onsdag 21. juli 2010

Kulturdebatt i en agurktid

Så var vi i gang igjen, med kulturdebatten.

Og er det noe som er sikkert i en slik situasjon, er det at man snakker forbi hverandre, når man ikke er travelt opptatt med å omtolke, forvrenge og forvirre.

Saken blir ikke mer oversiktlig av at alle har sine revir og kjepphester, for ikke å si båser. Selv om det gjør det lettere å sette motinnleggene i bås.

Siden det er sommer, agurktid og litt småtravelt med annet, som en viss weekend i London med en viss konsert eller nitten, skal vi ta dette i etapper.

Vi starter med utgangspunktet, Jan E. Hansens kommentator i Aftenposten 5. juli om Hva vil Europa være?

Den er, for å si det forsiktig, sterk kost. Selv om starten er rolig nok.
Å forsvare europeiske verdier er umulig uten å stå fast ved en viss gresk-romersk og jødisk-kristen arv.
Akkurat dette innledende utsagnet kan nok de fleste godta. Det er passe rundt og forbeholdent, uten å ekskludere noe. Men så kommer... fortsettelsen.

Først fortsatt forsiktig. Så noe mindre forsiktig.
Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk. Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske. Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk.

Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen. Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets.
 Denne type kulturell tabula rasa i hodet på en del næringslivsledere og politikere er ikke spesielt overraskende. Likevel må jeg med lettere sammenbitte tenner vedgå å ha møtt opp til flere som ikke er helt ukjente med historien.

Men det er ikke spesielt oppløftende om mange av de som presumptivt skal representere en europeisk kultur og forvalte nasjonale interesser, ikke er helt trygge på hvor vi kommer fra.
Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette. Men det er altså de som ikke engang aner det, som skal styre Vesten gjennom finanskrisen, som skal bestyre vårt forhold til innvandring, islam, terrorisme, som skal ordne opp i Afghanistan. Lykkes de? Ingenting tyder på det. De så ikke engang at finanskrisen måtte komme, de vet ingenting om religionsfrihet og kulturelle standarder, de har hatt sine styrker stående i Afghanistan og Irak det siste tiåret og skal fortsatt løse et problem som de ikke engang synes å kunne definere.
Selv om Hansen utvilsomt står i fare for å se mørkere, for ikke å si mer ensidig, på situasjonen enn enkelte andre av oss har for legning, kan det ikke skade om man bremser noe ned iveren etter å sage over grenene vi sitter på.

Og tar seg noen minutter, eller rettere sagt måneder, på å studere kulturelle kjerneverker, fortrinnsvis uten de rituelle kjappe og kyniske vitsene om bronsealderstammer og aller mørkeste middelalder.
Disse lederne har gått på de samme typer offentlige skoler og universiteter i de vestlige land, de har studert statsvitenskap, økonomi, militærstrategi og jus. Men de har ikke lest Bibelen, de har ikke lest Odysseen av Homer, Aeniden av Vergil, Den guddommelige komedie av Dante, kanskje de eneste fire verker man trenger å lese for å forstå all annen vesterlandsk litteratur, for å forstå hva Europa er.
Hansen er ikke ferdig med å blåse i basunene med dette.
Sekulariseringens velsignelse er deres mantra. Men de vet ikke at det vitenskapelige og demokratiske verdigrunnlag for Vestens verdslige statsdannelser er utenkelig uten kristendommen og Kirkens innstilling til menneskeverd og maktfordeling. De vet ikke at solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter bare har kunnet oppstå i en kultur som var kristen. De vet således ikke at Olof Palme satte seg nøye inn i pave Leo XIIIs sosiale encyklika fra 1890-tallet da han studerte seg til sosialist.
Neste avsnitt er noe av det mest sjåvinistiske på Europas vegne som er skrevet i en normal norsk avis på en generasjon eller to.
Det finnes ingen Ibsen i India, ingen Shakespeare i Kina, ingen Strindberg i Saudi-Arabia. Hvorfor finnes denne dramatiske litteraturen og lignende kunst og musikk bare i Europa og det europeisk inspirerte USA? Fordi kristendommen like frem til renessansen og reformasjonen hadde beredt grunnen for å erkjenne at alle mennesker er født frie. Derfor oppstår en Galileo, en Mozart, en H.C. Andersen.
Denne aggressive verdsligheten må skyldes en angst for det som er større og mer krevende enn å regulere prisen på olje og utbetale pensjoner. Slik som hatet mot Kirken, eller hatet mot Israel, lyner av angst for en lengre tradisjon, en grunnleggende religiøs og kulturell arv som endog har gitt grobunn for demokratiske styresett.
Hansens grausame salbe er ikke... helt over.
Hvorfor skal ikke Europa, som unektelig føler seg truet, vedkjenne seg sin gresk-romerske og jødisk-kristne arv når det er dette arvegodset som gjorde det mulig å skape det opplyste og siviliserte Europa?

