Bidrar politikk til bedre samfunn?

Få temaer avslører mangel på prinsipiell tenkning bedre enn religion (hva nå det er). Jeg snakker da interessant nok ikke om de religiøse (hva nå det er), men om religionskritikerne.

Ett av de seneste eksemplene er Bo Rothstein artikkel Religionen bidrar inte till ett bättre samhälle i Dagens Nyheter, basert på undersøkelsen World Values Survey.

Stämmer det att vi får ett bättre samhälle om fler människor utövar och praktiserar religion, så som de stora religiösa samfunden påstår? Tack vare nya omfattande data kan vi i dag besvara frågan – och svaret är nej. Människor i religiösa länder litar mindre på varandra, och korruptionen är högre.

Måten denne undersøkelsen brukes på, bekrefter at ateister ikke er dårligere til å misbruke vitenskap enn kristne. 
 
For det første er det altså ikke slik at Religion (hva nå det er) eksisterer i klare og tydelige størrelser som kan måles med en måleenhet R. 

Ser man seg rundt, vil man fort oppdage at religion kommer i svært mange farger og fasonger. Tibetanske buddhister oppfatter ikke verden helt som bedehusfolket i Tysvær. Noen religioner kan oppfatte alt som forutbestemt eller styrt av krefter utenfor min kontroll, enten vi snakker fatalisme eller determinisme (altså omtrent som mye ateisme hevder). 

Mystikere søker en høyere virkelighet enn den materielle. Hedonister lyster ikke etter protestantisk arbeidsetikk. 

I stedet for å spørre om hvordan man ser på tro og rasjonalitet, ansvar og arbeidsetikk, skam-ære, tilgivelse, stammekultur, selvoppofrelse, kastevesen og reinkarnasjon, har man spurt om hvor stor rolle religion (hva nå det er) har i respondentens liv.

Frågorna handlar om i vilken utsträckning personen ifråga uppfattar sig som en religiös person, hur ofta man deltar i gudstjänster, hur betydelsefull man anser att religionens gud(ar) är i ens liv, om man tror på gudomlig kraft, om vederbörande tror på ett liv efter döden och om personen ifråga får tröst och kraft av någon religiös tro. Genom att addera svaren på dessa sex frågor har forskarna skapat ett ”religions-index” för de undersökta länderna som kan sägas mäta den genomsnittliga graden av religiositet i respektive land.

Når Rothstein ikke problematiserer dette, er det vanskelig å tenke annet enn at religion for ham er en stor blanding av alt mulig som noen måtte tro på. Og tror man at tro er det motsatte av viten, tror man at alle som tror er irrasjonelle. 

Begynner man først å tro noe som helst, kan man tro hva som helst.

Dermed handler det ikke om hva man tror, men at man tror.  Fokus er ikke på metafysikken eller ontologien eller etikken, men på epistemologi.

Spørsmålet er ikke hvilket land man har landet i, men om man har brukt fly. 

En av mange figurer man kan lage på bakgrunn av World Values Survey, her fra 2005.

Det hele er som å undersøke hvordan den kjente størrelsen politikk (med måleenhet P) påvirker et samfunn. Siden land med høyest valgdeltakelse ofte er diktaturer, og land med flest aktive i demonstrasjonstog ofte er i økonomisk krise, ser vi at politikk fører til dårlige samfunn.

For det andre viser ikke det at noe er bra eller dårlig i land med mange "religiøse" at årsaken til at noe er slik er andelen "religiøse" og dermed "religion".

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet, selv når man bedriver religionskritikk.

Dermed har forskere som har sett på slike undersøkelser, pekt på ulike forklaringsfaktorer. Flere ser dette som uttrykk for at man i samfunn med dårlige livssvilkår i større grad søker trøst i religion,slik Rothstein er inne på, men avviser, litt vel fort ut fra en amerikansk undersøkelse. 

En given invändning mot detta resonemang har länge varit att människor som lever under svåra förhållanden i sin desperation har större anledning att vända sig till religionen. Denna invändning har emellertid nyligen slagits i spillror av undersökningar från det ekonomiskt välmående USA. När man där jämfört barn som växer upp i religiösa och sekulära familjer visar sig de senare vara mer toleranta, mindre rasistiska, mindre nationalistiska och de löpte mindre risk att hamna i fängelse. Således, även i ett ekonomiskt synnerligen rikt land som USA ser vi denna icke-effekt av religion på etiskt handlande och moral.

Men her sporer Rothstein av igjen. I stedet for å se på faktorer som økonomi, utdannelse, hvor lenge man har bodd i USA, trosretning, IQ eller arbeidsløshet, blir alt redusert til "religiösa och sekulära familjer".  

Samspill over tid mellom mange forhold vurderes ikke. Hvorfor kan ikke samfunn påvirke religion vel så mye som religion kan påvirke samfunn?

Det er sjelden å se et tydeligere tunnelsyn. Ikke uventet har generaliseringene i artikkelen møtt skarp kritikk fra religionsvitere som Jonas Svensson og teologer som Stefan Gustafsson og Joel Halldorf.

Nettopp fordi religioner er forskjellige, vil religioner og samfunn kunne vekselvirke på ulike gode og dårlige måter. Nettopp fordi forhistorie og økonomi og utdannelse er forskjellige, vil familier ha ulike grader av toleranse og kriminalitet.

