Sekularisme og annet kristent

Det er lenge siden jeg sluttet å bli gledelig overrasket over å bli gledelig overrasket over Humanist.

Denne gangen er temaet Sekularisme og tanken om moralsk likhet og da er konklusjonen selvsagt, slik alle medlemmer av Human-Etisk Forbund har fått inn med morsmelken, at dette egentlig er kristne verdier.

Eller kanskje man skal være realistisk nok til å innse at langt de fleste ikke har det.

I likhet med mange kristne, tross til dels spede forsøk på Dekodet på å si noe annet.

Derfor er det flott at filosofen Morten Fastvold ikke er skuddredd når han skriver om en ganske så spennende bok jeg dessverre ikke har rukket å lese like nøye.

Men er det nødvendigvis en motsetning mellom sekularisme og religiøsitet? Enkelte, som Larry Siedentop, en britisk professor i intellektuell historie, mener at det ikke er det. I boka Inventing the Individual. The Origin of Western Liberalism, som utkom på Penguin i 2015, rokker han ved den oppleste og vedtatte sannheten om at sekularisme og religiøsitet er motpoler. Han hevder at dette er en falsk motsetning – iallfall hvis vi med religiøsitet sikter til kristendommen.

Noe som er greit om man vil unngå fordummende fraser om hva "religion" og "religiøse" er og gjør.

Eller om at kristendommen ikke ble bra før reformasjonen eller opplysningstiden.

Siedentop hevder – oppsiktsvekkende nok – at sekularisme og kristendom ikke bare kan forenes, men at sekularisme i bunn og grunn er et produkt av kristendommen. Kristendommen hadde nemlig helt fra starten av en sekulær kime som opp igjennom århundrene fikk vokse. Og det på et vis pavekirken ikke hadde forutsett, og som ga støtet til et både sekulært og liberalt tenkesett som etter hvert også skulle komme til å rette seg mot pavekirken selv.

Noe som gikk såpass hardt for seg at pavekirken lenge (noen steder fortsatt) ble fradømt all humanitet og sett som skoleeksemplet på hvor ille "religion" (hva nå det er) er, fra franske opplysningsfilosofer til norske kulturradikale.

Likevel har  livssynshumanister og kristne langt mer felles enn det virker på Dagsnytt atten.

Vi kommer heller ikke utenom at livssynshumanismens sterke vektlegging av alle menneskers likeverd gjenfinnes både i liberal tenkning og kristen teologi. I spørsmålet om menneskeverd og enkeltindividets uendelige verdi beveger livssynshumanister og kristne seg på felles grunn.

Noe nok ikke alle livssynshumanister setter like mye pris på å få høre.

Er dette noe livssynshumanister finner besværlig og helst ikke vil bli minnet på? Og er den kunnskapen Siedentop formidler, noe vi helst ikke vil vite av? Fordi det ikke passer med vårt tradisjonelle syn på kristendommen som en hovedmotstander vi knapt kan si noe godt om?

Og da forventer ingen at man trekker inn den sp Monty Python.

I så fall er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian til ettertanke. Jeg sikter til den der lederen i frigjøringsgruppa proklamerer at den romerske okkupasjonsmakten bare har tråkket på folk i generasjoner og aldri har gjort noe bra. Hvorpå et medlem i gruppa mumler et: «Hva med akveduktene?» Jo, lederen må medgi at akveduktene ikke er så ille. Eller gode sanitære forhold, mumler en annen. Ok, greit, sier lederen – og slik fortsetter det, helt til han må modifisere sin kraftsalve til et: «Foruten akvedukter og sanitære forhold og medisin og utdanning og irrigasjon og veier og offentlige bad og lov og orden … Hva har romerne gjort for oss?»

Nå betyr ikke det at Fastvold eller Monty Python hyller den romerske okkupasjonsmakten eller Kirken uten motforestillinger, selv om de altså har gitt oss mer enn akveduktene. Og han forstår at noen livssynshumanister kan ønske seg en annen historie.

Er så grunntanken om moralsk likhet å betrakte som en kristen «akvedukt» som livssynshumanismer bør verdsette? Eller så vi helst at andre lærde kom på banen og bestred Siedentops tese om at vestlig, sekulær, liberal tenkning er et uekte barn av kristendommen?

Fastvold støtter klart første alternativt. Han bruker en metafor fra friidrett. Kristendommen har fungert som en hare i et mellomdistanseløp.

Denne rollen er som kjent å raskt ta teten og holde høy fart i feltet fram til et visst punkt, der favorittene slippes fram for å kjempe om å komme først i mål – og da til en bedre tid enn det de ellers ville ha oppnådd.

Med et slik bilde

utgjør senantikken og middelalderen «haredelen» av løpet, mens renessansen, opplysningstiden og de etterfølgende århundrene er resten av distansen fram til mål. Selv om «haren» kanskje ble en sinke i løpets siste del, må den få sin del av æren for det gode resultatet som ble oppnådd.

Så er det selvsagt vanskelig å si om resultatet i det hele tatt hadde vært mulig med en annen hare. Eller om vi faktisk er i mål. Kanskje er det langdistanse og haren som holder best fart? 

Eller andre som er så dopet på kristenmannsblod at de bryter når virkningen gir seg.

Metaforer kan kort sagt brukes til mangt. 

Med en reflektert analyse av en tankevekkende bok, løfter Fastvold frem poenger som fortjener å heises høyt opp et par ganger om dagen, i hvert fall i enkelte kommentarfelt og kulturdebatter.

Siden vi så fort blir fartsblinde av egne verdier.

Så selvinnlysende er tanken om moralsk likhet blitt for oss i Vesten at vi nærmest tror at den kan sanses – at den kan oppdages bare ved å se på de enkelte menneskene. Vi er nemlig opplært til å se etter det som er felles for oss alle, åpenbare ulikheter til tross. Men det er faktisk ikke innlysende at vi skal gjøre det, da forestillingen om moralsk likhet jo er noe abstrakt – altså en forestilling, en tanke, og ikke noe som kan sanses.

For dette handler ikke om empiri. Som Chesterton sier, tror man ikke at vi er skapt like, sitter man igjen med at vi er evolvert ulike.

Noe Fastvold støtter, i det minste indirekte.

Det som i stedet springer oss i øynene, empirisk sett, er hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter. Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.

Som du forstår har jeg lyst til å sitere og kommentere hele anmeldelsen, men da risikerer jeg nok en aldri så liten anmeldelse selv.

Mye mot min vilje nøyer jeg meg dermed med konklusjonen.

Hadde ikke kirkens lærde gjennom flere hundre år nedfelt grunntanken om moralsk likhet i form av håndfast jus, er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten. Kanskje hadde vi da vært mer lik verden for øvrig, ved å legge adskillig mindre vekt på enkeltindividets verdi eller menneskeverd, og ved å ha en langt mer kollektivistisk kultur, der hver og én blir en høyst utbyttbar del i det helhetlige maskineriet.

I så fall blir det feilslått å forbinde sekularisme med moralsk forfall, slik mange kristne og muslimer og andre religiøse gjør. Det røper en manglende kjennskap til historien som livssynshumanister bør unngå. I erkjennelsen av at alt vokser ut av noe annet, og at verken kristendom eller livssynshumanisme oppsto ut av intet, kan vi framheve sekularisme som en helt vesentlig bestanddel av det verdisynet vi her i Vesten er så stolte av. Og faktisk ta kristendommen til inntekt for at sekularisme frembringer mer opplyste og etisk bevisste borgere.

Les resten direkte og ukommentert her.

Koner og konspirasjoner

Muligens var jeg ikke mutters alene om å tro at jakten på de tapte evangeliene ikke kunne bli villere enn Da Vinci-koden, men må blankt tilstå at det var noe, eh, upresist.

For føljetongen om det som på mediamunne kalles Koneevangeliet (som omtalt noen ganger på Dekodet), altså en tekst der Jesus angivelig snakker om sin kone, overgår ikke bare forstanden, det overgår fantasien.

Får vi håpe, for de fleste.

Denne gangen handler det ikke om å vise at det er en moderne forfalskning, men om hvem som gjorde den. Det som avsløres er ikke noe så tamt som vilt, det er helt ellevilt.

I seneste nummer av The Atlantic nøster Ariel Sabar opp trådene i The Unbelievable Tale of Jesus’s Wife i beste detektivstil, vel verdt å lese - hele.

Fortellingen handler om

one of the strangest scholarly mysteries in recent decades: a 1,300-year-old scrap of papyrus that bore the phrase “Jesus said to them, My wife.” The fragment, written in the ancient language of Coptic, had set off shock waves when an eminent Harvard historian of early Christianity, Karen L. King, presented it in September 2012 at a conference in Rome.

Sabar var eneste journalist i rommet og har senere fulgt utviklingen tett.

Det ble tidlig klart at det var mye rart ved fragmentet. Og ikke bare fordi det passet i overkant godt med Kings prosjekt, å løfte frem det hun mener var mangfoldet i urkirken, inkludert kvinners roller.

