søndag 23. mai 2010

Martin Gardner (1914-2010)

Selv om det ikke var en uventet nyhet om en mann på 95 år, var det like fullt trist å lese Martin Gardner R.I.P. på twitter i dag morges (takk ikke minst til Den tvilsomme). Nyheten er etterhvert dekket i en rekke nettaviser og personlige meldinger.

Sagt litt svulstig utgjorde Gardner en spydspiss i den reflekterte skeptikerbevegelsen i det 20. århundre. Han var renessansemennesket som stilte spørsmål ved alt, inkludert hans egne premisser.

Det er ikke vanskelig å finne personer med skepsis som refleks, ofte knyttet til et ateistisk eller kanskje rettere sagt scientistisk syn og/eller prosjekt. Gardner var av en noe så sjelden forekomst som en... tenker.

Hans mål var å vurdere påstander åpent, systematisk, redelig og rasjonelt - og fra flere sider. Resultatet ble ikke dårligere av uvanlig god innsikt i andres (og hans egen) posisjon og preferanser.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Gardner har vært et forbilde. Sist jeg telte var det over tredve av hans bøker i hyllene, fra samlinger av faste artikler i Scientific American og Skeptical Inquirer, via forord til og annoterte utgaver av Baum, Carrol og Chesterton, til sprudlende sprell innen matematikk og magi.

Gardner var kort sagt like stimulerende enten han skriver om tøv, tall, tenkere eller trylling.

Den første boken jeg leste av Gardner, en gang på slutten av 70-tallet, var hans spenstige Facts and Fallacies in The Name of Science.

Boken kom ut i 1957 som en utvidet oppfølger av pionerboken på feltet, In the Name of Science.  26 kapitler viste hver på sin måte hvor lett det er å la seg rive med av forførende nonsens, så lenge man ikke har skrudd på - eller stilt inn - en noenlunde skeptisk radar.

Og med skeptisk mentes ikke en avvisning av den sansbare virkelighet som reell, eller av vår mulighet til å si noe egentlig om induksjon eller årsak-virkning slik vi kan se hos rimelig konsekvente filosofiske skeptikere som Hume. I stedet var Gardner gjennomsyret av begeistring for utforskningen av hva sansene kan fortelle oss, slik vi finner det hos rasjonelle eksistensfilosofer som Thomas Aquinas, for ikke å si hos Gardners store favoritt G.K. Chesterton.

Gardners morsomme og tankevekkende oppgjør i denne boken med alt fra flatjordstro, kreasjonisme, dianetikk, Steiner, ESP, Velikovsky, ufoer og søkekvister, til angivelige funn av Atlantis og hemmelige budskap i pyramidenes arkitektur, ble noe av en øyeåpner for en som tidlig (jeg var vel ti år)  hadde latt seg forføre av Erich von Dänikens teser og som de seneste månedene hadde funnet bedre argumenter for enn mot kreasjonismen (dette var før internett og gode motbøker - det jeg var kommet over av kritikk av kreasjonismen minnet mest om irrasjonell mobbing og kristenharselas).

Resultat var at min gamle fascinasjon for obskurantistiske temaer fikk en ny vår, med motsatt fortegn og gode lukeredskaper.

Jeg våger ikke tenke på hvor mange bøker Gardner har tvunget meg til å skaffe fra de mest pussige forfattere og forlag. Han har i det hele tatt kostet meg dyrt.

Samtidig er Gardner også kjent for en annen side som muligens ikke blir så mye omtalt i dag. Han var rett og slett såpass filosofisk orientert at han i motsetning til nye ateister kjente og langt på vei forstod gudsargumenter (selv om han mente - nærmest prinsipielt - at de ikke kunne bevise noe) og lente seg klart i retning av gudstro, uten å tilhøre noen organisert retning.

Selv om han knyttet seg til en (vel begrunnet) fideisme er ikke Gardner enkel å sette på formel. Jeg har av og til opplevd dette som en, la oss si det slik, praktisk strategi for å slippe tidkrevende debatter med ateistiske medskeptikere. Det er i hvert fall forståelig om han heller ville konsentrere seg om det han oppfattet som sin primære oppgave.

Hans mest interessante utgivelse her er utvilsomt The Whys of a Philosophical Scrivener (Why I Am Not a Marxist, Anarchist, Atheist...) fra 1983. Gjennom 21 kapitler om alt fra hvorfor han ikke er solipsist, pragmatist, paranormalist, estetisk relativist, etisk relativist, determinist, anarkist, smithianer, marxist, polyteist, panteist eller ateist, klarer Gardner å popularisere mye fundamentalfilosofi.

Selv om det til tider blir (som i det meste han skriver) mer klartenkende kåseri enn argumentasjonsmessig rigid og analytisk prosa.

Det eksisterer utvilsomt faglig sterkere bøker enn Gardners. Men det skal godt gjøres å finne noen som er mer lettleste, festlige og fascinerende. Selv om jeg altid har ønsket at han skulle skrive lenger om hvert tema, har hans evne til å skrive om mange spennende temaer mer enn kompensert for oss som er oppsatt med en noe vel utålmodig entusiasme.

