fredag 16. oktober 2009

Synth Britannia

Moderne musikkdokumentarer har tradisjon for i større grad å dokumentere programskapernes skjeve blikk enn musikkhistorie.

"Synth Britannia" er ikke noe direkte unntak. Dermed er det bare å forvente anmeldere som lar seg rive med.
A few minutes into Synth Britannia, the new 90-minute documentary that airs for the first time on BBC Four tonight, there's a '70s clip of Keith Emerson that shows him widdling out an extravagant solo while wearing what appears to be mock chain mail suit. After about five seconds of it, you realise that this simply couldn't go on.

Mercifully, it didn't: Synth Britannia charts the rise of synth pop in Britain during the late '70s and early '80s, setting it against the backdrop of the feelings of social alienation that many of the movement's key participants and fans were experiencing at the time.
Etter alt å dømme er det noen sekunder fra dette klippet man snakker om, muligens fra ca. 2:34.

Hører man etter, oppdager man at dette er Coplands Hoedown, altså en western-inspirert moderne klassisk komposisjon, intenst tolket av en rocketrio med Hammond og Moog.

Dette er - kort sagt - ikke "synthmusikk" i noen av de normale betydningene av ordet (fra Kraftwerk og Eno til Numan og Jarre), selv om ELP's versjon har noen sekunders intermessoer og overganger av slik.

Selv om Keith Emerson var en av de helt store innovatørene på synthesizer, er det han bedriver musikk - og ikke bundet til bestemte sjangre eller instrumenter. Dermed kan han veksle mellom piano, Hammond, kirkeorgel og ulike typer synther for å gi stykkene tempo, klang, feeling og - la oss si det rett ut - drive.

Noen ganger sårt, andre ganger skjærende.

Dette er altså en helt annen og minst like valid måte å fremføre musikk på som noen (ekte) synthband.

Det er derfor hans låter i dag tolkes på alt fra gitar til korps.

Sagt på en litt annen måte: Jeg er usikker på hvordan det vil låte om man tolker Kraftwerk på kirkeorgel eller blokkfløyte.

Men det er helt rett at dette ikke kan fortsette. Det vil nok likevel ta noen år før klisjeene om Keith, klangene og kostymene vil være borte.

I mens kan Paul Gilbert tegne og forklare.

12 kommentarer :

Mad Mullah Hastur sa...

Tja... eg har stor glede av ulike Kraftwerk-tolkingar. Inkludert akkustiske.

Min favoritt er Model Est; Das Model framført på latin til mellomaldarinstrument.

Bjørn Are sa...

I stand corrected and ashamed.

Betyr dette at vi fra nå av er domt til å høre på synth-musikk som... musikk?

Mad Mullah Hastur sa...

Du må nesten gjere det, ja! Æddabædda!

Hans-Christian Holm sa...

Eller f.eks. med Rammstein. Den måtte jo bare lages. Si hva du vil om Rammstein og denne versjonen, men jeg foretrekker definitivt den framfor den sjelløse og intetsigende prog-onanien i klippa over.

Bjørn Are sa...

Rammstein ruler, ja.

Ellers var det en spennende og positiv opplevelse å se at du er opptatt av at ting skal ha sjel.

Hva som er intetsigende og masturbatorisk er nok atskillig avhengig av ørene som hører. Men skulle man først dømme noen sjangere for slik (og det skal man vel ikke), ligger nok metal atskillig nærmere enn prog.

Og Emerson er av de siste man kan beskylde for denslags, i motsetning til f.eks. Wakeman (selv om jeg også liker sistnevnte og for tiden koser meg med Six Wives-DVD'en fra Hampton Court-konserten i mai).

Hans-Christian Holm sa...

Vær forsiktig så du ikke forveksler betydninga av «sjel» som f.eks. «egenskap ved estetiske utttrykk som underletter den mellommenneskelige kommunikasjonen i uttrykket ved hjelp av et bredt register av til dels subtile virkemidler, spesielt retta mot underbevissthet og følelser» og «sjel» som «magisk, usynlig kroppsdel som i bl.a. den kristne forestillingsverden gjerne ses på som løsrevet fra materien samtidig med at den interagerer med den etter ukjente, ikke nærmere definerte prinsipper». Det kan virke som du blander sammen disse to helt forskjellige fenomenene. Jeg så forøvrig ikke spor av noen av dem i Hoedown-klippet.

Bjørn Are sa...

Her er jeg ikke forsiktig eller analytisk, kun sjelfull. Jeg interagerer kort sagt med materien akkurat som det passer meg, helt åpent etter mine egne prinsipper.