Som om ikke blandingen av grammatiske feil og plagiat fra Thomasevangeliet var talende nok, oppdaget man også samme skrivefeil i den koptiske teksten som i en onlineutgave fra 2002 av sistnevnte evangelium.

Fra NRKs presentasjon i 2014

Kritikerne ble likevel noen decibel stillere da tester viste at papyrusbiten som teksten var skrevet på, ble datert til 700-tallet, og at blekket ikke inneholdt moderne stoffer.

Men ikke mange minuttene.

For det første var det 6-700 år for sent til å kunne brukes av historikere til å si noe om Jesus, selv om det skulle være ekte.

For det andre ble det pekt på at det ikke var vanskelig  finne en så gammel papyrusbit og blande blekk etter gammel oppskrift.

Likevel tviholdt enkelte på at det kunne være fra 6-700-tallet, muligens basert på eldre tekster.

Så lenge man ikke etterprøvde papyrusbitens tidligere eierskap.

Og det er her neste kapittel i den elleville historien begynner.

Karen King hadde lovet den forrige eieren å få være anonym, men delte innholdet i epostene som fortalte hvordan han hadde fått tak i manuskriptet. Ved å gå de involverte personene etter i sømmene, oppdaget Sabar at sporene stadig mer tydelig pekte i retning av en tysker, Walter Fritz.

Selv om han ikke var bruktbilselger, hadde han vært involvert i tvilsomme transaksjoner i et selskap som solgte bildeler.

Og var en heller iherdig lokal aktivist. Hans leserbrev og engasjement mot kraftlinjer og skatteforslag, viste et salgstalent høyt på bonusstigen.

He wrote eloquent letters to the editor of the North Port Sun. He led neighbors in a successful protest against overhead power lines. He was a regular at the 7:15 breakfasts of the North Port Early Bird Kiwanis Club. And when city commissioners gathered to hash out North Port’s annual budget, Fritz — a tall, lean man with chiseled features and dark hair, to judge by a video of the meeting — sat through hours of tedious discussion for a chance to harangue the elected leaders about a proposed recession-year tax hike.

Ved ulike typer nettsøk oppdaget Sabar at Fritz var godt kjent med egyptisk kultur og historie, noe som ikke er ugreit om man skulle skrive en tekst på koptisk.

Det hører med at han var synsk nok til å registrere domenet gospelofjesuswife.com før Karen King gikk offentlig ut med funnet.

Andre søk viste at Fritz allerede i studiedagene på slutten av 1980-tallet beveget seg rundt i dress og Mercedez, mens medstudentene tok trikken i t-skjorter.

Den videre karrieren bekrefter manøvreringsevner av de sjeldne. Noe som gjorde at han til og med tok over etter ingen ringere enn Stasisjefen, Erich Mielke.

På en måte.

After I returned from Berlin to my home in Washington, D.C., I asked the Library of Congress to pull every issue of Stern from 1991 to 1994. After an hour of page-flipping, I found it. In the February 27, 1992, issue, sandwiched between notices about celebrities like Glenn Close and La Toya Jackson, was a photo of Fritz, in a tie and three-button blazer, standing beside a painting of Erich Mielke, the dreaded chief of the Stasi, the East German secret police. 

“Walter Fritz, 27, antiquities scholar, is the successor of Erich Mielke—at his desk in the former East Berlin Stasi headquarters,” the notice began. He wasn’t Mielke’s actual successor, the article made clear, but the head of a new museum in the former Stasi headquarters.

I likhet med det meste andre Fritz involverte seg i, varte det ikke lenge. Mønsteret går igjen. Han lever ikke helt opp til forventningene i jobben, penger forsvinner, deretter han.

Historien blir stadig mer bisarr, bokstavelig talt.

Curious whether Fritz owned any domain names besides gospelofjesuswife.com, I ran a search of Web registrations. When the results came back, I felt as if I’d fallen down a rabbit hole. 
 

Beginning in 2003, Fritz had launched a series of pornographic sites that showcased his wife having sex with other men—often more than one at a time. One home page billed her as “America’s #1 Slut Wife.” The couple advertised the dates and locations of “gangbangs” and asked interested men to e‑mail “Walt” a photo and phone number, so he could clear them to attend. 

Greit nok oppgir ikke Sabar noen linker her. Til gjengjeld linker han til Da Vinci-koden.

I wondered whether Fritz and his wife had seen in the book a way to sanctify their adventurous sex life, to cloak it in the garb of faith. The couple launched their first porn site in April 2003, a month after The Da Vinci Code was published. Perhaps they had spun a fantasy of Fritz—whose birthday happens to be Christmas—as a kind of Jesus figure, and his wife as a latter-day Mary Magdalene.

Som på enda flere måter ble involvert i nyreligiøse prosjekter. Eller mer presist kanal for guddommelige stemmer, som nok kunne imponert mer med evnen til å finne troverdige talerør.

In 2015, Fritz’s wife self-published a book of “universal truths” that she claims is a product of divinely inspired “automatic writing.” God and the archangel Michael, she says, speak through her. The dates on its diarylike entries overlap with the papyrus owner’s e-mail courtship of King. “Knowledge as you know, is what brings forth the fortune,” she wrote in the penultimate entry, dated August 29, 2012, less than three weeks before King’s announcement in Rome. “For all the Bibles and all the churches in the entire world, cannot give you what you can give to yourself.”

Historien blir ikke mer edruelig når en viss sveitsisk hotelleier dukker opp i kulissene. For Fritz hevdet selv at han hadde kjøpt papyrusbiten fra østtyskeren Hans-Ulrich Laukamp som han møtte ved et foredrag i Berlin.

He had first met Hans-Ulrich Laukamp in Berlin in the early 1990s, at a talk by the best-selling Swiss author Erich von Däniken, who’d become famous in the late 1960s for his theory that space aliens - or “ancient astronauts”- helped build the pyramids, Stonehenge, and other landmarks that seemed beyond the capacities of “primitive” man.

Walter Fritz har likevel gangsyn nok til ikke å hevde at papyrusen kom fra Ancient Aliens.

Orlando Furioso

Dagen etter at en tilhenger av ISIL myrdet 49 gjester på en homsebar i Orlando, er vi ikke bare i sorg. Reaksjonene veksler mellom frustrasjon og frykt, sinne og avsky.

Mange deler bekymring for lynsjing og feilslutninger. Vi må ikke dømme alle muslimer for hva én ganske forstyrret gjorde. Det kunne jo like gjerne vært en forstyrret sørstatsbaptist.

For noen gir dette anledning til å vise kjærlighet, for andre å ri kjepphester.

Ikke få understreker at oppgjør med homohat krever et oppgjør med religionene. Spesielt for islam. Og for kristne. Det mangler ikke kritikk av amerikanske våpenlover.

Eller av hvite, middelaldrende menn som er kritiske til islam.

Av flere grunner går tankene til diktverket Orlando Furioso, første versjon utgitt i 1516. Karl den stores rasende ridder Roland ødelegger alt og alle på berserkergang gjennom Europa og Afrika.

Etter å ha mistet vettet av kjærlighetssorg til en hedensk prinsesse som har falt for en sarasener.

Han blir først reddet når ridderen Astolfo flyr til månen der som kjent alt som er tapt på jorden finnes. Han bringer med seg Rolands vett på en flaske og gir ham forstanden tilbake.

Resultatet var ikke bare at han kom seg ut av forelskelsen. Han kunne krige med fornyet energi mot en muslimsk invasjonsstyrke, noe Europa ikke var ukjent med verken på 800- eller 1500-tallet.

Raseri og massakrer er altså ikke noe nytt i historien.

Det har ikke manglet kandidater å la det gå ut over. Selv om man til tider sterkt kan savne sansen for proporsjoner, sammenhenger og hva som er reelle trusler.

La oss derfor håpe vi ikke må helt til månen for å finne fornuften når vi diskuterer hendelsene i Orlando - og reaksjonene på dem.

Inkludert bakgrunnen for at hundrevis av homofile piskes og/eller drepes hvert år i muslimske land. Uten at vi dermed oppfatter det store flertallet muslimer i Vesten som en invasjon.

For det er lett å fordreie perspektivet når man er forelsket i et ideal eller rasende mot en gruppe. Tunnelsyn trumfer forstanden. I frykt for å kaste bensin på bålet islamismen har tent, rettes kraftige søkelys mot gnistene i andre grupper.

I møte med det man ser som Svartedauden i kommentarfeltet, er det viktig å piske seg selv, eller i hvert fall dem som står såpass nær at det nesten blir selvkritikk.

Dermed synes noen det er viktig å understreke at bakgrunnen er akkurat som i Norge. Vi har ingen grunn til å slå oss på brystet. Også vi hadde dødsstraff for homofile, helt frem til 1842.

Ja, det er greit og opplysende å se dette i historisk perspektiv. Men det er også greit å sammenligne praksis. Ikke alt som ligner er likt.

