Leserlivets mysterium

Siden svaret mitt er i dagens utgave, kommer jeg som nevnt lørdag tilbake til Johannes Kleppas innlegg i Dagen 5. februar.

Temaet er altså fortsatt denne bokanmeldelsen som tydeligvis vekker interesse. Svaret kan leses som et ekstrat av de seneste dagens bloggposter, der jeg har presentert dette langt mer utfyllende og vil fortsette med det i minst én post til.

Her er mitt svarinnlegg.

Anmelde bøker - ikke meninger

Er man sterkt engasjert, er det lett å la seg rive med. Jeg kan vanskelig se andre grunner til at Johannes Kleppa finner det «avslørande og tankevekkande» at mens Kjell Tveters bok Livets Mysterium fikk positiv omtale i Dagen, ble den «slakta av Bjørn Are Davidsen i Vårt Land».

Kleppa synes det virker som Davidsen er «trakka kraftig på tåa» siden jeg etter hans syn skriver «nedlatende om Tveter, hans kunnskapar og argumentasjonsmåte». Ikke minst er jeg visstnok en apologet for kirkehistorikeren Oskar Skarsaune som har engasjert seg for «kristen evolusjon» og dermed «rammar det også Davidsen» når Tveter «tek eit kraftig vitskapeleg og tankemessig oppgjer med Skarsaune».

I følge Kleppa har det «lenge vore klart» at Davidsens «posisjon i høve til utviklingslæra er problematisk». Dette til og med undergraver til en viss grad min «apologetiske innsats, særleg det som går ut over det reint faktaorienterte og myter og over på det prinsipielle og tankemessige planet». Dermed utfordrer han meg til «å klargjera sin posisjon når det gjeld evolusjonslæra».

Jeg har ingen problemer med å forklare mitt syn på normale vitenskapelige teorier og har gjort det ved mange anledninger. Men Kleppas utfordring bygger på feillesninger. Det jeg har anmeldt er Tveters bok, ikke Intelligent Design (ID) som sådan. Spørsmålet er altså ikke om ID er rett eller galt, men om boken er bra eller dårlig.

Kleppa unnlater å nevne at jeg i samme anmeldelse sier at det finnes gode bøker om ID. Eksempelet jeg løfter frem er Stephen Meyers Darwin's Doubt. Leser motstandere av ID meg på samme måte som Kleppa gjør, vil de tro at jeg roser Meyer fordi jeg er i mot evolusjonslæren.

I realiteten er dette så enkelt som at Livets Mysterium etter mitt skjønn er for dårlig. Jeg har aldri hatt problemer med å kritisere bøker jeg er enig med eller rose noen jeg er uenig med. En bokanmelder bør ikke si at Tveters bok er bra bare fordi man som meg er enig i noen av argumentene, selv om det nok er færre enn Kleppa. På samme måte bør man heller ikke kritisere den bare fordi man (som også Kleppa) er uenig i andre argumenter.

Jeg kan ikke forstå at Kleppa synes det er flott at en lærebok starter, fortsetter og avslutter med mistenkeliggjøring av motiver, med personangrep og konspirasjonsteorier. Tonen er så gjennomgående at det er påtagelig. Ordbruken er til dels dramatisk. Kan Kleppa virkelig applaudere en lærebok som skriver at det var en krenkelse av norsk kristenhet at Richard Dawkins i 2011 ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo og at det var et svik at teologer, Den norske kirke og biskopene var tause til dette?

Jeg kan heller ikke forstå at Kleppa synes det er «svært bra» av Tveter sprer feil om vitenskapshistorie eller har et tunnelsyn på teologi. Det er ikke mange andre enn ateister som vil synes Tveter er svært bra når han gjør kosmologiske gudsargumenter til parodier. Det er avslørende at Tveter ikke forstår at de handler om logikk og væren og ikke om levende vesener. Dermed presterer han på side 131 å gjengi et slikt argument med premisser som at «Noen begrensede foranderlige vesener eksisterer» og «Eksistensen av alle nålevende begrensede vesener har sin årsak i et annet vesen». Et argument som handler om fysikk og forandring, legges altså frem av Tveter som om det handler om biologi.

Dette er dessverre ikke tilfeldige unntak. Feil og skjevfremstillinger i store deler av boken tar luven fra selv de gode argumentene han presenterer. Man må være ytterst velvillig til prosjektet for å si at resultatet er bra. Det burde vært jobbet langt mer med boken. Noen kapitler burde vært fjernet, andre sterkt omarbeidet. Dermed avsluttet jeg ikke anmeldelsen med Kleppas feillesning om at manuset «burde forblitt i skuffen», men med at der burde det blitt liggende lenger.

3: Det fremmer ikke intelligent debatt å gjengi meningsmotstandere feil

Det er ikke meningen å tvære ut denne serien om Kjell Tveters Livets Mysterium, men etter reaksjonene å dømme på bokanmeldelsen, kan det være grunnlag for å ta i hvert fall de lenge annonserte to siste bloggpostene.

Den første av disse er også aktuell siden Johannes Kleppa i Dagen på torsdag (jeg kommer tilbake med en kommentar til den når svarinnlegget mitt er trykket) la vekt på at

Ein av dei som lenge har engasjert seg for kristen evolusjon er kyrkjehistorieprofessor Oskar Skarsaune, særlig med boken "Skaperkoden" og der er nokså tydeleg at Davidsen er apologet for Skarsaune. Når så Tveter tek eit kraftig vitskapeleg og tankemessig oppgjer med Skarsaune, rammer det også Davidsen.

Mens det altså i realiteten er slik at nettopp denne delen av Tveters bok understreker mange av problemene med den. Den direkte imøtegåelsen på side 212-15 inneholder lite vitenskap og imponerer ikke tankemessig.

I stedet ser vi som så mange steder i boken alt fra mistenkeliggjøring av motiver til en merkelig evne til det som ofte kalles jumping to conclusions. Det er uvanlig å se noen som klarer å gjengi meningsmotstandere så feil, og i tillegg spore så mye av.

De som er interessert i en mer interessant og informert kritikk anbefales heller Jon Kvalbeins bokanmeldelse av Skaperkoden, enten man opplever seg som apologet for Skarsaune eller ei.

Mens Kvalbein forstår og gjengir mange av Skarsaunes poenger, bommer Tveter på omtrent så mange måter som er mulig på tre sider.

For det første trekker han både Skarsaune ut i en ytterste konsekvens som er i strid med Tveters egen teologi og synes å kreve en biologisk lesning av  Bibelen.

For det andre vrir han på utsagn slik at de blir åpenbart tøvete, og begår en inngående stråmannsargumentasjon uten forbehold om mulige feillesninger.

For det tredje fortsetter hans mistenkeliggjørende stil med å kritisere Skarsaune for ikke å ha forstått ateisters dårlige motiver, fra Dawkins til Hawking.

Ikke noe av dette gjør det mer fristende å bruke Livets Mysterium som lærebok.

Tveter retter søkelyset mot Skarsaunes presentasjon på side 63 i Skaperkoden av fysikeren Paul Davies' analyse av "Lover av høyere orden som styrer prosessene i komplekse systemer". Som Skarsaune sier er disse

ikke i strid med, men lar seg heller ikke avlede av de enkle fysiske lovene som gjelder for de fysiske enkeltkomponentene i systemet.

Så fortsetter Skarsaune med noen betraktninger om hvor imponerende resultater slike lover kan ha, og at når man tenker seg

utviklingen av mennesket som det foreløpige sluttpunkt på en prosess som hele veien har vært sammenhengende og styrt av årsaker helt siden Big Bang, nettopp da blir det uunngåelig å slutte at menneskets eksistens var nedlagt som en mulighet i universet selv, helt fra begynnelsen.

I stedet for å kritisere de vitenskapelige modellene eller forskerne Skarsaune bygger på, trekker Tveter frem "tre forhold" (side 213). Den første er at Skarsaune ikke regner med mennesket som en "endelig uforanderlig skapning". Den andre er at Skarsaune "tillegger naturlige årsaker evnen til å styre".