For det tredje kan man ikke vurdere hva som påvirker samfunnsforskjeller bare ut fra snapchat snapshot. Verken Skandinaviske velferdssamfunn eller andre kan forstås løsrevet fra idestrømninger over flere hundre år.

Skal vi forstå Norges utvikling siden 1800-tallet, er det ikke sikkert vi helt kan hoppe over Hans Nielsen Hauge. Ikke mange hevder at Kirkens krav om allmenn leseopplæring bare hadde uheldige konsekvenser. Det er ikke sikkert det var potetprester som skapte nødsårene i Norge under Napoleonskrigene.

Skal vi forstår Vestens utvikling, er det ikke gitt at vi bør utelukke Max Webers analyser av protestantisk arbeidsetikk, selv om den har lengre røtter. 

Det er ikke slik at protestantismen skapte stor korrupsjon, mistillit og fattigdom i Norge og at alt dette ble borte takket være dalende kirkebesøk på 1970-tallet.

Vi er heller ikke garantert velfungerende samfunn og familier bare vi har en tilstrekkelig lav andel religion (hva nå det er).

For det fjerde er dette ingen ny debatt. Den var tvert i mot utgangspunktet for kapitlet 7 premisser for et godt samfunn i Gud i grunnloven i fjor. 

Og da kan det være greit å gjengi innledningen før du løper og kjøper resten.

7 premisser for et godt samfunn

Noen hevder at Norge klarer seg fint uten gudstro. Skal vi forstå hva som gjør et samfunn bærekraftig, er ikke den beste metoden å ta et snapshot av hvordan det ser ut nå. Mange av våre idealer har røtter.

«Hvis man vil ha et samfunn med lav spedbarnsdødelighet, der mange mennesker lever lange liv med god helse, der de er fornøyd med livet, der det er en høy grad av tillit mellom innbyggerne, der det finnes god tilgang til rent vann, der det er lav korrupsjon, der den økonomiske velstanden er høy og ganske jevnt fordelt – bør man da arbeide for et samfunn der religionen spiller en viktigere rolle? Svaret er klart og entydig nei».

                                                                                              Bo Rothstein i Fri Tanke i 2012.[i]

Bo Rothstein mener å ha belegg for dette i World Values Survey.[ii] Landene som scorer høyest på velvære, utdanning, trygghet, likestilling og demokrati er Sverige, Danmark og Nederland. Siden dette er verdens mest sekulære land, er det nærliggende å tenke at religion er årsaken til at noen land scorer dårligere. Konklusjonen er i så fall enkel: Det beste vi kan gjøre for et land er å redusere religionenes innflytelse.

            Rothstein er ikke alene. Den amerikanske sosiologen Phil Zuckerman konkluderer med at skandinaviske velstandssamfunn er sterkt knyttes til sekularitet. Han mener dette ikke er tilfeldig. Ikke bare er det ingen «åndelig årsak» til skandinavisk velstand, religion er generelt «en av hovedkildene til spenninger, vold, fattigdom, undertrykkelse, ulikheter og uorden».[iii] Sverige og Danmark er land der religion spiller liten, om noen rolle. Dermed gjelder det å fremme sekulære samfunn.

            Men er det egentlig så enkelt? Oppslaget i Fri Tanke fikk fort en presisering: «Det er viktig å presisere at det IKKE ER DEKNING for å lese noen slike årsakssammenhenger ut av World Values Survey. Samvariasjon og korrelasjon trenger ikke bety at det er en årsakssammenheng. Det er en klassisk feilslutning å tro dette. Så også her».[iv]

Er årsaken omvendt?

Selv om undersøkelsen ikke viser at religion fører til dårlige samfunn, er det forskere som argumenterer for en årsakssammenheng - andre veien. Kan det tenkes at velstand og sosial trygghet fører til mindre religion? Pippa Norris og Ronald Inglehart i nettopp World Values Survey hevder at religion henger sammen med trygghet. I samfunn med lite sosial eller eksistensiell trygghet har religion fremgang, mens den i samfunn med stor trygghet går tilbake. Når det er mer religion i USA enn i Europa, kan grunnen altså være at mange amerikanere opplever mindre trygghet.

Skal vi vurdere om religion kan påvirke samfunnet, er det viktig å se på lengre linjer. Et øyeblikksbilde av dagens Skandinavia gir ikke mer forklaringskraft enn en reprise av innspurten av 5-mila i VM. Vi kan ikke forstå resultatet uten å ta hensyn til løpernes trening og forberedelser.

Samfunn må forstås av mer enn samtid. Velferd er ikke oppstått av intet, den har en historie. Verdier og visjoner som bidro til å bygge samfunn i fortiden, kan være andre enn hva flertallet står for i dag.

---

[i] Ingen positiv sammenheng mellom religion og samfunnsmoral, Fri Tanke 01.02.2012, http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8744, besøkt 12.03.2012.

[ii] http://en.wikipedia.org/wiki/World_Values_Survey og http://www.gallup.com/poll/116449/Religion-Provides-Emotional-Boost-World-Poor.aspx, besøkt 12.03.2012.

[iii] Zuckerman, side 30 og 18, som sitert hos Lejon.

[iv] Presisering 02.02.2012, av oppslaget Ingen positiv sammenheng mellom religion og samfunnsmoral, http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8744. I samme forbindelse ble overskriften endret fra Religion er ikke bra for samfunnsmoralen.