Selv om lover speiler holdninger, er det ikke sikkert de speiler handlinger. For det er ikke slik at homofile ble henrettet i hopetall i Norge på 1800-tallet. Eller på 1700-tallet. Eller på 1600-tallet. For ikke å si 1500-tallet

Eller middelalderen. Selv om det hjalp at det ikke var dødstraff for homofili på den tiden.

Noe slikt ble ikke innført før i Christian Vs Norske lov fra 1687, fra perioden etter reformasjonen da man i misforstått iver lot seg inspirere av feil steder i Det gamle testamentet.

Sagt på en litt annen måte er antall henrettede for homofili i Norge null. Man kjenner ikke til et eneste tilfelle. Ingen.

Det fantes forbud mot homoseksuelle handlinger allerede i de første ned­skrevne lovene på 1100-tallet. Straffen var tap av formue eller lands­for­visning. Historikere kjenner likevel ikke til at noen ble straffet for dette i middelalderen. Etter reformasjonen i 1536 ble straffene skjerpet. 

Men altså ingen dødsstraff. Det var knapt noen rettssaker. Dette har for de fleste praktiske formål vært sovende paragrafer så langt tilbake i historien vi vet.

Vi snakker kun om to saker før 1842.

Den ene saken man kjenner, er fra Valdres i 1674. En offiser hadde brukt sin myndighet til å tvinge soldater under sin kommando til legemlig om­gjeng­else på «sodomie maner». Det ble holdt avhør, men offiseren hadde rømt til utlandet. Hans kone, som tilhørte adelseliten i Norge, fikk innvilget skils­misse, og saken ble raskt dysset ned. Det ble ingen rettssak.

En mer vanlig menn av folket klarte imidlertid ikke å rømme.

Den andre er fra Kragerø i 1693. Den tiltalte var sagdrengen Aron Åsulsen, som flere beskyldte for usømmelig tilnærminger og for å være skyldig i «dend sÿnd som icke burde nefnes».

Saken ble dermed etter beste evne dysset ned. Drengen fikk en nesten så mild straff som mulig, skulle det først være en straff. Uten at man en gang nevnte lovparagrafen om dødsdom.

Saken om Aron Åsulsen endte med at han ble pisket, kakstrøket, med 29 slag av bøddelen, brennmerket og forvist fra byen. Dommen viste ikke til noen lovparagraf. Aron var på en måte heldig som slapp dødsstraff. Hvorfor det? Det er to muligheter: den ene at er det ikke var mulig å bevise full­byr­det samleie, den andre at dommeren ønsket å skjule saken. Slik unn­gikk man oppstyret en offentlig henrettelse ville medføre.

Så er det en tredje mulighet: Det var ingen presedens i Norge for å henrette homofile, verken i middelalderen, under reformasjonen eller på veien mot pietismen.

Det betyr ikke at det samme gjaldt like lite i andre land, eller at slike lover er noe forbilde. I Sverige ble 20  henrettet i denne perioden.

Ja, homofile i Norge har vært uglesett og sjikanert og oppfattet som lovbrytere og sinnslidende. Dette har imidlertid ikke vært forbeholdt biskoper eller bedehus, det har vært allmenne oppfatninger, uavhengig av livssyn. Der jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var ordet homo et skjellsord forbeholdt gutter som brukte helgene til å lese bøker eller var for kristne.

Ekte mannfolk drakk og dro damer.

Mye av lovgivningen mot homofili i første halvdel av 1900-tallet (i Norge frem til 1972) stod i tradisjonen fra Richard von Krafft-Ebings verk Psychopatia Sexualis fra 1886, der han så "seksuelle perversjoner" i evolusjonært lys, som resultat av "degenerativ arv". Dette ble ført videre og forsterket på 1940-tallet av psykoanalytikeren Sandor Rado.

Så sent som i 1968 mente en rimelig mainstream psykiater som Charles Socarides at homofili var enda mer patologisk enn tidligere antatt, men kunne helbredes.  

Selv om vi i dag ikke tenker på denne måten, finnes det dessverre andre stemmer i land noen liker å sammenligne oss med.

Men skal vi snakke om forholdene for homofile i historien, er det mer enn noen bøtter Nefudørkener og Rub' al Khali mellom Norge (eller Israel) og land som Saudi Arabia, Iran og Jemen, for ikke å si ISIL.

Skulle man rase mot noen i dag, bør man altså se lenger enn tvitring og troll i kommentarfelt.

Vi burde alle ta del i Kirkens fastetid

Når Aksel Braanen Sterri forkynner at Vi burde alle ta del i ramadan, stiller han seg trygt i Dagbladets tradisjoner. Ikke for den gamle traveren å være mot kirken, men for kvinnelige prester.
I stedet er han mot islam, men for islamsk praksis.

Mens Braanen Sterri tidligere i år hevdet at Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen, er det vanskelig ikke å lese ham nå som at menneskehjernen har godt av religion, bare den er muslimsk.

Da er ramadan, muslimenes årlige fastemåned, i gang igjen. Å holde seg vekke fra både mat og drikke (inkludert kaffe og alkohol!) mellom soloppgang og soldnedgang, og avstå fra både sex og tobakk, i en solfylt juni-måned virker fremmed på de fleste nordmenn. Det er imidlertid mye sekulære eller kristne nordmenn kan lære av denne religiøse høytiden.

Det vi også kan lære, er at Braanen Sterri er ukjent med kristen tro og tradisjon, uten at det er en bombe. Og ikke bare fordi han skjærer all "religion" over én kam til en meningsløs generalisering.

Sagt på en annen måte ville han nølt noen smuler med å si at skribenter er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen.

Men enda mer fordi han som så mange i Dagbladets historie ikke kommer på at det kan finnes gode kristne tradisjoner. Research krever et minimum av kompetanse.

Den som vet det ikke er noe å finne, leter ikke.

Å tro at kristne kan lære faste av muslimer, er som å tro at brasilianere kan lære fotball av nordmenn.

I stedet for å se etter kristne fastetradisjoner, går han over bekken etter vann. Det eksotiske og fremmede frister alle som vil fremstå som åpne og nytenkende. Det velmente oppfattes som det veltenkte.

Samtidig er det ikke en dårlig verdi å glede andre ved å se etter noe de kan lære oss.   

Hele prosessen er ment å frigjøre konsentrasjon til åndelig fordyping og benyttes til å kvitte seg med tanker og disposisjoner som ikke er gode, som grådighet, sjalusi, utålmodighet og manglende selvbeherskelse.

Men så var det dette med research. 

Ramadan handler altså om ikke å spise eller drikke mellom soloppgang og soldnedgang (noe som i seg selv er en utfordring i Norden). Konsekvensen bør være opplagt. Lavt blodsukker hjelper ikke på tålmodighet og selvbeherskelse. Man stiller uopplagt og sliten på jobb.  Man spiser og drikker dess mer etter solnedgang, sukker frister mer enn ellers. 

I stedet for å hjelpe til å leve sunt, skal det mye til ikke å leve usunt. 

Har man diabetes, bør man avstå eller være svært forsiktig. Har man det ikke, kan man få det. Det finnes bedre slankekurer enn ramadan. 

Selv om det hjelper med disiplin, er det ikke tilfeldig at muslimske nettsteder fylles av råd. Braanen Sterri kan også lese seg opp på Dagbladet som av og til har nyttige artikler, som når diabetikere og andre manes til å være svært nøye med dietten i de 30 dagene ramadan varer. 

Det er nok heller ikke av veien at han leser seg opp på lovgivningen i mange musliske land. Ikke alle ser frem til ramadan med like stor begreistring. Hundrevis blir pisket hvert år for å bryte spise- og drikkeforbudet, blant annet i arabiske land og Iran.

Ikke alle opplever dette som åndelig fordypning og frigjøring.

Og så bør han lese seg opp på kristne fastetradisjoner. Både på hva de er, og hva de ikke er.

For det første kommer den kristne fasteetiden i kjølvannet av en tredagers fest, fastelaven og særlig i katolske land karneval, et ord som bygger på det latinske for ”farvel til kjøttet”.

For det andre varer fasten i 40 dager, fra askeonsdag til første påskedag. Siden det er 46 dager, forstår i hvert fall andre enn journalister at det er søndagsfri.

Siden søndag er helligdag, trenger vi ikke å faste den dagen.

For det tredje er kristen faste ikke å avholde seg fra all mat og drikke. Normalt handler den om å sette av tid og rom til å ransake seg selv i bønn og ettertanke, til å be om tilgivelse for ikke å ha levd som man burde overfor seg selv og sin neste. og til å gjøre godt mot andre.

Man kan også bruke anledningen til å ta seg fri fra Facebook eller fjernsyn, fra å blogge eller kjøre bil.

Dermed kan vi lese i Det gamle testamentet om kongen som ble så opprørt at han fastet hele natten. 

Derfor kan profeten Jesaja (58,5-7) understreke at faste ikke er å kle seg i sekk og aske. Den handler ikke om ytre fromhet, men å hjelpe andre, "sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus"

Det er ikke tilfeldig at det var fra denne delen av Jesaja (mer bestemt fra 61,1) Jesus siterte i hans første tale.