Det er uklart  hva som er det tredje forholdet siden Tveter ikke forteller det. Men han fortsetter i hvert fall med å kritisere Skarsaune for angivelig ikke å ha forstått at nye ateister vil "eliminere all form for religiøs tro", for ikke å ha lest nok av Behe eller Dembskis argumentasjon for ID og for ikke ha forstått at Stephen Hawking har et "underliggende ønske" om å "gjøre Gud overflødig".

Det første forholdet er altså at Skarsaune ikke regner med mennesket som en

endelig uforanderlig skapning og kommer da i direkte konflikt med det vanlige bibelske synet på mennesket. Den siterte setningen utelukker at mennesket er skapt i Guds bilde.

Tveter begår her flere kardinalfeil.

Han diskuterer uten å se at vi ikke er en "endelig uforanderlig skapning" i biologisk betydning siden alle mennesker er forskjellige - og barn altså forskjellige fra sine foreldre. Han ser ikke at vi som lever i dag på mange områder er annerledes og bedre utrustet enn våre forfedre, f.eks. ved større resistans mot pestsykdommer enn dem som levde i 1349.

Han kommenterer ikke at slike forskjeller og forandringer ikke bør utelukke en tro på menneskers likeverd og at vi er skapt i Guds bilde.

Han nevner heller ikke at større evolusjonære endringer forutsetter at menneskeheten må eksistere i mange millioner år og at det er i et slik perspektiv evolusjonsbiologer tenker.

Hvis det går som Tveter og Skarsaune sier i trosbekjennelsen, kommer Jesus tilbake i god tid før dette. Større evolusjonære forandringer er uansett en hypotetisk tanke som heller ikke vil bli realisert om jorden utslettes av en komet eller vi alle omkommer av Ebola eller en kjernefysisk krig eller av å more oss til døde.

En større feil enn dette er at Tveter synes å lese Bibelen biologisk. Hvis han gjør det (noe som er så underlig at jeg muligens innfører en stråmann her) har han et antromorft syn der Gud altså ligner fysisk på et menneske. Skal det være meningsfullt å hevde at et vi ikke lenger er skapt i Guds bilde om mennesker flest utvikler en større hjerne eller får øyne i nakken, eller eventuelt dårligere syn eller mister en finger, må det kreve at vi likner Gud fysisk.

Det høres ikke ut som en spesiell god teologi eller tenkning.

Undersøker vi hvordan det å være skapt i Guds bilde forstås i teologien finner vi ulike varianter, men ingen jeg er kjent med hevder at dette er en biologisk likhet, i motsetning til Arnulf Øverlands pussige polemikk i Kristendommen, den tiende landeplage. En teolog som Skarsaune vil kunne argumentere godt for at dette i stedet handler om å ha en spesiell oppgave og relasjon til Gud.

Vi er Guds representanter i skaperverket, som er hans tempel, enten vi har doktorgrad eller Downs.

Tveters neste anklage mot Skarsaune forutsetter en feil gjengivelse av ham. Mens Skarsaune veldig tydelig snakker om å være "styrt av årsaker", noe lesere flest vil forstå i normalbetydningen "forårsaket" og altså ikke "styrt av hensikter", gjengir Tveter det som om Skarsaune mener naturlige årsaker har planlagt utviklingen, med et formål.

Dessuten tillegger han naturlige årsaker evnen til å styre en evolusjonær utvikling, men disse krefter har ingen evne til å styre, de har ingen hensikt, og er tilfeldige og blinde.

Tveter begår altså en meningsløs og malplassert kritikk som igjen gjør intelligent debatt vanskelig.

Det blir ikke mer intelligent når Tveter får Skarsaunes poeng om at liv eksisterte som en mulighet, altså som et potensiale slik naturlover, naturkonstanter og startbetingelser var ved Big Bang, til å virke som om det skal være

skjulte, nærmest mystiske egenskaper i universet, som er så fenomenale at de garanterer at liv kan oppstå spontant.

For det første gir Skaraune ingen garanti, det lengste han går er å snakke om det som en mulighet, noe han til og med uthever i kursiv.

For det andre minner det veldig om poenget Tveter selv forsvarer iherdig når han presenterer argumentet for universets fininnstilling i kapittel 3 og sier (side 45) at

Denne fininnstilling av universet og et stort antall naturkonstanter og de forhold vi har nevnt, er mest forenelig med det syn at det er en intelligens som skapte universet av intet, og det på en særdeles intelligent måte. 

Tveter understreker til og med at

Denne fininnstilling er en viktig del av argumentasjonen til Intelligent Design om universets og dermed livets opprinnelse

Ikke nok med det, som selgerne sier. Selv om han han i neste kapittel om livets opprinnelse likevel hevder at det må mer til enn dette, slår Tveter på side 54 fast at

Det er så mange utrolig usannsynlige hendelser som er knyttet både til opprinnelsen av vårt univers og sammensetningen av det, at jeg ikke er alene om å tolke det slik at det virker meget, meget nærliggende å anta at universet er skapt for liv.

Man kan sikkert diskutere om Skarsaune har lest Behe eller Dembski godt nok, men det er vanskelig å se at Tveter har lest Skarsaune eller seg selv godt nok.

2: Feiloversettelser fremmer ikke intelligent debatt.

Mange av reaksjonene (ikke bare Johannes Kleppa i Dagen i går eller Kjell Tveter i Vårt Land i dag) på min anmeldelse av Tveters Livets Mysterium handler om at jeg ikke går inn på argumentene hans.

Inntrykket er klart. Denne Davidsen er så hardt rammet av disse argumentene som altså (og her er det bare å holde seg fast) konkluderer annerledes enn ham selv, at han tyr til alle slags krumspring for å slippe å forholde seg til dem.

Slik uredelighet og unnvikelser kan bare forklares psykologisk. Davidsen er så emosjonell og engstelig at han ikke tør ta en seriøs debatt om teologi og vitenskap.

Noe jeg ikke er helt sikker på at alle som leser denne bloggen rimelig fast vil oppfatte som den mest dekkende diagnosen. Siden jeg er blitt spurt om det på mail fra ID-tilhengere, kan det likevel være greit å avsanne ryktene som tydeligvis går om at jeg har en "historie med psykiatrisk lidelse".

Det reduserer uansett ikke behovet for å fortsette å utdype og begrunne anmeldelsen. Den handler som nevnt i går ikke om min personlige mening om Intelligent Design er sant eller usant, men om Tveter har skrevet en god eller dårlig bok.

Spørsmålet er heller ikke om han har gode argumenter i ett eller flere kapitler, men om boken egner seg til det erklærte formålet om å være en troverdig bok for høyskolelærere og elever.

Og det gjør den etter mitt klare skjønn ikke. 

Skal den det, bør man nok fjerne flere kapitler og sterkt omskrive andre. Det som er viktig å merke seg her, er at dette også gjelder for de argumentene som faktisk er gode. Dessverre er det vanskelig å anbefale en bok som presenterer argumenter som er bra i utgangspunktet (eller på engelsk) hvis de oversettes feil eller fremstilles misforstått. 

Spørsmålet er altså ikke om jeg er enig eller uenig i argumentene til Tveter (og jeg er enig i flere), men om han presenterer dem på gode eller dårlige måter.

Skal en bok brukes i undervisning på høyskolenivå, bør den vise at den forstår begreper og argumenter. Slik den nå fremstår er boken langt unna en troverdighet som gjør det mulig å forholde seg til den på høyskolenivå uten maskeringstape og rødblyant.

Ellers vil lesere som prøver å formidle en del av argumentene, rett og slett dumme seg ut. Og ikke bare seg selv, de vil stille kristne i dårlig lys.

Først et enkelt eksempel på problematisk oversettelse. Vi finner denne når Tveter (side 177) skal gjengi den klassiske årsaksmodellen som vi finner hos Aristoteles og middelalderens tenkere, og som fortsatt brukes innen thomismen. Modellen forklarer grunnen til at noe er som det er ut fra fire årsaksperspektiver, den stofflige årsak (hva ting er laget av, f.eks. gummi), den bevirkende (hva som lager tingene, f.eks. en maskin), den formale (eller formmesige, hvilken form ting har, f.eks. rund) og den finale årsak (hva tingen skal gjøre eller er innrettet mot, f.eks. en ball man kan kaste eller et hjerte som kan pumpe blod). 

