fredag 4. juni 2010

Kan korstogene forsvares?

Neppe, selv om enkelte har gjort noen tapre forsøk.

Det er dermed ikke akkurat dette spørsmålet som slår an tonen i tredje program i Verdibørsens serie basert på Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

I stedet er vi innom flere av de mytene som er dukket opp rundt temaet, som at korstogene var helt uprovoserte, var rent økonomisk motiverte uten å ha noe som helst med religion å gjøre eller var smarte forsøk på å opprette kolonier i Midt-Østen. For ikke å glemme at korsfarerne skal ha vært langt mer brutale enn andre av samtidens krigere, med den muslimske hærfører Saladin som et strålende forbilde uten like.

Det hele varer i hele 10 minutter mot slutten av programmet, på en P2-kanal nær deg, lørdag morgen 08:05, med reprise søndag kveld 17:03.

Etter å ha vært intervjuet om slike temaer noen ganger, er det ikke til å unngå noen dråper av ettertankens grelle lys.

Bevares, det er hyggelig og inspirerende og alt å slik å få slippe til usensurert i statskanalen, men samtidig slår det meg hvor lite man egentlig får sagt.

Jeg har, for å si det slik, etterhvert lest noen tusen sider om f.eks. korstogene, basert på spesialisters nitidige forskning over tiår. Dette har jeg så oppsummert mer eller mindre begavet på 15 sider i en bok, med forbehold og fotnoter.

Så filtreres temaet videre ved i og for seg gode spørsmål fra en programleder og jeg svarer på sparket uten å sitere kilder, ha prøvd ut formuleringene med hverken Per eller peer, eller hørt hvordan dette nå egentlig lyder sånn litt alt i alt når man skal koke ned et stort tema til ti minutter.

Dermed er det ikke til å unngå at det vil sitte noen nerder av Dekodet-typen og sukke og (la oss legge til) stønne over denne dilletanten Davidsen som ikke vet at det da ikke hang helt slik sammen og som glemte å si det ene og (la oss også her legge til) ikke minst det andre.

Et annet tema vi berørte, var dette med barnekorstoget som er sentralt både i en medrivende svensk politisk tegneserie fra 70-tallet og i Tor Åge Bringsværd Gobi-fortellinger. Nå er ikke dette viet stor plass i Da jorden ble flat, men det finnes andre og lengere analyser av temaet.

En av de viktigste er Gary Dicksons The Children's Crusade - Medieval History, Modern Mythistory" (Palgrave, 2010). Boken viser både hvor lett det er for myter å spre seg over noen hundre år, og hvor sterke enkelte står, selv om kildegrunnlaget er til dels tynt og mangetydig.
This mythistorical "Children's Crusade" is one of the most evocative verbal artefacts to have come down to us from the Middle Ages. Centuries of usage have given it a name. That name - repeated in fiction and encyclopedias; on the web and the History Channel - is engraved in historical scholarship as well as in popular consciousness. Only a fool would tamper with it. But as we all know from commercial packagaing, even standard brands sometimes mislead us about ecactly what lies within. The "Childrens's Crusade" is just such a label. Neither "Children" (Latin pueri), nor "crusade" (Latin peregrinatio, iter, expeditio, crucesignatio, etc.) is either entierely wrong, or wholly right. Both require clarification. (side xiii)
Kvalifisering er bare fornavnet på hva han bedriver de neste par hundre sidene. "Barna" var vel så mye fattige og bønder. "Korstoget" var vel så mye demonstrasjonstog eller protestmarsj, og det mot kirken og fyrster. Ekkoet av episodene har gitt symbolsk og mytisk gjenklang nedover historien, selv om det har vært sett i lys av - og bidratt til å forme - Opplysningstidens syn på korstogene.

Selv om han til tider blir vel ivrig etter å late som om han er del av et postmoderne omtolkningsprosjekt som stiller historisk forskning lettere åpen, er det tydelig at Dickson behersker kildematerialet som en C.S. Lewis. Og da ikke bare primærkildene, men alle romantiske, mytiske, politiske og ideologiske omfortellinger i århundrene siden.

Da jeg kjøpte boken kommenterte jeg til damen bak disken på Norli at det var bra at de også hadde oppgjør med historiske myter. Fristelsen var ikke til å unngå etter å ha passert noen meter med underlig omgang med historien fra Dan Brown, nye ateister og New Age. Svaret var det kommersielt avvæpnende "ja, vi har alle slags bøker".

På vei ut kom jeg på at det var én bok jeg ikke hadde sett. Vi får håpe noen kunder hører på Verdibørsen.

5 kommentarer :

Svein sa...

Apropos:
"JerUSAlem. Tilfeldig?"

(Stjålet fra www.verdidebatt.no)

Geir sa...

Unnskyld, men hvorfor kan ikke korstogene forsvares? I all sin utilstrekkelighet var de allikevel nødvendige for å stå mot muhammedanismens imperialisme, og hvis du sier at den religionens ekspansjonsiver for det meste var over før korstogene startet så tar du feil. Dessuten anser jeg det riktig at de ønsket å ta tilbake Jerusalem og de engang kristne landene rundt. Men for all del, jeg ønsker dine synspunkter på dette.

Neivi sa...

Svein: Pass deg for neBUSHcadnezar!

Også stjålet fra verdidebatt ;)

Bjørn Are sa...

Jeg sier bare: Dere er tydelig JeRUSAlem.

Bjørn Are sa...

Geir:

Selvsagt unnskyld og alt det der, men mine synspunkter på feltet er i all hovedsak de samme som da jeg skrev Da kvinnen fikk sjel. Hvis du likte kapitlet der, tror jeg du vil like det jeg skriver i den nye boken/utgaven.

Det er forskjell på å forsvare Korstogene (med stor K og i kursiv) og det å si at de (som jeg var inne på i bloggposten) ikke var uprovoserte, eller å argumentere for at deler av motivasjonen et stykke på vei kan forsvares.

Muligens burde jeg presisert dette enda bedre, men la oss uansett ikke romantisere dem som noe annet enn det de ble i praksis. Mens Alexios ba om leiesoldater til en begrenset strid for å sikre primært Antiokia og pilgrimsveiene, endte dette med å sprute bensin på bålet til en serie brutale felttog og naive folkebevegelser med mye lidenskap og løse kanoner på dekk. Utenfor hovedstyrken (som også har sitt å svare for) finner vi både de delene som la i vei uten særlig mye våpen (et lite klokt trekk i møte med Arslans klør), og de som underveis, spesielt i Rhin-området, drepte tusener av jøder.

Denne type utilsiktede konsekvenser, sammen med det i prinsippet og praksis uhåndterlige ved slike hærstyrker langt utenfor pavens eller keiserens kontroll med virkemidler og væremåter, gjør det ikke lett å forsvare Korstogene (med stor K og i kursiv) med hånden på hjertet.

Jeg sliter også med å akseptere det genuint evangeliske i at man kan få tilgivelse for sine synder ved å dra i oppriktig krig for Den Gode Sak.

Jeg klarer kort sagt fortsatt ikke helt å sette likhetstegn mellom Jesus og Jihad, uansett hvor ivrig 70-tallets kirkekritikere fortalte oss om likhetene.