Kirkens Nødhjelp og andre kristne organisasjoner har dermed innsamlingsaksjoner hver fastetid. I 2016 samlet 40 000 bøssebærere inn 32 millioner kroner, selv om de muligens ikke ringte på hos Braanen Sterri.

For det fjerde er det slik at selv om faste er å avstå fra kjøtt og egg, kan man spise fisk og frukt, brød og grønnsaker, selv om det oppfordres til å spise mindre mat enn ellers. 

For det femte er fasten frivillig. Det er en selvpålagt disiplin.

For det sjette kan den nettopp derfor også gjøres hver uke. Hver fredag er fastedag i Den katolske kirken. Man avstår fra kjøtt og spiser i stedet fisk.

Braanen Sterri skildrer det godt når han sier at

Av egen erfaring vet jeg at det å faste, eller leve på svært lite, kan være svært frigjørende for tanken hvis du tar deg tid til å reflektere over erfaringene du gjør deg. Det å foreta et såpass radikalt brudd med den måten en lever på hver dag, gjør at en blir klar over hvor mye man tar for gitt. Det kan føre til at du blir mer takknemlig for det du har og for alt som fungerer og gi en forståelse av hvor mange luksusprodukter vi har gjort til naturlige deler av tilværelsen.

Også kristne har noe å lære av sin egen høytid. I likhet med sekulære nordmenn. Selv om Braanen Sterri nok ikke vil skrive at muslimske nordmenn kan lære av denne kristne høytiden.

Eller mane til at vi alle bør ta del i Kirkens fastetid.

---------------
Oppdatert 07062016 klokken 18:30: Da har Aksel Braanen Sterri rettet kommentaren sin og lagt inn notaen under.

MERK: I en tidligere versjon av artikkelen skrev jeg at kristne også kunne lære av muslimene. Kristne har allerede en fasteperiode. Om den er perfekt innredet, skal jeg ikke si for sikkert. Men de har nok mindre å lære enn oss ikke-religiøse. Jeg har derfor endret henvisningen til "sekulære og kristne" til ikke-religiøse.

Er Norge et kristent land?

Når Minerva slipper neste nummer 7. juni er temaet kirken og politikk og Gud og keiser og kristne verdier og sånn. Altså temaer der alle forholder seg nøytralt og uberørt av følelser. 

I den forbindelse ble en del muligens ikke helt tilfeldige personer stilt to spørsmål som skulle besvares på 900 tegn: 

I følge Norsk Monitor er det i Norge nå 39 prosent som ikke tror på Gud, mens 37 prosent gjør det:
1. Hva legger du i at et land er ”kristent”?
2. Hvordan passer denne betegnelsen på Norge i dag?

Siden jeg var blant de utvalgte og tidligere har hevdet relativt glef refsende at Norge ikke er et kristent land, ble det for kjedelig å dra samme konklusjon. Når jeg i farten leste "900 tegn" som "900 ord", ble første svar også noen hundre smuler for langt.

I hvert fall for media jeg selv har plagsomt lite kontroll over. 

Men der er du ikke nå. Dermed legges ut det første jeg sendte Minerva, lett ompusset for blogg, selv om også 900 ord er alt for kort og andpustent for et slik tema.

Norge - et kristent land?

Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.

Når vi kaller et land muslimsk, tenker vi ofte på tettheten av moskéer, forbud mot svinekjøtt og fredager som helligdag. Men når slutter landet å være muslimsk? Straks det er flere hinduister? 

 Når de bruker mer tid på cricket enn Koranen?

Eller sitter det i ryggmargen, med røtter som ikke så lett rives opp? Forstår vi muslimske grunnverdier bedre enn det forslitte kristne grunnverdier? Selv om Knut Arild Hareides ikke helt uten glimt i øyet forklarer at de er «verdiene som til en hver tid er KrFs politikk». 

For dette handler ikke bare om menneskeverd, nestekjærlighet og forvaltersansvar, men om et bredt spekter av ideer som fikk spesielt dype røtter og god vekst i et kristent jordsmonn.

Skandinavia på 1800-tallet var et mangfold av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag. Mye hadde en kristen motivasjon, ikke minst i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge. 

For Max Weber var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for vestens velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger tilbake. For vi forstår Europa dårlig om vi starter med opplysningstiden.

Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk og vendeplog, møller i hver landsby, briller, universiteter, laug, bedre verktøy, våpen, seilskip, handelshus og så videre. 

I følge en historisk analyse fra Universitetet i København var mye båret frem av munker som trolig ga 

videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet. 

I den forstand er avkristning ikke at andelen samboere vokser eller at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Den handler om troverdighet og bærekraft i byggende impulser. I Europa ble egne og andres ideer koblet på meningsfulle og motiverende måter, filtrert, forankret og videreutviklet i kristen tenkning. 

Hvor fundamental denne arven er, antydes når Pascal Bruckner i et intervju i Fri Tanke (se også Bård Larsens omtale av hans bok Botferdighetens Tyranni) svarer på hvorfor verken pluralisme eller kritisk tenkning fikk grobunn i Kina.

Kristendommen la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble oppfordret til selvransakelse, til selv å ta ansvar og vurdere egne synder. Frankrike har likevel en annen forståelse av sekularisering enn den anglo-saksiske. I tre århundrer kjempet vi mot en mektig og brutal kirke, og ateismen har en blodig fortid gjennom revolusjon og vold mot geistlighet og aristokrati. Men da de første muslimene ankom Frankrike, ble de av mange møtt av en tenkning om særbehandling, fordi de var en minoritetsreligion.

Å være kristen i denne forstand handler ikke om «omvendelse» eller «dogmer», men om premisser som er blitt kulturelle selvfølgeligheter. 

Så selvfølgelige at de i dag forsvares på tvers av mange livssyn. 

Så grunnleggende at de noen ganger høres ut som en spøk, eller det lyder sjåvinistisk å antyde at de har noe å gjøre med kristen tro og tanke. 

Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må søke å unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.

For vi snakker ikke om en nødvendig historisk utvikling, som en hegeliansk verdensånd. Det var ingen automatikk i fremveksten av en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. Eller i rettsstater der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende.

Eller fornuftsbaserte lover og en naturrett som også kan begrunne når en krig er rettferdig. 

Noe som fikk en så sentral muslimsk tenker som Ibn Rush til å kommentere på 1100-tallet at i kristne byer har de ikke tidløse lover (Sharia), men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid» (Remi Brague, The Legend of The Middle Ages (University of Chicago Press, 2009), side 123).

Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er heller ikke selvinnlysende - eller en skole som handler om mer enn å lære tekster utenat. 

Ikke alle kulturer dyrker kunst og musikk like intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Ikke alle omfavnet boktrykkerkunsten like ivrig, selv om det ikke manglet sensurorganer.

Eller ser tvangsekteskap og æresdrap på kvinner som lovstridige overgrep, som det var i Norge i høymiddelalderen.

Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet (Religion and rationality, Polity press 2002, side 149).

Han hevder at den rett og slett har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver.

Denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet et postmoderne rør.

Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT til FN, og at kirkene har et noe blandet rulleblad når det kommer til moderne rettigheter.

Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Tenkere fra Augustin til Aquinas, fra Roger til Francis Bacon, argumenterte dermed for at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Albertus Magnus understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra immanente lover. 

Naturfilosofi og naturvitenskap har mange røtter, men var stort sett forbeholdt spesielt interesserte før den europeiske syntesen der et rasjonelt prosjekt fikk bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.

For igjen å sitere Habermas har det vært mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet.

For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig (God and reason in the Middle Ages, Cambridge University press 2001, side 8-9).

Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i Westfalen, maktpolitikk, grusomheter, intoleranse og dårskap.

Heller ikke fremskrittstanken er en selvfølge. Den er tvert i mot unaturlig, en kulturell mutasjon knyttet til troen på reelle mål bak historien. Historien er lineær, den går ikke i ring eller handler om en forgangen gullalder. 

Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike stadier. 

Spørsmålet er hvor opptatt vi ville vært av fremskritt og forbedring uten denne type impulser.

Muligens er det enda mindre selvfølgelig å gå fra en skam-/æreskultur, til en skyld-/tilgivelseskultur. Vi kan vedgå feil, uten å tape ansikt. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse. 

Skriftestolen har gjort selvkritikk stuerent. At dette i noen politiske tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå egne feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig eller tilsier at det alltid er blitt fulgt. 

Når slutter et land å være kristent? 

Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon. 

Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.

Uten sammenligning

Selv om historieblader ikke like ivrig formidler myter om middelalderen, er fortsatt forvirringen stor.

Ikke minst gjelder dette arabisk vitenskap. En vanlig kortslutning er å tenke at alle som dyrket den var muslimer - og at disse gikk i bresjen for oversettelser til arabisk.

