søndag 16. november 2008

Sankt P3

Det er ikke vanskelig å istemme noen heller dissonante akkorder når Håkon Moslet har bestemt å ta Harald Are Lund av et av de mest spennende musikkprogrammer i norsk radio.

Melodien blir ikke mye bedre av at vi her snakker om den radiopersonligheten i Norge som i størst grad har klart å skape interesse for ny, kreativ og spennende musikk. Og det helt siden han begynte i NRK i 1967.

Da jeg intervjuet Harald for Backstage for noen år siden, var det da heller ikke få anekdoter han kunne dele fra et langt liv i musikkjournalistikken. Som en av de som aldri har vist tegn til å stivne, har han i stedet synliggjort at evnen til å oppdage ny musikk handler mindre om alder enn om holdning og ekte interesse.

Men Moslet gir seg ikke der (og, ja, jeg er litt i hetsehumør i dag). Han har ingen problemer med å provosere på flere av områdene der enkelte av oss har sine kjepphester. Han klarer dermed på en forbausende måte også å bomme på notene når han skal kommentere sin egen oppvekst i en kristen familie. Faren, en fremtredende kommune- og fylkespolitiker for KrF, beskrives slik.
Han er avholdsmann, personlig kristen og har sterke overbevisninger, uten å være fatalist.
Det hadde vært forståelig om Moslet hadde sagt "uten å være fanatiker" eller "uten å være fundamentalist". Nå er det selvsagt en teoretisk mulighet for at han faktisk sa noe slik, men samtidig er det ikke lite pussig om journalisten likevel skal ha klart å taste inn fatalist. Og hvis ikke retteprogrammet er i hendene på grupperinger vi ikke liker å tenke på, er det lite trolig at det lander på fatalist fra noen av de mer opplagte alternativene.

Og dermed er vi altså over i en verden som handler mer om islam eller folkelig skjebnetro. Hvis det er noe som kjennetegner norske kristne i alminnelighet, og KrF-politikere i særdeleshet, er det nettopp at de ikke er fatalister. En av de viktigste grunnene til å engasjere seg i politikken er nettopp muligheten det gir for å påvirke.

Moslet sin holdning her (hvis den er rett gjengitt) synes med andre ord omtrent like logisk som den som ligger bak å ta Harald Are Lund av plakaten.

Og skulle han nå likevel ikke mene at personlige kristne normalt er fatalister, er det tydelig at han mener at Harald Are Lund bør avfinne seg med sin skjebne.

Hvilket ikke overraskende har avstedkommet noe i nærheten av en hellig krig, via SMS og kommentarfelter. Så får vi se om Moslet klarer å løse dette bedre enn Bush.

4 kommentarer :

Asbjørn sa...

Tja. Jeg stemmer for en veldig sjelden gang på Moslet (ikke i saken om mitt bysbarn). Det er rett og slett ingen grenser for hvilke ord som kan gå galt for journalister i en travel hverdag – med eller uten uvitenhet.

Jeg skal ikke røpe hvilken avis vedkommende arbeidet for som skrev "anglikansk" der vedkommende eksplisitt hadde spurt om "fundamentalisme" og jeg hadde svart med "evangelikal" (fordi det handlet om politisk aktivisme). La oss bare si at det var litt uventet.

Bjørn Are sa...

Hm, og jeg som akkurat i dag ikke var hetsehumør overfor journalister.

Men siden jeg nå har delt noe av din skjebne i de kretser, kan det være at du har rett.

Asbjørn sa...

*g* Du mener Moslet ikke er journalist?

Jeg tenker vel mest på det som en betraktning om vilkårene journalister (og spesielt nettjournalister) ofte jobber under. Men selvsagt er det enkelte det skorter med viljen, evnen og holdningene også. De er bare etter min erfaring ikke så alminnelige som lesestoffet ofte nok antyder.

Bjørn Are sa...

Er og er, fru Blom.

Er en journalist en journalist når han er intervjuobjekt? Selvsagt, ja, men - enda mer - nei.

Ordet om at det går en nemesis gjennom livet er vel uansett nærliggende.

Hvis vilkårene er slik at man nærmest må gjøre feil i jobben, trenger vi nok noen vrier på arbeidsmiljøloven, for ikke å si konkurranseloven.

Omtrent som for de som bygger broer og fly.