O jul med din platte

Selv om tradisjonene endres, tyder mye på at julen er kommet for å bli.

Da jeg vokste opp, var ett av høydepunktene den årlige juleplatten, enten man kjøpte den selv, fikk den i gave under treet eller med seg fra jobben.

For mange ble dette også et samleobjekt. Fortsatt kan man få noen hundre for utgavene fra 1968 og 1969 av Porsgrund Porselænfabriks serie, fra tiden før interessen steg høyere enn julestjernen og opplaget ble for stort.

Den første var ikke overraskende tett knyttet til hva folk flest forbant med julen - kirken - mer bestemt veien hjem til middag.

Siden en populær platte måtte spille hva julen handlet om for folk flest, var motivet viktig.

I Danmark startet tradisjonen i 1895 av Bing & Grøndahls Porcelænsfabrik.

Vi får glimt av spir og tårn i storbyen, blir med til snødekte landsbyer og ser inn i kirker.

Det tennes lys. Vi møter engler. Det er ingen direkte mangel på sleder og juletrær.

Eller dagsaktuelle temaer som åpningen av Lillebelt-broen og avslutningen av krigen.

Det er kort sagt mange veier til danskenes hjerter.

Selv om det har gått stadig flere år mellom motiver som peker mot Betlehem, har årets platte mor, barn, husdyr og en stjerne.

Uten det er grunn til å tro at så mange tenker nøye over parallellene.

I Norge var motivene opprinnelig enda tydeligere knyttet mot Bibelen. De første årene så tydelig at ingen var i tvil om at julen var Kristmesse.

Juleplatten i 1969 var de tre vise menn. I 1970 ser vi Josef og Maria på vei til Betlehem.

I 1971 bøyd over barnet i krybben.

Tittelen i 1972 er Vi synger julekvad, og de som synger er kledd ut som engler. 

I 1973 er vi ved det klassiske motivet Bebudelsen.

I 1974 Hyrdene på marken.

I 1975 er Josef, Jesus og Maria på vei til templet, i 1976 fulgt opp med Jesus i templet.

I 1977 er vi kommet helt til Peters fiskefangst.

Muligens vakte motivene reaksjoner. I Norge stod nok fjøsnissen sterkere i stallen enn barnet.

Muligens følte man at man var gått litt tom for julemotiver fra Bibelen, når man måtte ty til fiskefangst.

Uansett ble det bråstopp.

Siden 1978 har motivene vært Moro på isen, Juletreet pyntes, Jul på landet, Hvit jul - og så videre.

Spør noen deg om når den kristne julen ikke lenger var det sentrale i feiringen i Norge, vet du altså svaret.

Nyfunnet C.S. Lewis-artikkel er gammelt nytt

Fredag kom nyheten om at to hittil ukjente artikler av C.S. Lewis er funnet, A Christmas Sermon for Pagans og Cricketer's Progress, med forbehold om sistnevnte er autentisk. Uansett finnes ingen av dem omtalt i noen biografi eller bibliografi.

Med andre ord rene julehøytiden, selv om det kan ta tid før artiklene kommer på trykk.

Would you imagine that, with all of the cataloging technologies we have working around the clock, one could still discover unknown articles by a very well-known author? While doing research for my PhD, I discovered two such articles by C. S. Lewis. Although published in the 1940s, these articles have been overlooked ever since and don’t appear in the many lists of his works. The thrill of discovery has brought home a few points (of encouragement) in a time when it sometimes seems as though all the stones have been overturned.

Det vil si, den ene er allerede trykket - på norsk.

For da nyheten kom, ble jeg klar over at juleprekenen hadde jeg ikke bare lest, den stod i hyllen bak meg. 

Vi snakker rett og slett om Julepreken for hedninger, fra det fortsatt fascinerende tilsskriftet Spektrum, 5-6/1947. 

En artikkel flere norske Lewis-fans altså kjenner godt til og som jeg foreslo da Luther forlag i 2012 skulle utgi samlingen OM FORLATELSE OG ANDRE ESSAYS. 

Nettopp fordi jeg i farten (trodde jeg bare det var) ikke fant den i noen Lewis-samling, sendte jeg forlaget kopi av oversettelsen. 

Jeg tenkte den opplagt ville komme med. Her hadde man jo allerede klar på norsk en artikkel som etter mitt skjønn var av det mer talende og typiske Lewis har skrevet. 

Når man av ukjente grunner valgte ikke å ta den med gikk man altså glipp av et aldri så lite scoop som i stedet nå presenteres i denne bloggposten. 

