Evolusjon og andre sannheter

Noen temaer fortjener mer omtale enn andre og evolusjon er blant disse. Det hender også at noen bøker bør få mer omtale enn terningkast, eller en avisside.

Dermed legger jeg ut en mer utviklet variant av anmeldelsen i Vårt Land på lørdag 2. mai av Erik Tunstads seneste bok, med et ikke helt unaturlig utvalg av egne kjepphester. Jeg har ellers tidligere også anmeldt hans forfriskende fremstilling av fusk og forskningsfanteri - Juks.


Entusiastisk om evolusjon

Ingen i Norge skriver bedre enn Erik Tunstad om evolusjon. Få er mer uredde og stimulerende. Samtidig kan fortellergleden ta overhånd.

Evolusjon – en fortelling fra virkeligheten er en entusiastisk guidebok. Erik Tunstad har en tilstedeværelse i biologiens verden som David Attenborough ville misunt.

Samtidig skriver Tunstad meningsfullt, i mer enn én betydning. Han legger ikke lokk på sine meninger, og de er mange, selv om ikke alle er like godt støttet av empirisk vitenskap.

At Tunstad skriver populært, er ikke til hinder for dypere dykk i til dels vriene og kontroversielle spørsmål. Boken er skrevet av en erklært ateist, men enten det skyldes integritet eller fryktløshet, er det flott at Tunstad understreker at evolusjon ikke nødvendigvis handler om tro mot vitenskap.

Resultatet er den beste og bredeste innføringen i evolusjon levert i Norge.

Erik Tunstad skaper ikke mindre sprut når han navigerer mot strømmen, som i omtalen av de lange syklusene som påvirker klodens temperatur mer enn menneskeskapt oppvarming.

Samtidig kan fortellergleden ta overhånd. Det er sjarmerende med anekdoter og assosiasjoner, meninger og misbilligelser, men ikke alltid lett å følge villnisset av avgreninger. Det er ikke strengt pedagogisk nødvendig å anskueliggjøre evolusjonshistoriens virvar på den måten.

Likevel er det lett å vende tommelen opp. Bokhandlene renner ikke over av lesverdige innføringer i evolusjon.

Hva er så evolusjon?

Tunstad er nøye med å understreke at det ikke er en rent tilfeldig prosess. Samtidig er den heller ikke styrt. Det er  fra vårt perspektiv tilfeldig hvilke endringer som inntreffer i arvematerialet, men ikke fullt så tilfeldig hvem man får avkom med. Til syvende og sist er det imidlertid miljøet som avgjør hvilke endringer som over tid er mest egnet (som hardere hud og spissere klør, eller samarbeid og intelligens) og dermed får størst utbredelse.

Selv om ingen bevisst skulle styre evolusjonen, sørger biologiens lover for at resultatet ikke er vilkårlig. 

Når dette får utfolde seg over noen titalls millioner år og katastrofer stadig kaster om på kortene, kan mange slags arter utvikles eller endres dramatisk.

Men betyr dette at det er utenkelig med noen som helst form for plan eller tanke bak evolusjonen, eller altså bak lovene som styrer den?

Tunstad tar ikke tak i den utfordringen, men at samarbeid og intelligens har vært en bærekraftig strategi i evolusjonshistorien, bryter ikke med tanken om at den som står bak naturlovene er etisk og rasjonell - uten at det dermed er mulig å bygge etikk på biologi eller fysikk. 

Det er heller ingen motsetning mellom vitenskap og gudstro at vi i fremtiden vil bli stadig mer avhengige av naturvitenskap, for ikke å si evnen til planlegging og forvaltning, selv om dette handler mer om kultur og politikk enn biologi.

Tunstad ser forståelig nok ikke behov for å trekke inn Gud som direkte forklaring på hendelser i naturen, men understreker at «Livets utvikling er altså en potent blanding av tilfeldighet og styring».

Tunstad er forbilledlig ærlig om manglende kunnskap og uløste spørsmål. En utfordring med å skrive om evolusjon er ikke mangel på bevis, men at de er for mange og må sees samlet. Ellers er det lett at skogen blir borte mellom trærne.

Evolusjonslæren er et godt eksempel på en vitenskapelig modell som skaper svært god sammenheng i dataene, samtidig som ikke alle detaljene er på plass eller enkle å se hvordan kan komme på plass.

For noen bidrar dette til at man heller holder seg til kreasjonisme (at arter stort sett er skapt ferdige for få tusen år siden) eller intelligent design (at DNA og andre biologiske strukturer inneholder for mye spesifikk informasjon til å ha blitt til naturlig). 

Som Tunstad forteller på første side ønsket han opprinnelig å imøtegå argumentene til nettopp religiøst motiverte evolusjonsbenektere. Men siden han fikk høre at dette var en «liten og kjedelig gjeng», valgte Tunstad i stedet å forklare hva evolusjon egentlig er og hvilke funn som gjør at han mener få vitenskapelige teorier står sterkere.

Valget har gode og dårlige sider. Tunstad gir en fabelaktig innføring i hvordan noen utvalgte arter og slekter har utviklet seg. Samtidig savnes mer detaljerte imøtegåelser av motargumenter. Selv om han på de siste 150 sidene svarer godt på mange vanlige kreasjonistargumenter, blir det for enkelt om de mer spissfindige for intelligent design. 

Det er også grunn til å stusse når definisjonen av kreasjonisme er såpass rund som «troen på at verden og livet er skapt av en guddommelig makt». I såfall må også kristne som tror Gud arbeider i naturen gjennom naturlovene han opprettholder, betegnes som kreasjonister. 

Man kan nok også tenke seg bedre måter å få kreasjonister eller ID-tilhengere til å lytte enn å hevde at de egentlig er ute etter å styre nasjoner «etter religiøse prinsipper» og at problemet ikke er å besvare deres argumenter, men å holde ut «idiotiet, sirkelslutningene, halvsannhetene, helløgnene, latterlighetene og ikke minst kjedsommeligheten».

Det er ikke opplagt at dette vil hindre tilsvarende ordbruk og konspirasjonsteorier om ateister.

Men boken handler altså om evolusjon og ikke kreasjonisme. Tunstad unngår stort sett klisjeene og mytene om historiske konflikter mellom tro og vitenskap.  Det er forfriskende å møte en ateist som ikke fremstiller evolusjonsdebattene på 1800-tallet som opplyste gudsfornektere mot en formørket kirke, eller evolusjon som et godt argument mot Guds eksistens.

I stedet understreket Tunstad at innvendinger mot evolusjon i England på 1800-tallet handlet vel så mye om politikk som teologi. Han legger ikke skjul på at evolusjonslæren møtte tidlig aksept hos mange teologer og prester, selv om noen var bekymret for moralen hvis den sterkestes rett ble idealet.

Likevel kom mye av kritikken verken fra teologer eller kristne - og handlet om vitenskapelige argumenter.

Det er ingen tvil om at Darwin også møtte motstand fra deler av den anglikanske kirken. Som Tunstad viser var imidlertid denne dels mindre enn mytene og dels basert på at man mente å se en sammenheng mellom franske revolusjonære og evolusjonstanker. Skulle man unngå en revolusjon i England, måtte man bekjempe evolusjon.

Samtidig er dette en psykologi som slår begge veier. Det hadde vært utviklende om Tunstad hadde tatt enda en avgrening og vurdert om tonen i omtalen av ID-tilhengere også kan skyldes politisk frykt.

Det hadde også vært fruktbart om han hadde unngått til dels sleivete kommentarer om teologiske og filosofiske utfordringer, fra det ondes problem til gudsargumenter. Selv om han sikkert har vært borte i mye rar kreasjonistargumentasjon.

Noen steder skinner det også gjennom at Tunstad ikke er like lommekjent i historien som i biologien, selv om dette ikke angår sentrale poenger i boken.

Ett eksempel er når han (side 353) i en ellers god argumentasjon for at biologilærere bør kunne biologi, på samme måte som fransklærere bør kunne fransk, i litt polemisk iver skriver at

Det er ikke en smakssak om jorda er flat eller rund. Du kan ikke velge å late som om hastighet ikke er produktet av vei og tid, i protest mot at Newton fjernet Gud fra likningene. 

Tunstad bidrar dermed til å styrke misforståelser som at man i middelalderen hadde Gud i likningene. Tvert i mot var det nettopp 1300-tallets Oxford-regnemestere som begynte å kalkulere hastighet, vei og tid, med teologer som Bradwardine i spissen.

Bakgrunnen var enkel. Siden man mente universet var skapt fra matematiske prinsipper, spesielt geometriske, kunne man komme nærmere Gud ved å finne disse. Samme tenkesett ligger også bak Keplers jakt på 1600-tallet etter en geometri som fikk solsystemet til å gå opp.

For middelalderens naturfilosofer var det viktig å forklare hendelser i naturen ut fra lovene Gud hadde lagt inn i den.
Som Albertus Magnus skrev på 1200-tallet «må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig». Han er en av kjempene Newton satt på skuldrene til.