Når Tveter skal forklare dette, synes han å oversette fra engelsk, uten å ane eller en gang ta seg tid til å se hvordan begrepene brukes på norsk.

Naturvitenskapen var i mange hundre år preget av Aristoteles som mente det var fire nødvendige årsaker i naturen: De ble kalt den materielle, den effektive, den formelle og den endelige årsak.

Det er flott at Tveter forklarer hvordan han bruker begrepene, men uheldig å oversette dem på måter som både bryter med fagfeltet og lett kan misforstås fordi de brukes på andre fagfelt.

Tar vi oss bryet med å se etter, er det slik at

• Materielle årsaker brukes i historiefaget om økonomiske eller økologiske årsaker osv.
• Effektive årsaker brukes om de årsaker som gir mest effektivitet, ofte i industri og næringsliv. Det er forskjell på om noen skaper en effekt eller gjør noe effektivt. «Den årsaken var virkelig effektiv!»
• Formelle årsaker bruke i jus og politikk om hva som er de rutinemessige eller legale grunnene til noe, som at «Han ble utvist av formelle årsaker».
• Endelige årsaker brukes vanligvis om den siste eller avgjørende årsaken, dråpen som fikk begeret til å flyte over, som at «Den endelige årsaken til at Hitler tapte var at USA gikk inn i krigen».

Det er vanskelig å unngå konklusjonen at forlagets konsulenter og forfatteren ikke behersker godt nok fagfeltene som omtales.

Samtidig er dette selvsagt en pedantisk kritikk, men slikt er altså nærliggende for lærere på høyskolenivå. 

Da er det verre når Tveter oversetter selv gode argumenter på måter som gjør dem dårlige og uforståelige.

Vi ser dette når han skal forklare hvordan den tidligere ateistiske filosofen Antony Flew ble teist på sine eldre dager. Siden han var en engasjert ateist  og mye sitert filosof, vakte det atskillig oppmerksomhet. 

Enkelte mente til og med at det bekreftet at Flew var blitt senil.

I følge Tveter (side 131) gjorde «argumentet» i seks punkter under tydelig inntrykk på Flew, uten at det gis referanser til når eller hvor eller hvem som har påstått dette. 

Dermed er det uheldig at argumentet er vanskelig å finne i noe Flew har skrevet eller hos dem jeg har sett som har skrevet om ham.

Det er uansett lett å kjenne det igjen som en klassisk kosmologisk argumentstruktur. Ved siden av en feil oversettelse er det dermed også uheldig at Tveter ikke understreker at dette er en argumentstruktur og ikke et argument. 

Det blir ikke bedre av at han unnlater å forklare hvorfor det har en form som ikke er logisk gyldig:

1. Noen begrensede foranderlige vesener eksisterer
2. Eksistensen av alle nålevende begrensede vesener har sin årsak i et annet vesen
3. Det kan ikke være en uendelig tilbakeføring (regress) av årsaken til at vesener finnes, fordi en uendelig regress av endelige vesener kan ikke forårsake at noe som helst eksisterer.
4. Derfor må det være en første Årsak til den nåværende eksistens av disse vesener.
5. Den første Årsak må være uendelig, nødvendig, evig og en.
6. Den første Årsak er identisk med den Judeo-Kristne Gud.

Noen høyskolelærere vil sikkert rynke på nesen av "den Judeo-Kristne" fremfor "den jødisk-kristne", men la det ligge. For Tveter begår en så grunnleggende brøler at det er vanskelig å tro at han er kjent med at slike argumenter handler om væren (being), altså om alle slags kontingente ting eller fysiske saksforhold som f.eks. en stein eller et molekyl. De handler ikke om "nålevende" biologiske vesener (living beings). 

I realiteten ville et slikt argument vært formulert noenlunde som under om vi skal forholde oss til Tveters versjon:

1. Noe avgrenset og foranderlig eksisterer (som væren, ting eller fysisk fenomen).
2. Eksistensen av alt nåværende avgrenset og foranderlig væren har sin årsak i en annen væren enn seg selv.
3. Det kan ikke være en uendelig rekke (regress) av årsaken til at slik væren finnes, fordi en uendelig rekke av endelig væren alltid vil mangle minst ett ledd og dermed ikke kan forårsake at noe som helst eksisterer.
4. Derfor må det være en opprinnelig årsak til at noe avgrenset og foranderlig eksisterer nå.

Så er saken å argumentere for at denne "første Årsak" (eller opprinnelig eller dypeste grunn/betingelse/opphav) er Gud. Det krever flere argumenter, og da må man sette opp flere ledd i argumentasjonsstrukturen enn de to to neste punktene hos Tveter, selv om man oversetter dem bedre.

Skal denne første årsak duge som forklaring, må den være noe som ikke er avgrenset, ikke er tilfeldig, ikke er mange årsaker,  og noe som har en uforanderlig side. De neste leddene i argumentasjon må altså vise hvorfor ikke Tor eller Odin eller en panteistisk Gud stemmer bedre.

5: Den første Årsak må være uendelig, nødvendig, evig og en. 
6: Den første Årsak er identisk med den jøde-kristne Gud.

Uansett er poenget at argumentet tar utgangspunkt i eksistensen av noe som helst, ikke i eksistensen av noe som er levende. Mens kosmologiske argumenter handler om fysikk og forandring, gjør altså Tveter det til et biologisk argument. I stedet er altså poenget det svært gode spørsmålet hvordan man kan forklare at det finnes noe i det hele tatt og at dette noe som finnes er i endring.

Siden tankerekken er både interessant og godt, med de rette presiseringer og utdypninger, er det svært beklagelig at Tveter forkludrer med feiloversettelser og unnlater å forklare eller begrunne premissene. Dermed henger det hele i løse lufta og lærere og elever blir sittende som enda større spørsmålstegn enn nødvendig. 

De eneste som kan være fornøyd med Tveters argumentasjon, må være noen litt vel ivrige ateister.

Hos Tveter er konklusjonen ikke logisk, den er lyn fra klar himmel. I stedet for å handle om universets opprinnelse eller eksistens, presenterer han argumentasjonen som om den handler om livets opprinnelse.

Når Tveter hevder at dette argumentet gjorde tydelig inntrykk på selveste Antony Flew (som altså likevel aldri begynte å tro på en "jødisk-kristen Gud"), er det vanskelig for elever og lærere ikke å tenke at det bekrefter at Flew ble senil.

1: Personangrep og mistenkeliggjøringer fremmer ikke intelligent debatt

Siden jeg nå er godt i gang med å utdype anmeldelsen av Kjell Tveters Livets Mysterium, kan det være greit å understreke hva en bokanmeldelse er - og hva den ikke er.

Sagt kort og uten at det er ment veldig morsomt er en bokanmeldelse en anmeldelse av en bok. Når jeg har anmeldt Tveter er det ikke Intelligent Design som sådan jeg anmelder. Spørsmålet er altså ikke om ID er rett eller galt, men om boken som presenterer ID er bra eller dårlig.

Som det fremgår av anmeldelsen finnes det begge deler og jeg løfter altså frem Stephen Meyers Darwin's Doubt som bra. Så er det vanskelig å komme unna at Tveter av mange grunner stiller i en annen klasse.

Hadde man lest anmeldelsen som om det var meninger jeg anmeldte, ville det fort ført til ganske ulike og helt motsatte reaksjoner.

Motstandere av ID kan tro at grunnen til at jeg roser Meyer er at jeg omfavner ID av hele min sjel og alt mitt vesen.

Mens tilhengere av ID kan tro at grunnen til at jeg kritiserer Tveter er at jeg er "evolusjonist" eller føler meg angrepet av ham eller noe tilsvarende.

At det jeg har gjort er å skrive en bokanmeldelse er ikke første tanke, som den heller ikke var da jeg gjorde tilsvarende med en bok om Maria Magdalena.

Min utfordring med Kjell Tveter er ikke at han fremmer Intelligent Design. Den er at han ikke fremmer intelligent debatt.

Jeg har allerede sagt en del om det i tidligere poster, men siden mange har spurt om mer konkrete eksempler skal jeg presentere flere. Så håper jeg at de er til å lære av, uansett hva man måtte mene om ID.

