tirsdag 25. august 2015

Vitenskap og verdier

Er utgangspunktet som rarest blir resultatet originalest - eller som i det jeg har berørt av kommentarer og påstander om opplysningstiden de seneste dagene, mest i tråd med sedvanlige oppfatninger.

Inger Merete Hobbelstad sier dermed ikke noe oppsiktsvekkende når hun hevder i Dagbladet 17.8. at
Etter opplysningstida ble det stadig vanskeligere å henvise til guddommelig vilje som begrunnelse for kriger eller samfunnsinnretninger, eller henvise til det hellige for å sette grenser for andres meninger og ytringer. Det ble kinkig å forsvare det som var med at det var slik det var ment å være. Det er her det frigjørende prinsippet om at institusjonene skal være sekulære og nøytrale, har sine røtter.
Hobbelstad blander kortene når hun synes å tenke at det at noe er nøytralt krever at det er sekulært. Tanken må være at domstoler, militære, politi, regjering osv. før 1700-tallet var sterkt partiske eller styrt av prester eller teologi, og ikke av lover eller instruksjoner som var like for alle.

Nei, selv ikke røttene til at noe er sekulært og nøytralt tilkjennes noe som helst før opplysningstiden.

Hele forestillingen kom som ved trolldom på 1700-tallet.

I likhet med tanken om at verden kan og bør beskrives ut fra årsak-virkningprosesser.

Hobbelstad forklarer derfor hvorfor Håvard Nyhus (som altså er den hun argumenterer mot) tar feil når han hevder at vitenskapen ikke kan være fundamentet for samfunnets verdier.
Disse prinsippene, som det om å legge vitenskap og empiri som grunnlag for samfunnsutviklingen, mener Nyhus det ikke er mulig å «tro på», fordi vitenskapen ikke kan fortelle oss noe om verdier og idealer. Til dét er det naturlig å svare, bitte litt befippet: Nei, nettopp. Vitenskapen er, som alt mennesker kommer opp med, feilbarlig og skiftende, preget av enkeltpersonene som sysler med den og gjenstand for fortolkning. Men den har altså som ambisjon å gjøre rede for hvordan verden fungerer, hva som er årsak-og-virkning-prosessene i den — og dermed gi etterprøvbart grunnlag for en debatt om verdier, normer, moral og prioriteringer, av folk og for folk, og uten dogmatiske føringer.
Noe som viser at Hobbelstad ikke har forstått så mye av middelalderen eller opplysningstiden, Nyhus eller vitenskap.

Det er flere grunner til si dette tydelig. Og ingen av dem handler om å snakke ned eller svekke et sekulært samfunn. Tvert i mot handler det om å vise at sekulære ideer har lange røtter og begrunnelser innenfor kristen samfunnstenkning, slik blant andre Charles Taylor har argumentert for.

Det er til og med mulig å argumentere for at flere av sekularitetens verdier og vedtak (som menneskerettighetene) er vanskelige å forsvare hvis de løsrives hundre prosent fra gudstro.

For det er ikke slik at vitenskap kan være fundament for samfunnets institusjoner eller normer.

Selvsagt trenger alle beslutninger og vurdering er å være informert av kunnskap. Enten jeg forsker på fysikk eller biologi, geologi eller global oppvarming, kan jeg ikke oppdage mer enn hva som faktisk skjer, og se sammenhenger mellom årsaker og virkninger.

Men jeg kan ikke se hva som burde skje.

Den er også slik at vitenskapens autoritet i historien er blitt misbrukt eller feiltolket til inntekt for svært negative verdier. Det klassiske eksempelet er alle som mente de fant normer i darwinismen og kunne forbedre samfunnet ved rasehygiene.

Det var ikke vitenskapen som satte en stopper for dette, men en verdenskrig.

Det hører også med at det slett ikke var blant opplysningstidens viktigste forsetter å bygge samfunnet på vitenskap fremfor religion, som en epokegjørende nyvinning fra en fortid som bygget på ren overtro. 

Mytene stammer som så ofte nevnt på denne bloggen i stor grad fra 1800-tallet.

Toneangivende tenkere så for seg en mørk middelalder som ble erstattet av kunnskap og opplysning. Man forkynte at Kirken hadde holdt fast på at jorden var flat og bannlyst alt fra bedøvelse til lynavledere. Når man trodde at naturvitenskapen kunne forklare naturfenomener bedre enn kirken, var det fordi man trodde kirken forklarte naturfenomener med Gud.

