Blogger jeg digger

Det er bare å bryte sammen og tilstå at jeg har sans for Liv Marits meninger om mangt.

Ikke bare fordi jeg deler et hus og noen barn med damen, men fordi hun er av de som har mangt på hjertet av meninger - og (la oss legge til, sånn litt for ordens, og ikke minst husfredens, skyld) ikke minst på hjernen.

Ønsker du å unngå snik-Liv-Maritifisering, vet du altså hvilket sted du må holde deg unna.

For enhver pris.

Tre venner?

Det er ikke til å unngå at det kribler både her og der i gofoten når Gentle Giant og ELP ser ut til å ha ulike varianter av gjenforening.

For de førstnevntes vedkommende har altså tre av medlemmene i bandet dannet gruppen med det ikke helt upassende navnet Three Friends. Neste konsert er i England i april.

Selv om Shulman-brødrene glimrer med sitt fravær, er det ikke direkte mangel på talent hos de gjenværende. Og med Kerry (altså både en singer og songwriter) på plass ,skal de ikke ha store vansker med sentrale sider ved soundet.

For ELP er det som kjent nok med tre mann. Og selv om vi muligens fortsatt ikke snakker om tre perlevenner, ser det ut til at de i skal ha en liten turne, enten sent i høst, eller til neste år, skal vi tro hardnakkede rykter, for ikke å si uttalelser av henholdsvis Carl og Keith (takk til Tony for begge linker).

Selv om Keith understreker, som i intervjuet på tysk til venstre, at hans egen musikalske fremtid ligger i Keith Emerson Band.

Skulle noen være i tvil om akkurat det, har de ikke hørt fjorårets album. Altså er det bare å gå hjem og skamme seg.

Eller løpe til Platekompaniet.

Singer, men ikke songwriter

En av de mer interessante figurene jeg følger, er Peter Singer. Og vi snakker ikke om en amerikansk folkesanger.

Singer er i stedet en "bioetiker" med fokus på at etikk må inspireres av naturen, eller i det minste ikke underslå biologiske fakta.

Konsekvensen av et slikt naturalistisk syn er... lærerikt.

Nå har Dinesh D'Souza (en person jeg også har et mer enn lettere ambivalent forhold til, men alltid tankestimulerende) debattert Singer. Og skrevet en - selvsagt helt nøytral - kommentar til dette.

D'Souza legger som vanlig ikke mye i mellom.

Singer is a mild-mannered fellow who speaks calmly and lucidly. Yet you wouldn't have to read his work too long to find his extreme positions. He cheerfully advocates infanticide and euthanasia and, in almost the same breath, favors animal rights. Even most liberals would have qualms about third-trimester abortions; Singer does not hesitate to advocate what may be termed fourth-trimester abortions, i.e., the killing of infants after they are born.

Singer writes, "My colleague Helga Kuhse and I suggest that a period of 28 days after birth might be allowed before an infant is accepted as having the same right to life as others." Singer argues that even pigs, chickens, and fish have more signs of consciousness and rationality—and, consequently, a greater claim to rights—than do fetuses, newborn infants, and people with mental disabilities. "Rats are indisputably more aware of their surroundings, and more able to respond in purposeful and complex ways to things they like or dislike, than a fetus at 10- or even 32-weeks gestation. … The calf, the pig, and the much-derided chicken come out well ahead of the fetus at any stage of pregnancy."

Some people consider Singer a provocateur who says outrageous things just to get attention. But Singer is deadly serious about his views and—as emerged in our debate—has a consistent rational basis for his controversial positions.

D'Souza ser for seg at de såkalt nye ateister grøsser over Singer. Han ødelegger for deres sak. Han går for langt. Det hører ikke med i det gode selskap i 2009 å gjøre nietzchianske omforminger av alle verdier.

Det er kort sagt (vi kunne altså sagt det langt lenger) ikke kosher i dagens samfunn, enten vi foretrekker teselskaper eller pubrunder, å se inn i avgrunnen.

Vi får bare håpe at Singer ikke blir tatt på alvor. For vi er nok flere enn nye ateister som ikke helt kan svelge denne type etikk. Enten vi nå mener vi har har grunnlag for det eller ei.

Katolikk i Konstantinopel

Enten du følger Oddvar Mois blogg jevnlig eller ei, kan du kanskje ha interesse av å se hans bilder og betraktninger om besøket i Konstantinopel og (om noen dager) i Kappadokia.

Siden vi snakker om en av mine store favorittbyer, er det alltid litt hjerteskjærende når andre er på besøk.

Vi får ta det igjen et annet år. Kos deg Oddvar!

Skumringens menn

I en tid der unge piker intenst lengter etter å bli bitt av vampyrer, slik også gutter (og ikke bare de aller yngste) en stund prøvde å bli bitt av Buffy, er det kanskje grunn for en far til å trekke Twilight-fenomenet ut av skumringen.

Stephenie Meyers bokserie om Bella som flytter til et av de mest regnfulle steder på vestkysten av USA, og forelsker seg i en skikkelse som viser seg å være hva mareritt var laget av før, er av mange grunner blitt en bestselger.

Det er forståelig at fortellingen fengsler. Selv om vi kanskje ikke liker å innrømme det, kommer vi ikke forbi at den verken er uspennende eller helt uorginal.

Det fascinerer alltid med vampyrer som i motsetning til sine stammefrender har valgt ikke å nære seg av mennesker. Der Josh Whedons Angel var en vampyr med sjel, er Edward Cullen og hans familie utvilsomt vampyrer med samvittighet.

Noe som vi vet ikke er helt enkelt i møte med ganske så umenneskelige fristelser. Det er ikke tilfeldig at coveret har bilde av et eple.

Meyer gjør det interessante grepet å blande Tolkiens alver med folketroens vampyrer. Og utruste dem med krefter som vanskelig finnes utenfor superheltenes rekker.

Det er likevel ikke akkurat Watchmen vi har med å gjøre. Og for den slags skyld heller ikke X-men eller Spiderman.

Edward overgår dem alle, hvis vi for anledningen ser bort fra Doctor Manhattan. Nå er ikke det så farlig i en bok der ingen uansett kan måle seg. Ihvertfall ikke blant andre enn vampyrene selv (selv om vi muligens aner at noe kan dukke opp i bind to?).