La meg først understreke at Kjell Tveter har rett i at vi er påvirket av personlige oppfatninger. Det er lettere å si noe pent om dem vi er enige med enn dem vi er uenige med. Det er lett å bli ampre i møte med kritikk. Vi har alle briller som gjør at vi fokuserer forskjellig. Selvsagt ser vi spesielt godt det som fremmer vår egen sak, og overser det som taler i mot.

Men det betyr ikke at noen typer vitenskap dermed er suspekt. Tvert i mot er det nettopp derfor vi trenger vitenskapelige metoder som alle forskere kan bruke - uavhengig av livssyn, politikk eller moter. Vi trenger både testbare hypoteser og modeller - og metoder og miljøer som kan teste dem.

Vi trenger mer enn synsing og livssyn, skal vi vite noe med rimelig sannsynlighet om naturen eller historien.

Men dessverre skriver Tveter som om noen typer naturvitenskap er et problem. I stedet for å være et felles prosjekt der vi kan etterprøve hverandre med felles verktøy, blir det en ateistisk konspirasjon.

Dette gjelder spesielt for historiske enkelthendelser, som altså ikke kan gjentas og testes eksperimentelt. Selvsagt får vi da en annen utfordring enn når vi skal teste om vann koker ved hundre grader. Selvsagt må vi da være ekstra nøye med premissene, metodene og evalueringene. Tveter er på rett spor når han enkelte steder snakker om at vi må være åpne for flere typer forklaringer enn rent naturlige. Gjør vi ikke det, har vi selvsagt utelukket alle andre typer forklaringer allerede i utgangspunktet.

Men samtidig er altså naturvitenskap et forsøk på å finne naturlige forklaringer. Gjør vi ikke det, i første eller andre eller femtifjerde omgang, er det ingen logisk tvingende konklusjon at det ikke er mulig å finne naturlige forklaringer selv om hundre år.

Men at vi alltid bør holde døren åpen for at det finnes naturlige forklaringer i naturen, betyr ikke at vi bør lukke oss for at det bare finnes naturlige forklaringer på naturen. Det er her kosmologiske argumenter, fininnstilling osv. kommer inn.

Og så må det selvsagt være lov å diskutere ID-påstander i biologien eller Jesu oppstandelse eller tilsvarende uten på forhånd å avvise annet enn naturlige forklaringer.

På samme måte som vi ikke på forhånd må avvise alle som er uenige som blinde, del av en konspirasjon, emosjonelle, engstelige, syndige osv.

Men i opprinnelsesspørsmål ("origin science") er det akkurat dette Tveter gjør (side 11).

Her møter vi på store meningsforskjeller. Disse meningsforskjeller beror på om man er teist eller ateist. Da ser vi at det livssyn man har, vil ha innflytelse på den tolkning man gir. Livssynet bestemmer faktisk hva man presenterer som vitenskap. Det er det viktig å være klar over.

En egen vitenskap om dette "vil være bortimot umulig å få til det fordi menneskenaturen nå en gang er slik den er".

Dette er altså tonen i en bok forfatteren sier er skrevet for "norsk kristenhet", for alle som underviser "fra universitets- og høyskolenivå til dem som arbeider innen ulike sektorer og ulike alderstrinn i norsk kristenhet", samt elever.

Og det blir dessverre ikke bedre.

I stedet for å skrive en god eller grei fagbok, etablerer Tveter et fiendebilde fra starten. I stedet for å starte med argumenter, velger han å mistenkeliggjøre alle som er uenige. Er man ikke enig i Tveters vitenskap har man feil livssyn.

Uenighet skyldes ateisme. Og makta rår.

Den rådende eliten i flere land er sterk motstander av Intelligent Design.

I USA er det

sterke krefter som gjør sitt ytterste for å motarbeid Intelligens Design.

Dette kan altså bare gå galt.

Men siden den rådende vitenskapelige eliten i mange land, inkludert Norge, i dag definerer vitenskapen som ateistisk, vil det uunngåelig være en konflikt.

For å nevne noe bare fra side 13.

I kontrast til denne gjengen av sterke, konspiratoriske krefter styrt av lyster og livssyn, virker det som om Tveter oppfatter at han selv hever seg suverent over alt annet enn "harde fakta". Vi som leser boken forstår at vi ikke har noe valg. Vi kan velge enten den gode eller den onde siden, enten ateisme eller fakta.

Tveter er ute etter å støtte sine forfulgte venner i USA og spre budskapet til Norge. Når han "har sett behov for en bok som kan brukes på læresteder" som "et alternativ til evolusjonslæren" er grunnen at Intelligent Design er på fremmarsj i USA. 

Det har ført til at bevegelsen der er hardt angrepet av den ateistiske lobby og maktelite som bruker nærmest alle midler for å bekjempe Intelligent Design. Denne kampen er så intens at det må bety at ateistene virkelig er engstelige for budskapet og argumentene til Intelligent design. 

At det i teorien kan skyldes andre forhold, som irritasjon over dårlige argumenter eller at også kristne fører en livssynskamp eller en politisk, faller ham ikke inn. Nei, dette handler kun om ateistene eller dem som er lurt eller presset av dem. De sliter med eksistensielle spørsmål med "teologiske implikasjoner" og reagerer deretter.

Det er for sensitivt å komme med argumenter for at en intelligens er en forutsetning for livets opprinnelse og dets opprettholdelse. Da innfører man jo et begrep som de fleste mennesker kaller Gud. Og Gud synes det moderne postkristne mennesket å ville utelukke og avskrive.

Ja, i en livssynsdebatt rører det seg atskillig av motiver og mistenkeliggjøringer. Mange går etter mannen og ikke ballen. Men skal vi drive naturvitenskap, er det altså argumenter vi må se på, ikke forskernes livssyn.

Denne type karakteriseringer av meningsmotstandere er dessverre gjennomgående. Og det blir ikke bedre lenger ut i boken. Han understreker igjen og igjen som på side 181 at

Vi må ha fullstendig klart for oss at filosofisk naturalisme er et livssyn bygget på tro.

Utvilsomt. Men dette er altså ingen sensasjon man trenger å fremheve i kursiv. Og det har altså ikke noe å gjøre med hvorvidt det er sant at dagens dyre- og plantearter er blitt til ved evolusjon. Som nevnt i anmeldelsen er ikke naturvitenskap det samme som filosofisk naturalisme.

Hvilken diagnose griper så Tveter etter, med begjær eller ei?

Naturalister vil gjerne begrunne sin ateisme med vitenskap. Og til dette har de med begjær grepet darwinismen.

 Og konsekvensen?

Naturalister bruker darwinismen til å fortelle vanlige mennesker - og samfunnet - at siden darwinismen har avskaffet Gud, bør gudsbegrepet ut av undervisning, lovgivning, terapien, og også helst fjernes så mye som overhodet mulig fra media og samfunnet. 

Det er fristende å spørre om Tveter mener det ikke var noen "darwinister" med i Stålsett-utvalget?

Tveter forklarer ikke hva han mener med at Gud skal ut av lovverket. Hvilke lover? Veitrafikkloven? Menneskerettighetene? Aksjeloven? De ti bud? Amerikanske lover? Norske?

Og på hvilken måte er Gud inne i terapi i dag? Eller i undervisningen? 

For Tveter betyr uansett dette at konfliktene tilspisser seg, skikkelig.

Naturalismen vil derfor kjempe med nebb og klør mot alle som våger å rokke ved dens verdensbilde. I USA har Intelligent Design vært en alternativ teori til darwinismen de siste 20 år, og der er det nærmest krig.

Dermed er det naturlig at det niende og neste kapittel er et slags kreasjonistenes martyrium, om en krig som er "brutal og rå og kan gå på livet løs for den enkelte". Tveter lener seg tungt til en bok om kreasjonister og ID-tilhengere som har mistet jobben, er blitt forbigått ved Nobelpriser osv. Heller ikke her ser vi mye tegn til kritisk distanse, etterprøving eller vurdering av alternative forklaringer.

