onsdag 9. februar 2011

Latterlige myter

Dekodet er vel ikke av de minst ivrige etter å avlive myter. Det er dermed alltid hyggelig når andre tar på seg oppgaven, som Kari Vogt i Nettavisen om Latterlige ting vi tror om Islam.

Men å forsøke å fjerne noen myter om islam forsvarer ikke helt at man skaper eller forsterker noen om kristne.

Blant det Vogt "mener er de verste fordommene vi har mot islam" og "noen av de utrolige oppfatningene mange av oss faktisk har om muslimer" er at
«Islam tolererer ikke andre religioner»

Dette er en eldgammel konflikt mellom kristne og muslimer, som ifølge Kari Vogt daterer seg tilbake til korstogenes tid hvor spenningsforholdet mellom islam og kristendom var høyt. Begge sider fordømte hverandres religioner, men tror du det var muslimene som var verst?
Nope, det var de kristne. Det var ifølge Vogt fullt mulig for en kristen å leve i et muslims land, men umulig for en muslim og å leve i en kristen nasjon. De kristne godtok ingen andre enn sin egen religion, og fordømte både islam og jødedommen.
Det er til og med slik at
I koranen minnes muslimer stadig på at de ikke er de eneste som tror på Gud. Jøder og kristne kalles «bokens folk» som betyr at de verdsettes som et folk som har fått åpenbaringer fra den samme guden de tror på. På samme måte heter det i koranen at muslimer ikke bare skal beskytte sine moskeer, men også ivareta klostre, synagoger og kirker.
På sett og vis er dette imidlertid å snu saken på hodet, eller i hvert fall å fremstille den på måter som garantert vil føre til massive misforståelser.

Det som foregikk fra 600-tallet var at araberne erobret områder som hadde vært kristne i atskillig hundre år. I stedet for å massakrere eller tvangsomvende innbyggere, lot erobrerne (som var i klart mindretall) dem få lov til å beholde sin tro, mot at de betalte skatt.

Sistnevnte regel gjorde selvsagt over tid at stadig flere gikk over til islam, nærmest som skatteflyktninger.

Men viktigere er at det ikke bodde muslimer i områdene som ikke var erobret. Islam spredte seg ikke ved misjonærer og det var naturlig nok ingen opprinnelig muslimsk bosetning noe sted.

Dermed var det slik at hvis muslimer dukket opp i horisonten (vi snakker da ikke om handelsmenn) var mistanken og motviljen heller stor.

Muslimske enklaver ville blitt oppfattet som klare trusler. Vi snakker om en periode av erobrere som fortsatte å innta store landområder (som det meste av Spania på 700-tallet) og prøvde seg i Frankrike (slått tilbake i 732) og overfor Konstantinopel (en serie beleiringer på 600- og 700-tallet, samt også ved tyrkiske trusler fra midten av 1000-tallet - noe som bidro til å utløse korstogene.

Frykten ble ikke mye redusert av ikke helt ubetydelige osmanske erobringer fra senmiddelalderen og fremover mot beleiringene av Wien på 15- og 1600-tallet.

Og så var det pirater.

Muslimske sjørovere raidet øyer og kysten av Middelhavet, for ikke å si så langt opp som til England og Island i godt over tusen år. Klimaet og stemningen overfor muslimer var ikke veldig god.

At ufarlige kristne fikk lov til å bo i de erobrede områdene handler mindre om "toleranse" enn om realpolitikk. Man trengte skatteinntekter, befolkning og en kontinuitet i statsadministrasjonen.

Det hørte også med at man, ikke minst siden Bysants lenge var et forbilde, så seg tjent med å støtte lærdomssentra av kristne naturfilosofer med påfølgende oversettelsesarbeid til arabisk, spesielt fra 800-tallet.

Først med korstogene mot slutten av 1000-tallet (dels provosert fram, dels og kanskje enda mer som uttrykk for en pavelig realpolitkk) begynte det kristne Europa å få mulighet til å erobre tilbake områder.

Og da gjentok på mange måter historien seg.

Muslimer og jøder i områdene som korsfarerne erobret fikk i stor grad fortsette i sin tro. Noen synes til og med å ha fått det bedre, i følge samtidige kilder.

