søndag 4. oktober 2009

Josef i farlig selskap

Selv om det dukker opp tegn på at deler av Det gamle testamentet er mer historisk enn de mer iherdige minimalistene vil ha det til, betyr ikke det at alle rapporter om slikt er god fisk, for ikke å si hel ved.

Det seneste eksemplet er rapportene om at Josef (han med brødrene og uårene i Egypt) nå er identifisert på egyptiske mynter.

Men dette er det altså flere som tar med noen klyper saltstøtter, blant disse ikke uventet PaleoBabble.

Noe som forsåvidt er forståelig når rapporten om funnet inneholder avsnitt som dette:
It was found that the inscriptions of this early period were usually simple, since writing was still in its early stages, and consequently there was difficulty in deciphering the writing on these coins. But the research team [managed to] translate [the writing on the coin] by comparing it to the earliest known hieroglyphic texts… Joseph’s name appears twice on this coin, written in hieroglyphs: once the original name, Joseph, and once his Egyptian name, Saba Sabani, which was given to him by Pharaoh when he became treasurer.
Ser man bort fra detaljer som at mynter ikke ble oppfunnet før tusen år etter Josef, at han har et annet navn og at dette slett ikke tilhører noen tidlig egyptisk periode (vi snakker etter alt å dømme om Mellomriket og mellomegyptisk rundt år 1750 f.Kr., med andre ord over 800 år etter Keopspyramiden), kan jo dette stemme forbløffende.

Selv om det nok vil forbløffe mer om det viser seg at vi her ikke har å gjøre med en muslimsk variant av Ryan Watt. Mannen som yndet å fremstå som bibelarkeologiens svar på Indiana Jones, men som i praksis heller var bløffarkeologiens svar på Farlige Fiffus.

Noen liter gammeltestamentlig vrede sendes herved i den generelle retning av de ansvarlige for dette funnet.

7 kommentarer :

Anonym sa...

Josef tåler nok fremdeles det meste av misforståelser.
Han ble solgt for 20 sekel sølv.
Hans far, Jacob, sendte med hver og en av sønnene penger i pengepunger, og de betalte kornet og virket vel vant med penger. Josef la Benjamins penger tilbake i sekken hans sammen med sitt private beger.

Anbefaler forresten Thomas Manns bokserie om "Josef". Den er kunnskapsrik, en litterær glede, men smertelig i sin ambivalens til den "historiske"Josef.
Bokserien er oversatt til norsk.

Bjørn Are sa...

Ingen tvil om at det finnes anakronismer i GT, nei.

Manns verk har jeg, en flott forfatter.

Når det gjelder tingene som du nevner, gir de grunn til ettertanke, men muligens ikke av den grunn som du har i bakhodet.

Å si "20 sekler" er omtrent om om vi i dag skulle sagt at noe i 1825 koster "20 kroner", selv om de dengang brukte specidaler eller noe slik. Dette er rett og slett for at vi skal forstå prisen.

Forøvrig er 20 sekler pussig nok riktig pris for slaver på 1700-tallet f.Kr., i følge Hammurabis lover (ca. en tredjedels mina, ref. §116, 214 og 252). Før dette var prisen lavere, etterpå steg den, tildels dramatisk. På tiden mange mener at Josef-teksten stammer fra (før eksilet) lå prisen på 50 shekel, etter eksilet på rundt 100.

Enkelte ting tyder dermed på at man brukte eller omskrev langt eldre kilder da teksten fikk sin endelige utforming.

At man hadde med seg "penger" (= betalingsmiddel) er forøvrig noe annet enn at man hadde med seg mynter.

Shekel er opprinnelig en vektenhet (en shekel er ca. 11 gram, 20 shekel blir nærmere en kvart kilo). Dermed handlet på Josef sin tid dette om å ha med seg nok sølvgjenstander (ringer, kjeder etc.) eller sølvbarrer/sølvstenger og så legge nok i potten.

Muligens var til og med noen av disse merket per lengde slik at man lettere kunne finne ca.-verdien.

"Pengepunger" blir i såfall det som man oppbevarer disse i. Var det man brukte på Josef tid gått av moten over tusen år senere, er det ikke underlig om man erstattet med mer aktuelle ord. Uansett høres det lurt ut å oppbevare betalingssølv i poser som kan snøres igjen.