Vestlige verdier er ondskap

Det er ikke ofte en skolestil artikkel klarer å bomme så mye på målet og treffe så mange åpne dører, som Arne G. Skagestads Vestens brutale historie i Aftenposten i går.

Tilsynelatende handler det hele om ytringsfrihet.

Terroraksjonen i Paris og København har fått vestlig presse til å slå ring rundt ytringsfriheten – forstått som en spesifikk vestlig verdi. Hva om vi pirker litt borti dette med Vestens forståelse av seg selv? Det kan være nødvendig om vi vil prøver å forstå de sterke reaksjonene i muslimske miljøer.

I realiteten er det et påskudd for den rituelle europeiske selvpiskingen.

Fordi vi har gjort mye galt i Vesten, bør vi ikke snakke for høyt om vestlige verdier. Fordi noen europeiske land har angrepet muslimske land, er det ikke rart at muslimske miljøer blir provoserte når vi snakker om ytringsfrihet.

Muligens er det grunnen til at resten av artikkelen ikke berører ytringsfrihet eller noen annen verdi som ofte omtales som vestlig. I stedet handler det om at vestens historie ikke er så bra som vår "forståelse av seg selv".

Hvordan man nå måler sånn eller hvilket belegg man måtte ha for at den fremstilles spesielt bra i skoleverk eller media.

På samme måte som det ikke gis noe belegg for hvor "Gandhi-sitatet" er hentet fra.

En journalist fikk møte Indias store frihetskjemper, Mahatma Gandhi og stilte spørsmålet: Herr Gandhi, hva mener De om vestlig sivilisasjon? «Jeg tror», svarte Gandhi, «at det hadde vært en god idé».

Dermed ser Skagestad det ikke som en god idé å diskutere om det hadde gjort noen forskjell på effekten av Gandhis ikke-voldstaktikk i India, om kolonimakten hadde vært seirende nazister.

På samme måte som han ikke ser grunn til å diskutere den indiske ... sivilisasjonens kastesystem og enkebrenning.

Stemningen blir ikke bedre når Bjørnebo siteres med at Europa er ondskapen selv. Nei, skal vi ha håp om å bli bedre, må vi slutte å holde oss til europeiske verdier.

 «Inntil man har lært å tenke u-europeisk, står man i det ondes tjeneste.»

Hvor ond har så Europa vært? Veldig ond.

Under overskriften Utryddet andre folkeslag kan vi lese at europeerne de siste 500 årene har slaktet ned eller ryddet unna andre folkegrupper, hva som nå er forskjellen. 

Spanjolene kom til en verdensdel med 70–75 millioner innbyggere. Hundre år senere var en stor del av befolkningen utryddet, direkte eller ved påførte sykdommer.

At antallet som levde i Amerika før Columbus er omstridt, nevnes ikke. Det nevnes heller ikke at de aller fleste som omkom ble rammet av sykdommer som ikke var påført bevisst. Hadde tyrkere eller thailendere kommet i stedet for spaniere, ville resultatet vært stort sett det samme.

På samme måte diskuteres ikke om aztekernes menneskeofringer i titusentall eller systematiske slaveri og krigføring mot nabostanmmer ville ført til mindre motstand om folk fra andre kulturer hadde kommet til Mellomamerika.

I stedet beskrives en "ny voldsbølge" etter at "europeerne hadde utryddet de fleste indianerne". Så mange som 40 millioner slaver ble hentet fra Afrika og muligens omkom nesten halvparten i slaveskipene.

Uten at det nevnes noe om den muslimske slavehandelen i og utenfor Afrika, med svære slavekaravaner og pirattokter så langt nord som til Island, i over tusen år. Det er dessverre vanskeligere å finne tall på dette, siden man dokumenterte dette dårligere enn europeere og amerikanere, men det er gode grunner til å regne også dette i mange titalls millioner.

Når jeg nevner dette, er det ikke fordi det er grunn til å unnskylde den transatlantiske slavehandelen. Det er fordi det ikke er noen grunn til å unnskylde eller underslå annen slavehandel.

Og enda mindre til å bruke europeiske grusomheter å angripe gode vestlige verdier.

Det blir ikke bedre når Skagestad behendig skjærer over én kam.

Vi mistolket Darwin med vilje og konstruerte et tankesystem som vi kalte sosialdarwinisme. Ifølge den ga vi oss rett til å utnytte/utrydde de svake. Dermed legaliserte vi europeisk brutalitet.

Han definerer ikke hvem disse "vi" er som mistolket Darwin. Eller forklarer hvordan vi kunne være så brutale før Darwin.

Eller om andre har vært like eller mer brutale, selv uten sosialdarwinisme, fra assyrere til romere til arabere til mongoler til  tyrkernes folkemord på armenerne for hundre år siden.

Så kommer en masse løsrevet og konkteksttomt om moderne forhold som Afganistan og Irak og tortur før konklusjonen.

Kanskje vi burde være litt mer ydmyke når vi snakker eller skriver om vestlig sivilisasjon og europeiske verdier?

Kanskje, selv om det skal godt gjøres om denne gruppen"vi" som bør være "litt mer ydmyke" kan omfatte ham selv.

Siden Skagestads konklusjon i likhet med resten av artikkelen har forlatt innledningen, kan det være greit å nevne at det ikke er grunn til å være like ydmyke med alt.

For det er takket være denne ytringsfriheten i Vesten at vi kan snakke negativt om Vesten.