Så kan jeg røpe et lite scoop til: forordet i denne likevel svært gode Lewis-samlingen er skrevet av meg, men ikke kreditert, verken i boken da den kom ut eller på nettsiden nå.

Hva handler så En julepreken for hedninger om? 

Kort fortalt er den altså formulert som en ... preken, inkludert Lov og Evangelium, som så ofte med Lewis med ganske så fornufts- og fantasivekkende tanker og bilder. 

Den handler om forskjellen mellom å formidle kristen tro og julens budskap i et førkristent samfunn og i et etterkristent, slik Lewis altså allerede for 70 år siden oppfattet at Engand var.

Eller sagt på en annen måte er ikke moderne mennesker hedninger, de er barn av en kristen tro de har forlatt, selv om mange fortsatt lever på minnene og kan næres av røttene . 

En julepreken for hedninger oppsummerer mye av Lewis' tenkning om forholdet mellom kristen og hedensk tro - og mellom disse og ateisme.

Han skriver lenger og bedre om dette i Mirakler, men får også her frem hvorfor en hedensk livsoppfatning har større appell for ham enn en naturalistisk.

Hvis alt som eksisterer er fysikk, materie i bevegelse, snakker vi om et dypest sett verditomt univers. Den, du og jeg er da ikke noe annet enn del av en enorm upersonlig mekanisme som verken gir rom for nyader eller nisser - eller en objektivt forpliktende morallov bak universet.

En lov ingen av oss klarer å følge.

Dermed er julebudskapet at det er enklere å forstå kristen tro om man først er hedning.

Men la ikke noen bleke oppsummeringer stå i veien for å lese Lewis selv i mobilfaksimilen under.

(Skulle det være copyrightutfordringer, tar jeg vekk teksten og skriver litt mer om prekenen selv).

Titler og andre økonomiske valg

Da følger Vårt Land i dag opp saken om "forskeren ved Strategisk institutt" som jobber for å danne et nytt politisk parti basert på islamsk økonomi".

Som jeg mistenkte viser det seg at dette er en "forsker ved en ikke-eksisterende institusjon" (ikke på nett ennå, der ligger så langt kun denne kritikken fra to norske muslimer). 

Mer presist er Timraz kun ansatt i en administrativ stilling.

Det blir ikke mer betryggende når det viser seg at

Strategisk insitutt finnes i realiteten ikke, men Timraz er oppført som eier på domenet "strategiskinstitutt.no". Nettsiden er ikke i drift per i dag.

Heldigvis tar han seg ikke nær av avsløringen, siden han ikke ser på titler som viktige.

Du kan gjerne bruke vaktmester eller renovasjonsarbeider - da jeg både tar oppvasken, bærer ut søpla og driver med vedlikehold hjemme. Titler er helt ubetydelig for meg, skriver Timraz.

 Det er nok likevel ikke helt sikkert han kommer til å markedsføre det nye partiet under tittelen vaktmester eller renovasjonsarbeider, selv om disse yrkene er savnet i dagens partier.

Rettelse - ny feil følger

Er man for lite kjent med et emne, er det fort gjort å si eller skrive noe feil. Det blir ikke enklere på områder som er svært farget av moderne myter og misforståelser.

Men det betyr også at det ikke er lett å rette feil uten å innføre nye, eller misforstå hva som opprinnelig var feil.

Vårt Lands håndtering av artikkelen der de hevdet Kirken drepte Galileo bekrefter dette med all uønsket tydelighet.

Blant en rekke feilaktige uttalelser var den groveste at 

Både Giordano Bruno og Galileo Galilei endte jo med å bli drept for å forfekte de samme tankene litt seinere, sier Næss.

Hvilket altså ikke bare handler om brøleren å si at Galileo ble drept, men at også Bruno ble det for å hevde at jorden gikk i bane rundt solen.

Dermed klarte man på nett å rette kun én av feilene, mens man beholdt én og innførte en ny:

Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.

Mens rettelsen i dagens papirutgave ikke har med at Galileo ble "bannlyst" (noe som fortsatt ligger ute på nettet) og endrer grunnen til å være for "for kjettersk virksomhet".

Hvilket i og for seg stemmer, men var for det første ikke den opprinnelige påstanden og bommer for det andre på det avgjørende poenget er at dette for Bruno ikke handlet om astronomi - altså om det som var saken i artikkelen om Kopernikus. 

