Ikke minst fordi vitenskapsfilosofen Michael Ruse som vanlig svarer godt på spørsmålene (og Weikart er i blant enda bedre):
Richard Dawkins and others like him contend that atheism and Darwinism go hand in hand. Is he correct?
MR: Well, I have argued NO, NO, NO on this many times and have invoked Dawkins’s ire and scorn for doing so. Of course you cannot be a biblical literalist and a Darwinian, but I have often pointed out that biblical literalism is not traditional Christianity but an idiosyncratic form of American Protestant evangelical Christianity, from the first half of the nineteenth century - we now know owing much to the theology of the Seventh-day Adventists. I think Dawkins is ignorant of just about every aspect of philosophy and theology and it shows. I could go on, but I will simply say, look at my Can a Darwinian be a Christian? The answer I give is Yes, although not always easy but whoever said the important things in life are easy?
Uansett er jeg skeptisk til alle som bedriver hitling, for ikke å si nazling, som en annen nazgul. Skal man først behandle spørsmålet om vitenskapstoleranse, paradigmer og koblingen mellom evolusjonslære og livssyn, er vel amerikanerne de siste jeg skulle tiltro ansvaret for manus og programledelse.
Men de kan godt ta spesialeffektene.
Ateister kan jo som kjent forårsake de verste forbrytelser. De trenger seg i det hele tatt inn overalt, fullt på høyde med idollåter.
Selv om du tilfeldigvis overhodet ikke satt og lurte på dette, kan vi dele den gledelige nyheten om at det endelig er kommet et Progressiv Rock Hall of Fame.
That will teach'em!
ELP kommer nok inn neste år, sammen med Genesis. Pink Floyd i 2011. Boston aldri.
Så får vi håpe at de tar ut den grelle psykedeliske greia gjengitt over. Før noen får den ville tanken at den viser hva progrock handler om.
Det var Bolan som sang om féer, og Bowie om romfarere.
Det er ikke helt til å komme fra at det kan være hyggelig å bli omtalt, som i dette oppslaget i Vårt Land der til og med denne bloggen er nevnt.
"En asteroide kan ha ødelagt Sodoma og Gomorra, skrev Vårt Land forrige uke, med The Times som kilde. En eldgammel leirplate har inskripsjoner som kan tolkes i den retning, mener britisk forsker. Bjørn Are Davidsen, en av Norges mest kjente, kristne vitenskapsdebattant, raljerer over teorien på sin blogg."
Og det er ekstra hyggelig med denne type omtale av omtalen og den omtalte.
Disse ubetydelighetene fra ingensteds, fanger rett fra gata, med følelsesmessige problemer ... de forpliktet seg til samhold og enighet og døde sammen. To år før de gikk inn i Polen, laget de en nøyaktig plan, satte den ned på papiret, for hvordan de skulle utrydde hele den polske befolkningen og ødelegge hvert eneste hus og bygning i Warszawa, deretter resten av Polen, helt ned til den minste detalj! De drepte faktisk seks og en halv millioner polakker, disse tre menn, av sin beslutning alene.Nå snakker vi ikke om et medlem av Arisk Front, men om en amerikansk lobbyist med litt vel klamme kontakter med enkelte norske Krf-politikere. En kar som ikke nøler mange tiendelene med å trekke de helt store linjer:
Hvis noen kommer til meg og ikke hater sin far, mor, bror, søster og sitt eget liv, da kan ikke han være min disippel. Når unge menn kuttet hodene av sine egne fedre og mødre, gjorde de det for saken. Det tok de rett ut av Det nye testamentet, fra Jesus.
Lenins idé om kjernegrupper, cellestrukturen, tok han ifølge Coe rett fra Bibelen. Coe refererer til en samtale med en russisk politiker der han sa: «Jeg ble rørt da jeg så hvordan en så liten gruppe kunne ta over dette landet - utrolig!»Nå er det vel ikke noe helt nytt å drive logiske kortslutninger med løsrevne sitater fra Bibelen. Ikke minst av det som man på fint kan kalle for hyperboler, eller på godt norsk overdrivelser. Altså en kjent retorisk stil, ikke minst fra mer dannet selvskap slik retorikkprofessor Georg Johannesen kan fortelle midt i intervjuet her.