Det er ikke til å unngå at Twilight er en fortelling for unge piker - på samme måte som DC og Marvel opprinnelig skrev for unge gutter. Men er det noe som blir tankevekkende for en far, så er det mannsidealet.

For her er det umulig ikke å få prestasjonsangst, enten man nå er i sin beste alder eller tenåring.

En ting er at kvinner synes å høre hjemme på kjøkkenet. Bella lager lett og lystig, uten noen gang å stille spørsmål ved saken, mat til sin heller hjelpeløse far av en landsens sherrif. En helt annen ting er at Mannen, eller rettere sagt Kjæresten, har alle de egenskaper som menn stort sett ikke har.

For i Edward Cullen møter vi en skikkelse som minner mest av alt om middelalderens riddere. Slik de fremstilles i balladene, ikke i historiebøkene.

Han er ikke bare en ahem... jeger med overmenneskelige sanser og krefter. Edward er blendende vakker, i stand til å overvinne alle fristelser, enda så godt Bella... lukter.

Han gjør alt som er menneskelig mulig, og atskillig mer, for å unngå at hun blir skadet. Han stiller opp, natt og dag. Edward er villig til å ofre seg selv og sine familie for hennes skyld. Han eier sportsbiler og går i flotte klær. Han ser ut som en filmstjerne.

Og redder livet til heltinnen igjen og igjen.

Samtidig er dette mer enn en ufrivilig parodi på stumfilm. Det er en rørende og gripende historie med tilløp til overraskende vrier. Meyer skildrer personer, landskaper og stemninger langt bedre enn en gjennomsnittlig kioskvelter.

Men hun gjør det ikke akkurat lett å være kavaler. Selv om det for en far til tenåringsjenter oppleves svært så betryggende at mannsidealet er å holde seg i skinnet, selv når blodlysten begynner å ta overhånd. Forhåpentligvis kan noen gutter ta hintet og noen jenter skrekken.

Jeg må ellers innrømme at fortellingen var såpass visuell at det bare er å vente på DVD'en. Og håpe man slipper å løfte pekefingeren for ofte og spørre heller gjennomskuelig hva Edward ville ha gjort.

Den jobben overlater vi - ikke helt trygt - til de som er uheldige nok til å være fedre av tenåringsgutter.

Salong om "religionen", "nye ateister" og annen gift

Siden den brave arrangør insisisterer, iler jeg til med nok det nærmeste vi kommer en pressemelding her på bruket.

Den er til og med både relevant og nyttig.

Humanistisk salong 30. mars: Forgifter religionen alt – hvor rett har nyateismen?

Humanistisk salong lar seg ikke stoppe av at vårt forrige lokale brant, og er nå tilbake. På noenlunde jevnlig basis skal vi ha kvelder der vi tar for oss de virkelig store spørsmålene: Det gode, det sanne, det skjønne – og det stygge.

På det første arrangementet denne vinteren er temaet den såkalte nyateismen.

Nyateistene, med navn som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Michel Onfray i spissen, har satt i gang en offensiv mot religionen. Bøker som ”Gud – en vrangforestilling” og ”God is not great: How religion posions everything” har blitt internasjonale bestselgere, og nyateistene har klippekort i media.

Nyateistenes argumentasjon er preget av spissformuleringer. De mener gjerne at det er uvitenskapelig å tro på Gud, og at religion og vitenskap kan ikke forenes. Tvert om, påstår de, undergraver religiøsitet vitenskapens stilling.

Andre argumenter er at gudstro i seg selv er farlig, fordi selv den hyggeligste søndagskristne er med på å legitimere religiøs ekstremisme. Og at all religiøs oppdragelse innebærer at man indoktrinerer barn, og er derfor i strid med deres trosfrihet.

Men hvor godt treffer nyateistenes argumenter? Er religion bare elendigheten? Kan religiøse mennesker lære noe av nyateistene, eller bør ateister heller lære av de religiøse?

For å belyse disse spørsmålene har vi satt sammen et lite panel som alle har sterke meninger om nyateismen.

Bjørn Are Davidsen er forfatter, blant annet av boken ”Da Vinci dekodet”. I sin seneste bok, ”Svar skyldig? Om nye ateister og new age” (Lunde forlag), kritiserer han nyateismen fra sitt kristne standpunkt.
Even Gran er journalist i Human-Etisk Forbunds medlemsblad Fri Tanke (fritanke.no). Han forsvarer nyateismen, og mener den er et positivt bidrag til humanistbevegelsen.

Arnfinn Pettersen er redaktør for Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist. Han er selv ateist, men skeptisk både til nyateismens argumentasjon og tone, som han mener verken er korrekt eller konstruktiv.

Dessuten vet vi at vi tiltrekker oss et engasjert publikum, og vil gjerne invitere disse inn i diskusjonen. Eneste premiss er at vi ikke ønsker en debatt der deltagerne slår hverandre i hodet med argumenter, men en saklig diskusjon der vi alle forhåpentligvis kan lære noe nytt.

Arrangementet holdes i annen etasje på Dattera til Hagen i Grønland 10 (mer informasjon finner du på dattera.no), mandag 30. mars kl. 18.

Salongen er åpen for alle, uansett alder (det er fri aldersgrense) og livssyn. Og det er aldeles gratis å komme inn.

Det koster heller ikke noe å forlate lokalet. Jeg kan likevel ta opp kollekt, hvis noen skulle savne det.

Kort sagt, kjenn din besøkelsestid. Og legg igjen salongrifla i nærmeste våpenhus.

Minst én i panelet lover å gjøre sitt for å redusere behovet for at også det nye lokalet skal gjennomgå en "act of God".

Sår mindre tvil om Robin Hood

Selv om dagen kanskje burde vært brukt til å hylle og hetse Cæsar, falt blikket først på et oppslag i Aftenposten om selveste Robin Hood, hentet fra NTB.

Denne gangen sås det altså noe så vanlig som tvil om Robin Hood. I hvertfall for en som tilhører en generasjon som har blitt tutet ørene fulle av sterk og klar tvil til røverhelten jevnlig de seneste førti år.

Og som dermed innbilte seg i sin naivitet at han tilhørte middelalder-viser, romaner, filmer og TV-serier.

Noe så sært som en som stjeler fra utbytterne og gir penger til de fattige, minner oss kyniske skeptikere kort sagt mer om noe så umulig som kristne idealer, enn sekulær historie.