Hvis noe førte til tanken om at Gud måtte inn i likningene, er det større grunn til å mistenke nettopp Newton med hans hjertesukk om at Gud burde gripe inn før solsystemet ble for ustabilt.

Da Laplace nesten to hundre år senere i følge en anekdote skal ha fortalt Napoleon at han ikke hadde plass til hypotesen Gud i sine beregninger, skyldtes det paradoksalt nok både at Laplace feilaktig trodde Newton tenkte seg Gud i dem og at han innbilte seg å ha løst Newtons ustabilitetsproblem.

Tunstad er også litt vel ukritisk til Steven Pinkers analyser, når han gjør et poeng av at verden er blitt mye bedre siden antallet døde i kriger relativt sett har sunket gjennom århundrene, med Lushan-opprøret i Kina på midten av 700-tallet som eksempel. Antallet som døde tilsvarer 423 millioner i våre dager (side 275), altså langt flere enn samlet i konflikter i det tjuende århundre.

Men selv om verden blitt mer fredelig etter andre verdenskrig, betyr ikke det at Pinker har rett i alle tall eller årsaksforklaringer. Ikke minst ser vi det nettopp i Lushan-opprøret.

Pinker undervurderer rett og slett hvor vanskelig det er å gjøre folketellinger i krisetider når statsapparatet er svekket, offisielle representanter ikke våger seg like mye ut som før og mange sniker seg unna kontrollordninger der formålet er å se hvem man kan skattlegge. Det er lite annet i kildene eller senere folketall som tyder på at nesten 2/3 av befolkningen døde i opprøret.

Mindre forstyrrende er det at Tunstad blander trillioner (18 nuller) og billioner (12 nuller), antagelig fordi han har lest for mye engelske fagbøker. Dette er detaljer som er lett å justere i et nytt opplag. Der bør også inn flere ordforklaringer som epigenetikk og monofyletisk, for ikke å si klasse, orden og slekt.

Men la ikke mine innvendinger skremme deg vekk fra et forrykende morgenkåseri som fortsetter hele uken.

Fordommer forgifter mangt

Jan Arild Snoen er noe så sjelden som en oppegående norske kommentarjournalist. Ikke mange har et bedre blikk for feil, fordomsfulle bruk av tall (som VG om antisemittisme) eller tendensiøse presentasjoner i NRK som her om betydningen av religion og her om Ukraina.

Eller våger å si tydeligere fra om forskjeller mellom muslimer og kristne.

Men som oss alle har han blindfelter. For Snoen var dette tydeligere for noen år siden, spesielt i kjølvannet av nyeateistkjøret som i Dawkins' The God Delusion som synes å ha slått inn noen mer enn lettere åpne dører.

Siden det begynner å bli noen år siden, er det på tide å lukke noen av dørene i Religionen forgifter alt (dessverre ligger bare det Snoen kaller tilleggsmaterialet ute).

Nå er det ikke til å komme fra at "religion" (hva nå det er) finnes i flere farger og fasonger, med ulike betydninger og betoninger til ulike tider, for å si noe uten egentlig å si noe som helst.

For å si noe mer konkret, er poenget at det ikke går an å generalisere et så mangeartet fenomen.

Nå ser Snoen noe av dette, når han skiller mellom hovedstrømmer i islam og kristendom.

Både i Bibelen og Koranen er lydighetsbudet veldig sterkt — ordet islam betyr rett og slett ”underkastelse”. Det er ikke rart at makthavere gjennom tidene har hatt stor nytte av disse religionene. Kristendommen inneholdt riktignok en viktig kimme til pluralisme og statsskepsis, gjennom å skille mellom ”det som keiserens er” og ”det som guds er”. Islam, som ble stiftet av ”keiseren” som en statsreligion som begrunnet og legitimerte oppbyggingen av Muhammeds mektige og ekspanderende rike, har ikke et slikt skille.

Så kan man si mye (og ikke bare bra ting) om det Snoen kaller "den blodtørstige gammeltestamentlige guden", noe  jeg har gjort i bl.a. Svar på tiltale (2012).

Dette handler blant annet om at tekster ikke må feilleses, at noe er sterkt farget av politiske og religiøse behov mange århundrer senere, at en del av datidens tenkesett var å gi Gud det kausale ansvaret for alt (altså ikke gjennom sekundærårsaker som sykdommer eller armeer) og at mye er deskriptivt og ikke normativt (altså historie, ikke lovregler).

Det forhindrer ikke at det finnes tekster ingen bør omfavne som etisk forbilde.

Men nettopp dette mangfoldet, det også motstridende og makabre i tekstene, har ført til en lang tradisjon for at det går an å diskutere med Gud (slik vi finner svært mye av i jødisk tradisjon), og ikke minst innen etikk og naturfilosofi (slik vi finner svært mye av i kristen tradisjon). Grunnen er ikke at man henter idealer fra andre kilder, men det markante nestekjærlighetskravet i andre deler av Det gamle testamentet, og enda mer i Det nye.

Hele Sic et non-tradisjonen bygger på slike forhold. Abelards oppsummering av motsetninger hos kirkefedrene, ikke minst i deres bibelbruk, ga vind i seilene for middelalderens kritiske tenkning og utvikling av logikk som mer enn parafraser av eller kommentarer til Aristoteles.

Og da er vi over på hovedpoenget hos Snoen, altså "religionens" angivelig negative (eller i hvert fall ikke positive) konsekvenser for økonomi, innovasjon og tenkning.

I avsnittet med den megetsigende overskriften Om velstandens og frihetens fiende hevder han at

Den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison, viser at frem til omkring 1820 bedret forholdene seg knapt nok. Den årlige økonomiske veksten pr. innbygger på verdensbasis lå omkring 0,05% pr. år fra år 1000 til 1820. Den etterfølgende eksplosjonen i økonomisk vekst, som nå har gitt allmenn velstand til en stadig voksende del av verdens befolkning, har mange opphav. En av de viktigste er den innovasjonskulturen — teknisk, økonomisk og politisk som på mange måter kan føres tilbake til opplysningstankens gjennombrudd. Kristne apologeter peker gjerne på at denne innovasjonskulturen først oppsto i kristne land. Ateistens svar er at det nok er riktig, men det skjedde gjennom en langvarig og martyrrik kamp mot Kirken og kristendommen.

Det er mange svakheter ved denne analysen. Jeg har selv skrevet ganske mye om sammenhengen mellom innovasjon og virkelighetsforståelse, med vekt på det gjennombruddet for innovasjon nettopp i den europeiske middelalderen, i Beyond the protestant work ethic (side 5-25).

Hentet fra artdiamondblog.com

Dermed er det ingen stor overraskelse at Snoens henvisning til "den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison", ikke holder førstnevntes vanlige kvalitet.
Snoen har ikke jobbet med det historiske stoffet.

Saken blir ikke bedre av at heller ikke Maddison har gjort det.

Han har nøyd seg med å gjøre noen antagelser i tro og så postulere dem som sannhet. Og dessverre har Snoen valgt å være hans profet.

En økonomisk tenker som er nøyere med historiske kilder er Gregory Clark som legger lite i mellom i anmeldelsen av Maddisons monumentale Contours of the World Economy 1-2030 AD.  

There is, however, a problem at the core of this book, and indeed at the core at the whole Maddison project of the last ten years. The numbers Maddison estimates for the years before 1820 are fictions. They are based not on empirical evidence, but on unsubstantiated and demonstrably implausible theories of the nature of life in pre-industrial societies. Even some of the post 1820 estimates have an equivalently dubious provenance. Having built up some reputational capital for his earlier work, Maddison seems determined to squander it all on this new venture.

Clarks anmeldelse viser flere eksempler på Maddisons feiltenkning og at perioden mellom 1000 og 1820 ikke var statisk eller uten til dels store lokale forskjeller.

Det er overraskende at noen kan få seg til å tro at det var minimal effekt av de store nyvinningene i landbruket på 1000-tallet med vekselbruk og vendeplog, for ikke å si utbredelsen av møller i hver landsby, den intense byggevirksomheten på 11-1200-tallet, utviklingen av universiteter, av seilskip og handelshus fra Hanseatere til Hollendere, eller de italienske bystatene med finanshus som Mediciene.

Og da er vi ikke kommet lenger enn 1400-tallet.

Resultatet blir ikke bedre når Snoen dels feilleser tekster, dels tar dem ut av sammenhengen.

Augustin har fått mye pen omtale i Minerva, blant annet i Kristian Meisingsets artikkel i nr. 2/2007, men han kommer vesentlig dårligere ut av disse bøkene. Ved siden av å være en sterk talsmann for arvesynden, altså at vi står ansvarlige for det andre har gjort, og av tortur i religionens tjeneste, advarte han på det sterkest mot nysgjerrighet — å forsøke å avsløre naturens mysterier. 