Analyser, litterære oppgjør og parodier på krim er ikke noe spesielt nytt. Det var det heller ikke for snart hundre år siden, da E.C. Bentley skrev en de helt store, ukjente klassikerne. Selv om den faktisk er oversatt til norsk ganske nylig, ligger den sjelden ytterst på tungen når noen kommer inn på krim.
Vi snakker selvsagt om Trent's Last Case (Trents siste sak) fra 1913, en glitrende kommentar til en selvgod sjanger i en selvgod tid.
Den ofte kalles for den første moderne kriminalboken. Men det kan også argumenteres fornuftig for at den er en av de store fortellingene som foregriper postmodernismens oppgjør med de store fortellingene og fornuften.
Historien er forøvrig den første med den optimistiske detektiven Trent. Vi forstår etterhvert godt hvorfor det blir hans siste sak. Og hvorfor Bentley senere var en naturlig etterfølger til Chesterton som formann i den legendariske britiske foreneingen The Detection Club.
Edmund Clerihew Bentley er kanskje mer kjent som skaperen av diktsjangeren Clerihew. I prinsippet kan dette ligne på limerick, men hovedvekten er absurde koblinger til kjente personer. Og det er et poeng at rimene kan halte helt eller halvveis.
Hva dette handler om fremgår av eksemplene under
Edmund Clerihew Bently
Created Philip Trent. He
Also defined the norm
For his eponymous poetic form.
Edgar Allan Poe
Was passionately fond of roe.
He always liked to chew some,
While writing anything gruesome.
Labor Leader Jimmy Hoffa
Apparently refused an unrefuseable offer
It is widely feared
That he just
Oversatt til norske forhold burde noen minst ha laget de følgende:
Jens Stoltenberg
er ingen dverg
Står likevel på arbeidervegelsens skuldre
Før han tar til å buldre.
Kjell Magne Bondevik
er seg selv lik
Foretrekker å skape fred
selv om han taper cred.
Anne Holt
har forvoldt
atskillige drap
men det er mest ap.
Bentley er med andre ord skyldig i mye.
Selv om Trent's Last Case er filmatisert flere ganger, til og med med Orson Welles i en av rollene, har den altså beveget seg farlig nær glemmeboken. Vi tror vel ikke at det hjelper imponerende stort å nevne den i en perifer blog på et perifert språk i et perifert land.
Men bidrar det til noen leseopplevelser, er det kanskje verdt noen minutters blogging.
I serien store debatter er vi denne gangen kommet til det viktige spørsmålet i vår tid om hva i all verden Stonhenge egentlig var.This is revolutionary stuff, and it comes from a reinterpretation of the stones of the henge and the bones buried nearby. Darvill and Wainwright believe the smaller bluestones in the centre of the circle, rather than the huge sarsen stones on the perimeter, hold the key to the purpose of Stonehenge. The bluestones were dragged 250km from the mountains of southwest Wales using Stone Age technology. That’s some journey, and there must have been a very good reason for attempting it. Darvill and Wainwright believe the reason was the magical, healing powers imbued in the stones by their proximity to traditional healing springs.
The bones that have been excavated from around Stonehenge appear to back the theory up. “There’s an amazing and unnatural concentration of skeletal trauma in the bones that were dug up around Stonehenge,” says Darvill. “This was a place of pilgrimage for people … coming to get healed.”
So the ill and injured travelled to Stonehenge because the healing stones offered a final hope of a miracle cure or relief from insufferable pain.
Nå er det ikke bare enkelt for amatører på sidelinjen å vurdere holdet i spadetak og teoritesting. Men litt sånn umiddelbart og alt det der, slår det meg nok at disse skjelettfunnene høres ut til å være et tegn på at dette nettopp ikke var noe valfartssted for syke.
Det er ikke helt det samme å komme for å bli frisk og å komme for å bli begravet. Hvis det da ikke var spesielt beregnet på de som var sta nok til ikke å dra hjem inntil det ikke lenger var noen grunn til å dra hjem.
Eller kanskje forestillingen heller var noe i retning av at syke som ble begravet her (levende eller døde) ville bli helbredet etter sin død?
Altså en portal til et Lourdes i den neste verden.
Ikke helt på høyde med signalfyr for aliens, men det nærmer seg.
For drøye to uker siden tok Kaja Bordevich Ballo (20) sitt eget liv - få timer etter at hun hadde fått et knusende resultat på en personlighetstest i regi av Scientologikirken.
