Kritikerkorpset og andre musikanter

Jeg ble for noen uker siden oppringt av Vårt Land og spurt om hva jeg synes om det Minerva-journalist og forfatter Lars Akerhaug i en kronikk betegnet som «en understrøm av kristent muslimhat som sjelden kommer til uttrykk i den kristne dagspressen».

Ikke overraskende svarte jeg ganske mye om dette, langt mer enn det var mulig å få på trykk selv i lørdagens lange oppslag om Kritikerkorpset.

Kristne med piggene ute

– «Islam-kritikk», hva er det for noe? 

Bjørn Are Davidsen kaller seg «kristen skeptiker» og driver bloggen Dekodet. Der driver han «myteknusing» om kristendom og middelalder, men også om «ting vi tror om islam». Davidsen mener også islamkritikere langt på vei er en myte. Han trekker fram Hege Storhaug. 

– Jeg forstår mye av den saklige kritikken av henne, men problemet er måten hun og andre som kritiserer islam møtes. Man møter ikke kritikken lyttende og interessert. Isteden tar man raskt avstand og setter kritikerne i bås. 

Davidsen savner en grundigere og mer analytisk tilnærming uten fiendebilder eller ideer om at «alt er likt» i ulike religioner. 

– Hovedstrømmen i muslimske kulturer har vist svært uheldige og lite reformvillige holdninger på mange områder, fra rettsvesen til kvinnesyn. Når Europa har hatt en bedre historie og større endringsvilje, har noe av årsaken også ligget i ressurser i kristen tro og tanke. Dette må jeg og andre kunne ta opp uten at det betyr at vi hater muslimer. 

Davidsen mener mange kristne «reagerer med piggene ute» når islam ikke møter samme kritikk som kristne har fått. 

– Kristne har i lang tid opplevd at de er blitt hardt presset i spørsmål om likestilling, homofile og vitenskap. Så kommer det en religion som har strømninger som er langt mer problematiske og voldelige, men som man opplever at ikke møter samme press eller kritikk. Det ser noen kristne som urettferdig. De blir irriterte, og temperaturen daler ikke hvis de får kjeft for å kritisere deler av islam. Så danner man seg konspirasjoner, og noen tenker at alt koker ned til kristendomshat, sier Davidsen.

Nå tenker også Davidsen at dette er et følsomt område med mange fallgruber. Det er lett å plasseres i bås eller bli "guilty by association". Sies ikke ting tydelig nok, er man et google-søk unna stempelet islamofob eller muslimhater, særlig om ting leses fort og litt ut av sammenhengen.

Dermed stusset jeg selv i starten. På nettet kunne det virke som om Vårt Land ikke hadde skilt godt nok mellom dem som kommenterte fenomenet og understrømmen av "islamkritikere".

Dermed var jeg selv blant kristne med piggene ute i et par mail til avisen.

Heldigvis var dette ikke til å misforstå i papirutgaven da jeg fikk se den i dag.

Innslaget med meg var også kortere og mer to the point enn på nettet. 

Det ble ikke dårligere av at den mer enn lettere uforståelige passusen "Davidsen mener også islamkritikere langt på vei er en myte" var fjernet. Kanskje hjelper det at jeg har bedt om at det rettest til at «islamkritikere som et meningsfullt felles begrep langt på vei er en myte».

Noe som matcher at oppslaget nederst på første side understreker at "Der slutter likheten". 

Litt enkelt har vi i hvert fall fem grupper mer eller mindre islamkritikere.

1. De som er innvandringsmotstandere fordi de er redde for eller hater muslimer ("islamofobe").
2. De som knapt er opptatt av annet enn å kritisere islam/muslimer, selv om de kan være nøye med å skille mellom muslimer og islam og ikke alltid er innvandringskritikere ("Monomane Islamkritikere" med stor M og I).
3. De som er kritiske til deler av islamsk tro og tenkning, uten at "islamkritikk" tar stor plass i livet deres (analytisk eller ideologisk kritikk)
4. De som er kritiske til deler av muslimsk praksis, uten at "islamkritikk" tar stor plass i livet deres (etisk og politisk kritikk)
5. Kritikere av noen typer innvandring av ulike økonomiske og sosiale grunner (utfordringer for velferdsstaten, arbeidsledigheten, tillitssamfunnet++) 

Av disse henger nok 1 og 2 bedre sammen enn noen annen kobling, selv om det er forskjeller. 