Det nye denne gangen er imidlertid at den såkalte tvilen synes å komme tiltalte til gode.

Men det strir kanskje mot noen journalistiske grep med en overskrift om at noen for en gangs skyld sår mindre tvil om Robin Hood. Og at man skulle oppgi noe så kjedelig som kilder til dette.

Litt forskning av fruen førte oss likevel på sporet av Washington Post.

Ved siden av at det er flott å få bekreftet at Robin Hood kan ha eksistert (selv om han levde på en annen tid og oppførte seg annerledes enn legenden, og at det i det hele tatt omtrent bare er navnet og skogen igjen, og selv dette er under debatt), er det flott at det oppgis en viss skepsis til kilden som historikeren Julian Luxford fant i en bok fra 1400-tallet.

I margen av boken, som er skrevet på latin av en britisk munk rundt 1460, blir Robin Hood fremstilt som en tyv, og intet annet.

De 23 linjene i margen tar for seg England på 1200-tallet og levner Robin Hood liten ære.

– På denne tiden, ifølge folketroen, herjet den fredløse Robin Hood og hans følgesvenner traktene omkring Sherwood-skogen med vedvarende ran av lovlydige borgere, skriver munken, som ikke nevner noe om at de fattige skal ha dratt fordel av virksomheten.

Luxford er imidlertid rask med å påpeke at geistligheten på den tiden var en del av øvrigheten, og at de i så måte ikke var særlig vennlig innstilt overfor typer som Robin Hood.

Selv om dette minst er skrevet tohundre år etter hendelsene, kan vi altså likevel ikke helt utelukke at Robin Hood kan ha lignet på Robin Hood.

Eller på en med et annet navn. Men nok mindre på en rev.

Valkyrier og Voktere

Hva er så selve høydepunktet i Watchmen?

Mye å velge mellom her, men en mulighet er selvsagt Doctor Manhattan som en analogi på Gud. Her stilles ikke så rent få spørsmål som jeg håper er belyst i denne boka.

- Hvorfor ikke gripe inn når The Comedian møter denne vietnamesiske jenta?

- Hvorfor bry seg om enkeltmennesker, for ikke å si vår galakse?

- Hvorfor har det mest intelligente mennesket høyere verdi enn den mest intelligente termitten?

- Hvorfor er liv mer verdifullt enn ikke-liv?

- Hvorfor begrense lidelse?

- Hvorfor i det hele tatt forsøke å redde eller hjelpe menneskeheten?

Eller alt med Rorschach (grøss, grøss)?

At The Comedian var Alex Rosén opp av dage?

Nåja, for meg var det den intertekstuelle kommentaren (gni seg i hendene, har ventet lenge på å kunne bruke dette uttrykket) til Apokalypse Nå.

Valkyrienes inntogsmarsj, helikoptere, Vietnam. Say no more. Eller, si det kvikt og konsist, gjerne uten napalm om morgenen.

Watchmen er kort sagt årets favorittfilm.

Det er bare å skynde seg å se den før den blir tatt av plakaten. Selv om du da risikerer å måtte løpe.

Vokterne voktet

La oss si det kort og brutalt at en så subtil og intertekstuell tegneserie som Watchmen ikke lar seg filme.

La oss også si det så enkelt og oppbyggelig at filmen Watchmen faktisk var både subtil og storslagen.

Det er i det hele tatt ingen liten utfordring som regisøren Zack Snyder, mannen bak 300, hadde satt seg fore.

Ikke bare er det et modenhetshav mellom Frank Miller sine friske og ofte fornyende actionmanus og Alan Moores uvanlig litterære talenter. Moore bruker i tillegg så mange virkemidler i og mellom tekst og tegning, på så mange nivåer, koblet med så mange strukturer, assosiasjoner og spenninger overfor sjangerkonvensjoner, psykologi, politikk, moral og metafysikk, at det er og blir tegneserien (inkludert dens tekstlige mellomspill) som er selve kanon.

Mens Miller visualiseringer åpner for å filmes, er Moores visjon så bred og mangfoldig at forelegget kun kan utarmes.

Selv om filmene i og for seg kan bli gode, er de ikke annet enn tolkninger med færre og andre vinklinger. Ikke bare fordi de som her må kutte i Moores mektige univers, men fordi tegneserieformatet har så mye mer å spille på enn film.

Saken blir ikke enklere av at det er vanskelig å overføre den klassiske 80-talls superhelt-tegnestilen som var en såpass viktig bærer av fortellingen. Moores evne til å skape settinger og forventninger ved hjelp av tegnere og tegnestiler, er uovertruffen. Noe av dette må nødvendigvis bli borte for lesere 20 år senere fordi man ikke er har vokst opp med datidens konvensjoner, men det må enda mer forsvinne i en film.

Håpet var dermed at filmen i hvertfall var for fansen som kunne få et møte med personer og høydepunkter.

Og det fikk vi, til de grader. Tolkningen av Doctor Manhatten, Rorschach og The Comedian var fortreffelige. Både Ozymandes og Night Owl (les Batman) var mer enn habile. Den eneste som skuffet en smule var Silk Spectre som ikke var fullt så staslig som i Gibbons strek.

Ellers traff både arkitektur, drakter og fartøyer, enten vi snakker om luftskip, el-biler eller flygende ugleamfibier.

En av mine bekymringer før jeg så filmen var imidlertid at den kunne være kun for fansen. Det gleder dermed mer enn noen smuler at den ser ut til å tale til et mer allment publikum, hvis noe slik skulle kjenne sin besøkelsestid.

Ikke bare fordi den gir et tankevekkende tilbakeblikk på utviklingen av superhelter (som om noen skulle være interessert i det) slik disse fremsto på slutten av 30- og 40-tallet, sammenlignet med 20-30 år senere. Men også fordi det takket være det alternative historieformatet - Nixon er fortsatt president på 1980-tallet og USA vant Vietnam-krigen - åpner for både gjenkjennelser og in-jokes.

I det hele tatt er koblingen mellom politiske skikkelser som Kissinger, Nixon og Castro i en setting der superhelter faktisk finnes, svært så effektiv for å se politiske og etiske spørsmål fra andre vinkler. Bør superhelter som Batman være lovlige? Kan en militærmakt unngå å bruke superhelter som krigsvåpen? Hva skal til for at nasjoner skal kunne leve rimelig fredelig sammen, eller i det minste unngå atomkrig? Og hvem er det som er ute etter alle superheltene?