Det gjør vi heller ikke når han med tilsvarende profetisk røst fra side 211 svinger pisken over norsk kristenhet som ikke har sett ID-lyset. Igjen blomstrer konspirasjonsteoriene.

Jeg fikk for tid tilbake en meddelse om at "noen", inkludert skribenter, hadde snakket sammen i den hensikt å påvirke norsk kristenhet i darwinistisk retning.

Blant de hovedmistenkte er den kristne tankesmien Skaperkraft.

Skaperkraft har fra begynnelsen hatt to skribenter som er kristendarwinister. Det er vanskleig å tro at det er tilfeldig.

 Som et resultat av dette og mer har ID i Norge

ikke rukket eller maktet å fremstå som et troverdig alternativ til darwinismen. Denne boken har som målsetning å endre på det.

Hvordan Tveter mener han skal lykkes med å få en bok så full av personangrep, konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøringer til å oppfattes som troverdig sier han ikke noe om.

I stedet sier han dess mer om meningsmotstandere. Han fortsetter med personangrep og anklager om krenkelser og svik når han (side 183) skriver om da  Richard Dawkins

i 2011 ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo, var nok hovedgrunnen hans store ateistiske aktivitet, og alle de ateistiske bøker han har skrevet. Hans vitenskapelige aktivitet skriver seg fra mange år tilbake, og var ikke av en slik betydning at det ville være naturlig med en æresbevisning av den grunn. Denne utnevnelse av Dawkins var en krenkelse av norsk kristenhet. Det er bemerkelsesverdig at norsk akademisk teologi, Den norske kirke og bispekollegiet forholdt seg helt tause til denne utnevnelsen. Noen vil oppfatte den som et svik.

Nå er det flere som er mer enn lettere skeptisk til Dawkins (og har kritisert ham grundig i bokform). Hans religionskritikk ble da også problematisert på forskning.no da han var her i 2011, inkludert hans polariserende tendens til å tenke enten evolusjon eller gudtro.

Men selv om det er mange grunner til å være kritisk til Dawkins, understrekes Tveters tunnelsyn når  han hevder at hovedgrunnen til utnevnelsen var "hans store ateistiske aktivitet". Det er vanskelig å forholde seg til en som ikke har andre analysegrep enn livssyn, i hvert fall for ateister.

Eller til en som ikke engang er inne på tanken om at Dawkins ble æresdoktor for kombinasjonen av hans biologifaglige virksomhet og hans popularisering av denne og vitenskapelig tenkning i bøker, foredrag og TV-serier. 

Å kalle en slik utnevnelse for krenkelse av norsk kristenhet hører uansett ingen steds hjemme. Det lyder da også svært dårlig i en tid der krenkelsesretorikk brukes stadig oftere av grupper jeg vil tro Tveter ellers ikke kjenner seg hjemme i. Det vitner om svært lite musikalitet for reelle krenkelser av liv og menneskeverd. En så overspent retorikk slår bare tilbake på Tveters prosjekt.

Det blir ikke bedre av at Tveter kaller det ikke noe mindre enn et svik at biskoper og teologer ikke uttalte seg om utnevnelsen.

Slike betegnelser er ikke egnet til å øke tilliten til Tveters dømmekraft. Han opptrer som om han er i en slags krig med gode og onde, patrioter og svikere. Det er uklart hvordan Tveter mener denne type fremstillinger kan fungere i en lærebok. Eller om noen vil ønske å bruke en lærebok med slike personangrep og mistenkeliggjøringer.

Eller hvordan de kan gi nøytrale lesere eller ID-tilhengere tiltro til argumentene hans for ID eller lyst til å lese dem.

Denne type fremstillinger bidrar dessverre ikke til intelligent debatt.

Intelligent debatt?

Når jeg som nevnt er kritisk til Kjell J. Tveters Livets Mysterium er det ikke fordi jeg er uenig med ham i alle grunnleggende spørsmål. Tvert i mot er vi enige på en rekke områder.

For det første mener vi at Gud eksisterer og at naturalismen ikke er en fullgod forklaring på universet.

For det andre ser vi det heller ikke som rasjonelt berettiget å tenke at Gud eksisterer, uten å ha noen som helst former for evidens eller argumenter.

For det tredje er det en del argumenter vi er enige om er ganske brukbare, som kosmologiske argumenter (inkludert Kalam) og fininnstillingsargumentet, og sikkert også argumenter for Jesu oppstandelse og en del annet.

Når jeg likevel har mange hjertesukk, skyldes det ikke uenighet, men rett og slett at Tveter sliter med å forklare og forsvare argumentene og det er minst ett av dem han ikke synes å ha forstått. Det er uheldig at han får ellers gode argumenter til å fremstå som dårlige.

Så er det selvsagt også områder der vi ikke er enige, men det er altså ikke det som er ankepunktet i anmeldelsen.

Hovedpoenget er selve fremstillingsformen. Misjonsiver og mistenkeliggjøring av motiver bidrar sjelden til en konstruktiv debatt. Tveter hevder at "evolusjonistene" ikke ser lyset fordi så mye står på spill for dem, men det er ikke enkelt å se at det står mindre på spill for ham.

Jeg mistror ikke Tveters motiver. De er sikkert de beste. Han vil ikke at kristne skal miste troen. Og så vil han gi det han oppfatter som gode grunner til tro.

Men samtidig er dette kanskje også noe av utfordringen. For dess sterkere man står for noe, dess lettere er det å overse svakheter i argumentasjonen. Og dess lettere er det å tenke at de som er uenige ikke er det på grunn av argumenter.

Dess mer opplagt man mener det er at man har rett, dess mer opplagt er det at meningsmotstandere ikke kan være helt rasjonelle eller veldig redelige.

Når jeg sier dette, er det altså ikke fordi jeg er kritisk til ønsket om å koble tro og vitenskap. Tvert i mot er det få ting som interesserer meg mer. Men det betyr ikke at jeg oppfatter alle slike koblinger som like gode eller vellykkede.

I stedet for å vise hvor fornuftig og vitenskapelig det er å tenke at Gud finnes, kan de bekrefte fordommer om hvor mye gudstroende må koble ut fornuften eller skjevfremstille vitenskap.

Dette henger sammen med et forhold som jeg ser både hos mange kristne og (nye og gamle) ateister (for ikke å si blant alt fra muslimer til mormonere). Man gjør den klassiske øvelsen å se gjennom fingrene med hull i argumentasjonen som støtter egen sak, men stuper nådeløst inn i det man (med rette eller urette) ser som hullene i argumentasjon som går i mot.

Det er derfor det er så viktig å være kritisk til argumenter som støtter det man selv står for. Ikke fordi de trenger å være dårlig begrunnet, men fordi det ikke styrker troverdigheten om man tas i enkle feil, typiske misforståelser eller skjeve fremstillinger av andres posisjoner, for ikke å si normal vitenskap.

Det jeg er uenig med Tveter i er altså ikke at det skulle være noe prinsipielt galt i å lete i naturen etter tilfeller av intelligent design (ID). Som kristen har jeg tvert i mot et ønske om å finne spor etter Gud. 

Men så mener jeg også at det heller ikke er noe galt i å kritisere grunnlaget for påstander om å ha funnet eksempler på ID. Holder argumentene, tåler de kritikk. Holder de ikke, er det bra at det kommer frem. Som kristen har jeg også et ønske om å oppdage hva som er sant.

Dessverre bidrar ikke Kjell J. Tveters Livets mysterium til den type debatt som ville gagnet hans sak - selv om den hadde hatt like mye for seg som han tenker. Noen av svakhetene er ikke bare feil eller diskutable påstander, men evnen eller viljen til å formulere seg på måter som vekker respekt og refleksjon.

Skal man få gehør i en samtale om naturvitenskap er det stor forskjell på om man står sammen med normale forskere og universiteter, eller om man inntar en kontroversiell og kontrær posisjon. Står man på førstnevnte, enten man har publisert utallige fagfellevurderte artikler eller ei, kan man tillate seg andre ting enn dem utenfor.

Det blir bare morsomt om man krydrer med anekdoter. Gemyttelige spark til kollegaer får ingen til å lukke ørene. En upresis popularisering eller tre tas ikke som bevis på at man ikke har noe å fare med.

