Offer for mytene

Hvis du lurer på om det snart blir slutt på at lærere, journalister og forfattere sprer klassiske myter om den lange og store kampen mellom kirken og vitenskapen, er det bare å høre hva familiens skolebarn kan fortelle.

Eller åpne avisene. Sånn stort sett hver dag.

At alle er i god tro og har de beste motiver gjør det ikke enklere. Skolen har i generasjoner brukt forestillingen som et sentralt poeng i undervisningen, antagelig fordi man har erfart at konflikter og personlige drama gir mer spennende undervisning enn hva som faktisk ble debattert med hvilke argumenter.

Det blir ikke lettere å bli kvitt mytene hvis man er sikker på at de som kommer med innvendinger har en agenda.

Saken blir ikke bedre av at enkelte av oss som i noen tiår har skrevet om dette i bøker og artikler, inkludert dobbeltsidige oppslag i Aftenposten, til tider har en i overkant oppgitt og mer enn lettere galgenhumoristisk tone.

Dermed jobber man ikke journalistisk med stoffet, man leser ikke kilder eller moderne historikere. 

Man styres av bakhodet og selvfølgelighetenes ubevisste diktatur. Man er ikke en granskende journalist som erkjenner realiteter og skaper nyheter, men et passivt offer for stereotypiene.

At konfliktmodellen og motsetningsmyten er forlatt av historikere, enten de er ateister, kristne eller annet, er det altså umulig å få gjennomslag for.  I stedet sikrer vanetenkningen at vrangforestillingene opprettholdes dag etter dag, uke etter uke, i pedagogikkens og populærvitenskapens navn.

Journalisten som er blitt offer denne gang er Terje Avner med en artikkel om Kopernikus og Galilei som Revolusjonerte verdensbildet, trykket i Aftenposten på søndag og i Stavanger Aftenblad i går.

Nå kunne man vinklet dette som utfordringen alle nye tanker har med å slå gjennom, særlig når de mangler bevis og sliter med å møte tunge motforestillinger. Eller hvordan det er mulig å provosere omgivelsene ved å stå fast på ubeviste teorier som fakta, i tillegg til å blande seg inn i et politisk spill i en uvanlig spenningsfullt tid, nærmere bestemt rett før og midt under 30-årskrigen.

I stedet for å se det som skjedde som en diskusjon mellom informerte og oppegående personer - og der det ikke var enkelt å se hva som var riktig - fremstiller man det som en kamp mellom (i det ene hjørnet) mørke, uvitenhet og dogmer og (i det andre) vitenskapens rasjonelle lys.

Selv om første setning i avsnittet under er riktig, viser siste at Avner som så mange har fallt for mytene.

Læren om universet er ikke enkel. I dag er det først og fremst de vitenskapelige mysteriene som bringer astronomene til fortvilelse. I tidligere tider var det like mye vrangforestillinger og teologisk maktkamp.

Vinklingen er den vanlige. Man nøler ikke med ladete verb og vinklinger. Den katolske kirken er og blir den aldri hvilende skurken i krigen mot modige vitenskapsmenn med ny kunnskap.

Folk flest var lite opptatt av himmellegemer og himmelfenomener, men en som virkelig var besatt av vitenskapen vi i dag kaller astronomi, var Galileo Galilei, født i Pisa i 1564. I 1613 begynte han å kjenne den katolske kirke puste ham i nakken.

Nå kunne Avner selvsagt nevnt (hvis han hadde visst det) at Galilei lenge var feiret og anerkjent av Kirken og hadde god støtte av mange, inkludert den senere paven. Men i stedet for å se på individer og diskusjoner, blir det altså til en monolittisk kirke som truende kikker (for ikke å si puster) over forskernes skuldre for å se om de holder seg til Kirkens lære.

Og gjør de ikke det, er det rett på bålet i fengsel i husarrest.

Galileo Galileis teorier og tanker var i strid med den katolske kirkes verdensbilde, og motsetningene ble etter hvert så tilspisset at det ble reist sak mot astronomen i 1633. Han ble dømt til livsvarig fengsel, av paven senere omgjort til husarrest.