Det er i det hele tatt mange myter om Augustin, som at han skulle vært motstander av matematikk eller mene (slik Dawkins tvitret en gang) at kvinner ikke skulle bli opplyst eller få utdannelse.

Sitatet Snoen sikter til høres overhodet ikke bra ut.

There is another form of temptation, even more fraught with danger. This is the disease of curiosity. It is this which drives us to try and discover the secrets of nature, those secrets which are beyond our understanding, which can avail us nothing and which man should not wish to learn.

Og siden det passer som hånd i hanske med Snoens bilde av "religion", er det ikke overraskende at han ikke har tatt seg bryet med å se etter hvor det kommer fra eller hva det handler om. Har Dawkins sitert noe (for dette finner man altså i TGD, side 159), er det selvsagt sant, for Dawkins bygger ikke på tro eller har vrangforestillinger.

På samme måte som hans ... ahem ... nøkterne og nøytrale kilde, Charles Freemans The Closing of the Western Mind (omtalt på Dekodet her).  

Tar man seg bryet med å se etter (noe man alltid bør når Dawkins påstår noe utenfor biologiens verden), oppdager man at sitatet ikke bare er doktorert, det er misforstått. Ordene er fra Augustin, men de er altså satt sammen fra ulike avsnitt, dels med stor avstand. 

Det er 447 ord mellom første og andre setning og flere ord og/eller setninger mellom de senere delene. 

Nysgjerrigheten Augustin snakker om dreier seg ikke om nysgjerrighet som sådan eller om naturfilosofisk tenkning. Det er den som driver folk til å glane på lik og lage horoskoper - altså usunne og unyttige utforskninger av "naturens hemmeligheter". 

Det han advarer mot er fånyttige spekulasjoner, morbiditet, sensasjonslyst, okkultisme og astrologi - ikke logikk eller empirisk forskning.

Det ville forundre meg om Snoen ikke er på lag med Augustin.

En bedre gjengivelse av Augustin er som følger (mine uthevelser), lånt fra en av mange klassiske Dawkins-kritikker:

It is to satisfy this unhealthy curiosity that freaks and prodigies are put on show in the theatre, and for the same reason men are led to investigate the secrets of nature, which are irrelevant to our lives, although such knowledge is of no value to them and they wish to gain it merely for the sake of knowing. It is curiosity, too, which causes men to turn to sorcery in the effort to obtain knowledge for the same perverted purpose. And it even invades our religion, for we put God to the test when we demand signs and wonders from him, not in the hope of salvation, but simply for the love of the experience.

In this immense forest, so full of snares and dangers, I have pared away many sins and thrust them from my heart, for you have given me the grace to do this, O God, my Saviour. But as long as my daily life is passed in the midst of the clamour raised by so many temptations of this sort, when can I presume to say that nothing of this kind can hold my attention or tempt me into idle speculation? It is true that the theaters no longer attract me; the study of astrology does not interest me; I have never dealt in necromancy; and I detest all sacrilegious rites.

Snoen er dessverre ikke bedre når han kommer til Luther.

Luthers kamp mot fornuften er velkjent, og siteres av Dawkins og Hitchens: ”Fornuften burde ødelegges i alle kristne” og ”enhver som ønsker å være en kristen, bør røske øyet ut av sin fornuft”. Onfray peker på kristendommens grunnleggende fiendskap mot kunnskap, helt fra beretningen om syndefallet. Den handler jo nettopp om at Adam syndet da han spiste fra kunnskapens tre, og selv ville skaffe seg evnen til å skille mellom rett og galt. Gud vil ikke ha noe av det. Lydighet fremfor alt!

Da Augustin og Luther tapte denne kampen, vant menneskeheten. Da den kristne kirke i Europa gradvis mistet sin til dels totalitære makt over menneskets sinn, fikk vi en blomstring som også etter hvert utryddet reell fattigdom i disse landene. Et slikt gjennombrudd kom aldri i den muslimske verden.

I realiteten er dette sitatsurfring uten substans. Snoen kan lite om Luther og det synes.

Siden han ikke er alene om det, låner mer fra klassisk Dawkins-kritikk, denne gang fra Svar på tiltale, der jeg også har gitt kilder til sitatene.

Luther og fornuften  Luthers oppgjør var ikke mot “fornuft” som sådan, men blant annet mot å forstyrre nådebudskapet med ørkesløse  diskusjoner og flisespikkeri. For Luther var det avgjørende å formidle at det er troen alene som fører til frelse. Frelse handler om tillit til Gud, ikke til min fornuft eller mine følelser. Han gikk dermed i kjent retorisk stil ut mot de som mente noe annet. Kun Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger. Her er vi avhengige av ydmykhet og tro, ikke av filosofiske syllogismer. I teologiske diskusjoner er det imidlertid viktig å underbygge standpunkter med ”skriften og fornuften”, og ikke med subjektive følelser, ”ubegrunnede menneskepåfunn og drømmerier”. Luther var langt fra noen moderne rasjonalist og lot mange ganger følelsene løpe av med seg. At han likevel satte fornuften høyt i hverdag og vitenskap, ser vi av sitater som ”Det er virkelig sant at fornuften er virkelig og den viktigste av alle ting. Målt med de andre ting i livet er den det aller beste, ja, noe rent frem guddommelig” ”Det som er mot fornuften, er sikkert nok enda mer mot Gud”

Når Snoen kommer til konklusjonen, forstår vi altså at den er bygget på sandgrunn. 

Ikke bare virket kristendommen som en demper på den frie tanke og dermed på innovasjon, men svært mye av det lille som var av overskudd i de kristne rikene ble brukt til å bygge store katedraler til guds ære eller fø på presteskapet og klostervesenet. Som Dawkins skriver: ”En katedral i middelalderen kunne forbruke hundre mann-århundrer under byggingen, men ble aldri brukt til bolig eller for noe gjenkjennelig nyttig formål.” Dette er langt fra unikt for kristendommen. Tenk bare på ressursene som ble brukt i til bygging av gravmæler og templer i Egypt og det gamle Sør-Amerika.

Ved siden av kommentarene over, hører det med at kirkens og klostres betydning for vekst og innovasjon er ganske tydelig og til dels målbar (uten at det er grunn til å bli helt Rodney Stark), slik det bl.a. fremkommer av Webers teser og den protestantiske arbeidsetikk (se min gjennomgang Beyond the protestant work ethic (side 5-25)).

En nyere analyse er i regi av universitetet i København (som blogget om her). Sistnevnte viser at noen områder fikk større velstandsvekst og dermed høyere befolkningsvekst i perioden 1377–1801.

Interessant nok var dette stedene med cistercienserklostre.

Noe av den mutasjonen som skjedde i middelalderen var nettopp at man ikke lenger brukte det økonomiske overskuddet primært på praktbygg, luksus og krigsformål, men stadig mer på nytteformål for folk flest.

Fra Beyond the protestant work ethic, side 10.

 Som Helmer Dahl oppsummerer dette er det slik at

Europe developed technology to such a powerful instrument because one had different values and goals than the classical cultures. The most important difference is that one now started to view production as something purely material that should be made available to those producing. Traces of this view is to be found early, and have gradually spread and become clearer (Beyond the protestant work ethic, side 13).

Så er det et godt spørsmål om Snoens syn vil bli klarere på dette feltet, men det synes heldigvis greadvis å observeres spor.

Mytisk flau

Verken Facebook eller nettavisene mangler tester, men de har ennå ikke tatt tak i en av dem som faktisk treffer.

Hva snakker jeg om?

Det er altså ikke hvem du er i Gudfaren eller Game of Thrones. Det er heller ikke hvor gammel du er eller hvor mye du kan om krigen eller krypdyr.

I stedet handler dette om påstanden om at den historiske Jesus ikke har eksistert. Altså ikke bare en Messias som kunne  gjøre mirakler, men en jødisk forkynner som forkynte nestekjærlighet, talte i lignelser, var fra Nasaret, hadde disipler, ble korsfestet og døde.

Det er ikke bare den guddommelige Jesus  man avviser, det er den menneskelige.

Det begynner å bli noen år siden Zeitgeist hevdet dette med brask og bramfulle bilder av paver og planeter, men det er fortsatt ikke uvanlig å møte dette i bøker, medieoppslag og kommentarfelt.

Dermed på høy tid å lansere Den Store Testen av kvaliteten på argumentene.

Og der er det altså mye rart. Svært mye. Rart, rarere og rarest.

Det er ikke tilfeldig at det blant tusener av historikere som jobber med feltet uansett livssyn i dag kun er en halv håndfull (pussig nok livssynsaktivister) med noenlunde relevant utdannelse som avviser at Jesus har eksistert.

Den som står bak testen er ustoppelige Labarum (aka Albert McIlhenny) under tittelen Jesus Mythicist "Wooo" Index - eller altså Flauhetsindeksen for Jesus-mytere.