Bryter man med normal vitenskap, skjerpes kravene til presisjon og tone.

Man må ikke være sur eller påståelig. Man må for all del unngå å mistenkeliggjøre  motiver. Konspirasjonsteorier er bannlyst. Man må være dobbelt nøye med fakta og referanser. Man må vise at man forstår begreper - også når man oversetter.

Man må gjengi andres argumenter slik at de kjenner dem igjen. Man bør kanskje gjøre dem enda bedre, slik at man er sikker på at man ikke går ut mot stråmenn.

Og så må man unngå å løfte påstander ved titteldropping, altså stadig fremheve at noen er "doktor" eller "kjente" eller "anerkjente", eller både "kjente og anerkjente". Det er et tydelig symptom på at man ikke driver vitenskap eller er på en faglig hjemmebane. Som hos utallige kultarkeologer med fikse ideer (som Graham Hancock her og her eller Aril Edvardsen i denne og i denne) som går ut mot fagmiljøene og trenger en måte å etablere prestisje hos lesere som heller ikke er på hjemmebanen.

Dess mer avvikende oppfatninger, dess mindre interessant er det for fagmiljøer å svare på dem. Ikke er det en del av jobben, ikke gir det publiseringspoeng, ikke blir man hørt. Det bidrar til å legitimere det man ser som kvasivitenskap. Og det genererer en storm av nye innlegg som det heller ikke er en del av jobben å svare på. 

Men hva så med denne Davidsen? Han spiller da vel heller ikke på hjemmebane?

Nei, og dermed det viktig å være noenlunde ydmyk for flere. Men nettopp fordi jeg vet at jeg ikke er ekspert på alle slags fag, er jeg interessert i å høre hva de som faktisk er eksperter sier.

Så har jeg ikke noe i mot Kjell Tveter. Det virker som om vi begge er opptatt av å se om det vi står for kan begrunnes. Vi sier fra når vi møter dårlige argumente i mot. Vi er ikke redde for å ta en debatt.

Men det synes nok som jeg kan være atskillig mindre redd for å si fra når jeg møter dårlige argumenter for kristen tro. At vi har helt forskjellig radar fremgår av at Tveters ikke så at Panins påstander om tallmønstre i Bibelen er bygget på sandgrunn.

Målet er ikke å ta luven av noen debatt om Guds eksistens eller om det ligger et design bak universet eller naturen, men å gjøre den bedre, mer presis og mer faglig, mer nyttig og opplysende, enten man er enig eller uenig i konklusjonene.

Skal man oppnå det, trenger man å diskutere mer enn intelligent design. Man må også diskutere intelligent debatt.

Dermed noen tapre forsøk på dette i dagene fremover (og det kan komme flere linker etterhvert).

1: Personangrep og mistenkeliggjøringer fremmer ikke intelligent debatt

2: Feiloversettelser fremmer ikke intelligent debatt

3: Det fremmer ikke intelligent debatt å gjengi meningsmotstandere feil

4: Det fremmer ikke intelligent debatt å se bort fra de beste motargumentene

Fry og andre debattdödare

Samme historie hver gang. Når noen nevner det ondes problem, blir kristne tause og forlegne.

I hvert fall til man får tenkt seg om.

Fenomenet dukket ikke opp som lyn fra klar himmel i 2015. Det var det heller ikke da jeg tok det opp i kapittelet "Lidelsens problem" i Svar på tiltale i 2012:

Vi hører ofte at grunnen til at noen ikke kan tro på Gud er all smerte og ondskap i verden, fra jordskjelv til hungersnød, krig og folkemord. I media er det på mange måter blitt en debattstopper i intervjuer med ateister og agnostikere. Hvorfor stoppet ikke Gud drapene på Utøya? Nevner noen Holocaust eller at hundretusener døde etter en tsunami, får de aldri oppfølgingsspørsmål. I stedet etterlates et inntrykk av at gudstro er gjennomskuet. Alle forsøk på svar er lettvintheter og lureri eller verre: ufølsomt. Dermed målbinder man ellers kritiske journalister, selv i kristne aviser. Det oppfattes som empatisk, moralsk og intellektuelt redelig å henvise til Det ondes problem. Stiller jeg spørsmål ved dette, er ikke applaus den vanligste reaksjonen. For dette er umulig å løse.  

I år var det altså Stephen Fry som fulgte manus da han i et kort intervju på irsk TV ble spurt av den 80-årige programlederen Gay Byrne hva han ville sagt om han døde og møtte Gud.

How dare you create a world in which there is such misery that is not our fault? It’s not right. It’s utterly, utterly evil. Why should I respect a capricious, mean-minded, stupid God who creates a world which is so full of injustice and pain?

Byrne gir seg ikke helt og spør hva Fry ville gjort om han stod utenfor himmelporten.

I would say: ‘bone cancer in children? What’s that about?’
Because the God who created this universe, if it was created by God, is quite clearly a maniac, utter maniac. Totally selfish. We have to spend our life on our knees thanking him?! What kind of god would do that?

Men er det ikke mye skjønnhet i verden?

Yes, the world is very splendid but it also has in it insects whose whole lifecycle is to burrow into the eyes of children and make them blind. They eat outwards from the eyes. Why? Why did you do that to us? You could easily have made a creation in which that didn’t exist. It is simply not acceptable.

It’s perfectly apparent that he is monstrous. Utterly monstrous and deserves no respect whatsoever. The moment you banish him, life becomes simpler, purer, cleaner, more worth living in my opinion.

Det spørsmålet Fry ikke fikk var om han hadde hatt større respekt om Gud hadde vært en himmelsk diktator som detaljstyrte absolutt alt. Hvert atom og hver amøbe, hver partikkel og hver person, slik at ingen noen sted i universet noen gang opplevde noe som helst vondt, enten de var dådyr eller direktører.

Det er ikke gitt at han ville latt være å kalle denne diktatoren for et monster. Jeg kan ikke tro at Fry automatisk avskyr en som gir andre frihet, enten de er mennesker eller natur.

Det er ikke gitt at Fry totalt misliker at universet er slik at det har skapt så bra ting som ham selv.

Uansett er det vi ser her ikke naturvitenskapelige argumenter, men teologiske og til dels religionsfilosofiske. De handler om hva slags Gud som vi kan "godta" at finnes, hva slags verden vi mener bør finnes, hva vi tenker om fri vilje og lover i naturen og en masse andre forhold.
De handler om rasjonelle argumenter og ikke om hva vi kan vise empirisk.

Selv om Fry i stedet for å levere argumenter som stimulerer refleksjon, leverer påstander som fremmer avsky.

Og det er altså ingen ny debatt. Heller ikke da jeg blogget en lenger serie om dette i 2011. Tvert i mot finner vi lidelsens problem formulert som en logisk nøtt minst så langt tilbake som hos den greske filosofen Epikur (342-271 f.Kr.).

De første kristne var selvsagt ikke ukjente med dette. Lactantius (240-320) formulerte alternativene slik i boken De ira dei der han tar et oppgjør med troen på alle slags småguder skapt i menneskets bilde og svarer på argumenter mot Gud (som altså ikke er en gud, men Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper, den evige og grunnleggende eksistens):

• L1: Gud vil overvinne det onde, men kan ikke
• L2: Gud kan overvinne det onde, men vil ikke
• L3: Gud verken kan eller vil overvinne det onde

En Gud som ikke kan eller vil overvinne det onde, er enten ikke allmektig eller ikke god eller finnes ikke og er uansett ikke mye til Gud.

Hevdes det. Men det interessante er at ingen jeg har spurt kan presentere dette som et argument som viser at det er og blir logisk selvmotsidende å tenke seg en god og allmektig Gud når det finnes lidelse.

Inkludert dem jeg spurte i helgen da linken til Stephen Frys utalelser ble delt av hundrevis på Facebook.

For hvordan skulle et slik argument være? En måte å presentere det på er som følger, basert på en drøftelse i denne bloggposten.

1. Hvis Gud er god vil han at ingen skal lide.
2. Hvis Gud er allmektig er han i stand til å gjøre det slik ingen lider.
3. Det finnes noen som lider.
4. Dermed er Gud enten ikke god, eller ikke allmektig eller finnes ikke.

