Dess mørkere man maler fortiden, dess lysere blir opplysningstiden.
Kirken er ikke annet enn «motstanderen». Det er likevel uklart om BBC ville sagt «Satan» om programmet hadde vært på hebraisk, selv om ordet på det språket betyr nettopp «motstander».
Uansett er tegningen klar. Og den er ikke i farger eller gråtoner.
Billedstormeren Erasmus Darwin (1731–1802), bestefaren til Charles, fant fossiler og bergarter som viste at jorden var millioner av år, og avslørte at Kirken hadde tatt grundig feil.
Igjen må man gni seg i øynene. Å fremstille Newton som den som ga oss vitenskapen – og det i skarp strid med Kirkens prosjekt – er så i strid med forskning, at det bør forskes på.
Å legge opp til at Kirken før opplysningstiden avviste teknologi eller sanseerfaringer, er ikke bedre.
I stedet for å skape opplysning, bidrar man med fordummelse. Mørklegging er sjelden opplysende. Mange vil lese dette som en kamp mellom en reaksjonær og teknologifiendtlig kirke som bygger på autoriteter og åpenbaringer, mot en filosof som bygger på fornuft og fremskrittstro.
I stedet handlet debatten om rasjonalisme (som hos Descartes med hans jakt etter "sikker kunnskap") mot empirisme, om logikk og iboende kunnskap, mot erfaringer. Ved siden av klar polemikk mot autoriteter.
Og den dreide seg i liten grad om livssyn, selv om en god del var et oppgjør med Aristoteles og thomisme.
I England forsvarte den kristne opplysningsfilosofen John Locke (1632–1704) empirisimen og påvirket de franske aktørene. Diderot ble da heller ikke fengslet i tre måneder for å hevde at kunnskap kom fra sansene, men for et politisk forfatterskap som ble oppfattet som undergravende.
Hvor kommer tunnelsynet fra? Handler det om mer enn at noen som er eksperter på én tidsperiode liker å løfte den frem som svært avgjørende, eller har for begrenset kunnskap om andre perioder? Ligger det politiske eller livssynsmessige forestillinger bak? Fordommer?
Skal man si at Newton oppfant moderne vitenskap, må man ikke bare hoppe over samtidige som Hooke og Leibnitz, eller forgjengere som Descartes og Galilei, for ikke å si Francis Bacon.
Man må skrive ut av historien store navn som Buridan og Oresme på 1300-tallet, Albertus Magnus og Roger Bacon på 1200-tallet. For ikke å si muslimer som ibn al-Haytham på 900-tallet og kristne som Philoponus på 500-tallet.
Og den greske tradisjonen tilbake til Aristoteles.
Uten å overdrive hvor mye disse eller Newton drev moderne vitenskap. Det er tvilsomt om vi kan snakke om noe sånt før et godt stykke ut på 1800-tallet.
Som et resultat av et langt gruppearbeid også før og etter Newton.
Vel så ille er det at man glemmer universitetshistorien tilbake til 1000-tallet, støttet av en kirke som ikke oppfattet Bibelen som lærebok i naturvitenskap eller miskjente fornuften. I stedet la man så mye vekt på logikk at det til tider nærmet seg parodien.
Og på å styrke egen rolle og autoritet.
Heller ikke teknologiutviklingen til beste for folk flest startet med en frigjøring fra Kirken på 1700-tallet. I Europa skjøt den fart langt på vei takket være mentalitetsendringen og forbildene klostre og universiteter skapte i middelalderen.
Et eksempel er en illustrasjon i 800-tallets karolingiske håndskrift Utrecht-psalteret. Som omtalt i Den teknologiske Jesus fremstiller den Salme 64 om forskjellen på «de rettferdige» og «banden av voldsmenn», «hopen av dem som gjør urett».
Begge sidene bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen sliper spydet manuelt, de rettferdige bruker roterende slipestein.
Idealet er altså at rettferdige og rettenkende bruker teknologi for å forenkle arbeidet. Dette er ikke et brudd, men står i en solid sammenheng med det kristne gudsbildet. I middelalderen så man ikke på Gud som en trollmann som opptrer etter innfallsmetoden, men som en rasjonell arkitekt som skaper universet med logikk og linjal.