Det er ganske uvant å se rettelser som i så stor grad innfører nye feil.

At man i tillegg tror Bruno har relevans i en artikkel om Kopernikus, understreker at journalisten og redaksjonen er så dårlig kjent med stoffet at de fortsetter å spre myten om at Kirken henrettet noen for deres naturvitenskap.

Nei, Bruno ble ikke drept for å "forfekte de samme tankene" som Kopernikus. Han var verken astronom eller naturviter, men mystiker som avviste sentrale deler av katolsk teologi og så på solen som en gud alt selvsagt måtte sentrere rundt, noe biografen Frances Yates skriver grundig om i Modernitetens okkulte inspirasjon - Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos .

Slik Henning Næss oppsummerer Yates utgir Bruno etterhvert

skrifter som viser et vitalistisk, nærmest animalistisk verdensbilde, der planetene skildres som besjelede vesener som beveger seg fritt gjennom rommet etter egen vilje. Religion og filosofi smelter sammen. Siden krydrer han sine skrifter med kabbalistisk religion.

Mot slutten av femtenhundretallet reiser han til Wittenberg i Tyskland, hvor han bruker mye energi på å gå til angrep på matematikken, en vitenskap han innerst inne forakter. Han viser her til fulle at han et naturmystiker og ingen vitenskapsmann. Den egyptiske naturreligionen kommer alltid i første rekke, og han har nå for lengst pådratt seg den katolske kirkens vrede. At han så reiser tilbake til Italia i i 1591, viser at han ikke skjønner hvilken fare som truer. Han tror seg å være i besittelse av udødelighet, tilegnet gjennom kabbala og hermetisme, og at ingenting kan ramme ham. Han håner Aristoteles, den katolske kirkens viktigste filosofiske byggestein, og nesten alle ... [samtidige] vitenskapsmenn, matematikere og filosofer.

Skal man sammenligne Bruno med noen, er det mindre med naturvitere som Galileo enn newagere som Gry Jannicke Jarlum. 

Som Næss sier i Vårt Land ble uansett ikke det solsentrerte verdensystemet fordømt før i 1616, hele 16 år etter at Bruno ble drept. At Kirkens reaksjon på Bruno skyldtes hans syn på solsystemet, er en antikirkelig myte fra 1800-tallet.

Det stemmer heller ikke at Galileo ble bannlyst. 

Saken mot Galileo var i stor grad en politisk og personlig revirmarkering i en turbulent tid under motreformasjonen og 30-årskrigen. En lang, kildebasert fremstilling finnes her, men svært kort sagt hadde Galileo opprinnelig vært svært populær og venn av paven. Dessverre førte hans ubetenkte arroganse - et ikke helt uvanlig trekk hos genier - til at han la seg ut med mange støttespillere. 

Det ble ikke bedre da han fornærmet den ikke mindre arrogante og forfengelige paven ved å legge en av hans astronomiske oppfatninger i munnen på den enfoldige - Simplicius - den ene parten i Galileos dialog om det han kalte de to store verdenssystemer (selv om han utelot flere av de viktigste). 

Etter en rettssak i 1632-33 satte Kirken ham på plass med en formell livstidsdom, bl.a. basert på et muligens skittent trick fra dommernes side siden de litt dårlig dokumentert hevdet at han skulle ha brudt et påbud om ikke å forevare det solsentrerte systemet som sannhet. 

Noe som forøvrig ikke var til hinder for å formidle det som en regnemodell - med den følge at Kopernikus verk etter noen mindre justeringer ble tillatt utgitt i Italia fra 1621, etter at det en kort periode var forbudt. 

Samtidig paven nøye med å vise storsinn. Dermed endret han straks dommen til husarrest på et stort, privat gods. Der den da 70-årige Galileo arbeidet videre og produserte sitt viktigste verk, om mekanikken. 

Det hører med at han fikk besøk av familie og venner, men kunne ikke arrangere møter eller store selskap. Og stort sett kunne forlate godset når han ba pent, selv om han ikke fikk besøke storbyen Firenze.  

Slik Michael Flynn beskriver for desember 1633

Galileo finally returns to Arcetri, to the villa he had named Villa del Gioiello, "The Jewel." This is the place that he always hated to leave, to which his rheumatism had so often kept him confined, and now his punishment is... not to leave it. Aside from the humiliation and the pettifogging of getting permission to leave for this or that reason, he has been thrown into the briar patch. He is free to receive members of his family or friends, but under no circumstances is he to hold meetings or throw big parties. He is not allowed to go down to Florence, but can visit his daughters in the neighboring convent. Sharrett (1994) notes that requests are always rejected the first time, but granted the second or third time. This is just a reminder of who's boss.