Nå gransker politiet i den sørfranske byen Nice - hvor Kaja studerte ved universitetet i Nice i Sophia Antipolis - den omstridte kirkens befatning med saken.
Nå har vel opptil flere av oss lenge reagert på bruken av ordet "kirke" i denne sammenhengen. Man bruker her et uttrykk som (man i det minste håper) oppfattes positivt og rimelig seriøst av mange, på spekulativ kvasivitenskap med økonomiske motiver. Startet av en eksentrisk forfatter av science fiction. Som vel egentlig ikke var den største tilhenger av religion.
Men siden ordet kirke i USA bidrar til en rekke skattemessige fordeler, ble det etterhvert ikke så nøye.
Et viktigere spørsmål er imidlertid om ikke dette viser behovet for at skoleverket har en innføring i verdien av personlighetstester i sin alminnelighet og scientologenes spesielt.
Når mange ungdommer i perioder er så sårbare og sliter med selvbildet, er det en risikosport å utsette dem for tester som er designet for å gi nedslående resultat. Dette bør fram klart, tydelig og umisforståelig i norsk skole. En viktig bieffekt er at det bidrar med konkrete eksempler på verdien av kritisk tenkning.
Så får vi bare håpe at det ikke kommer flere fullt så konkrete saker.
Selv om man skulle være ekstremt velvillig innstilt (for ikke å bruke begrepet naiv) og si at scientologene egentlig bare ønsker å hjelpe mennesker, handler denne "hjelpen" blant annet om å bli med på stadig nye kurs (som man etterhvert må betale mer og mer for) og i praksis å bevege seg stadig lenger inn i scientologibevegelsens skrullete virkelighetsoppfatning.
Som rekrutteringsmiddel for religiøse bevegelser er nok personlighetstester av de mer effektive. Som ukebladunderholdning er de ofte mer misvisende enn astrologi. Som vitenskap er de stort sett problematiske.
Og scientologenes er verken underholdning eller vitenskap.
Det er snart 35 år siden BBC bannlyste ELP's versjon av William Blakes salme Jerusalem. Den ble dermed ikke utgitt som single i UK, og gikk glipp av en ellers rimelig garantert førsteplass på listene.
Dette var forøvrig på den tiden der BBC ellers brukte stor energi på systematisk å brenne Doctor Who-episoder.
Nå er det ikke gitt at det er akkurat dette som har inspirert den anglikanske Deanen i Southwark, Colin Slee, til å forby denne salmen i sitt sokn.
Det er ingen spesiell tvil om at Jerusalem ,til tross for mange bibelske allusjoner, er en lettere nasjonalistisk New Age-salme som kan misbrukes av overivrige New Age-nasjonalister til å fremme sin grimme agenda om én verden og verdensherredømme, eller i hvertfall over Englands grønne land.
På den annen side er det ingen dramatisk fare for noe slik, hvis vi holder de mest paranoide konspirasjonsteoriene unna. Deanen svinger kort sagt sin bue av brennende gull litt vel ivrig i tjenesten for å bygge det nye Jerusalen uten nasjonalistiske overtoner. Uten i sjenerende grad å sjekke hva nye og gamle landsmenn måtte mene.
Saken synliggjør i det hele tatt en viktig utfordring i et stadig mer flerkulturelt samfunn. Skal vi fremme det enskulturelle, eller det flerkulturelle?
Det er kort sagt tvilsomt om vi automatisk beriker et samfunn ved å utarme våre egne tradisjoner.
Her er forøvrig teksten - selvsagt best fremført med Moog og synthesized percussion.
And did those feet in ancient time
Walk upon England's mountains green?
And was the holy Lamb of God
On England's pleasant pastures seen?
And did the Countenance Divine
Shine forth upon our clouded hills?
And was Jerusalem builded here
Among these dark Satanic Mills?
Bring me my bow of burning gold!
Bring me my arrows of desire!
Bring me my spear! O clouds, unfold!
Bring me my chariot of fire!
I will not cease from mental fight,
Nor shall my sword sleep in my hand,
Till we have built Jerusalem
In England's green and pleasant land
Moreover, a true education provides people with a broad knowledge of culture and history, enabling them to appreciate the amenities of civilised life, to understand what they encounter in their experience as citizens of the world, and to relate with greater insight and generosity to others. Like any appetite, the appetite for finding out, and thinking about what is learned, grows by feeding; and with the nourishment it provides, come other goods of mind and heart.