Siden man trodde på en rasjonell Gud som hadde lagt lover inn i naturen, understreket tenkere som Albertus Magnus at skaperverket normalt må forstås fra disse.
Det er ikke uten grunn at en ateist som Jürgen Habermas ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. Eller at vitenskapshistorikeren Edward Grant mener opplysningstiden knapt lar seg forestille uten middelalderens syn på fornuften som avgjørende viktig.
Alt dette er linjer og røtter som dessverre ikke er like tydelige i alle kulturer eller religioner.
John Locke stod kort sagt i en tradisjon som fremmer mer enn mørke og maktpolitikk.
Det betyr ikke at alle i spydspissen på 1700-tallet var kristne eller protestanter. Som flere andre deister så Erasmus Darwin på religion som en psykisk lidelse. Men det betyr heller ikke at kristne eller Kirken i alle land avviste hans teorier om at fossiler kom fra katastrofer for mange millioner år siden. Tvert i mot var en rekke kristne svært sentrale i å studere fossiler og utvikle nye geologiske modeller, som sakseren Albertus på 1300-tallet og den katolske konvertitten Steno tre hundre år senere.
Det er ingen grunn til å late som om opplysningstiden ikke førte til viktige reformer og skapte eller styrket gode idealer. Eller underslå brutale og bakstreverske kirkelige stemmer i mange land, spesielt i Frankrike.
Men det finnes også andre stemmer, og ikke bare i periferien.
Flere paver var begeistret for forskning og forskere, til og med kvinnelige sådanne. Benedikt XIV (1675–1758) støttet som kardinal Laura Maria Caterina Bassi (1711–1778) så iherdig at hun ble professor i anatomi bare 21 år gammel. Og året etter medlem av det italienske vitenskapsinstituttet - og deretter leder.
I noen land var prester blant dem som mest aktivt fremmet opplysning og frihetsidealer. Ett av disse landene var vårt eget, noe NRK pussig nok ikke oversvømmer oss med serier om.
Peder Hertzberg (1728-1802) i Hordaland fikk fra barndommen innføring i legekunst og botanikk av sin ikke helt uopplyste prestefar, og studerte naturvitenskap og medisin. Han og andre presters innsats for å innføre poteten i Norge, er bakgrunnen for begrepet potetprest.
Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) i Østfold kjempet for et norsk universitet og ønsket et «harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder».
Peter Hount (1769-1815) gikk i 1790-årene sterkt inn for borgerlig og religiøs frihet. Han nølte ikke med å forkynne opplysningsteologi fra prekestolen og giftet seg inn den like radikale prestefamilen Jersin. Hount jobbet iherdig for allmenn opplysning og fikk gjennomført reformer av fattigstell og skole.
For å nevne noen få.
En god presentasjon av opplysningstiden bør legge vekt på mangfold og ikke viske bort linjer. Det gir ikke toppkarakter å late som om Kirken alltid og overalt omfavnet forskning eller frihetsidealer.
Men det gir stryk å tegne et motsatt mørkebilde.
I folkeopplysningen er det gjennomgående å fremkalle bilder av et mørkt kontinent, bare opplyst av kjetterbålene. Menn i presteklær tramper på alle andre tilløp til lys som likevel vokser seg sterkere, nærmest i trass.
De slår ut i full flamme og driver mørkemaktene bort.
BBC-serien Opplysningstidas helter, som for tiden går på NRK, er et skoleeksempel på svartmaling.
BBC-serien Opplysningstidas helter, som for tiden går på NRK, er et skoleeksempel på svartmaling.
Opplysningstida på 1700-talet var ein føresetnad for det samfunnet vi har i dag. Europa var prega av overtru og religion då enkelte tenkjarar meinte at det var betre å møte verda med fornuft og nysgjerrigheit. Ideane om fridom, likskap og framveksten av vitskapane rydda vegen for den industrielle og politiske revolusjonen som snart skulle endre Europa og Amerika.Før opplysningstiden lå altså Europa i mørke. Kunnskap og vitenskap var kneblet av overtro og religion. Heldigvis satset noen få modige menn på fornuft og nysgjerrighet. Takket være dem fikk vi et samfunn som bygger på teknologi fremfor teologi, vitenskap og frihet fremfor tro og autoriteter.