Våre ledere formidler en selvforakt av mangel på innsikt og kan følgelig ikke redde et Europa de ikke kjenner. På de skoler hvor de har gått, har de ikke lært at europeisk kolonialisme, brutal som den var, i sin tur skapte USA, den frieste forfatning verden har sett, og at områder i Østen og Afrika vant fremgang og goder i politisk, økonomisk og sosial utvikling nettopp i kraft av et europeisk nærvær. Hvorfor skulle Vesten ellers ha sine militære ungdommer stående i Afghanistan og Irak?

Det er i utgangspunktet hverken amerikansk eller orientalsk kulturinnflytelse som har skapt det Europa som ble verdensledende i human retning. Det er omvendt. Heller ikke islam har bidratt til Europa med vesentlige verdier, selv om arabisk kultur har gjort det, enten den var islamsk eller ikke.

Slutten er sterk, streng, sta og stri. Vi formelig føler det skvetter i kaffebarer, blogger og redaksjoner. Det rykker i både den ene og andre muskelen, enten vi snakker panne og munnvik, eller fingre og knyttenever, når Jan E. Hansen (og husk vi lever i 2010) konkluderer med en heller passende punch line.
Hvis europeiske ledere ikke ser og sier dette, finnes det ikke noe Europa som er verd deres forsvar.
Når Roma på denne måten taler vår stilltiende kulturelle korrekthet midt i mot, går det ikke direkte upåaktet hen. Jeg vet ikke hvor mange motinnlegg Aftenposten og andre media har mottatt, men de som er trykket er både forståelige (Hansens mangel på måtehold bidrar ikke direkte til å bremse lysten til motsigelse) - og forvrengende.

Vi skal ta for oss flere av disse i tur og orden.

13 kommentarer :

Håvard sa...

Herlig at Hansen gir et glødende forsvar for kristendommens betydning for Europa. Han skriver også gnistrende og herlig arrogant om disse tingene.

Problemet er bare at han sprer seg for mye. Å blande inn Israel og abort i dette innlegget blir en avsporing, selv om man skulle være enig, og det er litt synd, for de andre tingene han sier trengs å høres...

Hallvard sa...

Ser fram til å fylgje med her på bloggen din, Bjørn-Are, om motinnlegga. Kanskje også ein ide å publisere på verdidebatt.

Bjørn Are sa...

Hallvard: Skal se hva jeg rekker, står egentlig på farten til utlandet, og VD er litt mer slitsom å forholde seg til editorielt og oppfølgingsmessig. Men kan gjøre et forsøk.

Håvard: Enig i at JEH sprer seg for mye, han skal liksom ri alle kjepphestene på en gang.

Lars sa...

Og når ein spreider seg so mykje, er det og lett å snåva. Det gjer JEH når han påstår at dei ortodokse kyrkjene ikkje er katolske. Sjølvsagt er dei katolske, men ikkje romersk-katolske. Eg reknar med skribenten sjølv er klår over skilnaden.

JDD sa...

http://plinius.wordpress.com/2010/07/06/p-11010/

Her er et motinnlegg som for meg virker noe rart.

Bjørn Are sa...

JDD:

Det er den som står for tur. Resten må jeg antagelig vente med til jeg er tilbake fra London i neste uke.

Bjørn Stærk sa...

Flere riktige poenger i innlegget til Hansen, men jeg synes ikke det han skrev er verdt å forsvare. (Derimot kan det være verdt å rette på kritikerne av ham, med mørk middelalder og det hele). Den flaueste blunderen han gjør er å få det til å fremstå som Norge er en større kulturnasjon enn India. Det er ikke sterkt, strengt, sta og stritt, bare idiotisk.

Det beste jeg klarer å si om innlegget er at det ikke hører hjemme i den samme stolte tradisjonen han skryter av, men i i en eller annen kjedelig underdivisjon.

Bjørn Are sa...

Bjørn:

Jeg er enig i at Hansen ikke helt skriver som Dante, og at det ikke er veldig klokt å betrakte Norge som et større kulturland enn India.