Mens det nettopp er fraværet av slike verdier i en del andre kulturer som gjør at de ikke tar de samme oppgjørene som vi har gjort, enten vi snakker om arabernes adferd i India eller tyrkernes mot armenerne eller svært mye annet.

Hele artikkelen gjør dermed den interessante vrien å forutsette det som skal motbevises. Det er nettopp vestlige verdier som ytringsfriheten som gjør at den kan skrives.

Motivenes mysterium

Nå som andre runde i debatten med Johannes Kleppa om Livets Mysterium er på trykk i Dagen, kan det være grunn til å legge den ut også her.

En annen grunn er at jeg da kan ta med teksten slik jeg sendte den, uten debattredaksjonens lille misforståelse om hva av Wilder Smith jeg hadde bidratt til å oversette - altså hans foredrag og ikke hans bøker.

Motivenes mysterium

Johannes Kleppa er fortsatt mer opptatt av hvordan jeg stiller meg til evolusjonslæren enn konkrete punkter i min anmeldelse av boken Livets mysterium. Bakgrunnen er en mistanke om at den er langt mer påvirket av min posisjon i det spørsmålet enn jeg «synest å vera klar over».

Dette er ingen heldig vinkling. Jeg kunne like mye foreslått at Kleppas syn på min bokanmeldelse er påvirket av hans avvisning av evolusjonslæren, noe Kleppa for så vidt vedgår i innlegget.

Men som C.S. Lewis viser, fører ikke den slags til gode debatter. Hans lignelse om Ezekiel Bulver er et klassisk eksempel. Bulver hørte i femårsalderen faren si at «summen av to sider var lengre enn den tredje i alle trekanter», hvorpå moren bemerket at «det sier du bare fordi du er mann».

Med dette skapte Lewis uttrykket bulverisme som altså innebærer å diskutere hverandres motiver, fremfor argumenter,

Når jeg mener at Kjell Tveter har skrevet en dårlig bok, er det ikke fordi jeg er enig eller uenig. Det er rett og slett fordi den er for preget av oversettelsesfeil, misforståtte argumenter, mistenkeliggjøringer av motiver, feil om vitenskapshistorien, tunnelsyn, skråsikre påstander og for lite behandling av motargumenter.

Når Kleppa ikke synes interessert i å diskutere det jeg oppgir som årsak til min vurdering, er det lett å tenke at dette for ham handler om andre ting enn boken slik den foreligger.

Som jeg skrev i tilsvaret Kleppa kommenterer, har jeg ingen problemer med å forklare mitt syn på normale vitenskapelige teorier. Jeg støtter evolusjonslæren fordi jeg oppfatter den som den beste modellen.

Det gjør jeg ikke ukritisk. Tvert i mot har jeg en fortid som kreasjonist. Jeg leste som 19-åring Odd Sæbøs Dogmet om evolusjonen og Wilder Smiths bøker. Jeg skaffet meg alle klassikerne, fra Morris til Gish. Jeg har fortsatt stor respekt for Wilder Smith etter å ha hørt hans foredrag i Trondheim i 1979 og bidratt i oversettelsen av dem til norsk.

Interessen førte imidlertid til at jeg også leste stadig mer normalvitenskap, inkludert teologi. Jeg oppdaget da hvor få av kreasjonistpåstandene som holdt vitenskapelige mål og hvor mye som skyldte ideologiske behov. Mengden av misforståelser, fordreielser, løsrevne sitater, trang teologi og avleggs forskning gjorde at jeg endret syn.

Siden de på mange områder var bedre, ble jeg fascinert av intelligent design (ID) som dukket opp på 1980-tallet. Jeg leste Dembski og Behe med interesse, men uten å bli helt overbevist, selv om de reiser viktige spørsmål. Dette er av grunnene til at jeg i anmeldelsen løftet frem Stephen Meyers Darwin's Doubt. Hadde jeg var styrt av mitt syn på evolusjonslæren, burde også Meyer fått skarp kritikk.

Siden Kleppa ikke nevner det poenget, er det igjen lett å tenke at hans reaksjon handler om andre ting enn Tveters faktiske bok.

Slik Kleppa skriver, går dette på «kva tankemessige, ideologiske og livssynsmessige konsekvensar som fylgjer av evolusjonslæra». Slike perspektiver er selvsagt sentrale også for meg, som i grundige oppgjør i bloggposter og bøker med tøvete ateistiske ideologer som Richard Dawkins. Dette er imidlertid en annen debatt enn om Livets Mysterium er dårlig.

I stedet for konkrete argumenter trekker Kleppa frem som sannhetsvitner «tre personar med doktorgrader» som omtaler boken «i positive ordelag». Dette illustrerer dessverre enda en uheldig tendens som også Tveter har, nemlig fokuset på titler og doktorgrader. Spørsmålet er imidlertid ikke om noen er kjente eller anerkjente, professorer eller doktorer, men om de er det i relevante fag.

Jeg mistenker også at jeg kan ha lest Livets Mysterium grundigere i ferdig form enn de tre som anbefaler boken på omslaget og i innledningen. Når jeg har den mistanken, er det nettopp fordi jeg har stor respekt for dem. Det bør uansett være tankevekkende at Kleppa unngår å nevne at ingen av dem har doktorgrad i biologi, fysikk eller filosofi, men altså i kirkehistorie, praktisk teologi og anvendt matematikk.