Dermed er det i Gardners ånd at vi ikke skriver lenger i dag.

9 kommentarer :

Lars sa...

Fint at du ofrar denne mangfaldige forfattaren plass. Eg oppdaga han då eg var i militæret i 1978/79. Mellom to køyretimar i Trondheim, tok eg ein tur til min framtidige studiestad og såg meg rundt på Tapir, bokhandelen ved NTH. Eg kom utatt med fire av bøkene hans. Dei gav meg for alltid eit rikare perspektiv på leik, språk, matematikk og filosofi

Bernt Ivar sa...

Heilt tilfeldigvis byrja eg torsdag på mi første bok av Gardner, interessant nok "Fads and fallacies", og seinast i går vurderte eg å bestille hans bok om Chestertons fiksjon(eg utsette det). Det kan då umogleg vere tilfeldig, eg anar ein konspirasjon... ;)

Meir seriøst, så gjer din, og andre, omtalar av Gardner eit svært positivt inntrykk; eg trur snart eg bør handle nokre nye bøker allikevel.

Even Hartmann Flood sa...

Martin Gardner er en av mine helter. I 17 år var det et månedlig rituale å ta månedens Scientific American, holde det i hånden et øyeblikk og så slå opp for å se hva det er Gardner har funnet på denne gangen. Han skuffetskjelden. Og jeg husker mine klagerop i 1981 da ha annonserte at han skulle slutte der. Mine klagerop hørtes over realfagsbiblioteket i Tromsø, hvor jeg jobbet den gangen. Jeg har velo også godt over 30 av bøkene hans om alle mulige temaer, for ikke å snakke om alle de forfatterne jeg har bøker av fordi han anbefalt dem. (Fads and Fallacies kom jeg ikke over før rundt 1970, og da viste jeg ikke det var samme Martin Gardner.)

Jeg er ikke sikker på om vi idag skal sørge eller feire. Sorg over savnet, men feire et liv utrolig rikt med all den inspirasjon og glede han har gitt andre. Måtte det være oss andre unnet å få slikt liv og ettermele.

Geir sa...

Gardner inspirerte meg voldsomt allerede som 7-8-9-åring med Morsomme Forsøk, en glimrende bok som gjør alle former for vitenskap interessant for barn, kanskje den eneste boka jeg har funnet på 50 år som har tatt barns interesse for vitenskap på alvor. Jeg må ha lest den hundrevis av ganger.

For noen år siden fikk jeg brev fra Gardner med en del spørsmål om Chesterton og følte meg skikkelig beæret, og jeg fikk da også anledning til å fortelle ham hvor mye han hadde betydd for meg.

Gardner kjente en del folk i Chestertonmiljøet og kunne tilogmed ha dukket opp på en Chestertonkonferanse. Men han hadde lite til overs for Chesterton Review-gjengen etter det enorme slaktet av Annotated Innocence of Father Brown. Synd at boka med de samlede Chesterton-forordene kom ut på det merkelige canadiske forlaget, som er mestere i dårlig distribusjon.

Man får bare fortsette å lese Gardner. Finnes der en enkel bibliografi?

Bjørn Are sa...

Bernt Ivar: Ja.

Bjørn Are sa...

Even:

Flott!

Jeg husker min begeistring (og misunnelse) da jeg første gang var innom bokhyllene dine en gang på 80-tallet med den enorme samlingen Gardner-artikler, for ikke å si en og annen annen book av andre om andre ting.

Men det overrasker meg stadig at Gardner - så vidt jeg kan forstå - aldri skrev noe om Dickson Carr. Please korriger meg.

Bjørn Are sa...

Geir:

Ja, han var en mester i å engasjere, nesten uansett tema.

Men jeg vet dessverre ikke om noen biografier utover wikipedia og Asbjørns korte på skepsis-bloggen. Han har vel skrevet en slags selvbiografi, dog, eller oppvekstskildring fra et heller fundamentalistisk miljø.

Martin G sa...

Hvis man skulle begynne et sted: Hvilken bok av Gardner ville være å anbefale?

Bjørn Are sa...

"Martin G":

Siden den ekte Martin G er borte, må du være en forfalskning!

Hva man bør starte med?

Avhenger av hva man er ute etter. Tøv? Tall? Trylling? Teisme?

Antar du er mest interessert i det førstnevnte, da er "Fads and fallacies in the name of science" utvilsomt et flott sted å begynne.

Et annet og mer representativt sted er kanskje samlingen "The Night is Large", hentet fra det meste av bredden i hans skriverier om det ymseste av det ymse.

Merk at Gardner kan være litt irriterende for de er inne i et fagfelt, fordi han ofte oppsummerer i korteste laget (en helt ukjent problemstilling for en bloggforfatter, selvsagt) og det på en både morsomt og ofte personlig måte (ditto) - og, gjør den verste av alle forbrytelser, tar stilling (dobbeltditto).