tirsdag 5. februar 2008

Kjempende humanisme?


Jeg vokste opp med en stor sympati for humanismen, ikke minst etter å ha levd meg inn i Bronowskis fantastiske TV-serie The Ascent of Man som tenåring i 1973. Jeg har fortsatt boken fra TV-serien og tar den av og til fram som et minne om en av de mest avgjørende opplevelser for min fascinasjon for historie, vitenskap og verdier.

Sammen med Kenneth Clarks Civilisation som også gikk på NRK, utgjorde dette lenge mitt møte med erklærte humanister. For meg handlet humanismen om mennesker som kjempet med de store spørsmålene, med varme og innsikt. De kunne sin historie og så de store linjene.

I et univers uten noen egentlig eller høyere mening, for ikke så si grunnleggende fundament for moral og erkjennelse, gjorde humanistene det beste ut av det. Man var hensynsløst ærlig og kjempet heroisk for å gjøre livet bedre for sin neste. Man laget seg sin egen mening med livet, og strebet etter det gode. I det hele tatt har jeg lenge vært en uforbederlig romantiker.

Så begynte jeg å møte humanister.

Å si at det var et aldri så lite sjokk, er et understatement. I stedet for følsomme filosofer, møtte jeg aggressivitet og arroganse. Spesielt overfor noe så hårreisende som kristne. Og jeg var uheldigvis nettopp blitt en slik som følge av selv å ha kjempet med opptil flere spørsmål.

På den annen side synes jeg nok at det førte til ikke helt uinteressante diskusjoner. Det var lettere lærerikt for en 19-åring å lytte til hva de såkalte humanistene hadde på hjertet. Spesielt når de innså at det var en kristen de snakket med. Da stod munnen sjelden stille.


Når jeg skriver dette i dag, noen (for å si det forsiktig) år senere, henger det sammen med at Arnfinn Pettersen har tatt opp et tema som tangerer (inspirert av Haralds strøtanker), og det på en av de få humanistiske blogger som faktisk minner om Bronowski.


Hans erfaringer er langt på vei mine. Mange ateister (uten at det nødvendigvis er synonymt med humanister) synes mer drevet av protest mot kirken, og et oppgjør mot det man oppfatter som urettferdige privilegier, skadelige dusterier og en fryktelig historie, på en heroisk vei mot dagens tross alt rimelig opplyste samfunn, enn av dype refleksjoner over erkjennelse, etikk og eksistens.

I en kommentar til en kommentar kommer da også Arnfinn med et ekstra hjertesukk om forestillingen om de heroisk, modige humanister som tror at meningsuniverset er tomt, og stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening.

Det overordnede poenget er at vi ikke er så modig som Hauge vil ha det til, bare late og flinke til å overse elefanter.

Nå er det ingen grunn til å havne i motsatt grøft. Min erfaring med kristne miljøer er at heller ikke flertallet der akkurat har kjempet spesielt mye med livsspørsmålene, som det heter på fint. I det hele tatt er det vel bare å innse at også kristne er mennesker.

Jeg har mer enn én gang (ulempen med å være en utålmodig energiker) gått litt oppgitt fra en prat med en predikant eller andre kristne. De kan være både hyggelige og ganske så oppegående. Men det betyr ikke at de nødvendigvis har et reflektert forhold til hva eller hvorfor de tror og mener det som de tror og mener.

Noe som fort fører til at kristne kommer til kort i møte med nettopp arrogante og aggressive ateister. Det er ikke underlig om denne verdens Dawkinser kan oppleve mang en walkover i klinsj med alminnelige kirkegjengere, for ikke å si amerikanske predikanter.

Så er spørsmålet hvem det er enklest å få til å tenke - jevne kristne eller ikke helt kjempende humanister?

Jeg ønsker ihvertfall Arnfinn lykke til med oppgaven.

8 kommentarer :

Arnfinn Pettersen sa...

Det er vel ikke til å nekte for at det er en viss avstand mellom ideelle og reelle humanister. Som det er det blant kristne. Det er greit nok, folk er folk.