Litt på samme måte som den stadige påminnelsen om at jeg ikke er sjef for Vårt Lands redaksjon eller rettelser.

Stopp pressen: Kirken drepte Galileo for hans naturvitenskap, sier Vårt Land

Det er ikke noe nytt at media roter om Kopernikus, Galileo og overgangen på 15-1600-tallet til å tenke at jorden går rundt solen. Stoffet er så sammenfiltret med antikirkelige fordommer og feil, misvisninger og myter, at man ikke bare må regne med bomskudd, men også skudd som ikke engang treffer skiven.

Likevel er det relativt uvanlig å hevde at Kirken drepte Galileo Galilei, slik vi kan lese beste Fake News-stil i Vårt Land i dag.

Bakgrunnen for et flere siders oppslag, inkludert forsiden, er at Jeremi M.F. Wasiutyński store biografi fra 1930-tallet nå er oversatt til norsk av Gunnar Arneson.

Utvilsomt et fascinerende og lærerikt verk, men altså skrevet for snart tre generasjoner siden om en person og et tema som det siden har vært nødvendig å gjøre mye oppryddingsarbeid rundt, slik blant annet jeg skriver om i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Disse mytene som altså fortsatt lever kommer til syne både direkte i hva Vårt Land skriver og indirekte i vinklinger og fokus. 

Det er tydelig hva som ligger i bakhodet, selv når journalisten anstrenger seg for å skrive grundig og involvere fagpersoner.

Rundt år 1500 gikk Månen, Sola, Venus, Merkur, Mars, Jupiter og Saturn fortsatt i bane rundt jorda. Med ujevne mellomrom gjorde de noen små, eksentriske krumspring, kalt episykler, for å hente seg inn og opptre omtrent som forventa. Slik Jerusalem av guddommelig nødvendighet befant seg i sentrum på middelalderens verdenskart, var det helt selvsagt at jorda var universets midtpunkt.

Ja, det var selvsagt fordi det var hva man så med sine egne øyne - og hadde vært den anerkjente regnemodellen i godt over 1000 år. Som biografen Atle Næss forteller lenger ned i artikkelen var tanken om at det i stedet var jorden som kretset rundt solen, rett og slett "kontraintuitiv for datidas mennesker".

Men når journalisten drar en parallell til Jerusalems sentrale plass på kloden - noe som altså verken kan forsvares geografisk eller er hvordan det ser ut for reisende - er det vanskelig ikke å tenke at han mener også jordens plassering hadde religiøse, kirkelige årsaker.

Artikkelen blir ikke bedre når det hevdes at det først var i "renessansens Europa" at man sådde frøet - og da ikke en gang til vitenskap - men til en førmoderne vitenskapstro, der "empirien etter hvert setter seg i førersetet". Ifølge Wasiutyński sluttet man å forklare verden ved å lete etter Gud i sitt indre, man tok nå med seg den ytre verden.

Som så ofte er det vanskelig å vite hvordan man kan begynne å rette opp misvisningen. Det er nok ikke helt uventet at verken Wasiutyński eller Vårt Land er kjent med Johannes Philoponus på 500-tallet eller muslimske forelegg for empirisk vitenskap noen århundrer senere. 

Men at noen som skriver om dette ikke en gang nevner Roger Bacon eller andre europeiske tradisjoner fra 11-1200-tallet av er merkelig. Man hopper altså over hele den naturfilosofiske tradisjonen som nettopp sådde frøene til ikke bare "førmoderne", men til moderne vitenskap, fra arabiske tenkere til latinske som Thomas Aquinas, Oresme og alle andre.

Som nettopp ikke lette etter Gud i sitt indre, slik gudsargumentene til Thomas Aquinas understreker med all ønsket tydelighet.

Det er altså ikke bare den automatiske koblingen mellom Kopernikus og kampen mellom tro og vitenskap som avslører hvor fast mytene sitter. Det mørke bakteppet er festet så godt at det ikke ramler ned av seg selv.

Beretningen om den store kampen mellom kirken og vitenskapen er urokkelig, inkludert myten om at Kopernikus nølte ned å gi ut sitt verk fordi han var redd for Kirken.

