ChesterCon 2009

I en stormfull tid der Norge er i harnisk over kirkens sleske overgrep som gir alle anledning til gratis å si fra om at de er feiloppført i det sentrale medlemsregisteret, driver man andre steder i verden med annet.

En av disse tingene er den årlige Chesterton-konferansen, denne gangen lagt til Seattle.

Som så ofte er den lettere iherdige og ustoppelig utforskende biografen Geir Hasnes på banen - samt talerstolen.

Mens han tidligere har bevist at Chesterton ikke var feit, beviser Geir denne gangen at GKC publiserte flere bøker før han ga ut sin første. Og at han var populær i vide kretser, selv etter at han var blitt katolikk.

In addition to the amazing trifles about the American lecture tour, Hasnes proceeded to lay waste to several other myths about Chesterton. One of these myths is that Chesterton wasn't published or recognized for his writing prior to the prize he won at school for the poem about St. Francis Xavier. Hasnes has found at least 15 occasions where Chesterton was published not only in school newspapers and magazines, but also in the Daily News.

A second trifle Hasnes unearthed were the books that Chesterton ghost wrote prior to his first book publication. One of these books was titled: Roman Life Under the Cesaers by Emile Thomas.

A third trifle was that Hasnes was able to dispel the myth that Chesterton's fame waned in the later years after his conversion in 1922. This was simply not true. He was written up in Vanity Fair, and international publication, in 1923 as one of the most interesting people in the world.

At det fortsatt arrangeres årlige konferanser antyder nok at han ennå ikke er glemt.

Én mann, én tromme

Og to stikker.

Skjønt noen ganger bare én.

Og

Ikke gær'n denne heller, fra året før.

Ting dukker opp

Enkelte av oss liker dette, etter en kveld på byen.

Spesielt når det ser ut til å være bedre versjoner enn jeg har vært borte i før.



Og hvem kan motstå en Aquatarkus som vorspiel (til tross for noen tøvete kameraeffekter som passer bedre i sort hvitt på Flikcr).

Historiens største mysterium

Noen forhåpentligvis siste hjertesukk om Illustrert Vitenskap Historie, Nr. 12/2009.

Denne gang om "Historiens største mysterium: Kvinnen".

Artikkelen er tydeligvis ment lettere blott til lyst, noe som sjelden er et godt tegn når man skal si noe om historien.

Forventningene blir ikke større når det viser seg at Simone de Beauvoirs Det annet kjønn (Pax 2001) er blant kildene.

Dermed lærer vi (som rett er) at Augustin i sin munketilværelse så på kvinner som farlige på grunn av deres "seksuelle tiltrekningskraft", selv om han riktignok (uten at det nevnes at dette var i strid med mange av samtidens filosofer og et stort fremskritt i kvinnesyn) "mente ellers at kvinner og menn i prinsippet var like fornuftige, ettersom fornuften satt i sjelen, som var lik for alle".

Selv om det ikke nevnes at han nok var mer opptatt av at kvinner ikke bør gi den fristende gamle-Eva særlig mange lillefingre, på samme måte som mannen stadig bør jekke ned gamle-Adam et hakk - eller åtte.

Til gjengjeld legges vekt på at Augustin mente at kun mannen "var skapt i Guds bilde".

Hvorfor den gode kirkefader skulle være uenig i Bibelen på dette området, kommenteres imidlertid ikke.

Men det blir verre.

Når vi kommer til Thomas Aquinas sies rett ut at

"I middelalderen var kirken imot obduksjoner og anatomiske undersøkelser. Derfor måtte de lærde tenke seg til svarene på hva kvinnen var for slags størrelse".

For det første er det uklart hvordan denne type undersøkelser hadde kunnet si noe om kvinners verdi eller rolle.

For det andre holdt Aquinas seg til samtidens vitenskap, basert på bl.a. Aristoteles som nettopp mente at kvinner er "en defekt mann" og et resultat av "for svak sæd".

For det tredje ble ikke sammenhenger og detaljer rundt sæd og eggceller oppdaget før svært mange hundre år senere, da man fikk mikroskoper som kunne se slik.

For det fjerde mente Aquinas selv at dette ikke betydde at kvinner var menn underlegne..

It should be noted that the problem is not one of Aquinas’s making and that it in no way arises from his general philosophy.

Nor is it an issue raised generally by medieval theologians. It is not, for instance, found in the Commentarium in Sententias of Bonaventure or Duns Scotus, who were less impressed by Aristotle than was Aquinas. Albertus Magnus, a fervent Aristotelean, mentions the phrase en passant but makes nothing of il.

It may well have been nothing more than an argument developed by scholars who wished to embarrass Aquinas’s Aristoteleanism.

In any case Aquinas took it seriously enough to argue no fewer than five times that it is a purely biological statement and that it does not imply that woman is defective in any true sense.

It is ironic that the reward for this is the allegation that he asserted it.

For det femte var det ikke forbud mot obduksjoner i middelalderen.

Mytene minker ikke når man kommer til Luther.

Som forventet trekkes fram hans utsagn om at kvinner bør holde seg hjemme fordi deres fasong tilsier dette, mens mannens brede skuldere og smale hofter viser at han har intelligens. Siden det er Historie er det heller ikke uventet at det hevdes at dette er noe han "skrev". Som om han satte seg ned og nitid resonnerte seg fram til dette etter grundige analyser av Skriften.

Mens det altså rett og slett ikke dreier seg om noe annet enn en av hans bordtaler.

Og siden de ikke omtales i det hele tatt, nevnes ikke at disse i stor grad er samlet av hans motstandere, ikke alltid er like etterrettelige - og, enda viktigere, ofte er bevisste morsomheter (selv om vi ikke trenger å like humoren).

Dette er kort sagt mer Damenes tale enn dogmatikk.

Så vil kanskje enkelte trøste seg med at heller ikke Darwin slipper unna, selv i et jubileumsår.

"I forbindelse med sine studier av artenes opprinnelse kom Charles Darwin frem til at kvinner var biologisk underlegne menn. Kjennetegnet på kvinner var i følge Darwin "karakteristiske for de lavere raser og vitner derfor om et tidligere og lavere stadium av sivilisasjonen".

Et utsagn det likevel ikke er trolig at selv Sam Harris kommer til å forsvare.

Illustrerte myter

Det er ikke bare Galilei som utsettes for mytekverna i Illustrert vitenskap Historie.

I spalten "Spør historikerne" stilles spørsmålet om folk var redde for verdens undergang da år 1000 nærmet seg. Svaret er ikke til å misforstå.

Ja. Allerede på midten av 900-tallet forutså mange prester at verden ville gå under nyttårsaften år 999. En stor komet viste seg på himmelen i 989, og ble sett som en bekreftelse på den dystre spådommen. I desember 999 var det en utbredt tro på at det gikk mot slutten. Mange prøvde i siste liten å skaffe seg en plass i himmelen. Flere solgte sitt jordiske godt og ga formuen til de fattige.

Nå er det ikke enkelt å gå hardt ut mot utsagn av typen "mange", "utbredt" og "flere". Men det er liten tvil om det etterlatte inntrykk av artikkelen. Man ser for seg at store skarer over hele Europa samler seg i panikk og forventning.

Mens dette i realiteten er en moderne myte. Sporene burde være lett å følge, selv for "historikere" som skal svare i Historie.

For det første er fortellingene om dette hentet fra over 500 år etter.

The earliest mention of the panic was in a passage on the year 1000 in the Annales Hirsaugiensis written by the German abbot Joannes Tritemius about 1500:

“In this year a terrible comet appeared, which by its look terrified many, who feared that the last day was at hand; inasmuch as several years before it had been predicted by some, deluded by a false calculation, that the visible world would end in the year of Christ 1000.” (Quoted in Burr 1901)

This passage was not printed until 1690 and the first actual publication to mention the millennial end of the world was that of Cardinal Baronius in his Annales Ecclesiastici of 1605.

For det andre er det ingen samtidige kilder som forteller om dette.

In 1873 the Benedictine Francois Plaine thoroughly demolished the basis of the legend: no eleventh century Italian, German, French or English annalist mentioned such a panic; such statements of the imminence of the end of the world as those from the Councils and preambles have been heard constantly since the beginning of Christianity; it could not have been later than 960 when Abbo heard that preacher, who was refuted on the spot and rated no further mention; the chronicles added by Robertson refer in two cases to the First Crusade a century later and in the other to 1010 when the cause for alarm was not the magical year 1000 but the taking of Jerusalem by the Turks; and though Glaber mentions prodigies and marvels for the year 1000, as he does for other years, there is no hint of a panic in his text.

In an apparently independent study published in 1878, the anti-clerical Paul RosiŠres came to the same conclusions, as did the German historian Heinrich von Eicken, working from German sources, in 1883.

For det tredje fulgte de færreste vår tidsregning på den tiden.

Og for det fjerde (hvis jeg har telt rett), brukte man fortsatt romertall, som ikke hadde helt samme grafiske effekt som noe år "1000".

Burr also points out that the Christian era, which had been introduced by the Roman abbot Dionysius Exiguus in his Easter table of 525 A.D. (Ginzel 1914), was not generally used by 1000. Indeed, Dionysius himself had not dated his letters by this era (Pedersen 1983) and the first papal documents to do so were of the papacy of John XIII (965-972). (Ginzel 1914)

Further even Christian dates were usually expressed in Roman numerals and M does not have the cachet of the “round number” 1000. In short even if the great masses who supposedly panicked had been aware of the year of the Christian era they would probably not have thought it significant.

Dermed har middelalderhistorikerne for lengst lagt denne ballen død.