Selv om film har mindre å spille på enn tegneserier og grafiske romaner, utnytter Snyder sjangerens unike muligheter forbilledlig. Lydsporet og valg av musikkmaterialet som matcher perioden det hele foregår tilfører mye. Og når Hendrix sin All Along The Wachtower innleder en av sluttscenene, er det vanskelig ikke å få uglegåsehud.

Hvis filmen først skal kritiseres for noe annet enn at filming av Watchmen i seg selv er umulig (det beste ville vært en 12 episoders TV-serie), er det for enkelte innslag av unødig brutalitet. Zack Snyder - enten fordi han nå er blitt millerifisert eller ei - liker tydeligvis å ta ting vel langt ut. Han går dermed et par ganger steget lenger enn Moore, selv der denne er brutal til det groteske. For å si det kort (og brutalt) vil filmen ikke slå an i familiesegmentet.

Disse sterke scenene, som heldigvis ikke oppleves lange eller dvelende, utgjør på den annen side en bevisst kontrast til de mer litterære/moralske/metafysiske samtalene i filmen.

Alt i alt får filmen helt klart terningkast 5. Det kan til og med argumenteres for at den noe endrede slutten er vel så bra som Moores versjon.

Skal vi så komme tilbake til den umulige sammenligningen med tegneserien, er det interessant å peke på enkelte av fortellingselementene som er fraværende. Og vi snakker da ikke bare om Tom Bombadil-savnet.

Et av de mer fascinerende vrier som Moore gjør - og han gjør mange - er å la en ellers uinteressant biperson sitte og lese en tegneserie (med forbilde i EC-skrekkserier fra 50-tallet - i Norge ofte gitt ut som "iskalde grøss"), The Black Freighter, som gjengis i glimt i hovedserien.

Handlingen i denne fungerer dels som et speilbilde, dels som en kommentar til hovedhandlingen. Samtidig som en av de som laget denne serien, etterhvert - viser det seg - har en handling i hovedserien. The Black Freighter kommer forøvrig som tegnefilm, sammen med deler av den første Night Owls selvbiografi.

Tegneserien har også mellom de 12 kapitlene utdrag fra selvbiografier til personer i serien, politirapporter, psykiatriske analyser, intervjuer etc.

La nå ikke det forhindre deg fra å se filmen. Ellers kan det vanke rapporter både til politiet og psykiatere.

For ikke å si et intervju.

Tidens stridstemaer - intervall eller felles?

Som kjent raser debatten om det er best med intervall- eller fellesstart, ikke minst på femmilen.

Her er seneste bidrag, lettere ventet fra Sverige, Alternativa sysselsättningar till att se en femmil med masstart.

Konklusjonen antyder at enkelte nyter en viss respekt.

När en del eller något av detta är gjort, har förhoppningsvis nästan två timmar gått. Då kan du sätta på tv:n och avnjuta masstarternas ytterligt spännande höjdpunkt:

Striden om vem som blir tvåa efter Petter Northug!

Tenner på tannhelse

Det er ikke bare et tegn på at vi begynner å trekke på årene, at vi i perioder tenker på helsereformer. Etter noen titalls år som trofast skattebetaler med noen millioner levert denne lekke statskassen, er det ett og annet vi stusser over.

En av tingene er dette med hvorfor ikke tannlegetjenester er dekket på samme måte som andre helsetjenester.

Dermed gir det et visst håp når aktører i valgkampen begynner å fokusere på temaet. Ikke minst når det gjelder en som tidligere har vist evne til å få betydningsfulle saker gjennom.

Og som av og til viser at ikke alle saker trenger å fremmes med samme innbitte gravalvor.

Det gir også noen gram håp at han han fått av seg Oluf-lua.

På tokt med Amundsen

Gårsdagens Dagsavisen har et større oppslag om hva som skjer videre etter boken Organisten, et samarbeidsprosjekt mellom Petter Amundsen og Erlend Loe. Dette er en oppfølger til den kortere artiklen som finnes her, og skildrer møtet mellom Amundsen og den britiske Shakespeare-eksperten Robert Crumpton.

For to år siden skapte Amundsen og Erlend Loe rabalder med «Organisten». I boka hevdet Amundsen, som til daglig jobber som organist i Skøyen kirke, at det var en gruppe menn under Francis Bacons ledelse som skrev Shakespeares verker og at originalmanuskriptene ligger nedgravd på Oak Island i Canada. Ifølge Amundsen er dette skrevet inn i Shakespeares tekster gjennom kodede meldinger.

– Jeg er skråsikker på at Amundsen har funnet et system i Shakespeares verker som er designet av noen. Vi mener dette stoffet er så spennende at det bør presenteres også for kinopublikummet, sier produsent Kjell Eriksen i produksjonsselskapet Videomaker.

Sammen med regissør Jørgen Friberg, har Eriksen i lengre tid jobbet med en TV-serie om Amundsens Shakespeare-teorier.

I dagens avis får vi ikke spesielt overraskende vite at organisten Amundsen er tidligere børsmegler (og åpent erklærer at han liker å tjene penger, uten at han er helt alene i verden om det), frimurer, lot seg inspirere av Ignatius Donnelly (mannen som med sitt verk om Atlantis var den viktigste inspiratorene for moderne kultarkeologi) og forsker med linjal og passer.

Med andre ord har vi her å gjøre med klare symptomer på hva vi andre steder har kalt for "Koder og kontanter. Når kreativiteten sitter i blodet" i samlingen Åpent sinn eller høl i hue?.

Det er ikke vanskelig å løse koden når sporene er såpass klare. La oss her kort berøre to av de som er nevnt over.

Den berømte "gruvesjakten" på Oak Island er mest sannsynlig et naturlig fenomen, ikke noe sinnrikt innrettet lager for enhver skjult skatt som måtte interessere skribenter og skattejegere. Det inneholder dermed verken tempelriddernes skatter eller Shakespeare sine originalverker.

