onsdag 2. september 2015

Alt om Jesus er sant

Det er ikke vanskelig å finne ut hva som er sant om Jesus. Står noe i en tekst skrevet når som helst, er det sant.

I hvert fall om man skal stole på såpass avanserte sekulære fagmedia som Historie.

Denne gangen er konklusjonen at Jesus levde ikke i sølibat, slik det fremgår av tekstfragmentet om "Jesu kone", tidligere belyst på Dekodet.
Blekket på en omstridt bit papyrus beviser at dokumentet er ekte, og at Jesus følgelig var gift.
Da er et vel greit, ikke sant? For noe så godt gammeldags som blekk kan vel ikke lyve?

Nei, det er ikke greit og grunnen er noe som kalles for historieforskning.

Driver man med slik, vet man at skal kilder kunne brukes til å si noe om historiske personer eller hendelser, bør de være nær nok det som skjedde i tid og sted. Er de fra samme periode som hendelsene, kan de til og med være basert på øyenvitner.

Er de fra femti til hundre år etter, er sannsynligheten for dette liten, men de kan likevel ha verdi.

Er de fra over femhundre senere, er sannsynligheten og verdien null.

Dermed er det relevante spørsmålet ikke om papyruset eller blekket er "ekte", men når det er fra. 

Men dette hopper populærvitenskapen ofte over når det gjelder Jesus. Grunnen er nok ikke at han oppfattes som tidløs, men at det borger for friskere overskrifter.

Har først noen sagt noe om Jesus en eller annen gang, må det jo være sant. I hvert fall om det som sies er noe annet enn kildene vi har i Det nye testamentet, mens generasjonen som kjente Jesus fortsatt levde.
Denne konklusjonen mener forskerne ved University of Columbia at det er trygt å trekke. For den nye testen av blekket fra evangeliet ble skrevet med, viser at forfatteren må ha skrevet det en gang mellom det sjette og det niende århundret.
Altså har vi å gjøre med en tekst som ikke kan fortelle oss noe som helst om den historiske Jesus. Det eneste den kan fortelle oss noe om, er hva en eller annen gruppe mente over 500 år etter at han levde. 

Skulle noen i dag skrive en fortelling om at det ikke var tyrkerne, men tyskerne som erobret Konstantinopel i 1453, er det altså ingen tvil om at Historie vil støtte dette.

For det står jo i en tekst som forskerne kan datere til mellom det sjette og niende århundret senere.

Tilliten til historiekunnskapen styrkes ikke videre i artikkelen når vi kan lese at 
Teksten er skrevet på koptisk, et språk som fra 800-tallet og fremover langsomt ble en del av arabisk. 
Med andre ord som å si at Snorre er skrevet på gammelnorsk, et språk som fra 1400-tallet og fremover langsomt ble en del av engelsk.

I realiteten er ikke koptisk blitt arabisk. Det er et selvstendig språk med røtter i gammelegyptisk, altså fra faraoenes tid.

Det som skjedde var ikke at koptisk endret seg, men at de stort sett kristne kopterne gradvis gikk over til å snakke arabisk noen generasjoner etter den muslimske invasjonen på 600-tallet

Selv om de beholdt enkelte koptiske uttrykk, ble de likevel ikke kilder til hva som skjedde på faroenes tid.

Eller i det første århundret.

4 kommentarer :

Hallvard N. Jørgensen sa...

Hehe, det der er sprøtt, altså. Godt at du tek tak i det.

Bjørn Are sa...

Takk, ja, dette er noe av det grelleste jeg har sett. Hva driver historiebladene med?

Sig Sønnesyn sa...

Kva skulle me gjort utan deg, Bjørn Are! Men altså, kanskje det er på tide for eit visst tidsskrift å byte namn til 'Vandrehistorie' eller 'Skrøne'?

Bjørn Are sa...

He he, ingen ny tanke det navnevalget, nei. Sikkert ikke lett å populærblad, og det er lenge siden jeg ga opp å korrigere den type blader direkte. De hører ikke på.