Ikke så verst denne heller (selv om den kanskje ikke så entydig kan knyttes til ulike syn på renessanselærde):
The second is that we think education stops around the end of the second decade, and that people will then get on with the next stage of conformity, as both cogs in the wealth-production machine and consumers of its outputs. But education should be a lifelong endeavour. When it is, it is richly satisfying and keeps minds fresh and flexible, and maintains interest in the possibilities of the world.
Godt han er enig med Chesterton i noe, og ikke bare fordi det beviser at miraklenes tid ikke er forbi.
Ifølge AP skal det bli protester både mot Kinas håndtering av demonstrasjonene i Tibet, og landets støtte til regjeringene i Sudan og Myanmar. Dyreaktivister protesterer mot pelsindustrien i Kina. Nudister som mener de olympiske leker må gå tilbake til sin opprinnelige form - med nakne idrettsutøvere - er også ventet til demonstrasjonene.
Og så må vi ikke glemme Falun Gong-bevegelsen og protestene mot Kinas manglende oppgjør med Burma. Og sikkert enkelte som gjerne skulle hatt tilbake Terry and the Pirates.
Selv om nudistene nok ikke fulgte de gamle grekernes eksempel under fakkelflyttingen i San Fransisco, er den nakne sannhet at det ene mer eller mindre gode formål fort går i beina på det andre. Lettere innkrøkte i oss selv er det som så ofte mer besnærende å beskue sine særinteresser, enn å samles om et felles mål.
Før hovedbudskapet forsvinner i et generelt kakofoni mot Kina, minnes dermed om å støtte denne oppfordringen til boikott. Som nå er oppe i 141 underskrifter (and growing).
Det er sikkert ikke tilfeldig at de jeg for tiden leser med størst interesse, har en statistisk signifikans i retning av å hete Arnfinn.
Dermed trenger jeg antagelig ikke å skrifte for å anbefale Arnfinn Harams kronikk i Klassekampen om Jon Michelets internettbok om Gud, der han bl.a. roser (og riser litt) pater Harams gamle kronikk om radissane.
Arnfinn åpner med et spørsmål som støtter det gamle ordet om at ting skjer.
Kven skulle tru at tru skulle bli eit tema i Klassekampen og på venstresida? Som noko anna enn arrogant og sigersikker harselas, skiftande med aggresjon og krigserklæringar?
Men kven skulle trudd at Jarnteppet rivna og at Berlin-muren fall?
For nokre er det eit teikn på den universelle sigeren åt kapitalismen og marknadsliberalismen; for meg er det eit teikn på at det fins sider ved mennesket – både som individ og som kollektivt og historisk vesen - som ikkje let seg utrydje ved vald og makt eller stengje ute med jarnteppe og murar. Spørsmålet om Gud er eit slikt spørsmål. Fordi det er eit spørsmål om mennesket.
Lesverdig og spennende stoff. Ikke minst har han en del hjertesukk som støttes heller varmt.
Raddisane er ikkje åleine heime lenger, så dei kan ikkje lenger spele yndlingsmusikken sin med fullt slagverk utan at nokon reagerer. Neste gong ein raddis drar dei gamle og einsidige historiene om inkvisisjonen eller om kyrkja si brenning av ”millionar” hekser, så skrik eg. Neste gong eg høyrer omkvedet om ”makta i Vatikanet”, så skrik eg igjen. Neste gong nokon hissar seg opp over religionen som hovudårsak til krig og konfliktar og død og forderving, skal eg minne om Sovjet-tida og om Aust-Europa under kommunismen, eller om verdskrigane, om Hiroshima og Nagasaki, om Mao og Pol Pot, om Napoleon, Bismarck og fleire andre – og alt som har vore utført i namnet åt sekulariteten, nasjonalismen, antiklerikalismen eller ateismen. Det meste berre for kort tid sidan, historisk sett.
At kronikken avsluttes med å sitere Yeats, bidrar ikke direkte til å svekke inntrykket av at det fortsatt er håp for den offentlige samtalen.
Professor Richard Dawkins, the celebrated biologist and writer, is to appear as himself later in the current series of Doctor Who. Executive Producer Russell T Davies made the announcement in an interview with the Independent on Sunday. He said the show's crew were delighted to see Dawkins on set: "People were falling at his feet ... We've had Kylie Minogue on that set, but it was Dawkins people were worshipping."