I stedet handler dette om at arabisk var lingua franca, altså fellesspråket i landene underlagt det muslimske kalifatet med sentre som Bagdad.

Fordelen var at man fikk stor utbredelse av å skrive på arabisk.

Ulempen var at muslimske arabere verken hadde behov for å lære seg andre språk eller fikk noen kraftige dytt i ryggen til dette i en kultur der Koranen var på det perfekte språket, det eneste man virkelig trengte å lære.

Dermed var de aller fleste som behersket både gresk og arabisk, kristne.

Ja, det stemmer som Illustrert Vitenskap Historie sier i seneste nummer at "Ibn Ishaq" oversatte svært mange av verkene til den greske medisineren Galenos til gammelsyrisk og arabisk.

Det hører med at han også behersket persisk, var lege og i tillegg oversatte mange filosofiske tekster som Platons Timaeus og Aristoteles Metafysikk.

I tillegg til å skrive 36 verker selv, hvorav 21 om medisin (derav en omfattende bok om øyet og optikk), oversatte han alt i alt 116 verker.

Så mange at det er uklart om noen har oversatt flere fra gresk.

Så produktiv at araberne kalte han for Oversetternes sjeik.

Derimot er det feil å kalle ham for "den lærde muslimen".

Ikke fordi Hunayn ibn Ishaq (808-837) ikke var uvanlig lærd, men fordi han ikke var muslim. Noe nettopp oversettelsesarbeidet burde gi mistanke om. Som så mange i denne delen av området araberne erobret på 600-tallet, var han assyrisk kristen.

Hvordan kan vi vite det? At en kristen sier det i dag er da mistenkelig opportunt? Med Europas mørke middelalder, er det ikke rart at man vil sole seg i den ærerike arven fra islam.

Noen har sikkert lyst til å gjøre sånt, men her er vi den uheldige situasjon for mytebyggere, at vi har kilder.

Som altså både viser at den europeiske middelalderen langt fra var så mørk som enkelte vil ha det til, og at Johannes Isaksen ikke bare var kristen i navnet.

Eller tilhørte et miljø der det lønte seg å være kristen.

Tvert i mot argumenterte han i et brev for "Hvordan oppdage den sanne religion?", med hvilken han avgjort ikke mente islam.

Og han gjorde det ikke i store kristne byer som Roma eller Konstantinopel, Han gjorde det i Bagdad.

Mye må forstås ut fra at kristne etter to hundre år med muslimsk styre ikke akkurat hadde puter under armene. De kunne ikke gifte seg med muslimer. De måtte bo i egne bydeler. I retten veide vitnesutsagn fra muslimer mer.

I motsetning til muslimer måtte de betale skatt. De må ta de tunge jobbene, også enkelte uriasposter i administrasjonen. De er annenrangs borgere - mange er slaver.

For Ibn Ishaq handlet den sanne religion like lite om behag som om befalinger eller blind tro.

Når Ibn Ishaq mente det var i samsvar med det beste av logikk og filosofi å være kristen, er det ikke rart at han ivret etter å oversette det beste av logikk og filosofi til arabisk.

Argumentene hans handlet dermed verken om autoritet eller subjektivitet. Han var ikke mindre nådig mot denslags enn moderne religionskritikk. Som man stadig oppdager ikke er så moderne når man leser tekster fra antikken og middelalderen.

Litt forkortet understreker han at

Sannelig, hvis noen sier at hans tro er kommet fra hans forfedre, eller fra en bok, eller fra en profet som har gjort mirakler, eller fra personlige oppfatninger bekreftet av hans religion, da vil tilhengere av religionene som er uenige med ham kunne si noe lignende.

Aksepterer man denne type argumentasjon, kan man støtte hvilken som helst religion. Aksepterer man den ikke, bør man heller ikke akseptere den for sin egen religion.

I en muslimsk by på 800-tallet var det viktig for Ibn Ishaq å forstå hvorfor så mange velger å tro noe som er usant.

Hans seks grunner kan likevel brukes i mer enn Bagdad og brev.

Den første er å bli tvunget, mot sin vilje. 

Den andre er at det gir en fordel. Håpet om å unnslippe prøvelser og undertrykkelse kan drive mange til å bytte tro. I Bagdad er det liten tvil om hva han tenkte på.

Den tredje grunnen er at man ønsker makt fremfor ydmykhet, ære fremfor mindreverdighet, styrke fremfor svakhet.

Den fjerde er at onde og bedragerske som taler usant, kan narre og overvelde andre.

Den femte grunnen er ved å utnytte andres uvitenhet og analfabetisme.

Den sjette er familiebånd og vennskap som gjør at man aksepterer en tro for ikke å bryte med venner og familie.

Hva ser så Ibn Ishaq som gode grunner til å holde en religion for sann?

Den første er at man opplever mirakler som mennesker ikke er i stand til å utføre av seg selv.

Fra Ibn Ishaqs oversettelse av Isagoge, en lærebok i logikk.

Den andre er tydelig evidens - induktive bevis. Muligens tenkte han på vitnesbyrd og overleveringer fra folk han stolte på, som i en rettsak.

Den tredje er bevis som forplikter til å godta en konklusjon. Antagelig hadde han i bakhodet deduktive gudsargumenter i hellenistisk filosofi.

Den fjerde er når konklusjonen følger logisk av utgangspunktet og har sitt opphav i valide argumenter. Her kobler han nok flere av punktene over.

Hvilken religion passer så dette best med? 

For å finne ut av dette, ber Ibn Ishaq oss observere hvilke påståtte sannheter som aksepteres av hvilke grunner. Dem som gjør at man velger noe usant, eller dem som gjør at man velger noe sant?

I Bagdad på 800-tallet mente han at én religion skilte seg ut.

For det første (som vi forstår var Ibn Ishaq glad i punkter) er den sanne religion ikke akseptert på grunn av makt. Tvert i mot har herskere forbudt og bekjempet den med tortur og grusomme henrettelser. Men den sanne religion har beseiret alle herskere og ikke latt seg rokke.

For det andre lover ikke den sanne religion overflod og behag, befrielse fra anstrengelser og vanskeligheter. Tvert i mot har den kalt så mye til det motsatte, at mange tilhengere er foraktet.

For det tredje lover den ikke en vei fra lav til høy aktelse, eller fra ydmykhet til maktposisjon. Tvert i mot krever den ydmykhet. Den er likevel blitt akseptert så mye at man vil gå i døden for den.

For det fjerde er ikke den sanne religion overlevert av onde eller dem med talen i sin makt. Tvert i mot kommer den fra de uvitende og lite taleføre, og fra fiskere ("like tause og lite taleføre som fisk").

En utgave av Ibn Ishaqs oversettelse av Galenos' bok om øyet

For det femte har de som har tatt i mot den sanne religion verken vært uvitende eller dumme, gjenomsnittlige eller barbariske. De har oftere vært logikere og filosofer enn for noen annen retning - granskere og lærde som overgår alle andre i visdom.  

For det sjette har det ikke vært slik at den som tok i mot den sanne religionen straks ble akseptert av dem de elsket.  Tvert i mot har mange skilt lag med familie og venner.

Noe som ikke er mindre imponerende når man ser alt det umulige apostlene fortalte om denne religionen.

Ibn Ishaq mente seg lærd og erfaren nok til å si at ingen religion kunne sammenlignes.

Ingen medisin mot mytene

Ikke bare bilder kan si mer enn tusen ord. Denne korte tegnefilmen lagt ut av Det medisinske fakultetet ved UiO formidler fagstoff på en elegant måte (i samme sjanger som disse enda mer elegante C.S. Lewis-snuttene).



Men så var det altså dette med Mørkets makt. Den mer enn lettere festlige illustrasjonen under både bekrefter mytene om mørkets kamp mot opplysningen, kirkens mot kunnskapen, og forsterker dem.

Og det er aldri tvil om hvilken myte som har størst makt.

Dermed vet medisinstudenter og andre interesserte at mens man før forklarte ting i naturen med gudenes spill, og kirken hevdet at jorden var flat, klarte vågale vitenskapsmenn å frigjøre seg fra fortidens myter og makt.

Mens den reelle utfordringen ikke var teologi, men teori. Nei, naturfilosofer som legenvitenskapens far Hippokrates forklarte ikke sykdom eller naturfenomener overnaturlig. I stedet slet de med teorien om at sykdom skyldtes ubalanse i kroppsvæskene og at årelating måtte til for å gjenopprette balansen,

Men det er også annet som gjør at videoen sliter litt med balansen.

Skal vi stole på kommentarene til videoen, refererer de ansvarlige på UiO til studier av eneggede tvillinger (som antagelig ikke heter Lucky Lyle og Troubled Tim). Men linken som de formidler om forsøk på dette, handler ikke om eneggede tvillinger.

Budskapet om epigenetikk stemmer nok likevel. Det innebærer at erfaringer som mengden varme og omsorg påvirker hvilke gener som er slått av og på og dermed hvordan vi oppfører oss.

Får jeg mye omsorg, gir jeg mye omsorg. Spesielt om jeg er en rotte.