Krigsmetaforene sitter løst i undertekstene: «Ein hadde erklært krig mot makta til kyrkja og teke i bruk ny teknologi for å betre kvardagen til folk flest».
Kirken er ikke annet enn «motstanderen». Det er likevel uklart om BBC ville sagt «Satan» om programmet hadde vært på hebraisk, selv om ordet på det språket betyr nettopp «motstander».
Uansett er tegningen klar. Og den er ikke i farger eller gråtoner.
Første episode forkynner at Kirkens makt ble brutt på 1700-tallet. Selveste Isaac Newton (1642–1726) ga oss vitenskapen. I stedet for å forklare alt med Gud, var det nå naturlovene som gjaldt.
Den modige Denis Diderot (1713–1784) ble fengslet i tre måneder for å mene at kunnskap "kom fra sanseerfaringer", og måtte late som han støttet teologene i sitt store leksikon.
Billedstormeren Erasmus Darwin (1731–1802), bestefaren til Charles, fant fossiler og bergarter som viste at jorden var millioner av år, og avslørte at Kirken hadde tatt grundig feil.
Igjen må man gni seg i øynene. Å fremstille Newton som den som ga oss vitenskapen – og det i skarp strid med Kirkens prosjekt – er så i strid med forskning, at det bør forskes på.
Å legge opp til at Kirken før opplysningstiden avviste teknologi eller sanseerfaringer, er ikke bedre.
I stedet for å skape opplysning, bidrar man med fordummelse. Mørklegging er sjelden opplysende. Mange vil lese dette som en kamp mellom en reaksjonær og teknologifiendtlig kirke som bygger på autoriteter og åpenbaringer, mot en filosof som bygger på fornuft og fremskrittstro.
I stedet handlet debatten om rasjonalisme (som hos Descartes med hans jakt etter "sikker kunnskap") mot empirisme, om logikk og iboende kunnskap, mot erfaringer. Ved siden av klar polemikk mot autoriteter.
Og den dreide seg i liten grad om livssyn, selv om en god del var et oppgjør med Aristoteles og thomisme.
I England forsvarte den kristne opplysningsfilosofen John Locke (1632–1704) empirisimen og påvirket de franske aktørene. Diderot ble da heller ikke fengslet i tre måneder for å hevde at kunnskap kom fra sansene, men for et politisk forfatterskap som ble oppfattet som undergravende.
Hvor kommer tunnelsynet fra? Handler det om mer enn at noen som er eksperter på én tidsperiode liker å løfte den frem som svært avgjørende, eller har for begrenset kunnskap om andre perioder? Ligger det politiske eller livssynsmessige forestillinger bak? Fordommer?
Skal man si at Newton oppfant moderne vitenskap, må man ikke bare hoppe over samtidige som Hooke og Leibnitz, eller forgjengere som Descartes og Galilei, for ikke å si Francis Bacon.
Man må skrive ut av historien store navn som Buridan og Oresme på 1300-tallet, Albertus Magnus og Roger Bacon på 1200-tallet. For ikke å si muslimer som ibn al-Haytham på 900-tallet og kristne som Philoponus på 500-tallet.
Og den greske tradisjonen tilbake til Aristoteles.
Uten å overdrive hvor mye disse eller Newton drev moderne vitenskap. Det er tvilsomt om vi kan snakke om noe sånt før et godt stykke ut på 1800-tallet.
Som et resultat av et langt gruppearbeid også før og etter Newton.
Vel så ille er det at man glemmer universitetshistorien tilbake til 1000-tallet, støttet av en kirke som ikke oppfattet Bibelen som lærebok i naturvitenskap eller miskjente fornuften. I stedet la man så mye vekt på logikk at det til tider nærmet seg parodien.
Og på å styrke egen rolle og autoritet.
Heller ikke teknologiutviklingen til beste for folk flest startet med en frigjøring fra Kirken på 1700-tallet. I Europa skjøt den fart langt på vei takket være mentalitetsendringen og forbildene klostre og universiteter skapte i middelalderen.
Et eksempel er en illustrasjon i 800-tallets karolingiske håndskrift Utrecht-psalteret. Som omtalt i Den teknologiske Jesus fremstiller den Salme 64 om forskjellen på «de rettferdige» og «banden av voldsmenn», «hopen av dem som gjør urett».