Siden man nå endelig skjønte at planetene ikke var styrt av Gud, men av naturen, kunne man regne på dem som på en maskin.

Går man i stedet til forskning, ser vi at vitenskap og sekulære verdier ikke dukket opp som troll av eske i opplysningstiden.

Selv om middelalderen hadde sine mørke sider, var man svært så opptatt av kunnskap og vitenskap. Man regnet til og med på planetenes bevegelser og laget enorme klokker som fremstilte dette som en maskin, som Richard fra Wallingford imponerende urverk fra 1300-tallet. 

Opplysningstiden var kulminasjonen av en lang utvikling med til dels dype, religiøse røtter. Mye hang også sammen med urettferdige samfunnsstrukturer, kriger og maktkamper knyttet til kristne konfesjoner, og misbruk av autoritet.

Mens Kirken i Frankrike ble oppfattet som en fiende av opplysningen, var det et stykke på vei prester som var fanebærere i Norge. En eidsvollsmann som Hieronymus Heyerdahl så det som naturlig at han som teolog drev naturvitenskap.

Det er ikke tilfeldig at en ateistisk tenker som Jürgen Habermas i dag kan hevde at kristen gudstro var avgjørende for fremveksten av vår kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. På samme måte som han hevder at troen på likeverd er en arv fra den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetstanken. 

Da man laget den amerikanske grunnloven, var det selvinnlysende at vi var «skapt likeverdige» og gitt «umistelige rettigheter». Dette ble ikke endret etter Darwin til at vi var evolvert likeverdige.

Skillet mellom stat og kirke kan spores tilbake til kristne tanker som toregimentslæren og dens forløpere. Det sekulære handler om det nåværende, i motsetning til det evige. Siden Gud var utenfor tiden, kunne man tilpasse lover til tiden og samfunnet.

I Norge som i store deler av Europa for øvrig, skilte dermed lovverket allerede i middelalderen mellom hva staten og kirken hadde ansvaret for.

Lover ble bestemt av rettskilder som romerretten, naturretten, hevd og det man så som allmenn moral. Tanken om likhet for loven finner vi svært tidlig.

I USA var ikke målet å hindre religion, men å sikre religionsfriheten ved å unngå religiøst monopol. På samme måte som kirkesamfunn ikke kunne styre lover, kunne ikke staten styre kirkesamfunn.

Sekulære verdier er fundamentalt viktige å kjempe for. Men det er ikke sikkert at den beste måten er ved å bekjempe alle religiøse verdier eller tro at sekulære forestillinger bygger på vitenskap, er selvinnlysende eller oppstod Ex nihilo på 1700-tallet.

16 kommentarer :

Daniel Joachim sa...

Spørsmål: Hva er egentlig "sekulære verdier"?

Bjørn Are sa...

Verdier du kun finner i samfunn med en kristen historie.

Bjørn Are sa...

Det man snakker høyest om er vel likeverd, demokrati, ytringsfrihet, maktfordeling og skille mellom stat og kirke. Altså verdier og prinsipper som ikke eksisterte i noe land før flertallet var ateister.

Trond sa...

Sekulære verdier er vel de som utøves med makt og våpen, ikke med Bibel og forkynnelse ... ;)

Jeg vil påstå at begrepet sekulær har ulik valør, avhengig av om man selv tror på Guds eksistens og inngripen i verden. Sett fra et kristent ståsted betyr sekulær omtrent det samme som religionsnøytral, mens det fra ateistisk ståtsted gjerne brukes i betydningen religionsfri.

Men i kristen tankegang (og i den lutherske regimentslæren) finnes det ingen religionsfri sone, siden det er i Gud vi lever, beveger oss og er til.

Bjørn Are sa...

Saken er den at ingen samfunn befinner seg i et historisk eller verdimessig vakuum. For alle noenlunde bevisste vil selvsagt livssynet eller religionen alltid være der, og man vil søke å påvirke lover og politikk ut fra hvilke verdier man mener er best. Enten man lar seg inspirere av Kristus eller Kant, er man nødt til å argumentere for dette på måter som får gehør. Det holder ikke å si at noe er rett bare fordi det passer pussig bra med mitt livssyn.

Trond sa...