Hvorvidt akkurat Hoedown er så sjelfull, er avhengig av definisjonen. Det dreier seg om en konkurranseform der det gjaldt å overgå forrige deltaker i tempo og hurtig fotarbeid. Vi snakker altså om en ganske intens konkurranseform knyttet til tempo og etterhvert også improviserte jammer.

Kombinasjonen av dette synes jeg ELP klarer å formidle strålende intenst og innbitt med hammond, synth, bass og perkusjon.

Hvis man med sjelfull mener "noe mykt og stemningsfullt" eller "noe romantisk" eller "noe nennsomt og skjønnsomt, men helst ikke selsomt" er jeg enig i at denne versjonen sliter.

Men hvorfor den skal være mer "mekanisk" eller mer "sjelløs" enn Kraftwerk og co. sliter jeg enda mer med.

Hans-Christian Holm sa...

Jeg vil si Kraftwerk er et godt eksempel på hvordan det går å kombinere det strengt mekaniske med det sjelfulle og inderlige. Det er vel denne kontrastfulle kombinasjonen som var nyskapende og gjorde at synthmusikken var så fascinerende og tiltrekkende for så mange, og fortsatt er det. Albumtitler som «Man-Machine» spiller på denne kontrasten. Jeg er ikke kjempeinteressert i sjangeren, men jeg ser kvalitetene, og kan like mye musikk som er insipert av den. Det har jo blitt ganske mye etterhvert. Prog-rocken hadde ikke sånne kvaliteter, men framstår i mine og ganske mange andres øyer som kårni og overflatisk effektmakeri i forhold. Hos Kraftwerk fungerer det mekaniske som både samtidskommentar og et bevisst musikalsk virkemiddel som i tillegg blir en del av den helhetlige pakka, mens i prog-rocken er det mekaniske bare utilsikta følelseskulde, uten evne til å berøre. Den sjangeren har da heller ikke tålt tidens tann like bra, og har ikke påvirka populærmusikken i særlig grad i ettertid.

At mange kan oppfatte begrepet «sjelfullt» som noe litt glætt og pusete får så være. Det har vel mest å gjøre med at det fort blir å ty til upresise begreper når en skal beskrive musikalsk kommunikasjon. «Sjel» er også et dumt begrep fordi det jo er så lett å blande det med det religiøse pseudopsykologiske konseptet med samme navn. Jeg foretrekker å kalle det f.eks. «inderlig».

Bjørn Are sa...

Kraftwerk har mye bra, ja, selv om heller ikke jeg akkurat er glødende interessert i sjangeren, har jeg nå skaffet meg et par av de nye remastrede Kraftwerk-albumene.

Det er uansett vanskelig ikke å ane at Man Machine tematisk kan være inspirert av ELP's Brain Salad Surgery" som fem år før koblet det mekanisk maskinelle og det menneskelige desperate i en blanding av romantisk dystopi og science fiction.

Forøvrig er jeg vel noe undrende til din oppfatning av mangelen på det inderlige i prog, og at sjangeren hadde lite påvirkning. Normalt når jeg leser slik (og hører folk fremheve Rammstein) tolker jeg det primært som en erklæring om at man er ti år yngre enn meg.

Er man ute etter "inderlig" prog er det ikke vanskelig å finne eksempler hos Van der Graaf, Jethro Tull, tidlig Genesis, Greenslade og Canterbury-gjengen, for ikke å nevne alle disse tusenvis av nye bandene fra Mostly Autumn og Transatlantic til Anekdoten og Änglagard.

Selv om jeg for det meste ikke er ute etter dette i prog (der ser jeg mest etter det storslagne, driv, kreativitet og komposisjon), har jeg registrert atskillig slik.

Når det gjelder påvirkning, lever vi nok også i hver vår verden. Jeg har etterhvert gått ut av tellinga på hvor mange band jeg har hørt nevne f.eks. King Crimson eller Genesis blant sine inspirasjonskilder. Det er kort sagt bare å ramse opp band som Radiohead, Tool, Muse, Queensryche, Mars Volta, Mew, Dream Theatre og
Porcupine Tree. Det er heller ikke vanskelig kildene til mangt hos Motorpsycho, Gåte og Annbjørg Lien.

Men vi får vel muligens bare være enige om å være uenige.

Hans-Christian Holm sa...

Det er sjølsagt ikke sånn at det ikke er noen som helst spor etter prog-rock etter 1980, og det det har jeg da heller aldri ment. Så lenge det fins introverte mannlige studenter, vil det finnes band som er inspirert av prog-rock. Men ser en på den enorme mengden elektronisk musikk i ymse varianter og legger til indie, roots, listepop og alt annet som har vært rådende i populærmusikk etter 1980, er andelen musikk med spesielt mye prog-elementer forsvinnende liten.