“None of this is true. Not the suicides, not the flaming swords, not the whips. Not the absolution, nor the parole, nor the forgiveness of debts. Not the mass hysteria, the fatalism, the nightmare, the terror of the number itself. Not the families abandoned (or swept up) by an army of pilgrims, nor the wealth divested (or spent on saddlebag supplies) by pilgrim knights, pilgrim serfs. No, not the buildings left to decay, not the churches in ruins. Not even the panic itself, unless all accounts of general consternation have been suppressed. And no mechanical clocks to strike the midnight hour at millennium’s end, no hallelujah choruses at a minute past twelve. None of it – at least according to the last hundred years of scholarship. A score of medievalists have published books and articles in Italian, French, English and German demolishing evidence for a ‘panic terror’ at the approach of the year 1000.”

Kort sagt litt uklart hvor Historie har hentet dette fra. Samme solide kilde som sier at paven stadig er uenig med Galilei?

Harris rir og ror

Det begynner vel å bli noen år siden jeg sluttet å forbause meg over denne gjengen med det pussige navnet nye ateister.

Men det betyr ikke at jeg klarer å holdet hodet helt fra å begå opptil flere bevegelser i horisontalplanet når utspillene kommer.

En av de mer ustoppelige kilder til gullkorn er som kjent Sam Harris som fortsetter sine utfall mot Francis Collins og kristne vitenskapsmenn generelt.

The fact that some scientists do not detect any problem with religious faith merely proves that a juxtaposition of good ideas/methods and bad ones is possible. Is there a conflict between marriage and infidelity? The two regularly coincide. The fact that intellectual honesty can be confined to a ghetto—in a single brain, in an institution, in a culture, etc—does not mean that there isn’t a perfect contradiction between reason and faith, or between the worldview of science taken as a whole and those advanced by the world’s “great,” and greatly discrepant, religions.

Neivel, og fortsatt uten å tilkjennegi et eneste lite snev av innsikt i vitenskapshistorie eller vitenskapsfilosofi.

Harris nøyer seg med andre ord ikke bare med å snakke om potensielle spenninger. Han er i stedet tro mot dogmet om en fullkommen motsetning mellom tro og fornuft.

For så å levere klare bevis på at at han selv er ganske fullkommen på feltet. Vi ser dette når han som så ofte tyr til egen tro fremfor vitenskapelige funn og lar seg styre mer av fordommer enn forskning, i en kommentar til boka vi omtalte i går.

But let’s be honest about how Mooney and Kirshenbaum view public discourse in the United States: watch what you say, or the Christian mob will burn down the library of Alexandria all over again.

Harris forteller imidlertid ikke hvordan han ser for seg at noen skal gjenta noe som aldri har skjedd.

Saken blir ikke mye bedre når han skal snakke om rasisme, utfra sin fornuft.

Utgangspunktet er James Watson, den kjente pioneren innen DNA-forskning, sine uttalelser om afrikanere der han sier at “all our social policies are based on the fact that their intelligence is the same as ours - whereas all the testing says not really”.

Fulgt opp med enda friskere utsagt om at han håpet alle var likeverdige, men at "people who have to deal with black employees find this is not true".

Noe som forøvrig føyer seg fint inn i rekken av utalelser som at homofile fostre bør aborteres og at geneforskning i hvertfall vil kunne føre til sympati for de underlegne.

“Unfair discrimination exists whether we like it or not; I wouldn't have married a gum-chewing vegetarian. Ultimately, we'll help the people we discriminate against if we try to understand more about them; genetics will lead to a world where there is a sympathy for the underdog.”

Sam Harris har heldigvis nok tro til å si at Watsons synspunkter på rase er foruroligende. Men avslører så utfordringene for de som ser på "fornuft" (= vitenskap, må vite) som bedre enn "tro" (= overtro, må vite).

James Watson’s opinions on race are disturbing, but his underlying point was not, in principle, unscientific. There may very well be detectable differences in intelligence between races. Given the genetic consequences of a population living in isolation for tens of thousands of years it would, in fact, be very surprising if there were no differences between racial or ethnic groups waiting to be discovered. I say this not to defend Watson’s fascination with race, or to suggest that such race-focused research might be worth doing. I am merely observing that there is, at least, a possible scientific basis for his views. While Watson’s statement was obnoxious, one cannot say that his views are utterly irrational or that, by merely giving voice to them, he has repudiated the scientific worldview and declared himself immune to its further discoveries. Such a distinction would have to be reserved for Watson’s successor at the Human Genome Project, Dr. Francis Collins.

Med andre ord mener Harris i fullt dagslys at Watson - med uttalelser som sitert over - ikke har stilt vitenskapen i vanry eller har kommet med fullstendig irrasjonelle synspunkter. For de har jo - potensielt sett - et vitenskapelig grunnlag.

Av dette lærer vi at Harris ikke prinsipielt sett vil la være å forsvare rasisme som fornuftig. Hvis det genetisk sett viser seg at det er store nok forskjeller mellom raser.

Selv om Harris i dag sikkert ikke er i nærheten av å være rasist, eller tror at "den vitenskapelige virkelighetsforståelsen" og "dens videre funn" noen gang vil vise store forskjeller mellom rasene, tilkjennegir han ingen større refleksjon. Han tar ingen steg til siden eller noen forbehold om å legge seg nesegrus for vitenskapelige funn.

Som - litt avhengig av fagfeltet - alltid vil være foreløpige og med atskillige tolkningsmuligheter.

Sam Harris lider av å være barn av sin tid. Siden han har vokst opp i kjølvannet av borgerrettskampene i USA, oppfatter han visse standpunkter som så opplagte at han ikke tar seg bryet med å se på premissene for dem. For det var ikke genetiske grunner til at rasismen fikk seg stadig flere skudd for baugen etter andre verdenskrig.

Eller for kampen mot rasehygiene lenge før krigen.

I sin iver etter å angripe Collins, ender Harris med å forsvare Watson fordi han er villig til å følge vitenskapelige funn. Varmen for Watson svekkes nok ikke av at han er ateist.

Mens de som har andre begrunnelser for sine synspunkter enn Harris sin "fornuft", inkludert en religiøs og/eller prinsipiell og premissbasert motstand mot rasisme, ikke kan tolereres.

Uansett hvor genetisk like de måtte være nye ateister.

Dårlig historie

Et annet av bladene som ble plukket opp i går, var Illustrert vitenskaps Historie.

Bladet ser spenstig ut på omslaget med hovedoppslag "Romernes Vietnam" (de tyske skoger, må vite), selv om dette nok hadde slått mer an for førti år siden.

Til gjengjeld tas opp evige temaer som kvinnen (vi kommer tilbake til det oppslaget i morgen), Churchill og langbuen ("middelalderens maskingevær").

Og (be very afraid) Galileo.

Det har egentlig vært overraskende lite omtale i jubileumsåret, men de gangene han dukker opp, er det som forventet. Og Historie vet akkurat hvilke strenger man skal slå an i ingressen.

Da Galileo Galilei vendte kikkerten mot himmelen, ble det begynnelsen på en helt ny æra for vitenskapen. De astronomiske oppdagelsene han gjorde var banebrytende. Han takket hjertelig sin Gud for undrene han fikk lov å observere, men Galileis funn var direkte ugudelige. Ganske snart fikk paven ham kastet i inkvisisjonens fryktede fengsel.

Første faktarute er ikke mye snauere. Vi får vite at det er ikke bare var Luther som hadde begrenset pavens makt.

Samtidig trues kirkens klippefaste dogmer både av den rivende utviklingen innenfor naturvitenskapen og av boktrykkerkunsten, som sprer de nye oppdagelsene til stadig flere mennesker.

Og dette handler ikke bare om en litt ivrig desk som overtolker artikkelen. Selv om artikkelforfatteren vet bedre enn desken og ikke hevder at Galilei havnet i fengsel, mangler han ikke formuleringer som forsterker myten om en historisk krig mellom tro og vitenskap.

Når det (vi overser hoderegningen) hevdes at "100 år tidligere hadde kirken lukket munnen på Kopernikus, som påsto at jorden kretset rundt solen" forstår vi hvordan Dan Brown kan ha kommet på tanken om at kirken drepte Kopernikus.

Fortsettelsen er ikke snauere.

Når det fortelles at så "sent som i år 1600 hadde den italienske tenkeren Giordano Bruno blitt brent levende for å si det samme", forstår vi hva som stod på spill for Galilei. "At Galilei sendte ut følere og diskuterte sine oppdagelser med kirkens menn i Roma, var ikke bare faglig givende. Det kunne også redde livet og karrieren hans".

Uten at det slår journalisten at hvis Galileo var bekymret for livet sitt, ville han nok forsøkt å holde sine oppdagelser mest mulig hemmelig, hadde kirken vært så manisk og morderisk som antydet.

Eller å undersøke nærmere hva som faktisk lå bak Bruno-saken.

I stedet leser vi som sant er at Galileo fikk støtte i brede kretser i kirken. Men klarte selv å provosere fram en konflikt i en svært urolig tid, midt under 30-års krigen. Paven var dermed ikke direkte i godlune da det tilspisset seg i 1632.

Urbans innblanding i krigen hadde kostet Vatikanet dyrt, og flere kardinaler var i opprør overfor det de så som en altfor ettergivende linje overfor de tyske protestantene. Galileis fiender var mer enn villige til å hviske paven foruroligende ting i øret: Boka var en hån og en fornærmelse mot kirken, sa de, og det var noe i de ryktene.