Dess høyere poeng, dess flauere argumentasjon. Utvalget under viser spekteret

• 1 point for each claim in conflict with accepted theories asserted as fact without evidence
• 2 points for each citation of Richard Carrier or Robert Price on points that only other mythicists agree
• 5 points for each time specious data is asserted as factual
• 7 points for each citation of Madame Blavatksky, Alvin Boyd Kuhn, Barbara G. Walker, D. M. Murdock/Acharya S , or C. Dennis McKinsey
• 9 points for each favorable mention of the film Zeitgeist
• 11 points for each rant about a sky daddy or the Flying Spaghetti Monster
• 15 points for boasting of a lack of academic degrees, insisting that formal education is not only unnecessary but also an impediment to creative thought
• 20 points for lamentations of being misunderstood
• 25 points for each citation of a book supporting sensationalistic ideas about lost continents, ancient aliens, or the Bermuda Triangle
• 30 points for each time a crazy hypothesis is suggested and then assumed as fact thereafter
• 30 points for claiming to be the victim of a conspiracy by the academic establishment
• 30 points for claiming the evidence for your position was destroyed by the church
• 35 points for comparing yourself to Copernicus or Galileo
• 40 points for professing to be privy to information that is secret or to which no one else has access
• 50 points for using sources whose evidence is based upon claims of psychic revelation, communication with the dead, or firsthand past-life experience

Selvsagt er det ikke noe i veien for å utvide dette. Det er heller ikke veldig vanskelig. Altså ikke flaut eller krever geniforklaring å legge inn følgende punkter:

• 6 points for claiming that this theory is gaining momentum in academic circles
• 11 points for claiming Bart Ehrman supports that Jesus did not exist when he says "In the entire first century Jesus is not mentioned by a single Greek or Roman historian"
• 13 points for self published
• 19 points for released by a publishing house also publishing sensationalistic ideas about secret nazi technology, lost continents, King Arthur or ancient aliens

Kort sagt på tide å finne frem Excell og score noen bøker.

Greit gulv

Å besøke Istanbul er som å være i Roma erobret av styrtrike muslimer med sans for fortiden.

Dermed var det noen flott dager i Konstantinopel denne helgen, fra restauranter til restaureringer. Oppussing og arkeologi sponset av turisme og universiteter har gjort at mye av det som kunne bevares, fremstår stadig flottere. 

Mytologisk motiv - Den grønne mannen

Samtidig betyr det at flere store attraksjoner ikke var tilgjengelige eller ikke var det fullt ut, som det arkeologiske museet og Khorakirken.

Mye blir heldigvis pusset opp i segmenter, slik at vi hadde tilgang til omtrent halvparten av mosaikkene og freskene i sistnevnte.

Ape plukker frukt

Nå kan man si mye om severdighetene - og om mange. Har man vært der, glemmer man aldri Hagia Sofie, sultanpalasset Topkapi eller Den Blå moské.

Eller bymurene eller den underjordiske basilikacisternen bygget med søyler fra gamle templer, inkludert et Medusahode som er en gjenganger på postkortene i området.

Barn på satyr

Det antyder noe om dimensjonene at man trenger båt for å komme fra den ene enden til den andre, flott fremstilt i Bond-filmen From Russia with Love.

Mens underjordiske brønner kan være noe vanskelig å få med seg ved første øyekast, og dermed er behørig markert i turistbrosjyrer og skilt, er det lettere umulig ikke å oppdage akvadukten midt i byen (selv om gamlebyen altså er mangfoldige kilometer bred og lang).

Stor nok til at det går flerfelts veier under, med god plass til busser og trailere.

Cirkus i byen?

Så er det en del severdigheter mange hopper over - eller ikke engang oppdager. En av disse er funnet ganske nylig, i løpet av 1900-tallet på et av de mer sagnomsuste områder i byen.

Det er ikke noe mindre enn restene av det første keiserpalasset vi snakker om (det andre og senere lå i motsatt ende av byen).

Opprinnelig dekket dette området der den blå moske ligger i dag og skråningene ned mot sjøen, med boligkvarterer, store mottakelsesrom, kirker, havn og til og med en poliobane.

Dessverre var området for dyrt å holde ved like og ble ikke bedre av herjingene under det fjerde korstog i 1204.

Da osmanerne erobret Konstantinopel i 1453 var det, slik sultanen Mehmet 2 siterte en gammel dikter på, bare ruiner og spindelvev igjen.

Gutter som triller hjul

I dag er det ikke bevart mer enn sørgelige rester av en mur eller to. Til gjengjeld er det altså gravd frem noe som sier mer enn tusen ord.

Jungelens lov

Deler av gulvet fra Justinians tid på 500-tallet.

Funnet er av rundt en syvendel av det opprinnelige gulvet i en av salene, men stort nok til å gi et mer enn godt inntrykk av kunstneriske evner, håndverkskvalitet og foretrukne motiver.

Pastoralt

Selv om dette altså tilhører perioden vi forbinder med det heller nedsettende uttrykket "middelalderen" (et begrep man i Konstantinopel ville skjønt lite av), er det ikke mye som tyder på skrekk for antikken, humørløshet eller livsflukt.

Dermed ikke til å undres over at enkelte som besøker stedet har slått frempå med at det må være fra førkristen tid.

Men mosaikkene er altså uten tvil fra et par århundrer etter at keiser Konstantin (272-337) stanset kristenforfølgelsene.

De er fra over hundre år etter at Thedosius (347-395) gjorde kristendommen til statsreligion og forbød hedensk offerdyrking.

Bysantisk ørn, selv om bare ett hode

Altså bare å holde seg fast når det kan røpes at kristne i dyrket antikken (selv om de ikke lenger ofret til begjærlige og begrensede guder), til tider for mye, hadde sans for både fin- og heller grovkornet humor, og ikke akkurat holdt seg unna god mat og drikke, romerbad, poesi, musikk, karneval og klovner.

Motivene veksler mellom gresk mytologi, hverdag, komikk, pastorale og bloddryppende scener, og med såpass naturtro gjengivelser av dyr at dette må være basert på levende modeller, med mulig unntak for de mytologiske. 

Firfisler er ikke det vanskeligste bytte for en griff

Med andre ord ikke bare i dag man ville fått gode seertell for Fantasy, Norge Rundt, Latter, Farmen og Animal Planet.

Troen på troen og andre vrangforestillinger

Det er ikke uvanlig å kalle kristne for troende, også når kristne snakker om seg selv. Det er heller ikke uvant å høre ateister si at de ikke vil bli kristne, fordi det handler om tro og slike sterkt forkastelige greier driver ikke de med.

Så er det heller ingen bombe at kristne kan hevde at også ateister tror noe (f.eks. at de ikke tror noe), som om det skulle gjøre noe som helst bedre, eller vise at dermed er all tro like god.

Leser vi mer eller mindre nyateister som Dawkins eller Harris eller enda mer Peter Boghossian, skinner det uansett gjennom at tro er noe av det verste de kan tenke seg, fordi det er ren innbilning (noe det skulle tatt seg ut om ateister hadde drevet med). Det åpner slusene for porten på vid gap for pandoras eske av et Big Bang av alskens forestillinger.

Begynner man først å tro på noe som helst, har man gitt lillefingeren til hva som helst.

I A Manual for Creating Atheists nøler ikke Boghossian med å hevde at tro er “pretending to know things that you don’t know”. Siden det er “belief without evidence”, er tro ikke en god måte å få kunnskap. Nei, det er et livsfarlig virus, roten til mye ondt og vi trenger derfor en måte samfunn til syvende og sist kan viske bort all tro.

Forhåpenligvis uten at man fristes til å viske bort alle troende.

Så er det selvsagt fristende å spørre hvordan Boghossian vet alt dette. Hvor har han det fra? Hvilke kristne tenkere siterer han? Hvilke kirkesamfunn? Hvilke bibelvers?

Og tenker han på tro som tillit (f.eks. til at mine barn gjør som jeg ber dem om) eller mening (f.eks. om hvilke lag som er best egnet til å vinne Tippeligaen) eller betting (hvor mange mål scorer RBK i år)?

Altså forskjellen mellom å ha grunner til å stole på noen ("faith") gjøre informerte og begrunnede antagelser ("beliefs) og mer eller mindre vill gjetting.

Han svarer i noen grad på noe av dette, men ikke helt overbevisende eller med spesielt gode kildehenvisniger.

Dermed hører det med at han ikke har sjekket hva verdens største trossamfunn sier mer enn rimelig tydelig om saken i Catholic Encyclopedia.

I artikkelen om fideisme - altså forestillingen om at det holder å tro - starter man med å si at dette vitner om en mangel på tillit til fornuften og fører til skeptisisme (som altså er noe annet enn kritisk refleksjon basert på empirisk forskning), eller altså at man tviler på alt, fra naturlover til egen eksistens.

Fideism owes its origin to distrust in human reason, and the logical sequence of such an attitude is scepticism.