Jeg tviler på at Kleppa i en teologisk debatt ville henvist til en med doktorgrad i musikk eller hevdet at han selv hadde skrevet en god bok om bibelsyn siden en med doktorgrad i konserveringsteknikker anbefalte den.

Dødelig korstogsretorikk

Mye av selvforståelsen innen IS, ikke minst i forsvaret for stadig mer bestialske handlinger, bygger på historieløs propaganda. Ett av de klareste områdene er korstogsretorikken.

Blant mange grufulle episoder var da IS for et par dager siden slik NRK gjengir myrdet 21 kristne egyptere i nabolandet Libya på jakt etter arbeid. Retorikken IS bruker mot kopterne er krystallklar. 

Trygghet for deres korsfarere kan dere bare drømme om, sier en av IS-krigerne før halshoggingen starter.

Å kalle koptere for korsfarere er like historisk som å si at Islam vokste ved pasifisme.

Da korstogstiden begynte på slutten av 1000-tallet var den koptiske kirken godt over tusen år. Da den muslimske generalen Amr ibn al-`As inntok Egypt på midten av 600-tallet, var den koptiske kirke 600 år.

Det er ikke direkte tilfeldig at ordet kopter opprinnelig betyr egypter.

Historien er ikke at kopterne med våpen i hånd erobret muslimske områder. Den er at muslimene erobret koptiske områder.

Hvor mange egyptiske innbyggere som ble drept og landsbyer jevnet med jorden i kalifen og Allahs navn vil vi nok aldri få vite. Men blant det som har fungert som inspirasjon for korstogene mange hundre år senere, er det vanskelig å komme unna islamske erobringer på 6- og 700-tallet, tusener av piratangrep og den tyrkiske bølgen som skapte så mye uro i Midtøsten fra midten av 1000-tallet.

Likevel fremstår altså korstogene som en vestlig oppfinnelse uten forbilder og selve symbolet på overgrep mot den islamske verden i tusen år. Siden vi har så mye å stå til ansvar for i fortiden, må vi gi dess mer tilbake i dag.

Deler av dette er påvirket av vestlige forfattere og historieskrivere som langt på vei har fremstilt korstogene som uprovoserte angrep på en uskyldig sivilisasjon.

Den barbariske Richard Løvehjerte stod mot den edle Saladin.

Hadde IS-ledelsen hatt noen utdannelse å skryte av, ville de forøvrig visst at kopterne sto på Saladins side, mot korsfarerne.

Men dette handler ikke om fakta, men om faktoider. Korstogene som typisk utrykk for Kirkens natur eller religiøs terror, er moderne forestillinger som passer inn i en politisk debatt. De handler ikke om fortiden, men om nåtiden.

Man er mindre interessert i å forstå fortiden bedre enn i å skape en bedre nåtid. Mens man nok i større grad står i fare for å skape fiendebilder og tilsløringer som ødelegger samfunn.

I realiteten husker muslimer korstogene like godt som de fleste andre.

Altså svært dårlig og ofte helt misforstått.

Mye kan spores til opplysningstidens mørke blikk. For Voltaire var middelaldersk kristendom den verste overtro, og følgelig måtte korstogene være en barbarisk folkevandring styrt av fanatisme og grådighet. Selv om noe av dette ble mer rosenrødt i romantikkens fortellinger, som hos Walter Scott, spredde en rekke bestselgere korstogene som tema også til den muslimske verden.

Deler av retorikken står også i sammenheng med kolonimaktenes suksess, spesielt mot slutten av det 19. århundre. Krigsnederlag og en tiltagende avmaktfølelse blant muslimske ledere skapte behov for en retorikk der man fremstod som ofre for overgrep.

I kjølvannet av Hitler og Stalin var det vanskelig å forsvare noen former for ideologisk basert krig. Dette kom da også klart til uttrykk i Sir Steven Runcimans toneangivende A History of the Crusades tidlig på 1950-tallet. Her fremstilles korstogene, selvsagt ikke helt uten grunn, som moralsk avskyelige og basert på en intoleranse i Guds navn.

Imidlertid etterlot ikke korstogsperioden muslimer med en følelse av å være underlegne eller utsatte. På mange måter var episodene heller ikke så skjellsettende. De foregikk i en tid med vel så mye kamper mellom islamske herskere om langt større landområder.

Siden det muslimene som gikk seirende ut av korstogene, hadde de ingen spesiell grunn til å føle seg som ofre. Det osmanske rikets erobring av Konstantinopel i 1453 ble ikke sett som en hevn for noen korstog, men som et naturlig resultat av islams styrke.

Mens IS synliggjør mange av den muslimske verdens svakheter.

Krever kritisk tenkning religion?

Spørsmålet i overskriften er like godt som gårsdagens, men har faktisk flere poenger.

Er man alltid kritisk til alt, kan man ikke holde fast på noe. Skal du bevege deg bør du ikke være kritisk til fotarbeid. Skal du tenke kritisk, bør du ikke være kritisk til tenkning.

Kritisk tenkning forutsetter en begrunnet tro på muligheten for og verdien av logikk og empiri, og at vi er mer enn roboter som styres av biokjemi og molekylbevegelser vi ikke kan påvirke i noe vi tenker, sier og gjør.