Det hele kan tolkes svært så deterministisk. Genene styrer, enten via arv eller miljø.

Men heldigvis formidles det som at det er våre valg som påvirker våre gener. Jeg kan dermed et stykke på vei endre holdninger og adferd.

Jeg kan skape meg selv, ved gode valg, spesielt om jeg har noen smuler fri vilje.

Noe som samsvarer med den klassiske etikkens vekt på dyd og disiplin, slik bl.a. C.S. Lewis beskriver den, inspirert av tenkere fra antikken og middelalderen, og egen empiri.

Jeg kan utvikle min adferd og mine preferanser. Velger jeg å gjøre gode ting mot noen jeg ikke liker så godt, kan jeg begynne å like dem mer. Velger jeg å gå mer på tur, kan jeg like bedre å gå på tur.

Velger jeg i stedet å bruke tid på Youtube, er alt håp ute.

Mørkets makt

Noen myter er vanskeligere å vende enn andre. En av disse er at opplysningstiden først og fremst handler om å skape lys. Realiteten er motsatt. Mye handler om å skape mørke.

Dess mørkere man maler fortiden, dess lysere blir opplysningstiden.

I folkeopplysningen er det gjennomgående å fremkalle bilder av et mørkt kontinent, bare opplyst av kjetterbålene. Menn i presteklær tramper på alle andre tilløp til lys som likevel vokser seg sterkere, nærmest i trass. 

De slår ut i full flamme og driver mørkemaktene bort.

BBC-serien Opplysningstidas helter, som for tiden går på NRK, er et skoleeksempel på svartmaling.

Opplysningstida på 1700-talet var ein føresetnad for det samfunnet vi har i dag. Europa var prega av overtru og religion då enkelte tenkjarar meinte at det var betre å møte verda med fornuft og nysgjerrigheit. Ideane om fridom, likskap og framveksten av vitskapane rydda vegen for den industrielle og politiske revolusjonen som snart skulle endre Europa og Amerika.

Før opplysningstiden lå altså Europa i mørke. Kunnskap og vitenskap var kneblet av overtro og religion. Heldigvis satset noen få modige menn på fornuft og nysgjerrighet. Takket være dem fikk vi et samfunn som bygger på teknologi fremfor teologi, vitenskap og frihet fremfor tro og autoriteter. 

Krigsmetaforene sitter løst i undertekstene: «Ein hadde erklært krig mot makta til kyrkja og teke i bruk ny teknologi for å betre kvardagen til folk flest». 

Kirken er ikke annet enn «motstanderen». Det er likevel uklart om BBC ville sagt «Satan» om programmet hadde vært på hebraisk, selv om ordet på det språket betyr nettopp «motstander».

Uansett er tegningen klar. Og den er ikke i farger eller gråtoner. 

Første episode forkynner at Kirkens makt ble brutt på 1700-tallet. Selveste Isaac Newton (1642–1726) ga oss vitenskapen. I stedet for å forklare alt med Gud, var det nå naturlovene som gjaldt.

Den modige Denis Diderot (1713–1784) ble fengslet i tre måneder for å mene at kunnskap "kom fra sanseerfaringer", og måtte late som han støttet teologene i sitt store leksikon. 

Billedstormeren Erasmus Darwin (1731–1802), bestefaren til Charles, fant fossiler og bergarter som viste at jorden var millioner av år, og avslørte at Kirken hadde tatt grundig feil.

Igjen må man gni seg i øynene. Å fremstille Newton som den som ga oss vitenskapen – og det i skarp strid med Kirkens prosjekt – er så i strid med forskning, at det bør forskes på.

Å legge opp til at Kirken før opplysningstiden avviste teknologi eller sanseerfaringer, er ikke bedre.

I stedet for å skape opplysning, bidrar man med fordummelse. Mørklegging er sjelden opplysende. Mange vil lese dette som en kamp mellom en reaksjonær og teknologifiendtlig kirke som bygger på autoriteter og åpenbaringer, mot en filosof som bygger på fornuft og fremskrittstro.

I stedet handlet debatten om rasjonalisme (som hos Descartes med hans jakt etter "sikker kunnskap") mot empirisme, om logikk og iboende kunnskap, mot erfaringer. Ved siden av klar polemikk mot autoriteter.

Og den dreide seg i liten grad om livssyn, selv om en god del var et oppgjør med Aristoteles og thomisme.

I England forsvarte den kristne opplysningsfilosofen John Locke (1632–1704) empirisimen og påvirket de franske aktørene. Diderot ble da heller ikke fengslet i tre måneder for å hevde at kunnskap kom fra sansene, men for et politisk forfatterskap som ble oppfattet som undergravende.

Hvor kommer tunnelsynet fra? Handler det om mer enn at noen som er eksperter på én tidsperiode liker å løfte den frem som svært avgjørende, eller har for begrenset kunnskap om andre perioder? Ligger det politiske eller livssynsmessige forestillinger bak? Fordommer?

Skal man si at Newton oppfant moderne vitenskap, må man ikke bare hoppe over samtidige som Hooke og Leibnitz, eller forgjengere som Descartes og Galilei, for ikke å si Francis Bacon.

Man må skrive ut av historien store navn som Buridan og Oresme på 1300-tallet, Albertus Magnus og Roger Bacon på 1200-tallet. For ikke å si muslimer som ibn al-Haytham på 900-tallet og kristne som Philoponus på 500-tallet.

Og den greske tradisjonen tilbake til Aristoteles.

Uten å overdrive hvor mye disse eller Newton drev moderne vitenskap. Det er tvilsomt om vi kan snakke om noe sånt før et godt stykke ut på 1800-tallet.

Som et resultat av et langt gruppearbeid også før og etter Newton.

Vel så ille er det at man glemmer universitetshistorien tilbake til 1000-tallet, støttet av en kirke som ikke oppfattet Bibelen som lærebok i naturvitenskap eller miskjente fornuften. I stedet la man så mye vekt på logikk at det til tider nærmet seg parodien.

Og på å styrke egen rolle og autoritet.

Heller ikke teknologiutviklingen til beste for folk flest startet med en frigjøring fra Kirken på 1700-tallet. I Europa skjøt den fart langt på vei takket være mentalitetsendringen og forbildene klostre og universiteter skapte i middelalderen.

Et eksempel er en illustrasjon i 800-tallets karolingiske håndskrift Utrecht-psalteret. Som omtalt i Den teknologiske Jesus fremstiller den Salme 64 om forskjellen på «de rettferdige» og «banden av voldsmenn», «hopen av dem som gjør urett».

Begge sidene bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen sliper spydet manuelt, de rettferdige bruker roterende slipestein.

Idealet er altså at rettferdige og rettenkende bruker teknologi for å forenkle arbeidet. Dette er ikke et brudd, men står i en solid sammenheng med det kristne gudsbildet. I middelalderen så man ikke på Gud som en trollmann som opptrer etter innfallsmetoden, men som en rasjonell arkitekt som skaper universet med logikk og linjal.

Siden man trodde på en rasjonell Gud som hadde lagt lover inn i naturen, understreket tenkere som Albertus Magnus at skaperverket normalt må forstås fra disse.

Det er ikke uten grunn at en ateist som Jürgen Habermas ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. Eller at vitenskapshistorikeren Edward Grant mener opplysningstiden knapt lar seg forestille uten middelalderens syn på fornuften som avgjørende viktig.

Alt dette er linjer og røtter som dessverre ikke er like tydelige i alle kulturer eller religioner.

John Locke stod kort sagt i en tradisjon som fremmer mer enn mørke og maktpolitikk.

Det betyr ikke at alle i spydspissen på 1700-tallet var kristne eller protestanter. Som flere andre deister så Erasmus Darwin på religion som en psykisk lidelse. Men det betyr heller ikke at kristne eller Kirken i alle land avviste hans teorier om at fossiler kom fra katastrofer for mange millioner år siden. Tvert i mot var en rekke kristne svært sentrale i å studere fossiler og utvikle nye geologiske modeller, som sakseren Albertus på 1300-tallet og den katolske konvertitten Steno tre hundre år senere.

Det er ingen grunn til å late som om opplysningstiden ikke førte til viktige reformer og skapte eller styrket gode idealer. Eller underslå brutale og bakstreverske kirkelige stemmer i mange land, spesielt i Frankrike.

Men det finnes også andre stemmer, og ikke bare i periferien.

Flere paver var begeistret for forskning og forskere, til og med kvinnelige sådanne. Benedikt XIV (1675–1758) støttet som kardinal Laura Maria Caterina Bassi (1711–1778) så iherdig at hun ble professor i anatomi bare 21 år gammel. Og året etter medlem av det italienske vitenskapsinstituttet - og deretter leder.

I noen land var prester blant dem som mest aktivt fremmet opplysning og frihetsidealer. Ett av disse landene var vårt eget, noe NRK pussig nok ikke oversvømmer oss med serier om.