Tilsvarende kan det være fordummende ikke å skjelne såpass mellom gruppene, at 1 slås i hartkorn med 5, eller 2 med 3. Stefan Gustavsson er en klar 3 og kan ikke plasseres i samme kategorier (1 og 2) der de fire andre i «kritikerkorpset» i stor grad befinner seg 

Hvorfor er så Gustavsson trukket frem i det hele tatt? Muligens kan noe forklares med at Skartveit omtaler Lewis, Schaeffer og Gustavsson som hans helter.

I tillegg til forfatteren bak Drømmen om Narnia, nevner Skartveit flere i den konservative internasjonale misjonsbevegelsen som sine helter. Den nå avdøde amerikaneren Francis Schaeffer, er den ene. Den andre er svenske Stefan Gustavsson.

Dermed er det fort gjort å tenke at heltestatusen skyldes at disse tre er islamkritikere på linje med ham selv. 

Mens man altså kan være forbilde på mange slags måter. 

Sagt på en annen måte kommer Islamkritiker svært langt ned på forslaglisten til biografititler for Stefan Gustavsson, for ikke å si C.S. Lewis eller Francis Schaeffer.

Siden jeg innledet med at jeg sa ganske mye til Vårt Land, er det sikkert noen som har interesse av at jeg avslutter med noe av det som ikke kom med. 

Forslaget jeg mailet etter første sitatsjekk (inkludert ett OBS i parentes) var som følger.

– «Islam-kritikk», hva er det for noe?

Bjørn Are Davidsen kaller seg «kristen skeptiker» og driver bloggen Dekodet. Der driver han «myteknusing» om kristendom og historie, men har også engasjert seg i å knuse myter om «ting vi tror om islam», spesielt middelalderhistorien.

Davidsen mener «islamkritikere» fort får et i overkant negativt stempel, og trekker fram Hege Storhaug som eksempel selv om han forstår mye av den saklige kritikken av henne, både når det gjelder tendensen til svart-hvitt-tenkning, faktafeil og mørkebildet av den europeiske middelalderen.

– Men måten islamkritikk møtes er et problem. jeg synes nok flere i den offentlige debatten kunne vært mer lyttende og interessert fremfor å fremheve feilene. I stedet er tendensen at man tar raskt avstand og setter kritikkerne i bås.

Davidsen savner en «mer grundig analytisk tilnærming» uten fiendebilder eller ideer om at «alt er likt» i ulike religioner. (OBS: Her hadde jeg mange eksempler, fra rettsvesen til kvinnesyn og politikk, når dette ikke er nevnt – fremstår dette bare som mer synsing og overskrifter)

– Hovedstrømmene i muslimske kulturer har vist svært uheldige og lite reformvillige holdninger på mange områder, fra rettsvesen til kvinnesyn. Og når Europa langt på vei har hatt en bedre historie og større endringsvilje, mener jeg noe av årsaken også har ligget i ressurser i kristen tro og tanke. Dette må jeg og andre kunne ta opp uten at det betyr at vi hater muslimer eller noe sånt stemplende.

Davidsen mener mange kristne «reagerer med piggene ute» når islam slipper unna den kritikken kristne har fått.

– Kristne har i lang tid opplevd at de er blitt hardt presset i spørsmål om likestilling, homofile og vitenskap, og selv om langt fra all kritikken har vært like saklig eller faktabasert, er en del av den forståelig nok pensum i norsk skole. Så kommer det en religion som har strømninger som er langt mer konservative og voldelige, men som man opplever ikke møter samme press eller kritikk. Det kan noen kristne se som urettferdig og bli irritert over. Temperaturen daler ikke hvis man kritiserer noe i deler av islam selv, og får mye kjeft. Og så danner man seg konspirasjoner, og noen tenker at alt koker ned til kristendomshat. Slik blir diskusjonen noen ganger dessverre veldig tilspisset, mener Davidsen.

Dermed kan nok noen reagere om det ikke kommer et oppslag som spør om det er en «understrøm av muslimsk jødehat som sjelden kommer til uttrykk i dagspressen?». Eller om det finnes en «understrøm av sekulært kristenhat som sjelden kommer til uttrykk i dagspressen?».

Selv om ikke alt er like sikre klikkvinnere.