Men jeg må innrømme at jeg ikke er helt på track når du skriver at jeg synes ikke det han skrev er verdt å forsvare.

Hvis det er JEH's bombastiske fremstillingsform, er vi muligens enige, men hvis du mener hans verdier (og oppfatningen av dem som i stor grad europeiske, og i enda større grad viktige og riktige), kan det være vi må møtes i håndbak over helgen.

Siden som kjent makten ikke alltid har rett.

Bjørn Stærk sa...

Det er fremstillingen som gjør at dette ikke er verdt å forsvare. Budskapet som ligger under er jeg enig med, hvis vi ser veldig snillt på det, og f.eks. leser seksjonen om Norge og India som at han synes Ibsen og Shakespeare er ordentlig flinke dramatikere. Og at det er i en vestlig og kristen tradisjon de mest levedyktige ideene om personlig frihet og demokrati har vokst frem.

Men det er ikke så dumt å plukke opp de mange gode poengene fra kritikerne av europeisk sjåvinisme, så som at man, slik Hansen gjør, avfeide India og Kina i en bisetning. Kanskje er det arven etter Grimberg som henger igjen, (vi burde heller hatt Durant i bokhyllene). Litt ydmykhet er lov. Ikke minst fordi en av egenskapene ved storhet er at man ikke skryter av det.

I stedet for å skrive snurte kronikker om hvor vanvittig stor europeisk kultur er, tror jeg mange kunne hatt godt av å bare gjøre seg litt kjent med de andre kulturtradisjonene. Ikke for å "vise respekt for fremmede kulturer", men fordi man kanskje finner noe ordentlig interessant - som man så kan trekke med seg tilbake til sin egen kultur, (slik europeerne vi er så stolte av har gjort til alle tider).

Bjørn Are sa...

Som en stolt eier av Durant i bokhyllene har jeg sans for å gå bort fra Grimberg noen ganger, ja;-)

Ellers handler min interesse for JEH-affæren mest om å observere reaksjonene. Kort sagt hvordan en kulturdebatt foregår i våre dager, og hvilke instiktive reaksjoner og faktoider som dukker opp.

Ellers betyr ikke min romantiske holdning til eksotiske kulturer (for å bruke et tradisjonelt begrep, og jeg har mye slik litteratur fra 17-, 18- og 1900-tallet, for ikke å si antieurosentriske studier og innspill fra de seneste par tiårene, enten vi snakker Said eller Hodgson) at jeg automatisk aksepterer at disse nødvendigvis har hatt noen avgjørende betydning for europeisk kultur.

Det er IMHO forskjell på å ha en rik/fascinerende/høy egenverdi som kultur, og det å grunngi, målbære høylydt eller stå støtt på de idéene som har vært, og bør være, bærende.

Sagt på en annen måte finner jeg ikke samme grunnlaget for en bærekraftig overbevisning om disse verdiene i så mange andre kulturer.

Vi kan sikkert utveksle mye om dette, men jeg har lenge sett med et heller skjevt blikk på de som ikke forstår at spørsmålet om helt grunnleggende virkelighetsforståelser og verdier er såpass... grunnleggende at de ikke bør overlates til de som misliker/avskyr/hater europeisk og/eller amerikansk politikk (noe jeg forsåvidt en del ganger kan forstå).

Selv om de noen ganger fremmes tildels kontraproduktivt bastant og enøyd.

Bjørn Stærk sa...

Selv tilgir jeg nok lettere de som er for kritiske enn de som er for ukritiske. Europeisk kultur trenger ikke noen som utbasunerer dens herlighet. Den trenger et forsvar, men et nøkternt forsvar. En grei målestokk er hvordan noe høres ut om det blir sagt i en samtale med noen fra kulturene det er snakk om. Jeg ser for meg at jeg snakker med noen av mine indiske kolleger en dag og sier: "Ha - dere har ingen Ibsen eller Shakespeare!" Forsvarlig? Usmakelig. Og selv om det var flere gode sider ved europeisk kolonisering, (ikke minst relativt til andre koloniseringer), så går du ikke opp til noen fra en tidligere afrikansk koloni og sier: "Ja, dere forstår vel at vi europeere gjorde mye bra også da vi styrte dere?"

Bjørn Are sa...

Vel, jeg synes nok at både JEH's kommentar og kommentarene til kommentaren, mer enn antyder at det kan være behov for å ha atskillig magemål på kritikken også.

Ikke minst fordi noe av det som skiller vestlig kultur fra de fleste andre er nettopp evnen til selvkritikk og skyldfølelse på egen kultur/nasjons/grupperings vegne.