Ettersom denne tilbedelsen har pågått en stund i hans eget webforum, er ikke dette noe direkte nytt, men det blir spennende å se hva han skal gjøre i sin favorittrolle.
Du kan velge blant følgende alternativer:
1: Motbevise Gud nesten helt sikkert
2: Bestige et usannsynlig fjell
3: Snakke om lopper og andre forfattere
4: Lage en TV-serie som viser at religiøse er dumme (og slemme, men vi vil helst ikke tenke på det)
5: Gjøre en konsekvensetisk analyse av tidsreiser
6: Forelese om Thomas Aquinas sine uberettigede antagelser
7: Vise fram svaksynte urmakere
8: Stjele Tardis for å observere at en ny art oppstår
9: Smile hele veien til banken
10: Bygge en blind robot som er fri
Dekodet tar som alltid debatten.
Etter noen runder med debatt med den ene og (la meg legge til) den andre, er det ikke lett å komme fra at atskillige ser for seg at man ikke debatterte i middelalderen.Article 2: Whether God's existence is demonstrable.
We proceed thus to the second point. It seems that God's existence is not demonstrable, for it is an article of faith. What is a matter of faith cannot be demonstrable, for demonstration allows one to know, whereas faith, as Paul says, is in "things not seen" (Heb. 11:1). Therefore God's existence is not demonstrable.
Furthermore, the central link in any demonstration is a definition; yet we cannot know what God is, but only what he is not, as John of Damascus says. Therefore we cannot demonstrate God's existence.
Furthermore, if God's existence were demonstrable, this could only be through his effects; yet his effects are not proportionate to him, for he is infinite, his effects are finite, and there is no proportion between the two. Therefore, since a cause cannot be demonstrated through an effect which is not proportioned to it, it seems that God's existence cannot be demonstrated.
But on the contrary Paul says, "The invisible things of God are understood by the things that are made" (Romans 1:20). Such could not be the case unless God's existence could be demonstrated by the things that are made, for the first thing to be understood about a thing is whether it exists.
Response: It must be said that there are two types of demonstration. One is through the cause, is called a demonstration propter quid, and argues from what is prior in an absolute sense. The other is through the effect, is called a demonstration quia, and argues from what is prior according to our perspectives; for when an effect is better known to us than its cause, we proceed from the effect to knowledge of the cause. In situations where the effect is better known to us than the cause, the existence of the cause can be demonstrated from that of the effect, since the effect depends on the cause and can only exist if the cause already does so. Thus God's existence, though not self-evident to us, can be demonstrated through his effects.
To the first argument, therefore, it must be said that God's existence and other things about him which (as Paul says) can be known by natural reason are not articles of faith but preambles to the articles of faith. For faith presupposes natural knowledge just as grace presupposes nature and perfection presupposes something which can be perfected. Nothing prohibits what is demonstrable and knowable in itself from being accepted on faith by someone who does not understand the demonstration.
To the second it must be said that, when a cause is demonstrated through its effect, the effect substitutes for the definition of the cause within the demonstration. This is particularly true in arguments concerning God. When we prove that something exists, the middle term in the demonstration is what we are taking the word to mean for purposes of the demonstration, not what the thing signified by the word actually is (since the latter, the actual nature of the thing in question, is determined only after we determine that it exists). In demonstrating that God exists, we can take as our middle term definition of what this word "God" means for us, for, as we shall see, the words we use in connection with God are derived from his effects.
To the third, it must be said that perfect knowledge of a cause cannot be derived from an effect that is not proportionate to the cause. Nevertheless, the existence of the cause can be demonstrated clearly from the existence of the effects, even though we cannot know the cause perfectly according to its essence.
Vi kan i tillegg minne om at han i Summa ikke engang egentlig gir særlig mye argumenter, han kun skisserer hvordan man bør gå fram for å gi slike. Men på en ganske så frapperende måte som det fortsatt ikke er helt enkelt å besvare.
Og selv om han gir langt mer i Contra Gentiles, savner man å ha vært tilstede i undervisningstimene hans (selv om man kanskje kunne tenkt seg bedre sentraloppvarming).
På den annen side er store deler av den videre filosofihistorien langt på vei å oppfatte som en replikkveksling mellom hans studenter, enten de nå aksepterte hans argumentasjon eller ei. Men før man leser for mye av den, hører det nok med å se på Thomas.
