand, do our utmost to check the process of elimination; we build asylums for the imbecile, the maimed, and the sick; we institute poor-laws; and our medical men exert their utmost skill to save the life of every one to the last moment. There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domestic animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but excepting in the case of man itself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed."

I det hele tatt er det ikke vanskelig å se den spenningen som Darwin opplevde mellom sine siviliserte verdier og intuisjoner, og det han mente å kunne observere av naturen og fornuften.

Der andre raser var biologisk mindreverdige og ganske sikkert ville stryke med i kampen mot noe så sivilisert som angelsaksere.

"At some future period, not very distant as measured by centuries, the civilised races of man will almost certainly exterminate, and replace, the savage races throughout the world."

Men selv om kvinner var menn underlegne, mente nok ikke Darwin (for ikke å si Galton og gjengen) at den delen av menneskeheten stod i fare for å bukke under i kampen mot naturens herre, altså mannen.

"The chief distinction in the intellectual powers of the two sexes is shewn by man's attaining to a higher eminence, in whatever he takes up, than can woman - whether requiring deep thought, reason, or imagination, or merely the use of the senses and hands"

Det er vel grunn til å understreke at selve evolusjonsteorien ikke akkurat står og faller med at Darwin dessverre var et progressivt barn av sin tid. Uansett vil det nok vise seg i 2009 at han ikke er den eneste som tilhører en tidsepoke.

I likhet med de som skal skrive om Galilei.

Ateister for Gud

Det bør ikke lenger skape overskrifter at ateister kan være for Jesus, men en ateist som er for Gud er relativt nytt.

Det er en av Dawkins sympatisører som nå har fått åpnet noen øyne, etter en tur til Afrika. Han sier dermed rett ut, muligens litt hyperbolisk, men dog, at As an atheist, I truly believe Africa needs God.

Matthew Parris er i det hele tatt ikke redd for å stikke hodet fram.

Missionaries, not aid money, are the solution to Africa's biggest problem - the crushing passivity of the people's mindset.

Og dette handler om langt mer enn at de bidrar med praktisk hjelp.

Now a confirmed atheist, I've become convinced of the enormous contribution that Christian evangelism makes in Africa: sharply distinct from the work of secular NGOs, government projects and international aid efforts. These alone will not do. Education and training alone will not do. In Africa Christianity changes people's hearts. It brings a spiritual transformation. The rebirth is real. The change is good.

I used to avoid this truth by applauding - as you can - the practical work of mission churches in Africa. It's a pity, I would say, that salvation is part of the package, but Christians black and white, working in Africa, do heal the sick, do teach people to read and write; and only the severest kind of secularist could see a mission hospital or school and say the world would be better without it. I would allow that if faith was needed to motivate missionaries to help, then, fine: but what counted was the help, not the faith.

But this doesn't fit the facts. Faith does more than support the missionary; it is also transferred to his flock. This is the effect that matters so immensely, and which I cannot help observing.

Nå har nok ikke Parris lest Udo Middelmanns svært så tankevekkende bok om temaet, men det forhindrer ikke Dekodet fra å anbefale Christianity versus Fatalistic Religions in the War Against Poverty. Det er sjelden å se en bok som mer tydelig viser hvilken forskjell ulike virkelighetsforståelser og livsvisjoner kan utgjøre i praksis.

Eller til de grader viser at teologi langt fra er tomhet, i motsetning til Dawkins og andre nyateisters tomprat om temaet.

Siden Udo har snakket om dette i tredve år, er det flott at han nå har fått ut en bok om et dessverre fortsatt så aktuelt og avgjørende emne.

I det hele tatt understreker boken at "religion" er en lettere meningsløs sekkebetegnelse. Noe som også "nye ateister" ser ut til å bli.

Psykologien ut av steinalderen?

Etter å ha vokst opp med den ene og ikke minst den andre og femte fortellingen/forklaringen/fastslåtte sannheten om vår evolusjonære psykologi - altså hulen, bjørnejakten og slik - er det interessant å se at Scientific American er blitt noe mer forsiktig med årene.

Det er David Buller som kan fortelle (for ikke å si forklare og fastslå) at pop EP ikke har noen spesielt vitenskapelig bakgrunn.

Det er spesielt fire feilsutninger han avviser:

Fallacy 1:
Analysis of Pleistocene Adaptive Problems Yields Clues to the Mind’s Design

Fallacy 2:
We Know, or Can Discover, Why Distinctively Human Traits Evolved

Fallacy 3:
“Our Modern Skulls House a Stone Age Mind”

Fallacy 4:
The Psychological Data Provide Clear Evidence for Pop EP

Når vi kommer til den tredje og antagelig mest utbredte av disse mytene, sier Buller at

The view that “our modern skulls house a Stone Age mind” gets things wrong on the contemporary end of our evolutionary history as well. The idea that we are stuck with a Pleistocene-adapted psychology greatly underestimates the rate at which natural and sexual selection can drive evolutionary change. Recent studies have demonstrated that selection can radically alter the life-history traits of a population in as few as 18 generations (for humans, roughly 450 years).