For boka vi snakker om - Dialogen om de to store verdenssystemer - var

utformet som en samtale mellom tre menn. Og i stedet for å fremstille synspunktene likeverdig la Galilei forsvaret for solen som midtpunkt i munnen på to sprenglærde menn, mens kirkens standpunkt om jorden som midtpunkt ble klossete fremført av en mann ved navn Simplicio. Paven ble rasende.

Det vi leser i Historie handler med andre ord ikke om en nervøs vitenskapsmann som trodde kirken når som helst kunne bli kjent med hans farlige oppdagelse og dermed opptrådde så stille og diplomatisk som mulig.

I stedet har vi å gjøre med en ikke lite selvsikker og provoserende aktør som utfordrer på folkespråket italiensk (og altså ikke engang på noe akademisk latin), og midt under en av Europas mørkeste kriger.

Likevel leser vi altså at den italienske inkvisisjonen (som artikkelen tidligere hadde antydet var så livsfarlig for Galileo) under den uunngåelige rettsaken

"forbarmet seg over ham, men saken var ikke slutt med det. Paven hadde stadig siste ordet, og Urban hadde ikke politisk råd til å vise mildhet".

Resultatet var at Galileo ble idømt... husarrest. Hjemme på sitt gods.

Og fikk forske videre.

Mens ingressen og innledningen snakket seg varme om urokkelige dogmer og inkvisisjonens fengsel (som om kirken drev klappjakt på vitenskapsmenn), ender altså artikkelen med fokus på kriger, en provoserende Galileo og en husarrest.

Og at Galilei fikk lov til "å snakke om det solsentrerte universet som en hypotese".

Vi kan legge til at en av grunnene var at han ikke på noen måte hadde bevist sin modell, til tross for Galileis bastante påstander om dette. Et bevart brev fra en av datidens kardinaler understreker at kirken til dels var nøye med å bøye seg for bevis.

Dermed er det dobbelt interessant at artikkelen har et sideoppslag om at "Geniet tok også feil". Her nevnes bl.a. den kjente historien om at han brukte tidevannet som bevis på jordas rotasjon, uten å se dette i sammenheng med rettsaken.

Der et av poengene var at Vatikanets egne astronomer mente tidevannet heller skyldtes månen. Med andre ord imponerte ikke et av hovedbevisene som Galileo anførte for sin teori.

Av en eller annen grunn nevner artikkelen heller ikke at modellen ikke stemte bedre med planetbevegelsene enn den gamle modellen. Grunnen var at Galileo mente planetene måtte bevege seg i sirkler, mens de i realiteten altså fulgte ellipser.

Saken blir ikke direkte bedre når oppslaget avrundes med den friske påstanden at "Paven er stadig uenig".

Dermed er forholdet at selv om Galileo i praksis ble akseptert av kirken allerede på 1600-tallet som den beste arbeidshypotesen, og mer formelt på starten av 1800-tallet, har Vatikanets seneste forsøk på å hedre Galileo, virket mot sin hensikt.

I stedet for å tas som forsøk på en formell unnskyldning for kirkens oppførsel, er det blitt tolket i lys av myten om krigen mellom tro og vitenskap til at kirken ikke på noen måte aksepterte Galileis modell før i 1992.

Og når Benedikt 16 i en tale brukte ordene "fornuftig og rettferdig" om fortidens dom, tas det til inntekt for at han er uenig i det solsentrerte verdensbilde.

Man, unnskyld uttrykket, himler med øynene.

For det han egentlig gjorde som nevnt her var å sitere en evaluering i lys av den tids standard, basert på vitenskapshistorikeren Feyerabend.

Mens han gjorde oppmerksom på at han ikke var enig i denne vurderingen.

Dermed ser vi at Historie ikke nøyer seg med noe så tamt som å dyrke mytene om fortiden. Nei, her gjelder det å ta sats og etablere noen nye. Dermed lærer alle lesere at dagens pave mener at sola går rundt jorda.

Bedre eksempel på illustrert uvitenskap er det nok vanskelig å finne i vårt solsystem.

Men tar man seg ikke bryet med å lese seg mer opp på hva som faktisk foregikk i Galileo-saken på 1600-tallet, kan vi ikke vente at man gidder å gjøre det for utviklingen de seneste årene.

Når man så likevel vet at kirken alltid ligger i strid med vitenskapen.

Uvitenskapelig

Den katolske evolusjonsbiologen Ken Miller anmelder Mooney og Kirshenbaums Unscientific America.

Scientific literacy would seem to be essential for the health of the American research community, but if that's the case, we may be in for some rough times ahead.

Taking astronomer Carl Sagan as a model for advancing the public understanding of science, Mooney and Kirshenbaum recount the heady days of Cosmos, Sagan's remarkable documentary that heightened interest in astronomy, space travel, and science itself.

Since then, by their account, scientists as a class have been less effective in communicating the promise and power and beauty of their work to the American public. In an age when traditional media like newspapers and television have been shedding their science journalists, there can be little doubt that their core thesis is spot on.

As they note, to make matters even worse, the scientific community itself harbors ingrained prejudices and resentments against those whom, like Sagan or Stephen Jay Gould, some regard as mere "popularizers" of the discipline.

Selv om blader som Illustrert Vitenskap viser at populærvitenskap er ahem... populært, er det ikke helt underlig om fagmiljøers reaksjoner kan være noe blandet. Heldigvis er inntrykket på det hjemlige berget ikke at man dermed har klart å dempe vitenskapsinteressen.

Selv om den selvsagt burde vært enda større.

Noe mer kontroversielt er det når boka drister seg til å hevde som enkelte andre av oss at nye ateister med deres uforsonlige og stemplende angrep på religion og gudstro mer skader enn fremmer vitenskapssaken.

Noe som altså ikke direkte har gjort PZ Myers mindre stemplende og uforsonlig.

Mooney and Kirshenbaum devote 12 pages (Chapter 8: "Bruising their Religion") to considering the effects of attacks on religion done in the name of science. As they point out, scientists like Richard Dawkins, philosophers like Daniel Dennett, and science bloggers such as PZ Myers of the University of Minnesota at Morris often argue that science is frankly contradictory to religious faith.

That's a serious point of view that is worth discussion, and I've participated in such discussions myself in several venues and media. But, as Mooney and Kirshenbaum describe, in some cases, Myers and friends have advanced their arguments in ways that don't so much challenge believers as belittle and insult them.

As a case in point, they describe an episode last year in which Myers obtained a consecrated communion host from a Catholic mass and then polled his readers on the best way to desecrate it. Not surprisingly, Myers' stunt outraged some Catholics - exactly as the blogger had hoped. The authors of Unscientific America report on all of this.

As a result, Myers and his supporters have reacted to these 12 pages of Unscientific America with extraordinary levels of outrage (see, for example, Myers' final response to the book). Having read much of their criticism, I reread the book and the offending chapter to search for slander and personal attacks that could merit such outrage. But I couldn't find them.

In fact, I couldn't find anything personal about Myers, Dawkins, or any of the other so-called "new atheists." Instead, Mooney and Kirshenbaum make the rather unremarkable point that Myers' actions in desecrating that communion host were "incredibly destructive and unnecessary."

They further observe that such events set "the cause backward by exacerbating tensions between the scientific community and many American Christians." This assessment seems to me to be exactly right.

Dette bør ikke tolkes dit hen at Myers og co bør avholde seg fra å kritisere religion. Men så lenge man skaper inntrykket av at seriøs kunnskap om vitenskap automatisk tar knekken på religion og at religiøse som ønsker å forsette i sine illusjoner ikke bør bry seg om vitenskap - er det vanskelig å se dette som fryktelig stimulerende på interessen.

Spesielt ikke når så mange av påstandene om gudstro og gudstroende er så fulle av uvitenskapelige uttalelser.

Hvis nye ateister virkelig trodde at vitenskapen hadde denne effekten, i seg selv, uten ateistiske tolkningsnøkler med på lasset, ville det avgjort vært et smartere trekk bare å fremme mer engasjement og kunnskap.

Uten så mye styr og stempling.

Bra historie

Selv jeg kommer av og til over et historieblad som jeg liker. Blant dagens fangst på Narvesen var seneste nummer av Levende Historie med Ville Vesten som hovedtema.

For det eller meste en stor og til dels nostalgisk opplevelse for en barket leser av Morgan Kane og bladet Western som jeg må tilstå jeg kjøpte fast i yngre dager og i iveren skaffet meg nummere av tilbake til 50-tallet.

Dermed var det en vederkvegelse å se nærmere på artikler som

- Balladen om Kane (lettere panegyrisk, selv om journalisten synes å leve i en mytisk verden der Kane var det første Hallbing skrev om - min bokhylle forteller noe annet;-)

- Morgan Kane-generasjonen styrer Norge (tongue in cheek fra Ingebrigt Steen Jensen, men vi kjenner oss igjen, vi i generasjonen)

- Slik oppsto Det ville vesten (lang, grundig og rikt illustrert artikkel, forbilledlig! Så får vi håpe at det vil lages en tilsvarende om Den ville midten, f.eks. om kolonister, jegere og skogsindianere i andre halvdel av 1700-tallet)

- Heltinner uten glorie (interessant om nybyggerkvinnene)

- Jorden skal gråte (spesiell fokus på høvding Joseph, nez percéene and all that)

Blant mange andre artikler bør nevnes en om indianerromantikken i Øst-Tyskland og en reiseskildring fra Sør-Amerika i fotsporene til Butch Cassidy og The Sundance Kid.

I sannhet levende historie.

Kvasivitenskap og religion

En liten kommentar på første dag av første arbeidsuke etter ferien.

Siden det stadig hender noen spør hvordan en angivelig skeptiker (hva nå det er) som undertegnede kan holde meg til noe så tullete som... religion (hva nå det er).