Dermed kan man havne i to ulike posisjoner. Enten trumfer troen fornuften eller så setter man vantette skott mellom tro og fornuft, eller altså mellom vitenskap og filosofi på den ene siden og religion på den andre.

Such is the position taken by Kant, when he distinguishes between pure reason, confined to subjectivity, and practical reason, which alone is able to put us by an act of faith in relation with objective reality. It is also a fideistic attitude which is the occasion of agnosticism, of positivism, of pragmatism and other modern forms of anti-intellectualism. 

Nå kan man diskutere hvor riktig og rettferdig denne analysen av posisjoner og sammenhenger er, men det viktige poenget er altså at dette katolske leksikonet fordømmer blind tro.

As against these views, it must be noted that authority, even the authority of God, cannot be the supreme criterion of certitude, and an act of faith cannot be the primary form of human knowledge. This authority, indeed, in order to be a motive of assent, must be previously acknowledged as being certainly valid; before we believe in a proposition as revealed by God, we must first know with certitude that God exists, that He reveals such and such a proposition, and that His teaching is worthy of assent, all of which questions can and must be ultimately decided only by an act of intellectual assent based on objective evidence.

Konklusjonen er ikke til å misforstå.

Thus, fideism not only denies intellectual knowledge, but logically ruins faith itself.

Tror man på troen, er det altså ikke bare fornuften som taper. Det samme gjelder troen.

Så er spørsmålet hva som kan få Boghossian til å forlate hans fideisme om tro.

Søndagsevolusjon

Det blir noen nye runder om evolusjon og tro og vitenskap og myter og meninger de nærmeste dagene (avhengig av når Vårt Land får min anmeldelse av Erik Tunstads Evolusjon - Basert på en sann historie opp og gå) og da er det like greit å varme opp med et kvarters samtale mellom biologen Glen-Petter Sætre og meg i P2's Søndagsavisa for et par dager siden.

Religion i vitenskapen er et stort og spennende tema, men handler her om at kreasjonisme og antivitenskap som vaksinemotstand vokser i deler av Europa og mulige grunner til dette.

Hyggelig anledning, men dessverre er selv et kvarters samtale på radio mindre enn et blogginnlegg.

I hvert fall på denne bloggen.

Grenseløst ukritisk fra Adler-Olsen

Den Grensesløse avslører Jussi Adler-Olsens begrensninger.

Idéen om en «Avdeling Q» i det danske kriminalpolitiet for å håndtere "foreldede saker av særlig alvorlig karakter" er fortsatt like god. Det er også tankevekkende å bli minnet om endringen i tidsbildet og selvfølgeligheter når vi følger jakten etter spor av en gjerningsmann på Bornholm i 1997.

Altså før mobiler og SMS ble allemannseie.

Riktignok var markedet i stor vekst, men danske øyer dominerte ikke budsjettene. For Nokia og Ericsson handlet konkurransen om hvem som kunne lage den minste og kuleste mobilen, ikke om noe så forstyrrende og fordyrende som å legge inn kameraer.

Men så er dessverre ikke sidehandlingene like fascinerende.

Man skal være stor fan av Carl og Q for ikke å oppleve familiefeider som avsporinger. Det blir masete med grenseløse gjentagelser av assistenten Assads misforståelser av danske uttrykk. Det blir noe uforløst over stadige hentydninger til hans mystiske fortid.

Mye minner til tider mest om en transportetappe. I stedet for å rendyrke en selvstendig historie bygges opp til avsløringer i senere bind.

Det hjelper ikke leseren at også bakgrunnsfortellingen er foreldet og fra YouTube, altså ikke et nettsted av særlig alvorlige karakter.

Man setter fort fingeravtrykk på pannen når en av skandinavias fremste krimforfattere velger et motiv  som et stykke på vei følger Dan Brown-løypa (spikersuppe på sprøyt og spekulasjoner) og fremstiller ... arkeastronomi (29 treff på google) og konspirasjonsvåset i Zeitgeist som sannhet, for ikke å si nærmest spydspissen av forskning.

Eller som rett og slett velkjent stoff som er for ... omfattende og avansert for det teologiske studiet.
Men koblingen mellom astronomi og alskens guder og helter som skal være født 25. desember, ha 12 disipler og så videre blir altså ikke mer riktig enten vi snakker om Mithras eller Horus, slik jeg tar opp i denne skepsisartikkelen om Zeitgeist.

Kort sagt på tide å opprette en avdeling C for Clueless.

Det hadde ikke vært helt uten interesse å etterforske motiver og midler bak at forfattere stadig benytter anledningen til å forsterke myter uten å gi en eneste liten motforestiling.

Motivet blir ikke mindre underlig når dette ikke akkurat driver plottet fremover, men er et sidespor knyttet til tanker i en nyreligiøs gruppe. Der det ikke hadde spilt noen rolle for handlingen om de heller hadde drevet med blot, yoga, mindfullness, nærkamp, miljøarbeid eller kristen retreat.

Selv om de generelt fremstilles som heller pussige, blir deler av tankegodset altså løftet frem som betydningsfullt av den ærverdige akademiker Johannes Tausen, teologiprofessor emeritus.

Og som noe å slå i bordet med under konfirmasjonsforberedelsene.

For meg førte det til sterkt behov for å slå boken i veggen, men om Adler-Olsen ville ha satt pris på det, er en annen sak.

Som Sandberg leser Bibelen

Ikke mange politikere forsøker å agere okse i glassbutikk, men Per Sandberg viser god innsats. Det forhindrer ikke at det er noen smuler urettferdig at han og Fremskrittspartiet beskyldes for å bidra til islamsk ekstremisme. 

Det er likevel få som har beskyldt ham for å bidra til sosialistisk eller kristen ekstremisme, til tross for at han slo tilbake med at andre partier bidrar til islamisme ved å undervurdere farene, og ikke minst at Kristelig Folkeparti har et enormt ansvar 

for at flere titalls mennesker reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig Folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.

Selv om det ikke ble opptøyer i gatene fra gamle damer med paraply, slamret Kut Arild Hareide så hardt med vannglasset i Dagsnytt 18-studio at Sandberg nesten var troverdig da han ba om unnskyldning. 

At det likevel er tvilsomt å forvente mykere eller klokere fremferd fra Sandberg i årene fremover, viser seg når han skriver i Dagbladet om når religionene kolliderer. 

Hadia Tajik vil gi ungdommen en Koran før islamismen tar dem. Det synes jeg er en merkelig logikk. Å gi barn og unge en bok som millioner av mennesker allerede tolker ekstremt, og håpe at de unge ikke vil tolke den ekstremt, kan umulig være den beste løsningen. Valget mellom ekstrem overtro og moderat overtro er fremdeles et valg mellom to onder. La oss heller lokke de unge med bøker og ideer som utfordrer dem til å stille spørsmål ved selve livet, la de filosofere og utforske meningen med ingenting og alt. Altså det motsatte av hva bøker som Koranen og Bibelen gjør.

Nå kan man si mye om islam og islamisme, men å sause sammen alle religiøse tekster i én suppe, fordi det finnes ekstremister i en eller flere religioner, er mildt sagt ekstremt, selv om det nok ikke er ekstremistisk.

Forestillingen om at Bibelen er en fasit som i seg selv hindrer folk fra å tenke og stille spørsmål, er like meningsløs som det er malplassert å likestille Koranen og Bibelen.

Ikke fordi deler av Det gamle testamentet ikke er fullt på høyde med eller verre enn sinnaversene i Koranen. Men det gjør altså mer enn noen tødler forskjell at bare én av disse bøkene inneholder Jobs bok, Ordspråkene og Forkynneren, Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13. 

Det er heller ikke gitt at det gir stor mening å sette likhetstegn mellom et bibliotek og en bok.

Eller å overse historien. Både islamsk og kristen kultur var i middelalderen knyttet til en sterk rasjonell tenkning. Den kristne fortsatte også i renessansen, tross den hermetistisk-magiske vekkelsen som sprang ut i blomst på slutten av 1400-tallet. 

Opplysningstiden er utenkelig uten rasjonaliteten middelalderens universiteter formidlet og forsterket.

Etter dette utspillet fra Sandberg er det ingen overraskelse at det ble klirring i kaffekoppene i avisen Dagens spalter. Og at Sandberg følte seg kallet til å gå inn i glassbutikken igjen.

Med et tilsvar som (her er det ingen grunn til å holde på hatten) ikke vil dempe gemyttene. Eller redusere behovet for enda et langt svar til en FrP-representant (som her og her), selv om man i teorien kunne nøyd seg med å replisere med at dette forsterker partiets etterlysning av en bedre skole.

Det er dessverre likevel grunn til å bruke litt fonteplass når han sier til sitt forsvar at Bibelen kan brukes i «totalt ulike retninger også for å legitimere vold». 