Og jøder hadde allerede lenge fått bo i østromerriket og det vesteuropa som vokste fram etter folkevandringstiden.

Først i kjølvannet av korstogene mot slutten av 1000-tallet begynte jøder å bli trakassert eller drept i særlig omfang. Uten Kirkens støtte og med lokale biskoper som ved flere anledninger satte seg til motverge når mobben eller medlemmer av korsfarerstyrker gikk løs på jødene.

Aksjonene mot jøder i kristne områder hadde paralleller i muslimske land.

6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet i Marokko og det som var igjen av det islamske Spania.

Som religionssosiologen Rodney Stark argumenterer for i One True God (Princeton University Press 2001), kan de sees i sammenheng, som uttrykk for og resultater av mer generelt urolige tider.

Spesielt hadde Spania over tid utviklet seg negativt, i kjølvannet av borgerkriger i de muslimske områdene på 1000-tallet og en tiltagende islamsk intoleranse.

Muligens var denne forhistorien en medvirkende faktor til den tiltagende intoleranse overfor andre trosretninger i Spania, etter gjenerobringen. Sammen med frykten for femtekolonister og ønsket om en sterk og enhetlig stat førte dette til at alle jøder og siden muslimer ble utvist fra Spania på 14- og 1500-tallet.

Men dette var ikke funnet på i farten, som et nytt og enestående tiltak trukket opp av hatten. Forelegget var blant annet muslimske herskeres utvisning av jøder fra Spania ved flere anledninger i århundrene før.

Skal man avlive myter, er det greit om man er noenlunde edruelig og rettferdig. Selv om noe kanskje, i hvert fall et stykke på vei, stemmer "bokstavelig talt", skaper vi fort nye myter - for ikke å si forsterker fordommer - om vi ikke ser historiske situasjoner i sammenheng.

Uansett, hvis det er slik at Islam er så mye mer tolerant enn en kristen tradisjon, bør det ikke da være et tankekors at det er såpass vanskelig - til dels umulig - for kristne å bygge kirker og dyrke sin tro  i muslimske kjerneområder som Saudi-Arabia, Iran og Pakistan (eller en gang i Tyrkia).

For ikke å si for muslimer å konvertere.

Vi kan uansett nærmest garantere at resultatet ikke blir ... bra hvis man med den ene hånden avliver myter og gir muslimer gode forbilder, og med den andre svartmaler de som det i dag er sterkt behov for at blir tolerert i stater med erklært islamsk forfatning.

Det er i hvertfall ikke sikkert resultatet blir latterlig.

7 kommentarer :

Anonym sa...

Bra historie leksjon BAre .
Følte meg ikke truffet av mange av "mytene" der og ikke serlig beroliget heller
hva med denne mht. burka, "...Det finnes riktignok land som krever at kvinner går i burka, men i disse landene bor færre enn fem prosent av verdens muslimer.."
Obs! 5% ? .... 2.5 % kvinner * 1400 mill = 35 millioner i påtvunget burka. Ca Polens befolkning.
En bagatell ja, K Vogt.

Og neste myte er altså at kvinner ikke er så tilsidesatt som vi skal ha det til og trekker frem en skutt kvinnelig politiker i Pakistan.

Og alle religioner har sine ekstremister ? Vel, som a-kristen må jeg med andre likevel innrømme at det ikke er "radikale" kristne , jehovas eller Amish people som utgjør noen terrortrussel eller hvorfra terrorgrupper blir dannet fra noen få % religiøse fundamentalister.
Der er ca 0%.
Ikke buddister eller Jainister eller Sihker heller.

Myten som burde vært avlivet er nettopp den hun uttrykker "at alle religioner har like stor grad av ekstremisme og voldsbruk" .
Sam Harris tar et bra oppgjør med denne myten.

Skal vi frykte bombe ekspertise blant The Amish People ?

Hvor er de buddistiske terrorcellene som etter 3-4 mill sivile drepte i Vietnam krigen vil hevne seg på USA ?

Kan man nevne minst 1 ?