Er ikke det en selvmotsigelse? Religion er da ikke vitenskap?

Spørsmålet henger nok sammen med en del undertekst som lurer i buskene når man bruker ordet vitenskap i vår mer eller mindre senmoderne kultur.

Det er fort gjort å tenke at det som ikke er vitenskapelig er usant. Når skeptikere er kjent for ikke å la kvasivitenskap dø i synden, er spørsmålet hvorfor det samme ikke også bør gjelde religion.

Det enkle svaret er at religion ikke er kvasivitenskap.

I den grad religioner, eller personer, hevder at de kan si noe om vitenskap (f.eks. kreasjonisme) eller har spesielle evner (er synske eller telepatiske, kan helbrede eller fjerndiagnostisere, spå fremtiden, se aura, fastslå andres personlighet etc.) er det selvfølgelig mulig - og nærmest pliktig - å etterprøve dette.

Snakker kreasjonistene rett om evolusjon? Ble vi til for under 10 000 år siden ved direkte skapelse? Stemmer de angivelig synskes syner? Blir folk helbredet? Blir fremtiden som spådd?

Selv om religioner ikke er vitenskap, trenger ikke det å bety at alle per definisjon er usanne. Eller ikke på noen som helst måte lar seg etterpøve.

Men da snakker vi mindre om å være "skeptiker" eller naturviter enn om å være rasjonell.

Skal jeg f.eks. vurdere Mormons bok opp mot Bibelen, bør jeg selvfølgelig se både på tilblivelseshistorie og arkeologi.

Litt kvikt sagt vil vi da oppdage at mens Bibelens tekster i stor grad er skrevet nær i tid til begivenhetene som omtales og vi har bevart tekstfragmenter som ikke er mye yngre, er Mormons Bok en angivelig oversettelse av angivelige hieroglyfer, funnet nærmere to tusen år etter begivenhetene.

Og vi har ikke bevart engang fragmenter eller kopier av disse hieroglyfene.

I tillegg har det ikke vært mulig å påvise byene som det hevdes i Mormons Book at ble grunnlagt i Amerika. Mens det altså er ingen som bestrider at de aller fleste byene i Bibelen har eksistert.

Dette betyr ikke at dermed må alt i Bibelen være helt sant eller ihvertfall historisk korrekt. Poenget her er kun at selv om religion ikke er vitenskap - eller kvasivitenskap - er det ikke gitt at vi automatisk snakker om noe som er totalt usant.

Innholdet i religioner kan et stykke på vei vurderes ut fra andre ting enn følelser, tradisjoner og sosiale effekter. Vi snakker da ikke bare om arkeologi, men om alt fra hvilken virkelighetsforståelse de representerer til hvilke premisser og ressurser de har innebygd - bl.a. for å skape en bedre verden.

Noe som kan være interessant hvis man er skeptisk til påstander om at religion ikke engang kan handle om virkelighet.

Den forbløffende James Randi

Tryllekunster og hedersskeptiker James Randi lykkes ikke alltid... like godt når han beveger seg utenfor sitt eget kompetanseområde.

Spesielt når han kan få ridd noen kristenkritiske kjepphester.

Likevel er det trist å se hvor høylydt og pladask han hopper med begge beina inn i myten om at landsbyen Nasaret ikke har eksistert.

Altså, underforstått, dermed kan ikke Jesus ha eksistert.

"The amazing Randi" thus supports a growing number of experts who suspect that "Jesus" was no more than a fiction.

Det solide grunnlaget for Randis TV-predikering er René Salms "The Myth of Nazareth: The Invented Town of Jesus (American Atheist Press, 2008).

En bok den ikke helt nådige J.P Holding lite overraskende ikke er helt nådig med her.

Men dette handler ikke bare om at enkelte er programforpliktet til å slakte ikke helt kompetente og ryddige forfattere. Det handler også om logikk.

Skulle vi på en veldig enkel måte vist at Jesus hadde eksistert, og kom fra Nasaret, selv uten arkeologiske bevis, kunne vi satt opp følgende argumentasjon.

1: Jødene forventet i det første århundre en Messias som var født i Betlehem

2: De kristne forkynte i det første århundre at Jesus var Messias

3: Skulle de kristne konstruere en Messias fra scratch, ville de gjort det slik at jødene lett aksepterte dette

4: De første århundrets kristne hevdet at Jesus kom fra (av alle steder) det perifere Galilea, nærmere bestemt det ikke direkte ærerike stedet Nasaret ("kan det komme noe godt fra Nasaret?"), selv om to av evangeliene forsåvidt hevder at han er født i Betlehem.

Dette gir at

5: Enten har de første kristne anstrengt seg for å lage en Messias man ikke kunne tro på, og som ikke bare ikke kom fra Betlehem, men fra et sted som ikke fantes, eller så har Jesus eksistert og vært umulig å plassere andre steder enn i Nasaret.

6: Altså eksisterte Nasaret på Jesu tid.

Hm, hvor er TV-kameraet?

Guds filosofer

Som varslet slippes nå en av de beste bøkene om mytene om krigen mellom tro og vitenskap i middelalderen.

Eller for å ta det direkte fra kilden:

I am writing to you because you very kindly registered an interest in my book God’s Philosophers: How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science at jameshannam.com. I am delighted to report that the book is being published in the UK by Icon on 6th August. I am not sure about availability in your country but Amazon.co.uk are already sending out copies so if you would like yours as quickly as possible, you can use the link below:

Order God’s Philosophers from Amazon.co.uk

God’s Philosophers celebrates the forgotten achievements of the medieval world. Focusing on the rise of science, it shows how natural philosophers of the Middle Ages laid the foundations of the ‘Scientific Revolution’.

Without the work of medieval scholars, there would have been no Copernicus, no Galileo and no Newton. By emphasising the important positive role of Christianity on medieval science, God’s Philosophers also contributes to the current debate about the relationship between science and religion.

Thank you for your support in registering your interest in God’s Philosophers. I very much hope that you enjoy the book.

Best wishes

James Hannam

Bare å klikke seg inn.

Gnostisk tegneserie

Ute etter skjult visdom?

Da kan jeg røpe at du kan ta en titt her.

Snåseri i kirken

Som omtalt i bl.a. Dagbladet skal Biskop Tor Singsaas og Joralf Gjerstad, selveste Snåasamannen, ha en samtale under Olavsfestdagene i Trondheim.

Dette er ikke noe lite arrangement, selv om det ikke helt matcher ukens Madonna og Metallica. Nesten tusen har kjøpt billett og arrangørene hevder at de kunne ha solgt det dobbelte. Det vil til og med bli vist på TV førstkommende søndag for de som har billett til NRK2.

Likevel finnes det nok bedre måter for en biskop å bekjempe sekulariseringen på enn å kontakte Snåsamannen.

I det hele tatt er det vanskelig å unngå mistanken om at Gjerstads popularitet er blant forklaringene på at en biskop offentlig går ut med at han er "klar på" (som det heter på journalistisk) at han

aksepterer Snåsamannens evner og tror på de historier som er fortalt om ham.

- For meg er det viktig å invitere Joralf Gjerstad til Nidarosdomen. I det ligger det selvsagt at jeg aksepterer hans evner og synes det er en viktig dimensjon, ikke minst fordi Joralf selv har gjort det klart at han er en kirkens mann, sier biskopen.

Det er så man begynner å forstå nye ateister. Det er uvanlig - for ikke å si mirakuløst - at Dagbladet lar en en biskop uttale seg på denne måten, uten å stille noen oppfølgingsspørsmål om undersøkelser av Snåsamannens angivelig evner.

Det eneste er noe litt tabloid om at

Biskopen vil ikke benytte anledningen til å teste Snåsamannen.

- Jeg inviterer ikke Joralf inn i Nidarosdomen for å etterprøve hans erfaringer, men for at han skal få fortelle om sine erfaringer og sette seg selv inn i en større sammenheng.

Til gjengjeld er journalisten interessert i å vite om biskopen vil invitere andre fra alternativbevegelsen til Nidarosdomen.

- Dette er ikke en invitasjon til at flere skal komme til. Det Joralf Gjerstad representerer er så formidabelt i antall mennesker i gjennom så mange år, og han har gjort alt gratis. Det skiller ham ut fra det vi ellers ser innenfor alternativbevegelsen, sier biskop Tor Singsaas.

Med andre ord er det nærmest moralsk påkrevd å tro på denne type god gammeldags folketroshelbreder, siden han ikke tar seg betalt.

Uten engang å gjøre mine til å etterprøve fortellingene. Eller påstandene om at dette er så gratis.

For det er sjelden å høre om de som har vært hos Snåsamannen og er blitt noe over middels oppfordret til å donere penger til Gjerstads fond.

Ikke overraskende der det - så vidt jeg er kjent med, og her er det bare å si i mot -forøvrig ingen av alle de som hevder å være blitt helbredet som har en rimelig dokumenterbar sykdomshistorie før og etter, utover det som løst sagt hører inn under bredden av psykosomatiske effekter og ting som går over av seg selv.

Når jeg sier dette, er det ikke fordi jeg mener at mirakler per definisjon er umulige. Som biskopen er jeg åpen for at slik kan skje - både i og utenfor kirkens regi.

Men det betyr ikke at vi bare må akseptere alle påstander om slik, i tro og tillit til anekdoter, selv om det skulle være populært og skape interesse for kirken.

Noen enhver har opplevd noe som kan minne om mirakler, men når når noen hevder at de har mirakuløse evner og kan hjelpe andre, er det viktig å gå det litt etter i sømmene. Spesielt når man besitter et offentlig embete, enten man nå er biskop eller minister på jakt etter folkelig appell.