Ignatius Donnelly er også et naturlig fenomen, ikke minst når det gjelder evnen til å se mønstere i forhistorien ved høylys dag. Hans bøker om Atlantis: The Antediluvian World (1882) , Ragnarok, the Age of Fire and Gravel (1883) og The Shakespeare Myth (1887) brakte ikke forskningen på feltene en millimeter lenger. Tvert i mot la de ut så mange villspor og etablerte så klare forelegg for kultarkeologer, at de inspirerte nye superbestselgere av nonsens, enten vi snakker om Erich von Däniken eller Graham Hancock.

Dermed drønner Dekodet sine alarmklokker som et kirkeorgel, til TV-serien kommer.

Og garantert lenge etter.

Hvem skal anmelde anmelderene?

Et knippe anmeldelser, for de google-hemmede.

Dagbladet: Tegneserien som fillerister superhelt-rollen - Derfor er «Watchmen» så viktig. Ingen terningkast for filmen så langt.

P3 - terningkast 5

Dagavisen - Supernihilisme - terningkast 6.

Morgenbladet - Atomalderens hevn - litt blandet til filmen, ingen terningkast.

Vi kan gjøre verre ting enn å sitere fra Dagsavisens anmeldelse, selv om den skrur forvetningene opp på et nivå som gir full garanti for å bli skuffet.

Hvem hadde trodd at vi en dag skulle få sjansen til å oppleve «Watchmen» på stort lerret? Det er også et mirakel at filmen er så til de grader kompromissløs, krevende, eksentrisk – og ganske så fabelaktig, men bare for godt voksne!

Mye kan sies om hvorfor de greske gudene har tatt skrittet til nåtidig popkultur og hvor mye superheltenes rolle har forandret seg på film de siste årene. Flere har tatt for seg hvordan maskerte forbryterbekjempere kunne fungert i et realistisk skildret samfunn, men ingen har gjort det med så stor innsikt og intelligens som «Watchmen». Den tolvdelte tegneserieromanen av britiske Alan Moore og Dave Gibbons gikk raskt inn i historien som en banebrytende klassiker i 1986. Times Magazine kåret serien til et av århundrets største litterære verk, og den er anerkjent som tidenes beste tegneserie.

Men det gir håp at den slaktes i God Kveld Norge - terningkast 2.

Tilbake til møtene.

Quis custodiet ipsos custodes?

Gleder meg som en vakthund - men stort sett bortreist og får ikke sett den før tirsdag.

Talent for tabber

Ingen grunn (eller tid - working, working, working) til å melde seg på i rushet etter regjeringens hoder, men det er litt uvanlig å ha en som har vist et såpass konsekvent talent for tabber i egne eller relaterte rekker.

Dog kanskje ikke så uventet, med den sammensetningen.

Mer rasjonell bekymring

På oppfordring fra Asbjørn Dyrendal på fra Skepsis-bloggen, legger vi ut deler av et brev til NIFAB, Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandlingBrevet, stilet til Helsedepartementet som har ansvaret for senteret.

Første del av brevet lyder slik (med uthevelser):

Helse og omsorgsdepartementet
Postboks 8011 Dep
0030 Oslo

Virksomheten ved Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling

Vi vil med dette uttrykke bekymring for den informasjon som drives fra Nasjonalt Informasjonssenter For Alternativ Behandling (NIFAB), som er finansiert av Departementet.

Vi baserer vår bekymring hovedsakelig på lesning av NIFABs nettsider i februar 2009:

Vi mener NIFAB i stor utstrekning unnlater å bringe inn vitenskapelige studier i sin informasjon. Der vitenskapelig materiale er tatt med, er det i hovedsak selekterte, positive enkeltrapporter. Studier med negativ konklusjon synes ignorert. Hovedmengden av stoffet synes bibrakt av behandlernes egne interesseorganisasjoner, og dette gir et ensidig bilde av de forhåpninger pasientene kan ha ved slik behandling. Informasjonen styrker ikke befolkningens evne til å vurdere virkningen av alternativ behandling. Vi tror dette er uheldig på bakgrunn av de store kommersielle interesser som er involvert. Ubalansen er også uheldig med tanke på at senteret vil tjene som informasjonskilde for skoleelever, journalister og helsepersonell osv.

Dersom NIFAB hadde vært en kommersiell aktør, ville deler av NIFABs informasjon trolig vært i strid med de begrensninger for markedsføring som er gitt for helsepersonell § 13: “Markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.” eller behandlere etter Alternativloven: §8 “Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art.”.

Den ensidige informasjonen som presenteres står i kontrast til NIFABs egen beskrivelse av sin rolle:

“Vi i NIFAB er her for å hjelpe deg å skaffe kunnskap slik at du kan ta overveide valg i forhold til egen helse. Dette gjør vi ved å gi deg kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling.”

“Vår jobb er å gi deg nøytral informasjon om alternativ behandling. Med det mener vi informasjon som ikke er styrt av spesielle forklaringsmodeller.”

“For å sikre at vi presenterer pålitelig og relevant informasjon er det nedsatt et “fagnettverk”. Organisasjonene og personene i fagnettverket er valgt ut av NIFAB på grunn av deres fagkunnskaper. Fagnettverket skal vurdere informasjonen som vi presenterer i forhold til om den er:

* Faglig korrekt
* Beskrivende
* Utfyllende
* Nøytral
* Relevant
* Brukervennlig”

Fortsettelse følger her. Se hvilke forskere som så langt har underskrevet. Det er nesten like morsomt som skattelistene.

Sensasjon: Spåkone dømt for millionsvindel

VG melder at

En 53 år gammel spåkone er i Nedre Telemark tingrett dømt til fengsel i ni måneder for å ha lurt til seg 1 million kroner i sykepenger, attføringspenger og uførepensjon som hun ikke hadde krav på.

At hun bør se seg om etter et annet virke enn spåkone antydes noen tødler av at hun ikke forutså konsekvensen av sine handlinger.

Hun forklarte at hun ikke viste at hun ikke hadde krav på trygd på grunn av inntektene. Hun sa videre at hun trodde selskapet hun var spåkone for, skulle ta seg av alt som hadde med lønn og skattetrekk å gjøre.

Men fortsatt mangler den lille detaljen at noen dømmes for spåsvindel.

Rasjonalitetens selvmord

Jeg har alltid undret meg over hvorfor enkelte er så ivrige etter å begå intellektuelt selvmord. Fjerner vi oss selv som tenkende, villende og bevisste individer er det ikke mye igjen. Dessverre synes det vanskelig å unngå dette som den naturlige konklusjonen av naturalismen.

