Hitler var ikke ateist

Dessverre er nok min seneste Kulturkommentar i Dagen aktuell også denne uken, for ikke å si neste.


Hitler var ikke ateist

Man trenger ikke spesialbriller for å finne myter om kristne i media, populærvitenskap og kommentarfelt. Dermed går mange rundt og tenker at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, forfulgte vitenskapsmenn og ødela antikkens kunnskap ved å sette fyr på det store biblioteket i Alexandria.

Jeg har skrevet mye om dette og kommer ikke til å slutte. Men det forhindrer ikke at også kristne har myter om andre. Kanskje er den verste påstanden at Hitler var ateist. Ikke bare fordi Hitler ikke var ateist, men fordi påstanden stempler alle ateister. Det gjør vondt å høre den. Ateister får ikke lyst til å lytte og lære av dem som sier dette.

Dessverre møter vi likevel stadig påstanden i kristne aviser og bøker, taler og foredrag. Den synes uutryddelig, et munnhell som lever sitt eget liv. Den beviser livskraften i påstander man tror styrker egen sak eller – enda bedre – setter et annet livssyn i skikkelig dårlig lys.

Og det er en gammel øvelse. Det bør dermed ikke overraske at noen har snudd på flisa og hevder at Hitler var kristen. Resultatet er debatter som tar mye tid og oppmerksomhet. Det sier mye at Richard Dawkins bruker fem sider på den i The God Delusion.

Til inntekt for at Hitler kan ha vært kristen siteres bl.a. en tale fra 1922 der han sier at ”Min følelse som kristen viser meg min Herre og Frelser som en kriger”. Heldigvis har Dawkins forstand nok til ikke å la seg rive med av retorikken.

Det er en grei leveregel ikke å stole på Hitler.

Det er dermed bra at Dawkins balanserer fremstillingen med enkelte av Hitlers klart antikristne uttalelser, som noen ganger er verre enn selv de nye ateistenes. 

Hevder man at Hitler var ateist, kan man ikke være veldig kjent med Hitler. Selv om han heller ikke var kristen, oppfattet han seg selv som ”religiøs”, men foraktet organisert religion, særlig katolisisme.

Alt som smakte av noe jødisk ved Jesus må være senere tillegg av en korrupt kirke. Den historiske Jesus bare må ha vært jødehater. Kristen tro var for de uvitende massene, men måtte renses for jødiske elementer som nestekjærlighet og tilgivelse.

Hitler mente at kristendom ville føre til dyrking av det mindreverdige. Kristen nestekjærlighet støttet ikke nazistens partilinje med rasedyrkning og drøm om det biologiske overmennesket. Det er ikke tilfeldig at Hitler i 1935 forbød kristne julesanger og Betlehem-skuespill.

I stedet for kristendomsundervisning ble alle over 14 oppdratt i førerdyrkelse og kristenforakt.

I kampsangen Fröhliche Hitlerjugend måtte ungdommen allerede i 1934 bekjenne Hitler som deres fører, frelser og forløser, at de ikke trenger kristen moral og ikke følger Kristus. Siden de ikke er kristne, er det bare å kvitte seg med kirken, røkelse og vievann.

Å hevde at noen er kristne eller ateister, kan fungere oppbyggelig. Det bidrar til å sette ting på plass, og skape samhørighet. Det er selvsagt enklere i samfunn der folk meldes inn i kirken som barn og det ikke er vanlig å melde seg ut, eller å bli kastet ut. Dermed kan ethvert medlem av et kirkesamfunn brukes som man ønsker.

Oppfattes personen som en helt, er det fritt frem å ta ham til inntekt for sin egen sak. Siden Nansen var med i Den norske kirken, var han egentlig kristen. Er personen en skurk, kan man se sitt snitt til å sverte andres sak. Siden Hitler var medlem av Den katolske kirken, var han egentlig katolikk.

Og da vet vi hvordan katolikkene er.

På samme måte er det ikke nøytralt å kalle en av historiens verste massemordere for ateist. Nettopp derfor bør vi være svært forsiktige med begrepene, selv om det stemmer at Stalin og Mao var ateister. Mens få ville oppfatte det som anklage mot sjakkspillere å si at Hitler spilte sjakk, blir påstander om Hitler som ateist fort tatt som angrep på ateister.

Verre enn det, er at de blir et angrep på kristnes troverdighet.