Det hører kort sagt ikke noe sted hjemme at en kirke eller en biskop kommer med slike soloutspill og i full offentlighet, med pauker og pressekonferanse, aksepterer at noen har mirakuløse evner fordi de har en sympatisk fremtoning og noen hevder at de har opplevd dette.

Skal man gjøre noe såpass, hadde det minst vært på sin plass med den noe mer renhårige og rasjonelle prosess som Den katolske kirken følger i Lourdes.

Men her ser vi igjen en biskop som synes vel ivrig etter å knytte seg opp mot en eller annen sympatisk og populær trend.

Singsaas tar heldigvis enkelte forbehold.

Han mener dette også handler om å ta folks erfaringer på alvor, uten å lete etter forklaringer, men han vil ikke sammenligne Snåsamannens evner med Jesus.

- Vår tro på Jesus handler om Guds sønn, og de mirakler han gjorde sa noe om Guds rikes inngang i verden. Det er en rolle som det er helt umulig for Joralf selv å tenke seg. Det er vel sånn at han henter mer kraft fra Kristus enn at han er hans like, sier biskopen.

Det er vel mer slik, ja. Ihvertfall hvis man skal tale teologisk. Gitt den lille detaljen at Snåsamannens evner er reelle.

Noe biskopen altså ikke er interessert i å teste.

Collins og nominalistene

Det er som nevnt... delte meninger om hvorvidt den kristne biologen Francis Collins er egnet til jobben med å lede det amerikanske folkehelseinstituttet.

Interessant nok er det altså snakk om en som verken er kreasjonist eller ID'er. Hans store forbrytelse er å mene at det er mulig å være både kristen og mene at evolusjon er den beste biologiske forklaringen.

Og at det finnes spor og antydninger i universet til at det er noe utenfor universet - finetuning, moral and all that jazz.

Et par av de seneste innslag om dette er den katolske evolusjonsbiologen Kenneth Miller som ikke uventet forsvarer Collins, og en kort utveksling her mellom biologiprofessor Francisco J. Ayala og skeptikergeneral Michael Shermer.

Sistnevnte mener at Collins er vitenskapelig kvalifisert til jobben, men antyder samtidig at det er to grunner til at hans religiøse overbevisning vil påvirke hans beslutninger som "policymaker for science".

For det første må Collins som evangelikal kristen rett og slett være interessert i noe så bekymringsfullt som å evangelisere.

Og er man det, kan man selvsagt ikke skille mellom kirke og stat.

In the evangelical worldview, there really is no separation of church and state. Yes, Jesus told us, in Matthew 22:21, to "render unto Caesar the things which are Caesar's, and unto God the things that are God's," but that applies to specific things such as taxes and tithings, not the general goal of bringing all Americans to the Lord. So I worry that Collins' evangelical enthusiasm may blur the lines separating the profane and the sacred, church and state, Caesar and God.

Med andre ord kan vi slå fast at Shermer ville gått tilsvarende kritisk ut hvis en ateistisk evangelikal som Richard Dawkins hadde fått jobben (hvis man nå kan finne hans fødselsattest på Hawaii).

Det er tilsvarende liten tvil om at Shermer etter samme målestokk selv ikke er kvalifisert for jobben. Eller noen annen med et så klart politisk eller livssynsmessig ståsted at de mener andre bør dele det.

I det hele tatt er det et godt spørsmål hvordan noen kan være policymaker for science hvis de besitter noe så tvilsomt som meninger.

For det andre er Collins lite annet enn en kosmisk kreasjonist. Shermer ser hans bok The Language of God (man aner dog en viss nedlatende tone) som et "velskrevet forsøk" på å bygge en bro mellom vitenskap og religion, i tillegg til at den viser tydelig hvorfor ID er tøv.

Men dette er altså ikke nok for Shermers meningspoliti.

Collins viser seg nemlig ikke bedre enn kreasjonistgjengen når han mener det faktisk finnes noe så uvitenskapelig som en (hold dere fast) skaper og er mulig å argumentere for dette.

Here -- in the realm of the cosmic origin of the laws of nature and the evolutionary origins of morality -- Collins becomes a creationist, abandoning science altogether and glossing over (or completely ignoring) 20 years of research indicating that universes with our configuration of laws are probably inevitable as a result of quantum mechanics, and that as a social primate species we have to have a sense of right and wrong just to get along. Whether this retreat is a product of Collins' religious convictions or scientific ignorance I cannot say, but either way I am concerned that someone holding such an important public policy position in science allowed this to happen once, which means it could happen again.

Det er uvant å måtte gni seg såpass mye i øynene når man leser Shermer. Hva i all verden han bygger sine skråsikre konklusjoner på her er det ikke lett å bli klok på.

For det hele virker mest som polemikk og propaganda. Det har alle symptomer på en som selv lar sin tro og livstolkning forstyrre sine populærvitenskapelige konklusjoner når Collins avfeies med at

1: Vårt univers med dets sammensetning av naturlover sannsynligvis er en uunngåelig følge av kvantemekanikk (er det multiverset Shermer tenker på med dette, altså at det gitt et stort nok antall univers vil være uungåelig at ett av dem hadde våre "fininnstilte" naturkonstanter?).

2: Vår "moral" eller altså "sans for rett og galt" skyldes at vi som sosiale pattedyr trenger noe slik for å komme overens.

Denne måten å avfeie fininnstillingsargumentet er så tynn at den ikke står til troendes. Skal man først argumentere mot dette, må det sies både klarere og med andre poenger (hvorfor er det f.eks. så sikkert at det totale multiverset er mindre fininnstilt enn vårt ene?).

Dette er uansett en lang, stor og tung debatt som Shermer bør vite man ikke kan ta så lett på.

Hans fremstilling av det moralske argument er imidlertid enda tynnere. Det er noe i nærheten av et mirakel hvis han etter så mange debatter han må ha hatt om dette fortsatt mangler forståelse for at spørsmålet ikke er om vi "trenger" en slik sans (på samme måte som sorte enker trenger sin noe... annerledes sans for rett og galt), men om det faktisk finnes ekte forskjell mellom rett og galt.

Kort sagt om man bør være nominalist eller realist når vi snakker om moral. At Shermer selv lener seg til - eller rettere sagt fastslår - den førstnevnte er ikke noe tyngende argument, kun en selvbiografisk opplysning.

Alle moralske spørsmål (som rasisme, tvangsekteskap, menneskeverd, om vi skal fjerne uønskede og ulønnsomme individer) handler med andre ord for Shermer - litt enkelt sagt - kun, utelukkende om ikke noe annet enn om det kan hjelpe oss til å kommer bedre "along" med hverandre eller ei.

Kan det det, er det "rett", kan det ikke, er det "galt". Slik vi til enhver tid måtte finne på å bruke disse begrepene. Det ligger ikke mer i dem enn hva vi velger å legge i dem.

I et univers der det forøvrig er tvilsomt (gitt Shermers natursyn) om det i det hele tatt er meningsfullt å snakke om "fri vilje".

Det er nok dermed opptil flere som ser det mer betryggende enn til forkleinelse at Collins opplever moralske verdier som dypest sett noe annet enn rent pragmatiske og foreløpig biologiske impulser - i en verden der evolusjonen fortsatt pågår og vi ikke aner hva vi etterhvert kan komme til å føle biologisk og "sosialt", gitt videre rammebetingelser og seleksjon.

I hvertfall hvis man ser realistisk på dette.

The Birthers

Jeg skylder å gjøre verden oppmerksom på enda en politisk fallitterklæring fra republikansk hold - godt beskrevet her.

Å forsøke å stoppe sine politiske motstandere ved å bestride deres fødested er en stopp for all politisk rimelighet og rasjonalitet.

Inntil partiledelsen går sterkt, hardt og umisforståelig ut mot denne type skitne spill, blir denne opportunistiske flekken hengende lenge ved republikanerne.

One Love - ihvertfall til artisten

Ikke bare Harald som gjør det han ikke kan.

Keith lærte en gang Bob Marley å stå vannski, men mye tyder på at sistnevnte ikke gjengjeldte dette med sangtimer.

Adam og Eva

Siden stormen fortsatt raser rundt verdens beste TV-serier, roer vi oss ned med noe mindre kontroversielt.

Og da passer ingenting bedre enn å snakke om skapelse og evolusjon.

Blant sommerens mer interessante lektyre er den relativt oppegående biokjemiker, immunolog og nåværende redaktør av magasinet Science & Christian Belief (samt forfatter av den heller efne Rebuilding the Matrix - Science and Faith the the 21st Century, Lion, 2001), Denis Alexanders bok CREATION or EVOLUTION - Do we have to choose? (Monarch 2008).

Alexander viser over nærmere 400 tettskrevne sider hvorfor evolusjonsmodellen er den beste beskrivelsen av biologiens verden - og hvorfor dette ikke er i strid med Bibelen.

Hans bakgrunn gjør Alexander i stand til å forklare på en forbilledlig måte over 100 sider (kapittel 3 til 6) mange av grunnene til at genetikere må konkludere med at vi har vært gjennom en lang og tildels innfløkt evolusjon.

Sporene er så tydelige i ulike deler av arvematerialet, at det nesten ikke er nødvendig å støtte seg til geologi og fossiler.

Det hører med at Alexander bruker rundt 40 sider til å argumentere for hvorfor "Intelligent Design" ikke er en helt intelligent laget modell.

Men det er IM lettere HO likevel ikke det biologiske som er det viktigste. Universet har ingen skrikende mangel på bøker om evolusjon eller kritikk av ID. Eller diskusjon om dette i ulike blogger og diskusjonsfora.

