søndag 31. oktober 2010

Skeeeptisk!

Bare å klappe i hendene og la fjellene selv rope høyt hurra for skeptikerkonferansen Kritisk Masse som vi omtalte for noen dager siden.

Selv om enkelte av oss nok må innrømme litt ... skepsis til hvor bra dette ville gå, ikke minst antallet deltakere med den prisen, ble vårt gammelgubberi gjort til skamme. I hvert fall gikk det jeg rakk å være med på lørdag (rundt 7 timer) ikke bare lettere upåklagelig for seg, men var rett og slett imponerende profesjonelt.

Og så var det hyggelig å møte mange medskeptikere, selv om ikke få heller i retning av nyateisme.

Nå har på mange måter hele uka stått i skepsisens tegn, eller det som kanskje bedre kan kalles Fads and Fallacies in the Name of Science for å låne et uttrykk fra gode gamle Martin Gardner.

Vi snakker med andre ord om kritisk vurdering ikke bare av vitenskapelig testbare påstander som sådan, men av alt som på på ulike måter lener seg til naturvitenskapens prestisje, for ikke å si låner fra denne uten dekning i banken.

Noe av det som gjør skeptisk refleksjon så fascinerende er at det handler om et heller mangfoldig felt med konsekvenser (i noen grad også forgreninger eller i hvert fall sympatisører) langt inn i helsevesen og politikk, skoleverk og arbeidsliv.

Dermed rettes luper og lommelykter mot alternativ medisin og astrologi, via kiropraktikk og konspirasjonsteorier til mer direkte religiøst orienterte retninger med vitenskapelige pretensjoner som scientologi, New Age og kreasjonisme.

Arrangementet ble for mitt vedkommende innledet allerede på onsdag, som en av to innledere på et temamøte om kritisk tenkning  i regi av Human-Etisk Forbund.

Mitt foredrag handlet om hvordan forskningsjournalistikk i løsalgsavisene kan være i overkant lettvint og forutsigbar, med stor fokus på overskrifter og til dels skremmende sensasjoner.

I den anledning dro jeg gjennom noen av VG's ikke helt... strålende oppslag om mobilstråling ("Tapte retningssans etter mobilstråling", "Mistet hukommelsen etter mobilstråling", "Mobiltelefoner er ansvarlige for bienes forsvinningsnummer" (forøvrig takk til Gunnar Tjomlids utmerkede analyse som jeg stjal poenger fra her), "Mødres mobilbruk skader barna", "Mobilbruk kan være farligere enn røyking, "Fant svulster hos mangeårige mobilbrukere" etc.).

Det typiske ved mange slike oppslag er ikke bare at de har lite belegg å vise til hvis man går dem nærmere etter i sømmene, men at de i stor grad dementeres lenger ned i artikkelen.

På samme måte som Aftenpostens oppslag om at "Gravfunn kan ryste kristendommen" (se også her).

Men hvem gidder å lese en hel VG-artikkel? Eller alt i en avis som noen ganger skriver så langt som Aftenposten?

Eller mer positive og seriøse oppslag som frikjenner mobilstråling?

Den andre innlederen, astrofysikeren Øystein Elgarøy, hadde forbilledlig nok en mer selvransakende innfallsvinkel. Han viste med eksempler hvordan forskere kan være for ivrige etter å selge inn stoff, noe som øker risikoen for skjeve eller tendensiøse fremstillinger som kan sette forskning i et dårlig lys.

Utfordringen blir ikke mindre når inntrykket er at journalister ville ha godtatt omtrent alt han kunne komme på å si om kosmologi og fysikk.

Her er det fra min side fristende å foreslå et aldri så lite eksperiment (eller minimum skjult kamera) - hvor langt kan man dra pressen etter nesen med naturvitenskapelig tøv?

Og dermed er vi over på en generell utfordring som også ble belyst atskillige ganger under lørdagens foredrag. Journalister flest mangler rett og slett elementær kunnskap om realfag og forskningsmetodikk.

Saken blir ikke bedre av en påtagelig mangel på vilje til kritisk oppgjør med alternativ medisin (her er det etter hvert heldigvis kommet stadig flere unntak), for ikke å si populære fenomener som Snåsamannen.

Men heldigvis var det ikke bare media som fikk noen pass påskrevet i går. Det manglet ikke hjertesukk og hjernebruk om tendenser og tilsløringer etter kritikk i helsesektoren og politiske sammenhenger (f.eks. ved å legitimere alternativ medisin ut fra hvor mye det brukes, fremfor om det virker).

Den som leverte det beste foredraget her var utvilsomt Dawkins look-aliken Kristian Gundersen med et feiende og faglig oppgjør med alternativ medisin.

Mens Simon Singhs erfaringer fra kampen mot engelske kiropraktikere og injurielover (se her og her) til tider fikk det til å kneppe kaldt nedover ryggen.

Her er det forøvrig mye som kunne/burde vært trukket fram (inkludert enkelte pliktskyldige hjertesukk fra min egen side om disse mytene som sniker seg inn selv i (til og med kanskje oftere der enn ellers) skeptiske sammenhenger) - mulig jeg kommer tilbake med mer ved en senere anledning.

Spontane reaksjoner i form av mine og andres tweets fra konferansen er uansett tilgjengelige her.

2 kommentarer :

Anonym sa...

Du skriver: "Her er det forøvrig mye som kunne/burde vært trukket fram (inkludert enkelte pliktskyldige hjertesukk fra min egen side om disse mytene som sniker seg inn selv i (til og med kanskje oftere der enn ellers) skeptiske sammenhenger) - mulig jeg kommer tilbake med mer ved en senere anledning. "

Noen kristne tror de har monopol på kjærlighet - disse er som regel de minst kjærlighetsfulle av alle.

Noen skeptikere tror de har monopol på fornuft og en vitenskapelig holdning - disse har som oftest et dårligere tak på slike ting enn andre.

Man blir ikke hest av å stå i en stall. Man blir ikke god av å kalle seg kristen. Man får ikke sunn fornuft av å kalle seg skeptiker.

******************

Dette er kanskje mest av alt et hjertesukk over at det skal være så vanskelig å fri seg fra dogmatisk tenkning og la seg fanges av myter. Ikke minst myten om at min gruppe er bedre enn andres.

Selv mistet jeg i alle troen på at skeptikergjengen inneholt flere tenkende personer enn andre grupper når følgende gåte ble presentert på e-postlista til skepsis, og ingen hadde klart å løse den etter to dagers forsøk som sprikte i alle retninger:

"En far og en sønn var i en bilulykke". De ble begge hart skadet, sønnen ble rullet inn på operasjonssalen, legen kom inn og utbrøt - Min sønn! Hvordan kunne det ha seg?"

Bjørn Are sa...

Hm, ja noen poenger her, bjelke og flis eller noe sånt, og ikke minst ønske om å fremheve egen gruppes fortreffelighet.

Min erfaring er nok mer positiv enn din her, dog.

Men det overrasker at den nederste ikke ble løst på tre sekunder. Kanskje har det noe med alderssammensetningen å gjøre?

Jeg ser forøvrig at Wiseman kjører mye på relativt enkle gåter, selv om han heldigvis tar i noen ganger.