Men argumentet henger på premiss 1 og 2 som begge er problematiske. En reformulering viser hvorfor.

1. Hvis Gud er god vil han at ingen skal lide hvis han ikke har grunn til noe annet
2. Hvis Gud er allmektig er han i stand til å gjøre det slik at ingen lider.
3. Det finnes noen som lider.
4. Dermed er Gud enten ikke god, eller ikke allmektig eller finnes ikke eller selv har grunner til å tillate lidelse.

Skal vi bruke Det ondes problem som et avgjørende logisk argument må vi med andre ord vise at det ikke er mulig at det kan finnes noen som helst grunn til at Gud tillater lidelse.

Og så må vi diskutere hva vi legger i allmaktsbegrepet - og hva slags verden Gud har skapt. Kan Gud både skape en selvstendig verden og en verden som er detaljstyrt? Kan Gud både gi oss frihet og ikke gi oss frihet? 

Fanger ikke bordet, selv for Gud? Må ikke Gud si B når han har sagt A?

Er all lidelse alltid bare av det onde? Fører lidelse aldri til noe godt? Er det summen av lidelse som er problemet? Hvem er det som konkret lider denne summen?

Spørsmålene er mange, og de handler selvsagt om mer enn logikk. Hvis argumentet er at lidelse ikke viser at det er ulogisk å tenke at Gud finnes, men umoralsk, må vi tar opp det poenget i stedet.

For min erfaring er at dette handler mer om sterke følelser, enn om sterke fornuftsargumenter.

Ingen er uberørt når barn dør av sult og sykdom.Vi rystes av bilder av fattigdom og ulykker, krig og terror, nød og nazister.

Men så er altså spørsmålet om en god og allmektig Gud faktisk kunne eller burde laget en helt annen type verden. Altså en verden uten naturlover som gjør at skip kan frakte varer - og synke. En verden der det er mulig å lage bål for å steke mat, men ikke å brenne seg - eller brenne inne. En verden som kan utvikle sommerfugler og mennesker, men der mutasjoner og genedrift og annet ikke på noen måte kan ende i benkreft og ormer som kan bore seg inn i hjernene til barn.

Det ville vært en verden uten risiko og rystelser, en verden der alt var helt under kontroll.

Men det hadde også vært en verden der vi ikke kunne utvikle empati eller ydmykhet, ikke kunne vise barmhjertighet, ikke vokse i ansvar og medfølelse, ikke utvikle oss etisk, ikke gi eller trenge selvoppofrende kjærlighet eller å bli stadig bedre på å lage hus og hospitaler, mat og medisiner, bygge teleskoper og romskip, skape bedre lover og bedre samfunn.

En verden som var som en fornøyelsespark, men ikke som et liv. En verden som var som et dataspill - inkludert spillerne.

Så kan man selvsagt si at kristne tenker at Gud har skapt en verden uten lidelse, nemlig himmelen. Og det er bra siden Gud da kan gi oss kompensasjon i all evighet for all lidelse i denne verden.

Men på hvilken måte hadde det vært bedre om alt var himmelen? At det ikke også var en verden som var så selvstendig at den fulgte sine egne lover?

På hvilken måte hadde det vært bedre om du og jeg ikke hadde hatt det minste snev av frihet i en verden hundre prosent detaljstyrt av en diktator - selv om denne hadde vært god?

På hvilken måte hadde jeg da kunne blitt meg, og du deg?

For en kristen tenker som Lactantius var ihvert fall konklusjonen logisk. Han lagde dermed et fjerde punkt i tillegg til de tre over:

L4: Siden Gud kan og vil overvinne det onde, kommer Gud til sist til å gjøre det.

Ikke like intelligent designet

Siden bokanmeldelser må ha det som på fagspråket kalles passende lengde for å komme på trykk, legger jeg her ut en noe lenger versjon av min anmeldelse i dagens Vårt Land. Om ikke annet kan det forhåpentligvis føre til at setningene henger mindre i luften.

Jeg kommer også de nærmeste dagene med en serie utfyllende kommentarer og begrunnelser for flere av mine poenger - og for flere poenger.

Men altså først en upassende lengde på anmeldelsen.

Darwin’s Doubt

Det finnes gode og dårlige bøker om det som ofte kalles intelligent design (ID). Av to aktuelle er Stephen C. Meyers Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life and the Case for Intelligent Design blant de beste. Ønsker du å sette seg inn i hvordan ID-tilhengere argumenterer, er dette boken å lese.

Kjell J. Tveters Livets Mysterium: Om intelligente årsaker i naturen har imidlertid for mye slurv og tunnelsyn. Selv om jeg er enig i noen av Tveters argumenter, fremstiller han også dem for dårlig.

I de seneste årene har en rekke bøker argumentert for at vi kan finne spor i naturen etter intelligent design (ID). Noen er gode eller i hvert fall interessante, andre skikkelig dårlige. Ingen har overbevist vanlige fagmiljøer.

Stephen C. Meyers Darwins Doubt fra 2013 er en ambisiøs presentasjon av det han ser som utfordringer ved dagens rent evolusjonære forklaringer på mangfoldet i naturen. Stoffet er da også såpass krevende at boken hadde vært umulig å lese uten Meyers pedagogiske talent. Nå er den ikke bare mulig, den er til tider vanskelig å legge fra seg.

Det han argumenterer for er at det er vitenskapelig berettiget å søke i naturen etter spor av intelligent design og at det finnes biolgiske fenomener som vanskelig kan tolkes annerledes. Ett av disse er at det oppstod for mange arter på for kort tid i kambriumperioden for 500 millioner år siden til å forklares med evolusjon. Meyer går gjennom ulike forsøk på å lykkes med slike forklaringer og mener at alle svikter.

Boken gir dermed en innføring i en interessant og ganske aktuell debatt, spesielt i USA. Selv om man som meg kan være uenig i hans konklusjoner, kan denne type bøker stimulere til en mer informert samtale om naturvitenskap og grunnlaget for evolusjonslæren.

Men den kan også bidra med unødvendig eller uberettiget skepsis. For det er ingen tvil om at Meyer etablerer en modellmakt. Har man først lest Meyer (og altså ikke seriøs evolusjonsbiologi eller tilsvarende) opplever man fort populærvitenskapelige fremstillinger som tynne og feilaktige.

Meyer vedgår at han står for et perifert minoritetssyn, men det er liten tvil om at han som underdog kan få mer sympati enn det er grunnlag for.

Ikke minst i USA har det vist seg at det er lett å la seg overbevise, særlig for kristne uten biologibakgrunn. Mange har et prisverdig ønske om en gudstro informert av vitenskap. Men nettopp fordi det er så fristende å ta vitenskap til inntekt for eget syn og overse motforestillinger, bør man ikke konkludere for fort.

Det blir ikke mindre viktig når Meyer ikke selv er utdannet evolusjonsbiolog. Skal man være informert på et felt, hjelper det å kjenne og forholde seg til hva forskerne sier. Man blir ikke mer nøytral eller kunnskapsrik av å stå utenfor et fagfelt.

Når leserne heller ikke kjenner fagfeltene er det avgjørende at de kan ha tillit til at Meyer forholder seg til all relevant forskning - og tolkning av denne - på feltene han berører. Gjør han ikke det, blir mye av tilliten borte.

Og det er blant annet her Meyer har møtt kritikk. Kort oppsummert handler den for det første om manglende forståelse av statistikken bak den såkalte kambriske eksplosjon.

Videre synes han å overdrive hva vi kan være sikre på dukket opp når (hvordan vite at noe eller mye ikke er eldre enn tidligste funn?), hvor kort tid dette egentlig tok (vi snakker uansett om mange millioner år, ikke tusener) og hvor lite som faktisk kan forklares ved ulike evolusjonsmekanismer.

Noe handler også om teologiske spørsmål som hvor intelligent eller mektig designeren er om han stadig må gripe inn med noen millioner års mellomrom for å tilføre nye arter eller justere DNA-materialet i ønsket retning.

Hvorfor ikke langt mer direkte om han virkelig ville styre utviklingen nøye? Det er ikke rart at noen synes kreasjonisme kan virke mer logisk enn ID.