Peder Hertzberg (1728-1802) i Hordaland fikk fra barndommen innføring i legekunst og botanikk av sin ikke helt uopplyste prestefar, og studerte naturvitenskap og medisin. Han og andre presters innsats for å innføre poteten i Norge, er bakgrunnen for begrepet potetprest.

Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) i Østfold kjempet for et norsk universitet og ønsket et «harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder».

Peter Hount (1769-1815) gikk i 1790-årene sterkt inn for borgerlig og religiøs frihet. Han nølte ikke med å forkynne opplysningsteologi fra prekestolen og giftet seg inn den like radikale prestefamilen Jersin. Hount jobbet iherdig for allmenn opplysning og fikk gjennomført reformer av fattigstell og skole.

For å nevne noen få.

En god presentasjon av opplysningstiden bør legge vekt på mangfold og ikke viske bort linjer. Det gir ikke toppkarakter å late som om Kirken alltid og overalt omfavnet forskning eller frihetsidealer.

Men det gir stryk å tegne et motsatt mørkebilde.

Bibel og busser

Bibelselskapets busskampanje har skapt reaksjoner de seneste ukene. Ikke fordi den truer russebussene, men fordi den setter en noe mer uvant og til dels motsatt farge på det offentlige rom.

Mange kristne ser det som positivt med godt synlige bibelvers, mens Human-Etisk Forbund viser til manglende tradisjon for å markedsføre livssyn på denne måten i Norge.

– Vi har ikke tradisjon for å bruke reklame for å misjonere og påvirke folk til livssyn i Norge. Dette har ikke noe i det offentlige rom å gjøre, sier HEFs generalsekretær Kristin Mile om Bibelselskapets busskampanje de neste to ukene.

Nå er ikke kampen mellom dem som holder seg til Skriften og til tradisjonen ny her til lands. Det er heller ikke noe nytt at det finnes dem som mener at bibelvers må spres, men av noen tødler andre grunner enn Bibelselskapets.

For synet på Bibelen varierer fra det lyseste lyse til det mørkeste mørke. For noen er Bibelen Guds ord fra første til siste vers, for andre er det djevelens.

Spesielt for enkelte som ikke kan tenke seg noe slikt vesen.

Dermed har også Hedningesamfunnet gått i bresjen for en kampanje. Selv om den ikke er på busser, gir nok Facebook minst like god spredning, enten vi snakker om krigerske vers i Det gamle testamentet og Johannes Åpenbaring, eller at kvinner bør tie i forsamlingen.

Blant det man forsøker å vise både i det mer enn lettere skadefro forslaget under og den senere kampanjen, er at NT ikke er noe bedre enn GT, og at Jesus er en heller gammeltestamentlig gubbe.

Den nederste av disse versene har jeg tatt opp på Dekodet tidligere. Kort oppsummert snakker ikke Jesus om at hans etterfølgere skal slå om seg med sverd, men at det koster så mye å følge Jesus at man blir utsatt for andres sverd.

Enten det måtte være fra datidens romere eller fra familien fordi man setter Jesus høyere enn keiseren eller foreldrene. Dette er ingen krav til kristne om å bære sverd, men en realistisk beskrivelse av hva kristne mange steder fortsatt risikerer.

Altså ingen anbefaling fra Jesus, men en advarsel slik det fremgår av Matteus 10,17-22.

For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.

Med andre ord flott at Bibelselskapet holder ut.

Hva så med det første verset på bildet over? Underslår de kristne sannheten? Forteller Det nye testamentet at kristne bør følge lovene i Det gamle?

I Matteus 5,17 står det jo tydelig at

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.

Disse "mange protestanter" som mener noe annet, må altså være bra hyklerske. Godt vi har noen fra Hedningesamfunnet som kan sette dem på plass!

Eller ikke. For tenker man seg om, bør det gå opp noen lys for flere. Og ikke bare at dette bekrefter tidligere empiri for at andre enn Hedningesamfunnet bør bestemme hvordan kristne skal tolke Bibelen.

Eller at sinnaateisme ofte bygger på sviktende kunnskap.

For det første ville det være underlig om dette var så opplagt når ingen kristne grupper driver med omskjæring eller forbyr svinekjøtt. 

For det andre ville en rask sjekk avslørt at det ikke bare er "mange protestanter" som avviser at den gammeltestamentlige staten Israels lover og renhetsforskrifter skal gjelde for kristne. Vi ser det samme i spekteret fra katolikkene med paven i spissen, til de østlige ortodokse kirkene.

Og ikke som et moderne påfunn, påtvunget av reformasjon eller opplysningstid. Dette har vært sentralt for kristne fra første stund, slik det tydelig fremgår av Det nye testamentet. Hadde kristne oppfattet det Jesus sa som en grunnleggende motsetning til Paulus, hadde de sensurert og omskrevet tekstene i Det nye testamentet like ivrig som Bart Ehrman noen ganger legger opp til.

I stedet begynte altså aldri kristne med omskjæring. Eller med å ofre i templer, feire sabbat eller følge andre regler og ritualer fra Det gamle testamentet.

Men hvordan kunne man gjøre det? Fulgte ikke en gang de første kristne Jesus?

Tvert i mot var dette fordi de fulgte Jesus. For selv om Jesus ikke sier i dette verset at "loven og profetene" skal oppheves, sier han svært tydelg at han er kommet for å oppfylle dem. 

Noe som kort sagt innebærer å innfri kravene som ligger bak den gammeltestamentlige loven. Slik at verken kristne eller andre trenger å gjøre det for å få evig liv.

Paulus forklarer dette med at vi som før var hedninger (altså ikke var jøder og omskårne), nå har fått samme adgang som jødene til Guds rike, takket være Jesus. Dermed kan Paulus understreke i Efeserbrevet 2,14-15 at

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter.

Når Jesus snakker videre i Bergprekenen (altså Matteus 5-7) er dette rettet til datidens jøder, ikke til oss i dag. Han understreker både at lovens krav gjelder til "himmel og jord forgår" og at de er helt umulige å oppfylle.

Det blir enda tydeligere når han viser til hva de egentlig handler om, til intensjonen bak loven, der det å slå ihjel handler om mer enn å drepe noen, selv det å bli sint på andre er å bryte budet (Matt 5,22). Tilsvarende er det å  "bryte ekteskapet" mer enn å være utro, det holder at jeg "ser på en kvinne for å begjære henne" (5,28). 

Det er til og med slik at "Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket" (Matt 5,20).

Generelt sett tilhører Bergprekenen og en del annet av Jesu forkynnelse den sjangeren som kalles for hyperbol. Nei, dette er ikke moderne matematikk, men en ganske vanlig semittisk uttrykksform 

og ikke ukjent retorisk grep i mange kulturer.

Mer presist handler det om å sette ting på spissen, om å overdrive bevisst.

Meningen er ikke at alt skal tas bokstavelig, men å understreke poenger og gjøre dem lettere å huske. Tar man dette bokstavelig (som når Jesus i 5,29 sier at "Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg!", et annet vers Hedningesamfunnet er glad i), har man kort sagt misforstått poenget. Da gjør bokstaven fort død, bokstavelig talt.

Dette handler ikke om å få flest mulig til å rive ut øyne, men å få flest mulig til å se bedre hvordan vi bør leve.

For Paulus og andre kristne var konklusjonen klar. Det som var umulig for oss å gjøre, gjorde Jesus for oss. Det å være kristen var dermed ikke å gjøre det umulige - å oppfylle alle lovens krav - men å ha tillit til at Jesus har gjort dette for oss.

Slik han sa han var kommet for å gjøre.

Dette er det sentrale poenget i kristen tro og har vært det fra starten. Evangeliet - "det gode budskap" om  Guds kjærlighet og frelsesvilje, må forstås i lys av Guds krav til oss, Loven. Mens den krever gjerninger, er evangeliet gratis, Guds nåde, uavhengig av gjerninger.

Det overrasker dermed stadig at mange ikke har fått med seg dette, tross all religions- og livssynsundervisning i norsk skole. Enten man er med i Hedningesamfunnet eller ikke.

Kristen tro er ikke å følge en masse lover og krav, men å være satt fri fra dem - ”til frihet har Kristus frigjort oss” som Paulus sier det i Galaterbrevet 5,1.

Paulus følger opp i en heller grundig gjennomgang i Romerbrevet der han i kapittel 8,1 konkluderer med at "Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud".

Vi ser samme ordbruk i fortellingen der Jesus møter den rike unge mannen som han krevde skulle gi alt til de fattige for å bli frelst. I Lukas 18,24-27 leser vi at

Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»

Det betyr ikke at lover eller forskrifter eller veldedighet generelt ikke gjelder for kristne, eller at vi bare kan vifte vekk de ti bud (som vi kan finne i NT, i motsetning til andre lover og forskrifter fra GT).

Nei, vi skal følge landets lover og gjøre gode ting. Men målet og motivasjonen er en annen.