Hvorfor motsetningene ble tilspisset, hva debatten gikk på, hvem som var alliert med og senere la seg ut med hvem av hvilke grunner og så videre, er det ingen grunn til å nevne. For det hele kan og må kokes ned til at Kirken hadde et verdensbilde som ikke lot seg rokke av noe som trivielt som beviser og dermed slo hardt ned på alle som kom med noe slikt.

På den annen side er Avner heldigvis mer på sporet når det kommer til Kopernikus.

Tidligere nevnte Nikolaus Kopernikus (1473-1543) var også en mann som brøt med sin samtids verdensbilde. Den polskfødte mannen var et unikum av talenter og er kjent som astronom, matematiker, jurist, økonom, strateg, lege, poet, astrolog, tolk, guvernør, administrator og soldat. Han hadde ingen problemer med kirkens menn når det gjaldt astronomiske teorier. Han satt likevel på sine teorier i mange år før de ble publisert, og en årsak skal visstnok ha vært hans frykt for å bli gjort til latter av de såkalte aristotelikerne (av filosofen Aristoteles, født 384 f.Kr.). Disse prediket datidens gjengse oppfatning om at universet var begrenset og kuleformet.

Avner skal ha ros for å formidle at Kopernikus ikke hadde problemer med "kirkens menn" (med det mener han vel teologer), men for å bli gjort til latter av en underlig gruppe, "aristotelikerne". Disse drev tydeligvis ikke med astronomi eller slike vanskelige kunster, de forsket ikke, de regnet ikke på ting, de satte ikke opp modeller som var svært brukbare til å beregne solformørkelser og kalendere.

Nei, de prediket og det noe så lite oppegående som "samtidens gjengse oppfatning", som altså til og med var feil.

Og Kopernikus var ingen hvem som helst. Han kom ikke med en god hypotese eller ante bedre hvordan ting hang sammen. Nei, dette var noe han rett og slett ... visste.  

Kopernikus’ problem var at han forsto og visste at vår plass i Universet slett ikke var midtpunktet, men ikke kunne bevise sin egen teori.

Det å vite noe uten bevis er vel forøvrig hva mange kaller for tro. God vitenskap er det i hvert fall ikke. Og vi håper ingen mener det er god vitenskapsjournalistikk.

Artikkelen avslutter med den vanlige myten om at det tok Kirken over trehundre år å vedgå at man tok feil.

PS: Den katolske kirke måtte til slutt innrømme å ha tatt feil. Pave Johannes Paul II innrømmet flere ganger kirkens feilgrep, deriblant i 1992 under 400-årsjubileet for Galileis tiltredelse som professor i Padova.

Mens han altså kunne ha funnet fun facts som at  mange katolske vitenskapsmenn anerkjente Galielo allerede på 1600-tallet. Eller at pateren og og matematikeren Luigi Guido Grandi i 1712 publiserte boken Til forsvar for Galileo, med kirkens godkjennelse. Eller at det i løpet av 1700-tallet kom 254 verker som støttet Galileos arbeider av katolske forfattere.

Det kunne nok også vært diskret nevnt at professorene i Padua i 1744 ga ut hans hovedverker, med følgende tekst i forordet, fra Den italienske inkvisisjonens leder: ”Dette verket er ikke i strid med kirkens teologiske og moralske lære”.

Det hele gikk så langt at paven måtte gripe inn overfor regelryttere som holdt seg til vedtak som for lengst var forlatt for alle praktiske formål - som da en professor i Roma i 1820 ville trykke en lærebok som støttet det kopernikanske system. Da en overivrig embetsmann nektet å godkjenne utgivelsen, måtte paven Pius VII true med straff for å sikre at læreboken kom ut.

Paven la da også til at ingen heller i fremtiden skulle forby noen å fremme Kopernikus sin teori, selv om det først var i 1837 at Galileos bok om solsystemet formelt sett ble fjernet fra listen over bøker katolikker ikke skulle lese. 

Alt dette kunne være morsom journalistikk. Mange har skrevet godt om det, som Atle Næss i Da jorden stod stille. Og det er selvsagt ikke alt som hele veien taler til Kirkens fordel, selv om det ikke er lett å finne vitenskapsmenn som har vært ofre for Kirken gjennom historien.

Men det hadde vært greit om flere journalister sluttet å være ofre for sin egen samtid.