Ja, mange slags tekster kan det, også opplysningsfilosofenes - noe som viste seg med all uønsket tydelighet under den franske revolusjonen. Spørsmålet er imidlertid ikke om en tekst kan brukes "i totalt ulike retninger", men hvor lett det er. 

Altså hva er den opplagte og naturlige måten å forstå Bibelen på, hvis man passer på å lese også Det nye testamentet?

Selvsagt kan man havne på mindre spontane koknklusjoner etter noen hundre års teologiske eller politiske vektlegginger, endringer i tradisjoner og tildels avanserte tolkningsnøkler - og ikke alltid bare til det verre. Når dette hender, er det uansett sjelden uten historiske årsaker eller provokasjoner. 

Korstogene hadde mange årsaker, men ikke at ungdom leste Bibelen. 

Sagt på en annen måte er det ikke rent vilkårlig at de første kristne var pasifister og vegret seg i mange hundre år for å bli soldater. 

Selv for Sandberg tviler jeg på at voldsbruk er den umiddelbare tolkningen av en tekst der stifteren refser sine nærmeste tilhengere for å ty til sverd - som når Peter hogger øret av en soldat i forsøket på å redde Jesus.

Når Jesus i Bergprekenen setter "alle som stifter fred" som et ideal, og Paulus ser Åndens frukt i Galaterberevet 5,22-23 som "kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse", er det ikke aldeles opplagt at en lesning av Det nye testamentet vil legitimere vold.

Det er ikke gitt at krig og terror er det første radikaliserte kristne tyr til.

Imidlertid er det ikke disse idealene Sandberg vifter med lettere Ex Cathedra. Han slår inn flere åpne dører enn han aner med at den beste "motvekt til radikalisering er å utvikle menneskets iboende rasjonalitet, fornuft, empati og nysgjerrighet». 

Mens han risikerer å få noen i fleisen når han fortsetter med at «nestekjærlighet og altruisme er utviklingstrekk i menneskelig evolusjon som har resultert i siviliserte samfunn». 

Ja, det kan argumenteres for at altruisme kan være evolusjonært fordelaktig for slektsgrupper, fordi felles gener føres videre. Men at noe kan skyldes evolusjon  (som aggresjon, misunnelse, grådighet, selvoppholdelsesdrift eller en driv etter å skaffe slaver som kan malet huset mitt) gjør det ikke automatisk til noe "godt" eller noe vi alltid bør følge.

For å sette nestekjærlighet og altruisme som ideal fremfor aggresjon eller revirmarkering, trenger man mer enn biologiske begrunnelser.

Ikke minst fordi dette evolusjonært synes begrenset til mindre grupper - slekten eller "inngruppen". Overfor "utgruppen" blir mekanismene annerledes - noe som har gjort at stammer ikke direkte har anstrengt seg for å holde fred med naboen. 

Det hører også med slik Erik Tunstad forklarer i Evolusjon - basert på en sann historie, at flertallet av evolusjonsforskerne i dag "ser bort fra ekte altruisme og gruppeseleksjon" (side 252).

Hadde nestekjærlighet og altruisme vært sterke biologiske drifter, ville verdenshistorien sett noen smuler annerledes ut, både før og etter steinalderen. Det er ikke tilfeldig at Jesus i lignelsen om den barmhjertige samaritan valgte nettopp utgruppen samaritanerne som "min neste" - og altså ikke min nabo i min egen stamme.

Sandberg er ikke ferdig med feilslutningene der. 

For å avslutte med schwung og virkelig stille kristne FrP-kritikere i forlegenhet, trekker han frem slaveriet. Dette synes han å oppfatte som et så sterkt kort at det vil trumfe frem en annen tone fra kristne overfor en fornuftens fanebærer som Sandberg.

Det er eksempelvis ikke på grunn av kristendommen, men på tross av den, at vi ikke lenger aksepterer noen form for slaveri i vår del av verden. Både Det gamle og Det nye testamentet forsvarer og promoterer som kjent den høyst uetiske praksisen som selv Jesus aldri tok avstand fra. 

Det er altså svært tydelig at Sandberg ikke har lest særlig mye om Bibelen eller om slaveri.

Som jeg skriver i Da jorden ble flat, handler jødenes hovedfortelling om frigjøring fra slaveriet i Egypt og den senere lengselen etter å vende hjem fra deportasjoner og slaveri i Babylon.

Dette er et gjennomgående tema og noe av det klareste i Jesu forkynnelse. Så viktig at han starter sitt offentlige virke (Lukas 4,16-21) med en regjeringserklæring når han leser høyt fra Jesaja 61:  

Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.

Tilhørerne forstod umiddelbart at dette handlet om jubelåret i tredje Mosebok 25, 8ff. Hvert femtiende år skulle man gi frihet til alle som bodde i Israel, inkludert slaver. Dette sto i sammenheng med sabbatsåret der alle hebreiske slaver skulle gis fri. Israelitter skulle ikke bli holdt som slaver mer enn seks år (2 Mos 21,2ff) og det mer omfattende jubelåret kom året etter det sjuende sabbatsåret.

Slaveri ble verken ansett som varig, godt eller grunnleggende.

Og det uttrykker i GT flere former for økonomiske og arbeidsmessige forhold. Selvsagt et godt stykke unna dagens stort sett godt regulerte arbeidsliv, men noen ganger er uttrykket ”tjener” mer nærliggende. Blant jødene var det ikke uvanlig å avtale å arbeide for andre for å få til livets oppholdelse eller rett og slett for å betale gjeld.

I et økonomisk knapphetssamfunn uten trygdeordninger var dette en måte å sikre overlevelse.

Selv om GT ikke avvikler alle former for slaveri som sådan, innførte man ikke slaveriet. Det tilhørte en gammel orden i alle land. Slaveriet hadde vært naturlig og tildels dominerende i tusener av år - og skulle være det i tusener av år fremover i de fleste kulturer.

Å endre økonomiske systemer er ikke gjort over natten eller århundrene. Men staten Israel gikk langt i å begrense overgrep mot slaver, og ga altså frihet etter noen år.

Jesus forsterker dette og erklærer at han er kommet for å sette alle slaver fri, og føre alt - også det økonomiske - tilbake til en rettferdig fordeling. Dette er et av avsnittene som tydeligst antyder hans selvforståelse som Messias - kongen som skulle skape velsignelse for alle folkeslag.

Nå er det mulig å lese Bibelen på flere måter. Det er ikke vanskelig å finne vers i GT som regulerer slavehold i staten Israel, eller i NT som formaner slaver til ikke å gjøre opprør. Men bibellesning handler ikke om cut & paste av ti setninger fra GT og NT inn i en lovbok.

Det handler ikke om vers, men om visjon.

Kort sagt er det ikke slik at Bibelen "forsvarer og promoterer" slaveriet. Det finnes ikke noen befaling om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til slaver.

Den sentrale visjonen er ikke å undertrykke andre, men at det ikke er forskjell på slave eller fri.  

Effekten var umiddelbar. De fleste i menigheten i Efesos var slaver. I Lille-Asia generelt avviste kristne slaveri som synd og altså brudd med naturretten og kristen tro. De tilbød åpent rømte slaver asyl. Det ble et stort ideal å frigi slaver. En av de første pavene var selv slave.

Som Carl Grimberg trekker frem i bind 6 av hans verdenshistorie var det slik at

Ved gudstjenesten og i menighetslivet fikk kanskje de stakkars slavene for første gang føle seg som mennesker. Det var ingen forskjell på herre og trell.

Selv om de første kristne ikke gikk i bresjen for noe så radikalt som å avskaffe slaveriet, ble frigivelse av slaver sett på som et av de klareste uttrykkene for å gjøre godt. Dermed ble slaveriet underminert og etterhvert avskaffet i kristne land. Dette var så tydelig knyttet til Kirken at ordet for frelse i Norge, stammet fra frigivelse av slaver. En frigitt trell fikk fjernet halslenken og ble kalt frihals, et ord som vi kjenner igjen i frelst.

Vi finner dermed sterke røster mot slaveriet hos flere kirkefedre. Muligens sterkest uttrykt hos Gregor av Nyssa (ca. 335-395) i en preken i 379. Han behandler ikke bare slaveri som noe uunngåelig som kristne ikke bør involvere seg i utover det som måtte være nødvendig, men tar umisforståelig avstand fra hele institusjonen. Å ta fra andre den frihet som de er gitt av Gud gjennom Jesus, er å bryte og snu opp ned på Guds lover som ikke gir noe menneske slike fullmakter. Selv ikke Gud har makt til dette.

Når slaver kjøpes, kjøpes samtidig all deres eiendom. Men siden hvert eneste menneske er satt til å råde over alle jordens rikdommer, kan det aldri finnes nok penger til å kjøpe dem eller deres eiendom.