Vi vil aldri klare å leve fullkomment rett, i tanker, ord og gjerninger hvert sekund, hver dag, hver uke, hele året. Dermed er det gode budskapet at vi verken skal eller kan gjøre så mye godt at Gud blir til de grader takknemlig og imponert, at han tar i mot oss med åpne armer. Vi skal tvert i mot gjøre godt, fordi vi er takknemlige for hva Gud gjorde for oss, gjennom Jesus. 

Vi skal ikke gjøre godt for å bli frelst, men fordi vi er frelst. Noe som er mulig fordi Jesus har oppfylt loven.

Kritikerkorpset og andre musikanter

Jeg ble for noen uker siden oppringt av Vårt Land og spurt om hva jeg synes om det Minerva-journalist og forfatter Lars Akerhaug i en kronikk betegnet som «en understrøm av kristent muslimhat som sjelden kommer til uttrykk i den kristne dagspressen».

Ikke overraskende svarte jeg ganske mye om dette, langt mer enn det var mulig å få på trykk selv i lørdagens lange oppslag om Kritikerkorpset.

Kristne med piggene ute

– «Islam-kritikk», hva er det for noe? 

Bjørn Are Davidsen kaller seg «kristen skeptiker» og driver bloggen Dekodet. Der driver han «myteknusing» om kristendom og middelalder, men også om «ting vi tror om islam». Davidsen mener også islamkritikere langt på vei er en myte. Han trekker fram Hege Storhaug. 

– Jeg forstår mye av den saklige kritikken av henne, men problemet er måten hun og andre som kritiserer islam møtes. Man møter ikke kritikken lyttende og interessert. Isteden tar man raskt avstand og setter kritikerne i bås. 

Davidsen savner en grundigere og mer analytisk tilnærming uten fiendebilder eller ideer om at «alt er likt» i ulike religioner. 

– Hovedstrømmen i muslimske kulturer har vist svært uheldige og lite reformvillige holdninger på mange områder, fra rettsvesen til kvinnesyn. Når Europa har hatt en bedre historie og større endringsvilje, har noe av årsaken også ligget i ressurser i kristen tro og tanke. Dette må jeg og andre kunne ta opp uten at det betyr at vi hater muslimer. 

Davidsen mener mange kristne «reagerer med piggene ute» når islam ikke møter samme kritikk som kristne har fått. 

– Kristne har i lang tid opplevd at de er blitt hardt presset i spørsmål om likestilling, homofile og vitenskap. Så kommer det en religion som har strømninger som er langt mer problematiske og voldelige, men som man opplever at ikke møter samme press eller kritikk. Det ser noen kristne som urettferdig. De blir irriterte, og temperaturen daler ikke hvis de får kjeft for å kritisere deler av islam. Så danner man seg konspirasjoner, og noen tenker at alt koker ned til kristendomshat, sier Davidsen.

Nå tenker også Davidsen at dette er et følsomt område med mange fallgruber. Det er lett å plasseres i bås eller bli "guilty by association". Sies ikke ting tydelig nok, er man et google-søk unna stempelet islamofob eller muslimhater, særlig om ting leses fort og litt ut av sammenhengen.

Dermed stusset jeg selv i starten. På nettet kunne det virke som om Vårt Land ikke hadde skilt godt nok mellom dem som kommenterte fenomenet og understrømmen av "islamkritikere".

Dermed var jeg selv blant kristne med piggene ute i et par mail til avisen.

Heldigvis var dette ikke til å misforstå i papirutgaven da jeg fikk se den i dag.

Innslaget med meg var også kortere og mer to the point enn på nettet. 

Det ble ikke dårligere av at den mer enn lettere uforståelige passusen "Davidsen mener også islamkritikere langt på vei er en myte" var fjernet. Kanskje hjelper det at jeg har bedt om at det rettest til at «islamkritikere som et meningsfullt felles begrep langt på vei er en myte».

Noe som matcher at oppslaget nederst på første side understreker at "Der slutter likheten". 

Litt enkelt har vi i hvert fall fem grupper mer eller mindre islamkritikere.

1. De som er innvandringsmotstandere fordi de er redde for eller hater muslimer ("islamofobe").
2. De som knapt er opptatt av annet enn å kritisere islam/muslimer, selv om de kan være nøye med å skille mellom muslimer og islam og ikke alltid er innvandringskritikere ("Monomane Islamkritikere" med stor M og I).
3. De som er kritiske til deler av islamsk tro og tenkning, uten at "islamkritikk" tar stor plass i livet deres (analytisk eller ideologisk kritikk)
4. De som er kritiske til deler av muslimsk praksis, uten at "islamkritikk" tar stor plass i livet deres (etisk og politisk kritikk)
5. Kritikere av noen typer innvandring av ulike økonomiske og sosiale grunner (utfordringer for velferdsstaten, arbeidsledigheten, tillitssamfunnet++) 

Av disse henger nok 1 og 2 bedre sammen enn noen annen kobling, selv om det er forskjeller. 

Tilsvarende kan det være fordummende ikke å skjelne såpass mellom gruppene, at 1 slås i hartkorn med 5, eller 2 med 3. Stefan Gustavsson er en klar 3 og kan ikke plasseres i samme kategorier (1 og 2) der de fire andre i «kritikerkorpset» i stor grad befinner seg 

Hvorfor er så Gustavsson trukket frem i det hele tatt? Muligens kan noe forklares med at Skartveit omtaler Lewis, Schaeffer og Gustavsson som hans helter.

I tillegg til forfatteren bak Drømmen om Narnia, nevner Skartveit flere i den konservative internasjonale misjonsbevegelsen som sine helter. Den nå avdøde amerikaneren Francis Schaeffer, er den ene. Den andre er svenske Stefan Gustavsson.

Dermed er det fort gjort å tenke at heltestatusen skyldes at disse tre er islamkritikere på linje med ham selv. 

Mens man altså kan være forbilde på mange slags måter. 

Sagt på en annen måte kommer Islamkritiker svært langt ned på forslaglisten til biografititler for Stefan Gustavsson, for ikke å si C.S. Lewis eller Francis Schaeffer.

Siden jeg innledet med at jeg sa ganske mye til Vårt Land, er det sikkert noen som har interesse av at jeg avslutter med noe av det som ikke kom med. 

Forslaget jeg mailet etter første sitatsjekk (inkludert ett OBS i parentes) var som følger.

– «Islam-kritikk», hva er det for noe?

Bjørn Are Davidsen kaller seg «kristen skeptiker» og driver bloggen Dekodet. Der driver han «myteknusing» om kristendom og historie, men har også engasjert seg i å knuse myter om «ting vi tror om islam», spesielt middelalderhistorien.

Davidsen mener «islamkritikere» fort får et i overkant negativt stempel, og trekker fram Hege Storhaug som eksempel selv om han forstår mye av den saklige kritikken av henne, både når det gjelder tendensen til svart-hvitt-tenkning, faktafeil og mørkebildet av den europeiske middelalderen.

– Men måten islamkritikk møtes er et problem. jeg synes nok flere i den offentlige debatten kunne vært mer lyttende og interessert fremfor å fremheve feilene. I stedet er tendensen at man tar raskt avstand og setter kritikkerne i bås.

Davidsen savner en «mer grundig analytisk tilnærming» uten fiendebilder eller ideer om at «alt er likt» i ulike religioner. (OBS: Her hadde jeg mange eksempler, fra rettsvesen til kvinnesyn og politikk, når dette ikke er nevnt – fremstår dette bare som mer synsing og overskrifter)

– Hovedstrømmene i muslimske kulturer har vist svært uheldige og lite reformvillige holdninger på mange områder, fra rettsvesen til kvinnesyn. Og når Europa langt på vei har hatt en bedre historie og større endringsvilje, mener jeg noe av årsaken også har ligget i ressurser i kristen tro og tanke. Dette må jeg og andre kunne ta opp uten at det betyr at vi hater muslimer eller noe sånt stemplende.

Davidsen mener mange kristne «reagerer med piggene ute» når islam slipper unna den kritikken kristne har fått.

– Kristne har i lang tid opplevd at de er blitt hardt presset i spørsmål om likestilling, homofile og vitenskap, og selv om langt fra all kritikken har vært like saklig eller faktabasert, er en del av den forståelig nok pensum i norsk skole. Så kommer det en religion som har strømninger som er langt mer konservative og voldelige, men som man opplever ikke møter samme press eller kritikk. Det kan noen kristne se som urettferdig og bli irritert over. Temperaturen daler ikke hvis man kritiserer noe i deler av islam selv, og får mye kjeft. Og så danner man seg konspirasjoner, og noen tenker at alt koker ned til kristendomshat. Slik blir diskusjonen noen ganger dessverre veldig tilspisset, mener Davidsen.

Dermed kan nok noen reagere om det ikke kommer et oppslag som spør om det er en «understrøm av muslimsk jødehat som sjelden kommer til uttrykk i dagspressen?». Eller om det finnes en «understrøm av sekulært kristenhat som sjelden kommer til uttrykk i dagspressen?».

Selv om ikke alt er like sikre klikkvinnere.