Et større problem (i begge leire, vil jeg tro) er at man hverken gjør noe forsøk på å leve opp til idealene eller har noen klar idé om hva de består i.

Forøvrig er det lov å gi et hint når man på egen blog kommenterer andres kommentarer til tredjepersons kommentarer. Om ikke annet, så fordi kommentarfeltene mine er forbasket glisne for tiden ...

Planlegger forøvrig en ny post i samme ånd i løpet av dagen eller morgendagen.

Bjørn Are sa...

Sorry for manglende kommentering og kryssreferanse hos deg...

Som du ser ble dette laget sent i går, og har ikke rukket mye annet enn mailer i dag - inntil du nå tilskyndet meg...

I det hele tatt mye prikkbelastning, som du ser...

Manglende innsikt i idealene er nok et problem, ja, uten at jeg skal si om det er større eller mindre enn gapet mellom liv og lære.

Ser ellers frem til å se din neste post i samme ånd. Lover da høyt og hellig å hinte hvis jeg skulle blogge noe mer om dette.

Rekker ikke mer her nå, må skynde meg over på din blogg og hinte om at jeg har kommentert din kommentar.

Arnfinn Pettersen sa...

Og jeg beklager sytingen. Jeg er nok mest miffen for at ingen organiserte humanister har tatt opp hansken jeg kastet. Ikke at det er så overraskende.

Og kommentaren til min kommentar til osv. er behørig registrert. Denne bloggingen er slitsomme greier ...

Arnfinn Pettersen sa...

Der var den på plass. Jeg er vidåpen for at jeg min fremstilling av din utlegning i "Svar skyldig?" ikke er helt etterrettelig og mottagelig for kjeft. (Og for diskusjon.)

Per CJ sa...

Takk for interessant innlegg. Også jeg har fått inntrykk av - det må være rettferdig eller urettferdig - at det for noen humanister og ateister er aller viktigst å være anti-kristne. Jeg har heller aldri helt skjønt endel norske intellektuelle og ikke-troende som er spesielt kritiske til kristendommen, men (i mine øyne) relativt ukritisk positivt innstilt til andre religioner.

Nå forstår jeg selvsagt at det kan være traumatiske opplevelser fra barndom og ungdomstid som ligger i bunn, og at man opplever det å bli vantro som en befrielseskamp. På lignende vis har jeg opplevd at folk som er blitt kristne i voksen alder, og som opplever det som at de er gått fra dårlige til bedre miljøer, vel har en noe ensidig skildring av "det sekulære".

Ellers er det vel slik som Arnfinn skriver, at folk er folk. Man kan jo heller ikke vente at hvis man har en veldig sterk "greie" innen et emne, at alle som er mye eller litt interessert i emnet er interessert i det på samme vis.

Selv har jeg f.eks. hatt mange positive og endel skuffende opplevelser med science fiction-fans. Der er det vel mest påfallende at så mange (gitt interessen) er såpass teknofobe og generelt lite interessert i endringer (dermed ikke sagt at jeg er noen "gadget freak" selv, jeg bruker gjerne gammelt utstyr til det går i stykker, før jeg kjøper nytt).

Ellen sa...

Forholdet mellom ideal og virkelighet er nok ikke så forskjellig hos kristne og sekulære humanister. Men siden kristne hevder å tro på noe, ender det jo ofte med at de kommer i forsvarsposisjon, og så får sekulærhumanistene den mer takknemlige angrepsposisjonen. Irriterende!

Det som mangler er ofte ærlighet. Vi kommer inge vei i dialogen med oss selv og andre, vi finner ingen sannhet rett og slett, uten ærlighet. Det er viktigere å kjenne sine egne motiver og beveggrunner enn å kunne argumentere overbevisende med henvisninger til autoriteter fra sin egen leir. Selverkjennelse - hvis vi kunne begynne der... :)

Arnfinn Pettersen sa...

Jeg er ingen utpreget dydsetiker, men selvinnsikt er definitivt en dyd ...

Ellen sa...

En dyd av nødvendighet! Rett og slett en forutsetning. Selv om det gjør kraftig vondt iblant.