Mens mange andre kulturer har et æres/skam-perspektiv der det innebærer noe så forferdelig (i de kulturene) som å tape ansikt å vedgå feil og overgrep, har vesten større tradisjon for en skyld/tilgivelses-kultur (selv om det finnes innslag av f.eks. blodhevn i enkelte områder).

Dermed er det veldig mye lettere/riktigere/viktigere for oss å være kritiske til oss selv, så mye hos enkelte at det antar tildels masochistiske trekk og/eller knefall/aksept for alle beskyldninger om vestlige overgrep uten en gang å sjekke realitetene, noe som vanskelig kan tolkes fra andre perspektiver til annet enn at vesten er en skammelig kultur uten ære.

Så håper jeg samtidig det ikke er noen tvil om at jeg mener at JEH på den andre siden gjør dette i overkant sjåvinistisk og ensidig. Det betyr imidlertid ikke at vi dermed automatisk skal eller kan avfeie hans observasjoner og hjertesukk.

Ellers sliter jeg med å finne eldre kulturuttrykk i andre verdensdeler som er i nærheten av Shakespeare eller Dante, Leonardo eller Michelangelo, Bach eller Mozart, i dybde, bredde, mangfold, etisk og/eller estetisk flamme, individualitet og teknisk utførelse (selv om selv dette selvsagt et stykke på vei er subjektive kriterier), så tar gjerne tips.

Har noe japansk, persisk, kinesisk, arabisk, tyrkisk og indisk litteratur, men selv om det finnes enkelte tildels geniale dikt og fabler, og en del bra og veldig vestlig påvirkede ting fra 18-1900-tallet, har jeg så langt ikke funnet noe som jeg med hånden på hjertet kan sette ved siden av Shakespeare/Tolstoj/Dostojevski/etc.

Bjørn Stærk sa...

"Dermed er det veldig mye lettere/riktigere/viktigere for oss å være kritiske til oss selv, så mye hos enkelte at det antar tildels masochistiske trekk og/eller knefall/aksept for alle beskyldninger om vestlige overgrep uten en gang å sjekke realitetene, noe som vanskelig kan tolkes fra andre perspektiver til annet enn at vesten er en skammelig kultur uten ære."

Min gjetning er de aller fleste av oss finner det lettere å overvurdere enn å undervurdere vår egen kultur, og gjør det på måter man er ikke engang er klar over at er en vurdering. Selvkritikk er i det minste en impuls som peker i riktig retning.

En annen vinkel å se dette fra: Evnen til selvkritikk er en egenskap ved vestlig kultur jeg er stolt over, som gjør oss bedre enn kulturer som kun fremhever sin egen fortreffelighet. At det er såpass vanskelig å gjøre det riktig gjør det ekstra imponerende at vi ofte får det til. Og det gjør at vi kan tilgi de som forsøker, men feiler. For hver fotballstjerne er det utallige som forsøker, men feiler. For hver store forfatter er det utallige som forsøker, men feiler. Dette er ikke noe man skammer seg over, det er en forutsetning for å produsere noe stort i det hele tatt.

Fra dette perspektivet bør vi korrigere talentløse selvkritikere ikke fordi de er på feil spor, men fordi de ikke lever opp til tradisjonen de hevder å tilhøre.

"har jeg så langt ikke funnet noe som jeg med hånden på hjertet kan sette ved siden av Shakespeare/Tolstoj/Dostojevski/etc."

Men det har også med deg å gjøre, ikke bare kulturen du utforsker. Du kjenner ikke konteksten, tradisjonene, historien, klisjeene, like godt som en som har vokst opp med denne kulturen rundt seg. Jeg mener ikke at du skal late som om du liker noe bedre enn du gjør, bare at i møte med den typen kulturelle barrierer er det bedre å være ydmyk enn arrogant. For at det skal gi mening å snakke om hvorvidt en kultur har noe på "nivå" med Shakespeare, må vi iallefall involvere noen som kjenner denne kulturen fra innsiden, som kan kompensere for vår uvitenhet og fordommer. For å snu på det: Se for deg at det sitter to japanere et sted og snakker om norsk kultur, som de kjenner gjennom et par oversatte bøker og litt historielesning. Sannsynligvis er det en litt meningsløs samtale, som sier mer om dem enn om oss, og den er ekstra meningsløs om de trekker klare konklusjoner. Men om det også deltar en nordmann i samtalen kan det fort bli interessant.