Det mer spennende med boken er rett og slett diskusjonen om hva skapelse innebærer i Bibelen, og hvem Adam og Eva var.

Alexander går rett på sak når han innleder med to kapitler om første tema. Han viser hvor viktig det er når man leser tekster å forstå ord- og begrepsbruk, sjanger, målgruppe og ikke minst hensikt. Og understreker at skal vi ta Bibelen bokstavelig, kommer vi ikke unna hva forfatteren mente at vi skulle forstå med tekstene.

Når Jesus kaller Herodes for en rev, er det kort sagt ikke bokstavtro lesning å se for oss et firbent pelsdyr på tronen.

Det er ikke plass til å gå inn på alle Alexanders poenger (han tar f.eks. også opp hva syndefallet kan ha vært, hva som menes med begrepet "dag", Bibelens oppfatning av død og i det hele tatt forholdet mellom evolusjon og Det ondes problem, men slikt må vi la ligge til en annen gang).

Vi begrenser oss av plasshensyn til noen korte oppsummeringer av de ikke helt bagatellmessige temaer skapelsen, Adam og Eva. Bloggen blir uansett rekordlang.

Og da er det nok greit å begynne med det ikke ubetydelige spørsmålet om skapelse.

Vi ser da både at Bibelen i Første Mosebok 1 anvender poetiske struturer (som skillet mellom å forme og å fylle), ordspill og begreper som kan forstås på svært mange andre måter enn hva vi gjør med våre modernistiske hjerneceller.

Vi ser dette allerede i ordene Bibelens bruker om å skape, mer konkret bara (primært "å skape"), asah (primært "å lage") og yatsar (primært "å forme").

For selv om de noen steder brukes som parentesen antyder, er det en klar overlapp mellom begrepene. De står mange ganger om hverandre (som i Jesaja 45,18). Å rendyrke bara til å bety "skape fra ingenting" er ikke bibelsk.

Som også Walton viser i The Lost Word of Genesis One (IVP, 2009), kan og bør bara stort sett - og ikke med mange andre unntak enn første vers i Første Mosebok - oversettes med å forme, altså bearbeide eller påvirke noe eksisterende.

Samtidig er fokuset hos Bibelens forfattere ikke hvordan ting begynte, men hvorfor de finnes. Det er feil å lese Første Mosebok med stoppeklokke og mikroskop. Målet er ikke å fortelle hvordan Gud skapte, men hvorfor. Dette er ganske gjennomgående, også i alle skapelsestekster utenom Første Mosebok.

Alexander gjør dermed et poeng av ulike måter Bibelen beskriver forholdet mellom Gud og skapelsen.

Gud er for det første ikke en del av sin egen skapelse - han er for å si det på fint transcendent. Gud finnes ikke i stokk og stein, men utenfor og bak universet.

For det andre er Gud til stede i sin skapelse - kort, men nok ikke helt folkelig sagt immanent. Det er dypest sett Gud som gir dyrene mat (Salme 104) og i det hele tatt holder naturen i gang. Gud skapte ikke verden og trakk seg tilbake slik deistene tenkte på 1700-tallet, han er skapende og opprettholdende til stede hvert sekund. Slik f.eks. en av grunnleggerne av det moderne kjemifaget - Robert Boyle (1627-91) - uttrykte det gjør naturen i seg selv ingenting, hele det materielle universet er avhengig av Gud.

Augustin hevdet på sin side at "Naturen er hva Gud gjør".

Dermed er studier av naturen på mange måter en gudstjeneste, en beskrivelse av Guds handlinger i skaperverket.

Det betyr nok likevel ikke at vi bør følge den nok ikke helt gravalvorlige oppfordringen fra en svensk bekjent av meg om å erstatte uttrykket naturvitenskap med kreaturvitenskap.

Eller å lande på at Gud dermed opptrer fullstendig tilfeldig. For slik både Dawkins (som så ofte i motsetning til Gould) og enda mer evolusjonsbiologen Simon Conway Morris (ref. Life's Solution - Inevitable Humans in a Lonely Universe) har understreket, handler evolusjon ikke om "tilfeldigheter". Det er og blir en myte.

Fenomenet med konvergerende evolusjon mer enn antyder at gitt de samme rammevilkår (f.eks. de fordeler som øyne gir) skjer en tilsvarende evolusjon - igjen og igjen. Vi ser dette f.eks. i alle likhetstrekk mellom pungdyr i Australia og Sør-Amerika, eller i alle ganger noe så "umulig" som øyne er blitt til.

Kort sagt, hvis vi skulle spole båndet tilbake og starte evolusjonsprosessen på nytt, er det i såfall nærmest uavendelig at vi før eller siden (f.eks. godt hjulpet av noen kometnedslag) ville endt opp med vesner med noenlunde samme egenskaper og utseende som oss.

For det tredje handler skapelsen både om fortid, nåtid og fremtid. Gud har skapt, skaper hver dag og vi kan se fram til hans nyskapelse, den nye himmelen og jorden.

Alexander understreker dermed i etterordet at

Det er ikke noe grunnleggende materialistisk, antireligiøst eller religiøst ved evolusjon - alle disse kategorier er påtvunget teorien fra utsiden.

Nå er nok ikke dette spesielt banebrytende tanker for de som har lest noen gram teologi. Men Alexander fremstiller det hele såpass grundig og pedagogisk - inkludert genetikken - at det er vel verdt noen repetisjonsøvelser.

Og han peker samtidig på en annen viktig utfordring.

Siden vi i dag lever i en mer eller mindre modernistisk kultur er det besnærende å tenke at det som ikke er vitenskapelig er usant.

Dermed er det to grøfter å gå i når vi leser Bibelen. På den ene siden av veien har vi de som tenker at Bibelen er førvitenskapelig - og altså usann. På den andre siden har vi de som tenker at Bibelen er sann - altså er den vitenskapelig.

Leser vi Bibelen med moderne briller er resultatet både at den kan avfeies som jernalderovertro (det synes ikke lenger in å snakke om bronsealder) og at den løftes fram som egentlig vitenskapelig.

Siden vitenskapen gir de "høyeste sannhetene", er Bibelen bare å kaste. Eller man leter med lys og lykte etter tekster som foregriper (nåja) moderne vitenskapelige oppdagelser (en tendens vi ser vel så ofte hos de som skal fremheve Koranen).

Noe som fort gir svært søkte og tildels absurde teksttolkninger.

Alexander understreker dermed at vi må ta noen steg til siden - og ikke minst opp av grøftene - for å se på hva som faktisk utgjør berettiget viten. Og at dette definitivt ikke finnes utelukkende innen naturvitenskapen.

Konklusjonen er at Bibelens verdensbilde ikke er vitenskapens. Den er som f.eks. Oskar Skarsaune understreker i Tro og Vitenskap - sammenheng eller sammenstøt - hverdagens. Antagelig svært inspirert av samme konklusjon hos f.eks. Augustin, Luther og Kalvin.

Skulle Bibelen vært skrevet i et vitenskapelig språk ville den da også vært uleselig.

Men så var det altså Adam og Eva.

Skal vi forstå hvordan Bibelen beskriver Adam, er det ikke uviktig å lese tekstene - godt.

Gjør vi det, oppdager vi at dette ikke er entydig.

Adam er for det første et ordspill. På hebraisk kalles støvet eller jorden som vi er kommet fra for adamah. Adam betyr dermed noe i retning "av støv", forøvrig altså "skapt" av noe foruteksisterende.

Adam er for det andre et uttrykk for menneskeheten - The Adam, "adamen".

Vi ser dette tydelig når vi leser at "Og Gud skapte mennesket [Adam] i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til kvinne og mann skapte han dem" (1. Mosebok 1.27, mine uthevelser).

Det hører med å nevne at bestemte artikler ikke brukes på hebraisk i forbindelse med egennavn. Sier man Adamen, mener man ikke enkeltpersonen Adam. I stedet peker dette på "mennesket" som sådan - eller muligens på en representant for menneskeheten, det utvalgte mennesket.

Adam brukes så som personnavn - umisforståelig brukt først i vers 4,25, men muligens noe tidligere (grammatikken er litt uklar).

Går vi til Det nye testamentet, brukes imidlertid utvilsomt Adam som egennavn og om en konkret person.

Basert på dette materialet setter Denis Alexander opp fem mulige scenarier eller "arbeidshypoteser".

Modell A

Dette er en ahistorisk modell. A&E er rene myter som anvendes for å formidle dypere sannheter om menneskets verdi og natur (disse sannhetene er forøvrig tilstede i alle modellene).

Modell B

Dette er en gradvis protohistorisk modell. A&E er ikke historiske som sådan, men uttrykk for en prosess som faktisk har foregått i historien. Over de seneste par hundre tusen år skjedde en økende bevisstgjøring om Guds nærvær og kall til tjeneste.

Bibelens tekster er teknisk sett mytologiske - det eksisterte ingen reell Adam eller Eva - men viser likefullt til sannheter om vår utvikling og modning som art.

Modell C

Dette er også en protohistorisk modell, men plasserer like fullt A&E i en konkret, historisk situasjon. I likhet med Guds handlinger ellers i Bibelen (som med Moses, Abraham, profetene og Israel generelt) gir han et spesielt kall eller oppdrag til en enkeltperson (eller to).

Adam og Eva er dermed spesifikke, historiske personer som blir kalt av Gud for å bli kjent med ham, muligens til og med i spesielle omgivelser ("Eden").

Dette første paret er blitt kalt Homo divinus (for å bruke et godt gammelt begrep av John Stott) fordi de er de første med åndelig/spirituelt fellesskap med Gud. Det fantes religiøse forestillinger før dette, men med A&E startet prosessen der Gud for alvor begynte å formidle sitt vesen og sin hensikt.