Kritisk tenkning krever en basistro som gjør at man ikke ender i nihilismen, enten man med det mener en epistemologisk eller etisk. Det er ikke gitt at de som tenker at tilværelsen har sitt opphav i en person med helt grunnleggende rasjonalitet, er mindre egnet til kritisk tenkning enn andre.

Hvilket ikke betyr at man i praksis gjør det.

Men noen som våger å tenke kritisk og grundig om egen og andres tenkning (selv om man altså er utidige nok til å ha et ståsted) er det nordiske magasinet Theofilos som er ute med nytt nummer i disse dager. Hjemmesiden er kanskje ikke den mest spenstigepå markedet, men kan i hvert fall fortelle at 

Theofilos er et nordisk fagfellevurdert tidsskrift for studiet av teologi, filosofi og kultur og beslektede fagfelt. Tidsskriftet utgis to ordinære nummer årlig samt temanummer ved behov og dess overordnede hensikt er å presentere analysere og drøfte den kristne troens sannhet og relevans.

Kritisk tenkende vil nok stusse noen smuler over at seneste nummer er oppført som 3/2014, men dette har en naturlig forklaring og skyldes altså ikke manglende kritisk blikk for datering.

Blant innholdet kan nevnes

• Livssynsjournalist i skvis mellom ulike forventninger - Hilde Kristin Dahlstrøm
• Den luksuriøse kroppen – En kritisk drøftelse av Jean Baudrillard’s kroppskonsept i lys av hans postmoderne tenkning om hyperrealitet - Ove Sæle 
• Reassessing Christian Mission as an Anthropological Study Object - Asle F. Jøssang 
• Det er jo bare underholdning – eller? Om livssynsformidling i den populære tv-serien The Big Bang Theory - Ingvild Thu Kro
• Liberalismens teologiska rötter – En recensionsartikel om  Inventing the Individual - Daniel Ringdahl
• Hvorfor akkurat Jesus? En rapport fra et trosopplæringsprosjekt - Stefan Fisher-Høyrem
• Är den sekulära vetenskapen förutsättningslös? - Ola Hössjer
  

Bladet blir ikke dårligere av bokanmeldelser og debatter, som Atle Søviks tilsvar til Sebastian Rehnman, No Confusion in My Solution, om det ondes problem. Eller av utvekslingen mellom Ray Baker og Stefan Swärd Om helvetet, et tema som også trenger og fortjener kritisk tenkning.

Skal du lese det nyeste nummeret er det kritisk at du  følger denne analytiske oppskriften her mens  årgangene 2009-2011 finnes som pdf-filer her.

Står religion i veien for kritisk tenkning?

Da er det tid for en ny panelsamtale, denne gang om religion står i veien for kritisk tenkning. Vi snakker om frokostseminaret som braker løs på Dattera til Hagen i Oslo fra kl 0800 til kl 0930 torsdag morgen.

Dette har ingenting å gjøre med de seneste dagers bloggserie, men rett og slett med at man ønsker en stille og forsagt beklemt oppononent alibi hakkekylling bidragsyter som ikke umiddelbart nikker i takt med resten på alle punkter.

Eller som det heter i finere lag, kan drive noen smuler kritisk tenkning om panelets påstander.

Selv om jeg altså svarer et klart ja på spørsmålet i overskriften, med eksempler fra antivitenskap til antivaksiner. På samme måte som all slags prosjekter og innbitt politikk kan stå i veien.

Og på samme måte som bruken av ordet religion (hva nå det er) kan gjøre det.

Nå er dette ikke fritt for at det uansett vil bli noen tødler utfordring som sitting duck i panelet når bidragsyterne ved siden av biologiprofessor Dag Olav Hessen er

Mina Finstad Berg, tidligere generalsekretær i SU og rådgiver for SV på stortinget,Bjørn-Are Davidsen, Sivilingeniør, skeptiker og kristen forfatter, og Ingeborg Senneset, journalist i Aftenposten.

Og ikke bare fordi man i strid med etterprøvbar dokumentasjon ikke bedriver mer kritisk tenkning enn å skrive mitt navn med bindestrek eller unnlater mellomrom etter komma. Dette handler om folk dels med bred erfaring fra politiske debatter, dels med bra og bitende journalistikk og dels med mer enn lettere formidable forelesninger og bøker på samvittigheten.

Altså greit at de i hvert fall skriver tittelen min med stor bokstav.

Ett av spørsmålene som stilles er om kritisk tenkning bør bli skolefag.

Kommunikasjonsrådgiver Andreas C. Halse i Human-Etisk Forbund forklarer seminarets tittel med en undring over at det i en tid der all verdens kunnskap er tilgjengelig på nett, så vokser det frem irrasjonelle miljøer. Noe som blant annet har ført til Arbeiderpartiets forslag om kritisk tenkning som skolefag. Et forslag forbundet støtter.

Og til det er vel svaret som så ofte at her bør man gjøre som i middelalderen. Altså ja.

Som man ser av linken over er det altså Darwin-dagen som markeres og dermed nærliggende å koble dette med evolusjonslæren. Og så er det som det også fremgår tydelig at dette for Darwin og mange i dag også handler om teologi og filosofi, nærmere bestemt det ondes problem.

Hessen forteller om brev der Darwin skriver om hvordan han ikke kan forstå hvordan Gud har skapt snyltevepsen hvis larver spiser opp sin vert levende fra innsiden.
– Dette at naturen var full av grusomhet, lidelse og brutalitet, død og blod var for ham like viktig som evolusjonen. Hans teori utelukker jo ikke eksistensen av Gud, men overflødiggjør behovet for en skaper.