Begge sidene bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen sliper spydet manuelt, de rettferdige bruker roterende slipestein.
Idealet er altså at rettferdige og rettenkende bruker teknologi for å forenkle arbeidet. Dette er ikke et brudd, men står i en solid sammenheng med det kristne gudsbildet. I middelalderen så man ikke på Gud som en trollmann som opptrer etter innfallsmetoden, men som en rasjonell arkitekt som skaper universet med logikk og linjal.
Siden man trodde på en rasjonell Gud som hadde lagt lover inn i naturen, understreket tenkere som Albertus Magnus at skaperverket normalt må forstås fra disse.
Det er ikke uten grunn at en ateist som Jürgen Habermas ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. Eller at vitenskapshistorikeren Edward Grant mener opplysningstiden knapt lar seg forestille uten middelalderens syn på fornuften som avgjørende viktig.
Alt dette er linjer og røtter som dessverre ikke er like tydelige i alle kulturer eller religioner.
John Locke stod kort sagt i en tradisjon som fremmer mer enn mørke og maktpolitikk.
Det betyr ikke at alle i spydspissen på 1700-tallet var kristne eller protestanter. Som flere andre deister så Erasmus Darwin på religion som en psykisk lidelse. Men det betyr heller ikke at kristne eller Kirken i alle land avviste hans teorier om at fossiler kom fra katastrofer for mange millioner år siden. Tvert i mot var en rekke kristne svært sentrale i å studere fossiler og utvikle nye geologiske modeller, som sakseren Albertus på 1300-tallet og den katolske konvertitten Steno tre hundre år senere.
Det er ingen grunn til å late som om opplysningstiden ikke førte til viktige reformer og skapte eller styrket gode idealer. Eller underslå brutale og bakstreverske kirkelige stemmer i mange land, spesielt i Frankrike.
Men det finnes også andre stemmer, og ikke bare i periferien.
Flere paver var begeistret for forskning og forskere, til og med kvinnelige sådanne. Benedikt XIV (1675–1758) støttet som kardinal Laura Maria Caterina Bassi (1711–1778) så iherdig at hun ble professor i anatomi bare 21 år gammel. Og året etter medlem av det italienske vitenskapsinstituttet - og deretter leder.
I noen land var prester blant dem som mest aktivt fremmet opplysning og frihetsidealer. Ett av disse landene var vårt eget, noe NRK pussig nok ikke oversvømmer oss med serier om.
Peder Hertzberg (1728-1802) i Hordaland fikk fra barndommen innføring i legekunst og botanikk av sin ikke helt uopplyste prestefar, og studerte naturvitenskap og medisin. Han og andre presters innsats for å innføre poteten i Norge, er bakgrunnen for begrepet potetprest.
Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) i Østfold kjempet for et norsk universitet og ønsket et «harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder».
Peter Hount (1769-1815) gikk i 1790-årene sterkt inn for borgerlig og religiøs frihet. Han nølte ikke med å forkynne opplysningsteologi fra prekestolen og giftet seg inn den like radikale prestefamilen Jersin. Hount jobbet iherdig for allmenn opplysning og fikk gjennomført reformer av fattigstell og skole.
For å nevne noen få.
En god presentasjon av opplysningstiden bør legge vekt på mangfold og ikke viske bort linjer. Det gir ikke toppkarakter å late som om Kirken alltid og overalt omfavnet forskning eller frihetsidealer.
Men det gir stryk å tegne et motsatt mørkebilde.
2 kommentarer :
Men var ikke det også i Opplysningstiden et syn på fortidens forskning som at den ikke hadde noe å komme med annet enn gammeldags tøv? Først opplysningstiden var vitenskapelig akseptabel, i følge dem?
Opplysningstiden er så mangt og de som uttalte seg skarpest var mer politiske aktører enn vitenskapsmenn. Newton mente selv han stod på skuldrene til kjemper, selv om han førte bevegelseslovene atskillig videre. Men at det er naturlig å profilere seg selv og det man driver med som bedre enn fortiden, trenger ikke å bety at den ikke på noen områder er bedre:)
Legg inn en kommentar