søndag 13. februar 2011

Fysikere og filosofi

Det er ikke bare oppstyret rundt Stephen Hawkings nyeste bok som synliggjør fenomenet at fysikere kan si nesten hva som helst og det tas som gospel.

Ikke minst ser vi dette i mangelen på motspørsmål når noen hevder å kunne vise av fysikken at kosmologiske argumenter for Guds eksistens ikke bare er feil, men direkte latterlige.

Ett av de seneste eksemplene er Ethan Singer som føyer seg inn i rekken av de som på ramme alvor (det ser i hvert fall slik ut, men parodien kan ligge på et høyere nivå enn hva oss dødlige ikke-fysikere forstår) forklarer nøye hvordan "noe kan komme fra ingenting".

Hans forståelse av debatten antydes når han blant annet gjengir følgende tegning (selvsagt med glimt i øyet, men pussig fri for kritiske kommentarer).


En tegning som i stedet for å understreke fallitten i ett av gudsargumentene, demonstrerer en bemerkelsesverdig vanlig mangel på kunnskap om dem.

Det har aldri vært, og vil aldri komme til å bli, noe seriøst gudsargument som hevder at "alle ting må ha en årsak". Blant annet fordi det ikke er noen årsak til at argumentet skulle eksistere.

Vi finner det selvsagt ikke hos Aristoteles, Augustin, Anselm, Averroes, Aquinas eller resten av A-laget. De eneste som begynner på a som jeg har sett hevde at dette ikke bare er ett argument, men tildels synes å mene det er et hovedargument, er ateister.

Til gjengjeld er det tildels allestedsnærværende i nøkkelverk i ateistisk religionsfilosofi, som når George H. Smith i Atheism - The Case Against God (Prometheus books, 1989) siterer flere filosofiprofessorer som oppfatter argumentet som representativt. F.eks. er det i følge John Hosper slik at dette årsaksargumentet er
”ikke bare ugyldig, men selvmotsigende. Konklusjonen som sier at noe (Gud) ikke har en årsak, motsier premisset som sier at alt har en årsak. Hvis det premisset er sant, kan ikke konklusjonen være sann; og hvis den konklusjonen er sann, kan ikke premisset være det” (side 239).
Nettopp. Her er vi helt enige. Og dermed er det altså ingen teistiske filosofer som noen gang har kunnet drømme om å bruke et slik argument.

På samme måte som de ikke har kunnet drømme om å tenke i retning av Singer.
And, most often when people bring this up to me, it's in an attempt to prove the existence of God -- and the insufficiency of the Big Bang -- by pointing to the Universe.

Well, let's take this question as seriously as our knowledge allows us to. (And by that, I mean physically, rather than philosophically or theologically.) In physics, can you get something for nothing? And if so, what can you and can't you get?

In many ways, yes, you can. In fact, in many ways, getting something when you have nothing is unavoidable! (Although you can't necessarily get anything you want.)
Singer mener med andre ord ikke bare at det er mulig at noe kan komme fra ingenting, men at det er uunngåelig. Og dette er basert på vår kunnskap (altså fysikk, må vite) og ikke bare filosofi eller teologi.

Hvilke empiriske eksempler trekker han så opp av hatten for å underbygge dette?
For example, take a box and empty it, so that all you've got is some totally empty space, like above. An ideal, perfect, empty vacuum. Now, what's in that box?

Did you guess nothing? Well, it turns out that empty space isn't so empty.
Eh, nei? Hvor ble det av ingenting? Som Singer ganske riktig forklarer oss er og inneholder "det tomme rom" noe.

Dermed er det ikke veldig underlig at man - gitt tilstrekkelig tid og energi - kan frembringe noe i og av noe.
One of the consequences of Heisenberg's Uncertainty Principle -- that you can't know a quantum state's energy exactly for a finite duration of time -- means that when you're talking about very short time intervals, there are large uncertainties in the energy of a system. Over short enough timescales, the energies are large enough that particle-antiparticle pairs wink in-and-out of existence all the time!
Det er rett og slett ganske mye man kan få hvis man først starter med noe. Som Singer forbilledlig forteller oss om et kvantefelt hvis du begynner med stor nok energi.
And if you start with enough energy, you can take all of the real matter and antimatter pairs that exist, and create more matter than antimatter, giving us a Universe where we have something, today, rather than nothing. 
Dermed blir vi sittende og gni oss i øynene (det er slutt på tiden der det var særlig lurt eller mulig å rive seg i håret) når Singer friskt kommer til sin konklusjon (mine uthevelser).
Now, that's what we know we can get, even from nothing.
Singer klarer med andre ord både å spre en tradisjonell ateistisk myte om gudsargumenter (jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange jeg har møtt som har brukt dette som et av sine store intellektuelle poenger mot gudstro) og å gjøre tryllekunsten å skape ingenting av noe.

Som dog er enklere enn å skape noe av ingenting.

Singer avslutter med glød og glimt i øyet.
But there are many things we can't do, either practically or theoretically: violate charge or energy conservation, decrease the total entropy of the Universe, or figure out where our initially inflating Universe came from. (Yet!) But we definitely can get something for nothing; quantum field theory not only allows it, it demands it. But it remains to be seen whether we can get everything for nothing. If we ever figure it out, I'll make sure you're among the first to know!
Vi gleder oss.