Dermed er A&E ikke bare historiske personer, men utvalgte representanter for menneskeheten.

En bieffekt av denne modellen er at den ganske smidig løser problemet med hvor Kain fant sin kone.

Siden Alexander bruker mer enn seks ganger så mye plass (tre tette sider) på denne modellen enn de andre, er det liten tvil om hvilken han selv holder seg til.

Modell D

Dette er en gammeljordskreasjonistisk modell. A&E er skapt direkte, men jorden har da allerede gjennomgått en lang historie med dels evolusjon og dels episodisk skapelse.

Modell E

Dette er ungjords-modellen. A&E er skapt direkte, for mindre enn 10 000 år siden, i likhet med jorden og universet for øvrig.

Alexander bruker forståelig nok minst plass på sistnevnte modell (én setning).

Etter å ha beskrevet modellene gjør han en ganske omfattende sammenligning. Målet er ikke å vise hvilken - om noen - som er sann (det vil vi nok aldri helt få vite i denne verden), men hvilken som passer best med det bibelske (og forsåvidt biologiske) materialet.

Konklusjonen er ikke uventet at han oppfatter modell C som den beste arbeidshypotesen. Som han er vant til å formulere det i sin biologiske forskning er den "mest konsistent" med datamaterialet.

Denis Alexander støtter dermed Michael Ruse sin konklusjon i Can A Darwinian be a Christian?.

Det er imidlertid ikke bare mulig å være det som Alexander kaller en kreasjonistisk evolusjonist (altså noe annet enn "kreasjonist", tro på "teistisk evolusjon" eller være ren "evolusjonist").

Det er modellen som passer best hvis man skal holde seg til både Bibelen og biologien.

Positivt negativt

Årets musikkanmeldelse står i Aftenposten i dag.

Årabrots nye album/EP absolutenegativism får en 4'er og betraktes som "energisk".

"...en knitrende ubehagelig lydreise i langtrukken monotoni med lynkjappe innslag av hysteriske black metal-utblåsninger".

Tror ikke jeg kjøper den til faderen til jul.

Doctor Who med verdensrekord - igjen

Vi sakser fra Gallifrey newsbase.

Doctor Who has been awarded its second Guinness World Record, for Most successful sci-fi series. The award is based upon the show's perfomance in ratings, DVD and book sales, and downloading popularity.

Garantert også fordi den er nevnt så ofte på Dekodet.

Verdens beste TV-serie

Og så var vi fremme ved førsteplassen.

Husk at vi her snakker om den rene objektivitet, om en ufeilbarlig jury som kun bruker de seneste vitenskapelige og verdimessige vurderinger. Kort sagt en kosmisk målestokk uten det minste rom for tvil, tvesyn eller toleranse for avvikende oppfatninger.

Altså omtrent som norske kulturministre.

TV-serier er i det hele tatt ikke noe i nærheten av spørsmål som hvilke fotballag man heier på. Det er i stedet som musikk og litteratur noe som er hevet over bosted og inntekt. På samme måte som Gentle Giant er verdens beste band (selv om The Beatles og ELP yter sterk konkurranse), er det ikke vanskelig å avgjøre hvilken serie som troner øverst .

Det er kort sagt ingen tvil om at verdens beste TV-serie heter Buffy - The Vampire Slayer.

Dermed er vi altså i den pussige og pinlige situasjon for Dekodet at de tre som ligger øverst er laget av ateister, eller i det minste regisører som ikke direkte trår ned dørstokken i det som måtte dukke opp i øyekroken av kirker.

Nå kan jo dette foranlede en rekke tanker og blogginnlegg (be very afraid), men akkurat her nøyer vi oss med å si at TV-mediet er såpass ungt og krever noe mer finansiering og seertall enn hva som ble Dante, Bach, Händel, Dostojevski eller Undset til del.

Ihvertfall før fyrster og Nobelpriser trådde inn på banen.

Samtidig som allergien mot traktater - med unntak for samtidens kjepphester - kanskje er sterkere i TV-mediet enn noe annet. Man skal være uvanlig talentfull, for ikke å si taktfull, for å slippe gjennom med en TV-serie som kan mistenkes for å lukte kristenmanns blod.

Hvor var vi? Jo. Buffy.

Enten det nå er basert på en dyp livsvisjon, eller primært er blikk og humør, spiller til gjengjeld Joss Whedon på det som man i mangel av bedre ord må kalle det postmoderne. Som i Gene Roddenberrys Star Trek og Davies Doctor Who har det overnaturlige og det mytiske en direkte og naturlig plass.

Selv om regisørene antagelig ikke har så mye rom for dette på privaten, nøler de ikke med å fylle sine serier med ganske så gudelignende vesner. Og fornuftig nok hentet mer fra mytologiens verden, enn fra noe som kan minne om teologenes og filosofenes Gud.

Uansett er det vanskelig å se noen tydelig sammenheng mellom kunst og livssyn hos enda en av mine yndlingsateister.

Men som de andre liker Whedon å leke. Buffy er en oppvisning i å koble temaer og erte med konvensjoner og forventninger. Den er kanskje TV-serien som overrasker mest med spenning, plott og innfall. Overraskelsene står til tider i kø.

Samtidig som kontrasten mellom overflate og substans kan være like vanskelig å få øye på ved korte glimt av serien som enkelte miljøer opplever Harry Potter.

I stedet for å se spillet bak, fester man seg ved staffasjen. Dermed har vi det fenomenet at en av TV-seriene med mest dybder og dissonanser kan avfeies som overfladisk og pubertil.

Sett utenfra har vi å gjøre med en ungdomsserie som gikk over ikke uvanlige, men alt for korte 7 år, fra 1997-2003, og som medførte én spin off-serie.

Samt indirekte et par andre som dessverre og atskillige snev katastrofalt nok gikk inn etter kun én sesong. En av disse får da også litt fortjent omtale, lenger ned.

Men før det, noen spaltemetre omtale av Buffy.

Som altså ikke er hvilken som helst serie.

For det første er den noe så uvanlig som laget for ungdom i alle aldre, for alle som husker hvordan det er å vokse opp og lengte etter å bli og utrette noe - midt i denne verdens skolers rutiner og realisme, usikkerhet, fobier, sjenanse, hormonharmonier (eller vel så ofte disharmonier), drømmer, dramaer - og mareritt.

For ikke å si humor, harselas og heroisme.

For det andre er Buffy et oppgjør med konvensjoner. Det handler om mer enn at det bryter en og annen klisjé at helten som knekker monstrene er en ung og blond tenåringsjente. Eller at hun spilles av den lettere fortryllende Sarah Michelle Gellar.

Som altså viser seg å være denne generasjonens utvalgte vampyrjeger, med det tunge kall og de riktige evnene til å beseire menneskets urgamle fiende - og andre som drister seg til det samme i den søvnige lille byen Sunnydale, en smule uheldig plassert rett over det såkalte Helvetesgapet der ikke direkte alle gode ting kommer fra.

Alle 7 sesongene gir oss rikelig med tankevekkere om vennskap og myter, livsglede og livsforakt, engelskmenn kontra amerikanere, vampyrer og varulver, foreldre og barn, lærere og elever, militære og sivile, gudinner og hekser, skolemassakrer, krig, kjønnsroller, relativisme, emosjoner og politikk, for ikke å si hvem som passer best til rollen som James Bond. Og atskillige grøss.

Og så er det ikke til å komme fra at vi får den gode og varme hjerte- og hjernefølelsen når serien treffer akkurat de strengene man (= Dekodet) faller for i fantasy og science fiction, for ikke å si litteratur og film.

Buffy har kort sagt alt, på linje med Gudfaren. Selv om vi til tider savner de helt store metafysiske dybdene hos dem begge. Det er kort sagt tross alt et stykke igjen til en Tolkien eller Dostojevski.

Men ikke når det gjelder persongalleriet. Joss Whedon vet å populere sine serier med så brede og vanvittig sammensatte roller som mulig - og umulig.

Vi havner dermed fort utenfor grensene for all rimelighet og tradisjon på TV. Hvilke andre amerikanske ungdomsserier har en eldre, distingvert engelsk gentleman som helt og tildels forbilde? Eller en varulv?

Eller en alternativ heltinne som er like veldreiet og vel så god til å utslette vampyrer som Buffy? Selv om hun ikke er blond.

Hva med en ond gudinne i disse Dan Brown-tider? Kanskje et barn som den ondes utvalgte? Sjokolade som gjør voksne til ahem... teenagere? En norrøn hevndemon som forsøker å bli god? Mr. Hyde? Rystende sjokk og ekte sorg? Parodier på skoleball? Leiemordkonkurranse mellom demoner, storviltjegere og tyske agenter? Hansker med eget liv? Tidssløyfer?

Eller en alternativverden uten Buffy?

Som altså saved the world - a lot.

Whedon er til og med så nytenkende at han i en av sine serier lar en rimelig ortodoks prest være et forbilde.

I Buffy er det demed ikke annet å vente enn at vi møter også vampyrer som blir helter. Og skolens ufordragelige diva blir heltinne i den stort sett imponerende vellykkede spin off-serien Angel (spesielt hvis man er litt overbærende med sesong 4).

De gode blir noen ganger onde, og de onde noen ganger gode, alt etter som - og hver til sin tid og serie.

Når Buffy havner øverst på listen er det ikke til å komme fra at Whedons hånd også hviler også tungt over andre serier av det helt uvanlige slaget.

Best av disse er så langt serien om det noe uvanlige og - la oss si det slik - lettere rustikke romskipet Firefly.