Ford

Ole Petter Erlandsen sa...

Det er bra du tar opp dette, Bjørn Are. For som med mange andre moderne myter er realitetene ofte annerledes enn det vi får tutet ørene fulle av. Og denne myten, som jeg selv husker fra skoledagene, krever endel korrigeringer.

En ting er at araberne på sitt beste førte en politikk overfor de erobrede folkene som har svært lite med religionsfrihet å gjøre – med ekstra skatt, forbud mot misjon, forbud mot å bygge kirker og forbud mot å bekle ulike embeter. Omtrent slik kristne minoriteter fortsatt har det i mange muslimske land. En annen ting er det også at arabernes erobringstokter også var svært blodige, og at denne blodsutgytelsen var fundert i muslimsk teologi

Det er riktig at Muhammed instruerte sine etterfølgere om å respektere kristne og jøder fordi de var “bokens folk”. Like riktig er det imidlertid at han beordret sine tilhengere til å “slay the idolaters wherever you find them, and take them captives and besiege them and lie in wait for them in every ambush….” (Sure 9,5). Og det er disse og lignende utsagn som dannet grunnlaget for forfølgelse mot erobrede folkeslag.

Forfatteren og historikeren Philip Jenkins tar i sin bok “The Lost History of Christianity” et oppgjør med den moderne forestillingen at islamske styresmakter generelt sett var tolerante overfor annerledes troende. «I virkeligheten involverer historien langt mer av aktiv forfølgelse og massakrer i hendene på muslimske myndigheter enn det som blir antydet av moderne mennesker som tror på islamsk toleranse,» skriver han… “… Over hele Lilleasia ble kristne samfunn utslettet. I 1304 ble Efesos invadert, og alle kristne ble enten drept eller deportert. Det samme skjedde i flere andre byer, og i det gamle kristne kongedømmet Nubia i Afrika.

Aller verst var det under den mongolske krigsherren Tamerlan (Timur Lenk), som i 1360-årene ble khan over store deler av Asia. Jenkins hevder at - i forhold til folketallet - oversteg antakelig Timurs nedslaktinger både Hitlers og Stalins i omfang. Han angrep systematisk ikke-muslimer og skrøt av å «vaske islams sverd i de vantros blod.». Under angrepet på Dehli, hvor 100.000 hinduer ble slaktet, uttalte Timur Lenk at “det ville være totalt mot krigens regler å sette disse avgudsdyrkerne og fiendene av islam fri….ingen annen løsning finnes enn å gjøre dem til sverdmat”. Går man til Wikipedia anslås dødstallene i India alene mellom år 1000 og 1500 til å være rundt 80 millioner. Og følgende liste viser litt om de ulike muslimske herskernes framferd i India. Se også følgende oversikt over muslimske herskeres framferd i India.

Så kan man finne eksempler på det motsatte – kristne riker som behandlet muslimer med toleranse. Det beste eksemplet i så måte skal være kongedømmet Sicilia, som våre slektninger normannerne grunnla på slutten av 1000-tallet da de erobret øya fra muslimene. Ifølge Grimberg var Sicilia “faktisk det eneste land i hvor det hersket full religiøs likestilling i 11. og 12. århundre”. Som en kuriositet kan nevnes at Grimberg også gjengir en anekdote hvor kong Roger nekter noen av sine muslimske soldater å bli kristne, fordi han var redd for soldatenes kampmoral; heller soldater som trodde på en religion som lovte krigeren paradisets gleder enn soldater som trodde på en religion som forkynte fred på jorden.

God helg!

Bjørn Are sa...

Ole Petter:

Interessant vinkling og mye jeg kjenner igjen (og Jenkins har jeg erfart er god på kilder).

Når jeg selv har vært forsiktig med å bruke slike tall er det fordi det kan være såpass mange andre forhold som teller inn at det er vanskelig å skille ideologi fra tradisjon eller spesielt lokale forhold.

Mongolske erobrere la f.eks. ikke akkurat mye i mellom før de ble muslimer, og de nølte heller ikke etterpå med å angripe andre muslimer (som ottomanerne).