Rammstein kan kanskje ha pompøse og lange låter, men analyserer du dem, finner du fort at de som regel er bygd opp etter tradisjonelle komposisjonsprinsipper med vers, refreng og andre elementer som er kjente fra så i si alle poplåter fra etter 1960, med teknikker for harmoni, motivutvikling og melodioppbygging som har røtter tilbake til renessansen. (Det er slående hvor lite det er av fungerende komposisjonsteknikker i typisk prog, tatt i betraktning de symfoniske ambisjonene og liksom-referansene til klassisk musikk.) At Radiohead og Muse er prog, er vel å strekke definisjonen temmelig langt, sjøl om jeg har hørt en del folk mene det, kanskje de mener det sjøl også. Indie-elementet dominerer vel ganske sterkt. Sonne, Time is running out, Creep? Enkle låter etter velkjent mønster, ikke noen umotiverte taktskifter, skalaøvelser eller andre større avvik fra skjemaet. Gjennomsnittlig moderne R&B er dessuten mer musikalsk kompleks enn både det der og trad-proggen, om det nå er et mål at det skal være komplekst.

Jeg vil tru det er spesielt mengden umotiverte avvik fra skjemaet som gjorde at den tradisjonelle prog-rocken gikk i veggen på slutten av 70-tallet. Låtene prøvde ofte å være «nyskapende» eller «kreative», men musikkhistorien har vist at det som funker best er å kjenne skjemaene godt og utvikle dem ved å bryte dem gradvis og bevisst, ikke bare hoppe ut av dem i inn i det blå. Lytterne har forlengst vent seg til Wagner, Charlie Parker, hardrock og disco, men etter 100 år er de fortsatt ikke «modne» nok til å gidde å høre på tolvtonemusikk, og det er tvilsomt om de noen gang kommer til å bli det. Det samme gjelder for de typiske utrerte prog-variantene, men en trøst kan kanskje være at mye punk lider av det samme syndromet.

Bjørn Are sa...

Godt å se at du både modererer deg og kommer med utdypende betraktninger, selv om du tradisjonen tro fortsetter å anvende kompositoriske elementer av sleivspark...

Det er vanskelig å tolke deg på andre måter enn at du oppfatter "prog" rimelig snevert, muligens som Yes møter Genesis møter Gong eller noe i den dur/moll, selv om du synes å skilel mellom "tradprog" og "12-toneprog".

Når du (slik jeg forstår deg) mener at at prog handler om "umotiverte taktskifter, skalaøvelser" og "andre større avvik fra skjemaet", og at "Gjennomsnittlig moderne R&B er dessuten mer musikalsk kompleks enn både det der og trad-proggen", skulle jeg vel ønske noen eksempler eller referanser siden dette ikke helt stemer med mine erfaringer. Men jeg er alltid åpent for spennende nye musikalske bekjentskaper, helt sant.

Selvsagt finnes det atskillig proggere som bare går gjennom the motions, men det finner vi i alle sjangere. Ser du på de som jeg setter mest pris på (altså et fåtall av proggere, på samme måte som jeg velger ut det jeg oppfatter som de beste i mange andre sjangere, fra heavy til black metal, pop, rock, punk, new wave, indie, techno, synth, gospel, blues, jazz og klassisk uten å dømme sjangeren nord og ned for alle platte utøvere) som Gentle Giant og ELP, er det rett og slett til tider ganske så avansert komposisjonering ute og går, og med null skalaøvelser. Og mer fleipete låter, rolige, vakre og vemodige - i det hele tatt et svært bredt spekter. Og noen bummers.

Er du interessert i mer enn å høre på mine betraktninger om dette, anbefales å lese denne skrevet av en musiolog.

Ellers finnes det kvinnelige progband og kvinnelige fans i alle aldre, noe du kan risikere å oppleve om du møter på progkjeller på torsdag.

Hvorfor du ikke oppfatter Muse som prog (i motsetning til f.eks. norske musikkanmeldere) er noe uklart for meg. Du uttaler deg imidlertid litt vel likt de som tror sjangeren tilhører 70-tallet og at alt som er annerledes enn Yes/Genesis/Pink Floyd nærmest per def ikke kan være prog.

For meg er prog elle former for "eventyrlig musikk" som utvikler seg innen hver låt og utnytter eller sprenger skjemaet vers/refreng/vers/solo/vers på morsomme og noen ganger monumentale måter.

Noe som også kan skje i andre sjangere som hos en Joe Bonamassa som blander rock og blues, jazz, country og prog. Ofte svært så inderlig.

Men hver sin lyst. Jeg skal ikke blande meg inn i andres smak.

Skink_123 sa...

Hei! Ser dere nevnte progkjeller her ;o)

Vi har og bloggen progkjeller.blogspot.com

Neste kveld er VdGG førstkommende torsdag, blir annonsert i løpet av morgendagen.