Gregor var dessverre ikke den eneste på banen. Etter hvert som kirken ble en del av maktapparatet, begynte imidlertid kompromissene med etablerte samfunnsordninger og ”sunn fornuft”. Kirkefedre som Augustin kunne dermed argumentere for at selv om slaveriet ikke var en del av naturretten, var det heller ikke absolutt forbudt.

Samtidig inspirerte man til mer humane lover. I Justinians lovverk på 500-tallet ble slaver ikke oppfattet som gjenstander, men som mennesker. Et utslag var dødsstraff for eiere som tok livet av slaver.

Likevel lot fortsatt kristne seg inspirere enda mer av Bibelen, som Irlands sagnsomsuste apostel Patrick i første halvdel av 400-tallet. Han så slaveri som en “grusom og unevnelig forbrytelse” og krevde kompromissløst at kristne skulle vise sin motstand mot slaveriet. Mot alle odds fikk han slutt på slaveholdet i Irland og en dramatisk reduksjon i drap, blodhevn og stammekrig.

Hva så med "negerslaveriet"? Det foregikk da virkelig i land som kalte seg kristne?

Ja, men det skyldtes ikke at noen på 1500-tallet leste Bibelen og fant ut at nå måtte vi holde slaver igjen. Grunnen var i stedet nettopp Sandbergs idealer - fornuften og empatien, hånd i hånd med god økonomisk politikk.

Nettopp høymiddelalderens rasjonelle tradisjon gjorde at man forholdt seg stadig mer positivt til den største tenkeren av dem alle, Aristoteles. Og i følge ham tilsa fornuften forskjell på mennesker. Naturen viste oss at noen var født til å være herskere, andre til å være slaver.

Dette gikk likevel ikke helt hjem, før conquistadorene erobret Sør- og Mellom-Amerika og trengte gruvearbeidere. Lokale indianere, strøk fort med. Dels i empatiens navn og enda mer i grådighetens så man seg om etter mer hardføre slaver.

Løsningen var afrikanere.

Tross sporadiske protester mot hele opplegget og varige oppfordringer til mer human behandling, fortsatte slaveriet og spredde seg til flere nasjoner.

Men etterhvert kom det stadig sterkere protester, ikke minst fra vekkelsespredikanter som John Wesley. Mens fornuftens fanebærere som opplysningsfilosofen David Hume (1711-76) argumenterte sterkt for slavehold som viktig, permanent og moralsk.

Selv om kristne politikere som William Wilberforce (1759-1833), sterkt inspirert av Wesley, kjempet innbitt mot slavehanden, fortsatte økonomer og jurister å forsvare den med rent sekulære argumenter.

I The Pro-Slavery Argument (1853) forsvarte
økonomer som Thomas Dew slaveriet.

Professoren Thomas Dew (1802-1846) argumenterte som Hume på økonomisk og filosofisk grunnlag for slaveriet som det beste også for slavene selv.

Juristen John Calhoun (1806-1859), senere visepresident,  fulgte opp med tunge argumenter, uten å ty til teologi.

Dette skapte et tankeklima som også enkelte sørstatsprester fulgte opp. I 1836 ga James Smylie ut den første av en liten serie bøker som de neste par tiårene hevdet at slaveri var et positivt gode og støttet i Bibelen.

Kanadiske, skotske, engelske og franske teologer var ikke imponerte.

Argumentene hadde ingen spesiell støtte utover hvite i Sørstatene. Som også i noen grad fant støtte i det amerikanske skillet mellom religion og politikk. Hadde først staten vedtatt noe, var det ikke de religiøses oppgave å bekjempe det.

En politisk holdning som Per Sandberg ikke ville føle seg helt fremmed for.
Vi ser altså at realiteten er motsatt av hva Sandberg hevder. Selv om Bibelen ikke er et politisk kampskrift mot slavehold med detaljerte løsninger for en alternativ økonomi og sosiale ordninger, finner vi så mange undergravende avsnitt og verdier at det er vanskelig å utvikle en konsistent teologi til støtte for slaveriet.

Det er langt fra tilfeldig at nettopp kristne aktivister spilte en så avgjørende rolle for å stanse slavehandelen og slaveriet i USA og Det britiske imperiet. Det som holdt igjen var et godt stykke på vei sekulære, ikke-teologiske, økonomiske og fornuftsbaserte argumenter.

Mens den viktigste inspirasjonskilden for svarte i USA til å holde ut og kjempe for sine rettigheter var ... Bibelen.

Maria-suppe på NRK

Man trenger ikke være synsk for å vite at påsken er en høytid for TV-programmer med seriøse historiske analyser av forstandige fagfolk uten politiske kjepphester som stiller spørsmål ved tradisjonelle fortolkninger av kristen tro.

Dermed var det ikke helt uten bange anelser jeg satte meg ned for å se årets Dokupåske: Mysteriet Maria Magdalena. Ikke minst etter en forhåndsomtale som omtaler "den virkelige historien" og Da Vinci-koden i samme setning.

Maria Magdalena er Bibelens mest gåtefulle og kontroversielle figur, og i evangeliene spiller hun en sentral rolle i historien om påsken. Hun er til stede ved Jesu korsfestelse, og hun er vitne til hans oppstandelse. Hvorfor blir hun først og fremst husket som den prostituerte kvinnen som forførte Jesus Kristus? Melvyn Bragg avdekker den virkelige historien bak Maria Magdalenas legendariske status, fra hennes vitale rolle i kristendommens første århundre og frem til hennes rolle i nåtidens Jesus Christ Superstar og Da Vinci-koden.

Bare så det er sagt med en gang er Melvyn Bragg sympatisk fyr med en oppriktig interesse for Maria Magdalena, minst så langt tilbake som da han tilrettela Jesus Christ Superstar for film i 1973.
Han er heller ikke avvisende til kristen tro. Tvert i mot er deler av programmet svært så positivt. Ikke minst når det mot slutten bekrefter at det er et godt argument for Jesu oppstandelse som reell hendelse at evangeliene forteller at Maria Magdalena og noen andre kvinner var de første øyenvitnene.

Hadde man funnet på dette fra scratch, ville det vært langt mer overbevisende i samtiden å nevne menn som vitner og ikke kvinner som i seg selv hadde lavere troverdighet i rettsapparatet og mange uansett ville avskrevet som innbilske eller hysteriske.

Men så er det heller ingen tvil om at Braggs livslange fascinasjon for Magdalena har fått ham til å støtte  moderne myter eller i det minste populære fremstillinger uten dekning i kilder. Samtidig som han altså er veldig klar over at hun hadde en så høy status blant kristne at nettopp ble dannet myter om henne.

Dengang som nå.

Det er fascinerende å følge fremstillingene gjennom middelalderen og renessansen til i dag, men ikke fullt så fascinerende å få høre enda en gang om denne Kirken som ødela eller overså tekster slik at Maria Magdalena forsvant ut av historien.

Og hadde hun ikke det, ville verden vært svært forandret. Underforstått til noe fundamentalt positivt.

Dermed hører det med å formidle at montanistene led den ille skjebnen ikke bare å bli forfulgt av "tyranniske romere", men også av kristne for deres "kjetterske meninger og respekt for kvinner". Dette er imidlertid svært så tendensiøse fremstilling av en bevegelse som ikke ble kritisert for "respekt for kvinner", men for en stadig nye åndelige syner som overprøvde Skriften og andre kristne gruppers lære og argumentasjon.

Og det er ikke sikkert kvinnesynet var veldig moderne. Selv om det var kvinner i ledelsen, nevner ikke Bragg at kvinner ikke fikk lov å pynte seg og at alle jomfruer måtte bære slør.

Det er uansett interessant at Bragg synes å mene at andre kristne ikke hadde respekt for kvinner. Eller at den skriftlige kritikken mot montanistene på 100- og 200-tallet var på linje med å bli forfulgt av tyranniske romere.

Uansett er montanistene ikke noen kilde til hvem eller hva Maria Magdalena var. På linje med pave Gregor den stores preken 591. Som Bragg forbilledlig fremhever var ikke poenget hans å rakke ned på henne, men å vise at selv "falne kvinner" kunne få tilgivelse og bli sterke vitner om Guds nåde.

Magdalena er forøvrig mye omtalt hos kirkefedrene før pave Gregor, og sjelden negativt. Det er en moderne myte at hun har vært ”baktalt” av kirken, eller forsøkt fjernet fra historien.

Og det er og blir det slik Bragg forsåvidt vedgår, evangeliene i Det nye testamentet som er hovedkildene, de eldste og de beste.

Selv om han forteller med kjent kultarkeologisk ordbruk at de langt senere evangeliene kan fortelle oss noe, i det minste mellom linjene, siden de altså ikke kan brukes av historikere til noe annet enn hva enkelte grupper på 2-300-tallet mente.

Når han da ikke i samme kjente retoriske stil spør om det kan være noe i dette eller hint som noen har ment om Magdalena en eller annen gang - bare ikke i utbroderingene i middelalderen.
Men motspørsmålet er altså hvorfor noen skulle ta tekster fra (som det vedgås i programmet) fem generasjoner etter hennes død som kilde til noe som helst.

