mandag 3. desember 2007

Kompass og klarsyn

I sitt sivile liv hender det at Dekodet er redaktør av det lokale menighetsbladet på Langhus. Dermed må det av og til finnes på ett og annet å behandle i lederen. Siden det er jul var ikke valget vanskelig. Juleprekener høres på mange måter julen til.

I stedet for mer pinlige unnskyldninger, lar vi det rett og slett stå til:

Det er ikke enkelt å få julestemning uten snø. Dermed må forsiden av Møteplassen denne gangen nøye seg med et motiv som minner mest om september. Vi ser noe av det samme på filmfronten. Mens vi tidligere har kunnet glede oss over juletemaer i Narnia, for ikke å si i Betlehem, handler det i år om Lyra og Det gylne kompass.

For å si det mildt, var nok ikke juleevangeliet mest i fokus hos Philip Pullman da han skrev bokserien dette bygger på. Han er ateist og legger heller ikke skjul på at han misliker både Narnia og kirken. Det gjør likevel ikke at jeg får mindre lyst til å se filmen.

Jeg leste bøkene da de kom for noen år siden. Pullmann skriver godt og fengslende. Hans landskaper og personer er til tider storslagne, for ikke å si skremmende. Som seg hør og bør i fantasy. Idéen om at vår personlighet, eller “sjel” har sitt eget liv, er spenstig. Og siden slutten av første bok foregår i en vinterverden mot nord, er det mulig å få en slags julestemning, selv uten juleevangeliet eller julenissen.

Men samtidig vekker filmen dessverre negative reaksjoner. Pullmans fantasyverden styres av en maktglad religiøs organisasjon som tvinger på andre sine oppfatninger. Enkelte kristne grupper føler seg provosert av at noen skal snike på oss et karikert bilde av kirken. Og opptrer dermed nesten som karikaturen.

Nå lages det nok oftere filmer med et negativt syn på kirken, enn et positivt. Jeg er ikke alene om å ha vokst opp med bøker og TV-serier om forstokkede prester og hyklerske kristne. Hadde jeg ikke kjent så mange av motsatt sort, ville jeg trodd at dette var regelen. Det har også ført til at jeg har brukt tid på å se etter hva kirken faktisk har gjort i historien. Uten å skjønnmale for mye, er det mulig å si at realitetene nok er litt andre enn hos Dan Brown.

Lyras gylne kompass er en magisk veiviser til sannheten. Dette er et tema som det sikkert vil gjøres mye ut av i årets juleprekener.

Men like viktig som å ha et kompass er å vite hvilken misvisning det har. Heldigvis er Pullman ærlig nok til å innrømme at han ikke er nøytral i synet på kirken, i likhet med denne lederartikkelen. Om ikke annet bør vi ha klarsyn nok til å like også filmer som avviser juleevangeliet. Og til å ane misvisningen.

4 kommentarer :

Martinbg sa...

Fin leder. Og fint at det g�r an � like b�de Pullman og Lewis, selv om Pullman ikke liker Lewis. Jeg gleder meg til filmen, skal se den med TSP p� fredag.

Bjørn Are sa...

Takk!

Det blir sikker anledning til å være mer konkret (og ev. kritisk) etter å ha sett den;-)

Per CJ sa...

Likte bok en ganske godt, og skal se filmen fredag, men falt litt av midtveis i bok to, og syntes bok tre ble veldig didaktisk. Pullman kunne nok ha lært litt av Lewis om å pakke inn budskap (nå tror jeg ikke han ville satt særlig pris på den kommentaren, men).

Når det gjelder skildringen av den delvis totalitære kirken i denne parallellverdenen, så syntes jeg det var artig som verdensbygging i og med at det var noe sovjetisk over den (skjønt akkurat dette med forskjellige komiteer og organisasjoner innnen kirken som steg og sank i makt minte vel kanskje mer om Det tredje rike.)

Per

Martinbg sa...

Sånn apropos filmer:

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/12/05/520289.html