Of course, such rapid evolution can occur only with significant change in the selection pressures acting on a population. But environmental change since the Pleistocene has unquestionably altered the selection pressures on human psychology. The agricultural and industrial revolutions precipitated fundamental changes in the social structures of human populations, which in turn altered the challenges humans face when acquiring resources, mating, forming alliances or negotiating status hierarchies. Other human activities—ranging from constructing shelter to preserving food, from contraception to organized education—have also consistently altered the selection pressures. Because we have clear examples of post-Pleistocene physiological adaptation to changing environmental demands (such as malaria resistance), we have no reason to doubt similar psychological evolution.

Moreover, human psychological characteristics are the product of a developmental process involving interaction between genes and the environment. Even if little genetic evolution has taken place since the Pleistocene, which is doubtful, human environments have changed in profound ways, as the examples above indicate. Any Pleistocene-selected genes we possess will interact with these new environments to produce psychological traits that may differ in important ways from those of our Pleistocene ancestors. So there is no good reason to think that all of our evolved psychological characteristics remain adapted to the lifestyle of Pleistocene hunter-gatherers.

Uten at biologien er kommet (eller noen gang vil komme) mange millimetre nærmere svaret på hvilken psykologi vi bør ha.

Dermed er det ikke med bakgrunn i biologien at jeg fastslår at vi bør satse mer på refleksjoner enn reflekser i møte med utfordingene vi står overfor som art og enkeltpersoner.

Og kanskje nedtone en stund alle fristende avsløringer om hvordan f.eks. ulike religiøse eller etiske impulser (f.eks. slik Dawkins pop EP'er i The God Delusion) er oppstått evolusjonært (og da med den ikke alltid dårlig skjulte underteksten at dette er bortforklart).

Uten at det er grunn til å tro at noe i nærheten av siste ordet er sagt om biologien på feltet, enten man nå er nyateist eller ikke. Men det kan være slutten på begynnelsen av debatten.

Julenissen tjuvstarter ikke

Media - og her tenker vi vel kanskje mer spesielt på Nettavisen enn mange andre - fornekter seg ikke.

Denne gangen er det altså mystiske lys over Oslo som er tema. Og siden vi snakker om selveste Lille Juleaften (mens kastanjene ristes på peisen, snøen laver og sleder klinger over sjø og land), er journalisten ikke snau om å slå på stortromma. Det er julenissen som er observert - hva ellers?

Arne Albertsen fra Tveita i Oslo tok frem fotokameraet og tok flere bilder av fenomenet.

- Vi kunne med det blotte øye se et lys som beveget seg og som virket som om det forandret størrelse. Det så ut som om det var flere mindre lys som var knyttet til et større lys, forklarer han.

- At det er ett større lys med flere mindre lys, kunne jo tydet på at det er nissens slede med reinsdyr foran..?

- Ja, dette kunne jo vært julenissen! Men jeg vet virkelig ikke hva dette kan være for noe, sier Albertsen.

Nå er det vel ingen som tar dette spesielt alvorlig, for ikke å si høytidelig. Spesielt ikke journalisten eller fotografen. Det hele handler om nada annet enn oppslag, klikk og reklameinntekter. Og litt kos og klapp og apropos i noen stressende timer mens treet pyntes, gølvet vaskes, og noen og enhver kuter tel og frå.

Men at det skal være så vanskelig å få et oppegående svar fra Knut Jørgen Røed Ødegard må bare tilskrives julegløggen eller hva han serveres en kveld som dette.

Astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard mener det kan være snakk om noe som blir lyst opp av solen.

- Det er gjerne noe oppe i atmosfæren som solen lyser på. Men det er nok en større sjanse for at dette er Sirius. Om man zoomer inn på den, så kan det se ut som mye rart, forklarer han

I realiteten er dette ikke noe annet enn det velkjente hva som helst. Enhver fotograf som har tatt et bilde av en bil eller to, for ikke å si en lyktestolpe og et vindu, mens kameraet beveges, vil fange samme motiv. Eller man kan sette et akvarium under lys, og fotografere et par gullfisker.

Det er i det hele tatt ganske så snacksent hva man kan få til med noe så moderne som et "fotokamera".

Når vi sier dette er det selvsagt ikke fordi vi mangler noen form for tro på julenissen. Det er kun fordi vi ikke tror på Nettavisen.

Og vet at julenissen aldri tjuvstarter. Eller bruker lys.

Julenissen anmeldt

Nye innfallsvinkler til juletradisjoner er ikke noe nytt.

Dermed kan du gjøre verre ting de nærmeste dagene enn å lese en anmeldelse av S.R. Littlewoods The Story of Santa Claus, fra New York Times 22. desember 1912.