I hvertfall hos the ususal suspects.

En av de mest vanlig mistenkte er Susan Blackmore, en disippel av Dawkins sin rasjonalitetstømmende meme-teori. Hun stikker kniven dypt inn i hjernen og vrir rundt i The Guardian.

Among the last defences, as Blakemore realises, are those central human capacities of consciousness and free will. Surely God gave them to humans (and to humans alone?) so that they could freely choose between good and evil, didn't he?

Well no. As Blakemore implies, the latest scientific theories suggest that both are more akin to visual illusions than powerful forces.

How can this be? It certainly feels as though I am conscious; as though I am some kind of inner self who looks out through my eyes at the world around me, and inhabits my body like a driver inside a magnificent machine that does my bidding by the power of thought. But this feeling is completely misleading. When neuroscientists look inside brains they do not find what Dan Dennett calls the Cartesian Theatre – that magical place where decisions are made and consciousness happens. There is no such place. The brain is simply not organised that way. Instead there are multiple parallel processes going on, no central headquarters, and no place where a self could lurk even if there were one

So why do we feel as though we are having a single stream of conscious experiences? Perhaps it was useful for our past survival to have a false model of ourselves, to attribute our body's actions to an inner self, and to see the world in terms of spiritual forces and non-physical agents, when there are no such things. Perhaps it is possible to give up these illusions by practising watching the mind.

Vel, det er bare å la seg imponere av de som følger sine egne trosforestillinger til deres logiske konklusjon. Noe som her altså gjør naturalismen til en form for buddhisme der selvet er en illusjon, fri vilje tøv og tant og troen på bevissthet en blindvei.

At materialister er åpne og ærlige nok til å vedgå at deres premisser ender med å benekte deres egen eksistens, er dermed prisverdig. Fra dette er det kun et tidsspørsmål før all overtro på moral og menneskeverd tilkjennes samme illusoriske fantasi.

Men samtidig taler det ganske høyt om hvor mye mer enkelte foretrekker sin egen tro, enn virkeligheten som de erfarer hver dag, året rundt.

Dermed klarer ikke Blackmore å se at hun drar teppet vekk fra seg selv. Den som har kommet fram til hennes teorier er henne selv, som tenkende, villende individ. Men er hun bare en luftspeiling, er det heller ikke mye igjen av hennes "egne" teorier.

At hun ikke kan finne seg selv i sine vitenskapelige undersøkelser, altså den første og mest grunnleggende sannheten om Sue Blackmore, burde "hun" kunne ta som et hint om at hun har bommet på ett eller annet.

I stedet for å forkynne at hun selv ikke eksisterer, hadde det nok vært mer konstruktivt å revurdere sine egne premisser. Noe fundamentalister sjelden gjør.

Og det skjer nok ikke oftere om de ikke en gang tror de selv finnes som bevisste og revurderende aktører.

Northug vinner lagsprinten i VM

Se Eurosport.se kommentere innspurten på 5-mila, i den tro at det er lagsprinten.

Kommentarene er av de mer hårete og heidundrende, ikke minst siden kommentatoren faktisk er oppegående nok til å skjønne at det er Northug han ser i mål.

Petter Northug also playing his part in that event.

Men når Northug viser sterke følelser etter seiren er konklusjonen klar

Emotional times for Hattestad.

Indeed.

Vi får håpe det ikke blir fjernet for fort.

Umoralsk, altså moro

Hvis du lurer på hvordan du kan dumme deg ut i all offentlighet, er det bare å lage en såkalt bibelsk spørrelek der du utelukkende er opptatt av spas og polemikk.

Eller egentlig er det vel fritt fram. Du kommer garantert ikke til å dumme deg ut. Alle vil tro at quizzen er en edruelig fremstilling av hvordan Bibelen egentlig ser på moral. Når bare disse kristne og deres lett gjennomskuelige protester skyves til siden.

Jeg har ihvertfall til gode å se protester fra de bloggene som har omtalt den.

La oss bare ta første spørsmål, som et løst eksempel.

1. Two strangers visit your home, and you are kind enough to provide them with accommodations for the night. They tell you they are angels appearing on behalf of the Lord. However, later in the evening, an angry mob turns up seeking to sodomize your guests. Do you:
O Protect your guests and call the police.
O Expel your guests and call the police.
O Turn your preteen daughters over to the crowd to be raped.

Skal vi se, hva var det ikke helt store moralske forbildet Lots egentlige alternativer i et råttent samfunn - som vel er det fjerneste fra hva Bibelen kaller for et ideal (vi snakker om Sodoma, hvis noen lurer) uten noe som minner mye om politi eller telefon?

Her er noen forslag.

O Protect your guests and let everyone be killed, after your daughters have been raped
O Expel your guests and let everyone be killed, after your daughters have been raped
O Turn your preteen daughters over to the crowd to be raped, and perhaps save some lives.

Valget er selvsagt vanskelig. Det er opp til deg. Men du kan ikke ringe enn venn. Eller politiet.

Umoralen er at det er lett å få spørremoro av en boksamling man verken har lest eller forstått. Spesielt ikke når de som tar testen heller ikke har det.

Eller ihvertfall ikke gir uttrykk for det (kjenn den fordømmende pekefingeren her, dere Ellers Oppegående som dette angår - kjenn).

Det ekstra morsomme er at man fremstiller denne type selektive og stemplende sitatsurfing av det som blir kalt "gammeltestamentlig moral" (men ikke er det), som noe som (hvis det hadde vært det) til og med skulle gjøre noen til "a good and moral Christian".

Noen som har mailadressen til Utdanningsdepartementet?

Fellesstart som strategispill

Gratulerer Petter!

Selv om det verken var barneskirenn, og du alltid så kor hæn dæm va (eller kanskje nettopp derfor), hadde du kontroll også denne gangen. 3 VM-gull - fabelaktig!

Det er slikt stoff som drømmer er vevet av.

Etter innføringen av fellesstart er 50 km langrenn blitt langt mer spennende, også for de av oss som ikke sitter med stoppeklokke og skjema. Fra å være et spill om hvem som kan gå fortest lengst, er det blitt et spill som kombinerer kraft og klokskap. Man kan følge med hele løpet på posisjoner, forsøk på tempoøkning, hvordan skibytte gjennomføres, hvem som legger seg først for å øke eller dra ned tempoet. Spenningen blir ikke mindre av faren for å falle, kollidere eller brekke staven.