Anonym sa...

Hei igjen.

..." Dermed handlet på Josef sin tid dette om å ha med seg nok sølvgjenstander (ringer, kjeder etc.) eller sølvbarrer/sølvstenger og så legge nok i potten."

Det betviler jeg, fordi:
Allerede på fader Abrahams tid var det vanlig å snakke om "Gangbar sekel ved handel", eller King James:" current money with the mechant"..
Abraham var fra Ur i Kaldea, gammelt kultur og handelssentrum.
Da han kjøpte Makpela-hulen av Efron for å begrave sine der, betalte han full verdi for eiendommen,400sekel sølv, med nettopp "current money with the merchant," og Hets barn var vitner på handelen, og eiendommen ble tilskjøtet Abraham.
Josef handlet med korn i Egypten, også et gammelt kultur og handelssenter.
Sølvverdien fastsettes etter vekten sekel ved handel, eller som helligdommens vekt, eller som kongens vekt.
All valuta er definert etter sølvvekten fremdeles. Der har ikke saken endret seg på alle disse tusner av år.:
Amerikansk valuta er basert på en unse sølv av en definert renhet for å være gagnbar i handel. Derfor er mange av våre mynter ikke gagnbare, men fungerer bare som et løfte om den egentlige verdi.
Ordet sølv ,argent, er det franske ordet for peenger.
Sølv er penger, etter faste definerte verdier for renhet og vekt. Det var hard valuta, og det er det fremdeles.
Myntformen er en praktisk sak, men ved handel ville man likevel veie for ikke å bli lurt av dårlige sølvlegeringer. Men at sølvet ble merket for å vise om den var "gagnbar mynt" ved handel, er mer logisk enn at man laget vakre gjenstander og smykker av sølvet.

Bjørn Are sa...

Litt usikker på hva du er uenig i her?

Mener du at det

- Likevel fantes mynter på Josefs tid?

- Ikke er slik at sekel er et vektmål for sølv?

- Ikke har vært noen inflasjon?

Eller mener du bare at man hadde en form for betalingsmiddel formet som identifiserbare sølvstykker i ulike vektstørrelser, og at det altså ikke var nødvendig (selv om det var mulig) å dele opp andre typer bearbeidete stykker etter vekt?

Anonym sa...

Jeg mener at de hadde regler for sølvets renhet og vekt(sekel) både for handelsbruk og helligdommens bruk og "kongens bruk".
Feil vekt var noe man så på som uærlighet i handel. Så enten man formet sølvet til runde, firkanta biter eller mynter, måtte de veie sølvet for å vise at sølvstykkene hadde rett sølvgehalt.

De godtok ikke omtrenteligheter!

De kulturene som kunne utvinne sølv og gull, lage ulike typer legeringer, anvende prinsipper for vekt, renhet og fremstille de vakreste sølv og gullarbeider, laget sikkert "mynter" om de fant det hensiktsmessig.

Jeg vet ikke om de gjorde det, men i ditt innlegg tillegger du dem "omtrentligheter" som om de ikke kunne bedre! Og det igjen bruker du som argument for at de "sikkert ikke hadde funnet opp myntene".
Denne holdningen er ikke faktaorientert, men har kanskje andre agendaer enn ren uvitenhet?

Bjørn Are sa...

Unnskyld? Dette innlegget ditt forstod jeg ikke helt heller.

Jeg har ikke tillagt noen noen "omtrentligheter", kun påpekt det enkle faktum at de eldste mynter (altså "betalingsmiddel med statsgarantert verdi, uansett faktisk metallverdi") i vår del av verden (Kina var før ute) ble laget langt senere (med Krøsus og slik).

Skulle betalingen - som altså måles i sølvvekt - skjedd som "omtrenteligheter", må du uansett forutsette at man ikke hadde med seg noe å måle med.

Så lenge det handler om rent sølv, er det såpass mange måter å jukse på, også med "merket sølv", at vekter er en nødvendighet. Sammen med personlig tillit og ev. frykt for represalier hvis man oppdaget man var blitt lurt.

Men jeg tror at vi her snakker forbi hverandre, og at du tillegger meg noen synspunkter/intensjoner som jeg ikke har.

Anonym sa...

Så fint!
Da ble dette bare en presisering, fordi det ikke var helt klart for meg hva du sa der.