Som - selv om den måtte gå inn etter kun én sesong (mange ser fortsatt etter en kjøl å hale ansvarlige i TV-selskapet over) - også avstedkom den til tider geniale og uvanlig actionfylte filmen (til å være så bra) Serenity.

Med kyniske og idealistiske røvere, frastøtende aliens, merkelige passasjerer og - som nevnt - til og med en prest som helt.

Likevel er det ikke til å komme fra at det er Buffy som er Whedons hovedverk - og altså øverst på listen over verdens beste TV-serier.

Dermed har du ikke noe valg hvis du skal se på en serie de nærmeste ukene. Skaff deg - selv om du kan bli nødt til å gå til det helt ekstreme steg i våre dager å kjøpe dem - sesong 1 og 2 (henholdsvis 12 og 22 episoder).

Hvis du etter dette ikke vil se flere episoder, er du laget av stein. Og da trenger du annen hjelp enn Joss og jeg kan gi.

Verdens beste TV-serier - andre plass

Mens verden fortsatt rystes over tredjeplassen, endrer vi spillet ved å ta ett steg høyere opp på pallen.

Om ikke annet, så for å ryste litt mer.

Vi er da kommet til serien som synes å være for god til å fenge i Norge. Med solid og selvoppfyllende hjelp av å ha blitt henvist til spesielt interesserte på marginalkanalen NRK2.

Resultatet er at de færreste jeg snakker med engang har hørt om verdens nest beste TV-serie, inkludert dens til tider vel så gode spin off-serier.

De utvalgte få har selvsagt lenge forstått at vi snakker om intet ringere enn Doctor Who.

Det brede publikum, som selvsagt er rikt representert blant Dekodets lesere, trenger nok litt mer bakgrunnshistorie.

Doctor Who er TV-serien som har gått lengst av alle med over 750 episoder.

Først løpende fra 1963 til 1989, så igjen fra 2005. Den har heller ikke manglet seere og avisoverskrifter, bøker, hørespill, leker og desperate forsøk på å gjemme seg bak sofaen.

Selv om produsentene opprinnelig hadde modne barn og unge tenåringer som målgruppe, har serien i stor grad fungert for hele familien - og stadig mer for voksne.

I starten var planen i god tidlig TV-ånd å blande skolefjernsyn og science fiction ved å utnytte tidsreiser til å undervise både om fortid og fremtidsteknologi (nåja). Smaken av det første forsvant imidlertid etter kort tid.

Men at man ikke lenger frykter å oppleve det verste mareritt som tenkes kan - følelsen av å være på skolen når man ser TV - har likevel ikke hindret at De Store Temaene er blitt berørt. Doctor Who handler kort sagt om mennesker og om menneskeheten, om fortid, samtid og fremtid, om fobier og fantasier, om tid og rom - og - hvis noen skulle være i tvil - om Doktoren.

"Hvilken doktor?" er det nærliggende spørsmålet - som altså har gitt serien navn. Til tross for at 30 sesonger har brakt oss nærmere å forstå en Time Lord, mangler det ikke gåter.

Selv de som ikke tilhører mindretallet som fikk med seg alle avsløringer på 60-, 70- og 80-tallet, gisper når det henvises til noe av dette (Hva var tidskrigen? Hvilket forhold har Doktoren hatt til sine kvinnelige kompanjonger?Hva skjedde med doktorens hjemmeplanet Gallifrey? Hvor er de andre Tidsherrene? Hva er egentlig Dalekene? Hva har egentlig skjedd med The Master?) - eller når det er underforstått i Doktorens replikker.

Og når vi snakker om Doktoren, er det ikke enkelt å vite hvem man har i tankene. For han regenereres når han dør, selvsagt relativt beleilig for en serie som skal vare noen tiår. Skuespillere kan komme og gå, hver med sitt utseende og sin personlighet, for ikke å si eksentrisitet. Og kleskode.

Samt assistenter, stort sett unge og stort sett svært så kvinnelige.

Fra storheter som Patrick Troughton ( den andre doktoren, 1966–1969), via den fjerde Tom Baker (1974–1981) til den de fleste har latt seg begeistre av, David Tennant (2005–2010), har man klart å holde på seerinteressen - bortsett fra da serien var på sitt tynneste på 80-tallet.

Samtidig er det bare blankt å tilstå at hvis Twin Peaks har tapt seg noe på de snart 20 årene som er gått siden serien ble laget, har de første tiårene med Doctor Who tapt seg enda mer.

Mange gode manus er ødelagt av billige produksjoner (i stor grad filmet teater) og manglende prioriteringer. 80-tallet inneholder vel noe av det pinligste som er laget av TV-serier. Men det mest pinlige for BBC er at rundt 100 av de første tiårets episoder er blitt borte, fordi man måtte gjenbruke opptaksbånd av økonomiske årsaker.

Nå ryktes det at det finnes kopier i Zimbabwe, men det er kanskje ikke øverst på regjeringens prioriteringsliste å dele disse med resten av verden.

Når serien havner på andre plass, handler det imidlertid om mer enn nostalgi.

Mens den gamle serien i ærlighetens navn ikke fortjener noen plass blant de ti beste, er sesongene fra 2005 lite annet enn overveldende.

Særlig hvis man har sansen.

Doctor Who er utvilsomt noe av det mest storslagne, morsomme, tankestrekkende, koselige, mystiske (og la oss legge til mytiske), skrekkelige og til tider politisk korrekte som er laget.

Den nye serien er en oppvisning i kreativitet - og moderne sentimentalitet. Som tidligere løser Doktoren utfordringene kun væpnet med sin soniske skrutrekker, for ikke å si intelligens, iver og intense personlighet.

Og la oss ikke glemme TARDIS (Time And Relative Dimension(s) In Space), som om noen skulle kunne det.

Doktorens blanding av tidsmaskin og romskip kunne opprinnelig kamuflere seg etter omgivelsene. Takket være en beleilig feilfunksjon for TV-mediet låste den seg imidlertid allerede i første episode på en politikiosk fra 1950-tallet.

Noe som forøvrig understreker det litt absurde og ikke minst eksentriske ved serien. I motsetning til mye tradisjonell science fiction bæres den av tongue in cheek uten teknologiske pretensjoner. Og beholder dermed en slags evig aktualitet, hvis vi ser bort fra detaljer som utvikling i tempo og estetikk, for ikke å si spesialeffekter, siden 60-tallet.

Nå snakker vi uansett ikke om noen alminnelig telefonkiosk. Vi oppdager fort at den er større på innsiden enn utsiden. Hvor stor er ikke godt å si. Men det skjuler seg nok flere rom og etasjer enn vi har sett så langt - noe som gjør at flere av oss venter på episoder som kun foregår inne i TARDISen.

Mens første episode i første nye sesong hilser til et Doctor Who-tema fra 1970, setter allerede andre episode en ny standard. Vi befinner oss blant fiffen som har kjøpt seg benkeplass på en romstasjon for å bivåne jordens undergang når solen eksploderer om noen milliarder år. Tredje episoden tar oss så tilbake til Cardiff på 1800-tallet.

Mens vi i fjerde befinner oss i andre verdenskrig.

Doctor Who mangler i det hele tatt ikke spenninger og overganger. Ideene er såpass store at mange episoder kunne blitt til selvstendige TV-serier.

Hjernen bak den nye serien er en av mine favorittateister. Russel T. Davies vet å tenke både kosmisk, politisk og menneskelig. Rir han kjepphester handler de mer om livsvisjon enn om livssyn.

Hvert menneske er intet mindre enn fantastisk. Universet er enestående - vakkert og skummelt. Skillet mellom godt og ondt er like tydelig som hos Tolkien. Politikere er rammet langt mer av syndefallet enn folk flest. Vi har samtidig et kosmisk kall til å kjempe for det Gode mot alle Onde og ødeleggende krefter.

Så kan man selvsagt mumle noe i skjegget om hvordan en ateist kan begrunne alt dette, men siden jeg barberer meg jevnlig, kan vi la det ligge i dag.

Det kan vi også gjøre med noen særlig lenger omtale av serien - selv Dekodet har litt mavemål på lengder av blogginnlegg.

Men det er få serier man kan og bør si mer om enn denne. Skurkegalleriet har inspirert filmer og TV-serier siden 60-tallet. Det er liten tvil om at erkeskurkene Dalekene og The Cybermen var inspirasjonen bak robotene R2-D2 og C-3PO i Star Wars (dog med en - la oss si det slik - noe annen personlighet).

Star Trek har også latt seg til tider inspirere både av tone og temaer. Vi får møte både Shakespeare og Dickens, romere og aztekere, Pompeii og New Earth. For ikke å si Dronning Victoria, varulver og vikinger.

Kort sagt, you name it.

Og så har vi den nyere spinoffen Torchwood, på mange måter Doctor Who laget for voksne. Etter en famlende og litt vel seksualpolitisk korrekt første sesong har den tatt seg opp til å bli noe av det beste som er gjort av TV-serier. Tredje sesong - Children of Earth - gikk over 5 kvelder i England i sommer, utvilsomt av det mest rystende og rørende jeg har sett av noen TV-serie. Tårer tørkes fortsatt.

Hva som skjer videre med doktoren etter at Tennant og Davies snart forlater serien er uklart. Forhåpningene til nye sesonger er likevel store. Både fordi den nye doktoren Matt Smith virker tiltalende og det er Steven Moffat som drar regissørlasset videre. Sistnevnte har allerede har vært ansvarlig for en av de beste episoder som er laget i noen TV-serie, Blink i tredje sesong.

Men forsatt gjenstår et par lengre episoder med Tennant, selv om skjebnen banker på døren.

Fire ganger.