Kopernikus var ikke så særlig ivrig på å utgi Om verdenshimmellegemenes bevegelser. Tradisjonelt har det blitt tolket dit hen at pavekirken neppe ville sett særlig lyst på en såpass kjettersk påstand som at jorda ikke sto i sentrum.

Ja, det stemmer at dette "tradisjonelt" er blitt tolket slik, men det er altså en påstand uten belegg. Siden det ikke var kjettersk å hevde at solen var i sentrum (det er en anakronistisk projisering fra noen generasjoner senere), er det vanlig blant dagens historikere å forstå mangelen på iver som en frykt for å bli latterliggjort at astronomikollegaer for dårlig matematikk eller tenkning.

Noe som fikk Kopernikus til å ta seg svært god tid for å være sikker på det ikke var noen feil eller mangler i boken. Slik Næss er inne på, kom ingen kirkelig fordømmelse før over to generasjoner senere.

– Kopernikus var ganske forsiktig med å framsette teorien sin, og livsverket ble da heller ikke utgitt før samme år som han døde. Men verket ble ikke fordømt av kirken før i 1616. Sensuren rammet nok nokså tilfeldig, og det var egentlig først etter motreformasjonen at det ble virkelig farlig å lufte spørsmål som de Kopernikus stilte.

Næss vet heldigvis bedre enn "tradisjonen", selv om han dessverre nevner mystikeren Bruno som eksempel på en som ble drept av naturvitenskapelige grunner.

En mer enn snittet kranglevoren kar som verken forsto matematikken til Kopernikus eller drev med astronomiske forskning, men som oppfattet stjerner og planeter som guddommelige - og dermed laget en masse egne åndelige tolkninger av dette, på solid kollisjonskurs med katolsk teologi.

Men så kommer en påstand som ikke er en tradisjonell myte, men rett og slett en sensasjonell nyvinning.

Hvis den hadde stemt.

Både Giordano Bruno og Galileo Galilei endte jo med å bli drept for å forfekte de samme tankene litt seinere, sier Næss.

Når Næss altså hevder at Galileo Galiei ble drept for sin naturvitenskap, må journalisten ha lagt det i munnen på ham, basert på en misoppfatning som det forskrekker at redaksjonen godkjente.

Eller ikke ba om at han ble møtt med motpørsmål, om det likevel skulle være Næss som sa dette.

Vi snakker ikke om en tilfeldig plassert notis, men hovedoppslaget - bredt slått opp på første siden. Altså noe man skulle tro en avis jobbet skikkelig med, sjekket godt og reflekterte ekstra nøye over.

Det er ingen grunn til å undervurdere at det av flere grunner ble en ganske tilspisset konflikt mellom Kirken og Galileo. Men til tross for at dette var i en turbulent tid med så mye råkjør og revirmarkering som under motreformasjonen og 30-årskrigen, ble Galileo kun idømt husarrest - og det på sine eldre dager.

Siden han døde fredelig i sin seng, kan en seriøs og kildeorientert biograf som Næss selvsagt ikke hevde han ble drept, verken av Kirken eller andre. Det er rett og slett ingen kilder til at noen i det hele tatt er blitt henrettet av Kirken for avvikende naturvitenskapelige oppfatninger.

Selv blant de mest kritiske og kreative sinnaateister er vanskelig å finne nye antikirkelige myter om Galileo.

Man kan altså tenke seg mer imponerende journalistikk enn at slike påstander slipper gjennom i hovedoppslaget i en kristen avis som Vårt Land.

Redigert 05.12.2017 klokken 13:15

Avsnittet om Bruno og Galileo er heldigvis rettet nå (uten kommentar), selv om én feil består og ny feil følger:

Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.

Nei, Bruno ble som nevnt over i denne bloggposten ikke drept for å forfekte de samme tankene, han var verken astronom eller naturviter, men mystiker som avviste sentrale deler av katolsk teologi og så på solen som en gud alt selvsagt måtte sentrere rundt. 

Som Næss sier ble ikke det solsentrerte verdensystemet fordømt før i 1616, altså 16 år etter at Bruno ble drept.

Det stemmer heller ikke at Galileo ble bannlyst, selv om han fikk husarrest på et stort, privat gods. 

Derimot ble alle bøker som hevdet at det solsentrerte verdensbildet var sant forbudt, inkludert Galileos. Mens de som lett kunne justeres til at teorien kunne fremstå som en hypotese ble holdt tilbake til det var gjort. Kopernikus' bok ble raskt rettet og tillatt utgitt igjen fra 1621.

Mer om også andre rettelser 07.12.2017