Livets mysterium

Med Livets Mysterium ønsker den pensjonerte kirurgen Kjell J. Tveter å gjøre ID til et troverdig alternativ til «darwinismen» i norsk debatt. Engasjement er sterkt. Han er bekymret for kristendommens fremtid. Han vil at mennesker skal finne Gud. Derfor må vi bekjempe evolusjonslæren, i følge Tveter.

Det er altså ingen liten oppgave han tar på seg. Det er en overdrivelse å si at han lykkes. Selv om lesere som støtter ID kan ha glede av boken, har boken for mange feil, fordommer, stråmenn og skjevfremstillinger til å overbevise nysgjerrige eller kritiske lesere. Det er vanskelig å se at det er brukt fagkonsulenter. At boken i det hele tatt er gitt ut, skyldes nok en tro på at kampen mot evolusjonslæren fremmer gudstro.

Dermed er mye av boken i tydelig kampmodus. I stedet for å lytte og lære av innvendinger, plasseres meningsmotstandere i bås. Mottoet er tydelig at angrep er det beste våpen.

Tveter er i skyttergravene allerede i andre avsnitt. At vi møter «store meningsforskjeller» når vitenskapen skal forske på opprinnelsen «beror på om man er teist eller ateist». Det er ikke fakta, men livssynet som bestemmer hva man presenterer som vitenskap. Det er «bortimot umulig» å få til en vitenskap for opprinnelsen «fordi menneskenaturen er slik den er».

Når Tveter ikke kommer unna at kristne naturvitere flest støtter evolusjonslæren, er forklaringen opplagt: De har verken forstått kristen gudstro eller ekte naturvitenskap. Diagnosen er at for mange kristne følger en ateistisk vitenskap.

Tveters fiendebilder styrker ikke troverdigheten.Den «politiske venstresiden har ateisme som en underliggende erkjennelse og agenda». Human-Etisk Forbund er startet av darwinister og opptatt av å bekjempe kristendommen. RLE-lærere kan dermed bli møtt av elever som knytter nevene og messer «evolusjonslæren».

ID bekjempes så intenst i USA fordi man er «engstelige for budskapet og argumentene». Troen på en intelligent skaper er fjernet av rent «ideologiske og emosjonelle grunner».

Tveter gjentar tre ganger på to avsnitt at evolusjonslæren er hovedgrunnen til at millioner forlater troen. Han hadde fått mer troverdighet om han støttet seg til mer enn en undersøkelse i regi av kreasjonister. Det er betegnende at han ikke har tvisyn nok til å vurdere effekten på ungdom som stadig får høre at de må velge enten troen eller evolusjonslæren.

Når Tveter har gjort dette til et misjonsprosjekt, er det forståelig at han undrer seg over at kristne er kritiske, fra Vårt Lands redaksjon til medarbeidere i tankesmien Skaperkraft. Det er ikke tilfeldig at lederen av Oase anbefaler boken og at hovedmålgruppen er «norsk kristenhet».

En bokanmeldelse er ikke stedet for detaljert fagargumentasjon. Ønsker Tveter faglig gehør, legger han argumenter på bordet i relevante fagmiljøer. Slipper han ikke til eller får han ikke aksept, er det ikke sikkert at første tanke bør være at det er fagmiljøene det er noe galt med.

Muligens har Tveter rett i at deler av debatten er emosjonell. Det er ikke lett å forholde seg nøytral når noen utfordrer hele fagfelt, uten relevant utdannelse eller utenom vanlige kanaler.

Det er heller ikke troverdig å si at man kommer med et rent vitenskapelig syn når man fremstår med sterke andre anliggender enn vitenskap. Det skaper ikke sympati når man tross erklærte ønsker om det motsatte, ender nettopp med å «karikere eller stigmatisere» forskere med at de bygger på livssyn og kun vinner frem fordi de har makteliten på sin side.

Ønsker Tveter å bli tatt på alvor, må han unngå stadige misforståelser og skjevfremstillinger. Han har tydeligvis lest mye, men det er ikke like tydelig at han har lest de rette tingene eller har forstått alt han har lest.

Et typisk eksempel er når han blander naturvitenskapens søken etter naturlige forklaringer (metodologisk naturalisme) med en ateistisk overbevisning om at naturen er alt som finnes (filosofisk naturalisme). Hadde Tveter gjort en bedre hjemmelekse, ville han også visst at førstnevnte har vært idealet for kristne tenkere lenge før Darwin.

Riktignok nevner han at kristne naturfilosofer mot "slutten av middelalderen" så etter naturlige årsaker og ikke mirakler. Men Tveter oppfatter av en eller grunn dette som "det nye synet" med Galileo på 1600-tallet som en av "de fremste forkjempere" når han argumenterte for at Naturens bok og Den hellige skrift aldri kunne motsi hverandre.

Men samtidig kunne Skriften aldri brukes til å benekte sannheter som "den vitenskapelige metode påviste". At Galilei fremhevet at man kunne nå sannhet uten å "måtte ty til Skriften" gjorde at vitenskapen ble fremhevet "på bekostning av teisme".

Dette la i følge Tveter "grunnlaget for empirisk vitenskap" (side 177-78).

Tveter er rett og slett ikke klar over at dette har vært typisk for kristen tenkning hele veien. Han er ikke veldig bevandret i vitenskapshistorie. På 400-tallet argumenterte Augustin ut fra Første Mosebok med at Gud hadde gitt naturen kausal kraft, altså makt til å få ting til å skje.

Han advarte på det sterkeste mot at kristne tolket Bibelen på måter som var i strid med det også ikke-kristne vet om naturen ut fra "fornuft og erfaring". Det ville bare føre til at vi mistet troverdighet når vi snakket om Jesu oppstandelse.

Dette ble den dominerende tradisjonen blant kristne naturfilosofer. På 1100-tallet understrekte tenkere som Albertus Magnus at vi ikke bør se etter mirakler når vi studerer naturen, men «hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig».

Det er ikke helt tilfeldig at moderne naturvitenskap vokste opp i en kultur med sterk tro på at Gud hadde lagt lover inn i naturen. Vitenskapen oppstod ikke i et kulturelt vakuum. Den er ikke skapt av fravær av gudstro. Mange debatter hadde vært annerledes om vi kalte et vitenskapelig tenkesett for metodologisk teisme.

Det er historisk surr og galematias som kan gjøre kristne antivitenskapelige om vi skal gå rundt og tro at empirisk vitenskap som metode er et oppgjør med kristen gudstro.

Tveters skjeve kompetanse farger det meste han skriver. Det er ikke lett å forholde seg til en som verken er fysiker eller biolog, men samtidig prøver å endre disse fagfeltene på fundamentale måter. Og ikke akkurat treffer innertier på andre felt. Tilliten til Tveter svekkes dess mer man leser.

Tveter tjener heller ikke på at nysgjerrige lesere fort vil google seg frem til grundig kritikk av den amerikanske litteraturen han baserer seg på. Og undre seg over hvor lite han nevner eller imøtegår kritikken.

Tveter imponerer ikke mer i termodynamikk enn teologi. Det hjelper ikke at han til tider snubler i logikken eller fremstår med tunnelsyn. Når han skal forklare hva det betyr at Gud er allmektig, går han ikke inn på logiske definisjoner av begrepet eller om Gud har valgt å begrense sin makt eller andre forhold som diskuteres av filosofer og teologer. Det er vanskelig å gi ståkarakter i teologi når han i stedet skriver at «Rent bokstavelig betyr det en Gud som skapte universet ved big bang».

Inntrykket forbedres ikke når det mot slutten av boken kommer frem at den ikke er skrevet som et svar til ateister som Richard Dawkins. Tveter hevder uten forvarsel på side 212 at den er en motbok til Skaperkoden, skrevet av «professor Oskar Skarsaune» som i «tiår» har undervist i «Genesis og skapelse ved Menighetsfakultet». Mens den ekte Skarsaune som gikk av som professor for flere år siden, underviste i kirkehistorie.

At en forsiktig bok fra 2008 løftes frem på denne måten, tyder på at Tveter har hatt mye av manuset i skuffen en stund. Der burde det blitt liggende lenger.