Og garanterer på vår side at Dekodets lesere vil være blant de første som får vite det hvis en fysiker skulle vise at noe kan komme av (ekte) ingenting.

3 kommentarer :

Ragnar Mogård Bergem sa...

Jeg finner det noen ganger vanskelig å fatte hvordan noen kan argumentere slik.

Men problemet er vel nettopp det at spørsmålet handler om en ontologisk betydning av ingenting. I stillhet bytter man ut den ontologiske betydningen med en hverdagslig betyding av ingenting.

Dermed er det ikke mye som skal til for å bevise at denne hverdagslige betydingen av ingenting nettopp kan skape noen ting. Sikkert veldig tilfredsstillende, men ikke veldig overbevisende.

Håvard Skattum sa...

Takk for sist. Stilte noen spørsmål til deg etter seminaret i Kristiansand. Interessant å lytte til det du har å si. Ser nok på meg selv som et "hodemenneske", men ønsker å være et "hjertemenneske" også :)

Har nettopp sett en halvannen times dokumentar om Stephen Hawking, som ønsker å finne en teori for alt. Veldig interessant, for har ikke satt meg inn i dette før. Synes den kunnskapen som fysikere kommer med, reiser noen utfordringer i forhold til kristen tro. I og for seg synes jeg Gudsargumentene holder godt i møte med denne kunnskapen, men ser større utfordringer med å forsvare et kristent syn på mennesket.

Fysikere framstiller jorden som en veldig liten planet i et enormt univers som er i stadig utvikling. Bibelen forteller jordnært om menneskets forvalteransvar og betydelig rolle i skaperverket. Lar disse tingene seg kombinere? Hva med alle de andre planetene - hvorfor er det ikke menneskelig liv der til å ta vare på dem? Det er lett å føle seg liten og ydmyk på menneskets vegne i møte med et slikt ekspanderende univers.

Hvordan kan kristne forsvare menneskets enestående stilling i universet i møte med fysikkens og astronomiens teorier? Samtidig: Er det ikke en fare for at Gud blir "mindre" jo mer forskere finner ut om Big bang og universets tilblivelse?

Bjørn Are sa...

Takk for sist, Håvard!

Et ikke uvanlig spørsmål, har du lest kapitlet mitt om dette i Da jorden ble flat?

For ordens skyld kan jeg gjengi et par avsnitt jeg har liggende fra før korrekturlesningen:

Universets enorme størrelse gjør at noen og enhver kan føle seg liten. Enkelte blir rett og slett litt desperate:

"Når universet er så stort, og vi så små, så er det jo ingen mening med livet. Vi bare er her, vi kunne likesågodt bare dødd alle sammen. Det ville gjort noe. Blir du deprimert av å tenke på dette? Eller er jeg bare den eneste?"

Nei, det er nok flere som tenker slik. At universet er atskillig større enn oss, er ikke noe nytt. Den franske filosofen Pascal (1623-1662) ga uttrykk for dette da han skrev at "Den evige taushet i disse endeløse rom forferder meg.”

Han landet heldigvis på en interessant løsning. Når han så opp på stjernene, følte han seg liten. Men siden han visste at de ikke kunne se eller ha bevissthet om ham, følte han seg større og ikke minst mer betydningsfull. Tror jeg på en Gud, er det ingen logisk sammenheng mellom fysisk størrelse og verdi eller mening med tilværelsen. Uansett hvor stort univers vi lever i, er Gud større og mer verdifull. Og jeg er skapt i Guds bilde.

En annen som stadig møtte spørsmålet var litteraturhistorikeren C.S. Lewis, mannen bak Narnia-bøkene.


(Har bare det engelske sitatet fra Miracles på lager, det er på norsk i boka)

"It is therefore from ourselves that the material universe derives its power to overawe us. Men of sensibility look up on the night sky with awe: brutal and stupid men do not. When the silence of the eternal spaces terrified Pascal, it was Pascal's own greatness that enabled them to do so; to be frightened by the bigness of the nebulæ is, almost literally, to be frightened at our own shadow. For light years and geological periods are mere arithmetic until the shadow of man, the poet, the maker of myths, falls upon them. As a Christian I do not say we are wrong to tremble at that shadow, for I believe it to be the shadow of an image of God. But if the vastness of Nature ever threatens to overcrow our spirits, we must remember that it is only Nature spiritualised by human imagination which does so. This suggests a possible answer to the question raised a few pages ago -- why the size of the universe, known for centuries, should first in modern times become an argument against Christianity. Has it perhaps done so because in modern times the imagination has become more sensitive to bigness? From this point of view the argument from size might almost be regarded as a by-product of the Romantic Movement in poetry. In addition to the absolute increase of imaginative vitality on this topic, there has pretty certainly been a decline on others. Any reader of old poetry can see that brightness appealed to ancient and medieval man more than bigness, and more than it does to us. Medieval thinkers believed that the stars must be somehow superior to the Earth because they looked bright and it did not. Moderns think that the Galaxy ought to be more important than the Earth because it is bigger. Both states of mind can produce good poetry. Both can supply mental pictures which rouse very respectable emotions -- emotions of awe, humility, or exhiliration. But taken as serious philosophical argument both are ridiculous.

Jeg sier en del mer, men dette bør antyde retningen.