tirsdag 30. april 2013

Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?

Som vi var inne på i går om det er umoralsk å tro på evolusjon, finnes mange slags innvendinger mot at kristne kan "tro på" evolusjon, fra kreasjonistisk og nyateistisk hold.

Uten at disse alltid er helt sammenfallende.

Vi fortsetter med dem som altså påstår at det er farlig å tro vi alle er del av en felles biologisk utvikling fordi

Evolusjon gjør oss til dyr slik at vi ikke er unike eller høydepunktet i skaperverket 

Ja, evolusjon gjør oss til et dyr, nærmere bestemt mennesket. Men at vi er dyr bekrefter bare en helt alminnelig og tradisjonell oppfatning. Det har vært den opplagte og alminnelige tanken så langt tilbake vi har hatt øyne å se med - også blant teologer og kristne filosofer.

Dermed kan vi lese hos middelalderfilosofen Thomas Aquinas at "mennesket er av samme 'genus' som andre dyr" (Del 1, spørsmål 75, del 3).

Spørsmålet er altså ikke om vi er dyr, men hva slags dyr vi er.

Hvorvidt vi er blitt til rent naturlig, eller det som samme Thomas betegner som sekundære årsaker (naturprosesser) eller ved direkte guddommelig inngrep (primærårsaker) endrer oss ikke til å være noe annet enn dyr.

Augustin mente rundt år 400 i hans studie av den bokstavelige betydningen av Første Mosebok (De Genesi Ad Litteram) at naturen hadde gjennomgått en utvikling. Gud hadde lagt ned "frø" i den og potensialet i disse var blitt realisert over lang tid, enten vi snakker om trær eller mennesker.

At vi kan forklares naturlig er altså ikke noe nytt.

De fleste jeg kjenner er enige i at vi er barn av våre foreldre. Det er kort sagt vanskelig å avvise noe så skummelt som  foreldreteorien for å forklare meg, rent naturlig.

Men at jeg biologisk sett er blitt til ved samme prosesser som andre skapninger, sier ingenting om min verdi eller unikhet eller plass. At gull er blitt til ved samme prosess som gråstein, bestemmer ikke verdien. At alle snøfnugg er unike sier ingen ting om deres verdi.

At hvit fluesopp er blitt til ved samme prosess som kantareller bestemmer ikke plasseringen på menyen.

Like selvsagt gir ikke evolusjonen oss hedersplassen i seg selv.

Noen tenker eller føler da at menneskeverdet er truet. Spørsmålet er imidlertid ikke om vi er blitt til ved sekundærårsaker som kan knyttes til foreldre og andre fossiler, men om det er hele historien. Er naturlige forklaringer de eneste som kan tenkes, er det vanskelig å forsvare noe iboende menneskeverd.

Men at det forekommer sekundærårsaker er ikke noe argument mot primærårsaker. Selv om det i 2. Mosebok 14,21 fortelles at Sivsjøen delte seg i to etter en kraftig vind, er ikke det et argument for at Bibelen sier det kun var naturlige årsaker.

At det har skjedd en evolusjon er ikke noe argument mot en skapelse.

Uansett handler menneskeverd og rolle i skapelsen ikke om jeg er et pattedyr med en biologisk forhistorie. Spørsmålet er ikke hvor vi kommer fra, men plassen vi er gitt og oppdraget vi har fått.

Vi ser da også at det er fullt mulig å tro på menneskeverdet selv om vi mener vi er blitt til ved evolusjon, enten vi er kristne eller ateister.

At vi ikke kan være skapelsens høydepunkt fordi vi er blitt til ved evolusjon, er kort sagt ikke et høydepunkt blant argumenter mot evolusjon.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?
Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

5 kommentarer :

Arja sa...

Hvor plasserer du tanken, som for mange av oss er en viktig sannhet, at Gud skapte mennesket i sitt eget bilde?

Bjørn Are sa...

Det er tema for en annen bloggpost, men jeg lenket i går til en ganske lang diskusjon.

Kort sagt er det å være "skapt i Guds bilde" slik jeg ser det ut fra tekstene dels å være Guds representant/forvalter på jorden (1. Mosebok 1 kan leses som en tempelinnvielse der Gud til sist plasserer sitt bilde i tempelet), dels å ha noen av Guds egenskaper (rasjonalitet, kreativitet, fri vilje, empati, kjærlighet osv.) i så mye større grad enn dyr at det er vanskelig å kalle det annet enn kvalitative forskjeller, selv om de finnes hos noen dyr i noen grad.

Men poenget er det at det første er en rolle Gud plasserer/erklærer oss i og det andre dels ikke i strid med tanken om en biologisk fortid der vi har utviklet den type evner over tid og slett ikke i strid med at Gud har skapt oss hvis Gud skaper ved sekundære årsaker, slik han har skapt deg og meg.

Så kan det være at Gud har gitt oss noe ekstra slik a vi er blitt "levende sjeler" som det heter i teksten, men i såfall er det ikke mulig å spore evolusjonært (i likhet med mye av vår mer naturlige mentale utvikling) og handler om det som på fint kalles for "substansdualisme", alstå at vi er mer enn natur.

MelosTE sa...

Om ånden er strengt knyttet til materien, og i så fall hvordan, er et ytterst komplisert (og interessant) spørsmål.

En gang for lenge siden leste jeg boken "Bak tid og rom" av Erik Dammann. Der ble det referert til en jesuitt og naturfilosof som het Teilhard de Chardin. Han hadde visstnok en teori om at ånden måtte være til stede helt fra begynnelsen av, altså også i den ursuppen som vi kommer fra. Jeg har ikke kommet over noen popularisert tekst om Chardin tenkning, men Bjørn Are som har satt seg så godt inn i filosofi kunne kanskje gi en forenklet "eksegese" på denne bloggen?

Bjørn Are sa...

Chardin og Dammann er gamle kjenninger, ja. Jeg ledet til og med et debattmøte på Chateau Neuf om "Bak tid og rom" da den var ny, med bl.a. Damman og Inge Lønning i panelet.

Chardins poeng er ganske spesielt, men handler dels om at ånden hele veien er til sted og dels utvikler seg og dels at den ligger under hele utviklingshistorien, en slags hegeliansk vri mot en kosmisk konklusjon, "omegapunktet".

Han er god med ord, og på spekulasjoner og visjoner, men ikke fullt så god på naturfilosofi, teologi og empiri.

Anonym sa...

Hvorfor er det problematisk om mennesker er en type dyr?

Ideen om at det er et hierarki av hvor mye levende vesener er verdt og at mennesker er på toppen av hierarkiet er utbredt. Rett nedenfor mennesker i hierarkiet kommer kanskje katter, hunder og hester.
Deretter andre dyr, dyr vi aler for å drepe og spise eller utnytte til produksjon på andre måter.
Dette kalles for speciesisme i dyreverns-kretser og sammenlignes med rasisme.