Stol ihvertfall ikke uten videre på de som bare påstår noe om ham i dag. Da er det fort på sin plass med en aldri så liten tvert i mot.
Noen ganger kan det være lettere greit aldri å ha hørt om et stykke musikk. Jeg har rik personlig erfaring med slik.Fredag er ofte tidspunktet for de noe lettere nyhetene. Denne gangen er det Nettavisen som slår til.
"- Da vi oppdaget at seks av de 14 stykkene stammet fra indianere, og at den eldste var omtrent 14.300 år gammel, ble det interessant, fordi det har vært så mange teorier om hvem som var de første amerikanerne, og at det slett ikke var indianere, men europeere og asiatere, forteller Willerslev."
I serien epokegjørende oppdagelser stiller vel ikke akkurat denne først i køen.
Går vi litt bak nyheten, til oppslaget det bygger på fra Jyllandsposten, aner vi at avisens karikaturtradisjon ikke er lagt helt på hylla.
"Det ansete amerikanske tidsskrift Science offentliggør i dag de opsigtsvækkende resultater, der kan betyde, at amerikanerne må revidere en del af deres selvforståelse og historiebøger. Overlæge Peter K. A. Jensen, klinisk genetisk afdeling på Århus Sygehus, er ikke i tvivl om, at dna-analyserne vil skabe debat.
»Der er ingen, der går så meget op i deres rødder som amerikanerne, og mange amerikanere tror på Biblens ord om, at verden blev skabt for ca. 6.000 år siden,« siger Peter K. A. Jensen."
Det mest oppsiktsvekkende her er nok å hevde at det er "oppsiktsvekkende" å komme fram til at indianerne var de første. Og å sette dette med "indianere" opp som en avkrefting av tulleteorier om at jorden er skapt for 6 000 år siden, er også noe søkt. Det primære den mindre enn en femtedel av amerikanerne som ligger på noe slik kunne reagere på, er ikke påstanden om "indianere", men om tidspunkt.
Selv om det finnes de som mener at bronseimportører, trojanere, fønikere, kinesere, arabere og/eller irer (stryk det som ikke passer din yndlingsteori) var tidligere ute enn vikinger og Columbus, er det noe annet enn å si at disse var de egentlige urinnvånerne.
Men man har jo lykkes med sitt forsett. Å si at noe er oppsiktsvekkende har alltid bidratt til gode overskrifter og oppmerksomhet om forskningen. Selv om journalisten må ha misforstått forskeren, er det sikkert flere som gnir seg i hendene og ser fram til neste budsjettrunde.
Det ender til og med i den situasjonen at noen blogger om det.
Det er ikke mye som fenger mer interesse for tiden enn den edle sport å motbevise Bibelen. Ett unntak er sporten å bevise den. Dermed får vi stadig meldinger om innskrifter, mynter, graver, kister og evangelier.
For ikke å si det som lenge har vært selve trumfkortet - mangel på funn.
Litt enkelt sagt er det to motpoler man kan styre etter. På den ene siden minimalistene som mener at alt i Det gamle testamentet som ikke er bekreftet av arkeologi eller andre skrifter (som selvsagt må være mer objektive enn Bibelen), må avvises. På den andre siden maksimalistene som mener at alt som ikke er motbevist (og selv motbevisene er tvilsomme, selvsagt), må aksepteres som historie.
Nå er det kanskje ikke så mange som har tatt sleden med seg helt ut til den ene eller den andre polen. De fleste forskere ser ut til å ligge et sted i mellom, selv om mange nok lener seg noen anelser nærmere minimalistene enn motsatt.
Men til gjengjeld er det ingen mangel - ihvertfall ikke i media - på de som styres mest av ønsketenkning i en av retningene. Og da ikke minst av ønsket om å få overskrifter.
Fristelsen er alltid stor til å la fantasien bestemme mer enn fakta. Eller ihvertfall til å tolke funn på måter som ikke er gitt spesielt direkte av funnene (enten vi snakker om Judasevangeliet eller Jesu grav). For ikke å si å la fravær av bevis være bevis på fravær.
Sist ute er de engelske avisene som kan melde at man nå har identfisert øyenvitneskildringer til ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra i 3123 f.Kr. (man tar det tydeligvis ikke lenger så nøye at selveste Ussher la dette til 1897 f.Kr.).