Enig i det. Men ta utsagnet: "Skolen må være sekulær".

Alle kan enes om utsagnet, men den ateistiske aktivisten og katolikken legger ulik betydning i begrepene. Den ene kan argumentere for å forby fredagsbønn på skolens område, den andre for å godta det. Begge fordi skolen må være sekulær.

Bjørn Are sa...

Ganske tvetydig, ja, og knyttet til ulike tradisjoner, som h.h.v. den franske og amerikanske. Noen smuler forskjell på om ett livssyn får fortrinnsrett og at ingen livvsynsaktivitet godtas, eller at all godtas.

Stålsett-utvalget er interessant her, selv om de kanskje ble for åpne for alt.

Sekulært handler også om selve beslutningsprosessen, altså at man egentlig ikke har noen helt faste verdier (for hvordan skulle de begrunnes som faste, sekulært), men har demokratiske måter å komme frem til enighet eller vedtak på.

Trond sa...

Rent etymologisk betyr jo sekulær omtrent det samme som timelig, noe som er i tiden. Da er det jo nærliggende å tenke at sekulære verdier er de vi til enhver tid blir enige om gjennom demokratiske vedtak.

Anonym sa...

"Melding fra Verdibørsen: Dagens verdi er antikulturrasisme..."..

Trond sa...

Troen på det gode i mennesket er i alle fall en verdi i tiden.

Daniel Joachim sa...

Hehe, nemlig. Man hører gjerne mange fine ord, men hører mindre om nettopp hvordan de skal være knyttet til denne størrelsen "sekulær". Det kjipe med å være "sekulær", er jo at det er hakket vanskeligere å utforske en nødvendig dogmatikk. Eksisterer det i det hele tatt en True Scotsman?

Rent etymologisk kommer vel ordet "sekulær" fra ordet "saeculum", som betyr noe slikt som en levetid eller et århundre?

Bjørn Are sa...

Ja, ordet handler om det som er i tiden, som en motsetning til det som tilhører evigheten. I praksis betyr det at man kan og bør utvikle lover og samfunn slik det passer best her og nå, og ikke slik det skal eller bør være i evigheten når synd, lidelse og død osv. er borte.

Nå er det ingen rene linjer i historien her, men det er en klar tendens i kristen tradisjon til å åpne for dette, og en tilsvarende like klar tendens inen del andre tradisjon (som i muslimske) til instedet å fokusere på at (f.eks.) Koranen er fra evighet av og at dermed lovene i den gjelder nå og i all evighet.

Dette fikk flere muslimske tenkere i middelalderen til å bli forskrekket over europeisk kultur. Al Biruni oppfattet Europa som ganske så mislykket og ille, siden kristendom var en religion uten lov (Sharia) og dermed måtte lage lover ut fra hva som til enhver tid gagnet samfunnet og innbyggerne best.

Anonym sa...


Hej, er der nogle kilder til Al-Biruni og hans oppfatning af det mislykkede Europa pågrund af at kristendommen er uden lov (Sharia).

Bjørn Are sa...

Ser jeg har blandet to avsnitt i Bragues "The Legend of The Middle Ages" (University of Chicago Press, 2009).

Al Biruni (973-1050) er omtalt på side 122 der han oppsummerer reglene som kristne land styres etter med at de ikke er åpenbart og pålagt av Gud på en måte som danner en sharia. Så på neste side er Averroes sitert på at det finnes byer som ikke har fastlagt tidløse lover som med islamsk lov (sunna), men at det i stedet er slik at de som har makten (amr) i disse byene bestemmer ut fra hva som er mest nyttig (anfa) på det aktuelle tidspunkt ("at each moment"), som det er i dag for mange bysantinske (Rum) lover.

Mer nøyaktige referanser er gitt her, med til dels lange tyske og arabiske titler, men det beste er nok å finne Bragues bok.

Anonym sa...

Tak for henvisning. Man kan se, at Al-Biruni ikke liker at love i Europa bliver skapt av den politiske makten istedet tidløs religiøs lov. Men var Averrøes for eller imot den lovgivningsmåten i Europa?
Kari j

Bjørn Are sa...

Han var avgjort i mot. Selv om han la seg ut med relativt strenge muslimske makthavere, kan jeg ikke se han var prinsipielt uenig i Sharia og tidløse lover. Han var til og med dommer selv, innenfor systemet.