Skulle du aldri ha hørt om denne er det ikke noe problem. Siden Chesterton står bak, er det garantert mer om hans tanker om bokens tema enn om boken.

Juleevangeliet 101

Enkel som jeg er, falt jeg litt for denne.



Den kan jo også være en julegave til staben i Illustrert Vitenskaps blad Historie. Og andre som måtte planlegge å skrive om juleevangeliet de neste par hundre år.

Jul med din glede

Selv om noen dager i London og på Oxford Street (for ikke å si Hamleys og HMV), kan ha gitt noen illusjoner om at finanskrisen er over, har vi motstrebende valgt å følge mistanken om at vi heller bør stole på avisene og finansministrene som bestrider dette. Til tross for at vi altså de seneste dagene har gjort ett og annet for å motvirke det hele.

Uansett er det snart jul. For ikke å si Fødselsfest. Kort sagt ønskes alle lesere av Dekodet en riktig velsignet Høytid.

Skulle noen også ønske å skape litt fred på jorden, skal vi ikke stille oss i veien.

Knokkelklang, over skog og hei

På vei til byen med alt hva livet har å by på, kan vi bare minne om at Knokkelklang legger ut neste nummer i morgen 18. desember. Som vanlig med noe for enhver smak.

For å si det mildt. Og musikk - igjen.

Legg Fossen i rør

At Erling Fossen står fram når begivenheter skal markeres, overrasker ingen. Det er nå engang noe med sirkushester og sagmugg.

At dette stort sett ikke handler om mer enn å ville provosere, sjokkerer heller ikke lenger. Mens han i fjor forutsigbart nok kalte Al Gore for kristenfundamentalist (altså det verste skjellsordet som tenkes kan), er det denne gangen Max Manus og motstandsbevegelsen han vil sabotere.

Og logikken er usvikelig i kronikken i Aftenposten.

Bare for å ha slått fast med én gang: Motstandskamp er råtten kamp, og rammer nesten alltid sivilbefolkningen mye hardere enn de krigende parter. Skal vi tolke Haag-konvensjonen fra 1907 og kapittelet om landkrigsordningen svært snevert, er motstandskamp av norsk type egentlig en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent. En av intensjonene her er å skille mellom de krigende og de sivile for derved å spare sivilbefolkningen.

Av dette lærer vi hvem som er heltene for Fossen under krigen. Og hvor lite han kjenner av historien.

Var det noe som kjennetegnet aksjonene, i det minste den som var organisert fra England, var det nettopp at man skulle bære uniform. At tyskerne likevel ikke tok det så nøye med Haag-konvensjonen, kan nok ikke skrives på motstandsbevegelsens kappe.

Det overrasker etterhvert heller ikke hvem som i følge Fossens logikk nå bør hedres. Vi snakker da ikke bare om alle som unnlot på noen måte å markere motstand under krigen, og dermed heltemodig unngik å råke sivilbefolkningen.

Nei, skal noen virkelig hylles, må det være de helt store heltene, de som samarbeidet med tyskerne fra første stund.

Uten Quisling og NS ville Norge kort sagt ha kommet langt dårligere ut av krigen. De stiller i en helt annen klasse enn de simple krigsforbryterne i motstandsbevegelsen. Også Aftenpostens redaksjon bør klappes fram for sitt uunnværlige bidrag til Norges sak under krigen.

Det er med andre ord på høy tid å reise en statue over RiksMinisterpresidenten og hans hoff på Slottsplassen eller et annet høyverdig nasjonalt sted. Erling Fossen bør snarest organisere en modig aksjon for å oppnå dette.

Vi kan godt tipse ham om hvor han kan finne de som vil skrive under først.

GK lives

For tilfeldig forbipasserende som måtte være YouTube challenged, følger her noen av de beste innslagene knyttet til GKC.

Vi kan ikke gjøre annet enn å starte med den eneste lengre videoen som så vidt vites finnes.



Sa går vi over til en lettere weird, men samtidig varmende animasjon av en ørliten del av Ballad of the White Horse, et episk dikt om Kong Alfreds seier over vikingene, nærmere bestemt de to første versene av Bok IV: The Woman In The Forest:



Skulle du pussig nok ikke helt få med deg teksten, kommer litt trøst og støtte her:

Thick thunder of the snorting swine,
Enormous in the gloam,
Rending among all roots that cling,
And the wild horses whinnying,
Were the night's noises when the King
Shouldering his harp, went home.

With eyes of owl and feet of fox,
Full of all thoughts he went;
He marked the tilt of the pagan camp,
The paling of pine, the sentries' tramp,
And the one great stolen altar-lamp
Over Guthrum in his tent.

Vi runder av med en dramatisering hentet fra The Ball and The Cross, om ikke annet så for å markedsføre tredje sesong av den aldeles utmerkede TV-serien om GKC (som paradoksalt nok ikke når opp blant ti på topp i Dekodets kåring).