Det er Damian Thompson som tar dette opp med sedvanlig skarp penn på bloggen Counterknowledge. Han siterer der fra Times:
A clay tablet that has baffled scientists for 150 years has been identified as a witness’s account of the asteroid suspected of being behind the destruction of Sodom and Gomorrah.
Researchers who cracked the cuneiform symbols on the Planisphere tablet believe that it recorded an asteroid thought to have been more than half a mile across.
The tablet, found by Henry Layard in the remains of the library in the royal place at Nineveh in the mid-19th century, is thought to be a 700BC copy of notes made by a Sumerian astronomer watching the night sky.
He referred to the asteroid as “white stone bowl approaching” and recorded it as it “vigorously swept along”.
Using computers to recreate the night sky thousands of years ago, scientists have pinpointed his sighting to shortly before dawn on June 29 in the year 3123BC.
Godt endelig å vite datoen.
Med andre ord et klart bevis på at fortellingen om Sodoma og Gomorra er sann, hvis du er med på små detaljer som at
a) denne sene kopien matcher en original leirtavle skrevet rett etter at dette skal ha skjedd
b) den faktisk beskriver en asteriode
c) den kan dateres til 3123 f.Kr.
d) den landet uten at man så langt har funnet noe krater i områder der S&G skal ha ligget
e) disse byene faktisk ble ødelagt det året
f) dette skjedde ved en asteriode
g) sumererne klarte å måle bredden på asterioden uten teleskoper eller romfartøyer
h) en asteriode som var nesten en kilometer bred, kun ødela et par lokale landsbyer
Og overser at dette motbeviser fortellingen - bl.a. fordi Abraham da
a) må dateres så langt tilbake som 3123 f.Kr.
b) alternativt egentlig ikke var med på dette
Men dette blir garantert ikke siste gang at mundane kjedsomheter betyr mye fra eller til for spredningen av spennende teorier.
Power and The Glory - Gentle Giant
Brain Salad Surgery - Emerson, Lake and PalmerTakk til Øystein for tips om denne der ingenting er datert 1. april. og dessverre må tas for god fisk, selv om det stinker.
Yesterday’s attack by the Islamists, led by Pakistan, had the subtlety of a thin-bladed knife slipped silently under the ribs of the Human Rights Council. At first reading the amendment to the resolution to renew the mandate of the Special Rapporteur on Freedom of Expression might seem reasonable. It requires the Special Rapporteur:
“To report on instances in which the abuse of the right of freedom of expression constitutes an act of racial or religious discrimination …”
For Canada, who had fought long and hard as main sponsor of this resolution to renew the mandate of the Special Rapporteur, this was too much. The internationally agreed limits to Freedom of Expression are detailed in article 19 of the legally binding International Covenant on Civil and Political Rights and are already referred to in the preamble to the resolution. If abuse of freedom of expression infringed anyone’s freedom of religion, for example, it would fall within the scope of the Special Rapporteur on Freedom of Religion. To add it here was unnecessary duplication, and “Requesting the Special Rapporteur to report on abuses of [this right] would turn the mandate on its head. Instead of promoting freedom of expression the Special Rapporteur would be policing its exercise … If this amendment is adopted, Canada will withdraw its sponsorship from the main resolution.”
Canada’s position was echoed by several delegations including India, who objected to the change of focus from protecting to limiting freedom of expression. The European Union, the United Kingdom (speaking for Australia and the United States), India, Brazil, Bolivia, Guatemala and Switzerland all withdrew their sponsorship of the main resolution when the amendment was passed. In total, more than 20 of the original 53 co-sponsors of the resolution withdrew their support.
On the vote, the amendment was adopted by 27 votes to 15 against, with three abstentions.
The Sri Lankan delegate explained clearly his reasons for supporting the amendment:
“.. if we regulate certain things ‘minimally’ we may be able to prevent them from being enacted violently on the streets of our towns and cities.”
In other words: Don’t exercise your right to freedom of expression because your opponents may become violent. For the first time in the 60 year history of UN Human Rights bodies, a fundamental human right has been limited simply because of the possible violent reaction by the enemies of human rights.
Dermed er det bare å starte jakten på blogger og diskusjonsfora som bryter med dette. De vil straks bli rapportert til Menneskerettighetskomisjonen.
Jeg har allerede flere i kikkerten.