Det er også viktig å være kjent med at kristne kan møte tilsvarende beskyldninger fra muslimer (jeg har diskutert dete med ganske oppegående slike på et engelsk forum), som de "100 millioner" som "kristne drepte" under og etter erobringen av Amerika.

Når man selv kjenner bakgrunnen for de tallene (altså at de dels er usikre og primært skyldes epidemier, altså ikke massakrering), blir man noe nølende med å bruke tall om andre uten å trippelsjekke.

Koran-sitatet er forøvrig noe som muslimer jeg kjenner vil si er svært situasjonsbestemt og ikke noe som har overføringsverdi som formaning til muslimer i andre situasjoner.

Anonym sa...

For vestgoterne var bare fryd og gammen for jøder?

Det er søtt å se kristne forsvare sin egen religion med jøder som argument for at "man var ikke så ille som de andre". Vestgoterne var absolutt ikke noe glad i jøder de siste århundrene av deres styre. Og jødene på den tiden var som ukrainere i 1941, megaglade for de nye herrer.

Påstanden at forfølgelse av jøder av kristne startet ved korstogene er dermed en dristig påstand.

Bjørn Are sa...

Nei, det var ikke bare fryd og gammen for jødene under vestgoterne. På samme måte som det heller ikke bare var fryd og gammen for jødene under egypterne eller assyrerne eller babylonerne eller perserne eller selevkidene eller romerne (f.eks. rundt år 70 og rundt år 115 og rundt år 135) eller frankerne (f.eks. i år 554) eller andre.

Poenget mitt var ikke å trekke alle linjer bakover (f.eks. å drøfte i hvilken grad kristen aversjon mot jøder var en arv fra romerne eller i hvilken grad biskopers beskyttelse av jøder var representativt), men å se på noen av mytene i artikkelen, noe som berørte korstogene (siden dette ofte nevnes ifm. relasjoner mellom kristne og muslimer) og om jødemassakrer under disse var noe nytt eller bare uttrykk for en sterk og sammenhengende forfølgelse av jøder.

Det er i den forbindelse - som en mer massiv sak med masakrer o.l. at jeg oppfatter noe nytt skjedde i (og rett før) korstogsperioden og senere spesielt kom til uttrykk i perioder med tilsvarende sterke generelle konflikttendenser.

Du finner en interresant analyse (inkludert statistikk over antall døde i hvilke perioder) av dette i Starks "One True God" side 115-175.

Peter sa...

Muligens bittelitt av det samme i Søndagsavisa på P2 sist søndag 10.04.

Spanias historie er tema. Historiker Herman Lindqvist blir intervjuet om hans nye bok Historien om Spania.

Intervjuet med Lindqvist starter ca. 20 minutter ut i programmet, men særlig ved ca. 35 min. da man omtaler den arabiske tiden i Spania:

"Da levde folk med forskjellige religioner side om side." "Og islam var virkelig fredens religion."

Hører gjerne din kommentar til dette.

Bjørn Are sa...

Peter: Litt kort...

Alltid interessant når den delen av Spanias historie trekkes fram, siden den er såpass mye av et unntak, også i Spania.

Muligens skydes det er et behov for forbilder som kan vise dagens muslimer at de ikke trenger å skamme seg over fortiden eller å krige mot andre religioner, og det er jo forsåvidt prisverdig.

Ser man noe mer nøkternt på saken, ser vi at dette handler om en blomstrende periode på spesielt 900-tallet med stabilt styre og strålende økonomi, men det er viktig å være klar over at det var litt tilsvarende fredelig sameksistens i naboland, som under de tysk-romerske Ottoene.

Spania nådde høyt kulturelt bl.a. med flere biblioteker og slik på denne tiden, men mye ble rasert fra starten av 1000-tallet ved borgerkriger og ekstreme "islamister" fra Afrika-kanten.

Dette førte til sterke spenninger og konflikter også med tilhengere av andre muslimske retninger og religioner.

Generelt sett synes toleranse i verdenshistorien å bli godt hjulpet av mangel på store eksterne eller interne konflikter som skaper generell uro, mistenksomhet og fobier, med tilhørende konspirasjonsteorier og behov for syndebukker.