Gjerdalen gjorde i dag en av de smarteste trekkene jeg har sett i et skirenn, ved å la være å bytte ski siste gangen og heller legge seg i front og dempe farten hvis noen skulle prøve seg. Takk, Tord!

Og så er det Northug. Han går i feltet på måter som er skreddersydd til å passivisere motstanderne. Går de hardt, henger han på til spurten. Og da vet man hvordan det går. Går de rolig, venter han ikke engang alltid til oppløpet med spurten. Forsøker de å rykke, er Northug på bakskiene etter tre sekunder. Tar de en langspurt, går han opp i tet og holder dem bak seg, til han stuper.

Etter mållinjen.

Som mange har påpekt, er Petter en ny type langrennsløper. Kanskje kunne en Sødergren i form hatt kapasitet til å gå fra ham. Kanskje. Han lykkes ikke med den taktikken på tremila. Men resultatet er garantert at det presses fram flere intervallstarter i mesterskapene.

Og at det blir rom for en ny generasjon løpere med vekt på kraft, spenst og klokskap. Noen land vil sikkert prøve å omskolere kombinertløpere. Eller sjakkspillere.

Uansett vil det nok ta tid. Petter har allerede et forsprang. Og da er han ikke spesielt lett å slå. Selv med krampe.

Troen som trussel

En interessant og antagelig ganske så riktig vinkling i dagens Aftenposten.

Forsmedelig må det være for rettroende muslimer i vårt land: Mer enn de fleste har de bidradd til å styrke de verdslige krefter i Norge.Jo klarere trofaste muslimer ønsker å markere sin tro i det offentlige rom, desto mer innbitt verdslige blir mange nordmenn – i en forsvarsreaksjon.

Tidligere kunne bekymringer høres fra konservative og borgerlige røster over avkristningen av landet. Frigjøring fra religionens bånd, likestilling og ytringsfrihet med færrest mulig grenser, slikt var det mest venstresiden som snakket om, mens konservative holdt igjen. Fortsatt i 2004 ville Fremskrittspartiet med KrF og Høyre beholde lovforbud mot blasfemi. Særlig etter Muhammed-karikaturenes stormer endret holdningene seg. Det er bare å høre på Siv Jensen. Nå blir verdslighet og frigjøring utropt til høyresidens norske verdier.

Det er i det hele tatt ikke enkelt å få god presse for islam for tiden.

Islam har en tid hatt dårlig presse. Eller snarere: Allah har hatt et antall ikke særskilt koselige talsmenn her på jorden. En skulle tro hensikten var å skremme Vestens mennesker vekk. Med på dette laget var Khomeini, med kjeppjaging av annerledes tenkende og drapsordre mot Salman Rushdie. Talibanerne. Kvinnetukterne. Terroristene. De som pisker og steiner. Omskjærerne. Æresdreperne. De som brenner norske ambassader for Muhammed-tegningers skyld. Bin Laden. Og nå den åndelige leder al-Qaradawi, som sier at Hitler iverksatte Guds straff mot jødene.

For en som har opplevd mye mediestorm også mot sin egen tro, er det interessant å se dette mer utenfra. Ikke minst fordi man da griper seg i å tenke at dette er hundre prosent rettferdig, de får som fortjent. Mens angrepene og aggresjonen mot kirken og andre kristne sammenhenger, selvsagt er hundre prosent feil.

Og med denne type hendelser og oppslag er resultatet gitt. Frykten tar overhånd. Også når det gjelder å gi uttrykk for egen tro i det offentlige rom.

Men jeg merker at frykten har økt for å gi islams harde menn lillefingeren. Annerledes den gang islam var eksotisk, og i våre øyne hørte hjemme blant arabere og sjeiker, ørkensand og romantikk. På nært hold viser islam to ansikter, og det stridbare ansiktet vekker større oppsikt enn det vennlige. Så skremt blir mange hos oss av det stridbare ansiktet at de stuer sine gjenværende religiøse arvestykker vekk innerst på mørkeloftet, i tro på at dette kan gi dem bedre påskudd til å holde islam i tømme.

Sistnevnte tro opplever jeg som lite begrunnet - kort sagt mer håp enn argumenter. Og blind tro fører sjelden til noe godt.

New Scientist fornekter fossilene

Alt om skandalen her. Med bilder fra festen.

Kristiania - bystyrets bane?

Siden et bredt flertall i Oslo bystyres kultur- og utdanningskomité - uten å ha spurt deg - ønsker et navneskifte på Oslo sentrum til Kristiania, er det bare å melde seg inn i facebookgruppen Nei til å skifte navn fra Oslo sentrum til Kristiania.

Stedet de snakker om er altså dels Kvadraturen (et greit nok navn) og dels Oslo sentrum (også et rimelig greit navn).

Ønsket om plutselig kalle noe for Kristiania, kan bare tilskrives farsotten om å fremme enda en av disse ugjennomtenkte symbolsakene som politikere driver med for tiden.

Si fra denne gangen også.

Kjølige fronter

Siden vi har skrevet om klimadebatten tidligere, kan oppdateres på noen av de seneste bidragene, fra mitt eget fagorgan - Teknisk Ukeblad (TU).

I forrige uke var solforsker og romfartsentusiast Pål Brekke ute og mente at "Al Gore jukset med fakta og har bidratt til mediehysteriet rundt klimaet". Dermed får han ikke unaturlig spørsmålet om Al Gore fortjener Nobels fredspris.

– Jeg personlig mener at det var feil at han skulle få den. Han har overdrevet og bidratt til klimahysteriet. Det er en del faktafeil i filmen. Derfor mener jeg også at det er feil at filmen ukritisk er blitt brukt i undervisningen på skolene. Jeg kjenner til at lærere som har ønsket å presentere klimaproblemene mer nyansert, er blitt nektet dette.

I dag kom så nyheten om at Al Gore selv innser at han har spredt enkelte feilaktige påstander.

Tidligere visepresident Al Gore møtte et velinformert publikum da han nylig holdt et foredrag under årsmøtet til foreningen American Association for the Advancement of Science. I etterkant av møtet ble Gore tvunget til å trekke deler av informasjonen i sin etter hvert så berømte foredragsserie.