Ja, og det er akkurat hvordan naturen så ut før Darwin og gjør i dag, enten man holder seg til evolusjon eller ikke. Det ondes problem er det samme, hvis jeg mener Gud finnes. Og omfanget av  lidelse i naturen endres ikke av om jeg slutter å tenke at Gud finnes.

Uansett er det også nærliggende å vurdere hvor mye kritisk tenkning man (inkludert Darwin) har bedrevet her. 

Har man virkelig jobbet seriøst med logiske analyser av ulike typer argumenter og forsøk på forklaringer?

Hvilke fagbøker som behandler problemstillingene kjenner man til? Hvilke har man lest? Hvilke synes man gjør en god jobb?

Hvilke er man enige med? Basert på hvilke argumenter?

Det er og blir en pussig mangel på korrelasjon mellom doktorgrad i evolusjon og i religionsfilosofi.

Eller en gang studiepoeng.

4: Det fremmer ikke intelligent debatt å se bort fra de beste motargumentene

I denne siste av de planlagte bloggpostene om Kjell Tveters Livets mysterium er tiden kommet til å se på en av de store utfordringene ved argumentasjonen han bruker for intelligent design (ID).  

Dette handler spesielt om mangelen på evne eller vilje til å nevne eller kommentere de beste motargumentene. Gjør man ikke det, er det ikke lett for lesere å vite hvor troverdig boken er faglig, selv om man ikke skulle ha fått med seg de svakhetene jeg har pekt på så langt.

Mer presist handler det om Tveters bruk av sannsynlighetsberegninger der han stort sett bare nøyer seg med å oppgi tall uten referanse til annet enn ID-sympatisører. Det er lite forklaringer av hvordan han regner sannsynligheter eller hvordan og hvorfor han setter opp de scenariene han (eller de han lener seg mot) regner på og ikke alternative scenarier.

Dess mer vi argumenterer ut fra sannsynlighet, dess viktigere er det å ha tunga rett i munnen. Det er lett å gå seg vill. Konklusjonen kan være innebygget i premissene. Hvor sikkert er det at dette er helt som man tenker seg?

La meg ta en enkelt eksempel. Ser vi på en terning er det ulike typer sannsynligheter.

• Sannsynligheten for å få ett tall fra 1-6                    = 1 (altså 100 %)
• Sannsynligheten for å få tallet 6                                = 1/6
• Sannsynlighet for å få enten tallet 6 eller 3             = 1/3
• Sannsynligheten for tallet 6 og tallet 3 på to kast   = 1/18 ((1/6+1/6) x 1/6)
• Sannsynligheten for først 6 og så 3 på to kast         = 1/36 (1/6 x 1/6)
• Sannsynligheten for å få summen 7 på to kast        = 1/6 (summen 7 er 6 av 36 mulige utfall)
• Sannsynligheten for å få minst 7 på to kast              = 7/12 (minst 7 er 21 av 36 mulige utfall)

Selv for enkle eksempler som terningkast, er resultatet helt avhengig av hvordan jeg tenker. Tenker jeg feil, kan beregningene bomme med mange størrelsesordener.

Skal jeg si noe om sannsynlighet, må jeg forklare hvordan jeg har regnet. Jeg må også vise at det biologiske eller mikrobiologiske scenariet jeg ser for meg, er riktig.

Her er Tveter altså etter mitt skjønn i overkant sikker. Han beskriver mange forhold der ting "må forekomme i rett mengde på rett sted til rett tid". Utfordringen er bare å vite hva som er de faktiske forholdene her, eller var det i en fjern fortid.

På så komplekse områder som biologi er det avgjørende at vi vet hva slags utregninger vi gjør. Og at vi vet hva de handler om. Hvor sikre er vi på at vi vet hva som skal til for å nå ett eller annet resultat? Hvor sikre er vi på at ikke mer forskning vil vise at det kan være alternative mengder/steder/tider/veier som kan endre hele regnestykket?

Hvis det som skal til er f.eks. to helt spesifikke mutasjoner i samme organisme i en bestemt rekkefølge, er det en helt annen sannsynlighet enn to mutasjoner i en familie over tid uten en bestemt rekkefølge.

Ja, det er kan lages mange svært imponerende og tilsynelatende umulige regnestykker på sannsynligheten for at noe så rart som liv oppstår. Jeg lar meg gjerne begeistre av sånt.
Men konklusjonen trenger ikke å være at Gud måtte gripe inn direkte. Den kan også være at Gud har skapt et univers med en fysikk og kjemi som på ufattelig imponerende vis egner seg til at noe sånt kan oppstå.

Slik Tveter selv et godt stykke på vei argumenterer for på området som kalles for fininnstilling.

Og da er det et godt spørsmål hvorfor universet måtte være fininnstilt, hvis Gud likevel måtte gripe så mye inn for å skape og utvikle liv i det.

Uansett hva vi måtte mene om dette, er det typisk for Tveter (eller litteraturen han baserer seg på) å velger scenarier som synes å gi lavest sannsynlighet.

Men det er ikke gitt at komplekse funksjoner må ha oppstått på en gang, og altså ikke kan ha utviklet seg over mange generasjoner eller ikke kan ha fulgt ulike veier til samme mål. Dess flere mulige veier, dess mer sannsynlig å finne frem.