Hvorfor skulle noen ta meg på alvor som kilde til Oscar I eller Abraham Lincoln eller andre som døde på midten av 1800-tallet, enten jeg mente de var statsledere eller vampyrjegere?

Dermed er det i utgangspunktet liten grunn til å ta gnostiske tekster som Filipevangeliet og Maria Magdalenas evangelium som historiske kilder til Jesus eller Maria.

Og det er ingen grunn til å tolke tekster om at «Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena» og at apostlene er fornærmet fordi Jesus elsket henne «høyere enn alle disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen», ut fra moderne forestillinger.

Den eneste årsaken til at noen tar dette som tegn på et ekteskap eller erotisk forhold, er at man ikke forstår tenkesettet. Som nevnt i Da Vinci dekodet bruker hverken Det nye testamentet eller  gnostiske evangelier kjærlighet som synonymt med erotikk.

For gnostikerne var vår verden som et fengsel der våre sjeler var fanget i en ond materie kalt kropp. Da kan det tenkes høyere idealer enn å fange enda flere sjeler ved å sette barn til verden.

I realiteten har ordet «ledsagerske» (koinonos) mange betydninger, i bredden fra ”følgesvenn” til ”forretningspartner”. I tillegg handlet å «kysse på munnen» om overføring av åndelig kunnskap («gnosis») fra munn til munn. Det var slik de gnostiske mestere formidlet sin visdom.

Vi ser samme tanke i Thomasevangeliet når Jesus sier at «Den som har drukket av min munn, skal bli som jeg, og jeg skal bli ham, og det skjulte skal åpenbares for ham».

Mysteriet med Maria Magdalena er rett og slett hvorfor så mange er så ivrige etter å koke suppe på spikere som ikke er der.

Det hele ender så patetisk som mulig. Braggs tyr til den kjente TV-løsningen å høyne kjendisfaktoren ved å intervjue Tim Rice som skrev manuset til Jesus Christ Superstar. Han tenker vel som seerne atdet kan bli skikkelig spennende å få insideinformasjon om hvilke alternative kilder Rice brukte for å fremstille kvinnen som ikke visste hvordan hun skulle elske Jesus.

Svaret er ... ingen. Rice drev ikke research i det hele tatt. Han brukte bare den kjente kilden bakhodet, det han husket etter å ha lest Bibelen. Maria var grei å bruke for å få mer trykk i en rockeopera.

Hele programmet er staffasje, selv om det alltid hever et program at N.T. Wright er med. Braggs vandrer dermed rundt i samme mørke dressen, enten han er i ørkenen eller biblioteket. Sammen med innholdet, gir det Catholic Herald treffende assosiasjoner.

Throughout the programme he seems very overdressed; rambling round the Holy Land he wears a heavy dark overcoat and dark suit, almost as if he is a mourner at a funeral. In a way he is; a mourner at the funeral of western intelligence, as represented by this BBC documentary.

Dermed gidder selv ikke en katolsk avis å anklage Bragg for forfalskninger eller kjetterier. Selv om han nok ikke blir blidere av den verste anklagen av alle, at dette er tynn suppe.

Some think that we ought to protest to the BBC over Melvin’s Bragg’s programme about The Mystery of Mary Magdalene, broadcast on Good Friday. Tiresomely predictable, what Bragg did was to stitch together a mixture of historical fact, Christian belief, tawdry insinuations and Gnostic writings into an hour of what Boris Johnson might have described as “an inverted pyramid of piffle”. You could call it blasphemous to suggest that Jesus, whom Christians believe to be God incarnate, might have had a “relationship” with Mary Magdalene; but this piece of prurient fiction has now been peddled for a few years, not least by the fevered imagination of author Dan Brown, and it strikes me as tired, old and intellectually threadbare – just the kind of programme the BBC would invest in.

Og enkelte andre TV-kanaler.

Jesus-synet i NRK

Det er ikke hver dag man ser syner på NRK, eller i det minste må gni seg i øynene, men NRKs visning av Michael Scotts serie Rise to Power var en positiv overraskelse i påsken.

En såpass spenstig og etterrettelig fremstilling av kirkehistorien på noen TV-kanaler, nasjonale eller nisjer, tilhører kategorien mangelvare. Og når noe mangler for lenge, er det fare for mangelsykdommer.

Dermed er det nesten til å leve med at den norske tittelen føyer seg inn i rekken av pussigheter når NRK skal presentere noe annet om kristen tro enn andakter og gudstjenester. Hva NRK tenkte på da de landet på Jesus - kristendommens hærfører er uklart. Muligens hadde de ikke sett serien før de laget tittelen, i motsetning til SVT som kaller serien Jesus och kristendomens martyrer.

Muligens tenker de at hvis andre religioner assosieres med hærførere, bør kristendommen i likhetens navn også bli det.

Men det er altså vanskelig å tenke seg en mer malplassert tittel, når det er et avgjørende poeng for Scott at en viktig grunn til kristendommens fremvekst var nettopp at Jesus ikke var en hærfører.

Som faghistoriker på antikken har Scott ingen problemer med å akseptere at Jesus har eksistert og ble oppfattet som Messias av hans tilhengere. Men altså på en ikke-voldelig måte. 

Dette var i rake motsetning til Messias-pretendenter som Simon bar Kokhba som gikk til krig mot romerne i år 132. Da dette tredje svært så blodige jødiske opprøret på drøyt seksti år var knust i 135, nektet Keiser Hadrian jødene adgang til Jerusalem.

For å understreke at Israel var ute av soga, reiste han en ny by til ære for Jupiter, Colonia Aelia Capitolina, på toppen av det raserte Jerusalem. Området ga han navnet Filistina etter jødenes motstandere filistrene.

I dag bedre kjent som Palestina.

I motsetning til dette, tilhørte kristne lenge en marginal, maktløs og til tider forfulgt eller i det minste undertrykket gruppe. Noe som ikke var veldig underlig når man nektet å vise lojalitet til keiseren ved å ofre til hans bilde som han var en gud. Det ble ikke bedre av at man stort sett var pasifister som avviste å være soldater.

Altså en noen smuler annerledes og langt bedre strategi enn å ha Jesus som hærfører.

Dette ga også andre følger sammen med omsorgen de viste, ikke minst i alle pestbølgene som rammet Romerriket. Det var ikke noe hinder at man trodde på evig liv uansett kjønn eller posisjon, og evnen og viljen til å presentere og diskutere sin tro rasjonelt i møte med samtidens religiøse og filosofiske alternativer.

På samme måte som Scott legger frem historien ganske så rasjonelt.

Selv om det glipper litt på slutten når han får vanlige mistenke som Elaine Pagels til å videreformidle stoff han ikke selv har sjekket. Dermed får vi igjen høre historier som at Konstantin fikk presset sine meninger igjennom (nei, han sympatiserte med arianerne), kristne forbød olympiske leker (nei, men de burde nok) og at man flyttet feiringen av Jesu fødsel til en stor romersk høytid (nei, Kristmesse feires 25. desember av andre grunner).

Mens vi nok ikke kommer til å høre historier om at NRK forbyr eller flytter om på programtittelen.

Syner i Vårt Land

Siden Vårt Land i dag (i et oppslag lagt ut her nå) har funnet frem til en artikkel fra 2011 om Epilepsi og religion i Tidsskrift for Den norske legeforening, kan det være greit å finne frem min kommentar til denne uvanlig dårlige artikkelen og mitt tilsvar i tidsskriftet samme år.

Det er ikke minst greit siden oppslaget hverken nevner min kommentar eller motinnlegget. Muligens har journalisten ikke googlet, muligens er en oppfølgingsartikkel på gang.

Det vi snakker om er altså  det vi alle får håpe er den tynneste og minste faglig funderte artikkelen noen gang i Legeforeningens tidsskrift.

Bakteppet for artikkelen synes å være at "religion" (hva nå det er) bygger på syner og vil havne på sotteseng om disse kan bortforklares som effekter av noe rent naturlig.

Det er dermed svært bra at den såpass kontant og faglig avvises både av religionsfilosofen Anne Runehov (som trekker frem at dette er en reduksjonistisk tolkning, siden den synes å si at typiske "åpenbaringer fra Gud" kan avvises som epilepsi) og av teologen Atle Søvik som viser at artikkelforfatterne sliter med tekstgrunnlaget.

Skal ligningen deres gå opp, må de rett og slett selv bestemme hva i teksten som de skal ta med. Tar de med hele teksten, forsvinner grunnlaget for å si at Paulus hadde et epileptisk anfall da han møtte Jesus på veien til Damaskus. Siden de som var med ham også så og hørte at noe skjedde, kan dette ikke utelukkende ha skjedd i hodet til Paulus.

Hvis det da ikke skulle dukke opp en artikkel om at hele reisefølget var epileptikere.