Det var New York Times vitenskapsjournalist Andrew C. Revkin som tvang den nobelprisbelønnede foredragsholderen til retrett.

Gores foredrag inneholdt blant annet en graf som forteller om en skyhøy økning i naturkatastrofer de siste årene, med data fra det velrenommerte belgiske forskningssenteret CRED. Grafen kommer rett etter en sekvens med bilder av ofre for tørke, flom og andre værrelaterte katastrofer over hele verden.

Men etter at Revkin spurte Gores kontor om deres kommentar til bruken av grafen fra CRED, trakk den tidligere visepresidenten plutselig grafen.

CRED understreket nemlig at det er en lang rekke andre faktorer, ikke relatert til klimaendringer, som forårsaker den voldsomme økningen i naturkatastrofer.

Pål Brekke har interessante og viktige perspektiver. Ikke minst er han ute etter årsaken til at temperaturen ikke har steget de seneste ti årene, etter toppunktet i 1998. Hvorfor har det tvert i mot blitt litt kaldere?

Siden år 2000 har ikke den globale temperaturen steget, selv om nesten alle tror det er blitt varmere. 2008 var det kaldeste året så langt i dette århundret. I samme periode, fra 2000 til 2008, har CO2-utslippene økt med 25 prosent. Dette betyr at det er noe annet enn CO2 som holder igjen temperaturen. Den viktigste faktoren er La Ninja, en naturlig prosess som gir en avkjølingseffekt. Men det er også viktig å få fram at det har foregått en global oppvarming de siste 150 årene, der det også tidligere har vært korte perioder med utflating og nedgang i temperaturen.

En av de største utfordringene er at en overdreven frykt på ensidige forklaringer, som utslipp av CO2, kan føre til at vi ikke setter i gang med de tiltakene som virkelig monner.

Hva er du mest redd for når det gjelder jordas framtid?

– Jeg er redd for at vi bruker altfor mye ressurser på å diskutere utslipp av CO2. Faren er at alle andre miljøproblemer kommer i skyggen av CO2, blant annet utslipp av miljøgifter, forurenset drikkevann, utslipp av sot og avskoging.

Nå er det imidlertid ikke populært å spre alle slags upassende sannheter, særlig hvis man ikke heter Gore. Siden de fleste politikere, kirken og andre gode krefter har bestemt seg, er det nok lite hjelp i å forvirre med fakta.

Uansett blir det spennende å se hvilke tilsvar Brekke får i TU. Og om han må ta høyde for en retrett ut i rommet noen år før han hadde tenkt.

Voldtekt og vanetenkning

Siden det heldigvis er liv i Nekropolis, er det mulig å få med seg både den ene og den andre nyheten om historisk forskning.

Denne gangen er det middelalderen som får sitt pass påskrevet. Og det selvsagt positivt.

Ikke overraskende fikk vestens kvinnesyn avgjørende impulser fra kirken i denne perioden. Noe som også besøkende fra andre kulturkretser merket seg med bestyrtelse. Hva skulle man tenke om en så dekadent kultur at den ga kvinnen offentlig ære og respekt? Og som hadde forlatt tanken om at kvinner var menns eiendom?

Denne gang er det den danske historikeren Helle Møller Sigh som pirker i mytene om middelalderen.

I middelalderen ændrede kirken via kulturel påvirkning synet på voldtægter fra hærværk mod en mands ejendom, til en forbrydelse mod de voldtagne kvinder.

At ødelægge en anden mands tøj, at skade hans kvæg eller at voldtage hans kone. De tre ting, som med nutidens øjne virker vidt forskellige, blev i den tidlige danske middelalder alle betragtet som hærværk mod en mands ejendom.

Særligt opfattelsen af voldtægt som hærværk vil de fleste i dag tænke stritter ud. Den opfattelse ændrede sig da også i løbet af middelalderen, takket være den katolske kirke. For da kirken begyndte at få indflydelse i samfundet, fik den gennem kulturel påvirkning ændret det retslige syn på voldtagne kvinder. Pludselig blev kvinderne betragtet som individer, der skulle have penge af deres voldtægtsmænd for tort og svie.

Vi minner dermed igjen om at neste gang du vil markere avstand fra noe, er det feil å si middelalderske tilstander. Riktig uttrykk er antikk.

Noen ganger til og med helt antikk.

Skremmende isslamifisering

Hvor langt det er kommet i dagens Oslo, ser vi av bildet under, fra Nettavisen.

Nå må det bli slutt på denne dumpingen av snø og is på sjøen. Det skaper bare forurenset slam som vi må leve med i generasjoner fremover.

Ekstra ille er det at dette minner om holdninger fra 30-tallet. For ikke å si Malmø.

Klar valgkampsak!

"Södergren - Northugs väckarklocka"

Falt litt for denne bloggen fra rett før gårsdagen Duathlon, ikke minst siden Northug ikke falt denne gangen:

LÄNGDÅKNING. Snön vräker ned här i Liberec igen - och den stora frågan är
om någon åkare ens kommer att försöka dra sönder fältet i det tunga föret?
Vilket osökt för tankarna till i går morse.
Som vanligt hade norska laget presskonferens i ottan - något vare sig
journalisterna eller åkarna direkt verkar uppskatta.
Bohemen - och superstjärnan - Petter Northug är definitivt ingen
morgonmänniska. I går släntrade han in på presskonferensen, hittade en
stol - och verkade somna på en gång.
Inte oväntat kom snart frågorna att handla om dagens skiathlon, och en
reporter undrade om de trodde att någon åkare vill vara först i spåret
under loppet?
Då vaknade plötsligt Northug till. Tittade sömnigt upp - och sa:
- Södergren drar.
Sen somnade han om.

Uten sans for sannhet?

Enten du har nå sans eller ei for Rudolf Steiner, Akasha-krøniken og andre med esoterier, kan du skjerpe sansene om sansefri forskning her.

Dreis på Darwin

Siden vi har fått litt dreis på å skrive om Darwin og er bekymret for at noen kan få abstinens i savnet av flere myter, forordnes denne lille samlingen av en rimelig anerkjent vitenskapshistoriker.

Vi lover å komme tilbake til flere.

Hvis vi rekker før vi må bevege oss rundt en annen av årets jubilanter - Galilei.