Hvorfor snakke om sannsynlighet og scenarier?

Grunnen er at de som argumenterer for ID, mener at hvis man kan finne biologiske forhold der alt må være på plass samtidig slik at ingen deler kan fjernes - det som kalles for "ikke-reduserbare systemer" – er det umulig at dette kan ha utviklet seg.

Og har det ikke utviklet seg naturlig, må det være designet av noen med intelligens - og på en eller annen måte utenfor naturen det er snakk om.

Men dette krever et grep som er problematisk. Det holder ikke å vise at vi for tiden ikke vet hvordan noe kan ha skjedd naturlig, men å vise at det er umulig at det kan skje naturlig.

Kan man tvert mot argumentere for at det likevel finnes muligheter, er ID falsifisert på dette området (og ofte samtidig også på andre områder). Merk at dette ikke er å vise at noe alternativt har skjedd, kun at det er mulig at det kunne ha skjedd.

Er noe mulig, er det ikke umulig.

Men skal vi vite om noe er umulig, må vi vite hva som faktisk måtte ha skjedd for at det skulle være mulig. Det hjelper ikke å hevde at det er umulig å komme til toppen av et fjell med den begrunnelsen at det krever at vi hopper hundre meter, uten samtidig å vise at det ikke kan finnes en sti. Eller at oldebarnet mitt ikke kan komme opp ved å bruke isbreen som gradvis vokser til venstre.

Når Tveter presenterer utfordringene og sannsynlighetene, går han ikke gjennom de beste eller (for å være helt nøytrale) de mest kjente motargumentene.

Ett eksempel er når han ser på scenariet med 100 aminisyrer. Han hevder på side 58 at sannsynligheten for å danne spontant et protein på 100 aminosyrer er 1/10¹³⁰. Dette er ikke mulig selv om det er mer sannsynlig enn 1/10¹⁵⁰ som er hva Dembisk (en matematiker som forsvarer ID) mener gjør noe umulig.

I såfall har man allerede her påvist at det er bortimot umulig at et slik protein kan dannes spontant. Av det følger at det krever intelligens og vi har altså vist at proteiner og dermed mye annet i naturen må være skapt og ikke evolvert.

Men stemmer dette? Er det så enkelt? Eller, for å spørre mer presist: Er det så komplekst?

Nei, det er faktisk mulig å presentere et enklere scenario. At det første livet som oppstod skulle ha form som en moderne bakterie er lite trolig, uten at jeg skal regne sannsynlighet på det. Biologer som har sett på dette mener det er grunn til å tro at de første proteinene besto av 8 aminosyrer, ikke 100.

Sannsynligheten for å knytte disse sammen i ett protein blir svært mye lavere enn for 100.

La oss illustrere med et eksempel. Det er svært mye vanskeligere å få 100 mynt på rad når vi kaster mynt og kron enn 8. Sannsynligheten for sistnevnte er 1/256.

I tillegg er det slik i biologien at ting ikke skjer i rekkefølge. Ting skjer i parallell, mange steder. Det er avgjørende forskjell mellom å regne på om noe svært usannsynlig skal skje i en slags køorden, i tur og orden, eller om det skjer noe som er mindre usannsynlig i parallell.

Hvis det er 8 personer som kaster mynter i parallell, er det mye lettere at en eller annen får 8 på rad i løpet av fem minutter, enn om bare én kaster. Det er til og med godt mulig at noen kan få det på første forsøk.

Trenger vi 100 mynter på rad, er det langt lettere om vi får 100 millioner frivillige til å kaste i 100 dager.

På jordkloden foregikk ulike typer fysiske og kjemiske prosesser i parallell på svært store områder over svært lang tid. Ganske mange faktisk, om det f.eks. skjedde én per sekund per kvadratdesimeter i en milliard år. Hvordan vi skal regne sannsynlighet avhenger av hvilke prosesser vi tenker oss foregikk, hvilke vi mener er mulige eller umulige, hvor mange som foregikk i parallell over hvor store områder og hvor lenge.

Nå er ikke poenget her å si at vi vet hva som foregikk, hvor ofte eller hvordan. Poenget er for det første at Tveter ikke nevner andre måter å tenke sannsynlighet, noe som altså er vanlige svar fra biologer, som det enkle her.

Når nysgjerrige lesere googler dette, ser de altså at Tveter verken nevner eller tilbakeviser motargumenter. Det gjør det ikke lettere å få tiltro til Tveter, selv om han skulle ha rett.

Det andre poenget er at vi ser at hvis sannsynligheten regnes ut annerledes, eller på andre scenaerier, rakner Tveters konklusjon.

Dette viser ikke at det er skråsikkert at ID er feil, men at Tveter kan argumentere for skråsikkert.

Så er debatten selvsagt ikke så enkel som dette eksemplet. Den krever inngående kjennskap til biologiske muligheter. Det skjer forskning som åpner for nye scenarier. Rimelig sikre forslag kan endres. Noe som så umulig ut, kan bli mulig ved å tenke problemstillingene annerledes. Selv om det er å vanskelig å tillegge naturen å være kreativ, er det ingen tvil om at forskere kan være det.

Hvilket gjør at det ikke er så kledelig å bruke den kraftigste utestemmen når man diskuterer dette. Uten at jeg vil påta meg å regne på sannsynligheten for at Tveter vil gå over til innestemme.